sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MEDLEMSFORENINGENE Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder: Gerd Bakke Adr.: Vestervn. 130, 4817 His E-post: Elverum sopp- og nyttevekstforening Leder: Gry Handberg Adr.: Grindalsvn. 1, 2406 Elverum E-post: Follo sopp- og nyttevekstforening Leder: Helene Kieding Adr.: Hareåsen 4, 1407 Vinterbro Fredrikstad soppforening Leder: Thore Berg Adr.: Klevavn. 19A, 1719 Greåker E-post: Sopp- og nyttevekstforeningen i Buskerud Leder: Steinar Weseth Adr.: Stubberudvn. 208A, 3031 Drammen E-post: steinar.weseth@domstol.no Halden soppforening Leder: Ninni Christiansen Adr.: Lokes vei 6, 1782 Halden E-post: ninni.c.christiansen@hiof.no Haugaland sopp- og nyttevekstforening Leder: Gerd Jorunn Christensen Hexeringen Soppforening Leder: Hans Myhre Adr.: Bergsmeierivn. 362, 2350 Nes på Hedmark Kongsvinger Soppforening Leder: Arild Engen Larvik Soppforening Leder: Karen Johanne Nordskog Adr.: Ødegårdsvn. 6, 3261 Larvik E-post: karen.nordskog@ark.no Moss sopp- og nyttevekstforening Leder: Ole Konrad Kostøl Adr.: Refsnesalleen 79D, 1518 Moss Nordfjord sopp- og urtelag Leder: Anne Bråten Seljeset Adr.: 6793 Hornindal Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder: Kari Mette Tollås Veblungsnes Adr.: Furmyrvn. 13A, 6018 Ålesund E-post: vebbens@adsl.no Nyttevekstforeningen, avd. Sør- Rogaland, Jærsoppen Leder: Ellen Tjørnhom Bøe Adr.: Rogaland Arboret, Espeland, 4300 Sandnes E-post: jaersoppen@gmail.com Nittedal sopp- og nyttevekstforening Leder: Siv Moen Adr, Åshagan 3A, 1481 Hagan. E-post: Siv.moen@gmail.com Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening Leder: Johs. Kolltveit Adr.: Kløfterhagen 93, 1067 Oslo Ringerike soppforening Leder: Grete Hollerud Adr.: Hollerud gård, 3533 Tyristrand E-post: hollerud.gaard@ringnett.no Risken, Molde og omegn soppforening Leder: Wenche Eli Johansen Adr.: Adjunkt Dørumsgt. 34, 6413 Molde Romerike soppforening Leder: Mariann Prytz Sivertsen Adr.: Riddersvingen 26, 1900 Fetsund Salten Naturlag Leder: Beate Venaas Røkke Adr.: Pb 851, 8001 Bodø Soppforeningen i Bergen Leder: Magnhild Larsen Steinsoppen, Steinkjer og omegn sopp- og nyttevekstforening Leder: Ulla-Britt Bøe Adr.: Tranavn. 51, 7713 Steinkjer E-post: ulla-britt.boe@hint.no Sunnfjord Nyttevekstforening Leder: Harald Eriksen Adr.: Aarberg, 6973 Sande E-post: harald-e@c2i.net Telemark sopp- og nyttevekstforening Leder: Merete F. Nesholen Adr.: Kanalvn. 13, 3678 Notodden E-post: telemarksoppognytte@gmail.com Trondheim sopp- og nyttevekstforening Sekretær: Hanne Edvardsen Adr.: Tunvn. 11B, 7058 Jakobsli E-post: hanne.edvardsen@niva.no Tønsberg soppforening Leder: Per Marstad Adr.: Postmannsvn. 7, 3122 Tønsberg E-post: pmarstad@broadpark.no Vefsn Nyttevekstforening Leder: Knut Tverå Adr.: Pb 210, 8651 Mosjøen Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening, Blomkålsoppen Leder: Hanne Katinka Hofgaard Adr.: Åsas vei 14, 4633 Kristiansand E-post: Hanne.Katinka.Hofgaard@ Kristiansand.kommune.no Voss sopp- og urtelag Leiar: Bjørn Fremming Adr.: Groadalen 5, 5700 Voss E-post: aujafrem@online.no 2

3 MAI INNHOLD årgang 6 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter. Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4000 Gullhette Ulota drumondii vokser på rikbark. Foto: Helge G. Gundersen. Se flere bilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Ny daglig leder... 7 Tema: Substrater Et sted skal jeg leve! Leif Ryvarden Moser og substrat Arne Pedersen Lavers substratvalg Yngve Gauslaa Sopp på dyr Øyvind Stensrud Nyttevekst og Sopp i fokus Vi presenterer Fanget i nettet Siv Lien Matauke i krigstid hente i naturen Vesla Vetlesen Leif Ryvarden 75 år Blomsterbrev fra Provence Ben Johnsen Bokanmeldelser Vi besøker medlemsforeningene Naturmangfoldåret hva kan vi gjøre? Edvin Johannesen/Even W. Hanssen Åsmøte i forbundet Lesernes sider Nytt fra Forum fra soppsakkyndige Nytt fra Forum fra soppfargere Boletaria Program for medlemsforeningene Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith

