Skjøtselplan for Kuli, kystlynghei, Smøla kommune, Møre og Romsdal.

Transkript

1 Skjøtselplan for Kuli, kystlynghei, Smøla kommune, Møre og Romsdal. Vestlandet FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Bioforsk Vest Fureneset 2012 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Pål Thorvaldsen OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Møre og Romsdal LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Thorvaldsen, P Skjøtselsplan for kystlynghei på Kuli, Smøla kommune, Møre og Romsdal.

2 Innhold A. Generell del... 3 Ulike utforminger av kystlynghei... 3 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier... 4 B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet)... 7 Kjelder... 13

3 A. Generell del Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kunne gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av grasog urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Artsdatabanken 2011). Tradisjonell drift med helårsbeite og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligst kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet i systemet (antall arter og spesielt tilpassede økotyper gjennom hele lyngheisyklusen) høyere. Som i de fleste andre seminaturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN) deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). ( I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke.

4 I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold. Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser fuktigere enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spelsau, norsk hvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover

5 sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Man svir når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myr- og vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og da det er tele eller fuktig jord dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe vier og bjørk bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfòr og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom når forholda krever det. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer

6 det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr, må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fôret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høgere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten. I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Vanlig norsk kvit sau, steigar (langhala saueraser), spælsau og andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Annen aktuell litteratur Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge.

7 B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet) SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten Kuli, sørvestre del, inkludert Mannsholmen Kuli, nordaustre del, inkludert Lamøya og Kjeøya Hoøya Olderøya *Kommune Smøla *Områdenr. ID i Naturbase BN BN BN BN *Registrert i felt av: Pål Thorvaldsen (delar av område) Jordal & Gaarder 1998 Gaarder & Jordal 2000 *Dato: 15/ Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Fremstad et al 1991, Jordal m.fl *Hovednaturtype (NiN-systemet): Utforminger (NiN-grunntyper): Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: D07 Kystlynghei (T5 Kystlynghei) Tilleggsnaturtyper: Naturbeitemark A08 Kystmyr (V6 Åpen myrflate) (T20 Nakent berg) (T14 Fugleberg/ T15 Fuglefjelleng) Diverse naturtyper i Fjæresonesystemet *Verdi (A, B, C): A. Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) D0701, D0702, D0703,D0704 (Kalkfattige fuktige/ tørre (T5-1, T5-2.)) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) P1obk (delområde 1 og 5) P1obv (delområde 2,3 og 5) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m God Slått Torvtekt H1 Tørr lynghei, viktigste utforminger er H1a Røsslyngutforming, H1c Røsslyng, slåttestarr, torvull-utforming og H1e heigråmoseutforming m x Svak x Beite x Brenning x H3 Fuktig lynghei, viktigste utforminger er H3c Klokkelyng-rome-bjønnsjegg utforming, H3f Bjønnsjegg-utforming og H3i Pyttlavutforming m Ingen Pløying Park/hagestell H2 Tørr gras og utrerik hei (hovedsakelig i delområde 5) > 100 m Gjengrodd Gjødsling H4 Røsslyng bjønnkamhei (hovedsakelig i delområde 1) Dårlig Lauving *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEIING Kuli er saman med fleire mindre øyar sør for Smøla føreslått som eit nasjonalt referanseområde for kystlynghei i Noreg i Faggrunnlag for kystlynghei ved Direktoratet for Naturforvalting si framlegging av kystlynghei som utvalt naturtype etter naturmangfaldlova. Det er i alt føreslege 23 slike nasjonale referanseområde langs kysten, og føremålet med desse er å ivareta eit tilstrekkeleg utval av dei best ivaretekne kystlyngheiene i Noreg og å sikre den faglege variasjonen i utformingar av naturtypen både nasjonalt og i europeisk samanheng. I fagrunnlaget for handlingsplanen er valet om å inkludere Kuli og dei kringliggjande øyane grunngjeve med vesentlege botaniske og kulturhistoriske verdiar, og ein kontinuitet i beitebruken som har vart i fleire tusen år. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Kuli er ei av dei største øyane i Smøla kommune på Nordmøre, og utgjer saman med Edøya den sørlege innseglinga til Trondheimsleia. Øya ligg i sørboreal vegetasjonssone i sterkt oseanisk seksjon. Berggrunnen på sjølve Kuli er samansett av grovblokka, devonsk konglomerat, mens den på Hoøya; Olderøya, Lamøya og Kjeøya er gabbro. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Lyngheitypane (Fremstad m. fl. 1991) er dels tørr og middels fuktig hei med røsslyng eller mjølbær (H1a) på bergknausar og i slakke skråningar. Røsslyng-gråmosetype (H1d) finst sparsamt på berg. I søkk mot myr finst fukthei med klokkelyng og heisiv (H3c), elles finst pyttlav-utforming (H3i) på erodert torv. Bjønnskjeggutforming av fukthei (H3f) dekkjer eit visst areal i nordvest. I baklier finst fragment av røsslyng-bjønnkam-hei (H4). Ein finn tørrheia i sørhellinga frå Breivika og utover langsetter Kuliskaget og på område med mineraljord på bergknausar. Elles dominerar fuktheitypane. Grasheia nord for Ørnklakken og på Kuliskaget har også ei utforming av G4 Frisk fattigeng.

