Et kunnskapsbasert Nord-Norge

Transkript

1 Et kunnskapsbasert Nord-Norge Jan Yngve Sand (red.), Erlend Bullvåg, Geir Bye, Anne Espelien, Eirik Mikkelsen, Mikko Moilanen, Sindre Myhr, Kristin Woll, Stein Østbye

2 2

3 Et Kunnskapsbasert Nord-Norge Jan Yngve Sand (red.), Erlend Bullvåg, Geir Bye, Anne Espelien, Eirik Mikkelsen, Mikko Moilanen, Sindre Myhr, Kristin Woll, Stein Østbye Utgitt av Handelshøgskolen i Tromsø, Universitetet i Tromsø. November forfatterne Tilgjengelig som pdf-fil fra og 3

4 4

5 Forord Prosjektet Et kunnskapsbasert Nord-Norge har vært et samarbeidsprosjekt mellom Handelshøgskolen i Tromsø, Handelshøgskolen i Bodø, Norut og Menon. Det kom i stand etter initiativ fra Terje Wold i Abelia Nord, og Erik Jakobsen i Menon. Vi takker for deres bidrag i utformingen av prosjektet og som diskusjonspartnere i prosjektperioden. Prosjektet har vært medfinansiert av Sparebank1 Nord-Norge og Innovasjon Norge, og vi takker også dem for deres bidrag til å få gjennomført prosjektet. Noen funn og analyser i rapporten har vært formidlet gjennom Arenabilaget til Konjunkturbarometeret for Nord-Norge høsten Vi takker til slutt alle som har bidratt som informanter gjennom både intervjuer og surveyundersøkelsen som ble gjennomført i Tromsø, 10. november 2012 Jan Yngve Sand prosjektleder 5

6 6

7 Om forskerteamet Erlend Bullvåg er førsteamanuensis ved Handelshøgskolen i Bodø, ved Universitetet i Nordland. Han har doktorgrad fra NTNU og er Visedekan ved Handelshøgskolen i Bodø. Hans interessefelt er entreprenørers motivasjon, entreprenørskap, vekstbedrifter, rammebetingelser for entreprenørskap og utvikling av nye forretningsmodeller. Bullvåg er leder for det Norske teamet i det internasjonale forskningsprosjektet Global Entrepreneurship Monitor, der 72 nasjoner deltar. Han jobber også med analyser av nærings og samfunnsutvikling i Nord Norge og er redaktør for den årlige rapporten Indeks Nordland. Geir Bye er forsker ved avdeling for samfunnsforskning på Norut i Tromsø. Hans forskningsfelt er konsentrert rundt organisatoriske endringsprosesser i arbeidslivet, regionale innovasjonssystemer og nettverksdannelser. Bye har i sin forskning vært særskilt opptatt av betydningen av forholdet mellom partene i arbeidslivet og utviklingen av ulike former for innflytelse og medvirkning i overgangen til en kunnskapsbasert økonomi. Han har deltatt i en rekke nasjonale forskningsprogram (BU2000, VS2010), og deltar nå i forskningsprogrammet Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI Troms) der han har et særskilt fokus på ansattes bidrag og involvering i innovasjonsprosesser. Eirik Mikkelsen er forskningssjef for avdeling for samfunnsforskning på Norut i Tromsø. Han forsker på bruk og forvaltning av naturressurser og miljø, særlig for hav og kyst, samt på regional utvikling og innovasjon. Han har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Tromsø, hvor han også har studert økologi og økofilosofi. Han har i tillegg en sivilingeniørgrad fra Universitetet i Southampton i England. Mikko Moilanen er førsteamanuensis ved Handelshøgskolen i Tromsø. Moilanen har doktorgrad i samfunnsøkonomi. Hans interessefelt spenner over flere områder, men hovedvekten av hans forskning kan sies å være relatert til ulike problemstillinger innen arbeidsmarkedsøkonomi, arbeidskraftsmobilitet og innovasjon. Moilanen har tidligere vært prosjektleder av og mangeårig bidragsyter i Konjunkturbarometeret i Nord-Norge og kjenner godt til landsdelens næringslivsutvikling. Sindre Myhr er forsker ved avdeling for samfunnsforskning på Norut i Tromsø. Han har mastergrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Tromsø, og jobber med regional utvikling, fiskeri, og teknologi og arbeidsliv. Jan Yngve Sand er førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved Handelshøgskolen i Tromsø siden 1999, Cand.oecon./Høyere Avdelings Studium i samfunnsøkonomi fra Norges Handelshøyskole 1996, og Dr. oecon. fra samme sted Sands forskningsinteresser er knyttet til næringsøkonomisk analyse, konkurransestrategi og politikk, regulering av foretak, kontraktsteori og energimarkedsforskning. Sand har vært prosjektkoordinator for Et Kunnskapsbasert Nord-Norge. Kristin Woll er førsteamanuensis i Innovasjon ved Handelshøgskolen i Tromsø. Hovedfag og Phd fra Institutt for Statsvitenskap, UiT. Wolls forskningsområde er knyttet til forhold som fremmer og hemmer kreativitet og innovasjon blant ansatte. Når det gjelder offentlige institusjoner har Woll 7

8 vært opptatt av hvordan man implementerer nye ideer. I den senere tid har Kunnskap og kunnskapens rolle vært et tema for forskningen. Stein Østbye er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøgskolen i Tromsø, Cand. Oecon. fra Universitetet i Oslo 1985, PhD fra Universitet i Umeå Østbyes forskningsinteresser gjennom 25 år i Nord-Norge har vært knyttet til regional utvikling og økonomisk vekst. Han har publisert bredt i internasjonale tidsskrifter, blant annet innenfor arbeidsmarkedsøkonomi, regionaløkonomi, og makroøkonomi. 8

9 Innholdsfortegnelse Om forskerteamet... 7 Innholdsfortegnelse... 9 Liste over figurer Liste over tabeller Sammendrag Kunnskap, innovasjon og næringsklynger Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet Næringsstruktur og verdiskapning Rekruttering og kunnskapsutvikling i nordnorske bedrifter Ansattes rolle i innovasjonsprosesser Resultater fra de empiriske studiene Lærdommer fra Et kunnskapsbasert Nord-Norge Bakgrunn og formål Et Kunnskapsbasert Nord-Norge et regionalt prosjekt Et kunnskapsbasert Norge det nasjonale prosjektet Introduksjon Kapittel 1: Kunnskap, innovasjon og næringsklynger Kunnskap for næringslivet Innovasjon Næringsklynger Kapittel 2: Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet Nordnorske bedrifters deltakelse i FoU aktivitet Nordnorske bedrifters vurdering av hvilke relasjoner som er viktigst for innovasjonsarbeidet.. 47 Potensielle klyngeaktører viktigst for innovasjonsarbeidet Nordnorske bedrifters kilde til innovasjonskompetanse Intern Kompetanseutvikling Hvordan kan nordnorske bedrifter få suksess med innovasjoner?

10 Kapittel 3: Verdiskapning i Nord-Norge Verdiskaping hva det er og hvordan det måles Produktivitetsmål verdiskaping og lønnskostnader per ansatt Næringsstruktur i Nord-Norge Næringene i Nord-Norge Kapittel 4: Ansattes rolle i innovasjonsprosesser Eksterne og interne kilder for innovasjon Ansattes involvering i innovasjonsprosesser Hva bidrar de ansatte med? Kunnskapsformer og innovasjon Forutsetninger for anvendelsen av ansattes kunnskap i innovasjoner Anvendelsen av ansattes kunnskap i innovasjoner eksempler fra Marin bioteknologi Kapittel 5: Kunnskap, læring og innovasjon en økonometrisk beskrivelse av nordnorske bedrifter Ulike kunnskapstyper á la Lundvall Lærende bedrift Data og deskriptiv statistikk Metode Resultater Sammenhengen mellom utdanningsnivå og innovasjonsgrad negativ i småbedrifter Konklusjon og diskusjon Kapittel 6: Betydningen av konkurranseforhold og strategiske vurderinger for innovasjon Konkurranse og innovasjon Modererende faktorer Empiri Kapittel 7: Lærdommer fra Et kunnskapsbasert Nord-Norge Funn i Et kunnskapsbasert Nord-Norge prosjektet Hva betyr dette for bedrifter og offentlig virkemiddelapparat? Litteratur VEDLEGG Vedlegg til kapittel Vedlegg kapittel

11 Vedlegg til kapittel Liste over figurer Figur S.1: Andel av bedrifter som rapporterer at relasjoner til følgende aktører har hatt betydning for bedriftens utvikling av nye idéer. Utvalgte næringer Figur 1.1: Utvalgte indikatorer for FoU og innovasjon i nordnorske fylker 2009 (Indikatorrapporten 2011) Figur 2.1 Typer innovasjon og hyppighet hos nordnorske bedrifter (N=521) Figur 2.4 Nordnorske bedrifters viktigste kilder til innovasjon (N=521) Figur 2.5 Viktigste kilder når bedriftene skal øke egen kompetanse i Nord-Norge Figur 2.6 Kunnskaps- og kompetanseutvikling Figur 3.1: Verdiskapning fordelt på fylker i Kilde: ssb.no, fylkesfordelt nasjonalregnskap, Figur 3.2: Verdiskaping i Nord-Norge Figur 3.3: Verdiskaping fordelt på fylke Figur 3.4: Indeksert verdiskapingsvekst Figur 3.5: Verdiskaping fordelt på regioner Figur 3.6: Verdiskaping fordelt på regionstørrelse Figur 3.7: Antall ansatte fordelt på fylker Figur 3.8: Produktivitet i Nord-Norge og Norge Figur 3.9: Lønnsutvikling i Nord-Norge Figur 3.10: Utvikling lønn per ansatt Figur 3.11: Overlapp mellom bedriftene i Nord-Norge Figur 3.12: Verdiskaping fordelt på næringer, samt vekst Figur 3.13: Verdiskaping fordelt på næring og fylke Figur 3.14: Andel verdiskaping fordelt på resten av næringslivet i Nord-Norge Figur 3.15: Sammensetningen av næringslivet i Nord-Norge sett i forhold til norsk næringsliv Figur 3.16: Balassaindeks for næringene i Nord-Norge Figur 3.17: Produktivitetsforskjeller i EKN næringer i Nord-Norge Figur 5.1: Andel av bedrifter som rapporterer at relasjoner til følgende aktører har hatt betydning for bedriftens utvikling av nye idéer. Utvalgte næringer

12 Figur 6.2a: Monopol. Radikal innovasjon og Figur 6.2b: Frikonkurranse. Radikal innovasjon Liste over tabeller Tabell S.1: Fordeling av bedrifter på næringer i vår survey Tabell 1.1: Fire typer kunnskap: hva, hvorfor, hvordan og hvem (Lundvall og Johnson, 1994; Jensen et. al., 2007) Tabell 1.2: Tre typer kunnskap (Isaksen og Asheim, 2008, s. 30; Asheim et. al., 2005) Tabell 1.3: Fordeler og ulemper med næringsklynger (Martin og Sunley, 2002) Tabell 2.1: Nordnorske bedrifters prefererte kilder til økt kompetanse etter organisasjonsform Tabell 4.1: Kjennetegn ved STI og DUI: Tabell 5.1: Deskriptiv statistikk fordelt på utvalgte næringer. Gjennomsnittsverdier. For innovasjonsgrad var svarskala 1-4, hvor 1=Ingen grad og 4= Høy grad Tabell 5.2: Beskrivelse av hovedvariablene brukt i regresjonen Tabell 5.3: Beskrivelse av kontrollvariablene brukt i regresjonen Tabell 5.4: Deskriptiv statistikk for sentrale variabler brukt i regresjonen Tabell 5.5: Deskriptiv statistikk om viktige relasjoner for innovasjon Tabell 6.1: Variabler i den statistiske analysen Tabell V3-1: Oversikt kommuner og BA-region (bo og arbeidsmarkedsregion) Tabell V3-2: Definisjoner av regionetyper og deres BA-sentralitetsklasse Tabell V5-1: Resultater fra ordered logit-regresjon Tabell V6.1: Næringsinndeling og deskriptiv statistikk Tabell V6.2: Næringsinndeling 2 Egen FoU Tabell V6.3: Næringsinndeling - Produktinnovasjon Tabell V6. 4: Viktigheten av Skattefunn og finansaktører Tabell V6.5: Regionale forskjeller Tabell V6.6: Produktinnovasjon i Nord-Norge kontra Norge Tabell V6-7: Estimert modell (hele utvalget) Tabell V6.8: Estimert modell (alle bedrifter utenom Bodø og Tromsø) Tabell V6.9: Estimert modell (kun Bodø og Tromsø) Tabell V6.10: Estimert modell (bedrifter med færre enn 5 ansatte)

13 Tabell V6-11: For hele utvalget: Tabell V6-12: For bedrifter med færre enn 5 ansatte: Tabell V6.13: For bedrifter med flere enn 5 ansatte: Tabell V6.14: For bedrifter i Bodø og Tromsø regionen (basert på SSBs definisjoner av økonomiske regioner): Tabell V6.15: For bedrifter i alle andre regioner:

14 Sammendrag Prosjektet Et kunnskapsbasert Nord-Norge har hatt som formål å studere hvilken betydning kunnskap har for ulike deler av nordnorsk næringsliv, og har blant annet hatt som mål å si noe om kilder til kunnskap, hvilken rolle ulike typer kunnskap spiller for bedriftenes utvikling, innovasjon og lønnsomhet, hvilken type kunnskap som etterspørres ved rekruttering av nye arbeidere, de ansattes rolle i forhold til utviklings- og innovasjonsprosesser, og hvilke insentiver bedriftene har til å utvikle ny kunnskap. Basis for mye av rapporten er en surveyundersøkelse gjennomført blant nordnorske bedrifter i Prosjektet har vært finansiert av Sparebank1 Nord-Norge og Innovasjon Norge, og er gjennomført av Handelshøgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø, Norut, Handelshøyskolen i Bodø/Universitetet i Nordland og Menon Business Economics. Kunnskap, innovasjon og næringsklynger I kapittel 1 gir vi en introduksjon til begreper, teori og empiri om kunnskap, innovasjon og næringsklynger. Personer kan påberope seg å ha kunnskap om ulike ting og forhold, men har egentlig oppfatninger. Mange som historisk har ment at de hadde kunnskap på et felt viste seg å ta feil. For at noe virkelig skal være kunnskap, må oppfatningen være riktig, og den som har oppfatningen må ha en god grunn, som erfaring eller beviser, for å tro på den. Det finnes flere måter å kategorisere kunnskap på. Et viktig skille går mellom kodifiserbar og taus kunnskap. Kodifiserbar kunnskap kan forklares og formidles skriftlig. Vitenskapelig kunnskap er nærmest per definisjon kodifiserbar. Den skal være etterprøvbar, og da må den også kunne formidles objektivt. Taus kunnskap er derimot kontekst- og personspesifikk. Den lar seg ikke så lett formidle over store avstander, slik som den kodifiserbare kunnskapen. Basert på to inndelinger av kunnskap for næringslivet som er brukt tidligere i forskningslitteraturen har vi i Et kunnskapsbasert Nord-Norge valgt å dele næringsrelevant kunnskap inn i tre hovedkategorier: Formell kunnskap: Kommer fra forskning og utdanning, er basert på vitenskapelige metoder, og er kodifiserbar. Er basert på «know-what», «know-why» og analytisk vitenskapsbasert kunnskap fra de tidligere kunnskapsinndelingene. For næringslivet har slik kunnskap særlig vært sentral for å utvikle høyteknologiske produkter og prosesser. Erfaringsbasert kunnskap: Kommer fra praksis på et felt, særlig ingeniørvirksomhet. Inkluderer «know-how» og syntetisk ingeniørbasert kunnskap. For næringslivet handler det gjerne om hvordan formell kunnskap kan utnyttes i praksis, i konstruksjon og produksjon av produkter. Relasjonell kunnskap: Kommer fra erfaring med og forståelse av menneskelige reaksjoner og samhandling. Inkluderer symbolsk, kunstbasert kunnskap, og også «know-who», altså kunnskap om 14

15 hvem som kan hva. I næringslivet er dette sentral kunnskap innen design og markedsføring, og i sammenhenger hvor enkeltpersoner sitter med sentral kunnskap. Å måle kunnskapsnivå er utfordrende, både hos enkeltpersoner, i organisasjoner og i regioner. Formell kunnskap er enklest å måle, selv om heller ikke antall personer med ulike utdanninger, deres år med utdanning, eller investeringer i forskning og utvikling er eksakte mål på kunnskapsnivå. Erfaringsbasert og relasjonell kunnskap er særlig krevende å få gode mål på. Innovasjon er implementeringen av et nytt eller betydelig forbedret produkt (vare eller tjeneste), en (teknologisk) produksjonsprosess, markedsføringsmetode, og organisering av forretninger, arbeidet eller eksterne relasjoner. En oppdagelse eller oppfinnelse er i seg selv ikke en innovasjon. Det blir det først når det tas i bruk i et produkt eller en prosess. Innovasjoner kan klassifiseres som radikale eller inkrementelle. Radikale innovasjoner gir enten helt nye typer ytelser, eller svært store ytelsesforbedringer eller kostnadsreduksjoner. De inkrementelle innovasjonene innebærer mindre forbedringer, men er allikevel svært viktige over tid. En innovativ bedrift er en bedrift som faktisk har innført en innovasjon i den perioden man ser på. Innovasjonsaktiviteter er alle vitenskapelige, teknologiske, organisatoriske, finansielle og kommersielle steg som fører til innovasjoner, eller som ble utført med det som hensikt. Generell FoU-aktivitet, som grunnforskning, regnes også som en innovasjonsaktivitet i offisielle statistikker. Innovasjonsprosesser kan være lineære, fra vitenskap/oppdagelse og til kommersiell utnyttelse, eller de kan være mer sirkulære, med en rekke fram-og-tilbake koblinger mellom aktører før man får en innovasjon. Vi skiller mellom STI- og DUI-innovasjonsprosesser. STI (Science-Technology-Innovation) betegner den lineære innovasjonsprosessen fra vitenskap og teknologi til innovasjon. DUI (Doing- Using-Interacting) betegner den sirkulære innovasjonsprosessen. STI er mer assosiert med radikale innovasjoner, og er i noe større grad mulige å patentere, enn de inkrementelle innovasjonene som i større grad følger av DUI-prosesser. STI og DUI er stereotype beskrivelser, mens innovasjonsprosessene i virkeligheten består av en mix av de to i ulik grad. Innovasjonsprosesser kan også i større og mindre grad karakteriseres som åpne eller lukkede. Lukkede innovasjonsprosesser skjer typisk i bedrifter med egne FoU-avdelinger, og som er vertikalt integrerte. Det er i stor grad STI-prosesser. Åpne innovasjonsprosesser finner særlig sted når det er mye spesialtilpasning av produkter og tjenester til kundene. De domineres av DUI-innovasjoner, som gir inkrementelle innovasjoner og ny kunnskap som bare de som allerede har mye komplementær kunnskap kan utnytte. Da er det liten fare for at andre kan ta fra bedriften fordelene som kunnskapen skapt i den åpne innovasjonsprosessen har gitt. Kunnskapstype og forretningsmodell er viktig for å bestemme om åpen eller lukket innovasjon er det rette for en bedrift. Selv om samspillet mellom de ulike læringsmåtene er godt dokumentert i innovasjonslitteraturen, er opinionsdannelsen fortsatt dominert av forskere og beslutningstakere som betrakter innovasjonsprosesser som produkter av formelt forsknings- og utviklingsarbeid. Dette synet er spesielt utbredt når man snakker om vitenskapsbaserte næringer. I politikkutformingen kan vi se denne vektleggingen blant annet i form av bruken av skattelettelser for FoU og fokuset på å forsterke koplinger mellom de høyteknologiske sektorene og universitets- og høyskolesektoren. I innovasjonsforskningen kommer dette skjeve fokuset synlig frem med det beklagelige faktum at de aller fleste spørreundersøkelsene om innovasjonsprosesser utelukker DUI sin rolle. 15

16 Kapittel 1 gir også en oversikt over FoU-innsats og andel innovative bedrifter i Norge og i Nord- Norge, basert på offisiell statistikk (Indikatorrapporten, 2011). Statistikk om hvem bedrifter samarbeider med i innovasjonsprosesser, om bedrifter i sentrale eller perifere strøk er mest innovative, og hva som er sammenhengen mellom bedrifters innovasjonsgrad og deres lønnsomhet gjengis også. Næringsklynger er et annet sentralt begrep knyttet til kunnskap og innovasjon, og ikke minst til offentlig politikk og virkemiddelbruk for å øke næringslivets konkurransekraft. En næringsklynge er en samling bedrifter innenfor et relativ begrenset geografisk område, som på ulike vis kan bidra positivt til hverandres utvikling, fordi de er del av samme verdikjede eller på andre måter er komplementære. Fordelene ved å være i en næringsklynge knyttes til å ha et felles marked for kompetent personell, at det er spesialiseringsmuligheter for vare- og tjenesteleverandører, og at det er effektiv spredning av kunnskap og ideer der. Næringsklynger kan imidlertid innebære både fordeler og ulemper for enkeltbedrifter og regioner. Begrepet om triple-helix i regional utvikling, viser til en næringsklynge som støttes av FoU-institusjoner og et offentlig virkemiddelapparat. Ideen om næringsklynger har vært svært viktig for utforming av virkemidler og tiltak for å støtte nærings- og regional utvikling i Norge. Med nye kommunikasjonsmuligheter ser vi at bedrifter finner samarbeidspartnere også over lange avstander, langt utover de avstander som vanligvis knyttes til en næringsklynge. Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet I kapittel 2 ser vi på nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet, hvilke relasjoner de mener er viktige for innovasjonsaktiviteten deres, samt hva de mener som skal til for å lykkes med innovasjonsaktivitet. Nordnorske bedrifter gjennomfører i snitt 3 innovasjoner per år. Bedriftene er overraskende innovasjonsaktive, og bare 1 av 4 har ingen eller svært lav innovasjonsaktivitet. Den høyeste innovasjonsgraden (intensiteten) finner vi i forhold til utvikling av nye produkter og nye produksjonsmetoder. Bedriftene har også sterkt fokus på utvikling av IT, styrking av kunnskapssystemet internt i bedriften og tilpasning av organisasjonen til aktiviteten. Lavest intensitet i innovasjonsarbeidet finner vi rettet mot design, søk etter nye salgskanaler, og nye logistikkløsninger. Nordnorske bedrifter har to hovedstrategier i innovasjonsarbeidet. I 30 % av bedriftene finner vi tradisjonell FoU i en eller annen form som basis for innovasjoner, mens 80 % av bedriftene velger en åpen innovasjonsstrategi. Svært få bedrifter i Nord-Norge velger altså en strategi med begge tilnærminger kombinert. De viktigste relasjonene i innovasjonsarbeidet til bedriftene i Nord-Norge er nærhet til krevende kunder og bedriftslederens evne til å bygge nettverk i og utenfor landsdelen. Avstandsulemper og mange små bedrifter må antas å øke utfordringene for bedriftene, og bør tas langt mer alvorlig når en skal diskutere fremtidig bruk av virkemidler i landsdelen. Færre enn ventet vurderer relasjoner med offentlige virkemidler, skattefunn, EU-programmer og FoU-institusjoner som viktige for innovasjonsarbeidet. Kundens betydning for innovasjon henger nært sammen med at bedriftene stimuleres til å tilby det kundene verdsetter. Åpne innovasjonsstrategier gir en mer lydhør og tilpasningsvillig måte å drive bedrift på i Nord-Norge. 16

