Arkitektur.nå en forsinket anmeldelse av et ambisiøst statlig dokument

Transkript

1 1 Arkitektur.nå en forsinket anmeldelse av et ambisiøst statlig dokument Nederlendere med posisjon i statsbyråkratiet forteller at salget av arkitekttjenester har falt med 40% prosent i løpet av det siste året. Finanskrisen med ettereffekter oppleves uventet og sjelsettende i et land som flagger politiske mål om å rangeres blant topp fem av verdens kreative kunnskapsøkonomier, slik det nederlandske parlamentet vedtok i Landets kunnskaps - og innovasjonsagenda, laget for å fremme omstilling og vekst, identifiserer prioriterte kunnskaps- og næringssektorer: vann, høyteknologi, kreative næringer, kjemisk industri og mat og blomster. Nederlandsk arkitekturpolitikk er bevisst satt inn i denne økonomiske og politiske sammenhengen. Erfaringene fra Nederland er interessante fordi landet framsto som en pioner ved å utarbeide en formulert og virksom arkitekturpolitikk allerede tidlig på tallet. Fagmiljøet bygde institusjoner som NAI, Det Nederlandske Arkitekturinstituttet, som forfølger og fornyer politikken. Staten ga dristige former for støtte til markedsføring og eksport av arkitekttjenester og etablerte intrikate systemer for rekruttering til faget. Nederland var først ute med å styrke etableringsmulighetene for unge arkitekter. Motivet for arkitekturpolitikken var todelt: dels rent næringspolitisk, dels å bygge opp kompetanse som kunne gi adekvate og innovative bidrag til transformasjonsprosessene landet er inne i. Økonomisk krise har nå ført til nyformulering av nederlandsk arkitekturpolitikk. Arkitektur skal støttes og utvikles som en av flere kreative næringer; arkitektur, produktdesign, digitale media, spill, mote og grafisk design. Arkitektur må parres med forskning og få tilført utviklingsmidler. Arkitektur skal i mindre grad ses som et kulturelt uttrykk, og i større grad som et redskap som noe kan utrettes ved hjelp av. NAIs nye agenda heter nettopp Architecture of consequence og believes architecture can effectively address the following sju politisk prioriterte saksområder: alternativ matproduksjon, sunt livsmiljø, alternativ energi, alternativ romlig organisering, mobilitet og tidsbruk, sosialt samhold i motsetning til polarisering og verdiskaping ( from private to public interests, from short depreciation cycles to longer user times. ). Arkitektfaget er historisk sett avhengig av statlige oppdrag, men ikke avhengig av eksplisitt statlig politikk for å lykkes også internasjonalt. I løpet av våren etter Francos død, blomstret spansk arkitektur sammen med andre nasjonale kulturuttrykk. Investeringslysten var stor og det fantes en mengde oppdrag. Det indre limet i arkitekturprofesjonen var sterkt, utdanningene solide, og faget kunne kvalitetsmessig

