Reduksjon av timetallet for PSYC4301:

Transkript

1 Etter gjennomgående drøftinger av de forslagene som foreligger vedrørende endringer av profesjonsprogrammet vil de ansatte i den kliniske fagavdelingen uttale følgende. Kommentarene begrenser seg til ulike sider ved innholdet i de 6 siste semestrene av profesjonsstudiet Reduksjon av timetallet for PSYC4301: Denne forelesningsrekken om psykologisk behandling og behandlingsforskning bør fortsatt ha et omfang på 15 studiepoeng (ikke reduseres med fem poeng som foreslått). En viktig begrunnelse er at dette er et av hovedkursene i psykoterapi, og danner et vesentlig grunnlag for den videre kliniske opplæringen. Et mangfold av lærere fra hele den kliniske fagavdelingen er involvert som forelesere i kursrekken og som sensorer for skoleeksamen i emnet. I denne kursrekken introduseres studentene til tre sentrale temaer: a) forståelsen av evidensbasert praksis (en diskusjon med utgangspunkt i APAs definisjon som Norsk psykologforening har sluttet seg til); b) forskning innen temaet psykologisk behandling, som omfatter både en innføring i de mest sentrale funn innen feltet, samt metodekritikk; c) psykologisk behandlingsteori/klinisk teori, som dekker hovedretningene innen internasjonal og norsk psykologisk behandling. Emnet inkluderer også ett av de få bidragene studentene får om terapi i en interkulturell og kultursensitiv kontekst. Denne forelesningsrekken ble innført ved forrige studierevisjon for å tilføre studentene en nødvendig kunnskap om psykologisk behandling samtidig som den skulle erstatte noe av fagstoffet som tidligere var dekket i fordypningsekvensene. De læres opp i de sentrale teoretiske perspektivene, og tilegner seg forståelse for ulike perspektiver på problemutvikling, problemopprettholdelse og endringsmekanismer. Innføring i de ulike modellenes teknikker, prosedyrer og endringsprinsipper står sentralt, og danner et vesentlig grunnlag for videre ferdighetsopplæring. Et hovedmål med forelesningsrekken er at studentene skal tilegne seg kunnskap og forståelse om kompleksiteten på dette viktige området. At studentene får tilgang til en nyansert forståelse av den mest sentrale forskningen på psykologisk behandling, bredden i psykologisk behandlingsteori, samt også forståelse av evidensbasert praksis er ikke bare en forutsetning for tilegnelsen av oppdatert klinisk kompetanse, men også for å kunne være

2 reflektere bidragsytere i diskusjonene om psykologprofesjonens forhold til andre faggrupper og plass i samfunnet. Det var en omfattende diskusjon om omfanget av denne forelesningsrekken ved forrige studierevisjon. Oppfatningen den gangen var at et omfang på 15 studiepoeng var et minimum. Utviklingen siden forrige studierevisjon, med press på psykologprofesjonens autonomi (for eksempel i økende grad føringer fra Helsedirektorat og institusjonsledelse), tilsier at det er uklokt å redusere omfanget av denne forelesningsrekken. Forelesningsrekken gir et kunnskapsfundament for reflektert deltagelse i en profesjonspolitisk debatt. Avslutningsvis vil vi nevne at kursets kombinasjon av forskning og praksisrelevant teori også er vesentlig sett i lys av scientist-practitioner-modellen. Plasseringen av de kliniske kunnskaps- og ferdighetsemnene i semester Frem til nå har PSYC4301 ligget i 8 semester. Studentene har i 7. semester vært gjennom et bredt kurs i utreding av psykiske problemer hos voksne, og de har hatt forpraksis med voksne som gjennomgående har handlet om utredning. I samme semester har de også et emne om personlighet. Det er en logikk i dette; først lærer studentene noe om diagnostikk og så begynner de å konsentrere seg om behandling. Den mer fokuserte behandlingsopplæringen begynner med kurset PSYC4301 som etterfølges av ferdighetskurs i behandling av voksne (PSYC 4302) i samme semester, og av behandling av barn (PSYC 5304) og familier (PSYC 5301) i 9. semester. Slik det fungerer i dag er det en styrke at studentene begynner på ferdighetskurset i psykologisk behandling av voksne (PSYC4302) i samme semester som de studerer psykoterapiforskning og behandlingstradisjoner. Slik blir teori virkeliggjort gjennom praktiske øvelser. I forslaget fra ledelsen settes dette kurset inn i semesteret etter. Plasseringen av utredningsemner og omfanget av dem i semester Videre finner vi det betenkelig å legge store utredningsemner i 8. semester, det samme semester som studentene skal tilegne seg kunnskap om anvendt forebygging, både gjennom PSYC 4XXX

