Halebiting. Hvordan oppstår halebiting?

Transkript

1 Halebiting Halebiting er et atferdsavvik som primært er knyttet til mangler ved miljøet som grisen lever i. Halebiting er først og fremst et velferdsproblem, men har også økonomiske konsekvenser. Vi kan gjøre mye for å forebygge halebiting, både gjennom en generell forbedring av miljøet vi tilbyr grisen, og ved å være oppmerksomme på tegn på at et utbrudd er i anmarsj og sette inn spesielle forebyggende tiltak. Omfang Halesår/kort hale registreres i den utvidede sjukdomsregistreringen på slateriene (USR). På landsbasis ligger tallene på ca. 2 % av alle slaktede dyr, dvs. ca dyr per år. Internasjonale studier viser at slakteriregistreringer ofte underestimerer problemet. Dessuten registreres ikke de alvorligste tilfellene som aldri når slakteriet, men avlives på gården. De reelle tallene er derfor antagelig høyere. Halebiting forekommer hyppigst i intensiv svineproduksjon, men er også rapportert ved utendørs produksjon og økologisk produksjon. Det er imidlertid ingen rapporter som tyder på at fenomenet opptrer hos viltlevende gris. Naturlig atferd hos gris Viltlevende griser bruker det meste av sin våkne tid til å spise og lete etter mat. Dette innebærer å rote og grave i jorda etter alt som er spiselig. Naturlig føde består bl.a. av røtter, stengler, blader og frukt, men også av insekter, snegler, gnagere, mm. Til sammenligning med kraftfôret vi tilbyr grisen, er dette energifattig kost. Det innebærer at grisen må spise store mengder av den, noe som er tidkrevende. Til gjengjeld gir det dyret en god metthetsfølelse og velvære. Selv om vårt tamsvin har gjennomgått store fysiske endringer fra villsvinet, er atferdsmønsteret lite påvirket. Dette innebærer at grisen vil opprettholde sin søkeatferd på tross av at energi- og næringsbehovet er dekket gjennom kraftfôret. Dersom de ikke får tilstrekkelig grovfôr som høy eller surfôr vil de også til stadighet føle seg sultne. Hvordan oppstår halebiting? Den tradisjonelle forklaringen på hvordan halebiting oppstår bygger på at halebiting er et resultat av at grisen ikke får utløp for sin naturlige atferd med utforsking av omgivelser og søken etter mat. Atferden oppstår dermed som frustrasjon over liten mulighet til tyggeatferd. Når det ikke finnes naturlige objekter å utforske, styres atferden mot det som måtte være tilgjengelig, altså halene til de andre grisene i bingen. Denne redirigerte atferden følger gjerne en to-trinns modell ved at den først består av ikke-skadende atferd hvor grisen utforsker halen ved å ta den i munnen og tygge forsiktig på den uten å skade den. Halesår som er så alvorlig som dette bør behandles med antibiotika i flere dager, i tillegg til at dyret skal settes i sjukebinge. Selv med korrekt behandling vil faren for kassasjon av slakt være til stede. Denne atferden tolereres vanligvis av halens eier. Først senere utvikler atferden seg til å bli skadende og medføre sår og blødninger. Denne formen for halebiting er altså ikke assosiert med aggresjon. Flere studier har vist at tilstedeværelsen av blod trigger ytterligere halebiting. Dette medfører at problemet gjerne tiltar hurtig når det først har oppstått blødende sår på en gris. I tillegg vil irritasjon og smerter forbundet med begynnende skade på halen gjerne føre til at grisen vifter mer med halen, og dermed gjør den enda mer utsatt for nye angrep. Et åpenbart tiltak for å forebygge denne atferden er å tilby dyrene mer, egnet rotemateriale. Nyere forskning har vist at ikke alle tilfeller av halebiting følger denne modellen. Plutselig kraftig biting opptrer spontant uten uskadelig manipulering av haler på forhånd. Denne atferden knyttes mer til en kamp om ressurser, f.eks mat eller liggeplass og assosieres ofte med aggressiv atferd. En tredje atferdsgruppe omtales som besatte bitere. Disse dyrene karakteriseres ved at de ser ut til å bite ut fra at dette i seg selv gir dyret en tilfredsstillelse. Disse dyrene kan forårsake mye skade på andre dyr i løpet av kort tid. Fenomenet kan tenkes å utvikle seg via begge de to andre modellene. De aktuelle dyrene er ofte mindre enn de andre i gruppen og har ofte nylig opplevd en periode med nedsatt tilvekst. Postboks 396 Økern 0513 OSLO tlf: e-post: ht.svin@animalia.no