17 Bedriftens viktigste kilde til kompetanse nyttig for innovasjon er slik de ser det ansettelse av personer med erfaring fra næringen. Den nest viktigste kilden er nyutdannede personer med fersk fagkompetanse. I nordnorske bedrifters strategier for kompetanseutvikling er intern opplæring og kursing sentralt for de fleste. Prøving og feiling, og «knowledge management» forekommer begge en del. Andelen av bedrifter som benytter formalisert etterutdanning på høyere nivå er liten. Slik etterutdanning medfører i mange tilfeller at den ansatt blir borte fra jobb i en periode, og det kan være en medvirkende faktor for at ikke flere velger dette. Næringsstruktur og verdiskapning I kapittel 3 ser vi på forhold knyttet til verdiskapning, produktivitet og næringsstruktur i Nord-Norge, og sammenlikninger mot tilsvarende forhold for Norge som helhet. Analysen viser at de tre nordnorske fylkene har middels god verdiskapning i norsk målestokk. Nordland er det fylket som har høyest verdiskapning. Verdiskapningen er økende i Nord-Norge, og veksten i verdiskapningen er sterkere i Nord-Norge enn i Norge som helhet. Om man klassifiserer regionene etter KRDs sentralitetsindeks så ser vi at det ikke er store forskjeller i verdiskapning, med unntak av regioner med spredt bosetting og som er små i absolutte størrelser som har markert lavere verdiskapning enn de andre regionene. I kapittelet ser vi også på nordnorsk næringsstruktur, og analyserer verdiskapning på næringsnivå for de tre nordnorske fylkene. Det gjøres med bruk av næringsklassifiseringen fra prosjektet Et Kunnskapsbasert Norge. Det identifiseres hvilke næringer som bidrar mest til den nordnorske verdiskapningen. Bygg, anlegg og eiendom, fiskeri og havbruk, handelsvirksomhet, og fornybar energi og miljø er de fire største. Vi ser også på hvilke næringer som i verdiskapning bidrar mer eller mindre i Nord-Norge relativt til Norge som helhet. Fiskeri og havbruk er spesielt overrepresentert i Nord- Norge, men også reiseliv, og fornybar energi og miljø er noe overrepresentert i forhold til landet som helhet. Rekruttering og kunnskapsutvikling i nordnorske bedrifter På bakgrunn av vår undersøkelse kan vi kategorisere bedrifters strategier for å få tak i kunnskap i tre hovedstrategier: 1: Anskaffelse og utvikling av kunnskap gjennom rekruttering av nye medarbeidere, 2: Intern kunnskapsutvikling gjennom læring og informasjonsdeling og 3: Anskaffelse av ny kunnskap gjennom bruk av aktører i nettverk. Rekruttering Vår studie viser at nordnorske bedrifter rekrutterer lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. I Nord-Norge rekrutterer bedriftene i størst grad lokalt, deretter regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det rekrutteres i liten grad fra andre deler av landet, og i ennå mindre grad fra utlandet. Med unntak for reiselivsbransjen Det finnes flere begrunnelser for hvorfor bedriftene hovedsakelig rekrutterer lokalt. Under intervjuene med ledere i ulike bedrifter i Nord-Norge kom det fram at det i stor grad handler om å rekruttere noen man gjerne kjenner til, eller har en eller annen kjent relasjon til. Lederne utrykker at slik kjennskap gir en form for trygghet. Lokal tilhørighet anses også å bidra til et stabilt og langvarig 17

18 ansettelsesforhold. Funn i studien antyder at ledere og bedrifter rekrutterer medarbeidere som matcher bedriftens verdier, og at det geografiske spiller en stor rolle i forhold til verdisyn. Spørsmålet er om lokal rekruttering er tilstrekkelig når man skal dekke nye kunnskapshull som oppstår når bedrifter utvikler noe nytt. For å oppnå den variasjonen man trenger i kunnskapsbasen i mange bedrifter kan det tenkes at rekruttering ikke er en tilstrekkelig strategi, i alle fall når man hovedsakelig rekrutterer lokalt. Funnene som presenteres i resultatdelen (kapitlene 2 og 5) antyder at man alltid ikke nødvendigvis finner den rette type eller form for kunnskap lokalt. Bedriftene rapporterer at den viktigste kilden til kompetanse og kunnskap i denne sammenheng er nye medarbeidere med erfaring fra næringen. Nyutdannede, erfaring fra andre næringer, eller internasjonal erfaring anses ikke som viktig i noe særlig grad når bedrifter rekrutterer. Dette viser at bedriftene i Nord-Norge typisk ikke tenker variasjon og bredde i sine rekrutteringsstrategier. I følge Sutton (2002) bør man bryte med fortiden, tenke mangfold og ansatte medarbeidere som tør utfordre eksisterende verdier for å få innovasjon. Intern kunnskapsutvikling En viktig strategi for kunnskapsutvikling er den med fokus på den bedriftsinterne kunnskapsutviklingen. Vi har sett nærmere på i hvor stor grad denne utviklingen skjer gjennom aktiv prøving og feiling, intern opplæring og kurs, etterutdanning på universitet/høgskole nivå og deling av kunnskap. Vi finner at denne strategien har stor betydning for innovasjon. Samtidig har nordnorske bedrifter et stort uforløst potensial. Ledere klarer ikke å vise til mange eksempler på gode interne systemer som skal sørge for kunnskapsutvikling hos medarbeiderne. Et eksempel på et godt system for utvikling av erfaringsbasert kunnskap er hvor ansatte uten erfaring blir satt til å jobbe med prosjektledere med spesifikk og lang erfaring. Kunnskap blir da overført både gjennom at de ferske observerer prosjektlederen, og samtidig utfører noe av arbeidet selv. Denne kunnskapsutviklingen er mer utbredt i noen bransjer, spesielt kraftsektoren, enn andre. Forskningen omkring kunnskap og innovasjon må i større grad fokusere på hvordan bedriftene kan utvikle gode interne læringssystemer, hva som er gode systemer, og hvordan ledere kan få mer kunnskap om hvordan å oppnå kunnskapsutvikling blant egne ansatte. Kunnskap gjennom nettverk I vår undersøkelse oppgir bedriftene at kunder og leverandører er de viktigste aktører de samarbeider med for å få til innovasjoner (se kapittel 2 og 5). Dernest kommer personlige relasjoner og relasjoner til konkurrenter. De ulike aktørene har ulik betydning for innovasjon alt etter hvor bedriftene er lokalisert. For eksempel finner vi at bedrifter lokalisert i distriktene er relativt mer avhengige av konkurrenter og kunder. I byene, som Bodø og Tromsø, er leverandører spesielt viktig for bedriftenes innovasjonsprosesser. For nordnorske bedrifter er både kunder og leverandører viktige kunnskapskilder for innovasjon. Produkt - og teknologi-innovasjoner utvikles i tett relasjon og samspill med både kunder og leverandører. Studien viser at kunnskapsutvikling gjennom nettverk er en viktig og god strategi både for erfaringsbasert (DUI) og formell og vitenskapelig (STI) kunnskap. 18

19 Ansattes rolle i innovasjonsprosesser I kapittel 4 ser vi på de ansattes rolle som kilde for kunnskap og deltager i innovasjonsprosesser. Innovasjoner kommer ikke bare fra markedet, krevende kunder eller eksterne støttesystemer, men er vel så mye et produkt av bedriftsinterne ressurser og kilder til informasjon. Ansatte og deres kreativitet og aktive involvering i slike prosesser er avgjørende for hvorvidt en bedrift lykkes med innovasjonsarbeidet. Betegnelsen Medarbeiderdrevet innovasjon (MDI) brukes på slike innovasjonsprosesser der nye produkter, prosesser eller tjenester kommer fra en systematisk anvendelse av medarbeideres ideer, kunnskap og erfaring. Ansatte kan i seg selv være en drivkraft til innovasjoner ved at de kan ha eller utvikle kunnskap som kan utløse innovasjoner. Dette kan være kodifisert formell kunnskap, erfaringsbasert kunnskap eller kombinasjoner av disse. En systematisk anvendelse av ansattes ferdigheter og kunnskap krever at organisatoriske forutsetninger er til stede. At ideer blir omgjort til innovasjoner krever både en kultur for nytenkning og en organisatorisk struktur som lar ideer tas videre til realisering. Organiseringen av en virksomhets innovasjonsarbeid har med andre ord betydning for i hvilken utstrekning ansattes kunnskap kan komme til anvendelse. Casestudien fra nordnorsk bioteknologinæring viser hvordan fleksible organisasjonsmodeller kan være svært gunstige for å mobilisere ansatte og deres kunnskap inn i innovasjonsprosesser. Ansattes kunnskapsbidrag i slike prosesser understøttes da av virksomhetens organisering. Nordnorske bioteknologibedrifter er hovedsakelig små, med en relativ flat struktur og kort avstand mellom ledelse og ansatte. Ansatte har da et stort individuelt ansvar for produksjonen og for utvikling av produkter. Selve rasjonale for ansattes innflytelse er knyttet til at de har kritisk kunnskap for å få til innovasjon. Det kan være kodifisert formell kunnskap, typisk om teknologi, men også erfaringsbasert kunnskap om kunder og marked. Bioteknologi-bedriftene i casestudien trekker den lille størrelsen på virksomhetene frem som et konkurransefortrinn og en fordel i innovasjonsarbeidet. Små virksomheter er fleksible og har god intern kommunikasjonsflyt. De er samtidig raske til å reorientere seg i forhold til nye produktideer og markeder. Å få til de riktige kombinasjoner av kunnskap og fremgangsmåter i innovasjonsarbeidet synes å være en viktig suksessfaktor. Innovasjoner hos bioteknologibedriften ArcticZymes AS er resultater av tilgangen til kunnskap og infrastruktur lokalt (universitetet i Tromsø/MabCent), egen forskning, og identifisering av mulige anvendelser for kuldetilpassede enzymer basert på tette relasjoner til - og dermed kunnskap om - marked og kunder. Bioteknologi-casestudien her illustrerer to funn fra vår analyse fra surveyen gjennomført i prosjektet (se kapittel 6); nordnorske bedrifter som utfører eget FoU-arbeid har en høyere sannsynlighet for å utvikle produktinnovasjoner, og en satsing på en kombinasjon av STI-læring og DUI-læring øker innovasjonsevnen ytterligere. Resultater fra de empiriske studiene Vi har gjort to analyser av innovasjon basert på survey- og regnskapsdata om nordnorske bedrifter. Den ene fokuserer på betydningen av ulike typer kunnskap og læring i bedriftene, samt bruk av nettverk for å lykkes med innovasjon (kapittel 5). Den andre fokuserer på interne og eksterne lønnsomhetsfaktorer sin betydning for innovasjon (kapittel 6). 19

20 Litt om datamaterialet For å utføre analysen om hvorvidt kunnskapsnivå i bedriftene, ulike typer læringstypologier og ulike relasjoner til eksterne kunnskapskilder påvirker innovasjonsgraden i nordnorske bedrifter bruker vi data fra spørreundersøkelsen som ble gjennomført i juni Vi fikk svar fra 552 bedrifter. Vi fikk 540 analyserbare spørreskjemaer tilbake fra bedriftslederne. For disse ble det også lagt til regnskapsinformasjon fra Brønnøysundregisteret. Det private næringslivet i Nord-Norge er dominert av små bedrifter, en fjerdedel av landsdelens bedrifter har under 5 ansatte (såkalte mikrobedrifter), og bare drøyt fire prosent av landsdelens bedrifter har mer enn 20 ansatte. I vårt utvalg av bedrifter er andelen bedrifter med 5 eller færre ansatte på 49.4 prosent. Fordelingen av disse bedriftene på de ulike næringene vi ser på er som følger: Tabell S.1: Fordeling av bedrifter på næringer i vår survey Næring NACE koder Type næring Antall bedrifter totalt Andel bedrifter totalt (i %): n=541 Andel bedrifter med færre enn 5 ansatte (i %): n=239 Næring 1 A Fiskeri og oppdrett Næring 2 B + C Industri Næring 3 D + E Energi Næring 4 F Bygg og anlegg Næring 5 G Varehandel Næring 6 H Transport Næring 7 J+M+N- ( ) KIFT Næring 8 K+L Eiendom, finansiering og forsikring Næring 9 R+I+( ) Underholdning Næring 10 Q+S Hotell og restaurant Sammensetningen av bedrifter har selvfølgelig betydning for innovasjonsprosesser og aktiviteten i landsdelen, siden store bedrifter oftere har interne FoU-avdelinger og dermed høyere nivå for intern 20

21 forskningskapasitet enn små og mellomstore bedrifter. I tillegg har småbedriftene ofte ikke ressurser eller kapasitet til å direkte trekke veksler på akademisk forskning. Å ha nettverk viser seg å være vekstfremmende i småbedrifter. Vi har klassifisert ni av næringene i forhold til hvilken rolle relasjoner til ulike aktører har spilt for bedriftens utvikling av nye ideer, produkter og prosesser. Denne kartleggingen analyseres i detalj i kapittel 5, men summeres opp i figur S.1 (samme som figur 5.1): Andel av bedrifter som rapporterer at relasjoner til følgende aktører har hatt betydning for bedriftens utvikling av nye idéer. Næringsvise tall. Figur S.1: Andel av bedrifter som rapporterer at relasjoner til følgende aktører har hatt betydning for bedriftens utvikling av nye idéer. Utvalgte næringer 21

22 Viktige faktorer for innovasjon i nordnorske bedrifter Vi har identifisert de fem viktigste faktorene for innovasjon i nordnorske bedrifter. Faktorene er rangert etter deres kvantitative effekt på innovasjonsgraden: 1. Bedriften har gjennomført egen FoU-aktivitet Det er en sterk sammenheng mellom å ha gjennomført egen FoU-aktivitet og innovasjon i nordnorske bedrifter. Det er ingen påviselig sammenheng mellom innovasjonsgrad og kjøp av FoU i vårt materiale. 2. Bedriften har høy grad av bedriftsintern opplæring Innovasjon krever flere typer kunnskap enn fra forskning og utvikling. Læring og kompetanseutvikling som skjer i bedriften er også viktig. Vi finner også at innovasjonsgraden er størst der man evner å kombinere FoU med bedriftsinternopplæring. Det aktualiserer behovet for å se forskning og kompetanseutvikling mer i sammenheng ved utforming av virkemidler for innovasjon. 3. Bedriften bruker kunnskap fra lokale og nasjonale kunder i sin innovasjonsprosess Nordnorske bedrifter kan forbedre sin innovasjonsevne ved å arbeide tett med kunder i innovasjonsprosesser. Not all the smart people work for you, og kunder er blant de smarteste å samarbeide med. 4. Bedriften er nyetablert Denne effekten er særlig sterk for forskningsintensive nyetablerte bedrifter. 5. Bedriften er knyttet til utenlandske leverandører Utenlandske leverandører bidrar til å skyve og dra nordnorske bedrifter mot mer innovasjon. Resultatene våre indikerer også at samarbeid med FoU-institusjoner ikke gir påviselig og direkte økt innovasjonsgrad for nordnorske bedrifter. Vår analyse viser samtidig at samarbeidet med disse institusjonene, både lokalt og nasjonalt, øker bedriftenes kunnskapsbase, den såkalte absorpsjonsevnen (Cohen & Levinthal, 1990). Dette antas på lengre sikt å øke innovasjonsgraden i bedriftene. For å vurdere og eventuelt fastslå den sistnevnte effekten trenger vi å gjøre oppfølgingsundersøkelser, da effektene er vanskelig å fastslå i en tverrsnittsanalyse som vår. Våre resultater understreker at innovasjon i nordnorske bedriften ikke bare handler om evnen til å utvikle og bruke egen kompetanse, men også til å ta i bruk ekstern kunnskap som er komplementær til den bedriften har selv. Slike åpne innovasjonsprosesser innebærer at den innovative bedriften må ha evne til å trekke aktivt på ideer, impulser og spesifikk kompetanse i omgivelsene; særlig fra kunder, leverandører og personlige nettverk. Dette kan kun identifiseres og bli tilgjengelig gjennom en aktiv og kontinuerlig samhandling med disse aktørene. Like viktig er det imidlertid at bedriften er i stand til å oversette eksternt produsert kunnskap til bruk i bedriften. Vår studie understreker at den kompetanseutvikling som skjer i bedriftene, mellom bedrifter og mellom bedrifter og utdanningsinstitusjoner bør være en viktig del av innovasjonspolitikken. Lønnsomhet, konkurranse og innovasjon Den andre analysen som er gjort på survey-materialet er om konkurranseforhold, lønnsomhet og innovasjonsgrad for bedriftene. Bedrifter har ønske om å skape seg og vedlikeholde et komparativt 22

23 fortrinn vis a vis andre konkurrenter. Komparative fortrinn kan ha sin opprinnelse i en rekke forhold, blant annet naturgitte fortrinn (som ikke enkelt kan imiteres eller utnyttes av andre), juridisk baserte komparative fortrinn (som et resultat av myndigheters regulering av et marked), samt strategiske investeringer. Investeringer i FoU kan gi konkurransefortrinn gjennom innovasjoner som reduserer kostnader eller øker inntjeningen. Forholdet mellom (intensiteten i) konkurranse i produktmarkedet og innovasjon er sentral i økonomifaglig forskning. Hovedspørsmålet har vært hva slags konkurransesituasjon som fører til mest innovasjon; er det ved mye press fra konkurrenter, eller er det i en beskyttet monopolisttilværelse? Står man overfor sterk konkurranse så kan man kanskje hevde at nødvendighet (i forhold til egen bedrifts overlevelse) sikrer de beste incentivene til å drive med FoU, mens en monopolist kan bygge seg opp finansielle muskler og handlingsrom til å drive med FoU. Det er usikkert om bedriftenes FoU-aktiviteter vil gi de ønskede innovasjoner, og det gjør det nødvendig å kunne finansiere også noen FoU-prosjekter som mislykkes, inntil man eventuelt lykkes. Vi har testet forholdet mellom sannsynligheten for å drive med produktinnovasjon og ulike forklaringsvariabler knyttet til både bedriftenes lønnsomhet (interne faktorer) og deres bruk av finansaktører og Skattefunn (eksterne faktorer). Våre lønnsomhetsdata er hentet fra offentlig tilgjengelige bedriftsregnskap. Bedrifters profitt kan være en god indikator på hvor intens konkurranse bedriften opplever, når vi korrigerer for finanskostnaden for investert kapital. Mangel på konkurranse, det være seg faktisk eller potensiell, vil isolert sett normalt resultere i økte profittmarginer. Vi benytter avkastning på både investert kapital og profittmargin (Lerner-indeks) som indikatorer på graden av konkurranse i markedet. Resultatene indikerer en viss støtte for hypotesen om at økt grad av konkurranse øker sannsynligheten for produktinnovasjon. Dette resultatet gjelder imidlertid ikke for småbedrifter eller for bedrifter lokalisert i Bodø- og Tromsøregionen. For disse bedriftene er det da rimelig å trekke konklusjonen at det er andre forhold, utenfor analysen vår, som er avgjørende for hvorvidt man oppnår produktinnovasjoner eller ikke. Blant annet viser resultatene at næringstilhørigheten til en bedrift spiller en rolle, og da spesielt for bedrifter i Bodø- og Tromsøregionen. Videre så viser disse resultatene at relasjonen til potensielle finansiører og offentlig subsidiering av FoU-aktivitet gjennom Skattefunn har en positiv effekt på sannsynligheten for innovasjon om man ser på hele utvalget og på bedrifter som ikke er lokalisert i Bodø- eller Tromsøregionen. Dette kan indikere at bedrifter i distriktsregionene i Nord-Norge i større grad er avhengig av eksterne finansiører og av subsidier av FoU gjennom Skattefunn enn bedrifter i Bodø- og Tromsøregionen, og understreker behovet for finansieringsordninger og et kontaktnett mot finansnæringen. Dette gjelder spesielt for mindre bedrifter. Vi har således to forhold som synes å spille inn: På den ene siden så gir økt konkurranse, med dertil hørende lavere lønnsomhet og dermed presumptivt reduserte muligheter til å finansiere innovasjonsaktiviteter internt, økt sannsynlighet for å drive med produktinnovasjon. Dette kan kanskje tolkes som at necessity is the mother of all inventions. Samtidig så ser man at det samme utvalget av bedrifter øker sin sannsynlighet for produktinnovasjon når man øker tilgangen til eksterne finansieringsmuligheter, noe som isolert sett skulle tilsi at bedrifter ikke overraskende har behov for støtte til å finansiere sine innovasjonsaktiviteter. Sett i forhold til at økt konkurranse og lavere lønnsomhet gir økt innovasjon, så kan dette kanskje sees på som et paradoks i forhold til at 23