8 ARTSMANGFOLD: Lyngheia er middels artsrik med mange oseaniske artar, m.a. heistorr og heiblåfjør, begge nær nordgrensa si. Andre sørleg-oseaniske artar er hinnebregne (raudlista), dvergsmyle og spreidde førekomstar av pelssåtemose Campylopus atrovirens. Ytterkystplanten sylarve har gode førekomstar. Av fjellartar finst rypebær, stivstorr og dvergbjørk. Fugleberga nord for Ørnklakken: Floraen er ikkje særleg spesiell eller artsrik, med unntak av at ytterkystarten sylarve opptrer hyppig. I alt 15 naturengplanter og 4 artar beitemarkssopp er påvist på knausane. Av spesiell interesse er første funn i Norge av ein sjeldan sopp, fagerhatt-arten Calocybe obscurissima. For nærare omtale av denne arten viser ein til artikkel i sopptidsskriftet Agarica (Jordal & Gaarder 1996). I sørberga nær Breivik har Arnfinn Skogen funne murburkne, marinøkkel og lodnefaks i 1968 (TRH). (Informasjon henta frå naturbasen) BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Det er avgrensa i alt 6 forskjellige delområde. Alle delområda er nytta som beite for sau av same brukar. Delområda er skilte ut først og fremst på grunn av at det er ulike grunneigarar som kan ha hatt betyding både for den tidlegare skjøtselen og også kan komme til å få betyding for framtidig bruk. Område som er omfatta av landskapsvern er halde saman i eitt delområde uavhengig av eigartilhøve. Etter at mjølkeproduksjonen vart avvikla i 2012 har beitetrykket vorte betydeleg redusert i alle delområda, bortsett frå i delområde 6 og på Kjeøya. Delområde 1 Tilstand og bruk: Delområdet er i heilskap eigd og nytta til beite av bruksnummer 1 (figur1). Dette er det einaste bruket der det framleis er aktiv drift i dag. I delområdet finn ein noko av den best skjøtta kystlyngheia på Kuli. Delområdet vert dominert av fukthei i veksling med tørrhei på høgdedraga. Gjengroinga er påfallande mindre her enn i delområde 2 på sørsida av høgdedraget, der innstrålinga er betre. Kystlyngheiarealet utgjer 549 daa samla sett når det er fråtrekt 30% for bart berg og mindre myrdrag som ikkje er skilt ut. Delområdet vert beita felles med delområda 2, 3, 4 og 5 av 130 sau. Beitedyra har tilgang til beitet heile året. Det er ikkje områder som nyleg er svidd i delområde 1. Påverknad Det går ei gjennomgåande kraftlinje i området. Parallelt med denne ligg ei telefonlinje som (truleg) ikkje lengre er i bruk og delvis har falt ned. Delområde 2. Tilstand og bruk: Delområdet består av den delen av utmarka på sørvestre del av Kuli som vert eigd av bruksnummer 3, men som er i bruk av bruksnummer 1 på same måte som alt anna kystlyngheiareal (Figur 1, 8-16). Samla sett er lyngheiarealet 656 daa i delområdet med fråtrekk for 30% berg i dei sørvende lisidene og 10% nede på flatene aust for Breivika. I store deler av lisida er kystlyngheia i forfall, og vert prega av begynnande gjengroing av bjørk, furu og einer. Lyngen er her gammal og forveda, men meir kortvaksen mot høgdedraga der vindslitasjen aukar. I dei sørvestre delene av området reduserast innslaget av gjengroingsartane og lyngdekninga aukar. Lengst vest i området aukar den marine påverknaden og lyngheia går delvis over i grashei og strandeng. I desse partia synest beitetrykket å vere noko høgare. Området vert beita av sau gjennom heile året (jf delområde1), beitetrykket er for svakt. Eit lite parti ned mot delområde 3 vart svidd vinteren 2006 i samband med forskingsverksemd. Revegetering i området er god. Påverknad: Ingen inngrep av betyding. Det går ein traktorveg gjennom området nede på flata, og det er mykje ilanddrive søppel spesielt ute på Kuliskaget. Delområde3. Tilstand og bruk: Delområdet omfattar den delen av kystlyngheia som høyrer til bruksnummer 7 (figur 1, Arealet er berekna til 56 daa med frådrag for 10% berg og myr. Heile området, bortsett frå delane nordaust for innmarka vart svidd i 2009 i samband med lyngheiskjøtsel. Tilhøva var ikkje gunstige ved denne brannen, og grunneigar vurderar avsviinga som mindre vellukka. Lyngheia ser likevel ut til å revegetere tilfredstillande. Påverknad: Det går ein traktorveg gjennom området, og det ligg noko søppel som har drive i land frå sjøen i området. Delområde 4. Tilstand og bruk: Delområdet omfattar kystlyngheia på og omkring Straumneshaugen og høyrer til bruksnummer 6. Arealet med kystlynghei er berekna til 371 daa. Med lyngheidekning fastsett til 80% i området vert arealet 297 daa. Heile delområdet er forholdsvis lite prega av gjengroing, men har ikkje vore svidd på fleire år, og ein ser begynnande oppslag av lauvkratt i overgangen mellom myr og kystlynghei. Ein ser og at røsslyngen er i ferd med å verte forveda sjølv om beiting og vindslitasje sørgjer for ei viss årleg fornying, spesielt på høgdedraga. Området er tilgjengelig for sau heile året på same måte som delområde 1. Påverknad: Ingen Delområde 5. Tilstand og bruk: Delområdet omfattar dei nordaustre delane av Kuli der det er kystlynghei (BN ), samt Lamøya og Kjeøya (Figur 2, 21). Kjeøya vart ikkje synfart. På Lamøya inngår berre areala sørvest for vegen på grunn av at restarealet nordaust for vegen er for lite og påverka av inngrep. Ulike delar av området har forskjellig grunneigar. Delane på Kuli er eigd av bruksn. 5, Lamøya av bruksn. 1 og Kjeøya av bruksn. 3. Dei tre delane har høvesvis 183, 50 og 55 daa kystlynghei. I heile delområdet har kystlynghei så god dekning at det avgrensa arealet går inn med 100%, bortsett frå arealet på Kuli som er redusert med 10% på grunn av noko myr og berg. Arealet på Kuli blei fram til storfehaldet vart avvikla beita av storfe om sommaren og sau om vinteren. Sida har sau hatt tilgang til arealet på helårsbasis. Beitetrykkket har derfor vorte noko redusert i dei seinare åra, og ein kan venta seg ekspansjon av kystlynghei på dagens naturbeitemark/ grashei i dei kommande åra. Beitetrykket på Lamøya synest noko lågt, sjølv om øya er tilgjengeleg for beitedyra frå Kuli. Dette kan tyde på at dyra nyttar øya for dårleg og ein bør finne ein måte å betre dette på, t.d. ved å etablere eit gjerde langsetter riskvegen og deretter styre ein del av beitinga dit. På Kjeøya beiter 15 sau heile året. Beitetrykket er dermed 2,7 dyr pr ha, dette er høgt. Storparten av delområdet har vore regelmessig svidd dei seinare åra bortsett frå på Kjeøya. Arealet på Kuli vart sist svidd av for 4-5 år sida medan heile Lamøya sørvest for vegen vart svidd samanhengande vinteren 2006 i samband med eit forskingsprosjekt. Påverknad: Fylkesveg 669 deler det opphavlege lyngarealet i delområdet i to både på Kuli og Lamøya. Det går også kraftlinjer gjennom delområdet. Dei delane av området som ligg på Kuli er tilrettelagt for besøkande.

