MØTEINNKALLING SAKSLISTE. Saksnr. Arkivsaksnr. Tittel 0133/04 04/00849 OPPFØLGING AV BYSTYRETS BUDSJETT 2005

Transkript

1 VADSØ KOMMUNE ORDFØREREN Utvalg: Formannskapet Møtested: Vadsø Rådhus - Bystyresalen Møtedato: Klokkeslett: 0900 MØTEINNKALLING Eventuelt forfall meldes på tlf For varamedlemmenes vedkommende gjelder sakslista som innkalling først når stemplet "INNKALLING TIL MØTE" er påført. Ref. delegerte vedtak SAKSLISTE Saksnr. Arkivsaksnr. Tittel 0133/04 04/00849 OPPFØLGING AV BYSTYRETS BUDSJETT /04 04/02088 ØKONOMISK SOSIALHJELP - NYE RETNINGSLINJER Vadsø, Hauk Johnsen ordfører

2 OPPFØLGING AV BYSTYRETS BUDSJETT 2005 Saksbehandler: Lene Chr. Johansen Arkivkode: 151 Arkivsaksnr.: 04/00849 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0133/04 Formannskapet Forslag til vedtak/innstilling: Formannskapet tar organisasjonsutviklingsforslagene til etterretning. Formannskapet gir rådmannen ansvar for å iverksette tiltak som er nødvendig for å oppnå en total innsparing på 15 mill. med bakgrunn i prinsippene som er lagt til grunn. Det økonomiske rammene for den revidert tjeneste- og virksomhetsstruktur, fremkommer ift bystyrets behandling av budsjettreguleringen juni Bakgrunn: Bystyrets behandlet budsjett 2005 i møte , med blant annet følgende vedtak; Tiltak nr. 23 organisasjonsutvikling besparelser, endringer/tiltak legges frem for formannskapet som sak. Vurdering: 0. Fortolkning av vedtatt budsjett For å finne størrelsen av organisasjonsutviklingstiltaket og derav det økonomiske omstillingsbehov, legges følgende forståelse av budsjett 2005 til grunn; Vadsø bystyre har konkret vedtatt ulike innsparingstiltak på til sammen kr. 26,1 mill. Samtidig er det vedtatt et overordnet mål for Vadsø kommune om at det skal være en frigjøring/redusert ressursbruk på kr. 32 mill. i Altså foreligger en ufinansiert del på kr. 5,9 mill. Samtidig ligger i vedtak hvor kr., 26.1 mill inngår, at organisasjonsutviklingstiltak utgjør i størrelsesorden kr. 6,5 mill. Videre er det vedtatt at nye tiltak vurderes utsatt med en sum på kr ,-. Etter avklaring med ordfører tolker rådmannen det slik at dette tiltaket må sees i sammenheng med organisasjonsutviklingstiltaket. Side 2 av 19

3 Sak 0133/04 Det ble likeledes vedtatt reduksjon av organisasjons- og samfunnsutviklingsenheten med kr ,-. Etter en avklaring her, må også dette tiltaket sees i sammenheng med organisasjonsutviklingstiltaket. Det ble vedtatt at det ved mindre låneopptak villen ha reduserte kapitalutgifter med kr ,-. Dette viser seg ikke å stemme og det reelle tallet, halvårsvirkning, vil være i størrelsesorden kr ,-. Rådmannen tolker det slik at det resterende beløpet legges i organisasjonsutviklingstiltaket. For å kunne oppnå målet for 2005 med en frigjøring/redusert ressursbruk på kr. 32 mill i 2005, vil det derfor i det følgende bli presentert organisasjonsutviklingstiltak som i løpet av 2005 vil ha en innsparing på kr. 15 mill. 1. Prinsipper lagt til grunn Følgende prinsipper legges til grunn fra administrasjonens side for å oppfylle vedtak om omstilling på inntil 15 millioner i 2005: Redusere utgifter. Styrke forebyggende arbeid. Perspektivet er at forebygging på lengre sikt er mindre kostnadskrevende enn reparasjon og akuttløsninger. Innenfor forebygging ser vi på kommuneorganisasjonen som helhet, og vil arbeide konkret i forhold til disse temaene: Reduksjon av korttidssykefravær. En investering i forebyggende helse hos de ansatte vil gi gevinst. Dette er erfaringen fra de kommuner som har vært målrettet i dette arbeidet. Arbeide for at ansatte står lengst mulig i jobb. Arbeide for at eldre ansatte får meningsfullt arbeid og kan utnytte sine ressurser. Bakgrunn for å ha et særlig fokus på forebyggende tiltak i 2005 er tanken om at det er billigere å forebygge enn å kurere, både mht. de menneskelige og de materielle ressurser. Sykefravær er kostnadskrevende og en belastning for både den som er syk, for virksomheten og for kolleger. Dette belyses bl.a. ved at korttidsfraværet i Vadsø kommune i 2003 var priset til 6 mill. kr. Kommunen har et kontinuerlig fokus på sykefravær, noe som bl.a. gjenspeiler seg i arbeidet med IA-avtalen som ble tegnet våren Selv om oppfølgingen av og tilrettelegging for den syke er blitt bedre, bl.a. som en følge av implementering av gode oppfølgingsrutiner, så er ikke sykefraværet blitt noe lavere. Dette kan tolkes dit hen at fokuset har vært mer på å ivareta og følge opp den syke og mindre på å forebygge sykdom. Begge deler er viktig, men i 2005 vil vi jobbe særlig med det forebyggende perspektivet. Prioriterte områder herunder vil være 1) sykefravær, og 2) seniorpolitikk. Målsettingen er at i løpet av 2005 skal korttidsfraværet reduseres med 30 %. Tiltak som skal vurderes herunder er etablering av positive miljøtiltak på virksomhetene, gjennomgang av arbeidsplasser/oppgaver for å forebygge belastningsskader, virksomhetsspesifikke tiltak. Side 3 av 19

