Arnfinn Malme. Norden - fins det?

Transkript

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1984 Arnfinn Malme Norden - fins det? Femte nordiske konferanse for forskning i arbeiderbevegelsens historie, Murikka, Tammerfors august 1983 Hvilket grunnlag har vi for stadig å operere med dette lite klare begrepet «Norden»? Fins det et Norden utafor kartet? Vil ikke andre rammer være like naturlige, eller kanskje enda bedre, for vår oppgang av egen fortid? Spørsmålet var et naturlig utgangspunkt for konferansen på det finske jern- og metallarbeidersenteret i M u rikka. Om lag 70 historikere, kulturarbeidere og organisasjonsfolk - halvparten finske - drøftet temaene «velferdsstaten» og «Nordkalotten» og utvekslet mangeartede erfaringer. Finland, Lenin - og Norden Jorma Kalela stilte «problemet Norden» i et innlegg skrevet sammen med Jussi Turtola: «Lenin og den finske arbeiderbevegelsen» som utgangspunkt for diskusjonen over begrepet «nordisk sosialdemokrati». Dette var et biprodukt av et større forskningsprosjekt: Lenin og Finland (bestilt av det Finske undervisningsdepartementet til et planlagt verk i tre deler). Lenin er allment anerkjent som en finlandsvenn. Mindre kjent er hans inngående kjennskap til landet etter mer enn 20 besøk, noen uavbrutt i flere måneder, og kontakter med alle samfunnslag. Kalela og Turtola har forsøkt å spore opp de gjensidige virkningene av dette nær forholdet, og de bruker Lenin og hans arbeider som «speil» i forskningen i finsk og nordisk historie - noe som har gitt nye observasjoner så vel som tolkninger. Sveriges mangeårige sosialminister, sosialdemokraten Gustav Møller, så drivkraften i den historiske utviklinga i den gruppen 195

2 som kontrollerte statsmaskineriet. Erobringa av overklassens øvrighetsstat var en lang prosess som ikke var til å unngå. For Møller var den russiske revolusjon og borgerkrigen i Finland to prakteksempler på hvorledes arbeiderbevegelsen ikke skulle gå fram: to feilslåtte veier. På 1930-tallet hadde landet den samme betydning i Sverige som Vietnam i 60-åra. På 60-tallet var «virksomhetsdoktrinen» global, mens de nordiske land dannet denne krets i 30-åra. Når Lenin behandler det nasjonale spørsmål, finner han Finlands separasjon fra Tsarrussland naturlig. Det russiske proletariatet hadde i det finske folket en forbundsfelle i kampen mot tsarismen. Men fra den definitive løsrivelsen i juli 1917 er Finland å finne blant de land som ifølge Lenin «trasslat in sig i det finansekonomiska och diplomatiska beroendets nåt». Først etter VSB-pakten (vennskap, samarbeid og bistand) i 1948 er Finland tilbake som forbundsfelle. Undersøkelsen viser blant annet at Finlands gamle arbeiderparti i sitt vesen sto nærmere dagens svenske sosialdemokrati som den sovjetiske kommunismen - enn dagens finske arbeiderbevegelse. Dette viser noe av det problematiske ved å ta for gitt at det eksisterer noe spesielt «nordisk», eller ved å framheve sitt lands arbeiderbevegelse som særegen i internasjonale sammenhenger. Nordisk samarbeid innen fagbevegelsen i 70-åra: Victor Pestoff la fram en solid dokumentasjon over institusjonalisert samarbeid - gjennom fagsekretariatene - i Norden. Nettopp samarbeidet over landegrensene ble også trukket fram som et mulig tema for neste nordiske konferanse. Arbeiderbevegelsens arkiver i samtlige nordiske land har liggende lite benyttet kildemateriale på dette, som paradoksalt nok er så godt som upløyd mark. Velferdsstaten - arbeiderbevegelsens adoptivbarn? Sjøl om svenske sosialdemokrater gjør krav på æren av velferdsstatens framvekst, har dette lite med virkeligheten å gjøre. Derimot fikk arbeiderbevegelsen stor innflytelse på utformingen av velferdsstaten, men en førende stilling nådde den først på 1960-tallet. Dette er en av konklusjonene Gøran Therborn trakk i sitt innlegg om arbeiderbevegelsen og velferdsstaten. Andre land har også bygd opp en sterk velferdsstat, uten at arbeiderbevegelsen noen gang har hatt 196