9 Delområde 6. Tilstand og bruk: Delområdet omfattar Hoøya, Olderøya og Mannsholmen som alle ligg innafor det nyleg oppretta landskapsvernområdet (Figur 3). Området vart ikkje synfare. Hoøya er eigd av bruksnummer 1 og 3, medan Olderøya og Mannsholmen er eigd av bruksnummer 6. Bruksnummer 1 skjøttar 189 daa, medan b.nr 3 skjøttar 242 daa kystlynghei på Hoøya. Bruksnummer 6 skjøttar høvesvis 372 daa på Olderøya og 60 daa på Mannsholmen. Kystlynghei har god dekning på desse øyane, og arealet er berre redusert med 10% for berg, noko myr og strandeng. Det beiter villsau på Hoøya og Olderøya og 15 på Mannsholmen. Lyngsviing har ikkje vore praktisert på desse øyane på fleire år. Beitetrykket synast tilfredstillande i heile delområdet basert på vurdering av flyfoto. Påverknad: Ingen kjende. FREMMEDE ARTER: I grensebeltet mot innmark i Breivika er det planta nokre bartre, mellom anna også noko sitkagran. Det vart registrert eit fåtal individ som har spredd seg, og er i ferd med å etablere seg i kystlyngheia nord for lebeltet (delområde2). På bakgrunn av sitkagrana si gode spreiingseigenskapar som pionerart er det grunn til å frykte auka spreiing dersom areal innafor spreiingssona vert svidd. KULTURMINNER: Heile dette området er rikt på kulturminne, og på grunn av at Kuli har det høgstliggjande punktet kan den vere blant øyane i Smøla som har hatt lengst busetnad. Det har ikkje vore gjort systematiske utgravingar på Kuli, men på naboøya er det registrert funn frå eldre steinalder. Det er gjort funn frå den yngre steinalder på Kuli, og gravfeltet på øya er blant dei største ein har i fylket. Det er også her den Kulisteinen vart funnen, ein av dei mest særmerkne kulturminna i Noreg. Det er registrert fleire gravhaugar frå bronsealder/ jernalder som ligg innafor dei avgrensa areala på Kuli. Det er i tilegg fleire som ikkje er registrerte (Tore Kuløy, pers.med). I tillegg er det registrert eit veganlegg frå middelalder. Opplysningane som ligg til grunn for tilrådingar angåande omsynskrevjande område er henta frå registreringar tilgjengeleg i riksantikvarens kulturminnebase ( og er såleis ikkje komplette. SKJØTSEL OG OMSYN Skjøtsel: Beiting er grunnlaget for all skjøtsel av kystlynghei og det er viktig at beitetrykket aukar i kystlynghei på Kuli framover. Beitetrykket er gjennomgåande for lågt i delområde 1-5, og situasjonen har forverra seg i dei seinare åra etter at storfehaldet vart avvikla. Primært påverkar dette hovudsakleg dei nordlege delane av Kuli, som tidlegare var avsett til storfebeite for mjølkekyrne. Desse områda har sidan vorte gjort tilgjengelege for sauebesetninga og vert i dag berre beita av norsk kvit sau som går ute heile året. Det har så langt ikkje vore nokon auke i sauehaldet, slik at beitetrykket av sau har vorte betydeleg redusert i dei sørlege delområda på Kuli. Det er og ønskelig at ein tek i bruk ein sauerase som i større grad tek opp vedvokstrar enn norsk kvit sau. Gardbrukeren har antyda mogeleg reduksjon også i sauehaldet, men dette er ikkje avklara enno. Kuli er ein av dei få stadane der det har vore praktisert lyngheiskjøtsel med sviing regelmessig i fleire generasjonar, basert på opplysningar frå noverande eigar og brukar. Det er ønskeleg at denne praksisen held fram og aller helst aukar. Om dette gjeld i like stor grad for alle eigedommane er uklart, men delområde 1 som er eigd av dagens brukar står fram som i god hevd over store areal og lite påverka av gjengroing. Det har i dei seinare åra vore svidd av enkelte store areal, men