4 Sak 0133/04 Statistikk viser at gjennomsnittsalderen for ansatte i kommunal sektor har økt de senere år, og Vadsø kommune er ikke noe unntak i så henseende. Vi vil i løpet av de nærmeste årene få en økning i andelen eldre arbeidstakere. Parallelt med dette er det en overordna nasjonal målsetting at folk skal stå lengst mulig i jobb. I dag har kommunens ansatte anledning til selv å velge AFP-ordning ved fylte 62 år. Dette har vist seg å være en kostbar ordning. For Vadsø kommune er det dermed en utfordring å redusere utstøting eller utmelding fra arbeidslivet pga. alder. For å imøtekomme denne utfordringen må kommunen utvikle attraktive alternativer for seniorer. Et tiltak som vurderes er tilbud om redusert stilling med full lønnskompensasjon. Samordning av tjenester /virksomheter/virksomhetsområder. Strategien har to perspektiver: å redusere driftsutgifter og utvikle stordriftsfordeler ved at kompetanse fra en virksomhet kan brukes innenfor flere tjenesteområder og eller virksomheter. Dette handler om at kommunen som helhet utvikler samhandlingskompetanse og bygger ned skott mellom virksomheter. Eksempler kan være å vurdere tjenesteområder innenfor oppvekst, kultur og service. Kvalitetsutvikling av våre tjenester. Kvalitet er ikke uten videre synonymt med bemanningsnorm. Vi må vurdere forholdet mellom bemanning og kvalitet ut fra det perspektiv at kvalitet i tjenesten er brukerens opplevelse av og forventning i forhold til tilbudet, mer enn at antall ansatte er lik kvalitet. Her vil innfallsvinkel være arbeidet med tjenestestandarder koblet sammen med analyse av virksomhetenes måte å organisere arbeidet på. Kan god nok kvalitet oppnås ved andre måter å organisere arbeid på? Krav til rasjonelle arbeidsprosesser og brukerfokus vil sentralt: Kartlegging av arbeidsprosesser Iverksetting av informasjonsstrategi i alle virksomheter Effektivisering av saksbehandling og kommunikasjon med brukere gjennom for eksempel elektroniske medier Øke inntekter. Virksomhetene skiller ut utviklingsområder som prosjekter. Hver virksomhet eller grupper av virksomheter vurderer hvilke av virksomhetens utviklingsmål som kan skilles ut som utviklingsprosjekt og derigjennom søkes ekstern finansiert. Områdene kan være innenfor: Kompetanseheving med sikte på dyktiggjøring av medarbeidere Forsøk med å utøve tjenesten på andre måter Utviklingstema for barn, unge Kultur Systematisk profilering og informasjonsarbeid Skatteinntektene økes gjennom Å trekke kreativ arbeidskraft til Vadsø Side 4 av 19

5 Sak 0133/04 Å øke interessen for Vadsø kommune som etablerersted Samarbeid med staten om tjenester som begge forvaltningsnivå har ansvar for Hensikten er å oppnå delfinansiering av tjenester som lokaliseres til kommunen Desentrale spesialisthelsetjenester Barneverntiltak Psykiatriske behandlingstilbud Pedagogiske tilbud for funksjonshemmede 2. Gjennomgang av kommunens tjenestestruktur. Det er nødvendig å foreta en total gjennomgang av kommunens tjenestestruktur dersom innsparingsmålet skal oppnås. Med tiltaket menes en gjennomgang av typer oppgaver eller tjenester som en ser kan løses av andre en kommunal driftsorganisasjon. Rådmannen vil i første omgang vurdere følgende: - Arbeidet videre med det foreslåtte tiltaket i styringsdokumentet endret organisering av FDVU ved kommunale bygg og eiendommer. - Arbeid med grøntanlegg og byrenhold overføres annet kommunalt selskap, eksempelvis ASVO som gjennom økte VTA plasser kan serve kommunen med denne type tjeneste. - Vurdere opprettelse av nytt kommunalt foretak Vadsø vann og avløp KF. - Privat overtagelse av inntil 1barnehage. Stortingets barnehageforlik om barnehager likestiller private og offentlige barnehager med hensyn til blant annet betaling og kvalitet. Det er p.t. en ny barnehagelov ute på høring hvor det blant annet forslås at kommunene får et tydeligere tilsynsansvar i forhold til private barnehager. På landsbasis er 51 % av barnehagene privateid. Fortsatt foreligger vilje til overtakelse av kommunale barnehager. Dette kan gi reduserte drifts og vedlikeholdskostnader på inntil 1.1 mill årlig. 3. Gjennomgang av kommunens bemanningsstruktur. I forlengelsen av en gjennomgang av kommunens tjenestestruktur er det nødvendig å revurdere både bemanningen innenfor de enkelte tjenesteområder, og virksomhetsinndelingen. Dette for å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av kommunens samlede personellmessige og økonomiske ressurser, sett i forhold til gjeldende målsettinger for de kommunale tjenester. Sett i forhold til det økonomiske omstillingsbehov kommunen står overfor, ligger det i sakens natur at minimalisering og samordning av administrative funksjoner vil være nøkkelord her. Det samme gjelder den direkte tjenesteutøvelsen, hvor oppgaven er å finne et nivå for bemanning som ikke nødvendigvis gir den beste tjeneste med hensyn til kvalitet og kapasitet, men en tjeneste som er god nok i forhold til gjeldende lovkrav. Rådmannen vil i forhold til dette velge 3 strategier i det videre arbeid: 1. Opprette en ny virksomhet kalt Ressursvirksomheten Hensikten med denne er å ivareta det personell som på bakgrunn av det løpende effektiviseringsarbeid i virksomhetene blir overtallige, og som på en Side 5 av 19

