Hatet mitt får dere ikke

Transkript

1

2 ANTOINE LEIRIS Hatet mitt får dere ikke Oversatt fra fransk av Christina Mediaas SOLUM FORLAG 2016

3 «Jeg har lett etter henne overalt. Er det fortsatt folk der? Monsieur, vær forberedt på det verste.»

4 En natt i helvete

5 13 november kl MELVIL SOVNET UTEN EN LYD, SOM VANLIG NÅR MAMMA IKKE ER DER. HAN VET AT MED PAPPA ER IKKE SANGENE LIKE MILDE OG KOSEN IKKE LIKE VARM, SÅ HAN BER IKKE OM MER. FOR Å HOLDE MEG VÅKEN TIL HUN KOMMER HJEM, LESER JEG. EN HISTORIE OM EN ETTERFORSKER-FORFATTER SOM OPPDAGER AT EN MORDER- FORFATTER LIKEVEL IKKE SKREV DEN ROMANEN SOM INSPIRERTE HAM TIL Å BLI FORFATTER. HENDELSE ETTER HENDELSE FØR JEG TILSLUTT INNSER AT MORDER-FORFATTEREN LIKEVEL IKKE HAR DREPT NOEN. MYE STÅHEI FOR INGENTING. MOBILEN MIN SOM LIGGER PÅ nattbordet piper. «Hei, er alt bra? Er dere hjemme?» JEG HAR IKKE LYST TIL Å BLI FORSTYRRET. JEG AVSKYR INTETSIGENDE meldinger. Jeg svarer ikke. «Er alt bra?» «Er dere i sikkerhet?» HVORDAN DA «I SIKKERHET»? JEG LEGGER FRA MEG BOKEN, HASTER INN I STUEN, LYDLØST PÅ TÆRNE. MÅ IKKE VEKKE BABYEN. JEG

6 GRIPER FJERNKONTROLLEN, HORRORBOKSEN BRUKER EN EVIGHET FØR DEN SKRUR SEG PÅ. ATTENTAT PÅ STADE DE FRANCE. BILDENE FORTELLER INGENTING. JEG TENKER PÅ HÉLÈNE. PÅ Å RINGE HENNE, SI AT DET ER NOK BEST Å TA EN TAXI FOR Å KOMME HJEM. MEN DET ER NOE ANNET. I KORRIDORENE PÅ STADION ER DET ENKELTE SOM STÅR SOM FORSTENET FRAMFOR EN SKJERM. JEG OPPDAGER BILDENE GJENNOM ANSIKTENE DERES. DE VIRKER FORFERDET. DE OPPFATTER NOE JEG IKKE SER. IKKE ENNÅ. SÅ, NEDERST PÅ SKJERMEN, BÅNDET MED TEKST SOM GÅR FOR FORT STANSER plutselig. Uskylden er over. «Attentat på Bataclan.» LYDEN FORSVINNER. JEG HØRER IKKE LENGER ANNET ENN HJERTET mitt som forsøker flykte ut av brystkassen. Disse få ordene RUNGER I HODET MITT SOM ET EKKO SOM ALDRI SYNES Å VILLE GI SEG. ET SEKUND ER SOM ET ÅR. ET ÅR AV STILLHET, SITTENDE DER, I SOFAEN. DET MÅ VÆRE EN FEIL. JEG SJEKKER AT DET VAR DIT HUN SKULLE, JEG KAN TA FEIL, KAN HA GLEMT. KONSERTEN SKULLE VÆRE på Bataclan. Hélène er på Bataclan. BILDET FORSVINNER. JEG SER IKKE LENGER, MEN JEG KJENNER ET ELEKTRISK STØT FARE GJENNOM KROPPEN. JEG VIL LØPE, STJELE EN BIL, DRA OG HENTE HENNE. DET FINNES IKKE NOE ANNET ENN NØDLAMPER SOM BRENNER INNE I SKALLEN MIN. DET ER IKKE NOE ANNET ENN BEVEGELSE SOM KAN ROE DISSE FLAMMENE. MEN JEG ER LAMMET FORDI MELVIL ER LIKE VED, JEG ER FANGET HER. DØMT TIL Å SE BRANNEN BRE OM SEG. JEG VIL SKRIKE. DET ER UMULIG, må ikke vekke barnet.