2 2 prege spansk byggevirksomhet og ta viktige posisjoner innenfor romlig planlegging. Spanske arkitekter ble en internasjonal merkevare som var og er attraktive både i akademia og for byggeoppdrag i utlandet, uten at det fantes en statlig politikk for fagfeltet. Ser vi på sveitsisk arkitektur, er det bemerkelsesverdig hvordan faget har vært i stand til å holde en kvalitet som har påkalt faglig internasjonal interesse gjennom lang tid. Sveits, et land med norsk folketall, har rundt 10 kontorer i den internasjonale æresdivisjonen. Dette i et land der sentralstyring er et fyord og en eksplisitt formulert arkitekturpolitikk trolig er utenkelig. Sveitsisk arkitektur hviler derimot på gode og beskyttede utdanningsinstitusjoner, kulturprofilering i regi av sterke fond som Pro Helvetia, og et næringsliv som bruker kultur som virkemiddel og selger sjokolade designet av Mario Botta i flyplassbutikkene. Kanskje vårt siste eksempel er for historisk, men vi minner likevel om at begrepet Scandinavian Design ble etablert gjennom forlengelsen av Svenska Slöjdforeningens iherdige arbeid for å fremme godt håndverk og funksjonelle bruksgjenstander, og ikke som resultat av politiske prioriteringer. Da arkitekter fikk hånden om det meste av byggevirksomhet og romlig planlegging i de nordiske land i tiårene etter krigen, var dette fordi yrkesgruppen ytet kunnskap som var nødvendig i gjenreising og modernisering, og fordi den samme yrkesgruppen hadde politisk og folkelig tillit. De nordiske landene utviklet tiltaksrettet boligpolitikk og regionalpolitikk, men så neppe grunnen til å etablere arkitekturpolitikk det ble sett på som fagets oppgave. Arkitekturpolitikk på statlig nivå er altså ingen absolutt nødvendighet, og som sjanger fortsatt relativt utydelig sjøl om mange land etter hvert har etablert policydokumenter, og det i lang tid har eksistert internasjonale europeiske organer for erfaringsutveksling og diskusjon av opplegg for, mening i og praktisering av statlig arkitekturpolitikk. På kommune- og bynivå er derimot offentlig ansvar og myndighet tydeligere og derfor oppgaven klarere avgrenset. Kommunene har lovbestemt ansvar for omgivelsene. Arkitekturpolitikk, slik den er utformet for eksempel i Helsinki eller i Oslo, dreier seg om hvordan dette ansvaret skal forvaltes for å sikre arkitektonisk kvalitet, forstått i vid forstand. For oss som har levd en tid, minner dette mistenkelig om hva som før het en byplan eller kommuneplan, men kall det gjerne arkitekturpolitikk for å avgrense og begrunne at fysiske omgivelser er tema: Målene byen arbeider mot er følgende; den grove modellen vår for framtida ser du her, dette er måten vi vil arbeide på, og slik vil kommunale myndigheter delta i arbeidet. Arkitekturpolitikk definert som en samordnet politikk sentralmyndighetene står bak, støtter og bidrar til, er derimot et felt som er mer åpent for politisk

3 3 kreativitet og tolking. I de fleste tilfeller slik tilfellet er med norsk arkitekturpolitikk er de dokumentene som nå foreligger relativt løse agendaer med andre ord dokumenter som skal bidra til å klarlegge statlige prioriteringer og sentralmyndighetenes rolle innenfor et bestemt politikkfelt. Grovt sett definerer velfungerende nordeuropeiske stater forsvar/sikkerhet, helse- og velferdspolitikk, regionalpolitikk, kunnskapsutvikling og politikk for energi og overordnet infrastruktur som felt, der staten, og ikke kommunene, har ansvaret. Arkitektur har relevans for flere av disse feltene. Arkitektur i betydning verk, fag, aktivitet/næring og fysiske omgivelser har effekter, consequences, og er et redskap for å gripe inn i de ulike feltene for politikk. Norsk arkitekturpolitikk arkitektur.nå - lagt fram i 2009 er et eksempel på en slik politisk agenda. At 13 departementer deltok i utformingen av politikken vitner om bredden i det politikkfeltet arkitektur har betydning innenfor. Ett år etter at politikken ble lansert blir det enklere å få øye på den norske politikkens profil og vurdere sterke og svake sider sett i forhold til agendaer fra andre europeiske land. (1) Et særlig kjennetegn ved arkitektur.nå er at politikken i første rekke dreier seg om tiltak for å sikre kvaliteten på våre omgivelser i vid mening. Dokumentet er i mindre grad opptatt av arkitekturverket i tradisjonell forstand, og etablerer en bred definisjon av arkitekturbegrepet. Arkitektur i betydningen omgivelsene sett som fysisk form, blir styrende for dokumentet: Arkitektur er i dette tilfelle ikke et normativt begrep reservert for bygninger og anlegg av høy kunstnerisk og arkitektonisk kvalitet, men en betegnelse for omgivelsene når disse forstås som fysisk struktur, oppleve visuelt som fysisk form og tolkes som fysisk uttrykk. Dette gir en operasjonell tilnærming til arkitekturpolitikk som knytter arkitektur, sett som aktivitet, til viktige samfunnsproblemer. Det implisitte synet på arkitekturens betydning og relevans, samsvarer for eksempel med den nederlandske diskusjonen av arkitekturens konsekvenser. Men en slik tilnærming har også åpnet for en nær altomfattende diskusjon, der politikken griper inn i svært mange av statens og kommunenes virkeområder. Norsk arkitekturpolitikk tenderer derfor som helhet mot å bli en samling av velmenende, og i mange tilfelle allerede eksisterende tiltak og virkemidler som skal bidra til å sikre og bedre arkitektonisk kvalitet i alle typer omgivelser fra bygningsinteriør til by og vegskjæring. (2) Denne politikken blir både tydelig, operasjonell og virkemiddelorientert når den omtaler statlige byggeoppgaver. Staten skal være et forbilde heter ett av de 6 innsatsområdene i arkitektur.nå. Normen har historisk sett - vært at fremragende