6 Sak 0133/04 hensiktsmessig måte kan prøves ut for andre oppgaver i organisasjonen, eller, der det er aktuelt, tilbys ulike former for pensjonering. Når det gjelder uløste oppgaver i kommunen, vil en slik virksomhet kunne være et hensiktsmessig verktøy for å fordele personell til slike oppgaver, ut fra hvilken kompetanse og interesse den enkelte har. Dette tiltaket vil også gjøre at en vedtatt bemanningsreduksjon raskt får effekt i den virksomheten det gjelder, når en først har funnet et slikt tiltak nødvendig. Virksomhetsleders styringsmuligheter blir dermed betydelig bedre. Før Ressursvirksomheten kan opprettes må det utarbeides klare regler for overføring av personell til denne, og dette arbeidet vil bli iverksatt i samarbeid med de tillitsvalgte. Virksomheten må også ha en fysisk lokalisering, og dette må også finne sin løsning i det videre arbeid 2. Endringer i virksomhetsstrukturen Den gamle sektorstrukturen ble som kjent i løpet av 2000/2001 erstattet av 26 virksomheter, som er selvstendige administrative og økonomiske driftsenheter. Denne strukturen følger i stor grad de tradisjonelle grensene mellom fagområdene (profesjonsgrenser og lovhjemlede ansvarsområder), og i enkelte tilfelle fysiske grenser (eksempelvis atskilte bygninger). Dersom en i stedet baserer virksomhetsinndelingen på de ulike målgrupper for kommunale tjenester, vil vi kunne få en noe endret struktur. For eksempel er barn og ungdom målgruppe for både skolene, barnehagene, deler av helsetjenesten og barnevernet. Andre virksomheter har en fellesnevner i typen oppgaver, for eksempel knyttet til bruk av ulike typer teknisk utstyr, informasjonsoppgaver, osv. Dersom en i tillegg skiller ut forebyggende arbeid som et eget arbeidsområde, kan en som eksempel tenke seg barnevernet, helsesøstertjenesten og PP-tjenesten samlet i en og samme virksomhet. For det tredje har kommunen en rekke virksomheter som er identiske både når det gjelder målgruppe og oppgaver (skoler, barnehager, sykehjem). Dette reiser spørsmål om det vil være noe å hente tjenestemessig og/eller økonomisk på å slå sammen virksomheter etter noen av de kjennetegn som er nevnt foran. I denne vurderingen må en også ta hensyn til at det vil være en grense for hvor stor en virksomhet kan være før det blir et press mot å opprette nye mellomledernivå, som følge av stort kontrollspenn for virksomhetsleder. Rådmannen vil legge slike vurderinger til grunn når de foreliggende forslag til endringer i virksomhetsinndelingen skal utredes videre. 3. Opprettelse av merkantile baser Dette innebærer både en sentralisering og omorganisering av de merkantile tjenester i organisasjonen. Første steg på veien mot 2-nivåkommunen var nedleggelse av sektoradministrasjonene og styrking av de sentrale enhetene i rådhuset. I den nye virksomhetsmodellen skulle det i prinsippet ikke være merkantile tjenester ute i virksomhetene, disse skulle i stedet få nødvendige tjenester og veiledning fra de sentrale enhetene. I virkeligheten har det vært slik at mange virksomheter i sær skolene har hatt merkantile ressurser av ulik størrelse, ved siden av ressursene på rådhuset. Side 6 av 19

7 Sak 0133/04 For å få en antatt mer rasjonell bruk av disse ressursene, ønsker rådmannen å samle dem i to baser, lokalisert til henholdsvis helsesenteret og en av skolene. Disse vil da være en felles ressurs og service for alle virksomhetene i kommunen. Dette vil også innebære at merkantile ressurser som i dag finnes på rådhuset, vil bli fordelt på de to basene. En omorganisering i tråd med ovenstående vil bli nærmere utredet og gjennomført. 4. Organisering av arbeidet. Rådmannen har satt som mål at utredning og tidsplan for gjennomføring av tiltakene skal være klar innen Rådmannen vil ha ansvar for at utredning og gjennomføring av tiltakene vil bli iverksatt. Likeså vil rådmannen ha ansvar for å kvalitetssikre tiltakene. Det vil bli opprettet følgende arbeidsgrupper som får leveringsfrist innen : 1. Gjennomgang av tjenestestruktur 2. Gjennomgang av bemanningsstruktur 3. Tiltak for å få ned sykefraværet Deltakere i arbeidsgruppene vil være representanter fra rådmannen, virksomhetsledere og tillitsvalgte. Tillitsvalgte vil bli involvert i prosessen spesielt når det gjelder gjennomgang av bemanningsstruktur og tjenestestruktur. Når det gjelder punkt 2 vil fagorganisasjonene bli invitert til å lage retningslinjer for den ovennevnte ressursvirksomheten. Arbeidsgruppene skal utarbeide klare mål og tiltak med tidsplan for gjennomføring. Tiltaksplanene skal også tilkjennegi den foreventede økonomisk besparelse. Tiltakene danner grunnlaget for de reviderte økonomiske rammer. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 7 av 19

8 ØKONOMISK SOSIALHJELP - NYE RETNINGSLINJER Saksbehandler: Helge Roald Arkivkode: F0 &11 Arkivsaksnr.: 04/02088 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0010/04 Bystyrekomiteen for helse og sosiale virksomheter /04 Formannskapet /04 Formannskapet /04 Bystyret Forslag til vedtak/innstilling: Vadsø bystyre vedtar vedlagte retningslinjer for økonomisk sosialhjelp. Bystyrekomiteen for helse og sosiale virksomheters behandling den sak 0010/04: Komiteen ønsket en nærmere redegjørelse for virkningen av økonomisk sosialhjelp før bystyret. Slik redegjørelse kan gis på neste formannskapsmøte. Forslag til innstilling ble enstemmig vedtatt. Bystyrekomiteen for helse og sosiale virksomheters vedtak den sak 0010/04: Komiteen ønsket en nærmere redegjørelse for virkningen av økonomisk sosialhjelp før bystyret. Slik redegjørelse kan gis på neste formannskapsmøte. Vadsø bystyre vedtar vedlagte retningslinjer for økonomisk sosialhjelp. Formannskapets behandling den sak 0125/04: Saken utsettes til formannskapsmøte Formannskapets vedtak den sak 0125/04: Saken utsettes til formannskapsmøte Vedlegg: Retningslinjer for økonomisk sosialhjelp Bakgrunn: Helt siden Fattigdomsloven av 1845 har fattighjelpen vært forankret i lokale folkevalgte organer. Innføringen av Lov om sosial omsorg i 1964 endret fattighjelpens karakter. Fattigdom ble ikke lengre ansett som et rent materielt anliggende, men som et symptom på Side 8 av 19

