videre til det andre værelset. Oisann! Der satt hunden med øyne så store som et møllehjul. «Du burde ikke se så meget på meg!» sa soldaten.

Transkript

1 Fyrtøyet Det kom en soldat marsjerende langs landeveien. En, to! En to! Han hadde sin ransel på ryggen og en sabel ved siden, for han hadde vært i krigen, og nå skulle han hjem. Så møtte han en gammel heks på landeveien. Hun var så ekkel, hennes underleppe hang henne like ned på brystet. Hun sa: «God aften, soldat! Du har en pen sabel og en stor ransel, du er en skikkelig soldat! Nå skal du få så mange penger du ønsker å eie!» «Takk skal du ha, din gamle heks!» sa soldaten. «Kan du se det store treet?» sa heksen, og pekte på et tre som stod ved siden av dem. «Det er helt hult inni! Du kan krype opp i toppen av det, så ser du et hull som du kan la deg gli gjennom og komme dypt i treet! Jeg skal binde deg et rep om livet, slik at jeg kan heise deg opp igjen når du roper på meg!» «Hva skal jeg så nede i treet?» spurte soldaten. «Hente penger!» sa heksen. «Du skal vite, at når du kommer ned på bunnen av treet, så er du i en stor gang. Det er ganske lyst, for der brenner det over hundre lamper. Så ser du tre dører. Du kan lukke dem opp, nøkkelen sitter i. Går du inn i det første kammeret, da ser du midt på gulvet en stor kiste. Oppå den sitter en hund. Han har et par øyne så store som et par tekopper, men det skal du ikke bry deg om! Jeg gir deg mitt blåternede forkle, det kan du brette ut på gulvet. Gå så raskt bort og ta hunden, sett ham på mitt forkle, lukk kisten opp og ta akkurat så mange skillinger du vil. De er alle sammen av kobber. Men vil du heller ha sølv, så skal du gå inn i det neste værelset, men der sitter en hund som har et par øyne så store som et møllehjul. Men det skal du ikke bry deg om. Sett ham på mitt forkle og ta du av pengene! Vil du derimot ha gull, det kan du også få, og det så mye du vil bære, når du går inn i det tredje kammeret. Men hunden som sitter på pengekisten har her to øyne, hvert så stort som Rundetårn. Det er en skikkelig hund, kan du tro! Men det skal du ikke bry deg noe om! Sett ham bare på mitt forkle, så gjør han deg ikke noe, og ta du av kisten så mye gull du vil!» «Det var ikke så galt», sa soldaten. «Men hva skal jeg gi deg, din gamle heks? For noe vil du vel ha med, kan jeg tenke.» «Nei», sa heksen. «Ikke en eneste skilling vil jeg ha! Du skal bare ta til meg et gammelt fyrtøy som min gamle bestemor glemte da hun sist var dernede!» «Nå! La meg få repet om livet!» sa soldaten. «Her er det!» sa heksen, «og her er mitt blåternede forkle.» Så krøp soldaten opp i treet, lot seg fire ned i hullet, og stod nå, som heksen hadde sagt, nede i den store gangen hvor de mange hundre lampene brente. Nå lukket han den første døren opp. Uh! Der satt hunden med øynene så store som tekopper og glodde på ham. «Du er noe til kar!» sa soldaten, satte ham på heksens forkle og tok så mange kobberskillinger han kunne ha i sin lomme, lukket kisten, satte hunden opp igjen og gikk

