&6 NPU TU 0(/&#10"/&"+

Transkript

1 &6 NPU TU 0(/&#10"/&"+

2 EU mot Øst av Dag Seierstad Nei til EU Skriftserien

3 2001 Nei til EU / Forfatterne Trykk: PDC Tangen Printed in Norway ISSN Opplag Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Telefon: Telefaks: E-post: neitileu@neitileu.no 4 Skriftserien 3-01 Nei til EU Nei til EUs skriftserie vil kun bli sendt til de medlemmene som krysser av på medlemsgiroen for å få heftene. Hvis du er medlem og ikke får skriftserien, men ønsker å motta den, kan du ta kontakt med Nei til EU og få den gratis tilsendt. Ring Remi Moen på eller send epost: remi.moen@neitileu.no

4 Innhold 1. Forhandlingsprosessen 5 2. Hva forhandles det om? 6 3. Utfordringer for dagens EU Utviklingen i Sentral- og Øst-Europa etter Holdningen til EU-medlemskap i Sentral- og Øst-Europa Er EU-medlemskap en god løsning for Sentral- og Øst-Europa? Blir et større EU et mer overnasjonalt EU? Studieplan 31 Innledning 10 land fra Sentral- og Øst-Europa har søkt medlemskap i EU. Det er Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Romania, Bulgaria, Estland, Latvia og Litauen. Det er store forskjeller på de ti søkerlanda også i folketall. Over halvparten av befolkningen bor i Polen og Romania som er mellomstore land i europeisk sammenheng. Fire land har et folketall som er mindre enn Norges. Folketallet i de ti søkerlanda (millioner innbyggere): Polen 37,9 Romania 23,0 Ungarn 10,4 Tsjekkia 10,3 Bulgaria 8,5 Slovakia 5,3 Litauen 3,6 Latvia 2,7 Slovenia 2,0 Estland 1,6 Sum 105,4 Utfordringene er store både for søkerlanda og for dagens EU-land. Hvordan kan land med så stor fattigdom, så mange arbeidsløse, så mange bønder på så små bruk uten moderne utstyr og med så mange sårbare bedrifter tas inn på like vilkår på EUs indre marked? Hvis samtlige søkerland fra Sentral- og Øst-Europa tas opp som medlemmer av EU, får EU 25 medlemmer i stedet for 15. Folketallet øker fra 376 millioner til 481 millioner, eller med 28 prosent. Men bruttonasjonalproduktet, den samlede «kaka», øker med bare 4,5 prosent. Folk flest i de ti søkerlanda har store forventninger til medlemskap i EU. Håpet om å få del i vestlig velstand er naturlig i land der arbeidsløsheten er høy, der ulikhetene er økt drastisk siden 1990, og der alle sosiale sikkerhetsnett er brutt ned. Samtidig øker uroen og frustrasjonene: hvorfor tok det så lang tid før forhandlingene kom i gang og hvorfor tar Nei til EU Skriftserien

5 forhandlingene så lang tid? En lengre versjon av dette heftet med kildehenvisninger blir lagt ut på Nei til EUs nettside ( Den kan også bestilles i papirutgave til en pris av 50 kroner. NORGE 0 km km Standpunkt grafikk SVERIGE FINLAND EU-land Kandidatland Land utenfor EU ESTLAND LATVIA IRLAND STOR- BRITANNIA NEDER- LAND DANMARK LITAUEN RUSSLAND POLEN HVITERUSSLAND RUSSLAND BELGIA TYSKLAND LUXEMBOURG FRANKRIKE SVEITS TSJEKKIA SLOVAKIA ØSTERRIKE UNGARN SLOVENIA ROMANIA MOLDOVA UKRAINA KROATIA BOSNIA & HERZEG. SPANIA JUGOSLAVIA ALBANIA MAKEDONIA BULGARIA GEORGIA PORTUGAL ITALIA TYRKIA HELLAS MAROKKO ALGERIE 6 Skriftserien 3-01 Nei til EU TUNISIA MALTA KYPROS SYRIA

6 1. Forhandlingsprosessen København-kriteriene Det var EU-toppmøtet i København i 1993 som satte i gang prosessen med å utvide EU østover. Da ble samtlige land i Sentral- og Øst-Europa lovt medlemskap i EU på vilkår toppmøtet formulerte slik: Et land som vil bli tatt opp som medlem av EU, må ha stabile institusjoner som sikrer demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vern av mindretall, må ha en fungerende markedsøkonomi og kunne klare konkurransen innad i EU, må være i stand til å gjennomføre EUs regelverk på alle områder og godta målet om en politisk, økonomisk og monetær union. Dette er de såkalte «København-kriteriene» for å bli tatt opp som medlem i EU. Forhandlingene starter EU-kommisjonen foreslo opprinnelig å begrense forhandlingene til fem land fra Sentral- og Øst-Europa. Dragkamper mellom EU-regjeringene førte etter hvert til at også Romania, Bulgaria, Slovakia, Latvia og Litauen ble gitt status som offisielle søkerland. På EU-toppmøtet i Luxemburg i 1997 ble det vedtatt å starte forhandlinger om medlemskap med den første puljen av søkerland, Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovenia, Estland og Kypros. Forhandlingene starta 31. mars Det viste seg etter hvert at det var politisk umulig å skille søkerlanda i et A-lag og et B-lag. Både i Latvia og Litauen ble det opplevd som urettferdig at EU kunne tenke seg å ta opp Estland som eneste baltiske stat. Under regimet til Vladimir Meciar holdt EU Slovakia utafor lista av aktuelle søkerland. Der var det ingen markedsøkonomi, ingen privatisering, og den ungarske minoriteten ble fratatt politiske og kulturelle rettigheter den tidligere hadde hatt. Etter regjeringsskiftet i 1998 fikk også Slovakia en regjering som satte alle kluter til for å nå igjen andre søkerland i å tilpasse seg EUs mange vilkår og krav. Objektivt var det ingen tvil om at Romania og Bulgaria står lengst unna EU-medlemskap både politisk og økonomisk. Men av søkerlanda var det Romania og Bulgaria som ble ramma økonomisk av blokaden av Jugoslavia fra 1992, av NATO-krigen mot Jugoslavia våren 1999, og av det økonomiske sammenbruddet i den vestlige delen av Balkan (Serbia, Kroatia, Bosnia-Herzegovina, Montenegro, Kosovo og Makedonia). Etter bombingen av Jugoslavia sto EU derfor med en slags «moralsk gjeld» til Romania og Bulgaria som vanskelig lot seg forene med å holde de to statene unna forhandlingsbordet. På EU-toppmøtet i Helsinki i desember 1999 ble det vedtatt at alle ti søkerland fra Sentral- og Øst-Europa skulle stilles formelt likt: Alle skulle få forhandle om medlemskap i EU, men farten i forhandlingene Nei til EU Skriftserien