3 en dominerende politisk stilling: f.eks. Holland. Den svenske varianten er heller ikke særskilt generøs, sammenliknet med f.eks. den tyske. Opprinnelig så ikke arbeiderbevegelsen i de fleste europeiske land arbeidet for sosial trygghet som en oppgave for staten. Sikkerhet og velferd utgikk fra klassen og folkelige institusjoner, men også fra filantropiske foreninger med røtter i andre samfunnslag. Arbeiderbevegelsen stilte seg skeptisk til så vel forsikring som veldedighet. Den administrative kontrollen skulle beholdes i klassen, og utøves under lokalt sjølstyre. Prinsippet for finansieringa var omfordeling. I dag er det allmenn enighet om at dette er statsoppgaver. Men vi kan fortsatt finne eksempler på sjølstyreprinsippet. I Sverige som i Danmark har fagbevegelsen hånd om arbeidsløshetskassene, om enn på noe forskjellig vis, mens i Norge er som kjent alt underlagt statlig administrasjon. Naturlige problemer blir da hvorfor disse forskjellene har oppstått, og hvilke virkninger de har. Therborns utgangspunkt var at velferdsstatens historie til nå er beskrevet ovenfra, fiksert på regjeringer og offentlige tjenestemenn. Hans eget utgangspunkt var klassen, men kildegrunnlaget i hovedsak programmer og manifester. Da ble også det velkjente spørsmålet om representativitet reist, og hvorvidt ikke andre innfallsvinkler var nødvendig for å finne klassens uttrykk. Therborn avgrenset seg til velferdsstatens framvekst, mens andre innledere var mer opptatt av dens virkninger. Finn Hansson og Peder Lærke Nielsen så i sin innledning velferdsstatens krise også som den reformistiske arbeiderbevegelsens krise. I sine ansatser til hypoteser for forskning omkring velferdsstaten tok de utgangspunkt i skillet mellom den faglige og den politiske delen av arbeiderbevegelsen. Lønnsarbeidernes betingelser er i dag like avhengige av sosialpolitiske forutsetninger som faglig kamp. Tidligere eksisterte det en viss sammenheng mellom faglig og politisk kamp. I etterkrigstida er den faglige kampen blitt underlagt den politiske - som er blitt utøvd ved regjeringsmakt og gjennom staten. Her har sosialpolitikken («omfattende statlige reproduktive foranstaltninger overfor arbejderklassen») vært et viktig redskap. Velferdsstaten har gjort sitt til å tildekke motsetningene i samfunnet og i arbeiderklassen. Arbeidskraftens varekarakter og utbyttingas vesen blir tilslørt. 197