4 Redaksjonelle linjer Et substrat er underlaget som en organisme vokser på. Noen sopper og planter er særdeles kresne i valg av underlag, og i dette nummer av sopp og nyttevekster kan du blant annet finne noen oppsiktsvekkende eksempler på dette. Vi har vært så heldige at Leif Ryvarden har påtatt seg å skrive introduksjonsartikkelen om temaet. Leif fyller forøvrig 75 år tidlig i august, og redaksjonen gratulerer i god tid. Ellers følger vi opp temaet fra nr. 1/2010 (Mangfold) med en artikkel av Edvin Johannesen og Even Woldstad Hanssen der de forsøker å trekke opp en strategi for bevaringsarbeidet fremover. Hva kan Norges sopp- og nyttevekstforbund gjøre, og hvilket ansvar har du og jeg? Per A. Bergersen Nytt fra forbundsstyret Nr. 3/2010 er planlagt utgitt 12. august Stoff som ønskes tatt med må være redaksjonen i hende senest 5. juli. Året 2010 startet med et par forandringer i administrasjonen. Leieavtalen for kontoret skulle fornyes i desember 2009, men på grunn av plassmangel på Universitetet i Oslo fikk vi ikke ny kontrakt. Vi hadde fire alternativer, og et tilbud om kontorlokale på Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås viste seg å være mest praktisk for oss. I midten av februar flyttet vi vårt kontor dit, og vår daglige leder er å treffe der mandag, tirsdag og torsdag fra kl til kl I desember sa daglig leder Bente Rian opp sin stilling. Styret valgte å tilby Reidun Braathen stillingen. Hun kjenner NSNF godt da hun har hatt ansvar for vårt regnskap de siste årene, og hun er aktiv i soppmiljøet. Reidun overtok stillingen fra 1. april. Da styret arbeider med muligheten til å gi støtte til enkelte arrangementer som soppens dag, soppkontroller og etterutdanning av soppsakkyndige i årene fremover, er det viktig at aktivitetene i medlemsforeningene blir dokumentert i vår aktivitetskalender og i årsberetninger allerede i år. Jo større oppmøte på arrangementene, desto større er muligheten for å oppnå støtte. Allerede i år var det mulighet for medlemmer og medlemsforeningene å søke støtte til kartlegging av sopp (sjeldne og interessante arter) gjennom SABIMA. Dette er utlyst på vår hjemmeside Noe å ta med i planleggingen av høsten og neste års aktiviteter? Under den årlige kongressen til C.E.M.M. (The European Confederation of Mediterranean Mycology) i november 2009 ble vi spurt om vi ville bli assosiert medlem siden noen av våre medlemmer har vist stor interesse for middelhavssopp og for deltagelse på kongressene deres de siste 20 årene. Vi så det som en ære å bli spurt. Det kan også vanke rabatter ved deltagelse i fremtidige kongresser. Styret valgte å melde NSNF inn som assosiert medlem. Jeg ønsker dere en god sopp- og nyttevekstsesong. Terje Spolén Nilsen, Forbundsleder 4

5 5

6 Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås Tlf (mandag, tirsdag og torsdag kl. 9-15) Daglig leder: Reidun Braathen Til salgs Norges sopp- og nyttevekstforbund sitter på et lager av skrifter, bøker og andre effekter som selges til gunstige priser. For mer informasjon og/eller kjøp: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Til salgs eller kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Agarica Ønsker du å abonnere på forbundets vitenskapelige tidsskrift Agarica? Bladet utgis normalt en gang pr. år, og hvert nummer koster kr 150,- for medlemmer, kr 180,- for ikkemedlemmer og kr 250,- for institusjoner. For mer informasjon: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Agarica under Våre tidsskrifter. For abonnement: Kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Meld deg inn, verv en venn eller gi et medlemskap i gave! Er et medlemskap i Norges sopp- og nyttevekstforbund interessant for deg? Eller er du allerede medlem og vil dele gleden med en venn eller et familiemedlem? Da kan du verve eller gi et medlemskap i gave og få en flott soppkniv som takk. Det nye medlemmet får tilsendt de utgaver av sopp og nyttevekster som er utgitt tidligere i år, og ved gave-medlemskap, også et brev der det står at gaven er fra deg. Medlemskapet koster kr 300,-, det samme som for ordinært innmeldte medlemmer. Send innmeldingsblanketten til Norges soppog nyttevekstforbund eller bestill på forbundets hjemmeside. Dette gjelder (kryss av) o Innmelding o Verving o Gavemedlemskap Nytt medlem Navn:... Adresse:... E-post:... Eventuell verver/giver Navn:... Adresse:... 6 E-post:...

7 Kommende internasjonale arrangementer Samlet og presentert av Anders Wollan MSA møte 2010 Felles arrangement av MSA (Mycological Society of America) og ISFEG (International Symposium on Fungal Endophytes of Grasses) i Lexington, Kentucky, USA, 28. juni - 1. juli IMC9: the Biology of Fungi Den niende internasjonale mykolgiske congress (IMC9: The 9th International Mycological Congress) arrangers av British Mycological Society i Edinburgh, Scotland, August. NAMA 2010 Foray NAMA (The North American Mycological Association) 2010 Foray arrangeres av Colorado Mycological Society, i Colorado, august. nama2010foray_info.htm, se også Borgsjöveckan 2010 Slørsopparrangement i Borgsjö august > klikk på fanen SMT > klikk på > Pdf XIV IFFS 2010 Det 14. internasjonale soppfargesymposium (IFFS; International Fungi & Fibre Symposium) arrangeres i Gysinge, Sverige september eu/ Mykologiveckan 2010 Årlig arrangement av SMF (Sveriges Mykologiska Förening) arrangeres i Gysinge, uke Congress Russulales Russula-kongress i Massembre, Belgia, september. For mer info mail: alfred.loss@skynet.be. Internationalen 35. Mykologischen Dreiländertagung Dreilendertagung (Tyskland, Østerrike, Sveits) arrangeres i år i Hamburg, september. FAMM 2010 Den 24. mykologiske kongressen til F.A.M.M. (Féder. des Associations Mycologiques Méditerranéennes) arrangeres i Mende, Lozère, i Frankrike, september. J.E.C Slørsopp-kongress i regi av J.E.C. (Journées européennes du Cortinaire) arrangeres i Ehingen i Tyskland, 26. september - 2. oktober. org/english/english.html C.E.M.M. XVIII 2010 Den 18. «Middelhavskongressen» - Mycology Meeting - i regi av C.E.M.M (European Confederation of Mediterranean Mycology: centro_ing.html ) arrangeres i Morella, Spania, Oktober : CEMM_MORELLA/ingles/saludo_ing.html NMC XX 2011 Nordisk mykologisk kongress nummer 20 arrangeres i Sverige, på Gotland, XVI Congress of European Mycologists Europeisk mykologisk kongress (CEM:Congress of European Mycologists) arrangers i 2011, 25. september - 1. oktober, i Porto Carras, Halkidiki, Hellas. MSA møte 2011 Fairbanks, Alaska, USA: Utlysning av midler til soppkartlegging for 2010 Følg med på Ny daglig leder i NSNF Fra 1. april 2010 begynte Reidun Braathen i 80 % stilling som daglig leder i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Reidun er 53 år og er bosatt i Rygge. Hun har bred administrativ og økonomisk erfaring og har de siste to årene arbeidet med forbundets regnskap. For 12 år siden var Reidun med og startet Moss sopp- og nyttevekstforening, og hun har vært aktiv der hele tiden. Hun har eksamen som soppsakkyndig fra 2003 og er aktivt med i kartleggingsprosjekt for storsopper som regionsansvarlig i nordre Østfold. Reidun sier at hun gleder seg veldig til å ta fatt på jobben, og hun ser spennende utfordringer i å kombinere hobbyen med jobb. I NSNF finnes det store ressurser i form av kunnskap og engasjement, og Reidun ser det som sin oppgave å samordne disse på en best mulig måte. Hun har allerede et stort nettverk som hun håper vil bidra til det beste for fellesskapet i forbundet. 7