9 andre bakenforliggende årsaker. Ved siden av en forvaltningslinje som siste materielle sikkerhetsnett innførte den nye loven behandlingslinja i sosialtjenesten. Nye yrkesgrupper med tilpassa kompetanse skulle løse industrialiseringens utfordringer med psykiske problemer, rus, asosialitet, kriminalitet m.v. Den nye plattformen i sosialomsorgsloven var attføring og hjelp til selvhjelp med hjelpeformene sosial råd og veiledning og sosial behandling som rådende virkemidler. Økonomisk støtte ble en sekundær hjelpeform som en skjønnsbasert og tidsavgrenset ytelse. Tjenesten ble profesjonalisert med egen fagadministrasjon som i mange kommuner fikk delegert beslutningsmyndighet til å avgjøre økonomisk stønad. Så sent som på slutten av 80-tallet var det ikke vanlig at kommunene hadde veiledende normer for sosialhjelp. Før normer ble innført var det helt vanlig at det måtte søkes særskilt om midler til klær, sko, mat og andre helt nødvendige forbruksartikler. Avgjørelsene ble basert på saksbehandlernes faglige skjønn og/eller folkelig skjønn i de politisk oppnevnte klientutvalgene i kommunene. Kommunale normer for økonomisk sosialhjelp Økningen i antall personer, antall søknader og de totale sosialhjelpsutbetalinger medførte imidlertid en debatt om tiltak som kunne forenkle saksbehandlingen og tiltak som kunne sikre større grad av likebehandling og trygghet for de personer som ble avhengige av sosialhjelp. I debatten om veiledende norm ble det lansert to ulike typer normer. Den første typen, som mange kommuner tok i bruk på 80-tallet omfattet utgifter til mat og noen andre nødvendige løpende utgifter til husholdningsartikler. Øvrige utgifter måtte det søkes om særskilt. Denne type norm ble senere kalt korttidsnorm På slutten av 80-tallet var det noen kommuner som vedtok en ny type norm som etter hvert fikk betegnelsen langtidsnorm. Begrunnelsen for å innføre en langtidsnorm var flere: 1) Det ville gi klienten større ansvar for prioritering og disponering av midler og skape større trygghet og forutsigbarhet for den enkelte. 2) Det ville medføre en forenkling av saksbehandlingen, slik at sosialtjenestene kunne bruke frigjort kapasitet til rådgiving og tiltak for å gjøre langtidsmottakere av sosialhjelp sjølhjulpne. 3) Erfaringene fra kommuner som hadde prøvd ut ordningen viste at de totale sosialhjelpsutbetalingene ble redusert når en klarte å øke innsatsen på rådgiving og tiltak for å gjøre langtidsmottakere av sosialhjelp sjølhjulpne. De fleste kommunene som valgte å innføre langtidsnorm satte langtidsnormen til 75 prosent av minstepensjonen. I tillegg ble det gitt støtte til nødvendige boutgifter. Grunnen til at satsen ble satt til 75 prosent var at bostøtteordningene på den tiden var slik at minstepensjonister normalt kunne regne med å få bostøtte for boutgifter som overskred 25 prosent av minstepensjonen. De kommunestyrene som innførte langtidsnorm gjennomførte altså en lokal sosialpolitisk reform. De bestemte at i vår kommune skal de personer og familier som ikke har mulighet til å sikre seg tilstrekkelig inntekt gjennom eget arbeid eller ved å nyttiggjøre seg de statlige trygde- og arbeidsmarkedstiltak, garanteres en inntekt tilsvarende en minstepensjonist. Side 9 av 19

10 Det ble i liten grad den gang problematisert hvorfor det var nødvendig å innføre en langtidsnorm for en ytelse som skulle være kortsiktig. Det ble bare konstatert at en stor gruppe klienter var avhengige av sosialhjelp i lang tid. Fokus ble ikke satt på statens ansvar. Men det var åpenbart at mange ble langtids sosialklienter fordi de statlige ordningene (det første sikkerhetsnett) ikke fungerte etter intensjonen. Dette skyldtes i hovedsak to forhold: 1) De statlige ytelsene var for utilstrekkelige. Mange av de statlige ytelsene var altfor lave til at en person kunne forsørge seg sjøl og sin familie. Noen eksempler: Sykemeldte som ikke har hatt tilrekkelig arbeidsinntekt før de ble syke fikk ikke nok sykepenger eller rehabiliteringspenger. Langtidsledige som ikke har tilstrekkelig arbeidsinntekt før de ble arbeidsledige fikk ikke nok i arbeidsledighetstrygd eller ytelser ved arbeidsmarkedstiltak. Personer som er avhengig av attføring for å kunne komme i arbeid fikk heller ikke nok, dersom de ikke har arbeidet tilstrekkelig tidligere. Enslige forsørgere uten tilstrekkelig arbeidserfaring før de ble enslige forsørgere, fikk ikke tilstrekkelig midler etter at overgangsstønaden opphører om de ikke raskt kommer i lønnet arbeid. 2) Staten klarte ikke å samordne sine ytelser og tjenester. Arbeidsmarkedsetaten hadde et regelverk og en praksis som definerte personer som for syke eller arbeidsutføre til å kunne motta ytelser Trygdeetaten vurderte de samme personene til friske eller arbeidsføre nok til at det skulle satses på arbeidsrelaterte ytelser. De ble kasteballer mellom to statlige etater og havnet i sosialtjenestens sikkerhetsnett som langtids sosialhjelpsmottakere. Innføring av langtidsnorm kan langt på vei sies å være en tilpassing til det faktum at det statlige sikkerhetsnettet som skulle fange opp alle med behov for langvarige ytelser fra det offentlige ikke fungerte. Enkelte kommunene tok på seg å gjennomføre den politiske reformen det er å sikre de fattigste en forutsigbar inntekt som lå på et nivå som ble ansett som et minimum til livsopphold i en lengre periode.. Langtidsnormen forutsatte å dekke alle utgifter som regnes som utgifter til livsopphold (med unntak av boutgifter, store tannlegeregninger og ellers helt nødvendige ekstraordinære utgifter), både løpende utgifter og utgifter som påløper mer sjelden. Det ble opp til den enkelte stønadsmottaker å disponere sin stønad slik at hun/han klarer å dekke de mer sjeldne utgiftene. For de som ikke klarte å disponere sin inntekt slik, tilbyes økonomirådgiving, økonomistyring eller det vurderes overgang til korttidsnorm der andre utgifter enn de mest nødvendige daglige forbruksvarer ble behandlet særskilt etter hvert som behovet oppsto. Noen kommuner har fulgt opp de vedtakene som ble gjort om langtidsnorm og justert normen årlig. Men da minstepensjonistenes levekår ble satt på den politiske dagsorden på midten av 90 tallet og minstepensjonen ble oppjustert med kr lot mange Side 10 av 19

