Historien som politisk kraft Et hefte om Sulitjelmasamfunnet, om impulsene fra den nord-norske arbeiderbevegelsen og om de intellektuelles problemer

Transkript

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1984 Historien som politisk kraft Et hefte om Sulitjelmasamfunnet, om impulsene fra den nord-norske arbeiderbevegelsen og om de intellektuelles problemer Den som i de siste par åra har fulgt Sulitjelmasamfunnets kamp for fortsatt eksistens, har ikke kunnet unngå å legge merke til hvordan aktørene aktivt har brukt historien. Og da ikke bare som pynt i festtaler og programmatiske manifestasjoner, men som inspirerende kraft i den daglige kamp og som forrådskammer for bevisstgjøring av alle, gamle og unge, i dette geografisk sett isolerte gruvesamfunnet. Her har de under krisen de seinere åra i praksis levd opp til Ingeborg Refling Hagens ord om at spenntaket i fortida er avgjørende for hvor langt du når inn i framtida. Dette er i og for seg ikke noe spesielt for Sulitjelma. Mange steder i vårt land, særlig der økonomisk krise truer småsamfunnets fortsatte liv, har vi sett hvordan interessen for individets og lokalsamfunnets røtter plutselig har vokst. Slik også i Sverige der 70- åras økonomiske krise slo tidligere ut enn hos oss. Dette har ført til en ny type amatør-forskning der du starter med din kunnskap om det lokalsamfunn du lever i, her og nå, med arbeidsplass, bolig, organisasjon og maktstruktur - for så å gå bakover og utover. Det er dette som er det bærende prinsippet i Sven Lindquists bok om hvordan du skal bygge opp kunnskap om ditt miljø og deg sjøl, «Grav der du står». Kanskje var det også en idé at profesjonelle historikere i sterkere grad tok opp dette prinsippet, at en med fordel kunne begynne å skrive historien «baklengs». Ikke alt begynner med Adam og Eva. 3

2 Pedagogisk ville det trolig være langt lettere å gjøre historien interessant for mange om en på en slik måte kunne gå fra det kjente og inn i det fjernere og mer ukjente. Ikke minst kunne muséene våre bli mer levende og meningsfylte for vanlige mennesker ved å legge et slikt prinsipp til grunn. Men om behovet for kartlegging av røtter og sansen for sammenhengen mellom nåtid, fortid og framtid er kommet til uttrykk på ny måte mange steder i de seinere åra, er det knapt noe sted denne sansen har manifestert seg sterkere enn i Sulitjelma. En årsak ligger klart i at gruvearbeider-foreningen som nå organiserer hele Sulis til kamp for fortsatt eksistens, så klart kjenner seg som bærer av en historisk tradisjon. Gruvearbeider-foreningen fører videre aktiviteten og ansvaret som tidligere var knyttet til den faglige samorganisasjon i Sulis. Den organisasjonen er etter det vi kan skjønne nokså unik og hadde fortjent en egen artikkel. Den fungerte jo i lange tider slik Martin Tranmæl tenkte seg den lokale samorganisasjon skulle være - arbeiderbevegelsens sentrale ledd på lokalplanet, både faglig og politisk. Flere eldre informanter fra Sulitjelma forteller om hvordan samorganisasjonen langt på veg konkret dominerte kommunestyret. Sulitjelma og Kirkenes er vel de navn som de fleste forbinder med den nord-norske arbeiderbevegelsen. På begge steder hadde og har fagbevegelsen sterke røtter. Arbeiderne ved A /S Syd-Varanger dannet i 1906 fagforeningen Nordens Klippe, og året etter organiserte Sulitjelmaarbeiderne seg etter sitt berømte møte på Lang vannet. Men arbeiderbevegelsen nordpå er mer enn Sulitjelma og Kirkenes. Det er ei rørsle som har gitt den norske arbeiderbevegelsen et særpreg. I motsetning til de land vi sammenlikner oss med, skjedde Det norske arbeiderpartiets parlamentariske gjennombrudd ikke i de sentrale industrialiserte byene og kommunene, men i periferien - blant fisker-bøndene i Troms og arbeiderne i Narvik. Arbeiderpartiets første fire stortingsrepresentanter kom alle fra Nord-Norge, en landsdel som på dette tidspunkt gjennomgikk store sosiale endringer. Oppslutningen om arbeiderbevegelsens politiske og faglige organisasjoner var ikke noe tilfeldig bluss, som var framkalt og preget av spontant opprør. Den holdt seg. Også seinere, da 4