4 4 arkitekter har løst statlige byggeoppgaver i Norge. Med 13 departementer bak politikken bør det også være mulig å disiplinere enkelte statlige etater som i tiår tilsynelatende ikke har bekymret seg om kvaliteten på det de bygger. Gode forbilder for prosesser som sikrer kvalitet finnes også, for eksempel i Nasjonale turistveger. Siden 1970-tallet er det formulert politiske dokumenter som skal bidra til å sikre kvalitet i statens arkitektur og publisert utredninger om estetisk kvalitet i statlige bygg. Oppgavene er mange og tydelige, pengene finnes og ansvar og myndighet er plassert. På dette punktet viderefører arkitekturpolitikken det sosialdemokratiske etos på en forbilledlig måte. (3) Forsikringer om at staten skal være et forbilde, er derimot neppe tilstrekkelig for å heve den arkitektoniske kvaliteten på de omgivelsene som kommunale myndigheter bidrar til å skape. Kommunene har gjennom plan- og bygningsloven et ansvar som omfatter de fleste problemområdene som arkitektur.nå trekker opp, og står ofte i ildlinjen sterkt presset av private interesser. Over halvparten av landets kommuner har ikke tilgang til arkitektkompetanse i sin stab. Lite er gjort for å bygge opp regionale kompetansesentra, og svært mange kommuner blir derfor svake i problemformulering, i bestillerkompetanse og i kvalitetsvurdering innenfor fagfeltet. Statlige målformuleringer, kontrollrutiner og henvisninger til best practice er neppe tilstrekkelig for å gjøre en forskjell. (4) Sett som en agenda lykkes arkitektur.nå i å legge fram en bred og helhetlig politikk for miljøhensyn i planlegging og utbygging. De tre hovedutfordringene som trekkes fram: bærekraft- og klimautfordringen, endrings- og transformasjonsutfordringen og kunnskaps- og innovasjonsutfordringen, ses i sammenheng og diskuteres i et klima- og bærekraftperspektiv. Vi kjenner ikke til norske statlige dokumenter som samordner feltet på en tilsvarende måte. (5) Dansk arkitekturpolitikk, Arkitekturnation Danmark, Rammer for liv rammer for vekst (2007), er mindre opptatt av kvaliteten på danske omgivelser enn kvaliteten på danske arkitekturverk. Dansk arkitektur har siden 1960-tallet framstått som en konkurransedyktig eksportnæring bygd på en robust og grovmasket kontorstruktur. De 10 manifesterende kapitlene som det danske politikkdokumentet er bygget opp av, får mening dersom arkitektur ses som næring: Privat efterspørgsel efter arkitektonisk kvalitet skal fremmes, Arkitektonisk kvalitet og effektivt byggeri hånd i hånd, Eksporten av dansk arkitektur skal have bedre betingelser. Den norske arkitekturpolitikken omtaler ikke arkitektur som næring, snarere kommuniserer Kulturdepartementet at dette er en politikk for norsk arkitektur i betydningen verk og omgivelser, og ikke for norske arkitekter. Utsagnet høres rimelig