ein er likevel noko på etterskot med lyngsviinga av ulike årsakar, der både ugunstige vèrtilhøve og helsemessige omsyn har vore medverkande. Det er ønskeleg at ein kjem i gang med lyngsviing meir regelmessig, og at ein finn ei ordning der gardbrukaren kan få midlar til å leige arbeidshjelp for å praktisere lyngheiskjøtselen dersom dette er ønskeleg. Som ei generell tilråding vert det lagt til grunn ein rotasjonsfrekvens på 25 år i alle delområda. Tilrådinga er grunngitt i nyare forsking som synar at revegetering i nordlege kystlyngheiar går seinare og ivaretek dessutan eit ønskje om å la delar av lyngheia utvikle meir kompleks vegetasjonsstruktur. Det er likevel opp til grunneigar å vurdere om det kan vere naudsynt med ein noko meir intensiv lyngheiskjøtsel i enkelte delar av planområdet, om det samstundes let seg gjere å auke beitetrykket. For å oppnå ein mosaikk mellom kystlynghei i ulike fasar bør det bli svidd lyng innan kvart delområde årleg dersom tilhøva ligg til rette for dette. Ideelt sett bør derfor det svidde arealet i kvart delområde utgjere 4% av lyngheiarealet, men dette er sjølvsagt berre rettleiande og må tilpassast tilhøva etter behov. Føremålet med å spreie sviarealet på ulike delområde er først og fremst å oppnå en god mosaikk i beiteområdet mellom lynghei i ulike fasar for å påverke beitedyra, slik at dei nyttar heile beitearealet. Det er derfor ikkje problematisk om ein ved praktisering av regelmessig årleg lyngbrenning vel å svi av eit større samanhengande areal i eit av delområda, og heller flytter sviarealet til eit anna delområde året etter. Ved regelmessig lyngbrenning over tid vil dette gi en mosaikk på landskapsnivå. I år med gode vèrtilhøve kan ein svi eit større areal enn norma tilseier, mens andre år er det ikkje mogeleg å få svidd i det heile tatt. På øyar og holmar der dyra beiter gjennom vinteren må ein derimot unngå å svi for stor del av lyngheia, då dyra elles kan få for lite vinterbeite. Dersom ein av praktiske årsaker ønskjer å brenne større delar av ei øy samtidig, må dyra flyttast til eit område der tilstrekkeleg vinterbeite er tilgjengeleg. Av både praktiske og estetiske årsaker er det ønskjeleg at ein vektlegg å få til ei naturleg avgrensing av sviflatene, slik at dei i størst mogeleg grad følgjer terrenget. Det er 2709 daa kystlynghei til saman i alle delområda. Ein bør vere aktsam i høve til førekomst av kulturminne og reirplassar for trua fugleartar når ein legg opp det praktiske skjøtselsarbeidet med lyngbrenning i kystlynghei. Der ein finn permanente reirplassar eller har mistanke om at bakkerugande fugl er i ferd med å etablere hekkeplass, skal desse få vere i fred og ein må avstå frå lyngbrenning i desse områda dersom dette kan skade hekkeplassen etter at området har vorte tatt i bruk. For i størst mogeleg grad å unngå slike konfliktar vert det oppfordra til å avslutte lyngbrenninga for året den 15. februar og la reir-tre få stå. Dersom det enkelte år ikkje er mogeleg på grunn av ugunstige tilhøve, vert det oppfordra til å leggje brannflatene til område der ein er sikker på å unngå slike konfliktar desse åra. Lyngbrenning om hausten kan også vere eit alternativ på slike små område. Dersom det føreligg potensielle konfliktar med artar med heilt spesifikke habitatkrav i delar av lokaliteten, som f.eks hubro, bør relevant fagmiljø ta direkte kontakt med grunneigar/brukar slik at det vert mogeleg å ta slike omsyn. For generelle omsyn ved lyngsviing vert det elles synt til del A og til Skjøtselshandboka.