2 Hvem biter - og hvem blir bitt? Det er påvist raseforskjeller når det gjelder tendensen til å bli halebiter. Dette indikerer at det foreligger genetiske forskjeller mhp disposisjon. Halebiting er også vist å være genetisk korrelert med veksthastighet for muskulatur og negativt korrelert med spekktykkelse. Griser som utvikler seg til å bli fanatiske bitere er ofte lettere enn gjennomsnittet i bingen, altså griser som har vært gjennom en periode med dårligere tilvekst, eller regulære tapere. Det er vist at kastrater er mer utsatt for å bli bitt enn hunngriser. Ofrene er ofte store griser. For mindre griser som ønsker å tilkjempe seg en plass ved matfatet er det oftest bare bakparten av disse og halen de kommer til. Risikofaktorer og forebygging Kjente risikofaktorer for halebiting er mange, og kan generelt deles i 6 grupper; 1) Mangler ved miljøet En moderne grisebinge er ofte et stimulifattig miljø. Det er ikke mye annet for grisen å foreta seg enn å spise og sove, og spisingen er gjerne unnagjort på få minutter. Ved å sørge for at grisene har tilstrekkelig med rotemateriale og gjerne godt grovfôr, har de noe å sysselsette seg med. En rekke studier har vist at rotemateriale reduserer forekomsten av halebiting markant. Langhalm er bedre enn kuttet halm, som igjen er bedre enn strø. Det er imidlertid svært viktig at man sørger for god tilgang gjennom hele grisens liv, da det er vist at risikoen for halebiting øker dramatisk dersom griser som er vant til å få halm daglig ikke får dette lenger. Det er også forsøkt med ulike aktiviseringsgjenstander som baller, hampetau, gummislanger mm. Disse kan virke etter intensjonen så lenge de har nyhetens interesse, men mister fort sin funksjon. Dette er derfor tiltak som kan settes inn når man ser tegn på at et utbrudd er i anmarsj ved at grisene er mer urolige enn ellers. Gjenstander som lar seg forandre (f.eks. tau) fungerer bedre enn bestandige gjenstander som f.eks. kjetting. 3) Klimatiske forhold Både høye og lave temperaturer øker stressbelastningen på grisen og kan gi mere halebiting. Det beste er å holde en jevn temperatur uten for store svingninger. Trekk er svært ugunstig. Dersom halebiting har en tendens til å opptre i spesielle binger, bør en sjekke disse nøye med tanke på trekk. Også dårlig luftkvalitet med høyt innhold av støv eller gasser er uheldig. 4) Ernæringsmessige forhold Mangler i fôret har ved flere anledninger blitt sett i sammenheng med halebiting. Den kan gjelde proteinmangel, mangel på spesifikke aminosyrer (tryptofan, lysin) eller mineraler, eller rett og slett for lavt energinivå. Grisens økte søken etter mat generelt, eller trang til spesielle næringsstoffer kan initiere den klassiske totrinnsmodellen med økt utforskende atferd som utvikles til halebiting. 5) Helseproblemer I senere tid har man blitt stadig mer oppmerksom på at helseproblemer kan være en medvirkende årsak til halebiting. Dette gjelder særlig respirasjonsproblemer og mage/tarmproblemer. Det finnes flere eksempler på at tiltak som vaksinering og parasittbehandling har hatt positiv effekt også på halebiting. 6) Annet I enkelte tilfeller har man sett at spesielle hendelser som f.eks. byggearbeider/støy har forårsaket utbrudd av halebiting. Også forhold som forstyrrer en etablert rangorden vil medføre uro og økt risiko for halebiting. Dette gjelder i første rekke blanding av dyr, men kan også oppstå når enkelte dominante dyr fjernes fra gruppen, som f.eks. ved plukkslakting. Grupper av griser bør derfor holdes mest mulig stabile. Røkterfaktoren er også vist å spille en rolle. Stellet bør foretas på en rolig og forutsigbar måte som skaper minst mulig stress blant grisene. 