24 mindre konkurranse gir bedre interne finansieringsmuligheter av innovasjonsprosesser. En mulig forklaring på i alle fall forholdene til Skattefunns betydning kan være knyttet opp mot en viss grad av bias i svarene (man vil legitimere egen bruk av Skattefunn gjennom å rapportere at man faktisk innoverer), noe som kan gi en viss overrapportering av betydningen av Skattefunn. En mulig forklaring på betydningen av relasjonen til finansaktører kan være at små bedrifter uten tilstrekkelig mulighet til intern finansiering av innovasjonsaktiviteter ønsker å begrense risikoen man står overfor ved slik aktivitet gjennom ekstern finansiering. Lærdommer fra Et kunnskapsbasert Nord-Norge Enhver vurdering av hva som er riktig å gjøre for å øke innovasjonsevne og lønnsomhet må ta hensyn til de spesifikke forholdene som gjelder for den bedriften, næringen eller regionen det er snakk om. Noen lærdommer føler vi at man likevel kan trekke fra analysen som er gjort i Et kunnskapsbasert Nord-Norge: Bedrifter bør være glad for krevende kunder, og bør søke mot dem. Det er ikke mulig å gi et generelt råd om bedrifter bør satse mest på forskningsbasert STIlæring eller erfaringsbasert DUI-læring i sitt innovasjonsarbeid. Det avhenger av bransje, forretningsmodell og mulighet til å beskytte det som utgjør deres konkurransefortrinn. Dersom det er naturlig å satse på forskningsbasert innovasjon kan det være en fordel å utføre egen forskning i bedriften, og ikke bare kjøpe forskningstjenester fra andre. Bedrifter må lete etter kunnskap utenfra som kan kombineres med intern kompetanse for å skape unike konkurransefortrinn. Også bedrifter som har mest forskningsbasert innovasjon bør legge til rette for erfaringsbasert DUI-læring i bedriften. Bedriftsinterne opplæringsprogrammer bør vurderes innført, særlig av forskningsbaserte bedrifter. Det offentlige bør utvikle og gjennomføre programmer som hjelper bedriftene med dette. Ansatte er verdifulle i innovasjonsprosesser, og særlig i såkalte kunnskapsbedrifter. Bedrifter som ønsker å utnytte dette bør ha flate strukturer og a arenaer for bred medvirkning fra de ansatte. Bedrifter bør være tydelig på at prøving og feiling er nødvendig i innovasjonsprosesser, både før prosesser settes i gang og når forsøk har mislyktes. Prinsipper og ideer om at ansattes bidrag er verdifulle bør avspeiles i virksomhetens strategi og kommuniseres tydelig. De som satser på en åpen innovasjonsmodell må bruke tid og ressurser på å vedlikeholde sine nettverk, og akseptere at det vil være en langvarig og kontinuerlig oppgave. Det er behov for finansiell støtte til innovasjonsprosesser blant bedrifter i Nord-Norge, og det offentlige virkemiddelapparat bør fortsatt bidra. 24

25 Bakgrunn og formål Kunnskap er en helt sentral innsatsfaktor for utvikling, innovasjon og lønnsomhet i dagens næringsliv. Prosjektet Et kunnskapsbasert Nord-Norge har studert hvilken betydning kunnskap har for ulike deler av nordnorsk næringsliv. Noen sentrale spørsmål har vært: Hvilke kilder til kunnskap bruker nordnorske bedrifter? Hvilken rolle spiller ulike typer kunnskap for bedriftenes utvikling, innovasjon og lønnsomhet? Hva slags type kunnskap ser ulike typer nordnorske bedrifter etter når de rekrutter nye arbeidere? Kan nordnorske bedrifter utnytte egne medarbeideres kunnskap bedre som en ressurs i innovasjons- og utviklingsprosesser? Hvilke insentiver har nordnorske bedrifter i ulike bransjer for å utvikle ny kunnskap? Et Kunnskapsbasert Nord-Norge et regionalt prosjekt Utgangspunktet for Et Kunnskapsbasert Nord-Norge har vært betydningen av kunnskap for å fremme økonomiske vekst og innovasjon. Prosjektet har hatt en annen innfallsvinkel til analysene enn man har benyttet i Et kunnskapsbasert Norge (se nedenfor). Vi har undersøkt hvem bedriftene i Nord- Norge samarbeider med i sitt utviklingsarbeid, om disse er lokalisert lokalt, andre steder i Norge, eller internasjonalt, betydningen av ansattes medvirkning til innovasjon, hvordan tilgang på ulike typer kunnskap og strategier for læring på bedriftsnivå påvirker innovasjonsgrad, og betydningen av markedsstruktur og konkurransegrad i forhold til incentivene til å utvikle ny kunnskap. For de empiriske analysene i Et kunnskapsbasert Nord-Norge har vi valgt ti næringer basert på standard næringsinndeling slik SSB og Eurostat bruker (se kapittel 5 og 6 for nærmere redegjørelser). Denne tilnærmingen sikrer oss et tilstrekkelig datatilfang for de analysene som utføres, og man kan utnytte standardiserte næringsinndelinger i eventuelle fremtidige oppfølgingsstudier. Vi har i EKNN fokusert på overordnede spørsmål knyttet til kunnskap og innovasjon i nordnorsk næringsliv, heller enn å undersøke forholdene i den enkelte næring. Hovedårsaken til dette er at antallet bedrifter i den nordnorske spørreundersøkelsen er for lite til å kunne trekke klare konklusjoner basert på statistiske analyser. Et Kunnskapsbasert Nord-Norge (EKNN) har vært gjennomført av et forskerteam bestående av forskere fra Handelshøgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø, Norut, Handelshøyskolen i Bodø/Universitetet i Nordland, og Menon Business Economics. Erik W. Jakobsen, Menon Business Economics, har vært med både i Et Kunnskapsbasert Norge og Et Kunnskapsbasert Nord-Norge, og bistått i forhold til koordinering og kunnskapsutveksling mellom de to prosjektene. 25

26 Et kunnskapsbasert Norge det nasjonale prosjektet Et nasjonalt prosjekt, Et Kunnskapsbasert Norge (EKN), har vært ledet av Handelshøyskolen BI ved Torger Reve. I det nasjonale forskningsprosjektet gis «næringsklyngemodellen et mer kunnskapsbasert og globalt innhold, slik de selv uttrykker det. 1 Begrepet som brukes er «global kunnskapshub» ( global knowledge hub ) som er en slags superklynge med større vekt på kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon, og det hele gis en tydeligere internasjonal dimensjon.» Prosjektet bygger på premissene om at virksomheter som skal være konkurransedyktige i et høykostland som Norge, «må konkurrere globalt, være kunnskapsbasert og miljørobust. [ ]Fremragende kunnskapsbasert utvikling oppstår i globale kunnskapsnav, eller superklynger, som er kjennetegnet av en høy konsentrasjon av innovative virksomheter som samarbeider tett med avanserte forskningsinstitusjoner, venturekapital aktører og kompetente eiere.» Utgangspunktet i EKN-prosjektet har vært at man oppfatter at de tradisjonelle målene for konkurranseevne er dårlig til å fange opp kompetansedimensjonen i moderne arbeidsliv (Reve og Sasson, 2012, s. 23). 1 Se prosjektbeskrivelsen lenket på nettsiden (lastet ned 23/ ) 26

27 Introduksjon Begrepene kunnskap, innovasjon og næringsklynge er sentrale for å forstå utviklingen av moderne økonomier og næringslivet. Disse begrepene er imidlertid ikke entydig definert hverken i forskningslitteraturen eller i policy-dokumenter. Ulike definisjoner eller aspekter av disse passer bedre på nordnorsk virkelighet enn andre. Et naturlig startpunkt for Et kunnskapsbasert Nord-Norge er begrepet kunnskap. Ulike teoretiske tilnærminger til kunnskap drøftes i kapittel 1, og vi klargjør hvilke definisjoner vi har lagt til grunn i vårt prosjekt. Vi fokuserer videre på kunnskapens betydning for innovasjon, de ansattes involvering i innovasjonsprosesser, åpne innovasjonsprosesser og deres betydning spesielt for små- og mellomstore bedrifter, erfaringsbasert innovasjon og forskningsbasert innovasjon. Vi ser også på betydningen næringsklynger, eller mer korrekt samarbeid, har for innovasjon, og også på hvordan ulike konkurranseforhold gir incentiver til innovasjon. Betydningen som tillegges kunnskap for innovasjon og næringsutvikling kommer klart fram i EU sin strategi for å komme ut av den økonomiske krisen (Madanipour, 2011, s. 82): The EU2020, the European Union s strategy for the future, counts on knowledge as its primary asset, as a pathway to overcoming the economic crisis that spread in 2008 and Også i Norge trekkes forskning og forskningsbasert kunnskap frem som sentrale for å oppnå innovasjon, omstilling og verdiskapning. At bedrifter driver med egen FoU-virksomhet tillegges også betydning for at de skal være bedre i stand til å tilegne seg resultater fra andres forskning og utvikling. Viktigheten av å legge til rette for både kunnskapsutvikling og for stadig bedre tilgang til og spredning av eksisterende kunnskap er også framhevet. 2 Virkemiddelapparatet rettes i stor grad inn mot å stimulere næringslivets egen FoU-innsats til å styrke deres evne til å definere eget FoUbehov, og til økt samhandling mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Det skjer gjennom brukerstyrte forskningsprogrammer i regi av Norges Forskningsråd, de regionale forskningsfondene og Innovasjon Norge, samt skattemessige stimuleringstiltak som Skattefunn-ordningen. Sentralt for å oppnå nye innovasjoner er kunnskapen hos de som arbeider i bedrifter og forskning, og beregninger gjort av Finansdepartementet indikerer at verdien av Norges humankapital utgjør ca. 85 % av vår nasjonalformue. 3 I et næringsliv som blir stadig mer internasjonalisert, teknologisk avansert og dynamisk, spiller kunnskap en stadig viktigere rolle for bedrifters konkurranseevne. Dette betyr derimot ikke at forskning og formell kompetanse i bedriften er de eneste kildene til innovasjon og økt produktivitet. Samarbeid med andre aktører, formelt eller uformelt, kan være et godt alternativ til egen forskning og andre former for egen kompetanse- og kunnskapsheving. Dette leder oss over til en annen sentral forståelse i Et Kunnskapsbasert Nord-Norge prosjektet at innovasjonsprosesser ofte er «åpne». Da er aktører utenfor den bedrift hvor innovasjonen «hører hjemme» viktige kunnskapskilder og 2 Se Nærings- og handelsdepartementets temasider om Forskning og Utvikling i næringslivet: 3 Se 27

28 bidragsytere i innovasjonsprosessen. Kunder, leverandører, konkurrenter, forskningsinstitusjoner og nettverk ellers er da kritiske for å oppnå eller vedlikeholde innovasjonsprosesser internt i bedriftene. I surveyundersøkelsen som er basis for de empiriske undersøkelsene i EKNN spør vi bedriftene om hvilke andre aktører som har vært viktige for bedriftens innovasjoner. I tillegg til eksterne relasjoner ser vi på hvilken betydning bedriftens ansatte har for innovasjon. De europeiske innovasjonsundersøkelsene, Community Innovation Surveys CIS, finner at ansatte er den viktigste faktoren for bedrifters nye innovasjoner. SSBs innovasjonsundersøkelse finner det samme for norske bedrifter. Ansattes bidrag i innovasjonsprosesser er knyttet til ferdigheter og kunnskap. På sett og vis er bruk av kunnskap i innovasjonsprosesser og ansattes bidrag to sider av samme sak. For å få en indikasjon på hvor innovativt et land, en region eller en bedrift er bruker man ulike mål. De spenner fra antall new-to-market products, patenter og trademarks, nasjonalt og internasjonalt samarbeid knyttet til innovasjon, og til antall vitenskapelige artikler publisert. Fra ulike statistikker kan vi da få et bilde på hvordan Norge gjør det i forhold til andre land når det gjelder innovasjon og innovasjonsinnsats. Norske innovative bedrifter har tilnærmet samme tilbøyelighet til å introdusere nye produkter på markedet uavhengig av om bedriftene driver med egen FoU-aktivitet eller ikke. 4 Norge er relativt lik EU27 i forhold til antall søkte patenter og trademarks. 5 Norges totale FoU-utgifter som en andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) er lavere enn gjennomsnittet i både EU27 og OECD, men noe av dette kan forklares av Norges høye BNP. 6 Den offentlig finansierte andelen av FoU er høyere enn gjennomsnittet i EU27 og i OECD. Fra dette følger at en hovedutfordring for Norge er å øke FoU-aktiviteten i næringslivet. Samtidig som andelen av FoU-utgifter er lav i forhold til BNP så er Norges økonomiske situasjon og utvikling god i så godt som alle dimensjoner, noe som ofte omtales som the Norwegian puzzle. Én forklaring som har vært lansert på dette paradokset er at Norge er gode til å utnytte andres innovasjoner, blant annet på grunn av kunnskapsnivået blant norske arbeidstakere. En annen forklaring er forskjellen i næringsstruktur, med lite innslag av tradisjonelle FoU-intensive næringer som IKT, aerospace og farmasøytisk industri. Dersom man korrigerer for næringsstruktur så er ikke Norge sin FoU-innsats veldig forskjellig fra store OECD-land. Med samme næringsstruktur i alle OECD land ville Norge i 2008 vært rangert som det fjerde mest FoU-intensive landet, og ikke som det tiende, slik det faktisk er i OECD sin statistikk (OECD, 2008, s. 55). 4 Se Hentet fra Measuring Innovation: A New Perspective, OECD, Se Hentet fra Measuring Innovation: A New Perspective, OECD, OECD Reviews of Innovation Policy: Norway

29 Kapittel 1: Kunnskap, innovasjon og næringsklynger Hovedansvarlige: Eirik Mikkelsen og Sindre Myhr Begrepene kunnskap, innovasjon og næringsklynge er sentrale for å forstå utviklingen av moderne økonomier og næringslivet. De er imidlertid ikke entydig definert hverken i forskningslitteraturen eller i policy-dokumenter. Ulike definisjoner eller aspekter av disse passer bedre på nordnorsk virkelighet enn andre. Formålet med kapitlet er å gi en oversikt over viktige definisjoner av begrepene, og forklare hvilke definisjoner og operasjonaliseringer vi har lagt til grunn i Et kunnskapsbasert Nord-Norge. Vi refererer også kort empiriske studier som studerer koblingen mellom kunnskap og innovasjon, og kunnskap og næringsklynger. Det utgjør en målestokk som funnene om de samme forhold i Nord- Norge kan relateres til. Kunnskap for næringslivet Et naturlig startpunkt for prosjektet Et kunnskapsbasert Nord-Norge er å definere kunnskap. Det er imidlertid ikke uproblematisk. Den greske filosofen Platon definerte kunnskap som en oppfatning som man har en begrunnelse for at er sann. Senere utviklet blant annet Gettier (1963) dette synet, og pekte på tre betingelser som må være oppfylt for at en oppfatning eller påstand skal være kunnskap. Man må tro på påstanden, den må være sann, og man må ha en god grunn, som erfaring eller beviser, til at man tror på påstanden i utgangspunktet. Typer kunnskap Det finnes flere kategoriseringer for forskjellige typer kunnskap delt opp etter hvordan kunnskapen brukes, hva det er kunnskap om, hvor den kommer fra eller hvordan den kan beskrives. Ett sentralt skille er mellom kodifiserbar kunnskap og taus kunnskap (Balconi et al. 2007). Kort fortalt er kodifiserbar kunnskap det som kan forklares og skrives ned, mens taus kunnskap kan være kontekstspesifikk og vanskelig å beskrive objektivt, og kunnskapsoverføring skjer gjennom deltagelse i aktiviteter sammen med de som har taus kunnskap. Mens kodifiserbar kunnskap relativt lett kan spres over lange avstander blir taus kunnskap mer sted- og personbundet. Dette skillet mellom kodfiserbar og taus kunnskap blir på mange måter også skillet mellom vitenskapelig og praktisk kunnskap. For at kunnskap skal være vitenskapelig må den kunne etterprøves. Da må den kunne beskrives (mest mulig) objektivt. Vitenskapelig kunnskap kan altså, nærmest per definisjon, ikke være taus. Praktisk kunnskap vil ofte være taus kunnskap, med rot i en spesifikk kontekst og enkeltmennesker sine måter å løse utfordringene der på. Det er hverken mulig eller hensiktsmessig å kodifisere all taus kunnskap. En modell som brukes for å beskrive sammenhengen mellom kodifiserbar og taus kunnskap er SECImodellen 7 (Nonaka og Tyoama, 2003). Her starter læringen med at individer opparbeider seg taus kunnskap gjennom interaksjon med omgivelsene. Noe av denne kunnskapen vil bli kodifisert gjennom samtaler og refleksjon. Senere kan den bli systematisert, videreutviklet og spredt innen en 7 Socialization Externalization Combination Internalization 29

30 organisasjon eller et nettverk. Til slutt fullføres sirkelen ved at den kodifiserte kunnskapen brukes i praksis og i eksperimenter, og blir kilde til ny taus kunnskap. Lundvall og Johnson (1994) bruker en annen inndeling av kunnskap. De tar utgangspunkt i fire typer kunnskap et individ kan ha, karakterisert som kunnskap om hva, hvorfor, hvordan og hvem. Hva og hvorfor, kalt «know-what» og «know-why», relaterer til faktakunnskaper og til kunnskap om hva som ligger bak faktakunnskapene. Disse kunnskapstypene kommer gjerne gjennom formell utdanning og forskning (Jensen et. al., 2007). Gjennom erfaring opparbeider man seg ferdigheter innenfor det man holder på med. Denne kunnskapstypen kalles «know-how» fordi man vet hvordan en oppgave skal utføres. Erfaring gir også innsikt i hvem som vet noe, og hvem som vet hvordan man gjør noe, kalt «know-who». I et kunnskapssamfunn er denne siste formen for kunnskap viktig fordi det er umulig for alle å vite og kunne alt (OECD 1996). Den er også en forutsetning for arbeidsdeling og spesialisering, som er en sentral forklaring på økonomisk fremgang. På samme måte som individer kan ha kunnskap av disse ulike typene, kan også bedrifter eller organisasjoner ha det. I en bedrift eller en organisasjon kan disse fire kunnskapstypene relateres til delte databaser, delte modeller for tolkning av data, delte rutiner og delte nettverk (Johnson et. al., 2002). Tabell 1.1: Fire typer kunnskap: hva, hvorfor, hvordan og hvem (Lundvall og Johnson, 1994; Jensen et. al., 2007) Know-what Know-why Know-how Know-who Innhold Faktakunnskaper, naturlover. Bruk av modeller og vitenskapelig kunnskap. Ferdigheter, praktisk kunnskap. Hvor finnes kunnskap? Hvem vet noe, og hvem har ferdighetene jeg trenger? Læringsprosess Lesing, utdanning, forskning, datainnsamling. Lesing, utdanning, forskning, analyse. Erfaring, praktisk læring, prøving og feiling. Konferanser, foreninger, sammenkomster, daglig samhandling med kunder og leverandører. En alternativ oppdeling skiller mellom analytisk kunnskap, syntetisk kunnskap og symbolsk kunnskap (Isaksen og Asheim, 2008). Den analytiske kunnskapen er i stor grad kodifiserbar kunnskap, altså kunnskap som kan beskrives og nedtegnes, og dermed gjøres vidt tilgjengelig. Denne typen kunnskap omfatter vitenskapelige modeller, naturlover og fakta og blir ofte beskrevet av forskning- og utviklingsmiljøer. Analytisk 30

31 kunnskap kan relateres til «know-what» og «know-why» fra inndelingen over. Dette til tross for at også analytisk, vitenskapelig kunnskap er blitt til ved hjelp av empiriske undersøkelser. Siden kunnskapen er kodifiserbar blir den ofte spredt vidt innenfor nettverk av fageksperter, kalt «epistemiske fellesskap» (Haas, 1992), som er interessert i å drive fagfeltet videre. Epistemiske nettverk består av personer med en felles fagforståelse og delte normer, som er nødvendig for å forstå og absorbere den tilgjengelige kunnskapen (Boschma, 2005). Det er altså slik at selv om denne typen kunnskap kan kodifiseres, altså i prinsippet beskrives fullt ut i tekst og bilder, så er det ikke for hvem som helst å tilegne seg og nyttiggjøre seg den. For bedrifter som ønsker å få tilgang til kodifiserbar kunnskap innebærer det at de må ha den rette oversetter- og bestillerkompetanse, enten blant egne ansatte eller leie inn slik kompetanse. Videre har vi den syntetiske kunnskapen. Noe av denne kunnskapen kan, slik begrepet blir brukt i dag, også være kodifiserbar, men vil i større grad være avhengig av konteksten kunnskapen skal brukes i. Ofte fremkommer slik kunnskap etter en læringsprosess der analytisk kunnskap blir brukt til å gjøre gradvise endringer i produkter og tjenester. Erfaring gir svar på hvilke løsninger og arbeidsmetoder som fungerer, men kunnskapen vil ikke nødvendigvis være mulig å generalisere ovenfor andre prosesser, produkter og næringer. I den grad denne typen kunnskap blir delt er det gjerne mellom personer med samme arbeidsoppgaver, i «communities of practice» (Wenger, 1999). Spredning av denne typen kunnskap vil være mer avhengig av geografisk- og organisasjonsmessig nærhet enn analytisk kunnskap, siden mye av spredningen skjer gjennom diskusjoner praktikere mellom. Den syntetiske kunnskapen brukes mest knyttet til ingeniørvirksomhet, hvor konteksten typisk er arbeid med fysiske, biologiske og kjemiske apparater og prosesser. Tabell 1.2: Tre typer kunnskap (Isaksen og Asheim, 2008, s. 30; Asheim et. al., 2005) Analytisk (vitenskapsbasert) Syntetisk (ingeniørbasert) Symbolsk (kunstbasert) Innhold Skaping av ny vitenskapelig kunnskap Anvendelse av analytisk og syntetisk kunnskap til å løse praktiske tekniske og teknologiske utfordringer Bruk av eksisterende kunnskap på nye måter. Læringsprosess Forskning, utvikling og testing av teorier og formelle modeller Erfaringsbasert, gjennom problemløsing ovenfor kunder og leverandører Interaksjon med mennesker og kulturer Den symbolske kunnskapen handler om å forstå hvordan et budskap eller design blir sett av andre mennesker. Den symbolske kunnskapen brukes mest i kreative prosjekter, hvor konteksten er menneskelige verdier, virkelighetsoppfatninger, meninger og kunstneriske og estetiske uttrykk. Et eksempel på bruk av denne kunnskapstypen er merkevarebygging, der signalverdien eierskapet av et produkt gir øker verdien utover det vi kan kalle «selve» bruksverdien. Filmproduksjoner er et annet eksempel på prosjekter med store innslag av symbolsk kunnskap (Isaksen og Asheim, 2008). Slike 31