7 ville avhenge av hvor raskt det enkelte land var i stand til å rykke framover i tilpasningen til EU. Det er dette som er kalt «regatta»-vedtaket: Den som kommer først i mål, blir tatt opp først. 15. februar 2000 starta de formelle forhandlingene med Slovakia, Latvia, Litauen, Romania og Bulgaria. EU-kommisjonens vurderinger av søkerlanda Fra 1998 har EU-kommisjonen hver høst lagt fram en serie rapporter der hvert enkelt søkerland er vurdert etter hvor langt de er kommet i å oppfylle de såkalte «København-kriteriene». Den siste rapportserien ble lagt fram i november Den fastslår at forhandlingene kan avsluttes høsten 2002 med alle land som da fyller opptakskrava. I så fall kan de tas opp som medlemmer i Rapportene fra november 2000 fastslo at alle søkerland i all hovedsak oppfylte det politiske København-kriteriet: de hadde allerede stabile institusjoner som i tilstrekkelig grad sikret demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vern av mindretall. Rapportene har likevel pekt på en del alvorlige mangler: Rettsvesenet er ikke bygd ut på betryggende vis, og «korrupsjon, svindel og økonomiske forbrytelser (er) utbredt i mange søkerland og bidrar til mangel på tillit hos borgerne og til å bringe reformer i miskreditt». Handelen med kvinner og barn er et alvorlig samfunnsproblem og må bekjempes langt mer effektivt. Det må settes inn stor innsats for å bedre situasjonen for roma-minoritetene (sigøynerne). Rapportene fra 2001 fastslår at samtlige søkerland unntatt Romania og Bulgaria «er fungerende markedsøkonomier». Rapportene tar likevel ikke standpunkt til hvilke søkerland som kan regne med medlemskap fra Det vil skje når tilsvarende rapporter legges fram høsten Men EU-kommisjonen spente buen høyt: EU kan få ti nye medlemsland alt i 2004, av dem åtte fra Sentral- og Øst-Europa (alle unntatt Romania og Bulgaria). I tillegg kommer Malta og Kypros. Dermed holder EU-kommisjonen seg til den tidsplanen som EUtoppmøtet i Göteborg i juni 2001 satte opp: Forhandlingene skal sluttføres høsten 2002 med sikte på at avtalene kan ratifiseres i løpet av Målet er at de nye medlemsstatene skal delta i valget til EU-parlamentet i juni Dette opplegget ble godkjent av 15 stats- og regjeringssjefene på EU-toppmøtet i Laeken i desember Skriftserien 3-01 Nei til EU 2. Hva forhandles det om? Forhandlinger er et misvisende ord på det som foregår. Det forhandles ikke om EUs regelverk.. EU krever det samme som Norge ble avkrevd i 1994: et søkerland må godta det EU kaller sitt «acquis communautaire»

8 EUs samlede lovverk slik det tolkes av EU-kommisjonen og slik det festnes gjennom rettsavgjørelser i EF-domstolen. Det er derfor ingen ting ved EUs regelverk EU er innstilt på å forhandle om. Det forhandles bare om overgangsordninger begge veier. Varige unntak er ikke aktuelt. (Om ØMU, se s. 30.) Derimot er det harde dragkamper om og i hvilken grad det enkelte søkerland oppfyller de krava som EU stiller. EU-kommisjonen har saumfart søkerlanda over lang tid og i flere omganger. Prosessen har vært både ydmykende og provoserende. Statsrådene fra søkerlanda har fått nye «hjemmelekser» på hvert møte og har så i tur og orden stått skolerett for å fortelle hvor mye av hjemmeleksa de har fått gjort siden sist. EU krever at privatiseringen må føres videre, at bank- og finansvesenet må liberaliseres og at all handelsproteksjonisme mot EU må fjernes. I tillegg må nasjonale lovverk endres på bred front slik at de kommer i samsvar med EU-lovgivningen. To tema har skapt særlig stor opphisselse, ett i vest og ett i øst: Skal det være fritt fram for folk fra øst å søke arbeid i dagens EU-land? Og skal det fra vest være fri adgang til å kjøpe fast eiendom i dagens søkerland? Felles arbeidsmarked? Tyskland og Østerrike slo tidlig fast at noe felles arbeidsmarked ikke kunne komme på tale før etter en lang overgangsperiode. EU-kommisjonen foreslo en overgangsordning på fem år med mulighet for en utvidelse til sju år. Etter 5-7 år skulle arbeidssøkere fra nye medlemsland kunne søke arbeid overalt i EU. Dette provoserte både opinion og regjeringer i dagens søkerland: Er det et annenklasses medlemskap vi tilbys? Det ser nå (desember 2001) ut til at Polen er villig til å godta en overgangsperiode på inntil 7 år. Til gjengjeld var EU innstilt på å godta at det skal gå 12 år før det blir fritt salg av polske jordeiendommer til EUborgere. Fritt kjøp av eiendom? EU-prinsippet om fritt kjøp av fast eiendom, både hus, bedrifter og jord, provoserer særlig sterkt i Polen og Tsjekkia. Polske og tsjekkiske borgere og firma har få muligheter til å by over pengesterke tyskere og tyske firma. EU-kommisjonens utgangspunkt var fritt kjøp av fritidseiendommer og jord etter en overgangsperiode på 5-7 år. Men det skulle være fritt kjøp av jord og skog fra dag 1 for alle som vil slå seg ned som sjølsysselsatte bønder. Det er de som vil bli godseiere eller storbønder med ansatte gårdsarbeidere, som må vente i sju år. Overgangsperioden skal bare gjelde Polen, Tsjekkia, Ungarn og Bulgaria. Andre land har ikke bedt om noen overgangsperiode. Polen ba om en overgangsperiode på 18 år, mens Tsjekkia og Ungarn ba om å få vente i 10 år. For kjøp av bygninger og bedrifter vil ikke EU ha noen overgangspe- Nei til EU Skriftserien