10 Delområde 1 Omsynskrevjande område: Det er avmerka fleire omsynskrevjande område i delområdet (figur1, 4-7). Dei tre felta avmerka sentralt i området er tre bergknausar der ein finn måsekoloniar. Om desse framleis er i bruk som hekkeplass er usikkert. Det er lite røsslyng på områda, slik at dei ikkje har behov for skjøtsel i nær framtid. På høgdedraga Ramdalshaugen, Buskardhaugen og Fjøshaugen er det merka område der ein bør unngå sviing av både biologiske og kulturhistoriske omsyn. Dette gjeld vegetasjon som veks i dei grunne, talrike skara eller kløftene øvst på haugane. Desse områda er felles med delområde 2 og det vert vist til ytterligare skildring nedafor. Det er også merkt av eit område aust for Haukarhaugen der det ikkje bør sviast på grunn av registrerte kulturminne. Skjøtsel av gravhaugane og dei andre kulturminna vil måtte avklarast med Riksantikvaren. Det avmerka området ligg dessutan inntil ein lauvskog som lett vil kunne spreie seg til ei brannflate (sjå nedanfor). Både i delområde 1 og 2 er det avmerka ei buffersone inn mot lauvskogen i nordaust. Så lenge beitetrykket er såpass svakt som det er no i desse delområda, vert det frårådd lyngsviing i dette området på grunn av faren for frøspreiing frå lauvskogen inn i brannflate der den vil etablere seg raskt. Lyngsviing i desse områda kan derfor føre til aukande ekspansjon av lauvskog inn i kystlyngheia. I buffersona vert det derfor føreslege manuell rydding år om anna for å fjerne individ som har greidd å etablere seg i denne sona. Dersom det ikkje let seg gjere å auke beitetrykket for i dei næraste åra, kan kjemisk stubbebehandling nyttast for å stoppe gjenvekst. Delområde 2 Omsynskrevjande område: På fleire av høgdedraga finn ein eit nettverk av grunne skar og kløfter i berget felles med delområde 1. Både på Fjøshaugen, Buskardhaugen og Ramndalshaugen finn ein slike. Fleire av desse skara har tydelege preg av kontinuitet i botnvegetasjonen. Her veks en open skogbestand av fleire treslag som t.d. bjørk, rogn, osp og furu. Individa er grovstamma, men lågvaksne og vindslitne, og dei nedre delane er dekka av eit tett mosedekke. Desse skara er i seg sjølve verdifulle biologiske habitat og viktige for artar på fleire trofiske nivå. Dei tener slik dei er i dag i tillegg som ly for beitedyra gjennom vinteren. Her finst det og nokre hellarar som i ein tidleg busetnadsfase kan ha vore nytta som bustad. Det er derfor grunnlag for å avstå frå lyngbrenning eller hogst i desse djupaste og vegetasjonsmessig best utvikla kløftene for å unngå potensiell forringing av biologiske og kulturhistoriske verdiar. Det seinare oppslaget av lauvskog ein finn langs grunnare forsenkningar i terrenget og inne i kystlyngheia har ikkje verdi og bør ryddast vekk. For å hindre frøspreiing frå områda med gjenståande lauvtre til kystlyngheia er det viktig at beitetrykket vert auka. Det er òg avmerka eit omsynskrevjande område ned mot lebeltet kring innmarka i Breivika. I desse delane er det risikoen for spreiing frå sitkagran som er omsynskrevjande. Det vert tilrådd fjerning av lebeltet og at ein ventar med sviing i desse områda til 2-3 år etter at bestandet er fjerna. Erfaringar tilseier at den mest utsette spreiingssona er innan ein sektor mellom rett vest og rett nord for lebeltet. Det er vidare stor spreiing av furu også i området. Om tilførselen av frø kjem frå plantefeltet i aust eller frå leskjermen i sør er usikkert. Det vert tilrådd at både leplantinga og dei næraste delane av plantefeltet i aust vert fjerna. Ein bør såleis unngå lyngsviing i område merka med raudt så lenge frøkjeldane er intakte. Inntil frøkjelden er fjerna, bør ungplantene som har greidd å etablere seg i kystlyngheia fjernast ved hogst for å hindre sekundær spreiing. Det er elles merka av fleire område med kulturminne der ein må vente med lyngsviing til dette er avklara med Riksantikvaren på same måte som for D1. Delområde 3 Omsynskrevjande område: Inn mot innmarka er det planta nokre furutre. Desse er i ferd med å spreie seg. Det vert tilrådd at ein unngår sviing i desse områda før 2-3 år etter at leplantinga er fjerna. Ved sviing i området slik det er i dag, vil ein risikere å få svært stor spreiing av furu i sviflata. Det omsynskrevjande området er avmerka i figur 1. Det er og nokre gravhaugar i området som ikkje er avmerkte. Delområde 4 Omsynskrevjande område: Det er merk av fleire område med kulturminne der ein må vente med skjøtsel inntil dette er avklara med Riksantikvaren på same måte som for delområde 1. Delområde 5 Omsynskrevjande område: Gravrøyser innan delområdet på Kuli der ein må avvente skjøtsel inntil dette er avklart med Riksantikvaren på same måte som for delområde 1. Delområde 6 Omsynskrevjande område: Ingen kjende basert på vurdering etter gransking av flyfoto. DEL AV HEILSKAPLEG LANDSKAP Del av jordbrukets kulturlandskap. Ein finn naturbeitemark, beita strandeng, ein beiteskog og myr i tilknytting til området. VERDIBEGRUNNELSE: Området vert verdsett til A (svært viktig) på grunn av at det er velutvikla og intakt kystlynghei med tradisjonell drift (beiting og brenning) utan store inngrep. Lokaliteten er ein del av referanseområdet for kystlynghei i Noreg.