32 prosjekter drar i stor grad på taus kunnskap, der spesialister, personer med mye «know-how» innenfor et felt, blir hentet inn for å bistå på et prosjekt (Asheim et. al., 2005). «Know-who» blir en viktig brikke for bedrifter som er avhengig av den symbolske kunnskapen. Det er liten grad av kodifisering av denne kategorien kunnskap, og hvem som sitter inne med den nødvendige kompetansen vil variere fra prosjekt til prosjekt. Det er nødvendig å vite hvem som innehar den relevante symbolske kunnskapen (Christopherson, 2002). I Et kunnskapsbasert Nord-Norge har vi valgt å hovedsakelig bruke begrepene under for å skille mellom sentrale kunnskapstyper. De bygger både på Asheim et. al. (2005) og Lundvall og Johnsons (1994) sine kunnskapstyper. Formell kunnskap: Kommer fra forskning og utdanning, basert på vitenskapelige metoder, og er kodifiserbar. For næringslivet har slik kunnskap særlig vært sentral for å utvikle høyteknologiske produkter og prosesser. Erfaringsbasert kunnskap: Kommer fra praksis på et felt, særlig ingeniørvirksomhet. For næringslivet handler det gjerne om hvordan formell kunnskap kan utnyttes i praksis, i konstruksjon og produksjon av produkter. Relasjonell kunnskap: Kommer fra erfaring med og forståelse av menneskelige reaksjoner og samhandling. I næringslivet er dette sentral kunnskap innen blant annet design og markedsføring. Vi inkluderer også know-who her, altså kunnskap om hvem som kan hva. Selv om vi forsøker å definere de ulike kunnskapstypene klart, så er det mye overlapp mellom dem. Det gjelder både i forhold til hvilke behov bedrifter har, og hvordan kunnskapen skapes og utvikles i de ulike typene. Alle bedrifter trenger flere typer kunnskap for å lykkes, samtidig som én kunnskapstype kan sies å være mest viktig for noen bedrifter. Noen næringer er helt avhengig av forskning for å utvikle sine produkter, slik som høyteknologisk industri, for eksempel innen bioteknologi. Slik type industri vokser gjerne opp i nærheten av store offentlige utdannings- og forskningsinstitusjoner. For å få til industriproduksjon er ingeniørkunnskap avgjørende. Kunnskap kommer da både fra globale verdikjeder og lokale og regionale næringsklynger, samarbeid med FoU-institusjoner, og fra erfaring med praktisk produksjon. Erfaring er også sentral for utvikling av kommersiell kunnskap, som er nødvendig for å kunne gjøre de rette strategiske og taktiske grep i forhold til innsatsfaktorer, rammevilkår og produktmarked. Forskning er imidlertid også stadig mer vanlig, blant annet for å forstå markedsutvikling, og for mer effektiv markedsføring. Produksjonen av ny kunnskap innenfor de ulike kunnskapstypene krever i økende grad også tilgang på de andre kunnskapstypene. Forskning, særlig teknologisk, krever eksempelvis mye erfaringsbasert kunnskap; Know-how i forskningsmetoder og i å bruke vitenskapelig utstyr er en forutsetning for å gjennomføre forskning. Med stor grad av spesialisering er det også nødvendig med god relasjonell kunnskap; Forskere må vite hvem som kan løse de krevende utfordringer de står overfor, og evne å få til samarbeid. Både i økonomien og i kunnskapsfeltet har spesialisering lenge vært den rådende trenden. Det gjelder fortsatt, men man har også oppdaget hvordan læring skjer særlig gjennom møter mellom 32

33 personer med spesialkunnskap på ulike felter. Ekspertenes kunnskap videreutvikles gjennom å bli utsatt for andre eksperters kunnskap. Noen typer kunnskap kan man relativt lett få tak i, for eksempel ved å ansette de riktige medarbeiderne, og ved å kjøpe standard kunnskapstjenester innenfor eksempelvis regnskap. Noen kunnskapsintensive tjenester må spesialbestilles, noe må bedriften utvikle selv, og noe utvikles sammen med andre. Å utvikle spesialtilpassede kunnskapsprodukter og -tjenester for enkeltkunder, slik de mest avanserte delene av KIFT- næringen (kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting) gjør, er mest typisk der det er geografisk nærhet mellom kunde og leverandør. Nettverksbygging må også til for å få tilgang til kunnskap som ikke kan kjøpes fritt. Avansert teknologisk og vitenskapelig kunnskap bakes i stadig større grad inn i maskiner og utstyr, uten at man trenger å ha tung formalkunnskap for å operere dem. Tilstrekkelig med know-how vil kunne oppnås i land med dårligere utviklet kunnskapsinfrastruktur enn det Norge har, som utdannings og forskningsinstitusjoner og innovasjonssystem. Dette vil øke konkurransen og skjerpe kravene for å være i den mest verdiskapende delen av næringslivet. Mål på kunnskap En viktig mekanisme for økonomisk utvikling har vært sparing og generering av kapital, så som maskiner og infrastruktur. Oppbygging av humankapital (Barro, 1991), og innovasjoner (OECD 2010b) har imidlertid vært vel så viktig som investeringer i utstyr for økonomisk vekst. Det er vanskelig å måle hvor mye kunnskap en person innehar. Å måle ansattes utdanningsnivå eller FoU-intensitet i en bedrift er måter å forsøke å måle nivået av formell kunnskap på som brukes i offisielle statistikker både i Norge og mange andre land. Hva ansatte lærer på jobb og gjennom erfaring er ikke lett å fange med disse standardmålingene av kunnskap. Forskere som Senge (1990) og Argyris og Schön (1978) var tidlig ute med å påpeke at organisatorisk læring fremmer innovasjon, men det har vært lite innsats rettet mot å utvikle indikatorer som måler organisatorisk læring. Likevel viser nå flere og flere studier (blant annet Lundvall, 2003) at produktinnovasjon øker når bedriften organiserer seg på en måte som fremmer læring. I følge Lundvall (2003) er nøkkelen til langsiktig konkurranseevne ikke hva bedriften allerede vet, men hva den er i stand til å lære. Hvilket mål på kunnskap som blir brukt er ofte avhengig av hvilke data som er tilgjengelig og hvor gode disse dataene er, samt oppfatninger om hva som best beskriver den sanne mengden kunnskap og den mest relevante kunnskap. Mål som utdanning, eksamensresultater og FoU-kostnader ligger nært opp til den analytiske kunnskapen. Innovasjon En innovasjon er implementeringen av et nytt eller betydelig forbedret produkt (vare eller tjeneste), en (teknologisk) produksjonsprosess, markedsføringsmetode, organisering av forretninger, arbeidsorganisering eller eksterne relasjoner, i følge «Oslo-manualen» som har retningslinjer for å samle og tolke innovasjonsdata (OECD 2005). Hva som skal regnes som innovasjon, ulike typer innovasjoner, innovasjonsaktiviteter, innsatsfaktorer i innovasjonsprosesser, og hvordan dette skal måles, er ikke like klart i alle sammenhenger, og derfor har man blant OECD-landene og EU blitt enig om et sett av definisjoner for å måle både forsknings- og utviklingsarbeid («Frascati-manualen»; OECD 2002), menneskelige ressurser brukt i vitenskap og teknologi («Canberra manualen»; OECD 1995), og innovasjoner («Oslo-manualen»; OECD 2005) på en sammenlignbar måte mellom landene. 33

34 Innovasjonsaktiviteter er i følge Oslo-manualen alle vitenskapelige, teknologiske, organisatoriske, finansielle og kommersielle steg som fører til implementering av innovasjoner, eller som ble utført med det som hensikt. Man regner også med her FoU-aktiviteter som ikke er direkte relatert til utviklingen av en spesifikk innovasjon. Generell FoU-aktivitet, som grunnforskning, regnes dermed også som en innovasjonsaktivitet. En innovativ bedrift er en bedrift som faktisk har innført en innovasjon i den perioden man ser på. Ulike typer innovasjon En produktinnovasjon innebærer at en vare eller tjeneste er ny eller klart forbedret i sine egenskaper eller formål. Det kan innebære forbedrete tekniske spesifikasjoner, komponenter, materialer, innebygget programvare, brukervennlighet eller andre funksjonelle sider ved produktet. En produktinnovasjon kan enten utnytte ny kunnskap eller teknologi, eller være basert på ny bruk eller kombinasjon av kjent kunnskap og teknologi. En prossesinnovasjon innebærer ny eller klart forbedret produksjons- eller leveringsmetode. Det kan være nye produksjonsteknikker, utstyr eller programvare. Prosessinnovasjoner vil enten redusere produksjonskostnader, øke produktkvalitet, eller produsere nye eller klart forbedrete produkter. Skillet mellom produkt- og prosessinnovasjon kan være uklar når det er snakk om tjenester, siden produktet i mange tilfeller vanskelig kan skilles fra produksjonsprosessen. Opplevelsesbasert reiseliv er et eksempel, sånn som en guidet tur. Prosessen som fremskaffer opplevelsen er i seg selv en sentral del av produktet. Kunden gir sågår selv ofte et avgjørende bidrag til produksjonen der. Markedsinnovasjoner kan være både endringer i produktdesign eller innpakning, produktplassering, produktpromotering eller prising. De vil ha som formål å bedre oppfylle kundenes behov, åpne nye markeder, eller endre et produkt sin posisjon i eksisterende markeder. Begrepet organisatoriske innovasjoner brukes samlet om både nye måter å organisere forretninger, arbeid og eksterne relasjoner på. De har som formål å redusere administrative eller andre transaksjonskostnader, øke arbeidsproduktivitet hos ansatte, få tilgang til ressurser (inkludert kunnskap!) som ikke kan kjøpes fritt på markedet, eller å redusere kostnadene for innsatsfaktorer. (Referanse for alle disse definisjonene er OECD 2005). Innovasjoner kan være nye for enkeltbedrifter, eller nye for hele næringer og markeder. I Oslomanualen (OECD 2005), som også ligger til grunn for norske offisielle statistikkinnsamlinger på området (Indikatorrapporten 2011), er fokus på enkeltbedrifter. Det betyr at så lenge det er nytt for den enkelte bedrift, så regnes det som en innovasjon. Det innebærer at om en bedrift kjøper og tar i bruk nytt utstyr for å produsere samme vare som de har produsert tidligere, så regnes det som en innovasjon. Det gjelder altså selv om produksjonsutstyret er «hyllevare». Vi har i EKNN også lagt denne forståelsen av innovasjon til grunn; det som er nytt for bedriften regnes som en innovasjon. Rent videresalg av nye produkter har vi imidlertid holdt utenfor innovasjonsbegrepet. Innovasjoner kan gi ulike effekter, og det har gitt opphav til skillet mellom radikale og inkrementelle innovasjoner (Schumpeter, 1934). Radikale innovasjoner er større nyvinninger hvor helt nye produkter og tjenester innføres, eller de medfører svært store kostnadsbesparelser eller omorganiseringer. For inkrementelle innovasjoner vektlegger kostnadsbesparelser eller økt yteevne i 34

35 eksisterende produkter eller tjenester. Leifer et.al (2000) stiller som krav for at en innovasjon skal kunne regnes som radikal at minst ett av følgende krav er oppfylt: Oppvise et helt nytt sett av ytelser Øke kjente ytelser med mer enn fem ganger Betydelig kostnadsreduksjon, 30 % eller mer Selv om en slik definisjon er relativt operasjonell, er det vanskelig å foreta måler som gir rimelige sammenlikninger. I EKNN har vi ikke skilt mellom radikale eller inkrementelle innovasjoner når vi har spurt bedriftene om de har innovert. Ulike innovasjonsprosesser og kunnskapstyper Et annet begrepsmessig skille er knyttet til hvordan innovasjonsprosessen foregår. Er den «lineær», fra vitenskap/oppdagelse til kommersiell utnyttelse, eller er den «sirkulær», med en rekke fram-ogtilbake koblinger mellom aktører før man har en innovasjon? Lineære innovasjoner tenkes da å starte med forskning, gjerne grunnforskning, så følges det av anvendt forskning som utnytter resultater fra grunnforskningen, før det utvikles til en innovasjon som så spres (Godin, 2006). I den sirkulære innovasjonsmodellen er det prøving og feiling, og mye interaksjoner mellom aktører. Det har lenge vært påstått at den lineære innovasjonsmodellen er «død» (Rosenberg, 1994), men i følge Godin (2006) holdes konseptet nærmest kunstig i live. Han peker på to forhold for dette: Konseptet har vært nyttig politisk-retorisk for de som søker offentlig støtte til forskningsmiljøer; og det har vært lettere å måle (forsknings-)innsats inn i innovasjon enn (annen) innsats inn i sirkulære innovasjonsprosesser. Behovet for å ha statistikk på innovasjon har altså i følge Godin (2006) gjort at man har fortsatt å operere med den lineære innovasjonsmodellen. Kritikken av den lineære modellen må ikke misforstås dit at vitenskap ikke er viktig for innovasjon. Det er imidlertid slik at også for vitenskapsbasert innovasjon er det mye prøving og feiling og framog-tilbake før man får en innovasjon. Når man ser på sammenhenger mellom kunnskap og innovasjon (eller vekst) bruker man indirekte mål for å estimere kunnskapsnivåer. Disse indirekte målene kan være skoledeltakelse (Barro, 1991), eksamensresultater (Barro, 2001; Hanushek og Kimko, 2000), antall høgskole- og universitetsgrader (Berry og Glaeser, 2005; Jensen et al., 2007), erfaring (López-Bazo og Motellón, 2011) eller utgifter til forskning og utvikling (FoU) (Fritsch og Slavtchev, 2008; Jensen et al., 2007). I Et kunnskapsbasert Nord-Norge forholder vi oss til to hovedtyper innovasjonsprosesser, basert på Jensen et. al. (2007). Disse er erfaringsbasert innovasjon, DUI (doing-using-interacting), og forskningsbasert innovasjon, STI (science-technology-innovations). DUI Doing-Using-Interacting DUI viser til de erfaringsbaserte kunnskapstypene know-how og know-who. Disse typer kunnskap er ofte person- og bedriftsspesifikke. Disse innovasjonsprosessene kan kalles brukerdrevne (Isaksen og Nilsson, 2011). Selv om DUI-læring ofte er et utilsiktet resultat av hvordan bedriften er organisert, hva den produserer og hvilke markedsføringsaktiviteter den har, så kan det også tilrettelegges for denne type læring ved å bygge strukturer og relasjoner som fremmer og benytter prøving og feiling, og som kobler formell og erfaringsbasert kunnskap gjennom interaksjon. Særlig ser det ut til at 35

36 organisatoriske metoder som fremmer læring og kunnskapsdeling har en positiv effekt på innovasjonsaktivitet (Laursen og Foss, 2003; Lorenz et. al, 2004; Lorenz og Valeyre, 2006; Lundvall og Nielsen, 1999; Michie og Sheehan, 1999). Tettere samhandling med kunder, leverandører og andre kunnskapstilbydere kan også betraktes som en del av DUI-læring (Christensen og Lundvall, 2004) idet kunnskapsstrømmen i DUI-bedriftene ofte skjer langs verdikjeden mellom kunder, leverandører og tilbydere og krysser regionale og nasjonale grenser. DUI gir gjerne inkrementelle innovasjoner. Produkter og prosesser utvikles i små steg. Isaksen og Nilsson (2011) finner i sin gjennomgang at de tiltak som rettes inn mot å øke DUI-typen innovasjonsprosesser vil ha som mål å støtte læringsprosesser, både i den enkelte bedrift og mellom bedriften og andre organisasjoner. Tiltak som kan øke samhandling er da viktig. Konkrete tiltak for økt DUI-innovasjon er de som støtter læring på jobben, øker og vedlikeholder nettverk til andre aktører, inkludert tiltak for å øke tilliten mellom aktører på ulike nivåer i verdikjeden, og mellom konkurrerende og støttende næringer. STI Science-Technology Innovations STI finner vi i bedrifter som er dominert av teoretisk eller vitenskapelig kunnskap (Coenen og Asheim, 2006; Lorenz og Lundvall, 2006). Dette betyr at denne type kunnskap er kritisk for deres innovasjonsprosesser. Kunnskapen både som innsatsfaktor i og som resultat av innovasjonsprosesser i STI-læring er vanligvis kodifisert, for eksempel i vitenskapelige artikler eller i patentbeskrivelser. Denne læringen leder oftere til vitenskapelige funn og teknologiske oppfinnelser enn DUI-læringen. Innovasjonsaktiviteten i STI-læringen skjer spesielt i FoU-avdelinger (i store bedrifter), forskningsintensive småbedrifter og ved universiteter og andre forskningsinstitutter som ofte samarbeider med andre forskningsintensive aktører. STI gir oftere radikale innovasjoner enn DUI. Radikale innovasjoner gir produkter med helt nye egenskaper og bruksområder, eller gir store forbedringer i ytelse eller reduksjoner i kostnader i forhold til eksisterende produkter og prosesser. De kan være lettere å få patent på enn inkrementelle innovasjoner. STI-modellen for innovasjon er hovedsakelig lineær: kunnskap, og spesielt teknologisk kunnskap, flyter fra universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner for å bli innovasjoner i nyetablerte eller eksisterende bedrifter. Denne modellen dominerte lenge oppfatningen av hvordan innovasjon foregikk. Modellen dikterte at offentlige midler burde investeres i FoU-aktiviteter. Selv om det kan være en nær sammenheng mellom FoU-innsats og innovasjon, er denne sammenhengen ikke alltid så åpenbar når man studerer foretak. Ulempen med modellen er at den er for enkel, den reflekterer ikke at innovasjonsprosesser ofte er komplekse og ikke-lineære (Massey et. al, 1992). Å tro at FoU er en nødvendig forutsetning for innovasjon kan føre galt av sted, ikke minst for offentlig virkemiddelbruk. Isaksen og Nilsson (2011) viser at tiltak for å støtte STI-type innovasjon primært er rettet mot å øke FoU-kapasiteten til aktørene i systemet, og å øke samarbeidet mellom bedrifter og FoU-institusjoner. I tillegg til tradisjonell støtte til utdannings- og forskningsinstitusjoner, er dette støtte til økt mobilitet mellom akademia og næringsliv, felles FoU-prosjekter mellom akademia og næringsliv, og kommersialiseringsstøtte. Det er viktig å huske på at disse to modellene for innovasjonsprosesser, STI og DUI, er analytiske begreper, konstruerte typologier, og nesten aldri forekommer i rene former i virkeligheten. Det er 36

37 heller slik at de eksisterer som hybrider i ulike næringer. Imidlertid kan innovasjon i en næring være dominert av en av disse typene. STI og DUI modellene bør ikke bare forstås som konkurrerende, men også som gjensidig forsterkende. I følge Lundvall er det både mulig å kombinere DUI og STI, og det kan være en styrke. Hans forskning viser at bedrifter som kombinerer DUI og STI er mer innovative enn de som baserer seg på kun en av delene (se for eksempel Jensen et. al, 2007). Det er gjort mye forskning som viser at begge ovennevnte lære- og innoveringsmåter, selvfølgelig avhengig av kontekst og strategier, spiller en rolle innen de fleste bransjene (von Hippel 1976; Rothwell, 1977; Rosenberg, 1982; Pavitt, 1984). Innovasjonens interaktive karakter, samspillet mellom bedrifter, kunder, leverandører og kunnskapsinstitusjoner, er også blitt vektlagt i forskning (Freeman, 1987; Kline and Rosenberg, 1986; Lundvall, 1988; Vinding, 2002). Selv om samspillet mellom de ulike læringsmåtene etter hvert er godt dokumentert i innovasjonslitteraturen, dominerer forskere og beslutningstakere som betrakter innovasjonsprosesser som produkter av formelt forsknings- og utviklingsarbeid fortsatt. I politikkutformingen kan vi se denne vektleggingen blant annet i skattelettelser for FoU-innsats og fokuset på å forsterke koplinger mellom de høyteknologiske sektorene og universitets- og høyskolesektoren. I innovasjonsforskningen kommer dette skjeve fokuset synlig frem med det beklagelige faktum at de aller fleste spørreundersøkelsene om innovasjonsprosesser utelukker DUI sin rolle (Jensen et. al, 2007). Åpen innovasjon Begrepet «åpen innovasjon» (Chesbrough et. al, 2006) kan både betegne at bedriftene i sine innovasjonsprosesser er åpne for ideer og teknologi utenfra, og at de er villige til å spre sin teknologi og sine ideer til andre. Motsatsen til åpne innovasjonsprosesser er når bedrifter kun bruker egne forskningsavdelinger og krefter i egen organisasjon for å få til innovasjoner. At bedrifter driver med åpne innovasjonsprosesser betyr ikke at de har å fri flyt av ideer ut og inn av bedriften. Delvis blir deling av informasjon, ideer og teknologi formalisert gjennom avtaler, kjøp og lisensiering. Delvis er bedriftene bevisste på å utvikle nye løsninger med kunder og leverandører på en slik måte at de kan utnytte det kommersielt. Det knyttes da særlig til DUI-type innovasjonsprosesser, hvor produkter og prosesser forbedres i små steg. Forbedringene, og den nye kunnskapen knyttet til de, er så tett vevd sammen med bedriftene sin eksisterende kunnskap og produksjon at det er vanskelig for andre å utnytte det. Dette betyr at i hvilken grad bedrifter driver med åpne innovasjonsprosesser avhenger av hvilken bransje de er i, om de selger et STI-utviklet produkt eller et produkt som kanskje spesialtilpasses den enkelte kunde, gjennom en DUI-prosess. Produkt-type og forretningsmodell er altså sentrale forhold når bedrifter skal bestemme om de vil satse på åpne eller lukkede innovasjonsprosesser. FoU og innovasjon i Norge og Nord-Norge I dette delkapitlet presenterer vi kort statistikk som beskriver tilgang på noen typer kunnskap, innovasjon og innovasjonsaktivitet, og forholdet mellom innovasjon og lønnsomhet. Figur 1.1 gir en oversikt over forskningsinnsats og ressurser til forskning i de tre nordnorske fylkene sammenlignet med Norge, basert på tall fra Indikatorrapporten Vi ser at mens FoU-utgiftene 37