9 riode. Den frie etableringsretten skal gjelde fra dag 1. Ingen dansk løsning For kjøp av fritidseiendommer tilbyr EU en overgangsperiode på fem år og bare for kjøp i Polen, Tsjekkia og Ungarn. Heller ikke her har andre land bedt om noen overgangsperiode. Det kan tyde på at ingen har fortalt søkerlanda at Danmark i 1972 fikk forhandla seg fram til et varig unntak for kjøp av fritidseiendommer i frykt for at hele vestkysten av Jylland skulle bli tysk. Noe slikt klarte ikke svenskene da de i 1994 ville ha et tilsvarende unntak. Men dagens søkerland kan argumentere med de enorme forskjellene på kjøpekraften i øst og vest. Det kunne ikke svenskene. Alt for mange bønder for EUs landbrukspolitikk Hvis ti land fra Sentral- og Øst-Europa kommer inn i EU, øker landbruksarealet med 44 prosent, mens sysselsettingen i landbruket øker med 116 prosent. Det er altså flere bønder i de ti søkerlanda med en samla befolkning på 105 millioner innbyggere enn i dagens EU med 376 millioner innbyggere. Jordbrukets andel av de yrkesaktive i prosent: Romania 40 Bulgaria 27 Litauen 20 Polen 18 Latvia 15 Slovenia 11 Estland 9 Ungarn 7 Slovakia 7 Tsjekkia 5 EU 4 10 Skriftserien 3-01 Nei til EU For EU ville den enkleste løsningen være å holde søkerlanda fra Sentralog Øst-Europa utafor den felles landbrukspolitikken. Men det ville ingen søkerland ha godtatt. Dermed står to muligheter åpne: å skjære ned på den støtten EU-bøndene skal få, og/eller la det gå lang tid før bøndene i øst får nyte godt av EUs landbruksstøtte. Med de støttesatsene som ble vedtatt på EU-toppmøtet i Berlin i mars 1999, vil EUs utgifter til landbruksstøtte i 2010 være 48 milliarder euro dersom EU ikke utvides østover. Utvides EU østover, vil utgiftene stige til 64 milliarder euro dersom bøndene i øst skal ha samme støtte som bøndene i vest. Siden EU har satt et tak på hvor stort EU-budsjettet kan være, vil slike utgifter sprenge dette taket. (Taket er satt på 1,27 prosent av EU-statenes samlede bruttonasjonalprodukt.) Skal utgiftene holdes under dette taket, må landbruksstøtten kuttes med 25 prosent. Det vil naturligvis ramme

10 hver enkelt bonde i dagens EU-land. For bønder i øst vil en støtte på dette nivået bety en kraftig forbedring i inntekt, en forbedring vanlige lønnstakere i øst bare kan drømme om. Dette vil av mange grunner ikke bli gjennomført. Det ville føre til at «flukten fra landsbygda» ville stoppe opp, at omstillingene i landbruket ble skjøvet ut i tid, at andelen bønder fortsatt ville være langt høyere i øst enn i vest. Denne løsningen vil EU derfor ikke gå inn for. Det sannsynlige er derfor at EU vil kreve lange overgangsordninger. Og hvis de ikke blir lange nok til at dagens EU-land tror EU-budsjettet kan holdes, vil bøndene i øst bli holdt utafor noen av støtteordningene. I så fall er det mest sannsynlig at de vil holdes utafor areal- og dyrestøtten. Ingen krav til sosial standard Det stilles så godt som ingen krav til at søkerlanda må oppfylle bestemte sosiale standarder. På dette området ligger EUs minsteregler så lavt at de fleste er oppfylt av alle søkerland. For eksempel har EU vedtatt at alle kvinner skal ha en fødselspermisjon på minst 14 uker mens det er opp til nasjonalstatene om de skal ha rett til trygd eller lønn i denne perioden. Alle søkerland har ordninger som ligger over dette nivået. EU har heller ikke stilt noen krav om at søkerlanda skal oppfylle sosiale standarder som er satt nasjonalt i de ulike EU-land. Slike krav har EU naturligvis heller ikke noe formelt grunnlag for å stille. Sosialpolitikk og trygdepolitikk er fortsatt i all hovedsak et nasjonalt anliggende. Det stilles derfor ingen krav om søkerlanda skal bygge ut bedre trygdeordninger og andre sosialpolitiske ordninger. Tvert imot blir de anbefalt å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter. I sum betyr dette at faren for sosial dumping er åpenbar: at produksjon i øst blir billig ikke bare fordi lønningene er lave, men også fordi de sosiale standardene blir lavere enn i vest. Når sikkerhetsnett rakner Når økonomisk omstilling og økt konkurranse skal skje samtidig som sosiale sikkerhetsnett rakner, kan det føre til at de sosiale ulikhetene fortsetter å øke. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk forverrer denne situasjonen. Ungdom som ikke finner noen plass i det vanlige arbeidslivet, kan fort fristes til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og alvorlig kriminalitet. Sett fra øst ville det ideelle EU være et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst få levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som er knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon. Men dette er sjølsagt politisk umulig. Velgerne i vest ville flykte fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa. EUs løsning er den brutale: Utjamningen skal komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standar- Nei til EU Skriftserien

11 der i arbeidsliv og sosialpolitikk skal billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som er raskere enn i vest. Over tid vil dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så får det ikke hjelpe om det i lang tid framover vil øke de sosiale ulikhetene både i øst og vest. Krav om mindretallsrettigheter På ett område har EU hatt en aktiv profil. Det er om minoriteters rettigheter. Det gjelder særlig roma-folkets (sigøynernes) rettigheter. Romania, Bulgaria, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia har gang på gang fått kritikk for at lite er gjort for å motvirke diskriminering av roma-folk. EU har også krevd at de slaviske minoritetene i Estland og Latvia må gis fulle borgerrettigheter uten alt for strenge krav til å beherske estisk eller latvisk språk. EU-kommisjonen sier seg nå fornøyd med de endringene som Estland og Latvia har gjennomført på dette området. Utsiktene framover: Det tas nå nærmest for gitt at forhandlingene skal bli ferdige i løpet av 2002 for de fleste søkerland. Det er en dristig antakelse fordi det er etter nyttår 2002 at den vanskeligste delen av forhandlingene starter. Da skal det bl.a. forhandles om landbruk og regionalstøtte i tillegg til finans- og budsjettspørsmål, institusjonelle forhold og andre spørsmål som er blitt hengende under forhandlingene. Forhandlingene om landbruk og regionalstøtte blir i like stor grad forhandlinger innad i EU som med søkerland. Dragkampene blir harde om hvordan støtten skal fordeles og finansieres. Innmelding blir ingen dans på roser for de land som vil inn og utløser samtidig åpen strid mellom dagens medlemsland om hvordan utvidelsen østover skal finansieres. Den folkelige oppslutningen om innmelding i EU tas likevel for gitt. 12 Skriftserien 3-01 Nei til EU 3. Utfordringer for dagens EU I årevis har EU hilst Sentral- og Øst-Europa «velkommen til vestlig velstand». Men en utvidelse av EU østover krever store omstillinger også internt i EU. Et viktig stridspunkt er hvordan utvidelsen skal finansieres. Det er fattige land som nå søker medlemskap i EU. EUs folketall vil øke fra 376 til 481 millioner, eller med 28 prosent, dersom de seks søkerlanda i første pulje blir medlem av EU. Men EU-kaka, EUs samlede bruttonasjonalprodukt, vil ikke øke med mer enn 4,5 prosent. Kutt i vest I utredningen «Agenda 2000» fra 1999 forsøkte EU-kommisjonen å legge forutsetningene for en utvidelse. Et grunnleggende utgangspunkt