8 Biologiske bygningsskader? Mugg, sopp, råte, insekter, vannskader og inneklima. Finn flere biologiske fakta på NYHET! 490,- Grundig, lettlest og praktisk Håndbok om vannskader Viser hvordan du kan forebygge og utbedre vannskader. Bestill boken på Mycoteam gir nøytrale råd basert på biologisk fagkompetanse 8

9 SUBSTRATER Samfunn med cyanolaver. Foto: Yngve Gauslaa. 9

10 Fig. 1. Hornrust Gymnosporangium cornutum sett fra undersiden av et rogneblad. Foto: Kåre Homble. Fig. 2. Sotsoppen Anthracoidea lindebergiae på myrtust Kobresia simpliciuscula. Foto: Kåre Homble. Et sted skal jeg leve! Sopp er heterotrofe organismer det vil si at de ikke selv produserer den energi de trenger for å leve, dette i motsetning til de organismer som har klorofyll. For soppenes vedkommende gjenstår da tre alternativer: 1) å leve på en levende organisme, dvs. parasittisme, 2) å leve av å bryte ned en annen organisme, det vil si saprotrofisme, og endelig, 3) å gå inn i et samarbeid med en eller flere andre organismer, det vil si symbiose i en eller annen form. Denne livsstrategien er ikke behandlet her. Alle disse livsstrategiene betinger at soppen står i kontakt med, lever på eller i, en annen død eller levende organisme. Kollektivt kalles disse gjerne for substratet eller leveområdet, og vi skal i det etterfølgende se litt nærmere på forholdet mellom soppene og substratet i vid forstand. Parasittisme økologisk risikosport Parasittisme høres ut som den optimale livsstrategi verten skaffer jo soppen både hus og mat, og hva mer trenger en i første omgang? Dog er dette et liv på en knivsegg, for før eller senere dør verten, og har ikke soppen da spredd seg til en annen vert, er den borte for alltid. For alle parasitter gjelder det derfor å sørge for at verten får et langt og lykkelig liv. Et godt eksempel er rustsoppene. De er avhengige ikke bare av én vert, men to. På den første foregår seksuallivet det vil si å frembringe en dikaryotisk (dvs. diploid) spore som så må spre seg til en annen vert. På denne skjer både en oppformering med tanke på å spre seg til nye verter, og å danne sporer for å overleve vinteren når verten visner. Det er i det siste stadiet at rustoppene er skadelige, for det er her de kan de spre seg eksplosivt og ødelegge store bestander av både ville og dyrkede arter. Dyrkede arter er vanligvis ytterligere utsatt ettersom situasjonen hos våre nytteplater gjerne er forskjellig fra den tilstand vi ellers har ute i naturen. Dette fordi nytteplantene ofte er foredlet med sikte på maksimalt utbytte, og dette har i mange tilfeller medført svakere motstandsdyktighet mot soppangrep. Det er ellers typisk LEIF RYVARDEN 10 - leif.ryvarden@bio.uio.no

11 Fig. 3. Hjertelig og høyst levende knivkjuke Piptoporus betulinus vokser bare på bjørk. Døde eksemplarer kan gjøre nytte som substrat for kjukepute Hypocrea pulvinata. Foto: Tove Hafnor Dahl. at mange rustopper har begrensete angrep på blad og stengler, og at angrepet skjer sent i sesongen når verten har utviklet frukt og frø. Det vil jo sørge for at det vokser opp nye generasjoner med vertsplanter som soppen kan infisere. Det er forresten et mysterium hva fordelen er med rustsoppenes doble vertskifte. Sporene skal altså to ganger treffe de riktige substratene. For oss synes det åpenbart at det er en høy risiko for at sporene før eller senere ikke finner de riktige vertene og så er spillet ute. Vi vet riktignok ikke hvor mange ganger dette kan ha skjedd, men de tusenvis av rustsopper som er beskrevet er et godt bevis på at systemet virker. I tillegg kommer det at de to vertene ofte står langt fra hverandre systematisk og heller ikke alltid gror i nærheten av hverandre. Et eksempel er hornrust Gymnosporangium cornutum (fig. 1) som har rogn Sorbus aucuparia (rosefamilien) som førstevert og einer Juniperus communis (sypressfamilien) som den andre verten. Blant sotsoppene (fig. 2) har vi tilsvarende risikabel adferd. Her er det imidlertid ikke snakk om vertskifte, men allikevel skal sporene overføres fra en spesifikk vert til et annet eksemplar av samme vert. Hos noen sotsopper spres sporene med vinden, og det er innlysende at det da Fig. 4. Silkesnyltehatt Asterophora parasitica på en gammel kremle. Foto: Tove Hafnor Dahl. må produseres enorme mengder sporer for at minst én skal finne fram til nettopp den riktig verten. Noen sot- og rustsopper, så som nelliksot Microbotryum violaceum, sprer sporene sine til andre planter ved hjelp av insekter. Arten utvikler sporer i vertsplantens pollenbærere slik at pollinerende humler uforvarende får på seg sporene når de besøker blomstene. I neste blomst blir så sporene avsatt på arret, hvor de spirer og gror innvendig i stengel og rot, og derved er planten livsvarig infisert. Her kan vi snakke om et indre substrat på lik linje med dem vi finner hos mennesker og dyr. Melduggsoppene hører til sekksporesoppene (ascomycetene) og er som rust- og sotsoppene rent parasittiske, men utvikler ørsmå lukkede fruktlegemer på yttersiden av bladene. Soppene infiserer bladene sent på sommeren og ytrer seg som et tynt og hvitt belegg på bladoverflaten, og ved hjelp av kroker og vedheng holdes fruktlegemene fast på bladet. De faller dermed til bakken sammen med bladene, og først utpå sommeren neste år spirer de og infiserer nye blader. Som rust- og sotsoppene er de spesialister og oftest bundet til én vertsplante. Denne spesialiseringen gjør at de overvinner vertens forsvar og kan suge til seg næring fra denne. Ulempen er selvsagt at de må finne den rette verten, slik 11