11 kommuner være å justere normene eller de satte ned prosentsatsen i forhold til minstepensjon. Statelige veiledende satser for økonomisk sosialhjelp Allerede da den nye sosialtjenesteloven ble vedtatt i 1991 åpnet loven for at departementet kunne lage veiledende retningslinjer for utmåling av sosialhjelp. Det tok 10 år før slike retningslinjer forelå. Det ble gjennomført flere forskningsprosjekter rundt kommunens praktisering av ytelser til sosialhjelp. Resultatene av denne forskningen kan oppsummeres i følgende punkter Det er stor variasjon mellom kommunenes normer for sosialhjelp Det er stor variasjon mellom kommunenes stønadsnivå til den enkelte Det er stor variasjon mellom kommunens netto kostnader til sosialhjelp Det er ingen påviselig sammenheng mellom størrelse på norm og størrelse på stønadsnivå Det er ingen påviselig sammenheng mellom størrelse på norm eller stønadsnivå og kommunenes kostnader til sosialhjelp. I den offentlige debatten var imidlertid ulikehetene i kommunale normer i fokus. Det ble stilt krav om at staten måtte vedta bindende minimumsnormer for sosialhjelp for å fremme likebehandling og sikre et eksistensminimum. Igjen ble fokuset tatt bort fra manglende ved nivået på ytelser fra folketrygden og arbeidsmarkedsetaten og det faktum at manglende samordning av statsetatene som gjorde at mange ble henvist til langvarig sosialhjelp som eneste utvei. I Rundskriv I-34/2001 om kapittel 5 i sosialtjenesteloven om Økonomisk stønad ble statens retningslinjer for utmåling av sosialhjelp presentert: Her følger noen av hovedsynspunktene i rundskrivet: Om formålet Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold. Økonomisk stønad skal være en subsidiær ytelse. Dette innebærer at den enkelte først skal utnytte alle muligheter til å forsørge seg selv, ved arbeid, trygderettigheter osv. Økonomisk stønad bør dessuten ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen. Hva som ligger i selvhjulpen avhenger av hvilke problemer den enkelte har, og hva som er årsakene til disse. Om helhetlig og individuell kartlegging og vurdering av tiltak Sosialtjenesten skal utrede hjelpebehovet i nært samarbeid med søker. For noen er det for eksempel mulig å komme i arbeid, eventuelt etter en kortere tid i et arbeidsmarkedstiltak. Andre trenger lengre tid i et kvalifiserings- eller rehabiliteringstiltak før de kan komme i arbeid. Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å sørge for seg selv. Dette medfører at søknader skal avgjøres etter en konkret og individuell vurdering. Derfor kan det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon. Side 11 av 19

12 Det må legges særlig vekt på hensynet til barn. Barn skal ha en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige aktiviteter, selv om foreldrene har vanskelig økonomi. Dette innebærer at en del utgifter til barn bør anses å være en del av livsoppholdet, mens tilsvarende utgifter for voksne ikke gjør det. Selv om økonomisk stønad er en selvstendig ytelse, er økonomiske vanskeligheter ofte bare en del av et større problemkompleks. Det kan derfor være aktuelt å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte for å nå lovens formål i den enkelte saken. Kommunene må i samarbeid med andre etater ha virkemidler til rådighet i form av aktive, arbeidsrettede tiltak, som bidrar til kvalifisering, attføring eller rehabilitering av den enkelte. Bruk av vilkår kan være en god måte å få tiltakene satt i system, sikre oppfølging fra sosialtjenestens side, og samtidig ivareta den enkeltes rettssikkerhet i forbindelse med tiltakene. Om råd og veiledning Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre som kan gi råd i den aktuelle saken. Rådgivning i økonomi vil ofte være av stor betydning der søkeren, tross rimelige inntekter, har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgiving gir muligheter til å komme fram til budsjettforslag som er realistiske i forhold til den enkeltes inntekter. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene mfl., og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har. Om stønadsnivået Loven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det er imidlertid et krav at stønaden i den enkelte saken sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. Ytelsene bær ikke være slik at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte hindrer vedkommende i å ta ansvar for sin egen situasjon. Sosialhjelpens legitimitet er avhengig av at ordningen oppleves som rettferdig i den forstand at kun de som har et reelt behov for hjelp får slik støtte. Samtidig har samfunnet et ansvar for å bidra til å gi dem som faller utenfor de alminnelige inntektsordningene mulighet til trygghet og forsvarlig levestandard. Hensynet til at det skal lønne seg å arbeide, eller delta i arbeidsmarkedstiltak, og hensynet til dem som ikke har alternativ til sosialhjelp som viktig inntektskilde trekker i ulik retning, og sosialtjenesten må foreta en avveining mellom disse hensynene. Sosialtjenesten må legge vekt på hvilke reelle muligheter den enkelte har til å forbedre sin situasjon. I livsoppholdsbegrepet inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Den enkeltes Side 12 av 19