12 var at EU-budsjettet ikke skulle økes. Det er det ingen politisk vilje til i noe EU-land. EU-budsjettet skal ikke overstige dagens nivå, 1,27 prosent av EUs samlede bruttonasjonalprodukt, selv etter at nye medlemsland er tatt opp. Nye medlemsland vil bidra lite til EU-budsjettet. Skal det bli penger å sette inn i øst, må det altså kuttes i vest. Det er landbruksstøtte og regionalstøtte som er de store postene på EU-budsjettet. Det er der det må kuttes hvis det skal monne. Dermed utfordres så følsomme interesser som franske bønder og alle EU-land langs Middelhavet fra Hellas i øst til Portugal i vest. Ingen av dagens EU-bønder ser noen fordeler ved at landbruksstøtten må deles med polske og ungarske bønder, og ingen av EUs Middelhavsland ser med begeistring på at regionalstøtten må deles med langt fattigere områder i Sentral-Europa. Et foreløpig kompromiss ble tømra på et ekstraordinært EU-toppmøte i Berlin i mars Da vedtok regjeringssjefene et 7-års langtidsbudsjett fram til Den store endringen kom alt i år Da ble strukturstøtten, først og fremst regionalstøtten, kutta med 18 prosent. De andre hovedpostene skal derimot holdes stabile ut hele 7-årsperioden. Dette betyr at EU-budsjettet for dagens EU-land ligger 7 % lavere i 2006 enn i 1999 i faste priser. EU-budsjettet i 2006 vil da være på 1,13 % av EUs samlede bruttonasjonalbudsjett hvis det går som planlagt i Berlin. Dermed blir det et aldri så lite rom for å ta opp nye, fattige medlemsland. Landbruksstøtten må ned EU har allerede satt i gang med å kutte i landbruksstøtten. Bøndene i EU skal få betalt 10 prosent mindre for melka, 20 prosent mindre for kornet og 30 prosent mindre for oksekjøttet de leverer. I stedet skal de få mer i direkte inntektsstøtte. Omleggingen av landbrukspolitikken skal gjøre EU i stand til å ta opp nye medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa. Foreløpig er bare de første skritt tatt. EU-kommisjonen har gjort det klart at det må mye kraftigere omlegginger til før en kan la land som Polen nyte godt av landbruksordningene til EU. I løpet av den tida må det polske landbruket kvitte seg med et par millioner av de bøndene som i dag driver landbruk uten maskiner og kjemikalier. Det paradoksale i situasjonen er at de bøndene som da blir igjen, bare kan bli effektive nok ved å ta i bruk de maskiner og kjemikalier som brukes i dagens EU-land. Men der strever en med å finne fram til virkemidler som kan dempe virkningene av dette industri- og kjemijordbruket. Blant annet skal det gis miljøstøtte til dem som driver bruket med mindre innsats av maskiner og kjemikalier. Samtidig står problemene i kø i EUs eget landbruk: Det er overproduksjon på de fleste varene. Grunnvannet forgiftes av plantevernmidler og overdreven gjødsling. Dragkampen om hvordan ettervirkningene av kugalskapen skal motvirkes, forpester forholdet mellom medlemslan- Nei til EU Skriftserien

13 dene. Men hvis EU-bøndene skal følge med i velstandsutviklingen, må EU sette inn en landbruksstøtte som krever nesten halvparten av EU-budsjettet. Skal denne landbruksstøtten omfatte bøndene i Polen, Ungarn og Litauen, må bøndene i dagens EU-land enten bli færre eller fattigere eller både færre og fattigere. Regionalstøtten må vris østover Fattig-EU dreier fra sør mot øst dersom land fra Sentral- og Øst-Europa blir medlem av EU. I dag får Hellas en årlig regionalhjelp som svarer til kr. pr innbygger. Hvis alle søkerlanda fra Sentral- og Øst-Europa skulle få en regionalstøtte på dette nivået, måtte EU øke regionalhjelpen sin med 300 milliarder kroner i året. Det ville fullstendig sprenge dagens budsjettrammer. EU-kommisjonen har derfor slått fast at regionalstøtten ikke skal økes utover dagens andel av EU-budsjettet. I stedet må støtten konsentreres til færre områder. EU-kommisjonen vil redusere regionalstøtten til Irland, Spania, Portugal, Italia og Hellas og fjerne den fra regioner i Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Østerrike og de nordiske EU-land. Danmark må regne med at regionalstøtten til Nord-Jylland og Lolland/Falster faller bort. Det er foreløpig uklart hva som vil skje med regionalstøtten til utkantstrøk i Sverige og Finland. Det er satt et tak på for den støtten som kan gis fra EUs regional- og strukturfond. Taket er satt til 4 prosent av nasjonalproduktet. Det betyr paradoksalt nok at pr. innbygger ligger taket lavest for de landa som er fattigst. Hvem skal betale? Tyskland betaler i dag en tredjedel av EU-budsjettet og syns at det er for mye. Tyskerne betaler langt mer enn de får igjen i form av landbruksog regionalstøtte. Nettobidraget fra Tyskland er på rundt 100 milliarder kroner. Det svarer til 0,6 prosent av det tyske bruttonasjonalproduktet. Den tyske regjeringen krever at det skal settes et tak på 0,4 prosent for hvor stort et nettobidrag til EU kan være. Det provoserer tyskerne særlig mye at enkelte rike EU-land får tilbake mer penger fra EU enn de bidrar med til EU-budsjettet. Det gjelder f.eks. land som Danmark, Østerrike, Belgia og Luxemburg. Utvidelsen østover vil derfor utløse et bikkjeslagsmål internt i EU om hvem som skal betale mer og hvem som skal motta mindre hvis EU utvides østover. På en samling i 2000 stilte de tyske delstatene krav om at det ikke måtte skjæres verken i landbruks- eller regionalstøtten. Franske og spanske bønder vil sikkert dramatisere protesten atskillig mer når tida for de avgjørende dragkampene nærmer seg. I mange EU-land er det da heller ikke helhjerta støtte for å utvide EU østover. Den ferskeste meningsmålingen er fra oktober/november Skriftserien 3-01 Nei til EU