11 SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTM D E N D E N D E N D E N D E N D E N UTFORMET AV: PÅL THORVALDSEN Gnr/bnr. 14/1 14/3 14/7 14/6 14/5/1/3 14/1/3/6 AREAL (nåværende): 549 daa 656 daa 56 daa 297 daa 288 daa 863 daa FIRMA: BIOFORSK VEST FURENESET AREAL etter evt.restaurering: Del av verneområde? Nei Nei Nei Nei Nei Ja MÅL: Hovudmål for lokaliteten: Å ivareta ein sentral del av eit av dei nasjonale referanseområda for kystlynghei gjennom å oppretthalde og tilpasse den tradisjonelle skjøtselen der beiting og lyngsviing er viktige element Konkrete delmål: - Auke beitetrykket i D 1,2,3, 4 og 5 (unntatt på Kjeøya) for å kompensere for bortfall av storfe. - Forbetre beitekvaliteten ved å ta opp att regelmessig lyngsviing i alle delområda unntatt i spesifikke områder der lyngsviing ikkje er tilrådd - Fjerne sitkagran, vanlig gran og helst også furu i planta som lebelte mellom D2 og innmarka i Breivika. - Halde i hevd kulturminna i alle delområda ved beiting og rydding av lauvtre etter behov - Etablere ei buffersone langs den austlege kanten av D1 og 2 inn mot areal med beiteskog og plantefelt der ein regelmessig ryddar vekk tre og busker med ryddesag. Tilstandsmål artar: - Tilfredsstillande dekningsgrad av røsslyng i ulike fasar - Fråvær av framande artar i kystlyngheia - Ta vare på alle delområda som hekkeplass for sjøfugl og trua fuglearter Mål for bekjemping av problemartar/gjengroing: Stoppe begynnande gjengroing i delområde 2 Stanse spreiing av sitkagran i delområde 2 Sikre at einstape og framande arter ikkje får oppformere seg i brannflater