13 behov må alltid vurderes konkret. Stønadsnivået vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv. Om satser eller normer og bruk av skjønn De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Disse er kun veiledende, og kan ikke erstatte den individuelle vurdering. Normer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling i den enkelte kommune. Staten har gitt veiledende retningslinjer for utmålingen av stønad til livsopphold. Heller ikke disse kan erstatte det konkrete skjønn. Statlige retningslinjer kan bidra til å redusere forskjeller i stønadsnivået mellom kommuner, når forskjellene ikke har sammenheng med den enkelte søkers individuelle behov, eller reelle kostnadsforskjeller mellom kommunene. Økonomisk stønad er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når det vurderes om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Bruk av skjønn vil føre til ulikheter i stønadsnivået. Så lenge dette er begrunnet i ulike behov er det i samsvar med loven. Det er likevel viktig å unngå forskjeller som ikke er saklig begrunnet i ulike individuelle behov. Søknader kan ikke avslås bare med henvisning til at søker har inntekt over kommunens eller statens satser for tilsvarende husholdningstype, og stønadsbeløp kan heller ikke fastsettes i henhold til satser alene. Lovens forutsetning om en individuell behovsprøving er med andre ord overordnet lokalt fastsatte normer og de statlige veiledende retningslinjene. Kommunale normer og statlige retningslinjer er kun veiledende for sosialtjenesten. Kommunale normer eller statlige veiledende retningslinjer gir ikke en konkret anvisning på stønadsnivået i det enkelte tilfellet. Det er ikke uten videre adgang til å sette en søkers utgifter lik satsen for en kommunal norm eller de statlige veiledende retningslinjene. På den annen side gir verken kommunale normer eller statlige retningslinjer den enkelte søkeren en rett til å få et stønadsbeløp tilsvarende disse satsene. Normer/retningslinjer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling av ellers like tilfeller. Slike normer/retningslinjer er et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov. Om korttidsytelser og langtidsytelser Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal være en midlertidig ytelse. Utgangspunktet er at man skal sikre sin forsørgelse på andre måter. Økonomisk stønad skal i prinsippet være en korttidsytelse. I praksis er det likevel store variasjoner med hensyn til hvor lenge den enkelte faktisk er avhengig av økonomisk hjelp fra sosialtjenesten. En persons stønadsbehov vil ikke være det samme for den som trenger økonomisk stønad i en kort periode, som for den som er avhengig av sosialhjelp over lang tid. Ved korttidsytelser kan det legges til grunn at stønaden kun dekker helt nødvendige løpende utgifter. Side 13 av 19

14 Er vedkommende avhengig av sosialhjelp over lengre tid, vil behovet for hjelp til klær, terminvise utgifter, innkjøp av innbo mv. være større. Det må da også tas hensyn til slitasje og eventuelt behov for fornyelse. Det er ikke mulig å trekke en klar grense mellom en kort og en lang stønadsperiode. Når sosialtjenesten mottar en søknad må det foretas en konkret vurdering av situasjonen, og hjelpebehovets varighet. Rundskriv U-2/2004, er et tilleggsrundskriv til I-34/200 inneholder statens veiledende satser for 2004.: Satsene i de veiledende retningslinjene prisjusteres i 2004 med konsumprisindeksen fra desember 2001 til desember 2003 (3,4 pst.). De veiledende retningslinjene er fastsatt med følgende satser per måned fra 1. januar 2004 (satser gjeldende fra 1. januar 2002 i parentes): Enslige kr (kr 4 000) Ektepar/samboere kr (kr 6 660) Person i bofellesskap kr (kr 3 330) Barn 0-5 år kr (kr 1 530) Barn 6-10 år kr (kr 2 020) Barn år kr (kr 2 550) Da satsene første gang ble presentert ble staten fra flere hold kraftig kritisert for ikke å fastsette ufravikelige minimumssatser og at satsene var langt lavere enn mange kommuners normer. Men denne kritikken tok ikke hensyn til at de kommunene som hadde høyere normer opererte med langtidsnorm, mens statens satser best kunne sammenligne med kommunenes korttidsnormer. Sosialministeren forsvarte normen med at sosialhjelp var en korttidsytelse og derfor kun tok sikte på å dekke løpende utgifter i en kort periode og sletts ikke var ment å være tilstrekkelig inntekt til å sikre livsopphold i en lengre periode. Staten har altså ikke laget noen langtids sats for sosialhjelp selv om det innrømmes at mange nettopp blir avhengige av sosialhjelp i lang tid og at disse i stor grad har blitt kasteballer mellom ulike etater som har et ansvar for inntektssikring. SATS Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten i kommunene Kasteballsproblematikken og det faktum det faktum at mange blir avhengige av sosialhjelp i lang tid var bakgrunnen for at Stortinget ganger har bedt om en utredning om samling av Aetat, trygd og sosialtjenestene i kommunene. Rattsø-utredningen som forelå sommeren 2004, har i tillegg til de organisatoriske forhold sett på de statlige ytelsene og foreslått endringer, noe som i utgangspunktet ikke var en del av utvalgets mandat. Høringsrunden om SATS-utredningen er nå avsluttet, og for første gang synes det som om de lave statlige ytelsene og kriteriene for å få tildelt slike ytelser kommet i fokus. Side 14 av 19