4 Risto Eråsaari gjennomgikk i sitt innlegg «systemet og sosialstaten» kjente teoretikeres drøftinger av velferdsstatens dysfunksjoner. Habermas: Sosialsstaten er blitt uregjerbar, den trenger å revitalisere de hverdagslige livsområdenes tradisjon. Heinemann: Kapitalismens logikk er blitt en almen tankeform. Derfor er det også viktig å stille kvalitative, menneskelige krav til sosialpolitisk virksomhet. En slik politikk vil presse systemet. Gjennom-kapitalisering og en forvokst stat fører til en økonomisk og administrativ inntrengen i folks livsvilkår. Hirsch: Velferdsstaten omdannes til kontroll og overvåkingsstat som normaliserer og tilpasser individene etter samfunnets vekslende utfordringer. Et fundamentalt spørsmål blir da om velferdsstaten oppfyller de krav som er ment. Hvem forbruker velferden, og hvem betaler? Lars Torpe trakk fram at det nettopp er i det primære klassegrunnlaget for velferdspolitikken, arbeiderklassen i brei forstand, vi finner motstanden mot den. Er så denne motstanden et resultat av arbeiderbevegelsens egen politikk, av at fagbevegelsens tradisjonelle oppgaver overføres til staten og at politikk og reformarbeid løsrives fra folket? Arbeiderbevegelse og arbeiderkultur på Nordkalotten I Norge fikk arbeiderbevegelsen et av sine gjennombrudd i nord - ved stortingsvalget Finnmark er fortsatt Arbeiderpartiets beste fylke, med atskillige stemmer også til NKP og SV. Allikevel veit vi lite om arbeiderbevegelsen i nord. En del godt amatørarbeid er gjort. Først de siste åra har faghistorikere «oppdaget» landsdelen. Dette nummeret av TFAH inneholder to av innleggene til dette temaet. Nils Henrik Fuglestad gir et overblikk over nord-norsk arbeiderbevegelses historie, og trekker fram en del særegne trekk. Dag Skogheim utdyper dette bildet gjennom sin artikkel, som i hovedsak er basert på muntlige kilder. Er det så mindre grunn til å sette spørsmålstegn ved begrepet «Nordkalotten» enn ved «Norden»? Disse områdene i Sovjetsamveldet, Finland, Sverige og Norge har i hvert fall uomtvistelige fellestrekk, som kanskje gjør begrepet lettere å håndtere. Ethvert lands «Nordkalott» står perifert i forhold til sitt senter. Næringsgrunnlaget er en blanding av primærnæringer og særegen industri. 198

5 eller kanskje heller gruvedrift. Den opprinnelige befolkningen i disse områdene, samene, har fram til våre dager betraktet hele Nordkalotten som sitt land. Grensene er påtvunget dem. Nordkalotten er et internasjonalt område der folk mer enn sørpå er vant med å krysse grenser. Finske fastboende minoriteter i Finnmark er vel kjent, og både Finner og svensker satte sitt preg på norske anlegg og gruver. Nordnorsk arbeiderbevegelse er kjennetegnet av det. Mindre kjent er kontakten østover til Sovjetsamveldet, som fortsatt var en viktig faktor i 20- og 30-åra. Edvin Nilsson viste det i sitt innlegg om underjordisk samarbeid over grensene i kalottområdet. Under siste krig var dette også et viktig trekk i motstandsarbeidet. Osten Groth ga en oversikt over arbeiderbevegelsen i den svenske delen av Nordkalotten, mens Esa Lahtinen gjennomgikk kilder og forskningsmuligheter. Her er det bare å ta fatt. De nordiske konferansene fortsetter Etter at papirselskapet til forskning i arbeiderbevegelsens historie i Norden ble oppløst, arrangeres konferansene av miljøer som driver forskning i arbeiderbevegelsens historie i samarbeid med arbeiderbevegelsens arkiver. De går på omgang mellom landene, og vil bli holdt annethvert år. Hvilken verdi har så disse konferansene? Arrangementet i Murikka var etter undertegnedes mening svært vellykket. Våre finske verter har all ære av arrangementet. Besøk i Arbeiderarkivet og Folkets arkiv i Helsinki, og i Arbeidermuseet og Leninmuseet (Vest-Europas eneste) i Tammerfors ga verdifulle inntrykk av det Finland mange ikke kjente altfor godt fra før. Kontakten over landegrensene, og kanskje enda mer over faggrenser, yrkesgrenser og mellom forskere og organisasjonsfolk er viktig. Problemet er for lite kontakt og samarbeid. Kanskje vil det være en fordel med temaer som ligger hverandre nærmere. Et hovedtema med et bitema av mer metodisk og prinsipiell art kan også være en heldig løsning. Neste konferanse vil finne sted enten i Sverige eller på Island. Islendingene har nå kommet med for fullt. Noen løse temaer for neste arrangement ble kastet fram, uten at noen beslutning ble fattet. Forslag kan sendes arbeiderbevegelsens arkiver. De mottas med takk. 199