3 arbeiderbevegelsen var preget av økt organisatorisk differensiering, vedvarte den sterke oppslutningen. Finnmark fortjener betegnelsen «det røde fylket» minst like så mye som Hedmark. Ved siden av Arbeiderpartiet sto kommunistene her usedvanlig sterkt i mellomkrigstida og etter Også Nordland var og er et rødt fylke. Da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961, var Nordland ett av partiets sterkeste fylker. Trass i arbeiderbevegelsens markante stilling i de tre nordligste fylkene, har forskningen rundt bevegelsens historie vært sterkt preget av de sentrale instansers politikk i Oslo og av ideologi- og organisasjonsproblematikken. Partiets sosiale grunnlag i distriktene og impulsene fra periferien har vakt mindre oppmerksomhet. Her fins det mange hvite flekker i forskningen. Nils Henrik Fuglestad gir i sitt bidrag den vel første store oversikten over arbeiderbevegelsens framvekst i Nord-Norge, og viser at begrepet Nord-Norge igjen trenger en differensiering. De sosiale og økonomiske forutsetningene i Troms skilte seg fra de i Nordland og deler av Finnmark, hvor kampen om retten til kollektiv faglig organisering sto i sentrum. Fuglestads artikkel ble opprinnelig skrevet for den 5. nordiske konferanse om forskningen i arbeiderbevegelsens historie. Konferansen ble holdt i Tammerfors i august 1983 og Arnfinn Malme rapporterer i dette heftet om den. I sin oversikt over forskningsstatusen peker Fuglestad også på Dag Skogheims innsats for å trekke den glemte nord-norske arbeiderbevegelsens historie fram i lyset. Skogheim var ved siden av Fuglestad den andre norske innlederen på konferansen. Han gjorde i sitt innlegg rede for de vanskelighetene han møtte under sine studier og understreket betydningen av arbeidernes egne minner. Begge de norske innlederne framhevet også den nord-norske arbeiderbevegelsens flernasjonalitet. Her møttes nordmenn, svensker, finner, russere og samer. Hvilken betydning denne flernasjonaliteten hadde for internasjonalismen hos oss, er foreløpig lite undersøkt. Vi har vært inne på at arbeiderbevegelsen i Nord-Norge også hadde betydning i NKPs og SFs historie - og ikke bare i Arbeiderpartiets gjennombruddstid og under kampene for retten til faglig organisering. NKPs oppsiktsvekkende gjennombrudd i 1945 hadde allerede forvarsler i 1934 og 1937 i en rekke kommuner i Finn 5

4 mark og Nordland. Også SF fikk sterke impulser nordfrå. I denne sammenheng står Ketil Paulsens bidrag om populismens gjennombrudd i SF. Populismen hadde for en stor del sitt utgangspunkt i Ottar Brox synspunkter i boka «Hva skjer i Nord-Norge?». Det var populismen som skaffet et eget innenrikspolitisk grunnlag for det utenrikspolitisk orienterte SF. Spørsmålet: Hva skjer i Nord- Norge? har - om enn i en annen mening enn i Brox bok - betydning for arbeiderbevegelsens historie. Arbeiderbevegelsen i Nord-Norge danner ett tyngdepunkt i dette TFAH-heftet. Men heftet bryter samtidig med vårt tradisjonelle opplegg hvor innholdet var bygget rundt et sentralt tema. Paulsens artikkel bygger bro til et annet emne i dette heftet, nemlig Sosialistisk Folkeparti. Dette parti tar også Dag Seierstad opp i en artikkel om bruddet mellom SF og dets ungdomsorganisasjon SUF. Og fra SF kan linjen trekkes videre til mellomkrigstidas intellektuelle og deres forhold til arbeiderbevegelsen. Eva Lundgren drøfter dette emnet i sin artikkel om gruppa Mot Dag. Tilsynelatende handler det her om marginale grupper innen arbeiderbevegelsen - men gjennom deres involvering i splittelser og deres betydelige rolle i den teoretiske og ideologiske debatten, og gjennom deres organisasjonsmodeller, fikk de en betydning som gikk langt utover det deres tallmessige størrelse skulle tilsi. Men la oss vende tilbake til vårt utgangspunkt: Oddvar Stølens artikkel om Sulitjelmaarbeiderne. De kjenner ikke bare «historiens sus» over sin aktuelle virksomhet. De vet at grep om historien er en politisk kraft, et middel til å skape sjølrespekt, sjølkjensle. Dette er ingen ny innsikt. Var det ikke Bjørnstjerne Bjørnson som gjennom bruk av historisk stoff i sitt forfatterskap ville skape et «anegalleri for det norske folk»? Hvorfor reiste bøndene sine bygdetun? Og skreiv ikke Ernst Sars sin «udsikt over Norges historie» for å styrke og underbygge venstrebevegelsens politiske funksjon, ja, nærsagt dens historiske misjon? Seinere historikere er blitt mer beskjedne. Altfor beskjedne? Sans for historie som politisk kraft møter vi rundt om i verden i forskjellige fasonger. Unge nasjoner i Afrika baler med sin egen historie for å skape plattform, identitet. Radikale, folkelige bevegelser i Sør- Amerika gjør det samme. 6

5 Arbeiderbevegelsens interesse for historie var tidlig sterk. Både for den historien som alt var skapt og for den som de organiserte arbeidere skulle skape. I perioden etter siste krig ble denne interessen for historien som politisk kraft svekket. Mye tyder på at denne bevisste sans for historien er på veg inn igjen - til dels i nye former. I mange land, også i vårt, reises nå arbeidermuséer for å konkretisere, synliggjøre arbeidernes historie. For arbeiderne i Sulitjelma er historien alt nå noe som brukes, ikke bare beskues. A.K./E.L.