12 AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) D1: Det er 549 daa kystlynghei i delområdet. Om ein legg til grunn ein rotasjonsfrekvens på 25 år er det årlege svibehovet 22 daa. Årleg 22 daa D2: Det er 656 daa kystlynghei i delområdet, og det årlege svibehovet er 26 daa. Det bør prioriteres sviing i dette delområdet for å få bukt med den verste gjengroinga, og da primært i heile lia sørvest for det avmerka omsynskrevande området. Store deler av det årlege svibehovet for skjøtselsplanområdet kan flyttes til dette D2 første året. Årleg 26 daa D3: Det er 56 daa kystlynghei i delområdet, og det årlege svibehovet er 2 daa. Årleg 2 daa D4: Det er 297 daa kystlynghei i delområdet, og det årlege svibehovet er 12 daa. Årleg 12 daa D5: Det er 288 daa kystlynghei i delområdet, og det årlege svibehovet er 12 daa. På Kjeøya der beitedyra ikkje har tilgang til andre beiteområder, bør det etablerast ein individuell rotasjonsyklus for å unngå å fjerne for mykje av vinterbeitet for dyra. På Kjeøya er kystlyngheiarealet berekna til 55 daa og det vil da høve å svi 2 daa årleg. Årleg 12 daa D6: Det er 863 daa kystlynghei i delområdet, og det årlege svibehovet er 35 daa. På same måte som på Kjeøya bør det opprettast ein individuell rotasjonssyklus på Hoøya/Olderøya og på Mannsholmen. På Hoøya/Olderøya høver det såleis å svi 32 daa årleg, mens det på Mannsholmen kan høve med om lag 3 daa. Aktuelle restaureringstiltak, utover dei generelle: Fjerning av leplantefelt i Breivika i delområde 2 og 3 Rydding av lauvkratt i delområde 2 og på Fjøshaugen. Om det ikkje let seg gjere å auke beitetrykket kan stubbebehandling med kjemiske midlar nyttast for å hindre at stubben overlevar sviing og set nye skot. Forslag om fjerning av telefonlinje som ikkje lengre er i bruk i D1, dersom det ikkje er planlagt reparasjon. Ansvarstilhøva kring dette må avklarast med Telenor Nett. Vurdere etablering av gjerde langsetter vegen på Lamøya for å få mogelegheit å styre beitetrykket dit. Tiltak avklarast med grunneigar/brukar Årleg daa Totalt årleg svibehov: 109 daa. Aktuelle årlege skjøtselstiltak, utover dei generelle: Kontroll av sviflater med omsyn til oppslag av einstape og eventuell fjerning av einstape Rydding av lauvkratt frå kulturminne Rydding av søppel langs strendene. Ansvarstilhøva kring dette må avklarast mellom SNO og grunneigar/ brukar. Tidsbruk og satsar: Det er anslått at eit arbeidslag på 5-6 mann kan greie å svi 100 daa pr dag ved gode forhold (Mons Kvamme pers.med til FMST). Når tilhøva vert vanskeligare, i nærleiken av bygningar eller liknande så vert 20 daa rekna som normalt. Tilhøva for lyngsviing på Kuli vert vurdert som middels vanskeleg/ vanskeleg på grunn av at det er mange omsynskrevande område, spesielt i høve til dei mange kulturminna, og ein redusert tilgjengelegheit. Areala er også noko oppdelte. Det vert derfor føreslått at ein legg til grunn at eit arbeidslag på 5 personar svir daa pr dag, dvs 0,75-1,25 daa pr arbeidstime og person. Opplysningane om arbeidsforbruk er rettleiande, og det vert oppfordra til at grunneigar noterer ned tidsbruken ved lyngsviing. Det kan verte naudsynt å leige folk for å utføre skjøtselstiltaka, og det oppfordrast derfor til å nytte høge satsar. UTSTYRSBEHOV: Ryddesag Brannvifter OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen, 5 år: Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Nei Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Skjøtselsavtale parter: Søkt til: Tildelt fra: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen.