12 Fig. 5. Brun snyltehatt Asterophora lycoperdoides på en gammel kremle. Foto: Kåre Homble. Fig. 6. Eikemusling Daedalea quercina vokser i Nord-Europa bare på eik. Her deler den substratet med mosen matteflette Hypnum cupressiforme. Foto: Tove Hafnor Dahl. at det er nødvendig med en enorm sporeproduksjon for å sikre den riktige og livsviktige kontakten. Som hos sot- og rustsoppene utvikler melduggsoppene seg sent i sesongen, noe som sikrer en rimelig balanse mellom frø- og fruktproduksjon hos verten og uttaket av energi til parasitten. Hauk over hauk eller sopp på sopp I soppriket er det tallrike eksempler på at sopp lever på og av andre sopper. Av og til kan det være vanskelig å avgjøre om vi står overfor parasittisme eller saprotrofisme det vil si om infeksjonen skjedde før eller etter at verten døde. Et velkjent eksempel er kjukepute Hypocrea pulvinata. Den gror bare på gamle og døde eksemplarer av henholdsvis knivkjuke Piptoporus betulinus (fig. 3) og rødrandkjuke Fomitopsis pinicola, noe som for meg indikerer at de to er nært beslektet, men det er en annen sak. Kjukepute utvikler et fruktlegeme utpå høsten på de døde kjukene, og spørsmålet er når de ble infisert. Knivkjuke utvikler et nytt fruktlegeme hvert år, slik at kjukeputen må ha infisert verten ett år og overlevd vinteren for så å utvikle seg neste sommer og høst. Rødrandkjuke har flerårige fruktlegemer, så der kan i prinsippet kjukputen ha levd i mange år, før verten har blitt så svekket at den dør og dermed muliggjør utvikling av kjukeputens fruktlegeme. Eksempler på tilsvarende lisvstrategier har vi i kremle- og riskesnylterne (fig. 4 og 5). Begge to omdanner fruktlegemene hos sine verter slik at de blir sterile og ikke utvikler skiver. Parasitten danner sine formeringsorganer (perithecier) på den glatte undersiden, og derfra spres sporene. De må treffe og infisere vertens mycel nede i jorden og leve i en slags dvaletilstand inntil verten neste høst begynner å danne sine overjordiske fruktlegemer. Da våkner parasitten og hindrer vertens videre utvikling til vanlige skiver på undersiden av hatten. En kan jo bare undre seg over biokjemien og styringsprinsippene som ligger bak denne metamorfosen. Blant kjukene er det videre mange eksempler på arter som lever på eller sammen med andre arter ved at de opptrer på døde fruktlegemer av verten. Det gjelder særlig slektene småkjuke Antrodiella og Skeletocutis hvor flere arter danner faste par. Som eksempler kan nevnes at broddsoppsnyltekjuke A. americana alltid vokser på eller ved siden av fruktlegemer av tobakksbroddsopp Hymenochaete tabacina, og gul snyltekjuke A. citrinella lever på eller ved rødrandkjuke. Spørsmålet her blir om snyltekjukene virkelig er snyltere, eller om de bare har fordelen av at den trenedbrytende 12

13 verten har lagt forholdene til rette. Det at de opptrer når vertens fruktlegeme er dødt kan jo bare bety at de egentlig er saprotrofer, og slik sett bare er de første til å utnytte de døde fruktlegemene. Uansett er det en form for sterk spesialisering i dette valget av substrat, enten det nå er parasittisk eller saprotrofisk. Døde trær eventyrlig substrat Det er beregnet at omkring 95 % av det organiske materialet som befinner seg på jordoverflaten foreligger i form av død ved. Det er innlysende at dette enorme energilageret er utsatt for kontinuerlig angrep av alle typer nedbrytende organismer som bakterier, sopp og insekter for å nevne de viktigste. Det er soppene som generelt er pionerene og åpner opp substratet som insektene deretter kan utnytte. Det er innlysende at trærne gjennom millioner av år har utviklet et sterkt forsvar mot soppangrep. Det ytrer seg dels ved en tykk bark, men også ved at de produserer forskjellige soppgifter (tenk for eksempel på kvaene i alle våre bartrær) foruten at det er et høyt vanntrykk inne i treet. Det gjør at det i kjerneveden er en nesten total mangel på oksygen, noe parasitten/saprotrofen må ha til sin ånding (respirasjon) inne i trestammen. Gjennom tilsvarende lang tid har soppene på sin side utviklet angrepsmekanismer ved at de sender ut nøytraliserende stoffer som gjør at de kan trenge inn i treet og begynne nedbrytingen. Her har vi et typisk eksempel på et våpenkappløp! Ettersom hvert treslag har sine spesifikke motstandsstoffer har det oppstått en spesialisering hos de enkelte soppene. Det har den fordelen at soppen derved får et fortrinn eller forsprang på sine konkurrenter. Skjer infeksjonen når treet lever har vi ren parasittisme, og skjer angrepet etter at treet er dødt har vi saprotrofisme. Trær er jo slik organisert at de levende cellene ligger like innenfor barken, men kjernen består av døde, tette celler. Hvis soppen bare angriper den døde kjerneveden hos et levende tre, hva har vi da? Hos mange av spesialistene er det nettopp det som skjer. De trenger inn i kjerneveden og lever der, gjerne i årevis, nærmest i dvale på sparebluss. Så snart verten dør og produksjonen av motstandsstoffer opphører ja, så er de på plass og begynner en hurtig nedbryting som ender i produksjon av et fruktlegeme på yttersiden av treet. Ulempen ved å være spesialist er at sporene må treffe ett eller noen få vertstrær, ellers vil deres fortrinn være helt bortkastet og være en ulempe i konkurransen med andre arter. Det er derfor typisk at vi får flere og flere spesialister jo lenger nord vi befinner oss. Med økende breddegrad blir det jo færre og færre treslag som er tilpasset klimaet og kan produsere spiredyktige frø eller frukter. Om det blir færre treslag med økende breddegrad, så blir det til gjengjeld flere og flere individer av det enkelte treslaget. I Finnmark er for eksempel bjørk og furu de helt dominerende treslagene, og det er milliarder av individer av dem fra Norge og østover gjennom Finland og Russland. For en spesialist i dette området vil det derfor være egnete vertstrær like i nærheten, uansett hvor de vokser. Selv om vi i Sør-Norge har et noe større utvalg av vertstrær enn i Finnmark, så er de allikevel fåtallige sammenlignet med en tropisk regnskog. Vi har derfor mange spesialister både blant pore- og barksopper, og gode eksempler er knivkjuke Piptoporus betulinus som aldri er funnet på annet er bjørk, nordlig aniskjuke Haploporus odorus som bare vokser på selje, eikemusling Daedalea quercina (fig. 6) som i Nord-Europa bare vokser på eik, og granstokkjuke Phellinus chrysoloma som bare vokser på gran. Denne listen kan gjøres mye lengre, og til sammen har vi omkring 40 arter i landet som er slike spesialister. Litt mindre spesialiserte er arter som enten vokser bare på løvtrær eller på bare på bartrær. I disse gruppene hører også svært mange poresopper hjemme, og velkjente arter som bare gror på barved er for eksempel vedmusling Gloeophyllum sepiarium (fig. 7) og 13