14 På spørsmål om en syns EU skal «utvides og omfatte flere medlemsland» er svarene fordelt slik: For Mot Hellas Danmark Sverige Italia Spania Irland Nederland Portugal Finland Luxemburg Belgia Tyskland Østerrike Storbritannia Frankrike EU i alt På spørsmål om EU bør utvides med nye medlemsland uten at det er nevnt hvor mange og hvilke svarer tretti prosent av EU-borgerne nei. I Frankrike er flertallet mot en utvidelse, og i Tyskland, Storbritannia, Østerrike og Belgia er forskjellen på flertall og mindretall så lite som 8-12 prosentpoeng. Hovedgrunnen til at Hellas topper lista, er nok at de fleste grekere ønsker Kypros inn som medlem av EU. Mer makt til store land? Enda ett forhold bidrar til å komplisere utvidelsesprosessen. Store EUland som Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania har alle gjort det klart at de bare er villige til å ta opp nye medlemsland hvis store EU-land får mer å si på bekostning av mindre land. Hvis det blir mange nye medlemsland, vil de 4-5 store kunne stemmes ned av små og middelsstore land. Det finner de seg ikke i. Løsningen ble Nice-traktaten som ble avtalt på EU-toppmøtet i Nice i desember (se Nei til EUs hefte om Nice-traktaten.) Nei til EU Skriftserien

15 Stemmene i Ministerrådet og plassene i EU-parlamentet i følge Nice-traktaten: Land Folketall i mill. Stemmer i Rådet Seter i Parlamentet Tyskland 82, Storbritannia 59, Frankrike 59, Italia 57, Spania 39, Polen 38, Romania 22, Nederland 15, Hellas 10, Tsjekkia 10, Belgia 10, Ungarn 10, Portugal 10, Sverige 8, Bulgaria 8, Østerrike 8, Slovakia 5, Danmark 5, Finland 5, Irland 3, Litauen 3, Latvia 2,4 4 8 Slovenia 2,0 4 7 Estland 1,4 4 6 Kypros 0,8 4 6 Luxemburg 0,4 4 6 Malta 0,4 3 5 I alt 481, Er tysk makt det samme som demokrati? Dragkampene foran og under Nice-toppmøtet viste at EU strever som aldri før med sitt mest grunnleggende dilemma, den uforløste blandingen av et overstatlig og et mellomstatlig system. Det dreier seg om strukturelle motsetninger som fra tysk side er spissformulert som en demokratisk utfordring: hvorfor skal en tysk delstat med fem millioner innbyggere ha mindre innflytelse i EU enn et EU-land som Danmark med sine fem millioner innbyggere? Eller sagt krassere: hvorfor skal ikke 80 millioner tyskere ha 16 ganger så stor makt som fem millioner dansker? Denne utfordringen har ligget innebygd i EU fra starten. Den kan ikke løses, bare skjules. Det prøvde en på i Nice. 16 Skriftserien 3-01 Nei til EU

16 4. Utviklingen i Sentral- og Øst-Europa etter 1989 Høsten 1989 brast muren mellom Øst- og Vest-Berlin og med forbausende fart også alle de Sovjet-dominerte regimene i Sentral- og Øst- Europa. Framtida lå åpen for 100 millioner mennesker som på flere tiår ikke var blitt spurt om hva slags samfunn de ville leve i og utvikle. De fikk ikke store sjansen til å svare etter at murene falt heller. Det var naturlig at folk flest i øst vendte blikket vestover i håp om å sikre sin nyvunne frihet ved å knytte seg tettest mulig til Vest-Europa økonomisk, politisk og militært. Det er like naturlig at tettest mulig kobling til EU ble oppfatta som den raskeste veien til vestlig velstand. Så enkelt var det ikke, og så godt gikk det ikke: Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise. Fortsatt sliter mange av dem med å komme opp på samme økonomiske nivå som i Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen med EU og resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet. Og det førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skummet fløten. Alle sentral-og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødelegger hverdagen for mange mennesker og undergraver muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling. Felles for søkerlanda er et kraftig fall i produksjon og inntekt fra 1989 til Da lå bruttonasjonalproduktet prosent lavere enn i Fem søkerland, de fem vestligste, klarte mellom 1996 og 2000 å komme tilbake til produksjonsnivået fra 1989 og er fortsatt i brukbar vekst. De fem østligste, Romania, Bulgaria og de baltiske statene ligger fortsatt prosent under produksjonsnivået fra 1989! Flere språk i EU Mens dagens 15 EU-land greier seg med 11 språk, tar alle søkerland i Sentral- og Øst-Europa med seg hvert sitt språk inn i EU-systemet. Hvis alle ti blir medlem av EU, betyr det at det skal tolkes mellom 21 språk i stedet for mellom 11. Det betyr at antall par av språk som det må tolkes mellom på møter i EU-parlamentet, på alle møter i parlamentets faste komiteer og på alle møter i partigruppene øker fra 55 til 210. Nei til EU Skriftserien

17 I 1989 var bruttonasjonalproduktet pr. innbygger i de ti søkerlanda sett under ett på 49 prosent av gjennomsnittet i EU. Ti år seinere, i 1999, var det sunket til 42 prosent av gjennomsnittet i EU. Utviklingen i kjøpekraft Når en skal sammenlikne levekår i ulike land, gir det et riktigere bilde å sammenlikne den gjennomsnittlige kjøpekraften det du får kjøpt av varer og tjenester for en gjennomsnittsinntekt enn å sammenlikne bruttonasjonalprodukt pr. innbygger. Kurvene under viser hvordan denne kjøpekraften har utvikla seg siden En ser at i de fem sentraleuropeiske statene (Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia) falt kjøpekraften kraftig fram til Deretter har den økt. Den passerte nivået fra 1989 i 1996 og lå i 2000 tett oppunder euro. Det er Polen som trekker dette gjennomsnittet såpass langt ned (se tabellen nedafor), men utviklingen har vært noenlunde slik figuren viser for alle de fem statene. De baltiske statene lå på topp i kjøpekraft før Der falt kjøpekraften fra euro i 1989 til under euro i Siden har den steget langsomt, men er fortsatt ikke større enn euro. I Romania og Bulgaria var kjøpekraften under euro i 1988 og har fra 1992 svingt mellom og euro. I EU var den gjennomsnittlige kjøpekraften i euro Kjøpekraftutvikling i Øst- og Sentral-Europa Romania, Bulgaria Estland, Latvia, Litauen Tsjekkia, Ungarn, Polen, Slovakia, Slovenia Skriftserien 3-01 Nei til EU