13 Kjelder Artsdatabanken. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge., NINA Temahefte 12. Fremstad, E. & Moen, A Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie. NTNU, Vitenskapsmuseet. Fremstad, E., Aarrestad, P.A.& Skogen, A Kystlynghei på Vestlandet og i trøndelag. Naturtype og vegetasjon i fare. NINA Utredning, pp Jordal, J.B Kartlegging av naturtypar i Smøla kommune. Smøla kommune, rapport., pp Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Fylkeskonservatoren, Kulturminne-registrering på Sør-Smøla. Møre og Romsdal Fylkeskommune. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. og Kvamme, M. (red.), Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge.

14 Figur 1. Delområde 1, 2, 3 og 4

15 Figur 2. Delområde 5 består av kystlynghei på dei nordaustre delane av Kuli pluss Lamøya sørvest for vegen og Kjeholmen.

16 Figur 3. Delområde 6 består av Hoøya, Olderøya og Mannsholmen Figur 4. Frå delområde 1som syner noko av den best skjøtta kystlyngheia på Kuli. UTM E N

17 Figur 5. Utsikt til delområde 1 frå Kuliskaget. Delområde 2 i framkant og til høgre for høgdedraget. Figur 6. Nedfalt telefonlinje er skjemmende i delområde 1. Figur 7. Tre graskledte bergknauser skiller seg ut i landskapet i delområde 1. Dette er tidlegare sjøfuglkoloniar som berre delvis vert nytta av fugl i dag

18 Figur 8. Frå dei sørlege delane av delområde 2 UTM E N. Figur 9. Begynnende gjengroing på søsida av høgdedraget på Kuli. Arealet i framkant vart svidd i 2006/2007. Figur 10. Begynnande gjengroing i lisida ovafor Breivika. Delområde 2 UTM E N.

19 Figur 11. Frå Kuliskaget. Her veksler kystlynghei mellom tørre og fuktige utformingar med innslag av myr, strandeng og grashei. UTM E N Figur 12. Ein større gravhaug frå bronsealder/ jernalder vert skjøtta av dei beiteande dyra på Kuli Figur 13. Ilanddrive søppel på Kuliskaget skjemmar området.

20 Figur 14. Begynnande gjengroing i delområdet i overgangen mellom tettvaksen lynghei og oppstikkande bergknaus. Dei største trea bør fellast før sviing. Ein bør påse at det ikkje finnst skjulte kulturminne i lyngheia før ein går i gang med lyngsviing. Figur 15. Lengst nordaust i delområda 1 og 2 bør det etablerast ein buffersone av ei breidde på m inn mot skogareala der det er ønskjeleg å unngå lyngsviing for ikkje å legge til rette for frøspiring frå lauvtre.i buffersonen er det ønskeleg at lauvkrattet vert hogd med ryddesag som eit tiltak over fleire år. Etterkvart som beitetrykket vert auka vil dette problemet minke, spesielt dersom ein nytter ei sauerase som har sterkare preferanse for lauv. Figur 16. På fleire av høgdedraga (her frå nordsida av Fjøshaugen) har det utvikla seg ein kontiunitesprega skog og krattvegeasjon i eit nettverk av grunne kløfter. Desse kan ha stor biologisk verdi for fleire artsgrupper og tener dessutan som ly for dyra i eit elles ope lyngheilandskap. I forbindelse med dette kløftsystemet finnst det og nokre hellarar der det kan finnast spor etter den aller tidlegaste bustenaden i kommunen. Det bør derfor ikkje igangsetjast skjøtselstiltak verken i form av rydding eller sviing nede i desse kløftene. Eventuel spreiing av lauvtre frå kløftene må overvakast.

21 Figur 17. Parti frå delområde 2 og 3 i Breivika, der ein finn ei tettvaksen og bra skjøtta fukthei. UTM N N Figur 18. Frå sviflata i delområde 3 i Breivika.UTM E N Figur 19. Noko furu er i ferd med å breie seg frå ein leskjerm nord for innmarka i Breivika. Ungplantar av furu er eit treslag som gjerne vert beita, i alle fall av utegangersau så dette indikerer for svakt beitetrykk. Dei største trea må fjernast før ein sett i lyngsviing i frøspreiingssona kring desse leskjermane. UTM N N

22 Figur 20. Det er og ei samplanting mellom sitkagran, vanleg gran og furu i ein av leskjermane i Breivika. UTM E N Figur 21. Utsyn mot Kulihaugen og delområde 5 i kveldslys.