38 per innbygger er langt lavere enn landsgjennomsnittet i Finnmark og Nordland er de over snittet i Troms. Det skyldes ikke bare Universitetet i Tromsø og høgskoler, men også forskningen som foregår i instituttsektoren i Troms. Mønsteret i utgifter til FoU speiles naturlig nok også i tilgangen på forskere og faglig personale i fylkene. Igjen har Troms verdier over snittet i Norge, mens Finnmark og Nordland er under. På landsbasis finansierte det offentlige litt under halvparten av all forskning i Det offentlige finansierte imidlertid nærmere 80 % av all forskning i Finnmark og Troms, men så vidt over landssnittet i Nordland. Mye av forskningen som gjøres for næringslivet er offentlig finansiert i Norge, og utføres av andre enn næringslivet selv. Nordland skiller seg sterkt ut ved at en stor del av FoU som utføres i fylket er i næringslivet, faktisk klart over landsgjennomsnittet på 43 %. I Finnmark og Troms utføres under 13 % av den FoU som foregår i fylkene i næringslivet. Forskjellene i tilgang på FoU-ressurser mellom fylkene speiles ikke i hvor innovativt næringslivet i fylkene er. En av fire bedrifter i Norge (27 %) hadde minst en produkt- eller prosessinnovasjon i perioden I Nord-Norge hadde bare en av fem bedrifter slik aktivitet i samme periode, og det er svært små forskjeller mellom fylkene i landsdelen. Imidlertid er det en viss forskjell i hvordan slik innovasjonsaktivitet foregikk. Blant bedriftene med innovasjonsaktivitet var samarbeid mer vanlig for bedriftene i Troms enn i Finnmark, og mest vanlig i Nordland. Innovasjonsdata for mindre geografiske enheter enn fylker er av varierende kvalitet, og publiseres ikke av SSB. Man kan imidlertid dele inn landets regioner etter grad av sentralitet. Det har nylig vært gjort av Gundersen og Onsager (2011). De skiller da mellom følgende regiontyper (ibid:37): Metropolregion (over arbeidsplasser; Oslo), Storbyregioner ( arbeidsplasser; eksempelvis Bergen og Grenland), Mellomstore byregioner ( arbeidsplasser; eksempelvis Tromsø), Småbyregioner ( arbeidsplasser; eksempelvis Bodø og Harstad) og Småstedsregioner (under arbeidsplasser; eksempelvis Vågan, Vadsø og Andøy). Gundersen og Onsager (2011) finner at når det gjelder ressurser til innovasjonsaktivitet, målt som enten andel yrkesaktive med høyere utdanning eller FoU-utgifter per sysselsatt, så er disse i hovedsak økende med grad av sentralitet (ibid:43). Hovedstadsregionen og Storbyregionene dominerer bildet, slik at landsgjennomsnittet tilsvarer tallene for Storbyregionene: En av tre yrkesaktive hadde UoH-utdanning, og det ble investert i FoU per sysselsatt i Andel bedrifter med produkt eller prosessinnovasjon øker også med grad av sentralitet, fra Småstedsregionene hvor 14 % av bedriftene melder at de var innovative i 2008, til 28 % i Hovedstadsregionen. Landsgjennomsnittet tilsvarer her også det samme som for Storbyregionene, med 19 %. Det er ellers verdt å merke seg at de mest innovative bo- og arbeidsmarkedsregionene i Norge i følge Gundersen og Onsager (2011) er Hovedstadsregionen, fulgt av fem Småbyregioner, inkludert Alta. Det pekes fra mange hold på at framtidens næringsliv må være kunnskapsdrevet og innovativt, blant annet i begrunnelsen for forskningsprosjektet Et kunnskapsbasert Norge ( Det synes åpenbart at bedrifter som ikke har noen naturgitte unike fordeler vil bli tapere i næringslivskonkurransen om de ikke utvikler seg gjennom å innovere. Men hvordan er sammenhengen mellom innovasjon og lønnsomhet for de bedriftene vi har i dag? 38

39 90,0 80,0 70,0 60,0 50,0 40,0 30,0 Norge Finnmark Troms Nordland 20,0 10,0 0,0 FoU-utgifter per innbygger (1 000 kr) FoU-utgifter i instituttsektoren per sysselsatt i fylket (1 000 kr) Forskere/ faglig personale per 1000 sysselsatte Andel forskere/ faglig personale med doktorgrad (%) Andel FoU utført i nærings-livet (%) Andel offentlig finansiering av FoU-utgifter(%) Andel bedrifter med innovasjonsaktivitet (%) Andel innovasjonsbedrifter med innovasjonssamarbeid (%) Figur 1.1: Utvalgte indikatorer for FoU og innovasjon i nordnorske fylker 2009 (Indikatorrapporten 2011). Gundersen og Onsager (2011) sammenligner hvor stor andel av bedrifter som har positivt driftsresultat blant de som har innovert og de som ikke har innovert i ulike år. De finner at for årene 2002, 2005 og 2008 (ibid: 67), så er det totalt sett en mindre andel av de innovative bedriftene som har positivt driftsresultat enn de som ikke er innovative. De ser også på noen sammenslåtte hovedgrupper av næringer. Den eneste næringsgruppen hvor det er motsatt er «Annen tjenesteyting, handel og bygg og anlegg», mens det gjelder for de andre næringsgruppene Industri, KIFT (Kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting) og «Andre enheter». De ser også på driftsinntekter per sysselsatt i bedrifter med og uten innovasjon. De finner at i snitt for årene 2002, 2005 og 2008 er for de fleste næringer driftsinntektene størst hos bedrifter uten innovasjon. Unntakene er KIFT-næringen, Bygg og anlegg (såvidt), og «Annet». Gundersen og Onsager har ikke direkte undersøkt årsaken til at innovative bedrifter er mindre lønnsomme, men antar at bedrifter i mindre grad driver innovasjonsaktiviteter dersom de går godt. En studie av sammenhengen mellom innovasjon og lønnsomhet bør se på utviklingen over tid for bedrifter, heller enn å sammenligne på tvers av bedrifter i et gitt år. Innovasjonsprosesser tar vanligvis en del tid før de fører til en innovasjon, og de medfører kostnader som reduserer driftsresultat. I tillegg vil det ta en del tid fra en innovasjon er implementert til den har blitt spredt vidt i markedet (hvis det er et produkt), eller til investeringen virkelig betaler seg (hvis det er en prosessinnovasjon). Indikatorrapporten 2010 har også statistikk på hva slags aktører bedriftene samarbeider med om innovasjon, og hvem de anser som viktigste partner, i perioden Den mest vanlige samarbeidspartner for bedriftene er leverandører, og det er samtidig de som flest bedrifter oppgir som viktigste partner. Nest mest vanlig, og viktig, er bedriftenes kunder. Andre foretak i samme konsern er også en vanlig samarbeidspartner i innovasjonssamarbeid. Deretter følger henholdsvis 39

40 forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler, konsulentforetak, kommersielle laboratorier og FoU-foretak, og til slutt konkurrenter. Andre kartlegginger av hvem bedrifter i Nord-Norge samarbeider med når det gjelder utviklingsarbeid synes å bekrefte dette mønsteret. Når eksterne aktører trekkes inn i utviklingsarbeidet til nordnorske bedrifter er det først leverandører og kunder som er aktuelle samarbeidspartnere (Bye et. al, 2010). Kartleggingen 8 viste at over halvparten av bedriftene i undersøkelsen hadde samarbeidet med leverandører eller kunder omkring utviklingsoppgaver de siste tre år, samt at 20 % av bedriftene hadde konkrete planer om et slikt framtidig samarbeid. Andre viktige samarbeidspartnere er bedrifter i egen bransje, bedrifter i eget fylke og deretter andre bedrifter i Norge hvor hver tredje bedrift i undersøkelsen har hatt et slikt samarbeid siste tre år. Når det gjelder samarbeid med kompetanseinstitusjoner og FoU-miljø oppga bedriftene aktører innen KIFT- sektoren som viktigste samarbeidspartner, etterfulgt av utenlandske kompetansemiljø, øvrige konsulentselskap i Norge samt Universitetsmiljøet i Tromsø. Næringsklynger Når man snakker om næringsklynger i dag tenker nok de fleste på Michael Porters bok The Competitive Advantage of Nations (Porter, 1998). Porters (1998) definisjon blir i oppsummeringer pekt på som vidt akseptert (Tully og Berkley, 2004; Martin og Sunley, 2002), og av empiriske studier av næringsklynger dominerer Porters rammeverk sterkt (Econ Pöyry, 2010). Porter definerer en næringsklynge som «( )a geographically proximate group of interconnected companies and associated institutions in a particular field, linked by commonalities and complementarities». For å være en næringsklynge må flere selskaper altså ha en geografisk tilknytning, samt tilhøre samme industri eller felt, og delvis ha felles bruk av ressurser og delvis være komplementære til hverandre. Allerede på slutten av 1800-tallet beskrev imidlertid Marshall (1890) hvordan geografisk nærhet mellom bedrifter kunne frambringe fordeler for dem. Han brukte begrepet external economies. Både i samfunnsøkonomi og i økonomisk geografi brukes nå begrepet agglomeration economies. Marshall pekte på tre årsaker til at det ville være fordelaktig for bedrifter å samles i klynger: 1) Et felles marked for kompetent personell; 2) Spesialiseringsmuligheter for vare- og tjenesteleverandører; 3) Effektiv kunnskapsspredning. Porters definisjon sier ingenting om hvilken grad av nærhet, eller hvor tett sammenkoblet selskapene må være for at det skal være en klynge. Porter har fått kritikk for å definere en klynge så vidt at forskere kan tolke begrepet dit de ønsker (Martin og Sunley, 2002). Martin og Sunley har samlet en del definisjoner av begrepet fra bøker og artikler. De fleste av definisjonene nevner geografisk og sektoriell tilknytning, men ikke nødvendigvis hva dette egentlig betyr. Noen definisjoner forutsetter at denne nærheten gir noen form for synergieffekter og muligheter for samarbeid. Rosenfeld (1997) nevner sosiale verdier, tillit og felles visjoner som kjennetegn ved velfungerende næringsklynger. Han peker på at nærhet gjennom geografi, felles markeder og kunnskapsbase vil gi sosial nærhet gjennom flyt av informasjon og arbeidskraft og samarbeid mellom bedriftene. 8 Kartleggingen omfattet 372 bedrifter med tyngdepunkt innen Marin sektor, Reiseliv og Petro, energi og miljø. 40

41 Reve og Jakobsen (2001) peker i «Et verdiskapende Norge» på tre oppgraderingsmekanismer som de baker inn i Porters næringsklyngerammeverk. Disse er innovasjonspress, komplementariteter og kunnskapsspredning. Krevende kunder, innovative leverandører og konkurranse i klyngen bidrar til innovasjonspresset. Komplementaritet betyr at bedriftenes samlede etterspørsel etter felles ressurser sikrer fallende enhetskostnader og god kvalitet ved økende størrelse på klyngen. Kunnskapsspredning betyr både at personell gjøres tilgjengelig gjennom samlet etterspørsel i klyngen, og at investeringer i FoU spres også til andre i klyngen, som en positiv eksternalitet. Samlet bidrar disse oppgraderingsmekanismene til selvforsterkende vekst i en velfungerende klynge. Fordeler og ulemper I litteraturen nevnes både potensielle fordeler og ulemper ved næringsklynger. Noen av fordelene er åpenbare, som at bedrifter i samme verdikjede som ligger geografisk nært hverandre vil ha lave transportkostnader ved å frakte varer mellom hverandre. Denne nærheten gjør også at selskapene potensielt kan utnytte stordriftsfordeler ved å bruke felles ressurser, for eksempel infrastruktur, opptreningsprogrammer, forskningsprogrammer, leverandører (Palazuelos, 2005) og ekspertise (Perry, 1999). Fordeler kan også komme av den sosiale nærheten Rosenfeld nevner. Flyt av informasjon og samarbeid kan gi vekst og innovasjon. Tabell 1.3: Fordeler og ulemper med næringsklynger (Martin og Sunley, 2002) Mulige fordeler Høyere innovasjon Høyere vekst Økt produktivitet Økt profitt Sterkere konkurranse Flere nyetableringer Flere jobber Mulige ulemper Ensrettet innovasjon Høyere arbeidskraftkostnader Høyere bygg- og anleggskostnader Større lønnsforskjeller Over-spesialisering Institusjonell og industriell lock-in Lokalt befolkningspress Miljømessig press Delvis basert på begrepet om næringsklynger, så har begrepet triple-helix blitt etablert (Etzkowitz og Klofsten, 2005). Det henspeiler på geografisk nærhet mellom bedrifter i en næringsklynge, FoUinstitusjoner som er relevante for næringsklyngen, og et offentlig virkemiddelapparat som understøtter utviklingen i næringsklyngen og ikke minst samhandlingen mellom FoU og bedriftene. For slikt samarbeid over større avstander brukes også begrepene om innovasjonsnettverk og regionale og nasjonale innovasjonssystemer (Cooke, 2001; Lundvall et. al, 2002). Det er mye fokus på fordelene med næringsklynger, men det er også en del potensielle ulemper knyttet til stor tetthet av bedrifter eller stor grad av spesialisering. Dissart (2003) viser for eksempel at regioner med relativt spesialisert næringsliv, og dermed lite variasjon i kompetanse, opplever mer økonomisk uro enn andre regioner. Høy befolkningstetthet og en samling av like selskaper i en region kan også naturlig nok føre til press på begrensede ressurser som land, bygninger, spesialisert arbeidskraft, og på lokalt naturmiljø. 41

42 Gjennom et produkts livssyklus, når det skal utvikles, produseres, markedsføres og selges, så varierer kunnskapsbehovet. Hvis de ulike fasene eller leddene i verdikjeden utføres av ulike bedrifter, så kan man også få kunnskapsmessig spesialisering. Enkeltbedrifter i en næring trenger ikke å ha all den kunnskap som næringen som helhet trenger for å levere sine varer og tjenester. Spesialisering skjer i verdikjeden ved at enkeltbedrifter fokuserer på å utføre sin lille del av kjeden. Spesialisering og en stor grad av samhandling med andre betyr at samarbeid og know-who reduserer hver enkelt bedrifts behov for know-what og know-how kunnskap. Gjennom spesialisering, outsorcing og oppdeling av verdikjeden kan den enkelte bedrifts behov for formell kunnskap dekkes gjennom å ha relasjonell kunnskap. Det gjør at også bedrifter uten tung formal-kunnskap kan lykkes i ellers kunnskapsintensive næringer. I næringsklynger som fungerer godt får man en sterk slik spesialiserende effekt for enkeltbedrifter, samtidig som klyngen samlet leverer konkurransedyktige produkter og tjenester. Hva sier empirien? Det er gjort mange studier på effektene av næringsklynger. Men med så mange definisjoner på hva en næringsklynge egentlig er, og med mange potensielle effekter av geografisk, sektoriell og sosial nærhet, så er det vanskelig å peke på årsakssammenhengene. Panne (2004) analyserer innovasjon i nederlandske bedrifter, og finner at spesialiserte regioner har mer innovasjon enn regioner med diversifiserte bedrifter. Gordon og McCann (2005) konkluderer med at sosial nærhet og tillitsbaserte nettverk ikke fremmer innovasjon i sitt datasett for London-regionen, men at eksternaliteter forbundet med geografisk nærhet er fordelaktig for bedriftene. Det er naturlig å tro at resultater fra slike studier ikke vil være generelle over alle industrier. Neffke et. al. (2011) analyserer svenske industrier i forskjellige faser; fra nye, via videreutviklede og til modne. De finner at mens nye industrier drar stor nytte av klynger med mange lignende bedrifter vil bedrifter i modne industrier i mye større grad dra nytte av nærhet til andre typer bedrifter. Næringsklyngetankegangen er sentral i utformingen av norsk politikk og virkemiddelbruk for å støtte regional utvikling og næringsutvikling (Econ Pöyry, 2010). Det kommer blant annet til uttrykk gjennom satsing på forskningsmiljøer og forskingsparker, og Arena og NCE-programmene til Innovasjon Norge. Men er det gitt at en satsing på å etablere og styrke næringsklynger er det rette grepet i Nord-Norge, eller i alle deler av landsdelen (Ellingsen, 2011)? Innovasjonssamarbeid også utenfor næringsklynger Bedrifter samarbeider naturlig nok ikke bare med lokale og regionale aktører. Mange bedrifter har samarbeidspartnere i helt andre deler av landet, eller internasjonalt. Begrep som innovasjonsnettverk, regionale og nasjonale innovasjonssystemer (Lundvall, 1992) henspeiler på dette. Gundersen og Onsager (2011) ser på hvordan bedrifter i ulike regioner (etter sentralitetsgrad) har samarbeid om innovasjon, og om de samarbeider med aktører lokalt/regionalt, ellers i landet, og internasjonalt. I de ulike regiontypene så er det relativt liten forskjell på hvor stor andel av bedriftene som har innovasjonssamarbeid (ibid:56). Hovedstadsregionen har størst andel slike bedrifter, med 12 42

43 %, mens regiontypene med minst andel slike bedrifter har 8 %. Mens landsgjennomsnittet er 9 %, også her lik som for storbyregionene, så skiller småstedsregionene seg her ut ved å ha en større andel bedrifter med innovasjonssamarbeid enn i landet som helhet, med 10 %. Tallene for hvem bedrifter i de ulike regiontypene samarbeider med viser derimot større variasjon (ibid: 58). Blant bedriftene som har innovasjonssamarbeid, så er det i alle regiontypene mest vanlig å samarbeide med aktører lokalt/regionalt. Samarbeid med aktører i Norge for øvrig er også vanlig, men her skiller bedriftene i Småstedregionene og Hovedstadsregionen seg ut fra de andre. Bedriftene i Hovedstadsregionen er de som sjeldnest samarbeider med aktører i landet for øvrig. Det er en langt større andel av bedriftene der som finner internasjonale samarbeidspartnere heller enn i Norge utenom lokalt/regionalt. Bedriftene i Småstedsregionene er både de som i minst grad finner samarbeidspartnere i landet utenfor lokalt/regionalt område og de minst internasjonalt orienterte. Den internasjonale orienteringen til bedriftene som har innovasjonssamarbeid er klart stigende med økende sentraliseringsgrad. 43

44 Kapittel 2: Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet Hovedansvarlig: Erlend Bullvåg Prosjektet Et Kunnskapsbasert Nord-Norge har som ambisjon å skape ny kunnskap om hvordan innovasjonsarbeidet arter seg hos nordnorske bedrifter. Næringslivet i Nord-Norge består av om lag enheter med stort og smått. Dette omfatter alle typer foretak, både kommersielle, frivillige, offentlige, lag og organisasjoner. EKNN har fokus på den delen av næringslivet som henter sine inntekter gjennom konkurranse i lokale, regionale, nasjonale eller internasjonale markeder. Også avdelinger i konserner kunne svare for virksomheten de har i landsdelen. Alle foretak orientert mot ikke- kommersiell og offentlige formål er ikke inkludert. Undersøkelsen ble rettet mot 3100 bedrifter i Nord-Norge. I alt 552 besvarte undersøkelsen. Disse bedriftene har en omsetning på 42,5 milliarder. Undersøkelsen viser at nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet i stor grad speiles i næringslivets struktur og størrelse. Funnene indikerer at innovasjonsaktiviteten i stor grad avhenger av hvor stor bedriften er og hvor stort geografisk marked bedriften favner over, og i mindre grad enn ventet, påvirkes av hvilken sektor bedriften befinner seg i. Få hovedkontorer, mange filialer og sterk ressursorientering i næringslivet, gjør at flere av de nasjonalt mest innovasjonsaktive sektorene, utgjør en relativt sett mindre del av næringslivet i Nord-Norge enn landsgjennomsnittet. Innovasjoner rundt kunders behov, produkttilpassning, og optimalisering av produksjon er derfor ikke uventet hovedtyngden av innovasjonsarbeid i Nord-Norge. For en nærmere beskrivelse av forskjellene i næringsstruktur henvises det til Balasso indeksene i kapittel 3 som viser hvilke bransjer som er over- og underrepresentert i Nord-Norge. En følge av forskjellene er at relevansen av en direkte sammenligning av innovasjonsaktiviteten med landsgjennomsnittet for flere sektorer er mindre relevant. En større del av forklaringen på innovasjonsaktiviteten ventes å være knyttet til bedriftens størrelse, markedsfokus og kundenærhet. Det samme forholdet gjør at mange av de store hjørnesteinsbedriftene i landsdelen er målt relativt sett til sysselsetting i verdiskapningsmålingene i denne rapporten, fordi det ikke fremkommer tall for enhetene i landsdelen. Hoveddelen av denne problemstillingen påvirker verdiskapningsmålingene for prosessindustrien, havbrukssektoren, fiskeindustrien og fiskefartøy, der konserneierskap er hovedregelen. I dette avsnittet har vi ønsket å kartlegge innovasjonsarbeidet også i disse enhetene ved å samle inn direkte materiale fra de bedrifter som har latt seg identifisere i Nord-Norge uavhengig av om de er deler av et konsern eller ikke. Hvordan er så nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet? Nordnorske bedrifters innovasjonsaktivitet EKNN kartlegger bedriftenes aktivitet fordelt på ti forskjellige typer eller kategorier av innovasjon. Bedriftenes aktivitet måles relativt sett til egen oppfatning av hvor aktive de har vært i forhold til hver type innovasjon de to siste årene. Bedriftene ble bedt om å rangere i hvilken grad de har introdusert helt nye elementer eller forbedringer de to siste årene i hver av de 10 kategoriene, langs en skala fra ingen til i svært høy grad. I figur 2.1 nedenfor er innovasjonsaktiviteten sortert fra hyppigst forekommende innovasjonstype til innovasjonstypen med lavest hyppighet. 44