2 videre til det andre værelset. Oisann! Der satt hunden med øyne så store som et møllehjul. «Du burde ikke se så meget på meg!» sa soldaten. «Du kunne få vond i øynene!» Og så satte han hunden på heksens forkle, men da han så de mange sølvpengene i kisten, kastet han alle de kobberpengene han hadde, og fylte lommen og sin ransel med bare sølv. Nå gikk han inn i det tredje kammeret! Nei, det var ekkelt! Hunden der inne hadde virkelig to øyne så store som Rundetårn! Og de løp rundt i hodet likesom hjul! «God aften!» sa soldaten og hilste med luen, for sådan en hund hadde han aldri sett før. Men da han nå så litt på ham, tenkte han, nå kan det jo være nok, løftet ham ned på gulvet og lukket kisten opp. Nei, Gud bevares! Skal si det var mye gull! For det kunne han jo kjøpe hele København og kakekonenes sukkergriser, alle tinnsoldater, pisker og gyngehester som var i verden! Ja, skal si her var penger! Nå kastet soldaten alle de sølvskillingene han hadde fylt sine lommer og sin ransel med, og tok gull i stede, ja alle lommene, ranselen, lua og støvlene ble fylt, så han knapt kunne gå! Nå hadde han penger! Hunden satte han opp på kisten, og slo døren igjen og ropte så opp gjennom treet: «Heis meg nå opp, din gamle heks!» «Har du fyrtøyet med?» spurte heksen. «Det er sant!» sa soldaten. «Det hadde jeg rent glemt.» Og nå gikk han og tok det. Heksen heiste ham opp, og så stod han igjen på landeveien, men lommer, støvler, ransel og lue full av penger. «Hva vil du med det fyrtøyet?» spurte soldaten. «Det har ikke du noe med!» sa heksen. «Nå har du jo fått penger! Gi meg bare fyrtøyet!» «Snikk snakk!» sa soldaten. «Vil du straks si meg hva du vil med det, eller så trekker jeg min sabel ut og hugger ditt hodet av!» «Nei», sa heksen. Så hugget soldaten hodet av henne. Der lå hun! Men han bandt alle sine penger inn i hennes forkle, tok det som en bylt på ryggen, puttet fyrtøyet i lommen og gikk rett til byen. Det var en vakker by, og i det vakreste vertshuset tok han inn, forlangte de aller beste værelser og mat som han holdt av, for siden han hadde fått så mange penger var han nå rik. Tjeneren som skulle pusse hans støvler, syntes riktignok det var noen pussige gamle støvler for en slik rik herre å ha, for han hadde ikke ennå kjøpt seg nye. Neste dag fikk han støvler å gå med, og klær som var pene! Nå var soldaten blitt en fornem herre, og de fortalte ham om all den stasen som var i deres by, og om deres konge, og hvilken nydelig prinsesse hans datter var. «Hvor kan man få se henne?» spurte soldaten. «Hun er det slett ikke mulig å se!» sa de alle sammen. «Hun bor i et stort kobberslott, med svært mange murer og tårn om! Ingen uten kongen tør gå ut og inn til henne, fordi det er spådd at hun skal bli gift med en ganske simpel soldat, og det kan ikke kongen tåle!» «Henne ønsker jeg å se!» tenkte soldaten, men det fikk han jo slett ikke lov til. Nå levde han så lystig, gikk på teater, kjørte i kongens hage og gav de fattige så mange penger at det var flott gjort! Han visste nok fra gamledager hvor fælt det var å ikke eie en