2) Ressursmangel Halebiting oppstår ofte mot slutten av smågrisperioden eller like før slakting, når dyretettheten er som høyest. Det er viktig at bingene ikke er for fulle i disse periodene. Nok plass til at alle kan spise samtidig, evt. tilstrekkelig mange fôringsautomater, er utrolig viktig for å forebygge halebiting. Det samme gjelder antall drikkenipler, samt at disse gir tilstrekkelig med vann. Også eteskiller bidrar til mindre stress i forbindelse med fôring. Det er viktig at det er plass nok for alle grisene å ligge på liggearealet. Mer spaltegolv på bekostning av fast golv er vist å øke forekomsten av halebiting. Ressursmangel framprovoserer uro og aggresjon da grisene forsøker å fordrive hverandre for å få tilgang på ressursene. Plutselig kraftig biting uten foregående utforskende atferd knyttes gjerne til slike situasjoner.

3 Konsekvenser av halebiting Å få bitt av deler av eller hele halen er uten tvil smertefullt. Med omfanget på > dyr per år, er dette et av de største velferdsproblemene vi står overfor i svineproduksjonen. Også grisene som biter har nedsatt velferd, da halebitingen er et uttrykk for stress og mangel på mestring av dyrets miljø. En del tilfeller av halebiting er så alvorlige at de krever veterinærbehandling. I tillegg kreves ekstra plass og tid til stell av angrepne griser. Halebiting har også økonomiske konsekvenser. Blant annet medfører det redusert tilvekst. Dette skyldes i alle fall delvis dårligere fôrutnytting. Halesår er en vanlig inngangsport for bakterier som kan spres via blod og lymfesystem til andre organer som lunger, muskulatur og skjelett. Her kan de danne verkebyller. På slakteriet kløyves alle slakt med kort hale for å sjekke om slik spredning har funnet sted. Når det påvises blir slaktet kassert. Byll i muskulaturen langs ryggraden på et griseslakt som følge av et gammelt halesår. (Foto. Oddbjørn Kjelvik, Nortura) Tiltak i forbindelse med utbrudd Flere nyere studier har vist at man ved å være oppmerksom i grisehuset og legge merke til endringer kan klare å forutsi når et utbrudd er på gang. Siste uke før utbruddet kommer kan man observere økt frekvens av ikke-skadelig haletygging og tygging på innredning og rotemateriale/leker. Det kan også observeres økt aktivitet/ rastløshet blant dyrene. Det er også vist at haleposisjon med hengende haler ofte opptrer siste 2-3 dager før utbrudd. Man mener at en løsthengende haletupp er mer triggende for halebitingsatferden enn en hale med krøll på. Ved å sette inn tiltak som ekstra høy eller halm flere ganger om dagen, introduksjon av nye aktiviseringsgjenstander og evt. redusert dyretetthet kan man klare å avverge utbruddet. Når utbruddet først er i gang, skjer gjerne økningen av tilfeller eksponensielt. Dersom man klarer å identifisere den/de som biter bør disse fjernes fra bingen umiddelbart. Det er også en fordel å sette dem som er bitt i sjukebinge. Videre bør tiltak som nevnt over med rotemateriale iverksettes. Andre tiltak som blir forsøkt (uten at virkningen er godt dokumentert) er luktspray, salt og ulike ernæringstilskudd. Behandling av enkeltdyr For små sår er det tilstrekkelig med lokal sårbehandling. For alvorligere sår med frisk blødning, eller hvor deler av halen er bitt av bør det gis antibiotika i minst tre dager. Dette vil redusere betennelsesreaksjonen, dempe smerten og hindre spredning til andre organer. Behandling bør iverksettes så raskt som mulig. Det er ikke alltid så enkelt å bedømme hvor alvorlig skaden er, og da er det tryggest å behandle for sikkerhets skyld. Husk å være nøye med å overholde tilbakeholdsfrister for slakt. Et gammelt sår hvor deler av halen er avstøtt.