5 5 ut, dette er kulturpolitikk og ikke næringspolitikk, men problemet er selvfølgelig at disse to forholdene i et moderne samfunn henger tett sammen. Mandagmorgen, et ukentlig nyhetsbrev med innovasjon først på dagsordenen, hevder i siste augustutgave at mat, reiseliv, søketeknologi og arkitektur kan bli norske vekstnæringer, og dette er interessante innspill til en relativt tung og ortodoks næringspolitikk som fortsatt i all hovedsak dreier seg om støtte til utvikling og markedsføring av energi, olje/gass, maritim og fisk. Riktignok er et av de 6 innsatsområdene i arkitektur.nå at Norsk arkitektur skal være synlig internasjonalt med presisering av at norsk arkitektur skal være positivt for næringslivet. Men norske arkitektbedrifter diskuteres i liten grad som næringsliv i seg sjøl, og dette en undervurdering av muligheter. Først og fremst synes dokumentet å formidle at arkitektur er interessant som kulturell profilering, og dette er forståelig. Arkitektur er per i dag det norske samtidskulturelle uttrykket som både vekker størst internasjonal interesse og som trolig også har størst internasjonalt potensial. Men heller ikke dette sies eksplisitt i arkitektur.nå. (6) Den viktigste unnfallenheten i arkitektur.nå er at arkitektur i for liten grad betraktes som fag og aktivitet. Riktignok er dokumentet et gjennombrudd i den forstand at Kunnskap, kompetanse, og formidling skal løfte arkitekturen heves opp til ett av de 6 innsatsområdene, og at arkitektur på denne måten står tydelig fram som utdanninger, kunnskapsfag, akademisk disiplin og forskningsfelt. Men arkitektur som fag bærer også i seg en måte å se og arbeide på, med potensial til å redefinere og derfor å bidra til å løse vesentlige samfunnsutfordringer. Architecture and spatial planning can be instrumental in redifining our attitudes because the design and planning of our living environments touches on so many of these concern skriver NAI i sine innspill til redefinering av nederlandsk arkitekturpolitikk. Ikke bare er de fysiske omgivelsene objektet for disiplinen arkitektur. I disiplinen leses også samfunnet gjennom de fysiske omgivelsene. Arkitektur som aktivitet er et redskap for å løse entydige og praktiske behov, men berører langt mer. Hovedformålet med å legge tak på den norske opera var å holde saler, verksteder og birom varme og tørre, men de romlig/funksjonelle og sosiokulturelle effektene og implikasjonene av måten operataket er organisert og utformet, er langt videre. (7) I diskusjonene om den norske arkitekturpolitikken slik den foreligger i sin førsteutgave, har man voktet seg for å kreve større grad av konkretisering og forpliktelse. En politisk agenda kan og bør være intensjonal, åpen og inspirerende. Det som bør bearbeides i en utgave nr. 2 er ikke agendaen som sådan, selv om den kunne være mer presis og mindre ordrik. Problemet er samlingen av tiltak som

6 6 generøst redegjør for alt av relevans for feltet innenfor 13 departementers virkeområde, og samtidig mangelen på nye tiltak for å ta tak i utfordringer som agendaen trekker opp. Presiseringen av behovet for arkitekturforskning og kunnskapsutvikling i faget følges for eksempel ikke opp av konkrete tiltak. Fortsatt finnes ingen program i NFRs portfolio der begrepet arkitektur er nevnt. I omtalen av byplan som innsatsområde - byer og tettsteder skal utvikles med arkitektur av god kvalitet går teksten seg bort i gode forsetter om mangfold, universell tilgjengelighet og kriminalitetsforebygging. Byplanleggingas framtidige rolle, den omfattende byveksten i Norge, og hovedutfordringen med å gjøre regionale bysystemer til gode livsområder, alt naturlige emner for statlig politikk, formuleres det ingen agenda for. Tiltakene står ikke i forhold til utfordringenes samfunnsmessige relevans. Arkitektur.nå er et ambisiøst og vakkert dokument utviklet at et handlekraftig Kulturdepartement i en periode preget av sterk politisk ledelse. Dokumentet følger opp god sosialdemokratisk tradisjon ved å legge hovedvekten på sentralmaktens styrende og veiledende rolle, også i arkitekturpolitikken. Politikken favner tematisk sett vidt og har som hovedmål å heve den arkitektoniske kvaliteten i norske byer og kulturlandskap, generelt sett. Tiltaksdelen er vanskelig å forstå som noe annet enn en collage av det 13 departementer allerede har inkludert i sine portfolioer. Ett år etter er det avgjørende spørsmålet om arkitekturpolitikken blir fornyet, presisert, gjort mer forpliktene og derfor blir videreført. Karl Otto Ellefsen Arkitekt, Rektor AHO Tarald Lundevall Arkitekt, Partner Snøhetta