3 skilling! Han var nå rik, hadde pene klær, og fikk da så mange venner, som alle sa han var en flott en, en skikkelig kavaler, og det likte soldaten svært godt! Men da han hver dag gav penger ut, og fikk slett ingen inn igjen, så hadde han til sist ikke mer enn to skilling tilbake, og måtte flytte bort fra de vakre værelser hvor han hadde bodd, og opp på et bitte lite kammer helt inn under taket. Selv måtte han børste sine støvler og sy på dem med en stoppenål, og ingen av hans venner kom til ham, for det var så mange trapper å gå opp dit. Det var en ganske mørk aften, og han kunne ikke engang kjøpe seg et lys. Men så husket han på at det lå en liten stump i det fyrtøyet han hadde tatt i det hule treet hvor heksen hadde hjulpet ham ned. Han hentet fyrtøyet og lysestumpen frem, men akkurat i det han slo ild og gnistene fløy fra flintstenen, sprang døren opp, og hunden som hadde øyne så store som et par tekopper, og som han hadde sett nede under treet, stod foran ham og sa: «Hva befaler du min Herre?» «Hva for noe!» sa soldaten. «Det var jo et morsomt fyrtøy. Kan jeg med dette få hva jeg vil ha? Skaff meg noen penger», sa han til hunden, og vips var den borte! Vips var den der igjen, og holdt en pose full av skillinger i sin munn. Nå visste soldaten hva det var for et fantastisk fyrtøy han hadde. Slo han en gang kom hunden som satt på kisten med kobberpengene, slo han to ganger kom den som hadde sølvpenger, og slo han tre ganger kom den som hadde gull. Nå flyttet soldaten ned i de vakre værelser igjen, og kom i de gode klær, og så kjente straks alle vennene ham igjen, og de holdt så meget av ham. Så tenkte han engang: Det er da svært så pussig at man ikke kan få se den prinsessen! Hun skal være så vakker, sier de alle sammen! Men hva kan det hjelpe når hun til alle tider skal sitte inne i det store kobberslottet med de mange tårn? Kan jeg da slett ikke få se henne? Hvor er nå mitt fyrtøy! Og så slo han ild, og vips kom hunden med øyne så store som tekopper. «Det er riktignok midt på natten», sa soldaten. «Men jeg vil så inderlig gjerne se prinsessen, bare et lite øyeblikk!» Hunden var straks ute av døren, og før soldaten tenkte på det, så han ham igjen med prinsessen, hun satt og sov på hundens rygg, og var så vakker at enhver kunne se at det var en virkelig prinsesse. Soldaten kunne slett ikke la være, han måtte kysse henne, for han var en skikkelig soldat. Hunden løp tilbake igjen med prinsessen, men da det ble morgen, og kongen og dronningen skjenket te, sa prinsessen at hun hadde drømt slik en underlig drøm i natt om en hund og en soldat. Hun hadde ridd på hunden, og soldaten hadde kysset henne. «Det var såmen en pen historie!» sa dronningen. Nå skulle en av de gamle hoffdamene våke ved prinsessens seng neste natt, for å se om det var en virkelig drøm, eller hva det kunne være. Soldaten lengtet så forskrekkelig etter å se den