14 fiolkjuke Trichaptum abietinum (fig. 8). Går vi til en tropisk regnskog får vi det omvendte bildet her er det ingen spesialister fordi vertsutvalget er enormt og, det er derfor stor avstand mellom hvert enkelt individ av hvert treslag. Her vil en spesialisering raskt føre til utryddelse, fordi sjansene for å finne den rette verten er forsvinnende liten i en slik skog. Det er typisk at den eneste spesialisering vi finner er en håndfull pore- og barksopper som bare vokser på palmer. Palmer er enfrøbladete med spesiell oppbygning av stammen som bare består av gamle bladfester og krever stor tørkeresistens av de artene som skal leve der. Det vrimler av palmer i en tropisk regnskog, og akkurat en slik gruppe kan det altså lønne seg å spesialisere seg på. Urter kortvarig substrat for saprotrofer Mens trær kan leve i hundrevis av år og tillate at en parasitt langsomt akkumulerer næringsstoffer for senere produksjon av et fruktlegeme, så er situasjonen helt annerledes for sopp som lever på urter. Urter har en levetid på noen måneder, og deres parasitter er beskrevet ovenfor. Når det gjelder saprotrofene, så må de altså infisere verten og akkumulere tilstrekkelig næring til å produsere et fruktlegeme før frosten og snøen kommer. Et blad eller en stengel inneholder ikke mye næring mesteparten er jo vann. Vi finner derfor ikke arter med større fruktlegemer (så som poresopp) på urter. Innenfor skivesoppene er det også meget få som etablerer seg på døde urter, men av eksempler er hettesoppene Mycena. Av stilksporesoppene ellers finner vi en bare håndfull barksopper som produsere meget tynne, ja nesten helt gjennomskinnelige fruktlegemer (blant corticologer kalt skyggene ). Artsutvalget på døde urter domineres av sekksporesopper, både med åpne skålformete fruktlegemer og med innsenkete perithecier. Alle har de meget små fruktlegemer, sjelden mer enn 5 mm i diameter. Det er rett og slett ikke mer næring tilstede, og dette selekterer arter med små fruktlegemer. Fig. 7. Vedmusling Gloeophyllum sepiarium vokser på barved. Foto: Tove Hafnor Dahl. Ekskrementer tilfeldig substrat Ekskrementer opptrer helt tilfeldig i naturen fordi dyrene beveger seg stort sett uforutsigbart, og arter som skal slå seg ned på deres ekskrementer må derfor til enhver tid være i stand til å finne det riktige substratet. Mange slike arter er derfor ikke særlig spesialiserte, men opptrer på mange typer ekskrementer. Dog også her er det spesialister, og det mest berømte eksempel er våre to elgbegre. De danner fruktlegemer under eller like etter snøsmeltingen der elgen har urinert. Den vanligste er oransje elgbeger Byssonectria terrestris (fig. 9), ofte i stort antall, men fra tid til annen så vokser også mørkt elgdyngebeger Pseudombrophila guldeniae på samme sted. To spørsmål melder seg: hvor er det oransje elgbegeret resten av året? Lever den som en imperfekt art i jorden og danner bare fruktlegemer når den tilfeldigvis tilføres urin med dens mange næringsstoffer? Hva med det mørke elgdyngebegeret er den en parasitt på det oransje 14