45 Figur 2.1 Typer innovasjon og hyppighet hos nordnorske bedrifter (N=521) Bedriftenes egen oppfatning av innovasjonsaktivitet viser en langt høyere andel med innovasjonsaktivitet enn forventet. 3 av 4 nordnorske bedrifter rapporterer innovasjonsaktivitet. Kun 1 av 4 bedrifter er innovasjonspassiv i den forstand at de har ingen til svært lav innovasjonsaktivitet de to årene bedriftene er bedt om å rapportere. Bedriftene i utvalget rapporterer minst 3188 innovasjonshendelser fra noen til høy grad de to siste årene. Det er i snitt tre innovasjoner per år. Hver bedrift kan selvfølgelig ha foretatt flere innovasjoner innen samme kategori og grad, men bedriftene har i gjennomsnitt foretatt minst seks innovasjoner de to siste årene. En konklusjon er at innovasjon er langt vanligere i nordnorske bedrifter enn det innovasjonsindikatorer utarbeidet av SSB indikerer. Bedriftene er også overraskende innovasjonsaktive på tvers av de ti kategoriene. Den høyeste innovasjonsgraden (intensiteten) finner vi i forhold til utvikling av nye produkter, og nye produksjonsmetoder. Bedriften er også sterkt fokus på IT, kunnskapssystemet i bedriften og tilpasning av organisasjonen til aktiviteten. Lavest intensitet finner vi for design, søk etter nye salgskanaler, og nye logistikkløsninger. Det er overraskende mange som gjør innovasjoner i bedriftenes kunnskapssystemer. Dette er et klart signal på at bedriftene i økende grad må konkurrere med egen kompetanse og kunnskap som viktigste fundament. Med innovasjon i kunnskapssystemer menes innovasjoner som bedre bruk eller utveksling av informasjon, kunnskap og kompetanse innad i foretaket. Nordnorske bedrifters deltakelse i FoU aktivitet De ti innovasjonstypene kartlagt ovenfor karakteriseres som innovasjoner en finner i åpne innovasjonsstrategier, altså innovasjoner ved interaksjon med kunder, omgivelser eller åpne 45

46 prosesser godt synlige i bedriftene. EKNN kartlegger også aktivitet i form av tradisjonell FOU aktivitet. I dette begrepet inkluderes alle forskningsprosjekter, deltakelse i forskningsprosjekter samt prosjekter hvor formålet er å utvikle nye produkter, nye prosesser eller arbeidsmetoder. Hvorvidt bedriftene utfører dette selv eller i kjøper slike tjenester er også kartlagt. I figur 2.2 fremgår FoU aktiviteten hos bedriftene i undersøkelsen. Hele 30 % av bedriftene rapporterer å ha gjennomført FoU prosjekter i % rapporterer å ha kjøpt FoU tjenester av andre, og 26 % har deltatt i FoU utviklings og samarbeidsprosjekter. Det er noe færre bedrifter som deltaker i samarbeidsprosjekter enn det er som kjøper FoU tjenester. Det er svært interessant at det er de bedriftene som rapporterer høyest intensitet i innovasjonsarbeidet i figur 2.1, som også hyppigst rapporterer at de gjennomfører FoU- arbeid i egen regi. For eksempel rapporterer 60 % av bedriftene med høy intensitet innenfor produktinnovasjon at de gjennomfører FoU- arbeid i egen regi. Deltakelse i samarbeidsprosjekter forekommer mye sjeldnere, 32 % hos de mest aktive innenfor produktinnovasjon. Dette indikerer at bedriftene foretrekker å ha nærhet og direkte adgang til FoUarbeidet, og at høy innovasjonsaktivitet innenfor de åpne innovasjonstypene også er assosiert med gjennomføring av FoU i egen regi. Tradisjonell FoU spiller en mindre rolle enn ventet i innovasjonsarbeidet. Mens i underkant av 20 % benytter seg av FOU institusjoner, rapporterer hele 88 % av de innovasjonsaktive bedriftene at kunden er den viktigste bidragsyteren til innovasjonsprosesser. Dette utdypes senere i kapittelet. Selv om det intuitivt ser ut til at FoU- aktivitet er assosiert med høy innovasjonsaktivitet, ser dette ut til å gjelde de mest aktive av bedriftene. Ser en alle innovasjonsaktive bedrifter under ett, er det signifikant negativ korrelasjon mellom forekomsten av innovasjons i de åpne innovasjonskategoriene, og forekomsten av FoU aktivitet. Mye av forklaringen ligger i at bedriftene når de ble spurt om hvilke relasjoner som er mest relevant for innovasjonsaktiviteten, rangerer FoU aktivitet som langt mindre relevante enn relasjoner til kunder, leverandører, eget nettverk og rådgivere /konsulenter. Bruk av eget FoU som viktig del av innovasjonsstrategien ser ut til å føre til mer lukket og internt drevet innovasjon, mens lavere innslag av FoU ser ut til å føre til mer bruk av åpne innovasjonsstrategier. Hvorvidt de to relasjonene gir ulik bedriftsøkonomisk uttelling er ikke målt i denne undersøkelsen. Bedrifter som enten benytter seg av FoU i egen regi, kjøper eller samarbeider med andre, har i gjennomsnitt foretatt færre åpne innovasjoner enn bedriftene som i liten grad har benyttet seg av FoU. Resultatene peker i retning av at det er hensiktsmessig at bedriften enten velge en strategi der FoU i egen eller samarbeidsregi er sentralt, eller velger strategier for åpen innovasjon med lite innslag av tradisjonell FoU. Bare en mindre gruppe med de mest aktive bedriftene ser ut til å velge og både være aktive innenfor åpen innovasjon og drive egen FoU. Resultatene indikerer at de fleste bedriftene i Nord-Norge har valgt en enten/eller strategi, der flertallet velger en åpen innovasjonsstrategi, og mindretallet velger en mer lukket intern FoU strategi. Bedriftenes valg av strategi kan dermed føre til utfordringer når bedriftene trenger drahjelp i innovasjonsarbeidet. Hvis for eksempel bedrifter med åpen innovasjonsstrategi faller utenfor eksisterende FoU virkemidler, kan dette uforutsett hemme innovasjonsaktiviteten sammenlignet med bedrifter som behersker tradisjonell FoU med klart definerte virkemidler best. I neste avsnitt ser vi nærmere på hvilke relasjoner til omgivelsene de nordnorske bedriftene mener er viktigst for innovasjonsarbeidet. 46

47 Figur 2.2: Bedriftenes FoU aktivitet i 2010 og typer bidragsytere Nordnorske bedrifters vurdering av hvilke relasjoner som er viktigst for innovasjonsarbeidet Bedriftene er avhengige av både interne og eksterne stimuli i innovasjonsarbeidet. Krevende og etterspørrende omgivelser, og mange eksterne relasjoner antas å ha stor betydning for måten innovasjonsarbeidet gjennomføres på i bedriftene. Bedriftene ble bedt om å vurdere hvilke type aktører som har hatt størst betydning for bedrifts innovasjonsarbeid, (med innovasjonsarbeid menes her utvikling av nye ideer, prosesser og produkter). Bedriftene ble også bedt om vurdere om det er relasjonen på lokalplan, nasjonalt plan eller internasjonalt plan som er mest relevante. Figur 2.3 nedenfor oppsummerer bedriftenes oppfatning av aktørenes relevans. 47

48 Figur 2.3 Relasjoner med betydning for bedriftens innovasjonsarbeid Nordnorske bedrifter vurderer relasjoner på det nasjonale plan som viktigere for innovasjonsarbeidet enn lokale og internasjonale relasjoner. Resultatet er ikke overraskende. Landsdelen har svært få sektorer en kan karakterisere som førende i utviklingen innen marked, teknologi, produksjon eller nye produkter, og er derfor i stor grad svært flink til å tilpasse løsninger utenfra. For de nordnorske bedriftene er de nasjonale aktørene klart viktigere for innovasjonsarbeidet enn lokale og internasjonale relasjoner. Relasjoner til kunder er med unntak av bedriftslederens nettverk nasjonalt, den viktigste innovasjonsrelasjonen. Betydningen bedriftslederen har for innovasjonsarbeid kommer klart frem. Både lokale relasjoner, nasjonale relasjoner og internasjonale relasjoner har betydning. Den relativt sett lavere andelen av bedrifter som tillegger internasjonale relasjoner høy vekt, forklares av at hver femte bedrift i undersøkelsen har omsetning fra internasjonale kunder. Andelen med internasjonale inntekter stemmer godt med undersøkelser presentert av MENON for regional fordelt eksport i Nord-Norge. Forekomsten av relasjoner utenfor landsdelen er svært viktig for nordnorske bedrifter. Bedriftsledernes evne til å bygge nettverk utenfor landsdelen har stor betydning for innovasjonsarbeidet. Avstandsulemper og mange små bedrifter må antas å øke utfordringene for bedriftene og bør være gjenstand for tilpasning av innovasjonsvirkemidlene i landsdelen i fremtiden. Mulighet for bedriftslederen til å være mer aktive på arenaer utenfor landsdelen vil for eksempel være ekstra viktig for å lykkes med økte leveranser til petroleumsvirksomheten utenfor Nord-Norge. Det er også svært interessant at få, og færre enn ventet, vurderer relasjoner med offentlige virkemidler, skattefunn, EU-programmer og FoU-institusjoner som viktige for innovasjonsarbeidet. Potensielle klyngeaktører viktigst for innovasjonsarbeidet Figur 2.3 viser at de fem viktigste nasjonale relasjonene er aktører som potensielt kan inngå i en lokal/nasjonal næringsklynge (røde stolper). Dette er relasjonstypene kunder, bransjeorganisasjoner, 48

49 personlige nettverk, leverandører og alliansepartner. Det er grunn til å anta at innovasjonshyppigheten vil være høyere i bedrifter som er del av klynger eller nettverk der de viktigste aktørene er samlet. Nasjonalt så kan vi lese av grafen at bransje - og nettverksorganisasjoner er en særdeles viktig aktør for relasjonsbygging i forbindelse med innovasjonsarbeid. Slike bransje- og nettverksorganisasjoner kan være starten på et tettere klyngearbeid, siden de samler bedrifter med felles interesser kan de dra nytten av hverandre. Dette kan igjen føre til at vi får en kombinasjon av rivalisering og samarbeid som på sikt fremmer innovasjon (Reve, 2010). Kunden er bedriftene i Nord-Norges viktigste kilde til innovasjon Tetthet av relasjoner gir et bilde av bedriftenes relasjonsbygging i innovasjonsarbeidet. Bedriftene ble derfor bedt om å rangere de fem viktigste kildene til innovasjon i bedriften I figur 2.4 nedenfor er bedriftenes rangering vist. Andelen som rangerer den enkelte faktor høyeste er vist i mørk blå farge, og lysere farge indikerer lavere rangering, men på topp 5 av faktorene. Figur 2.4 Nordnorske bedrifters viktigste kilder til innovasjon (N=521) Nordnorske bedrifters fem viktigste kilder til innovasjoner er kundene fulgt av leverandører, leders personlige nettverk, konkurrenter og alliansepartnere. Det offentlige virkemiddelapparatet, FoU institusjoner, finansinstitusjoner og EU rammeprogrammer er i liten grad fertile kilder til innovasjon. En kan trygt si at innovasjonsaktiviteten i bedriftene i Nord-Norge først og fremst er kundeorientert. Mindre direkte verdi for innovasjonsarbeidet har det offentlige virkemiddelapparatet. Dette er ikke overraskende, siden hovedoppgaven er å stimulere til innovasjon, mer en å være kilde til nye ideer. 49

50 FoU- institusjoners lave rangering er mer nedslående. Mindre enn 25 % av alle svarte har FoU som en av de fem viktigste innovasjonsaktørene. Kunden som kilde til innovasjon Bedriftenes kunder er signifikant positivt assosiert med ni av de ti typene av åpen innovasjon EKNN kartlegger. Det er kun i forhold til innovasjoner i det interne kunnskapssystemet at relasjoner til kunder ikke er direkte positivt stimulerende på innovasjonsarbeidet. En naturlig forklaring er at utvikling av kunnskapssystemer i liten grad er avhengig av at kunden involveres, siden behovene ligger i bedriften og i bedriftens produksjonssystemer. Det er også logisk at kundene har direkte påvirkning på hyppigheten av produkt/tjeneste innovasjoner. Det er tross alt kundene som skal kjøpe produktene/tjenestene. Det at kundene er med på å forme innovasjonene i retning av bedre produkter er en svært viktig prosess for bedriften. Uten denne prosessen er det stor risiko for at bedriftene ikke henger med i utviklingen, og tilbyr riktig kundeverdi. Bredden i kundenes påvirkning av innovasjonsarbeidet i nordnorske bedrifter er overraskende. En forklaring er at en åpen innovasjonsstrategi gir en mer lydhør og tilpassningsvillig måte å drive bedrift på. Ser vi nærmere på om det har betydning at bedriften har kunder utenfor lokalmarkedet, er relasjoner til kunder nasjonalt og internasjonalt oppfattet å være langt viktigere for innovasjon enn lokale kunder alene. En forklaring er at det er mindre sannsynlig at en bedrift orientert mot et lokalmarked har de mest krevende kundene tilgjengelig, sammenlignet med nordnorske bedrifter orientert mot nasjonale eller internasjonale markeder, der det er større sjanse for at kunden stiller større krav. Leverandører som kilde til innovasjon Leverandører øker signifikant forekomsten av innovasjonsprosesser innenfor produkter/tjenester, produksjonsmetoder, nye salgsmetoder, og reorientering i markedet mot nye kundegrupper. Igjen er leverandører nasjonalt eller internasjonalt signifikant viktigere som kilde til innovasjoner enn lokale leverandører. Unntaket er innenfor fiskeri og havbruk der lokale leverandører scorer høyt, ikke uventet med den store betydningen sektoren har i nord. Bedriftslederens personlige nettverk som kilde til innovasjon En annen viktig relasjon som har en signifikant korrelasjon med innovasjon er bedriftslederens personlige nettverk. Lederens nettverk er en viktig kilde til nesten alle typer åpne innovasjoner, med unntak av IT systemer og interne kunnskapssystemer. Bedriftslederens personlige nettverk er med på å stimulere bedriftenes innovasjonsgrad. Nettverk på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå er like viktig som kilde til innovasjon. Betydningen av hvem som inngår i bedriftslederens personlige nettverk er ikke kartlagt, og det hadde vært svært interessant å få innsyn i hvilke relasjoner bedriftslederen har som er så innflytelsesrike. Konkurrenter som kilde til innovasjon Samlet er konkurrenter en signifikant kilde til innovasjoner innenfor nye metoder for salg. Eksempler er innovasjoner der bedriftene for eksempel tar i bruk salg via internett, franchise som vekststrategi, direktesalg og distribusjonslisenser. Det som er det mest vanlige er at nordnorske bedrifter ser på hvordan konkurrentene driver med salg, for så forbedre sine egne salgsmetoder. Samarbeid med konkurrenter på salgsområdet er svært lite vanlig. Derimot påvirker konkurrenter innovasjoner for 50

51 reorientering av bedriften i markedet. Kapittel 6 i denne rapporten ser på forholdet mellom konkurranse og incentiver til innovasjon på et overordnet plan. Offentlige virkemiddelapparat, andre enheter i konsernet og FoU-institusjoner som kilde til innovasjon Tradisjonelle oppfatninger av at ideer til innovasjon kommer fra bedriftsinterne prosesser styrt av bedriften med nær tilknytning til FoU og virkemiddelapparatet, er i liten grad relevant for nordnorske bedrifter. Virkemiddelapparatet er i liten grad på bedriftenes liste over kilder til innovasjon. Tilretteleggerrollen er viktigere enn rollen som kilde til ideer. Dette er et signal om at også virkemiddelapparatet i økende grad må tilpasses åpen innovasjon, og utvide bredden i virkemidler til de idékilder bedriftene mener er mest relevante. Når FoU og offentlige virkemiddelapparat oppfattes å ha lav betydning som kilde til innovasjon, har lav relasjonsgrad ingen signifikant betydning for innovasjonsgrad. Dette indikerer et behov for en dyptgående diskusjon av om virkemiddelapparatet kan må videreutvikles. Resultatene fra EKNN- analysen viser at det er et tydelig forhold mellom nordnorske bedrifters relasjoner med omgivelsene og innovasjonsaktiviteten. Vi ser at alle kilder som signifikant påvirker innovasjonsgraden hos bedrifter er eksterne kilder, og kilder knyttet til verdikjedene i bedriftene. Kunder er den viktigste relasjonen, og påvirker alle typer innovasjon, bortsett fra interne kunnskapssystemer. Nordnorske bedrifters kilde til innovasjonskompetanse Det å rekruttere ansatte med den riktige type kompetanse er en av de mest kritiske valgene en leder gjør. En feil ansettelse kan koste små distriktsbedrifter svært mye. Det er derfor interessant å se hvilken kompetanse bedrifter i Nord-Norge anser som relevant når de skal ansette innovasjonskompetanse. Bedrifter i Nord-Norge anser bransjeerfaring som viktigst kilde til ny kompetanse Vi ser av figur 2.5 at bedriftene er åpne for flere rekrutteringsalternativer. Mest relevant for innovasjonsarbeidet er personer med erfaring fra næringen. Det er gledelig at nyutdannede følger på andreplass, og viser at tilførsel av fersk kunnskap prioriteres. Minst relevant opplever bedriftene personene med spesialisert erfaring fra i FoU- arbeid og personell med internasjonal erfaring. Forklaringen ligger i stor grad i at bedriftenes behov for denne type arbeidskraft bestemmes av internasjonal orientering, og av innovasjonsarbeidet i bedriften (teknologisk orientering). Denne kategorien bedrifter utgjør en liten andel av bedriftene i undersøkelsen. Det skinner imidlertid gjennom at personell med kompetanse innen tradisjonelle forskning og utvikling er mindre relevant enn personell med erfaring fra åpen innovasjonsaktivitet. Den sterke nærheten til kunden i Nord- Norge, gjør at det ikke er overraskende at personer med erfaring fra næringen fremstår som den mest attraktive kompetansekilden til innovasjon. Det å kunne vise til tidligere erfaring og suksess fra bransjen øker sannsynligheten for at man behersker den nye jobben på en tilfredsstillende måte. Like bak kommer ansettelse av nyutdannede personer. Vi kan derfor si at bedrifter ikke bare anerkjenner personer med lang erfaring, men også nyutdannede med oppdatert frisk kunnskap fra utdanningsinstitusjoner. 51

52 Figur 2.5 Viktigste kilder når bedriftene skal øke egen kompetanse i Nord-Norge Bedriftene som er et konsern i Nord-Norge vektlegger FoU i størst grad. Ikke overraskende er det bedrifter som er en del av et utenlands konsern som setter størst pris på personer med internasjonal erfaring. Likevel er bedrifter som er datterselskap av internasjonale selskaper de som vektlegger personer med FoU i minst grad. Årsaken til dette er uklar, men mest sannsynlig er forklaringen at innovasjon eller FoU- arbeidet forgår andre steder i konsernet (utenfor landsdelen). Som figur 2.5 viser, er personer med erfaring fra næringen de mest aktuelle kompetansekildene uavhengig av selskapsform. For nyutdannede sin del, er de minst ønsket i de minste av bedriftene, mens det mer mest ønsket i norske konsern med avdelinger i Nord-Norge. En forklaring er at det er mange små selskaper som inngår, og mange familiedrevne selskaper. I denne type bedrifter er det vanskeligere å sette av ressurser til å lære opp en person uten bransjeerfaring eller som kommer rett fra et utdanningsløp. I motsatt ende vil de store selskapene ha økonomisk rom til å ta seg tid til å ansette og lære opp nyutdannede. Det samme kan vi si om strategier med å rekruttere fra andre næringer. Også her er det bedrifter i et konsern som anerkjenner denne typen kompetanse høyest. Det er naturlig at mange selvstendige bedrifter i første rekke vil ansette personer som kan gå rett i en jobb. Om man eksempelvis driver et håndverkerfirma, ansetter du som regel den som er flinkest av søkerne i håndverket, ikke nødvendigvis personer som har erfaring fra andre næringer. I tabell 2.1 nedenfor er nordnorske bedrifters prefererte kilder til innovasjonskompetanse oppsummert. 52