7 JEG GRIPER MOBILEN. JEG MÅ RINGE HENNE, SNAKKE MED HENNE, HØRE STEMMEN HENNES. KONTAKTER. «HÉLÈNE», BARE HÉLÈNE. JEG HAR IKKE FORANDRET NAVNET HENNES I KONTAKTLISTEN MIN, ALDRI LAGT TIL «MIN ELSKEDE» ELLER ET BILDE AV HENNE OG MEG FOR Å ILLUSTRERE DET. IKKE HUN HELLER. DET ER ANROP FRA «ANTOINE L.» SOM HUN ALDRI MOTTOK DEN KVELDEN. JEG LEGGER PÅ, RINGER PÅ NYTT, ÉN GANG, TO GANGER, HUNDRE GANGER. SÅ mange ganger det må til. JEG FØLER MEG KVALT AV DENNE SOFAEN SOM LUKKER SEG RUNDT MEG, HELE LEILIGHETEN ER I FERD MED Å RASE SAMMEN. FOR HVER OPPRINGNING UTEN SVAR SYNKER JEG LITT DYPERE NED I RUINENE. ALT VIRKER FREMMED PÅ MEG. VERDEN UTENFOR VISKES UT. DET FINNES IKKE NOE ANNET ENN HENNE OG MEG. MOBILEN ringer, broren min bringer meg tilbake til virkeligheten. «Hélène er der.» I SAMME ØYEBLIKK JEG UTTALER ORDENE INNSER JEG AT DET IKKE FINNES NOEN UTVEI. BROREN MIN OG SØSTEREN MIN KOMMER TIL LEILIGHETEN VÅR. VI VET IKKE HVA VI SKAL SI TIL HVERANDRE. DET ER INGENTING Å SI. FOR DET HAR UANSETT IKKE NOE NAVN. I STUEN STÅR TV-EN PÅ. VI VENTER, ØYNENE NAGLET TIL NYHETSKANALENE SOM ALLEREDE HAR STARTET DEN STORE KONKURRANSEN OM HVEM SOM KAN FINNE DEN MEST FENGENDE TITTELEN, DEN MEST PERVERSE, DEN SOM HOLDER OPPMERKSOMHETEN VÅR FANGET, TILSKUERE TIL EN VERDEN SOM RASER. «MASSAKER», «MYRDERI», «BLODBAD». JEG SKRUR AV SKJERMEN FØR ORDET NEDSLAKTNING BLIR UTTALT. VINDUET MOT VERDEN ER LUKKET. TILBAKE TIL

8 virkeligheten her og nå. KONA TIL N. RINGER MEG. HAN VAR PÅ BATACLAN SAMMEN MED HÉLÈNE. HAN ER I SIKKERHET. JEG RINGER HAM, HAN SVARER IKKE. ÉN GANG. TO GANGER. TRE GANGER. TILSLUTT SVARER HAN. MOREN til Hélène ankommer. Det må handles, noe må gjøres. Jeg har behov for å komme MEG UT, FORT, LIKE MYE FOR Å FINNE HENNE SOM FOR Å UNNSLIPPE HÆREN AV DET USAGTE SOM HAR SLÅTT SEG NED I STUEN MIN. BROREN MIN TAR LEDELSEN. STILLE TAR HAN OPP BILNØKLENE SINE. VI HVISKER EN HANDLINGSPLAN. BAK OSS LUKKER døren seg som mot bomull. Må ikke vekke barnet. Spøkelsesjakten kan begynne. I BILEN SNAKKER VI IKKE. IKKE BYEN RUNDT OSS HELLER. EN SIRENE BRYTER AV OG TIL GJENNOM, MED SINE SKRIK AV SMERTE, STILLHETEN SOM HAR FALT OVER PARIS. FESTEN ER OVER. MUSIKKEN HAR STILNET. ETT ETTER ETT SJEKKER VI SYKEHUS SOM KAN TENKES Å HA TATT IMOT SÅREDE. BICHAT-SYKESHUSET, SAINT-LOUIS- SYKEHUSET, SALPÊTRIÈRE, GEORGES-POMPIDOU DEN KVELDEN HAR DØDEN SPREDT SEG TIL ALLE HOVEDSTADENS KRIKER OG KROKER. EN AV DENS PORTVAKTER VENTER I LUKA VED HVERT STOPP. «JEG LETER ETTER KONA MI SOM VAR PÅ BATACLAN.» NAVNET HENNES FINNES IKKE PÅ NOEN LISTE. MEN HVER GANG DE GIR MEG DET JEG ØNSKER Å HØRE, FÅR JEG EN NY GRUNN TIL Å FORTSETTE. «ALLE DE SKADEDE ER IKKE REGISTRERTE ENDA.» «DE HAR TATT IMOT

9 OVERLEVENDE PÅ BICHAT OGSÅ.» «NOEN HAR TIL OG MED BLITT TATT HÅND OM PÅ SYKEHUS UTE I FORSTEDENE.» JEG LEGGER IGJEN TELEFONNUMMERET MITT VEL VITENDE OM AT DE IKKE KOMMER TIL Å RINGE MEG OPP IGJEN. LØPER TIL BILEN. JEG VIL TILBAKE TIL stillheten på veien. GATELYKTENE FYKER FORBI PÅ RINGVEIEN. NATTEN FORTSETTER. HVERT LYS ER ETT SKRITT NÆRMERE HYPNOSEN. KROPPEN MIN TILHØRER MEG IKKE LENGER. SJELEN MIN ER PÅ VEIEN. SIRKLER VI LENGE NOK OMKRING PÅ DETTE ALTFOR STRAMME BELTET SOM kveler byen i sitt favntak, må det da til slutt skje noe. SELV DA DET IKKE FANTES NOE IGJEN Å LETE ETTER, FORTSATTE VI. JEG TRENGTE Å KOMME MEG VEKK. FLYKTE SÅ LANGT UNNA SOM MULIG, IKKE KJØRE TILBAKE. KJØRE HELT TIL DER VEIEN SLUTTER, FOR å se om det fantes en slutt, en ende på alt dette. Jeg har sett den, veiens ende. PÅ MOBILEN MIN DA DEN RINGTE TIL VEKKING. KLOKKA SJU OM morgenen. MELVIL SKAL FÅ TÅTEFLASKEN SIN OM EN HALVTIME. HAN SOVER SIKKERT FORTSATT. ETT LITE BARNS SØVN LAR SEG IKKE FORSTYRRE AV verdens grufullheter. Jeg må dra hjem.

10 «Ta avkjørselen ved porte de Sèvres»