4 vakre prinsessen igjen, og så kom da hunden om natten, tok henne og løp alt hva den kunne, men den gamle hoffdamen tok vannstøvler på og løp likeså fort bak etter. Da hun så at de forsvant inn i et stort hus, tenkte hun: Nå vet jeg hvor det er, og skrev med et stykke kritt et stort kors på porten. Så gikk hun hjem og la seg, og hunden kom også igjen med prinsessen. Men da han så at det var skrevet et kors på porten hvor soldaten bodde, tok han også et stykke kritt og satte kors på alle portene i hele byen, og det var klokt gjort, for nå kunne jo hoffdamen ikke finne den rette porten nå som det var kors på dem alle sammen. Tidlig om morgenen kom kongen og dronningen, den gamle hoffdamen og alle offiserene for å se hvor det var prinsessen hadde vært! «Der er det!» sa kongen da han så den første porten med et kors på. «Nei, der er det, min søte mann!» sa dronningen, som så den andre porten med kors på. «Men der er ett, og der er ett!» sa de alle sammen. Hvor de enn så var det kors på portene. Så kunne de da nok forstå det ikke kunne hjelpe noe at de søkte. Men dronningen var nå en meget klok kone, som kunne mer enn å kjøre karét. Hun tok sin store gullsaks, klippet et stort stykke silketøy i stykker, og sydde så en liten nydelig pose. Den fylte hun med små, fine bokhvetegryn, bandt den på ryggen til prinsessen, og da det var gjort, klippet hun et lite hull på posen så grynene kunne drysse hele veien hvor prinsessen kom. Om natten kom da hunden igjen, tok prinsessen på sin rygg, og løp med henne til soldaten, som holdt så meget av henne, og ville så gjerne ha vært en prins for å få henne til kone. Hunden merket slett ikke hvordan grynene drysset hele veien fra slottet og til soldatens vindu, hvor han løp opp langs muren med prinsessen. Om morgene så da kongen og dronningen nok hvor deres datter hadde vært henne, og så tok de soldaten og satte ham i kasjotten. Der satt han. Uh, så mørkt og kjedelig det var, og så sa de til ham: Imorgen skal du henges. Det var ikke morsomt å høre, og sitt fyrtøy hadde han glemt hjemme på vertshuset. Om morgenen kunne han mellom jernstengene i det lille vinduet se folk skynde seg ut av byen for å se ham henges. Han hørte trommene og så soldatene marsjere. Alle mennesker løp av sted. Der var det også en skomakergutt med lærforkle og tøfler på. Han travet i slikt et galopp at hans ene tøffel fløy av og like bort mot muren hvor soldaten satt og kikket ut mellom jernstengene. «Øy, du skomakergutt! Du skal ikke ha slikt et hastverk», sa soldaten til ham. «Det blir ikke noe av før jeg kommer! Men vil du ikke løpe dit hvor jeg bor og hente meg mitt fyrtøy, så skal du få fire skilling! Men du må ta benene med deg!» Skomakergutten ville gjerne ha de fire skillingene, og pilte av sted etter fyrtøyet, gav soldaten det, og ja, nå skal du få høre! Utenfor byen var det muret en stor galge, rundt om stod soldatene og mange hundre tusen mennesker. Kongen og dronningen satt på en vakker trone like ovenfor dommeren og det hele råd. Soldaten stod allerede oppe på stigen, men da de ville legge repet om hans hals, sa han at man jo alltid tillot en synder før han utstod sin straff, å få et uskyldig ønske oppfylt. Han ville så gjerne røyke en pipe tobakk, det var jo den siste pipen han fikk i denne verden. Det ville nå kongen ikke si nei til, og så tok soldaten sitt fyrtøy og slo ild, én, to, tre! Og

5 der stod alle hundene, den med øyne så store som tekopper, den med øyne så store som et møllehjul, og den som hadde øyne så store som Rundetårn. «Hjelp meg nå slik at jeg ikke blir hengt!» sa soldaten, og så fór hundene inn på dommerne og hele rådet, tok en ved benene og en ved nesen og kastet dem mange favner opp i været, så de falt ned og slo seg rent i stykker. «Jeg vil ikke!» sa kongen, men den største hunden tok både ham og dronningen, og kastet dem etter alle de andre. Da ble soldatene forskrekket, og alle folkene ropte: «Lille soldat, du skal være vår konge og ha den vakre prinsessen!» Så satte de soldaten i kongens karét, og alle tre hundene danset foran og ropte «Hurra!», og guttene pep i fingrene og soldatene presenterte. Prinsessen kom ut av kobberslottet og ble dronning, og det likte hun svært godt. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene satt med til bords og gjorde store øyne. Ordforklaringer fyrtøy: eske med flintstein, ildstål og fyrsvamp. Brukt til å tenne ild før i tiden, ved å slå flinten og stålet sammen så det blir gnister som tenner fyrsvampen blåternet: tøy eller stoff med mønster i blått og andre farger skilling: gammel myntenhet, tilsvarer mellom 1 og 2 kroner idag Rundetårn: et stort tårn bygd i København på 1600-tallet. Tårnet er rundt, med en ytre diameter på over 15 meter kavaler: flott og galant herre karét: hestevogn med tak og vegger kasjott: fengsel favn: lengdemål, avstanden fra fingerspiss til fingerspiss når armene holdes ut, definert som 6 fot eller 1,882 meter

6 Lastet fra: EventyrForAlle.no Et eventyr av Hans Christian Andersen ( ). (Offentlig eiendom - public domain) Originaltittel: Fyrtøiet Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning Basert på den danske originalversjonen "Fyrtøiet (1835)" fra Det Kongelige Bibliotek (kb.dk). Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk Illustratør: Louis Rhead ( ) Kilde: Hans Andersen's Fairy Tales And Wonder Stories, 1914 (hathitrust.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.