15 Fig. 8. Fiolkjuke Trichaptum abietinum er en barskogsart her på furu. Foto: Tove Hafnor Dahl. elgebegeret, og hvor er den så resten av året? Kan det være at også den befinner seg i jorda, men bare er mer sjelden enn den andre arten? Mange spørsmål og ingen gode svar! Insekter flygende substrat Som alle andre organismegrupper er selvsagt også insekter substrat for sopp (cfr. boken Er det liv er det sopp, Ryvarden og Høiland 1998). Blant insektpatogene sopper finner vi noen av de mest spesialiserte artene vi har med fascinerende tilpasninger for å sikre artens overlevelse. Noen av de meste kjente er å finne i ordenen Laboulbeniales, sekksporesopper som stort sett bare lever på biller og hvor fruktlegemet sitter fastvokst på billekroppen. Clavicipitales er en annen stor orden med hundrevis av arter hvor noen er sterkt spesialiserte, for eksempel bare på visse biller, øyenstikkere, edderkopper, sommerfugler etc. Vi har bare en håndfull av disse artene i Norge, som infiserer insektet i levende tilstand og som deretter langsomt tar livet av det. Soppen styrer for Fig. 9. Oransje elgbeger Byssonectria terrestris. Her har elgen urinert. Foto: Tove Hafnor Dahl. eksempel insektet slik at det, like før det dør, klatrer til toppen av en urt eller et gras slik at soppen får maksimert sjansen til god vindspredning av sporene sine, som så infiserer larvene. De overvintrer, og ved klekking om våren, etter en omdannelse til et voksent insekt, så blusser infeksjonen opp igjen. Andre arter får insektet til å grave seg ned slik at det ligger godt skjult og med rimelig vanntilførsel. Det gjør at soppen kan spire om våren og igjen infisere nye insekter. Avslutning Vi har her bare streifet inn på substratet som utvelgelsesfaktor for sopp med noen utvalgte eksempler. Naturen er full av slike eksempler, fra de enkle til de meste kompliserte med flere mellomverter, og jeg slutter aldri å undre meg over hvordan alle disse fascinerende tilpasninger og underligste substratvalg er kommet til. Dog, vi kan se på det hele som en rekke av olympiader, og det er bare gullmedaljevinnerne som får lov til å være med neste gang. Alle de andre er borte! 15

16 Moser og substrat Selv om det forekommer rikelig med moser i Oslos bylandskap, har de fleste artene så beskjeden størrelse at folk flest neppe legger merke til dem. Med sine syltynne, grønne skudd kan de etablere seg mellom fortauenes brosteiner, eller de danner små, dekorative puter på murstein, trapper og sementmurer. Ja, til og med hustak og takrenner kan etter hvert utvikle betydelige arealer med mosetepper, helt til fuglene hakker dem opp og kaster dem ned på jakt etter insektlarver og annet kryp som lever både av og inni mosedekket. Substratet på voksestedet (habitatet) regnes som svært viktig for mosenes vekst fordi substratet ved forvitring frigjør mineralstoffer (ioner) som mosene kan nyttiggjøre seg ved direkte opptak til cellene via bladoverflaten. Dessuten er forvitringen phavhengig. Det kan nevnes at ved lave ph-verdier øker blant annet substratets utskillelse av aluminium (Al) og mangan (Mn) som er giftig for mange planter, samtidig som opptak av fosfor (P) reduseres (Clymo 1962, Streeter 1970). Den svenske moseforsker Edvard von Krusenstjerna (1945) var den første som delte mosene inn i to økologiske hovedgrupper, kalt Adnate og Radikante, alt etter substrattypen de vokste på. Adnate moser vokser hovedsaklig på bergvegger, trestammer eller på typisk menneskeskapte habitater som nevnt innledningsvis. Slike habitater har som regel total mangel på jordsmonn og er derfor stadig utsatt for rask uttørring. En viktig egenskap ved adnate moser er deres høye tørkeresistens, hvilket medfører at de tåler lange tørkeperioder. Mest berømt er murtustmose Tortula muralis, som etter å ha ligget tørt i et herbarium i 14 år, fremdeles var i stand til å utføre sine livsprosesser etter vanntilførsel. Arten hører forøvrig hjemme på ekstremt tørre og solrike kalkberg og murvegger. I tillegg har adnate moser stor vannpermeabilitet, slik at moseplanten i regnvær sveller raskt ut fra tørr til fuktig tilstand. Radikante (= epigeiske) moser omfatter arter som hovedsaklig favoriserer løst substrat, dvs. ulike typer jordarter (mold, sand, leire, torv). Slike moser, særlig etasjemose Hylocomium splendens, furumose Pleurozium schreberi og sigdmoser Dicranum spp. kan fullstendig dominere bunnsjiktet i våre vidt utbredte barskogstyper og kalles gjerne terrestriske (jordboende) arter. På våre tallrike sumper og myrer domineres bunnsjiktet også av mange arter, særlig torvmosene Sphagnum spp. som produserer hovedmengden av substratet i form av torv. På steder der jorda blottlegges på ulike måter (åker, veiskjæringer, raspartier, flommark) vil de såkalte pionermosene være de første til å etablere seg. På grunnlag av substratets beskaffenhet kan adnate moser grovt inndeles i tre undergrupper; nemlig epilittiske, epifyttiske og epixyle moser. De epilittiske artene, som utgjør nærmere 25 % av artsantallet i vår moseflora, foretrekker steinflater som festesubstrat og omfatter en rekke ulike habitattyper som blokkmark, urer, bergvegger og bergrabber både i skog og åpent terreng. Epilittiske (også epigeiske) moser blir igjen inndelt i flere undergrupper basert på økologiske faktorer som substratets forvitringsevne, mineralinnhold og surhetsgrad (ph). ARNE PEDERSEN 16 - amp@nhm.uio.no

17 Fig. 1. Oreblæremose Frullania oakesiana. Foto: Helge G. Gundersen. Fig. 2. En av de grove skogbunnmosene, kystkransmose Rhytidiadelphus loreus, under etablering på granlåg. Foto: Tove Hafnor Dahl. Fig. 3. Knappmøkkmose Splachnum vasculosum vokser på reinsdyrmøkk. Foto: Kåre Homble. Epifyttiske moser koloniserer barken på stammer og greiner til våre treslag. Barkens surhetsgrad er en viktig økologisk faktor som fordeler både våre treslag og epifytter i fattigbarksarter og rikbarksarter. Barken hos furu og gran og løvtrær som bjørk, rogn, selje og svartor tilhører fattigbark med ph = 4,2-5,1. Barken hos eik, osp og lind kalles ofte intermediær bark (ph = 4,8-5,8), mens rikbark (ph = 5,5-7,1) finner vi hos alm, lønn og ask. Generelt har gamle edelløvtrær med tykk og oppsprukket bark den rikeste epifyttfloraen med opptil mosearter. Barkfrynsemose Ptilidium pulcherrimum er nok vår vanligste farttigbarksart og foretrekker særlig basis av bjørk og selje. Karakteristiske arter på rikbark er ekornmose Leucodon sciuroides og mange arter innen slektene bustehette Orthotrichum og gullhette Ulota 17