53 Tabell 2.1: Nordnorske bedrifters prefererte kilder til økt kompetanse etter organisasjonsform Intern Kompetanseutvikling Utvikling av ny kompetanse internt i nordnorske bedrifter foregår på mange måter. Den enkleste og mest brukte strategien er utvikling av taus kunnskap gjennom daglig arbeid. En slik form for kompetanseutvikling gjennom erfaring er en svært viktig del av bedriftenes konkurranseevne. Bedrifter i Nord-Norge bruker i høy grad opplæring og kursing til intern kompetanseutvikling I figur 2.6 fremgår nordnorske bedrifters strategi for intern kompetanseutvikling. En svært stor andel av bedriftene foretrekker intern opplæring og kursing for å fremme kompetanse. Nederst på skalaen finner vi formalisert etterutdanning på høyere nivå. En svært liten andel av bedriftene bruker dette i stor grad. Det kan komme av at mange bedrifter trenger den arbeidskraften de har i daglig drift. Etterutdanning på høyere nivå medfører i mange tilfeller at den ansatt blir borte fra jobb i en periode. Dette kan være en medvirkende faktor til at flere ikke velger etterutdanning på høyere nivå. På den positive siden finner vi at mange mener at de bruker kunnskapsledelse aktivt i bedriften. I dagens kunnskapsøkonomi vil mange si at kunnskapsledelse er en de mest sentrale oppgavene til ledelsen. Det sammenfaller også med at innovasjon i kunnskapssystemer er assosiert med interne drivkrefter til forskjell fra de øvrige åpne innovasjonsformene. Kunnskapsledelse er hvordan kunnskap deles, distribueres, utvikles og forstås i en bedrift. Siden kunnskapsledelse er at bredt begrep, kan kunnskapsledelse i nordnorske bedrifter innebære en rekke aktiviteter. Figur 2.6 viser de viktigste formene for kompetanseutvikling. 53

54 Figur 2.6 Kunnskaps- og kompetanseutvikling Bedriftenes valg av kunnskapsstrategi reflekterer ressurstilgjengelighet sterkt. For nordnorske bedrifter er det svært dyrt å ta ansatte ut av produksjon i lengre tid for opplæring. Bedriftene velger derfor intern opplæring for ikke å forstyrre produksjonen mer enn nødvendig. Hvordan kan nordnorske bedrifter få suksess med innovasjoner? Nordnorske bedrifter utøver i langt større grad enn ventet åpen innovasjon. Internasjonalt fremheves evnen til åpen innovasjon som fremtidens innovasjonsstrategi. Tøffe realiteter har stimulert fremveksten av et langt mer fleksibelt innovasjonssystem enn det en forventer å finne ut fra tradisjonell innovasjonsteori. Basert på analysene i EKNN, er bedriftene langt mer innovasjonsorienterte enn ventet. Alle relasjonene som har betydning for innovasjonsaktiviteten i bedrifter i Nord-Norge er eksterne. Interne relasjoner og FoU- institusjoner har derimot ingen signifikant økning på innovasjonsaktiviteten. En konklusjon er at bedriftene i Nord-Norge har gjennomgått et paradigmeskifte innen innovasjon, der bedriftene raskt har adoptert åpen og relasjonsdrevet innovasjon. Resultatene gir grunnlag for å gi noen råd. Seks kjennetegn for suksess i innovasjonsarbeid Vi kan sammenfatte særpregene ved suksessrike nordnorske bedrifters innovasjonsarbeid og kunnskapsstrategier i seks hovedpunkter. 1. Riktige kunder er nødvendig 2. Det er viktigere å ha noen i bedriftens ledelse som kjenner de smarteste - enn at de jobber i bedriften 3. Bedriftene selger løsninger da må vi ha folk som kan sette dem sammen 4. Mange glemmer at vi måles på verdi, den beste forretningsmodellen vinner 5. Kunnskap hentes eksternt, men kombineres med egen kunnskap for å oppnå fortrinn. 6. Det viktigste produktet er egen kunnskap, men selger andres når det passer 54

55 Riktige kunder Suksessrike bedrifter i landsdelen kjennetegnes av at kundens behov er hoveddrivkraften for økt bruk av kunnskap. Det som gjelder, er å være gode på å sette kunnskapen i bedriften inn på utvikling av løsninger som en del av det løpende arbeidet for kunden. Kombinasjonen av bedriftsledere i nær kontakt med kunden, med stor oversikt over mulige løsninger og omfattende nettverk, medarbeidere som i høy grad er selvdrevet når de møter utfordringer hos kunden, verdsettes som uunnværlige arenaer for de som vil lykkes. Denne kombinasjonen finner vi langt hyppigere hos bedrifter som møter konkurranse fra utlandet, eller selv konkurrerer i utlandet. Når mange internasjonale bedrifter tiltrekkes til den kapitalkrevende utvinningen av naturressurser i Nord-Norge, skaper dette interessante muligheter. Det gir mange i nord mulighet til å utvikle internasjonalt konkurransedyktige forretningsmodeller, og erfaring i å konkurrere internasjonalt. En bedriftsleder sa dette på en god måte: Utviklingen skjer veldig raskt, teknologiene utvikles så raskt at det kan det ta svært kort tid fra noe er topp moderne, til det er utdatert, da gjelder det å være nær kunden hele tiden og ha en kunde som må ha siste nytt. Det er viktigere å ha ledere i bedriften som kjenner de smarteste - enn at de smarteste jobber i bedriften Vi observerer en utstrakt kompetanse på nettverksvirksomhet og samarbeid hos de bedriftene som har suksess. Bedriftene motiveres av kravet til konkurranseevne til å skaffe seg hjelp med det de ikke er så gode på. Det er ikke et svakhetstegn, men et tegn på forståelse for markedet og tilpasning av forretningsmodellen. Vi finner sterke innslag av slik kompetanse og arbeidsmåte, hos de nordnorske bedriftene som lykkes. En bedriftsleder i verkstedsindustrien uttrykte det slik Det er viktigere å vite hvor vi får tak i de beste folkene, enn at de jobber hos oss til enhver tid. Det er relasjoner med bedrifter som har relatert kompetanse til bedriftens egen kompetanse, og som bidrar til en konkurransedyktig leveranse til kunden, som er det viktige. Et eksempel fra en kommunikasjonsbedrift illustrer dette. På spørsmål om hvordan bedriften klarer å være så leveringsdyktig med så få ansatte svarer daglig leder: Vi har bygget opp et nettverk internasjonalt med de flinkeste bedriftene i vår bransje. Når vi for eksempel skal gjøre endringer på funksjonaliteten på en nettside, krever det ofte kompetanse både på betalingssystemer, databasesystemer, cloud computing, og prissetting. Alene ville vi ikke kunnet trekke på så bred relatert kompetanse. Bedriftene selger løsninger da må vi ha folk som kan sette dem sammen De bedriftene som lykkes best er de som har evne til å forlate tradisjonelle forretningsmodeller, og som satser på å forlenge verdikjeden. Dette innebærer endring av hva bedriften gjør for kunden, eller at en lager nye virksomheter med utspring i eksisterende som arbeider på nye måter. Bedriftene stimuleres av muligheter for økt dekningsbidrag fra leveranse av tjenester sammenlignet med ren fremstilling eller produksjon av produkter. Vi selger ikke lengre et produkt, men en tjeneste. Kunnskap om å sette sammen tjenesten og prissette den blir derfor essensiell. (Industriell vedlikeholdsbedrift). Nå er de viktigste parametere ikke bare produkter, men hvor flinke vi er til å automatisere og gjøre det lett for kunden å bruke produktet effektivt. (IT utviklingsbedrift). 55

56 Økende global konkurranse vil i årene fremover påvirke Nord-norske bedrifter enda sterkere. Det er derfor ikke overraskende at suksessrike bedrifter nå motiveres til å utvikle kompetanse innen tjenester rundt sitt produkt. Det betyr for eksempel at en endrer seg fra å selge produksjonsutstyr til fiskeindustrien, til å selge produksjonskapasitet til fiskeindustrien. Omfattende reorientering vil i årene fremover skape vekst i både aktivitet, kompetansebruk og verdiskapning i Nord-Norge. For mange bedrifter vil slike endringer være smertefulle. Bedriften kan oppleve motstand mot endringer av bedriftens leveransemåte fra deler av eksisterende kundebase og motstand fra egen organisasjon. Den beste forretningsmodellen vinner, ikke den beste forretningsideen En mer uformell og nettverksbasert måte å løse oppdrag på i nord, er på mange måter mer fremtidsrettet arbeid enn det som er kjent. Hvis det i Nord-Norge hadde vært sterkere uvilje å dele kunnskap, ville det fort oppstått sterke begrensinger på innovasjonssamarbeid og den løsningsevnen vi ser i små bedrifter. Et eksempel er de nye petroleumsrettede vedlikeholds- og modifikasjons selskap, der en rekke mindre leverandører går sammen om å konkurrere om oppdrag. Mange av bedriftene vi har møtt som har lykkes, setter betydelige ressurser inn på løpende utvikling av forretningsmodellen. Fokuset endres fra at en tidligere var opptatt av å være først med et produkt inn i markedet, til å utvikle forretningsmodellen slik at verdien av produktet for kunden blir best mulig. Vi har også sett tilfeller der bedriftene ikke har klart å endre bedriften, men i stede har lansert den nye forretningsmodellen gjennom en spin-off bedrift (bedriftshelsetilbyder). Økt tjenesteinnhold og økt fokus på kompetanse er hyppig observerte verdidrivere. Kunnskap hentes fra utsiden av bedriften, men kombineres med egen kunnskap. Først da oppstår fortrinn Samhandlingsmodeller er derfor i skuddet hos nordnorske bedrifter. De mest synlige er prosjekter av typen ARENA- satsninger og NCE- satsninger. Årsaken er at bedriftene som lykkes, i stor grad henter ideer fra andre, og kombinerer det med egen kunnskap. Som en bedriftsleder sa det: Hvis vi bare må basere oss på andres kunnskap, utviskes alle fortrinn vi har. Vår suksess, er å være best på å utnytte det andre kan til å lage mer effektive løsninger for kunden på vår måte. Det er derfor med en viss uro en leser Stortingsmelding nr. 7 ( ), der et nyskapende og bærekraftig Norge diskuteres. Her legges det vekt på at utviklingsarbeid må tilpasses regionens behov, og at det regionale utviklingsarbeidet bør forankres i næringsklynger og hos sterke næringsaktører som har vilje og evne til satse. Når nesten ingen av de mer en 700 bedriftene som har deltatt i EKNN prosjektet rapporterer å være del av en velfungerende næringsklynge, er budskapet fra nordnorske bedrifter klart: Regionale innovasjonsvirkemidler må reformuleres slik at de passer nordnorske bedrifters behov. Det må i økende grad tilrettelegges for tilpasning av andres kunnskap til egen hverdag. Det viktigste produktet er egen kunnskap, men selger andres når det passer For bedriftene i Nord, er det sett fra de mest vellykkede bedriftene, en god ide å selge andres løsninger når det passer. Det betyr at for eksempel at bedriftene på vegne av andre bedrifter, utfører drift, vedlikehold, service, og modifikasjoner. Slik reduseres faren for at nye muligheter innen for eksempel mineralressurser, petroleumsvirksomhet, og energisektoren, gir små ringvirkninger etter 56

57 utbyggingsfasen i Nord-Norge. Signalet fra de som lykkes er klart, servicerollen gir for mange et langt større dekningsbidrag enn produksjon av utstyr, og skaper mange flere arbeidsplasser en konkurranse med lavkostland på produksjon. I tillegg kan vi fortsette med å være produsenter, fordi utstyret blir del av større systemer og leveranser. Storsamfunnet kan skape mange flere slike muligheter i Nord-Norge ved å sørge for forpliktende avtaler om ringvirkninger lokalt fra ressursutvinningen i landsdelen og kreve lokal medvirkning. Innovasjon er grunnlaget for at bedriftene kan skape verdier i konkurranse med andre bedrifter. I neste kapittel analyseres verdiskapningen i nordnorsk næringsliv. 57

58 Kapittel 3: Verdiskapning i Nord-Norge Ansvarlig: Anne Espelien Næringslivet i Nord-Norge talte i underkant av bedrifter i Totalt omsatte disse bedriftene for 202 milliarder norske kroner, hvorav medianbedriften 9 omsatte for 1.4 millioner. Dette forteller oss at det er flere små enn store bedriftene i Nord-Norge. Det største fylket er Nordland med 55 prosent av den totale verdiskapingen i Nord-Norge i Næringslivet i Troms står for 33 prosent av verdiskapingen og bedriftene i Finnmark dekker de siste 12 prosentene. Den største bedriften i Nord-Norge finner vi i Troms. Dette er Universitetssykehuset Nord-Norge med 3,5 milliarder i verdiskaping i Den nest største bedriften i Nord-Norge finner vi i Nordland, dette er Nordlandssykehusene. Den tredje største bedriften i Nord-Norge målt i verdiskaping er REC. REC legger nå trolig ned mye av sin virksomhet i denne regionen, noe som nok vil vises på verdiskapsutviklingen til næringslivet fra Den største bedriften i Finnmark er Helse Finnmark med 900 millioner i verdiskaping i Totalt var det seks bedrifter som omsatte for mer enn 1 milliard i 2010, hvorav to av disse er sykehus. Verdiskaping hva det er og hvordan det måles En nærings størrelse kan måles på ulike måter. Det beste målet er etter vårt skjønn verdiskapingen. Selv om dette begrepet i mange tilfeller blir benyttet løselig og med varierende innhold, har det en presis og entydig betydning. Verdiskaping beregnes ganske enkelt som bedriftenes omsetning fratrukket kjøpte varer og tjenester. Det betyr samtidig at bedriftenes verdiskaping tilsvarer summen av lønnskostnader og EBITDA (det vil si driftsresultat før av- og nedskrivninger). Nord-Norges verdiskaping er dermed summen av lønnskostnader og EBITDA i alle bedriftene i våre tre nordligste fylker Nordland, Troms og Finnmark. Verdiskaping er et godt størrelsesmål av to grunner. For det første unngår man dobbelttelling av varer og tjenester, noe som gjør det meningsfullt å sammenligne verdiskaping på tvers av næringer. Dessuten gir verdiskaping et godt bilde på den samfunnsmessige avkastning av næringsvirksomheten. Det skyldes at verdiskapingen viser hvor mye som blir igjen til å lønne de viktigste interessentene (stakeholders) i næringen, det vil si de ansatte gjennom lønn, kommunene og staten gjennom inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og selskapsskatt, kreditorene gjennom renter på lån, og til slutt eierne gjennom overskudd etter skatt. I nasjonalregnskapet betegnes verdiskaping som bruttoprodukt. Summen av all verdiskaping i Norge betegnes som vårt BNP (brutto nasjonalprodukt). I regionaløkonomiske analyser er det ikke uvanlig at en prøver å komme fram til verdiskapingen i de ulike regioner. En bruker da eksempelvis begrep som BNP for Nordland, Troms og Finnmark for å betegne verdiskapingen i fylkene. Fylkets BNP fremkommer som den samlede verdiskapingen i alle bedrifter og i offentlig forvaltning i hvert enkelt fylke. I dette kapittelet vil vi primært fokusere på næringslivets verdiskaping, men la oss først starte med en oversikt over variasjoner i regional BNP per innbygger og per sysselsatt. 9 Kun bedrifter med positiv omsetning er regnet med. 58

59 Hovedkontorproblematikk når aktiviteten foregår et annet sted enn selskapet er registrert Analysene i dette kapittelet er basert på ikke-konsoliderte regnskapsdata. Det vil si at vi har regnskapsdata for samtlige foretak i Brønnøysundregisteret. Et selskap som Orkla har for eksempel en lang rekke datterselskaper i ulike deler av landet, og vi har regnskapsdata for hver av disse. Det gjør at populasjonene er bygget opp av minste juridiske enheter innenfor hvert konsern. Dette reduserer, men løser ikke, hovedkontorproblematikken. Finnes det selskaper som har all regnskapsførsel tilordnet hovedkontoret men aktiviteter andre steder i landet kommer disse aktivitetene ikke til syne i de regionene de utføres. Selskaper som har virksomhet i flere næringer tilordnes den viktigste En del større selskaper har virksomhet innenfor flere forretningsområder og kan derfor høre hjemme i flere næringer. Dersom forretningsområdene er organisert som separate foretak, byr ikke dette på noe problem, jfr. punktet ovenfor. En del konsern er imidlertid selskapsmessig integrert, hvilket betyr at flere forretningsområder er organisert under samme selskapsform (organisasjonsnummer). Denne problemstillingen har vi forsøkt å løse ved å si at et selskap skal tilordnes den næringen hvor hovedtyngden av virksomheten foregår. I de fleste tilfeller er det håndtert i form av en tommelfingerregel om at minst 50 prosent av inntektene skal genereres innenfor næringen. For eksempel er DnB NORs shipping- og offshoreaktivitet (som er verdens største) ikke inkludert i maritim næring fordi det utgjør en for liten del av totalvirksomheten. 10 Denne metoden innebærer at konsernstrukturer, det vil si selskaper som opererer i flere forretningsområder likevel bare inngår i en EKN-næring. Regionale forskjeller i verdiskaping I figuren nedenfor er verdiskapingen i samtlige norske fylker registrert. De blå stolpene viser BNP per innbygger, mens de røde viser BNP per sysselsatt. Oslo har overlegent høyest BNP per innbygger, mens BNP per sysselsatt ligger nærmere gjennomsnittet. Det skyldes mange faktorer, men i denne sammenheng er pendlemønsteret den viktigste årsaken. Et betydelig antall mennesker pendler hver dag inn til Oslo fra de omkransende fylkene; Akershus, Oppland, Hedmark, Østfold, Vestfold og Buskerud. I disse fylkene er dermed verdiskaping per innbygger lavere enn verdiskaping per sysselsatt. 10 I analysen av fornybar energi og miljøteknologi (Grünfeld og Espelien, 2011) har man vært sofistikert. Der er i prinsippet alle relevante selskaper inkludert, men kun med den andel av virksomheten som ligger innenfor næringen. 59

60 Finnmark Finnmárku Troms Romsa Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sogn og Fjordane Hordaland Rogaland Vest-Agder Aust-Agder Telemark Vestfold Buskerud Oppland Hedmark Oslo Oslo/Akershus Akershus Østfold BNP per sysselsatt. Kroner BNP per innbygger. Kroner Figur 3.1: Verdiskapning fordelt på fylker i Kilde: ssb.no, fylkesfordelt nasjonalregnskap, I Oslo er verdiskaping per innbygger nesten dobbelt så høy som verdiskaping per sysselsatt. For Nord- Norge er situasjonen nesten motsatt; verdiskaping per sysselsatt er i Nordland nesten dobbelt så stor som verdiskaping per innbygger. Den er litt lavere i Troms og Finnmark. Forskjellen mellom hovedstaden og de nordligste skyldes at svært mange pendler inn til Oslo for å jobbe. Er vi opptatt av produktivitetsforskjeller gir det derfor mer mening å sammenligne de røde stolpene, mens de blå stolpene er mest relevante når vi ønsker å sammenligne verdiskapingsaktivitetene som foregår i internt i hvert fylke. Fylkene i Nord-Norge kommer middels godt ut med hensyn til verdiskaping per innbygger; totalt sett ligger fem fylker lavere. Nordland er det fylket som gjør det best med hensyn til verdiskaping per ansatt, men ligger også der noen under landsgjennomsnittet. Kun 3 (4) fylker ligger over gjennomsnittet. Felles for disse er høy befolkningskonsentrasjon og store byer. I det følgende vil vi konsentrere oss om næringslivets verdiskaping. I analyser av produktivitet og såkalt faktorsammensetting (det vil si hvor kapital-, arbeids- og kunnskapsintensiv næringslivet er) vil vi benytte verdiskaping per ansatt. Verdiskapingen i Nord-Norge er økende Verdiskapingen i Nord-Norge har vokst jevnt siden Kun avbrutt av en svak tilbakegang i 2002 og Figuren under viser utviklingen i verdiskaping i Nord-Norge fra fordelt på lønnskostnader og EBITDA, der lønnskostnadene utgjør mesteparten av den totale verdiskapingen. 60

61 Millioner kroner Verdiskaping Nord-Norge Kilde: MENON Business Economics Ebitda Lønn Figur 3.2: Verdiskaping i Nord-Norge Fra 2001 til 2002 opplever næringslivet i Nord-Norge en svak tilbakegang i verdiskapingen på 500 millioner. Dette skyldes to ting. For det første opplever Nordlandsbanken et fall på 600 millioner i verdiskaping fra 2001 til Dette er med på å trekke resultatene ned for regionen som helhet i Den andre årsaken er at bedrifter bortfaller. En rekke av de bedriftene med størst verdiskaping i 2001 øker sin verdiskaping til Den sterke veksten fra 2002 til 2003 skyldes at sykehusene kommer inn i datamaterialet. I analysene på næringsnivå er sykehusene tatt ut av datamaterialet. I Nord-Norge finner vi følgende sykehus fra 2003; Universitetssykehuset Nord-Norge, Nordlandssykehuset, Hålogaland sykehuset og Helse Finnmark. Selv om den sterke veksten primært skyldes sykehusene finner vi at flere av de største bedriftene målt i verdiskaping også har hatt vekst fra 2002 til Veksten frem til 2008 skyldes vekst i selskapene generelt. Ser vi på de store nesten dobler sykehusene sin verdiskaping i løpet av perioden. Også REC og Hurtigruta har en god utvikling i perioden og REC mer enn syv-ganger sin verdiskaping frem til Veksten stoppes brått til 2009 og skyldes dårligere resultater fra flere av de største aktørene. Spesielt ser vi at REC begynner å merke konkurransen i wafermarkedet. Veksten til 2010 skyldes vekst i mange bedrifter i Nord-Norge. Med andre ord en generell vekst som ikke kan tilskrives en spesiell gruppe bedrifter eller en enkeltbedrift. Størst variasjon i verdiskapsutviklingen i Nordland Nord-Norge består av tre fylker med svært ulik verdiskaping. Figuren under viser verdiskaping per fylke fra 2005 og til Nordland er størst målt i verdiskaping, både absolutte tall og vekst. Men det er også i dette fylket vi finner de største svingningene fra et år til neste i seksårs perioden som vises i figuren nedenfor. Figuren viser at verdiskapingsveksten fra 2005 til 2008 har vært jevn og høy for Nordland. Går vi nærmere inn i datamaterialet finner vi at dette primært skyldes sterk vekst hos REC. Selskapet nesten firedobler sin verdiskaping fra 2005 til Men dette forklarer ikke hele veksten alene. Flere av de andre store selskapene i regionen kan vise til betydelig verdiskapingsvekst. 61