15 Svært mange av høringsinstansene påpeker at de statlige ytelsene ikke er tilstrekkelige og at mange i praksis faller utenfor eller får for lite til å kunne sørge for sitt livsopphold. Spørsmålet om lang tids sosialhjelp er ikke bare et problem knyttet til manglende samordning. Rattsø-utvalget har sjøl forseslått en statlig arbeidssøkerstønad etter modell av introduksjonsstønaden for nyankomne innvandrere. Forslaget går ut på å fange opp de av sosialhjelpsmottakerne som er arbeidsføre, men ikke har opptjent rettigheter til dagpenger. Rattsø-uvalget foreslår at de som av helsemessige eller sosiale grunner ikke kan regnes som reelle arbeidssøkere bør være et kommunalt ansvar og motta sosialhjelp, et forslag som innebærer lang tids sosialhjelp som hovedregel for mange. Det er interessant at Sosial- og helsedirektoratet i sin høringsuttalelse går inn for en ny statlig stønad i tillegg til den foreslåtte arbeidssøkerstønaden: Ny rehabiliteringsstønad Sosial- og helsedirektoratet er oppatt av at arbeids- og velferdsreformen også må medføre en vei videre for de mest utsatte som har sosialhjelp som hovedinntektskilde. Dette er en gruppe sosialhjelpsmottakere med store sammensatte behov og som krever et integrert og helhetlig rehabiliteringsløp over tid. Vi foreslår derfor innføring av en ny statlig rehabiliteringsstønad. Stønaden bør ha samme utforming som den foreslåtte arbeidssøkerstønaden, men rettes mot en gruppe av sosialhjelpsmottakere uten rettigheter i folketrygden og som har behov for lengre tids rehabiliteringsforløp før et eventuelt arbeidsforhold kan etableres. Man kan søke rehabiliteringsstønaden gjennom det kommunale rehabiliteringsapparatet hvor en forutsetning må være at stønaden forpliktes i en individuell plan som kommunen sammen med brukeren har ansvaret for å følge opp. Sosial- og helsedirektoratet foreslår at det nedsettes et utvalg for å utrede ordningen nærmere. Sosial- helsedirektoratet, som er statens sentrale forvaltnings for nasjonal politikk i helse og sosialsektoren, foreslår altså en ny rehabiliteringsstønad for å fange opp de langtidsmottakere av sosialhjelp som ikke kvalifiserer til arbeidssøkerstønad fordi de ikke kan regnes som reelle arbeidssøkere på grunn av manglende arbeidsevne. Det direktoratet unnlater å nevne i sin høringsuttalelse er at det allerede finnes ordninger som er direkte målrettet mot denne gruppen. Rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har som formål å sikre inntekter til livsopphold til de som har fått inntektsevnen varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Problemet er at Aetat ikke regner en person som arbeidsfør og dermed ikke kvalifiserer til tiltak fra arbeidsmarkedsetaten, mens trygdeetaten ikke vurderer personen som arbeidsufør. Derfor blir sosialhjelp eneste utvei. De ulike statlige sikringsordningene som tar sikte på å sikre livsoppholdsutgiftene for de fattigste varierer sterkt. Ytelsene varierer fra 1,13 G (Aetats stønad til personer på arbeidsmarkedstiltak) til 2 G (introduksjonsstønaden). Noen ytelser har forsørgertillegg, mens andre ikke har det. Samtidig er skattereglene ikke ens for ytelsene. Noen er i praksis skattefrie (minstepensjon for eldre og uføre), andre skattes som inntekt (rehabiliteringspenger, attføringspenger, sykepenger), mens andre skattes etter lavere satser (introduksjonsstønaden). I tabellene under har vi laget en oversikt over hvor mye som blir igjen til øvrig livsopphold når boutgifter er betalt ved varierende husleie og utgifter til lys og varme: Som tabellene viser ligger trygdens ytelser til rehabiliteringspenger langt under statens veiledende sats for kortvarig sosialhjelp. Aetats minstesatser ligger langt under dette igjen. Side 15 av 19

16 Minstepensjon til eldre og uføre ligger godt over statens veiledende sats og vil for de fleste ligge på under nivået til Vadsø kommunes langtidsnorm for 2005 når denne blir regulert (kr 5622). Best ut kommer personer som har fått vedtatt gjeldsordning. Her har staten laget minimumssatser for hvor mye de skal ha igjen til eget livsopphold. Satsen utgjør 85 prosent av minstepensjonen og altså på nivå med de kommunale langtidsnormene som var vanlige på begynnelsen av 90-tallet. Rehabiliteringspenger Lys/varme Husleie Aetats ytelser til livsopphold til personer på arbeidsmarkedstiltak Lys/varme Husleie Tidsbegrenset uførepensjon Lys/varme Husleie Minstepensjon (alders- og uførepensjon) Lys/varme Husleie Introduksjonsstønad Lys/varme Husleie Side 16 av 19

17 Livsopphold for personer med gjeldsordning etter gjeldsordningsloven Strøm Husleie Vadsø kommunes sosialhjelpsnorm Vadsø kommune var den første av Finnmark-kommmune som innførte langtidsnorm som skulle sikre lang tids sosialhjelpsmottakere en inntekt på nivå med minstepensjonister. Normen utgjorde 85 prosent av minstepensjonen når den inkluderte utgifter til lys/varme bare husleie ble holdt utenfor og dekket særskilt. (Normen var på 75 prosent dersom også utgifter til lys og oppvarming ble dekket særskilt I 1999 da minstepensjonen ble vesentlig økt ble langtidsnormen endret til å utgjøre 64 prosent av minstepensjon. Både husleie og strømregninger skulle holdes utenfor og dekkes særskilt. Det ble bestemt at korttidsnormen skulle utgjøre 67 prosent av langtidsnormen.. Om kommunestyret ikke gjør annet vedtak vil kommunens veiledende normer for 2005 være (statens veiledende satser er tatt med i tredje kolonne): Langtidsnorm Korttidsnorm Statens satser Norm for enslige Norm for ektepar Det er vanskelig direkte å sammenligne satsene for barnetillegg: I statens veiledende retningslinjer skal den ordinære barnetrygden regnes som inntekt ved utmåling av sosialhjelp. Etter kommunens norm regnes ikke barnetrygden med. Skal satsene sammenlignes må en legge til barnetrygden i kommunens norm Det opereres også med forskjellige aldersoppdelinger. Tar en dette med i betraktning for en følgende sammelignbare størrelser for ulike alderstrinn: Langtidsnorm + ordinær barnetrygd Korttidsnorm + ordinær barnetrygd Statens veiledende satser 0-5 år år år år Staten opererer altså med større differensiering i forhold til alder. Det betyr høyere satser for ungdom og mindre satser for yngre barn enn kommunen. Staten begrunner dette med forbruksforskning om faktisk forbruk. Barnetillegget for personer med rehabiliteringspenger og uførepensjon er 0,4 G eller kr 1959 pr barn. Dette kommer i tillegg til ordinær barnetrygd og utgjør kr 2929, altså mer enn både kommunens og statens satser. Side 17 av 19