4 Halekupering I store deler av internasjonal svineproduksjon benyttes halekupering for å forebygge halebiting. I tillegg til at korte haler kan være vanskeligere å få tak i for de andre grisene, gjør halekuperingen at halestumpen blir mer følsom sånn at grisene i mindre grad tolererer at andre griser tygger på dem. Halekupering er smertefullt og kan også medføre dannelse av nerveknuter i halestumpen som gir kroniske smerter. Etter EUs regelverk er halekupering kun tillatt dersom halebiting er et dokumentert problem i besetningen og etter at andre miljøforberedende tiltak er gjort for å redusere problemet. På tross av dette utføres halekupering rutinemessig i store deler av EU. I Norge er halekupering forbudt. Unntatt fra forbudet er Amputering av hale på svin, dersom dette er nødvendig ut fra en veterinærmedisinsk indikasjon. Inngrepet kan bare utføres av veterinær som bruker bedøvelse og langtidsvirkende smertebehandling i forbindelse med inngrepet. (Holdforskriften 11). Halebiting er et atferdsavvik som bør forebygges ved å tilrettelegge dyrenes miljø, ikke ved å foreta inngrep på grisen. Halebiting kan også sees på som en indikator på mangelfullt miljø, noe som også øker risikoen for sjukdommer og andre atferdsproblemer. Tabell. Oversikt over de ulike typene halebiting, hva som karakteriserer dem, årsak og mulig løsning på problemet. Kategori Atferd biter Atferd offer Observert skade 1) To-trinns modell a) Ikke skadende Relativt forsiktig manipulering med munnen av annen gris sin hale. Vanligvis når begge ligger. b) Skadende Mer uttalt manipulering/ tygging på annen gris sin hale 2) Plutselig kraftig biting Snapper til seg en hale og rykker til 3) Besatt biting Gjentatte tilfeller av å snappe til seg en hale og rykke til Passiv, lite reaksjon eller skriking, men kan bli apatisk eller skriking eller skriking Få, små eller ingen skade Milde til alvorlige bittmerker, blødende sår Ofte alvorlige sår, evt. full amputasjon Ofte alvorlige sår, evt. full amputasjon Årsak Mangel på tilfredsstillende rotemateriale Utvikler seg fra 1a) Manglende tilgang på ressurser som fôr, vann og plass Ukjent, evt. genetisk eller spesiell tiltrekning til blod. Evt. utvikling via 1) eller 2) Løsning biter. Tilby egnet materiale for roting, tygging og manipulering og fjerne griser som er bitt og fjerne griser som er bitt. Bedre ressurstilgangen og fjerne griser som er bitt. Utbedre påviste mangler

5 Tiltaksliste for å forebygge halebiting Pass på at ikke dyretettheten blir for høy, sørg for liggeplasser til alle Sørg for rikelig tilgang på rent, friskt vann til alle Ha nok eteplasser så alle kan spise samtidig, bruk gjerne eteskiller Sørg for tilstrekkelig med egnet rotemateriale Gi grovfôr til alle aldersgrupper Bruk aktiviseringsgjenstander hvis du ser tegn på at et utbrudd er i anmarsj Hold riktig temperatur i forhold til aldersgruppen. Unngå temperatursvingninger Sjekk at ventilasjonsanlegget fungerer som det skal Unngå trekk Unngå unødig blanding av dyr Opptre alltid rolig og forutsigbart ved håndtering av dyra Bruk aktiviseringsgjenstander hvis du ser tegn på at et utbrudd er i anmarsj. (Foto. Rolf Gunnar Husveg, Fatland)