18 Tabell over kjøpekraft pr. innbygger i 2000: I euro I % av gjennomsnittet i EU Slovenia Tsjekkia Ungarn Slovakia Polen Estland Litauen Latvia Romania Bulgaria EU Gjennomsnittlig kjøpekraft alle søkerland tatt under ett var 39 prosent av EU-gjennomsnittet i Det blir stadig større inntektsforskjeller innad i hvert land, men som det heter i EU-kommisjonens 2001-rapport i forbindelse med forhandlingene: «Dette er som en kan vente: for det første fordi inntektsfordelingen var ganske egalitær under de gamle regimene, for det andre fordi ujevn vekst øker etterspørselen etter visse yrkeskvalifikasjoner mer i noen områder og sektorer enn i andre. Men ulikhetene er fortsatt mindre enn i EU» (!). Hvorfor gikk det slik? Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske. Det solidariske alternativet måtte lagt til grunn en innsikt om at når en halv verdensdel er kommet til veis ende politisk og økonomisk og må finne fram til helt nye måter å leve på, er også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge. Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige. IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Andre slags reformer og alle forsøk på å finne en «tredje vei» mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse. IMF lukket øyne og ører for at en så brutal økonomisk hestekur skaper sosial krise for millioner av mennesker: folk flest måtte kraftig ned i levestandard samtidig som de nye markedene skapte opprørende former for sosial ulikhet. Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet: «Vi hjelper dere hvis dere gjør som vi sier.» Nei til EU Skriftserien

19 EU gikk ikke direkte inn i omleggingen av den økonomiske politikken i Øst-Europa. Det var eksperter fra IMF, Verdensbanken og OECD som sto bak de tøtte reformprogrammene i land som Polen, Tsjekkia og Ungarn. EU fulgte likevel godt opp. Høsten 1989 satte EU to vilkår for å opprette normale økonomiske forbindelser med land i Øst-Europa: demokratisering og overgang til markedsøkonomi. I praksis la EU mer vekt på kravet om markedsøkonomi enn på demokratisering. Romania og Bulgaria gjennomførte frie valg før Polen, men ble lenge holdt utafor det «gode selskap» fordi valgene ga seier til feil partier: til partier som ikke hadde rask overgang til markedsøkonomi på programmet. Uten omlegging etter IMF-modellen ville EU ikke normalisere forbindelsene østover. Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i en helt annen retning. Presidenten i Deutsche Bank, Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa samtidig som planen forutsatte at landene skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av sin hjemmeindustri. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, en av Mitterands nærmeste rådgivere og den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa. Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU. Handels- og samarbeidsavtalene I løpet av inngikk EU såkalte handels- og samarbeidsavtaler med de fleste land i Sentral- og Øst-Europa. Avtalene lovte frihandel begge veier skrittvis innført over 5-10 år. Unntakene viste EUs egentlige ansikt: alle varer som sentral- og østeuropeiske land virkelig kunne få fart på økonomien med (landbruksprodukter, tekstiler, kull og stål), ble unntatt frihandel. Disse avtalene mellom EU og land øst for det gamle jernteppet har ikke gjenoppretta «normale handelsforbindelser» hvis en ikke finner det «normalt» at økonomisk makt utnyttes til å gi seg sjøl de fleste fordelene. Over hele Øst-Europa knekkes innenlandske bedrifter av konkurransen med varer fra vest. Når varer fra øst vinner markedsandeler i vest, reagerer EU med dumpinganklager. Fra de ti søkerlanda går nå 62 prosent av eksporten til EU, mens 58 prosent av importen kommer derfra. Men det kjøpes mye mer fra EU, enn det har vært mulig til å selge til EU. Handelen mellom søkerlanda er fortsatt lav. 20 Skriftserien 3-01 Nei til EU

20 Den økonomiske støtten EU bruker store ord om hjelpen som gis statene i Sentral- og Øst-Europa. Den er likevel provoserende liten både målt i forhold til de objektive behovene og i lys av at EU hadde et hovedansvar for de sosiale problemene som oppsto. EU opererer med tre ulike støtteprogram for søkerlanda i Sentral- og Øst-Europa. Phare gir støtte til investeringsprosjekt med sikte på regional og sosial utvikling. Ispa gir støtte til store infrastrukturprosjekt innen transport- og miljøsektoren, mens Sapard retter seg mot landbruk og bygdeutvikling. I perioden er det satt av 1,5 milliarder euro i året til Phare, mens det gjennom Ispa og Sapard satses henholdsvis 1 milliard og 0,5 milliarder euro i året. Det blir i alt et årlig støttebeløp på 3 milliarder euro eller tre prosent av EU-budsjettet. Den samlede støtten svarer til 0,04 prosent av EUs nasjonalprodukt, men vil gi søkerlanda et årlig tilskudd på nesten én prosent av deres samlede nasjonalprodukt. Til sammenlikning hadde den amerikanske Marshall-hjelpen til Vest- Europa i åra et omfang som svarte til 1 prosent av bruttonasjonalproduktet i USA. Vest-Tyskland har på 1990-tallet gitt en støtte til områdene i det gamle Øst-Tyskland som år om annet har vært på om lag 5 prosent av det vesttyske nasjonalproduktet og kommet opp i 75 milliarder euro. Etter at de er tatt opp som medlem, forespeiles søkerlanda et samlet støttebeløp på milliarder euro i året noe som svarer til 2,5-3 prosent av deres samlede nasjonalprodukt. I perioden fikk Spania, Portugal, Hellas og Irland mer enn 14 milliarder euro i året i støtte over EU-budsjettet i tillegg til 5 milliarder i året fra EIB. For Portugal har denne støtten svart til fem prosent av nasjonalproduktet, for Hellas fire prosent. 5. Holdningen til medlemskap i Sentral- og Øst-Europa Holdningene til EU og medlemskap i EU varierer fra land til land. Men noen forhold er så grunnleggende at de har betydning overalt i Sentralog Øst-Europa. Erfaringene fra før 1989 Fra slutten av 1940-tallet var alle land i Sentral- og Øst-Europa underlagt Sovjetunionen. De baltiske statene ble okkupert i Det øvrige kom under sovjetisk herredømme de første åra etter andre verdenskrig. Folk flest hadde sosial trygghet (arbeid og et sosialt sikkerhetsnett) men ingen ytrings- og organisasjonsfrihet. Mange land opplevde perioder med vilkårlig politisk terror. Fra de baltiske statene ble f.eks. store Nei til EU Skriftserien