18 (se forsiden). Det må også nevnes at noen epifyttiske levermoser har utviklet spesielle bygningstrekk for å økonomisere med vannet. Hos slektene teppemose Porella, tvebladmose Scapania og flatmose Radula er bladene inndelt i en overlapp og underlapp som er brettet mot hverandre til en primitiv lomme som kan fastholde vannet kapillært. De underlige blærene (omdannet bladlapp) hos perlemose Lejeunea og blæremose Frullania (fig. 1) fungerer som effektive vannoppsamlere. Flere av de nevnte levermosene vil også vokse på tørre bergvegger. Morkne stubber og vindfelte trestammer (låg, flt. læger) danner substratet for en spesiell moseflora. Arter som nesten utelukkende er bundet til død ved kalles epixyle, lignum-arter eller bare råtemoser. De fleste epixyle artene er nøysomme, med små mineralkrav, men mosefloraen varierer en del med dødvedens nedbrytingsgrad, vanninnhold og plassering i terrenget m.m. I tidlig nedbrytingsstadium avviker mosefloraen lite fra det en finner på levende trestammer. Typiske råtemoser som stubbeblonde Chiloscyphus profundus, stubbefauskmose Herzogiella seligeri og barkfrynsemose vil være de første til å kolonisere stubber og læger etter at barken har falt av. Med økende morkningsgrad vil nye arter etablere seg, særlig piggtrådmose Blepharostoma trichophyllum og flere andre små levermoser innen slekten Lophozia. På steder der veden har konstant høy fuktighet, som f.eks. langs elvebredder og andre sumpete steder, kan flere ørsmå og rødlistede tvebladmoser Scapania spp. slå seg ned. Når nedbrytingen har kommet så langt at trevirket er pillråttent, opptrer et sluttstadium med dominans av firtannmose Tetraphis pellucida, de sjeldne skomosene Buxbaumia spp, og grove skogbunnsmoser (jfr. Söderström 1987) (fig. 2). Vi forstår at naturens substrattyper på ingen måte er statisk, men endrer seg gradvis som følge av naturlig suksesjon eller miljøforstyrrelser (f.eks. hogst, grøfting, brann). Etter hvert som f.eks. en steinblokk eller trestamme gradvis oppnår tykkere mosedekke, vil det samtidig akkumuleres et tynt jordlag oppå substratet. Dette vil ofte resultere i at det skjer en invasjon av jordboende (terrestriske) arter. Når trær dør og råtner, vil epifyttene på stubber og stammer raskt bli erstattet av råtemoser. Etter en periode på år er både dødveden og råtemosene helt forsvunnet og substratet omdannet til jord og overtas av epigeiske arter. En liten, men interessant mosegruppe, som faller utenfor det økologiske substratskjemaet ovenfor, kalles gjerne substratspesialister fordi de setter meget strenge krav til voksestedet. Her skal først og fremst nevnes møkkmosefamilien (fig. 3), der et flertall av de 18 artene utelukkende vokser på råtnende ekskrementer og annet nitrogenrikt substrat (Frisvoll 1978). Aller størst og vakrest er gul parasollmose Splachnum luteum, som nesten alltid vokser på gamle kuruker i myrkanter og fullstendig kan dominerer disse med sine tallrike gule, oppblåste kapselhalser. En annen gruppe med brune eller oransje kapselhalser er lemenmosene Tetraplodon, som hovedsaklig er utbredt i fjellet og vokser på reinmøkk, dyrekadavere (særlig lemen) eller oppgulpboller fra rovfugl. Til forskjell fra andre moser sprer de fleste artene i møkkmosefamilien sine sporer ved hjelp av insekter. Kapselhalsene skiller ut gjødsellignende stoffer som tiltrekker spyfluer og åtselsfluer. Insektene får sporene på seg mens de beveger seg rundt blant moseplantene. Når de senere besøker fersk gjødsel vil sporene avsettes der. Dyrespredning er en langt mer effektiv måte å finne fram til det riktige substratet enn tilfeldig vindspredning for derved å sikre møkkmosenes videre eksistens. Til slutt må nevnes substratet til vår aller underligste mose, nemlig huldremose Cryptothallus mirabilis. Dette er en thallusformet levermose som helt mangler 18

19 klorofyll og kan minne om en liten hvit fingersopp eller røttene til orkideen fuglereir. Arten er vanskelig å finne fordi den vokser helt skjult under et dekke av torvmoser i gransumpskog og alltid i nærheten av bjørk. Read et al. (2000) har utført grundige studier av huldremosens biologi. De har funnet at huldremosen lever som parasitt på en mykorrhizasopp som igjen lever i symbiose med bjørkerøtter. Huldremosen får sitt karbon (organiske stoffer) fra soppen samtidig som torvmosene sørger for et stabilt fuktig miljø. Ved formeringen lager den en makaroni-lignende kapselstilk med sporehus opp gjennom mosedekket. Samtidig vokser også soppen gjennom kapselstilken og forsyner sporene med litt sopphyfer. Derved får huldremosen sin sopp-partner med seg til sitt nye voksested. Litteratur Clymo RS, An experimental approach to part of the calcicole problem. Journ. of Ecol. 50, Frisvoll AA, Oversikt over norske moser. I. Møkkmosefamilien Splachnaceae. Blyttia 36, Krusenstjerna von E, Bladmossvegetation och bladmossflora i Uppsalatrakten. Acta Phytogeogr. Suec. 19, Read DJ, Duckett JG, Francis R, Ligrone R, Russell A, Symbiontic fungal associations in lower land plants. Philosophical Transactions of the Royal Society London B. 355, Streeter DT, Bryophyte ecology. Science Progress. London 58, Söderström L, Cryptogam species sequence in relation to substrate variables of decaying coniferous wood in Northern Sweden Disseration II, Umeå University. KIRSTEN WINGE OG OVE BERGERSEN Norske bær FRA NATUR OG HAGE ISBN s. kr 399,- Tips om plukking, konservering og en masse oppskrifter om 23 typer bær! Per A. Borglund, Hyttemagasinet, Aftenposten bestilling@tunforlag.no Ordrekontor: /00 Urtekilden er et informasjons- og kompetansesenter for urtemedisin. Vi samler inn viltvoksende medisinplanter i norsk natur og selger tørkede urter, egenkomponerte urteblandinger og noen andre urtebaserte produkter. Urtekilden Christina og Rolv Hjelmstad Fagerhaug, 7340 Oppdal Tel: Hjemmeside: - E-post: post@rolv.no 19