3 (5 stp.) og gjennom PSYC4401 Psykologisk praksis i førstelinje. Dette vil innebære at studentene skal tilegne seg svært ulike teori- og forskningsområder, og prøves til eksamen i disse emnene i samme semester (8. sem.). Dagens løsning er langt bedre; da konsentrerer studentene seg om utredningen i 7. semester, mens det i 8. semester fokuseres på behandlingsorientert teori og intervensjonsformer (PSYC4301). Forslaget om å legge emnene om forebyggende praksis i 8. semester kan harmonere godt, blant annet fordi den psykologiske problematikken man møter i førstelinje ikke er vesensforskjellig fra den som ligger til grunn for mye av undervisningen i PSYC Generelt fremstår det som lite rasjonelt med så store endringer i 7., 8. og 9. semester som det foreslås i den nye planen. Dette har vært noen av de best evaluerte semestrene i studiet. Der det har vært noe kritikk er at utredning og personlighet har overlappet hverandre noe innholdsmessig. Dette kunne justeres ved å flytte personlighet litt tidligere i studiet. Den eneste grunnen vi kan se til at man foreslår endringer i det eksisterende her er at ledelsen har ønsket å legge inn et 15 studiepoengs emne i klinisk nevropsykologi i 8. semester. For å få plass til dette har man foretatt de andre justeringene. Vi mener også at dette er en svært uheldig løsning. For det første økes vekten på utredingspsykologi betydelig i semestre som særlig fokuserer på endringsteori og intervensjon (i det nye forslaget legger man inn 40 studiepoeng med utredningspsykologi i 7., 8. og 9 semester). For det andre fører det til at studentene får eksamener i svært ubeslektede emner i samme semester. Noe som kunne styrke studieplanen, og samtidig passe inn i rammen av intervensjoner i 8. og 9. semester, var at PSYC43XX, Klinisk nevropsykologi, reduseres til 10 studiepoeng og deles i en voksendel og en barnedel. Barnedelen som da utgjør 5 studiepoeng kan legges tidlig i 9. semester og tar plassen til det som nå er et åpent emne. Voksendelen som da vil utgjøre 5 studiepoeng kan flyttes til 7. semester. PSYC4301, Psykologisk behandling og behandlingsforskning, flyttes opp til 8. semester og økes til 15 studiepoeng slik det er likt omfanget det har i dag. 7. semester vil ha 5 ledige studiepoeng og det åpne kurset foreslås flyttet dit. Dette foreslår vi brukes til et valgfritt kurs (se punkt under). Styrking av studentenes mulighet til å velge emner selv