21 22 Skriftserien 3-01 Nei til EU EU mot øst deler av befolkningen deportert både i 1940 og etter Alle statene var politistater med systematisk menings- og atferdskontroll. Kontrollen avtok på og 80-tallet. Disse erfaringene betyr på den ene sida at EU oppfattes som en garanti mot å havne under russisk herredømme. På den andre sida kan erfaringene bidra til skepsis mot å underkaste seg enhver form for utenlandsk herredømme også det som måtte komme fra Brussel. Begge disse tendensene gjør seg sterkest gjeldende i de baltiske statene som i et halvt århundre var delstater (republikker) i Sovjetunionen. Erfaringene etter 1989 Alle statene i Sentral- og Øst-Europa har vært i gjennom en dramatisk periode økonomisk og sosialt etter Bortsett fra Romania, Bulgaria og Slovakia tok alle sjansen på en rask overgang fra stivbeint planøkonomi til en uregulert markedsøkonomi. Dette førte til brå fall i produksjon og levestandard. I fredstid fins det i vår del av verden de siste 150 år ingen paralleller til en så omfattende og brutal økonomisk nedgang. Mange ble arbeidsløse, ulikhetene vokste så sterkt at tallet på fattige økte dramatisk. Samtidig brøt trygdesystemene sammen slik at eldre og uføre kom særlig ille ut. Kriminaliteten vokste voldsomt, både fra enkeltpersoner som fant ut at gråsonene til de nye markedene var særlig lukrative, men også fra tett organiserte mafia-grupper som med penger fra narkotika-handel og prostitusjon kunne kjøpe seg inn i den nye markedsøkonomien og infiltrere politi og offentlig forvaltning. Mange opplever terroren fra disse mafiagruppene som verre og mer vilkårlig enn den politiske undertrykkingen de siste tiåra før Etter hvert har de fleste søkerland kommet ut av de verste overgangsproblemene, men avstanden til Vest-Europa har økt når det gjelder kjøpekraft og levestandard i løpet av de tolv år som er gått etter at «muren falt». Mange mennesker ser på medlemskap i EU som frelse fra fattigdom og sosialt sammenbrudd. Denne opplevelsen av EU var nok sterkest de første åra etter 1989, men den er fortsatt sterkt til stede: «Som medlemmer av EU vil vi få del i den vestlige velstanden.» Sikkerhetspolitisk opplever mange østeuropeere EU som en «trygg havn» i forhold til utviklingen lengre øst. Russland oppleves nok ikke i dag som en aktuell militær trussel, men det fins likevel en frykt for hva som kan skje i Russland. Dels er det frykt for at aggressive nasjonalister kan komme til makta i Kreml, dels er det frykt for hva som kan skje hvis det russiske samfunnet bryter sammen økonomisk og sosialt og millioner nødstilte begynner å vandre vestover for å livberge seg. Begge formene for frykt er sterkest i de baltiske statene. Deres sjølstendighet er særlig provoserende for russiske nasjonalister, samtidig som alle statene har store russiske mindretall. I Latvia er nesten halvparten av befolkningen russisk. De tre statene er også så små, med et samlet folketall på under 8 millioner, at de kjenner seg både politisk og

22 militært vergeløse i forhold til russisk press. Polen i nøkkelrolle Utviklingen i Polen kan bli avgjørende for hele utvidelsesprosessen. Polen er stort nok til at den politiske og økonomiske eliten ikke finner seg i hva som helst fra EU. Samtidig er den opptatt av å definere Polen som like «vesteuropeisk» som hvilket som helst annet land. I tillegg vet den at den tyske regjeringen ikke ser for seg noen østutvidelse uten Polen. Alt dette har bidratt til at de polske forhandlerne har lagt seg på en tøffere linje enn forhandlerne fra andre søkerland. Polen har derfor hengt etter i forhandlingene i forhold til land som Ungarn, Slovenia og Estland til stigende irritasjon blant EUs forhandlere. Misnøyen har vært stor i Polen den siste tida. En meningsmåling fra mai 2001 viste at bare 15 prosent av polakkene syntes at de 12 åra etter kommunismens fall har gitt dem flere fordeler enn ulemper. 55 prosent mente at ulempene var flest. Valget i september 2001 førte det sosialdemokratiske partiet (SLD) tilbake til regjeringsmakt. SLD fikk 41 prosent av stemmene og gikk i regjering bl.a. sammen med bondepartiet (PSL) som fikk 9 prosent. Bondepartiet er splitta i synet på medlemskap. Grasrota er skeptisk, mens deler av ledelsen er EU-vennlig. Resten av regjeringen går aktivt inn for medlemskap i EU. Bondepartiet presses hardt av det nye, opprørske bygdepartiet Samoobrona (Sjølforsvar) som med sine 10 % av velgerne står for en aggressiv motstand både mot EU og det meste som ellers skjer i polsk politikk. EU-motstanden i Polen har foreløpig sin basis på landsbygda og i konservative, katolske miljøer. Småbrukerne frykter med rette at de må ta de største byrdene ved de omstillingene et medlemskap i EU vil dra med seg. Mye av denne EU-motstanden er samtidig en motstand mot all modernisering og et forsvar for tradisjonelle katolske verdier. En meningsmåling fra juli 2001 viste at tre fjerdedeler av polakkene heller vil vente med EU-medlemskapet enn å gi innrømmelser når det gjelder landbruk og muligheten for søke jobb i dagens EU-land. Tsjekkisk EU-debatt I Tsjekkia er EU-debatten langt heftigere enn i Polen. Sosialdemokratene (32% i 1998) er det dominerende regjeringspartiet, og regjeringens EUlinje angripes både fra høyre og venstre. Tidligere statsminister Vaclav Klaus, leder for det store, liberalistiske opposisjonspartiet ODS (28%), støtter medlemskap i EU men setter klare vilkår for støtten. Det indre markedet er bra, men ODS vil ha mer privatisering og mer liberalisering enn EU kan tilby. Det er for mye «styring fra Brussel». ODS holder derfor muligheten åpen for et Tsjekkia utafor EU. I hele Sentral- og Øst-Europa har det vært en tendens til at velgerne vender seg til opposisjonen når en regjering har holdt på 3-4 år. Vaclav Klaus kan derfor på nytt være statsminister når Tsjekkia skal ta stand- Nei til EU Skriftserien