18 Mottakere av introduksjonsstønad får ikke barnetillegg utover barnetrygden. Vurdering: Spørsmålet om hvordan samfunnet skal sikre en minimumsinntekt til livsopphold for de som av helsemessige eller sosiale årsaker ikke er i stand til det gjennom eget arbeid er et viktig politisk spørsmål. Historisk har dette i hovedsak vært en kommunal oppgave. Men med innføringen av folketrygden og andre statelige ytelser fikk kommunene ansvaret for det siste sikkerhetsnett. Kommunene skulle sikre at de som i perioder ikke hadde tilstrekkelig inntekt av eget arbeid eller ytelser fra staten i en kort periode skulle få sosialhjelp fra kommunene. Rådmannen mener at innføringen av langtidsnormer for sosialhjelp var et uttrykk for at de statlige ordningene ikke fungerte etter hensikten. Det gjelder fortsatt. Rådmannen mener at tida er moden for å lage nye retningslinjer for sosialtjenestens utmåling av sosialhjelp. Det blir viktig å lage et system som skal sikre at ordinær sosialhjelp faktisk blir det siste sikkerhetsnett. Sosialhjelpen skal bare være en midlertidig ordning til det er avklart hvilke statlig ordning som skal skre en mer langvarig ytelse, når det er behov for det. Rådmannen mener at det er liten saklig grunn for ulike kommunale veiledende satser for kortvarig sosialhjelp. Ulikheter i utgiftsnivå i ulike deler av landet tilsier ikke varierende satser fra kommune til kommune. Rådmannen vil derfor anbefale at også sosialtjenesten i Vadsø skal bruke statens retningslinjer for utmåling av sosialhjelp, men med klare frist for hvor lenge slik hjelp skal gies. Sosialtjenesteloven gir muligheter til å stille vilkår om deltakelse og aktivitet fra mottakeren, og det blir viktig å bruke denne muligheten systematisk for å sikre rask avklaring på hvilke statlige ytelser som kan være aktuelle. Dette forutsetter at mottaker tar aktivt del i den utredning som er nødvendig for å avklare arbeidsevne og mulige tiltak for behandling, rehabilitering, attføring eller arbeidsmarkedstiltak. De nye rettighetene i helse- og sosiallovgiving til utarbeiding av individuell plan er et viktig verktøy for å sikre samordning og rask avklaring. Uansett hvordan velferdsordningene blir organisert i framtiden, vil spørsmål om systematisk kartlegging og utarbeiding av individuell plan for de som har behov for det bli sentralt. Bystyrets retningslinjer bør derfor først og fremst gi klare signaler om innretningen og prioritering av arbeidsinnsatsen til kommunens sosialtjeneste. Det blir viktig å forenkle saksbehandlingen og bruke mest mulig av ressursene til systematisk å sikre brukerne alternativer til sosialhjelp. Retningslinjene bør også gi et klart signal til statlige samarbeidsparter om hva kommunen anser å være et statlig ansvar. I stedet for, som i dag, å yte sosialhjelp mens en venter på at staten skal avklare trygderettigheter, bør det innføres en ordning som setter frist for både kommunen og staten å avklare dette. I stedet for en langtidsnorm for sosialhjelp vil rådmannen derfor foreslå at det innføres en forskutteringsordning på statlige ytelser som legges på nivå med en lovbestemt ytelse. Det er her redegjort for ulike lovbestemte ytelser med minstesatser for personer som ikke har opparbeidet seg ekstra rettigheter gjennom lønnet arbeid. Som det framgår viser oversikten i Side 18 av 19

19 hvor liten grad staten har en klar oppfatning av hva som er tilstrekkelig for at en person skal sikres nødvendige inntekter til livsopphold i en lengre periode. Rådmannen vil foreslå at vi tar utgangspunkt i introduksjonsstønaden som ser ut til å kunne bli modell for flere andre statlige ordninger som er foreslått (arbeidssøkerstønad og rehabiliteringsstønad). Hovedbegrunnelsen er at dette vil gi en tilnærmet like retningslinjer for behandling av flyktninger og andre som ikke er i stand til å forsørge seg sjøl. Samtidig gir ordningen gode muligheter for individuell tilpassing. Introduksjonsordningen har også regler for avkorting på grunn av manglende deltakelse i avtalte aktiviteter og disse reglene kan anvendes så langt de passer. En slik forskutteringsordning vil klart gi uttrykk for hva kommunen mener om statens ansvar for langtidsytelser. I tillegg vil en, på samme måte som for introduksjonsordningen, sikre at brukeren i større grad får et helhetsansvar for disponeringen av sin økonomi. Det er vanskelig å anslå den økonomiske effekten for kommunen av de foreslåtte nye retningslinjene. Men det er all grunn til å forvente at ethvert tiltak som gjør brukere av sosialhjelp raskere uavhengig av sosialhjelp vil redusere kommunens utgifter til sosialhjelp og bedre livskvaliteten for den enkelte bruker. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 19 av 19