4 Følger man ovenfornevnte forslag vil studentene kunne søke seg inn på et valgfritt kurs i 7. semester. Slik kan man imøtekomme kritikken om at studentene har svært liten anledning til å gjøre egne valg i løpet av studieforløpet. Det gir også en mulighet for at vitenskapelig ansatte kan tilby kurs i emner som ligger nærmere deres forskningsfelt. Ressursbruken på de kliniske ferdighetskursene (PSYC4302; PSYC5304; PSYC5301) Disse kursene skjer i dag i form av seminarundervisning med fremlegg, øvelser og diskusjoner i grupper på studenter. Lærerne kommer nærmere studentene, både i utøvelsen av klinisk orientert arbeid før de møter klienter gjennom praksis, og i personlige livserfaringer som studentene bringer med seg inn i sin profesjonelle rolle, som for eksempel erfaringer med egen familie. Studentenes mulighet til å forholde seg også til personlige erfaringer under tett veiledning fremmer en refleksivitet som er helt avgjørende i arbeidet som psykolog. Studentene trener på å omsette behandlingsteori og intervensjoner gjennom samtaler. Disse kursene inngår også som et sentralt element i skikkethetsvurderingen av studentene. Det har vært flere tilfeller der bekymringer tidligere i studiet har kunnet adresseres gjennom disse emnene. Det fremgår ikke av forslaget nå at man vil ta bort disse kursene, men det har kommet signaler om at ledelsen mener at ressursbruken i disse kursene er for høy. Vår kommentar er at akkurat disse kursene er helt sentrale i den kliniske opplæringen i studiet, og det fordrer ekstra ressursbruk. Det må også benyttes kompetente hjelpelærere utenfra for å gjennomføre dette samme med de fast ansatte. Kliniske kurs semester Vi foreslår at det kliniske kurset på 11. semester følger de respektive klinikkene. Selv om praktikum har felles læringsmål (se PSYC6310) har de ulike klinikkene (nevro, voksen og barn) ulike rutiner og tilnærminger. Opplæring og innføring skjer i dagens ordning ved de ulike klinikknære kursene. Når det gjelder 12. semester ønsker vi å legge til rette for valgfrihet og utdypende ferdighetstrening på tvers av klinikkene. Flere slike kurs er allerede etablert og blir svært godt

5 evaluert. Det gjelder for eksempel kurs i rusbehandling, behandling av psykoser og sammensatte lidelser, traumekurs, behandling av kronisk suicidalitet, affektintegrasjon osv. Kursene går hovedsakelig som intensivkurs ved oppstart og i slutten av hvert semester. Det er anledning til å følge flere kurs. Hovedpraksis Vi er glad for at det tegner til at hovedpraksis blir liggende der den er i dag. Det sikrer at dette praksiselementet fortsatt blir en integrert delt av studiet. Når praktikumundervisningen ligger etter hovedpraksis gis studentene tid og mulighet til å integrere erfaringer fra hovedpraksis i en mer beskyttet læringssituasjon, og under tett veiledning. Et videre argument for denne plasseringen av hovedpraksis er at den med dette kan fortsette å være en betydningsfull kilde og inspirasjon til hovedoppgaveprosjekter når studentene kommer tilbake. Vi er imidlertid bekymret for at hovedpraksisfeltet skal innsnevres til Helseforetakene. Det er et verdifullt element i utdanningen at studenter fortsatt kan ha hovedpraksis innenfor rusinstitusjoner, familievernkontorer, barnevernsinstitusjoner, kommunehelsetjenesten, spesialinstitusjoner som Alternativ til Vold o.l. For at slike praksistilbud ikke skal bli borte er det særdeles viktig at den faglig ansatte praksiskonsulenten arbeider proaktivt for å få til faste avtaler med institusjoner utenfor Helseforetakene. Med hilsen (i alfabetisk rekkefølge), Kirsten Benum Krister Fjermestad Siri Gullestad Bergljot Gjelsvik Margrethe Seeger Halvorsen Kristin Haabrekke Tine Jensen Tori Mauseth Vibeke Moe

6 Jon Monsen Svein Mossige Helene Nissen-Lie Hanne Weie Oddli Frida Gullestad Rø Helge Rønnestad Marit Råbu Line Stänicke Erik Stänicke Hanne Strømme Nora Sveaass Odd Arne Tjersland Anne-Kari Torgalsbøen Guro Øiestad