23 punkt til EU-medlemskap. Kommunistpartiet har økt sin velgeroppslutning de siste åra, og nådde 11 prosent av stemmene ved det siste valget. Partiet fanger opp mye av den sosiale protesten mot økende arbeidsløshet og sosial ulikhet. Partiet sier nei til medlemskap i EU, men med mer nyanserte argumenter enn før. Uvisst også i Slovakia og Ungarn Under regimet til Vladimir Meciar var Slovakia støtt ut av «det gode selskap» i EU, IMF og Verdensbanken. Etter regjeringsskiftet i 1998 har Slovakia nesten nådd igjen Tsjekkia i forhandlingene med EU og i generell vestlig goodwill. Men både politisk og økonomisk er situasjonen ustabil. Arbeidsløsheten er oppe i 20 prosent, og reallønna er falt kraftig. Dette gir både Meciars parti og andre protestpartier nye muligheter, og kan fort lage «krøll» på linjene til Brussel. I Ungarn dominerer de to store partiene, høyre-partiet FIDESZ og sosialdemokratene det politiske landskapet og hevet tidlig EU-spørsmålet over debatt. I det siste har klimaet likevel endra seg. Den aggressive nasjonalismen til Haider i nabolandet Østerrike har stimulert ungarsknasjonale strømninger, blant annet i det høyreekstreme partiet til Istvan Csurka (Rettferdighet og liv). Baltisk utakt Estland er langt framme i forhandlingene om medlemskap. Det er antakelig også ett av de søkerland som vil mestre de økonomiske og sosiale omstillingene best. Best betyr likevel ikke godt, og uroen over EU-medlemskapet er større enn i alle andre søkerland. Ja-kampanjen er derfor for lengst i gang. Regjeringsmedlemmer spiller på frykten fra den nære fortida: «Vi må inn i EU for å hindre at russerne tar oss.» Motstand mot EU blir fort stempla som å gå Russlands ærend. Det er naturlig at mange ser EU som en garanti mot «trusselen fra øst» så lenge NATO ikke tar opp Estland som medlem. Et annet ja-argument er EUs høye tollmurer, særlig på landbruksvarer. Med Estland som medlem i EU vil disse tollmurene forsvinne. EU-kritiske holdninger er mer utbredt i den russiske delen av befolkningen enn i den estiske., men få russere ønsker seg tilbake til en union med Russland. De vil bo i et uavhengig Estland, uavhengig både av Moskva og Brussel. Slik er det også i de andre baltiske statene. Latvia og Litauen er kommet kortere i overgangen til markedsøkonomi og ligger et godt stykke etter i forhandlingene om medlemskap. De er likevel såpass små at det ikke koster EU alt for mye å ta dem med som medlemmer samtidig med Estland. 24 Skriftserien 3-01 Nei til EU

24 Velgeres holdning til EU-medlemskap Høsten 2000 Høsten 2001 For Mot For Mot Romania Bulgaria Slovakia Slovenia Ungarn Latvia Polen Litauen Tsjekkia Estland Det er fortsatt klart flertall for EU-medlemskap i alle søkerland fra Sentral- og Øst-Europa. Det eneste unntaket er Estland der det har vært nei-flertall ved enkelte målinger. Flertallet er særlig stort i de land der medlemskapet har vært mest «uoppnåelig», Romania, Bulgaria og Slovakia. Ja-flertallet har økt det siste året i alle land unntatt Estland, Tsjekkia og Polen. 6. Er EU en god løsning for Sentral- og Øst-Europa? Medlemskap i EU forutsetter at søkerlanda må ta over EUs lovgivning når det gjelder miljø, arbeidsmiljø og andre regler for arbeidslivet. Det er isolert sett en fordel, men samtidig bidrar EUs økonomiske system til å øke miljøutfordringene og svekke arbeidstakerne. Pluss og minus for miljøet Miljøpolitisk er det en klar fordel å overta EUs miljøregler. Ingen land i Sentral- og Øst-Europa har på plass noen miljølovgivning verdt navnet. Problemet er at de heller ikke har offentlige instanser og kvalifisert personell til å følge opp en rask innføring av EUs miljøregler. I tillegg blir det dyrt. Det er anslått at det vil koste mer enn 100 milliarder euro å gjennomføre EUs miljøregler. Deler av Sentral- og Øst-Europa var i 1989 utsatt for ekstreme miljøbelastninger. Forurensningene fra tungindustri, gruvedrift og varmekraftverk var hinsides enhver økologisk bærekraft. Hvert nedlagt stålverk, gruve og varmekraftverk var en befrielse for lokalmiljøet. Samtidig var store deler at naturgrunnlaget intakt og artsmangfoldet bevart der hvor industrialiseringa ikke hadde satt sine spor intakt og bevart langt bedre enn i Vest-Europa der vi i tillegg til industri og transportårer har et landbruk som er et enormt miljøproblem. Nå truer nye typer miljøbelastninger. Det bygges motorveier, mens Nei til EU Skriftserien

25 26 Skriftserien 3-01 Nei til EU EU mot øst det legges ned jernbanelinjer. Privatbilismen skyter fart. Og landbruket skal moderniseres etter modeller vestfra. EU trekker alle nye medlemsland inn i den vekstmodellen som alle vestlige land har fulgt, den hvor veksten skal brukes til å motvirke de miljøproblem som den samme veksten stadig skaper. Pluss og minus i arbeidslivet Situasjonen i arbeidslivet vil være tjent med EUs regelverk for arbeidsmiljø og for rettigheter i arbeidslivet. Her er det også gjennomføringen som er problemet. Og da er det ikke nok å bygge opp offentlige arbeidstilsyn og annen offentlig overvåking. Erfaringene viser at i alle land også i vårt eget er effektive bedriftsklubber og fagforeninger eneste garanti for at offentlig regelverk følges. I Sentral- og Øst-Europa må fagbevegelsen bygges opp fra grunnen igjen. Den som var, var del av det politiske kontrollsystemet og har ingen tillit. Men i den nye markedsøkonomien har det vært vanskelig å bygge opp en ny fagbevegelse. Det er ikke lett å kjempe for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår når bedriften på andre sida av gata eller svartarbeiderne i bakgården kan få tak i mer enn nok arbeidsvillige som jobber for lavere lønn og med arbeidsvilkår som ikke lar seg avtale. Det har derfor lange utsikter før arbeiderbevegelsen i Sentral- og Øst-Europa er sterk nok til å dra nytte av et eventuelt regelverk fra EU. Det er heller ingen ting ved EU-systemet som fremmer utviklingen av sterke fagforeninger. Fagbevegelsen har lenge vært på defensiven i alle EU-land. (Se her Nei til EU heftet «Arbeidslivet i EU» Bedre behandling av etniske mindretall EU har under forhandlingene stilt krav til minoritetspolitikken i søkerlanda. Det gjelder både de slaviske mindretallene i de baltiske land, ungarske mindretall i Slovakia og Romania og sist, men ikke minst Roma-befolkningen (sigøynerne) i mange søkerland. Det er ingen tvil om at slike etniske mindretall har fordel av at EU opptrer som vaktbikkje på deres vegne. Pluss og minus økonomisk Økonomisk er det sannsynlig at medlemskap i EU er en langsiktig fordel for land i Sentral- og Øst-Europa. Det dreier seg om land med et skolevesen og et utdanningsnivå som skulle tilsi langt høyere levestandard enn den de har i dag. De skulle derfor ha gode muligheter for å hente inn det tapte fra 1990-tallet dersom utviklingen ikke blokkeres av indre eller ytre forhold. Innenlands kan korrupsjon, organisert kriminalitet og ustabile politiske forhold hemme tiltakslyst og initiativ så mye at utviklingen går i baklås. Medlemskap i EU vil sikre nye medlemsland adgang til EUs indre marked for varer, tjenester og kapital. Men samtidig får dagens EU-land tilsvarende adgang til markeder i Sentral- og Øst-Europa. WTOs regelverk og de handelsavtalene EU har inngått med samtlige