62 Millioner kroner Hurtigruten dobler sin verdiskaping og Sykehusets verdiskaping øker med 50 prosent i løpet av den korte perioden for å nevne noen. Faktisk finner vi nesten ingen selskaper i Nordland som hadde negativ verdiskapingsvekst fra 2005 til Den positive utviklingen snur imidlertid fra 2008 til Dette er en trend vi generelt har sett i næringslivet og er derfor ikke overraskende. Går vi inn i datagrunnlaget finner vi nedgangen skyldes en mindre nedgang hos veldig mange av selskapene i Nordland. For de få selskapene som kan vise til vekst er denne beskjeden. Veksten fra 2009 til 2010 skyldes det samme fenomenet. Veksten er spredt på mange selskaper, der flere kan vise til god vekst fra 2009 til Verdiskapig per fylke Kilde: MENON Business Economics Nordland Troms Finnmark Figur 3.3: Verdiskaping fordelt på fylke Troms fylke har hatt en jevn verdiskapingsvekst fra 2005 til 2008 med en økning på rundt to milliarder per år. I Tromsø står Universitetssykehuset Nord-Norge og Sparebank 1 for i snitt 27 prosent av den total verdiskapingen i fylket. Dette medfører at resultatene til disse bedriftene får en betydelig påvirkning for veksten. Størst vekst i hele perioden finner vi hos Sykehuset med 64 prosent økning i verdiskaping fra 2005 til Tilsvarende vekst for Sparebank 1 var 38 prosent for samme periode. Interessant er det å se at til tross for finanskrisen som rammet deler av norsk næringsliv kan Troms vise til verdiskapingsvekst i Dette skyldes ikke bare vekst hos de største aktørene, men også vekst i resten av næringslivet. Fra 2009 til 2010 opplevde Universitetssykehuset Nord-Norge en svak tilbakegang i verdiskapingen, og det er andre bedrifter som står for veksten. I Finnmark finner vi nesten ikke verdiskapingsvekst mellom 2006 og Dette skyldes store variasjoner i verdiskapingsveksten til bedriftene i Finnmark. Noen bedrifter kan vise til økt vekst, mens andre har tilbakegang. Til sammen utjevner veksten nedgangene og vi får en flat vekst totalt sett. Fra 2007 til 2008 opplever imidlertid fylket vekst. Dette skyldes en generell vekst blant bedriftene og spesielt har veksten vært betydelig for en rekke av de største aktørene. Eksempelvis økte Boreal Transport Nord, som er et av Finnmarks største selskaper målt i verdiskaping, sin verdiskaping med over 150 prosent fra 2007 til Fra 2008 til 2009 flater igjen veksten i Finnmark ut, men vi ser heller ingen nedgang under finanskrisen. Dette skyldes at de fleste bedriftene opplever 62

63 en vekst til 2009, samtidig er det noen som opplever nedgang og totalt sett flater ut veksten. I 2010 finner vi igjen vekst og spesielt Grieg Seafood og Villa Arctic, begge innen fisk, leverer gode verdiskapingsresultater som fører til sterk vekst fra Høyere verdiskapingsvekst i Nord-Norge enn i norsk næringsliv Det er ingen tvil om at Nord-Norge er i vekst. Figuren under viser indeksert verdiskapingsvekst for de tre fylkene og hele norsk næringsliv. Som figuren viser ligger samtlige fylker i Nord-Norge med en høyere vekstrate enn norsk næringsliv. Nordland, som er det største fylket i Nord-Norge, varierer mest fra utviklingen i norsk næringsliv. Det kan se ut som om fylkene i Nord-Norge klarte seg bedre gjennom finanskrisen enn næringslivet totalt sett. Verdiskapingsindeks 2000=100 Kilde: MENON Business Economics Nordland Troms Finnmark Norge Figur 3.4: Indeksert verdiskapingsvekst Verdiskapingen i Nord-Norge er konsentrert i to regioner Nord-Norge består av 88 kommuner fordelt på 3 fylker. Å se på forskjeller i verdiskaping mellom alle disse kommunene vil gi liten mening fordi noen kommuner vil dominere bildet fullstendig. Samtidig vet vi at kommuner kan være del av en økonomisk eller arbeidsmarkedsregion på tvers av fylkesgrenser. Det er gjort flere inndelinger av norske kommuner med akkurat denne problemstillingen i fokus. I notat 24/2009 fra SSB tar Bhuller hensyn til noe av den kritikken som er rettet mot økonomiske regioner og blant annet er kravet om uoppløselige fylkesgrenser opphevet og kun pendlingsstatistikk er vektlagt ved dannelsen av de nye regionene. Med Bhullers arbeid er antall bo- og arbeidsmarkedsregioner redusert fra 161, som særlig Juvkam (2002) har benyttet, til 89. En inndeling som fremstår som mer operasjonell for empirisk arbeid. For Nord-Norges del er det svært små forskjeller mellom Bhullers og Juvkam sin inndeling. Kun en kommune skiller de to inndelingene. Vi har derfor valgt å legge Bhullers inndeling til grunn for en nærmere regional studie av næringslivet i 63

64 Nord-Norge. Figuren under viser verdiskapingen i Nord-Norge fordelt på Bhullers regioninndeling Verdskaping 2005 og 2009 i Mill NOK fordelt på Bhullers regioner Kilde: MENON Business Economics Figur 3.5: Verdiskaping fordelt på regioner Det er to regioner som skiller seg ut i størrelse, region nummer 77 og region nummer 71. I tabell V3-1 i vedlegget til kapitlet er det beskrevet hvilke kommuner som inngår i region 77 og 71. I region 77 finner vi de to største bedriftene i Nord-Norge, Universitetssykehuset Nord-Norge og Sparebank 1. I region 71 finner vi Nordlandssykehuset, REC og Widerøe Flyselskap. Av de seks bedriftene med over 1 milliard i verdiskaping i 2010 er det kun hurtigruten som ikke er en del av en av disse to regionene. Det er mindre forskjell mellom regionene når vi ser på vekst fra 2005 til Men en av regionene har opplevd en negativ verdiskapingsutvikling. Dette er region nummer 75. Den største enkeltaktøren som forsvant fra regionen i løpet av perioden var Tine Meieriet Nord, som hadde siste regnskapsår i Med bortgangen av denne bedriften forsvinner en såpass stor andel av den totale verdiskapingen i regionen at de gjenværende bedriftenes vekst ikke klarer å veie opp. Verdiskapingen skjer uavhengig av regionstørrelse En annen interessant måte å se på verdiskapingen i Nord-Norge er å fordele denne etter KRDs sentralitetsindeks. Denne deler norske kommuner inn kategori fra 1 til 5 basert på hvor mange mennesker som bor der. I tabell V3.2 i vedlegget foreligger kriteriene for inndelingen. Figuren under viser verdiskaping i 2005 og 2010 fordelt på fem regionstørrelser i Nord-Norge. Figuren viser at det ikke er store forskjellen på verdiskaping i de mindre senterregionene enn i de store. Den eneste som skiller seg ut er områder med spredt bosetting som er mindre i absolutt størrelse, men som har hatt en betydelig høyere vekst i perioden. 64

65 Verdiskaping i Mill NOK fordelt på BA-sentralitet i Nord-Norge Kilde: MENON Business Economics Figur 3.6: Verdiskaping fordelt på regionstørrelse Flest ansatte i Nordland Figuren under viser utviklingen i antall ansatte i næringslivet i Nord-Norge. Totalt sett sysselsetter næringslivet i Nord-Norge rundt personer. Dette tallet har vært ganske stabilt siden Flest ansatt finner vi i Nordland og Troms. Den sterke veksten i antall ansatte til 2003 skyldes at sykehusene kommer inn i datamaterialet som egne selskaper. Finnmark har hatt den laveste veksten i antall ansatte i perioden på 26 prosent. Troms har hatt den sterkeste veksten på 34 prosent og Nordland har hatt en vekst på 31 prosent i perioden Ansatte i næringslivet i Norge-Norge Kilde: MENON Business Economics Finnmark Troms Nordland Figur 3.7: Antall ansatte fordelt på fylker 65

66 Produktivitetsmål verdiskaping og lønnskostnader per ansatt Det er vanskelig å finne gode mål på produktivitet. Verdiskaping per ansatt er et uttrykk for hvor stor verdi en gjennomsnittsansatt skaper. Problemet med dette målet er imidlertid at kapitalintensive virksomheter må ha høyere verdiskaping per sysselsatt for å dekke bedriftens kapitalkostnader. Høy verdiskaping per ansatt kan dermed enten være uttrykk for høy produktivitet eller høy kapitalinnsats i virksomheten. Derfor er det fornuftig å supplere med et annet mål; lønnskostnader per ansatt. Dette er et uttrykk for arbeidskraftens produktivitet fordi det representerer et minimumsnivå for de ansattes gjennomsnittlige bidrag til bedriftenes verdiskaping. 11 Dersom lønnskostnader per ansatt er høyere enn de ansattes bidrag til verdiskapingen, vil bedriftene tape penger og på sikt forsvinne fra markedene. Et høyt lønnsnivå vil gjøre det lettere å beholde og tiltrekke seg ny kompetanse, så lønnskostnader er derfor også en god indikator på regionens og næringslivets attraktivitet. En innvending mot dette målet er at i markeder uten internasjonal konkurranse kan bedriftene velte høye lønnskostnader over på kundene. Begge målene må derfor tolkes med forsiktighet. Lav verdiskaping per ansatt i Nord-Norge Verdiskaping per ansatt er lavere i Nord-Norge enn i norsk næringsliv som helhet. Det fremgår av figuren nedenfor, som viser gjennomsnittlig verdiskaping per ansatt fra 2005 til Nordland har høyest verdiskaping per ansatt av de nordnorske fylkene. Ser vi landet under ett skaper en gjennomsnittsansatt i Norge 36 prosent større verdier enn en gjennomsnittsansatt i Nordland. Forskjellene i produktiviteten i Nord-Norge kan skyldes ulik næringssammensetningen. Næringssammensetningen vil vi komme tilbake til i et senere avsnitt. Ser vi på vekst i verdiskaping per ansatte finner vi at denne har økt fra 2005 og til 2010 og at veksten fra 2005 til 2010 er høyere eller lik for samtlige fylker i Nord-Norge enn for norsk næringsliv. 11 At produktiviteten er lav, betyr ikke at folk tar det med ro på jobben: Lav produktivitet og dermed lave lønninger kan eksempelvis skyldes ineffektiv organisering eller lite automatiserte og arbeidsintensive produksjonsprosesser. 66

67 Gjennomsnittlig verdiskaping per ansatt i 1000 NOK Kilde: MENON Business Economics Gjennomsnittlig verdiskaping per ansatt Vekst ( ) % % % 20 % % % % - Nordland Troms Finnmark Norge 0 % Figur 3.8: Produktivitet i Nord-Norge og Norge Lavt lønnsnivå i Nord-Norge, og gjennomsnittlig vekst En gjennomsnittsansatt i næringslivet i Nord-Norge koster kroner (lønn + arbeidsgiveravgift) i Bedriftene i Finnmark betaler sine ansatte lavest lønn av bedriftene i Nord-Norge og i Norge totalt, noe som fremgår av figuren nedenfor. Lønnsnivået i Nordland lå i prosent lavere enn gjennomsnittlig lønn per ansatt i norsk næringsliv. Ser vi på hva en arbeidstaker koster i alle landets fylker finner vi at Finnmark ligger nest nederst i denne rangeringen, mens Nordland ligger på 13 plass når vi rangerer alle fylkene. Figuren under viser gjennomsnittlig lønnsandel i fylkene i Nord-Norge opp mot gjennomsnittlig lønnsandel i norsk næringsliv. Figuren viser at den relative andelen for Nordland og Finnmark er økende fra 2000 til Samtidig ser vi at den relative lønnsandelen i Troms er lavere i 2010 enn i

68 90 % Gjennomsnittlig lønn i Nord-Norge som andel av gjennomsnittlig lønn i norsk næringsliv 2000 og 2009 Kilde: MENON Business Economics 88 % 86 % 84 % 82 % 80 % 78 % % 74 % 72 % 70 % 68 % Nordland Troms Finnmark Figur 3.9: Lønnsutvikling i Nord-Norge Likevel har lønnsutviklingen i Nord-Norge hatt en høyere vekst enn i norsk næringsliv sett under ett. Veksten utlignes ikke. Figuren nedenfor viser utviklingen i lønnskostnader fra 2000 til 2010 for fylkene i Nord-Norge og Norge totalt. Lønnsnivået i Nordland og Troms har i stor grad fulgt veksten nasjonalt. Nordland er nok det fylket som er mest a-typisk. Mens produktiviteten målt i lønnskostnader per ansatt går ned nasjonalt fra 2010 ser denne ut til å øke for de tre nordligste fylkene. Finnmark er det fylket med de største utslagene fra ett år til et annet. 180 Produktivitetsindeks 2000=100 (Lønnskostnader/ansatte) Kilde: MENON Business Economics Nordland Troms Finnmark Norge Figur 3.10: Utvikling lønn per ansatt 68

69 Næringsstruktur i Nord-Norge Hvordan er næringene definert Beskrivelsen av næringsstruktur i dette kapittelet er basert på næringsinndelingen som er utarbeidet i forskningsprosjektet Et kunnskapsbasert Norge. Der studeres følgende 13 norske næringer: Olje, gass og offshore Reiseliv Fiskeri og havbruk (sjømat) Maritim Bygg, anlegg og eiendom Metaller og materialer Finans og kapital Fornybar energi og miljø Handelsvirksomhet Helse, biotek og medtek IT og software Telekom og media Kunnskapsbaserte tjenester (KIFT) De 12 første av disse er næringer i en vanlig forstand, mens den siste, kunnskapsbaserte tjenester er en uensartet gruppe tjenestebedrifter som kun har til felles at de er kunnskapsintensive og leverer kunnskapsbaserte tjenester til andre næringer. Derfor finner vi kunnskapsbasert tjenester innenfor samtlige av de andre næringene, for eksempel innenfor IT-næringen, finans og maritim næring. De 13 næringene (kunnskapsbasert tjenester regnes heretter som en av dem) er definert bredt og går på tvers av SSBs næringsinndeling. Maritim næring er for eksempel definert som «Alle virksomheter som eier, opererer, designer, bygger, leverer utstyr eller spesialiserte tjenester til alle typer skip andre flytende enheter.» Innenfor hver næring er det definert et sett grupper (bransjer) og eventuelt undergrupper. Maritim næring er for eksempel delt i fire hovedgrupper og elleve undergrupper: Rederier; det vil si eiere og operatører av skip og andre flytende innretninger, som rigger, flytende produksjonsskip, floteller og lektere. De viktigste undergruppene er skipssegmenter som tank, bulk, kjemikalier, bilfrakt og passasjer, samt offshorefartøy og rigger. Verft; nybygg, vedlikehold, reparasjoner og modifikasjoner av alle typer skip og flytende enheter Maritimt utstyr; det vil si produsenter av alle former for utstyr, systemer og moduler til skip og andre flytende innretninger Maritime tjenester; dette er en den bredeste gruppen bedrifter og inkluderer blant annet av skipsdesignere, skips- og fraktmeglere, maritim forsikring, finansiell og juridiske tjenester, sertifisering, havne- og logistikktjenester, offshoreentreprenører, ingeniørtjenester, installatører av utstyr og skipsutstyrsforhandlere. 69

70 Deretter har prosjektgruppene i hvert delprosjekt identifisert en mer eller mindre komplett populasjon av bedrifter i hele Norge som faller innenfor hovedgruppene i næringen. Maritim næring inneholder for eksempel ca bedrifter. Overlapp et selskap kan inngå i flere næringer I prosjektet Et kunnskapsbasert Norge tillates overlapp mellom næringer, det vil si at den samme bedriften kan inngå i flere næringer. Årsaken til dette er at næringene overlapper med hverandre, simpelthen fordi næringsinndelingen i seg selv er overlappende. For eksempel er fergetransport både reiseliv og maritim. På tilsvarende måte er silisiumproduksjon både metallindustri og ny energi. Overlapp mellom næringer er et bevisst metodisk valg, dels fordi næringer rent faktisk er overlappende, og dels fordi mye tyder på at den største dynamikken i næringslivet nettopp ligger i grenseflatene og overlappene mellom næringer. Overlapp mellom næringene byr likevel på en utfordring: Når vi summerer verdiskapingen i alle EKN-næringene vil noen bedrifters verdiskaping bli talt to eller flere ganger. Det medfører at totalsummen ikke blir meningsfull. Derfor summeres ikke verdiskapingen eller andre nøkkeltall for EKN-næringen. Næringene i Nord-Norge I prosjektet Et kunnskapsbasert Norge tillates overlapp mellom næringer, det vil si at den samme bedriften kan inngå i flere næringer. Overlapp kan skyldes at bedriftene har delt virksomheten i ulike forretningsområder. Viktigere det imidlertid at næringene selv overlapper med hverandre. For eksempel er gårdsturisme og lokal mat både landbruk og turisme. Og silisiumproduksjon er både metallindustri og ny energi. I Nord-Norge finner vi størst overlapp mellom fisk og havbruk og maritim næring. Overlapp mellom næringer er interessant fordi mye tyder på at den største dynamikken i næringslivet nettopp ligger i grenseflatene og overlappene mellom næringer. Én bedrift i Nord-Norge inngår i fire næringer, 29 bedrifter inngår i tre næringer og 1170 bedrifter inngår i to næringer. Bedriften Rapp Bomek i Bodø inngår i olje og gass, bygg og anlegg, maritim og metall. De leverer innovative maskiner og utstyr til marin og offshore oljeindustri over hele verden. Boreal Transport Nord ligger i tre næringer maritim, olje/gass og reiseliv. Til sammen omsatte overlappsbedriftene for 28 milliarder i 2010, noe som utgjør 14 prosent av den totale omsetningen i Nord-Norge i Overlapp mellom næringene i Nord-Norge Figuren under viser at de fleste bedriftene i Nord-Norge er en del av de 13 EKN næringene 12 som norsk næringsliv er delt inn i gjennom Et kunnskapsbasert Norge. 41 prosent av næringslivet, målt i antall bedrifter, sorterer ikke under en av disse 13 næringene. Av de bedriftene som knyttes opp mot en av næringene finner vi i overkant av åtte prosent av bedriftene i flere enn en næring. Samtidig ser vi at EKN bedriftene står for den største andelen av verdiskapingen i Nord-Norge. Kakediagrammet til høyre viser at EKN bedriftene i 2010 stod for 83 prosent av den totale verdiskapingen i fylket. 12 Olje og gass, finans, ren energi og miljø, helse/biotek/medtek, bygg, anlegg og eiendom, fiskeri og havbruk, maritim, handel, telecom, IT, KIFT kunnskapsbaserte tjenester og metaller og materialer 70

71 Andel av totalt antall bedrifter i Nord- Norge Kilde: MENON Business Economics Andel av total verdiskaping i Nord-Norge Kilde: MENON Business Economics 8 % 0,21 % 11 % 2 % 17 % 41 % 51 % 71 % Resten av næringslivet En EKN næring To EKN næringer Mer enn tre EKN næringer Resten av næringslivet En EKN næring To EKN næringer Mer enn tre EKN næringer Figur 3.11: Overlapp mellom bedriftene i Nord-Norge Flere næringer er store i Nord-Norge I figuren under er de 13 næringene, samt resten av næringslivet i Nord-Norge (RANN) rangert etter verdiskaping. I tillegg viser figuren gjennomsnittlig årlig vekst i verdiskaping i perioden 2001 til RANN er den nest største grupperingen når den står samlet. Det er viktig å huske at bedriftene i RANN har ingenting felles annet enn at de ikke faller inn under en av de andre 13 næringene. Vi kommer til å kommentere RANN senere. Ser vi på de 13 EKN næringene finner vi at byggenæringen (Bygg, anlegg og eiendom) er den største næringen i fylket, fulgt av handel og fornybar energi og miljø, fiskeri og havbruk, maritim og reiseliv. De resterende næringene er mindre av størrelse. I dette datamaterialet er sykehusene tatt ut. Det er to grunner til dette. Først og fremst fordi sykehusene fullstendig ville dominert tallmaterialet, både totalt sett og for næringen helse og biotek/medtek. Eventuelle andre interessante funn knyttet til vekst og betydning innen denne næringen kunne derfor blitt vanskelig å se. Av de totalt 9 milliardene i verdiskaping som helsebedriftene i Nord-Norge står for i 2010 finner vi 80 prosent av disse knyttet til sykehusene. For det andre er sykehuset er en offentlig institusjon og ikke etablert og drevet av det private næringslivet, som vi her er mest interessert i å se utviklingen i. Det er ikke noe i veien for at sykehusene skaper miljøer som påvirker helse og biotek/medtek positivt. Figuren under viser at vi finner sterk vekst innen fiskeri og havbruk i Nord-Norge. Den oransje linjen viser årlig verdiskapingsvekst fra Fiskeri og havbruk har i perioden hatt en vekstrate på over 300 prosent. Men det er flere næringer i Nord-Norge som kan vise til sterk vekst i løpet av den siste tiårsperioden. De største næringene målt i verdiskaping er de med minst vekst. 71