20 Lavers substratvalg En lav er en livsform der en sopp (mykobiont) lever i symbiose med en fotosyntetisk aktiv partner (fotobiont), som regel en grønnalge og/eller en blågrønnbakterie. Lavdannende sopper har blitt karakterisert som verdens første agronomer. De har gjennom en lang evolusjon utviklet avanserte dyrkningssystemer for å optimalisere fotobiontens levering av karbohydrater. For å øke fotosynteseeffektiviteten lager soppen veksthus for fotobionten. Soppen regulerer lystilgangen til algene gjennom lysbeskyttende pigmenter i overbarken og tar opp nødvendige mineraler til sine fotobionter. Ved å ta opp og lagre vann forlenger soppen fotosyntetisk aktive perioder. Følgelig betaler soppen godt for energien den mottar. Samlivet har ført soppen ut fra et skjult liv i et vekstmedium, til en iøynefallende og stundom plantelignende vekstform, og gjort opprinnelig vannlevende alger til effektive utnyttere av sollys i solrike, tørre habitater. Trolig er dette samspillet og dets evne til å tåle uttørking årsaken til at lav vokser nesten overalt. De finnes på de høyeste fjellene, på nunataker i Antarktis, i sjøsprøytsona på svaberg langs havet, i ørkener og tropiske regnskoger. Men de danner ikke iøynefallende vekstformer over alt. Laver vokser sakte, hvilket betyr at de trenger stabile substrater som berg, jord, bark og ved. Bare under gode vekstvilkår kan laver fullføre sin livssyklus på 1-2 år i tropiske regnskoger er det f.eks. mulig for små spesialiserte laver å vokse på blad av eviggrønne trær. I Norge finnes det to bladlevende laver. Begge er skorpeformete og sjeldne og vokser på grannåler. I naturen er hardt berg det mest stabile substratet. Følgelig er det her lav oppnår den høyeste alderen. På berg finnes det åpenbart laver med en alder på flere tusen år. Siden man ikke har eksakte dateringsmetoder for laver, beregnes alderen fra målinger av veksthastighet. Navlelaver er vanlige steinboende laver som er festet i ett sentralt festepunkt. Denne vekstformen risikerer å falle ned fra løst berg som forvitrer eller bark som skaller av i flak og vokser derfor bare på hardt berg. Noen laver vokser inne i berget beskyttet for vær og vind i ørsmå sprekker og hulrom. Slike laver er lite synlige, men fruktlegemene dannes på overflata av berget for at sporer skal kunne spres. Slike laver vokser bare i det øverste sjiktet hvor lys passerer gjennomskinnelige krystaller av f.eks. kvarts og feltspat. Tilsvarende laver i kalkstein er ofte etterspurt av lavetende snegler. For å få tak i laven gnager de seg ned i kalksteinen og forårsaker årlig betydelig forvitring av steinen. Laver er følsomme for tungmetaller, og tungmetallrike bergarter er påfallende lavfattige. Likevel vil man på tungmetallrike substrater kunne finne spesialiserte laver med evne til å tåle eller uskadeliggjøre høye konsentrasjoner av giftige metaller. Under høyspentmaster i høyfjellet ser man ofte at lavene er borte i et vidt område omkring mastene (fig. 1). Dette skyldes at regn i berøring med mastene tar opp metaller, og metallholdig vann drypper så ned og dreper lavene omkring. Laver har artspesifikke krav til substratet. På trær skiller man mellom fattig- og rikbarkslaver. Fattigbarkslavene forekommer hovedsakelig på bartrær og bjørk (fig. 2) og omfatter f.eks. papirlav, elghornslav, kvistlav og brunskjegg. Disse tåler et surt og næringsfattig miljø, og mange kan vokse på sure bergarter. Rikbarkslavene (fig. 3) derimot, krever høy YNGVE GAUSLAA (tekst og foto) 20 - amp@nhm.uio.no

21 Fig. 1. Tungmetallskade. ph på barken og bedre næringstilgang. De forekommer ofte på treslag som ask, alm og lønn, men også på osp når denne vokser i eller nær jordbruksland. Eksempler er messinglav, rosettlav, dogglav, allélav og mange ragglaver. Flere av disse vokser også på strandberg med hyppig tilførsel av fugleskitt. I eutrofierte områder kan rikbarkslaver vokse på fattigbarkstrær. Laver med blågrønne bakterier er som rikbarkslavene knyttet til substrater med høy ph. De skiller seg imidlertid fra rikbarkslavene ved å unngå sterkt gjødslet jordbruksland og større produksjonsenheter for husdyr. Disse lavene kan fiksere nitrogenet de trenger fra lufta. Gjødsling fjerner deres konkurransemessige fortrinn ved å være sjølforsynt med N. Noen få laver mangler festeorgan og har ikke et fast substrat. De forekommer i tørre vindfulle stepper. Når de tørker ruller de seg sammen og blåser med vinden. Omstreifende laver er ikke vanlige i trær, men huldrestry er ett eksempel. Festepunkt forekommer bare hos svært unge individer. Denne laven ligner juletreglitter der den henger som løse girlandere fra grein til grein. Trådsegmenter som er i direkte kontakt med tregreina svekkes ofte av infeksjoner og brekker. Hyppig fragmentering gjør at lange tråder faller ned. Mange ender på bakken hvor de dør, men noen havner på greiner med nok lys eller blåser til nabotrær og koloniserer disse. Fig. 2. Fattigbarksamfunn på bjørk. Fig. 3. Rikbarksamfunn. Huldrestry trives best i lysåpne rom mellom tregreinene. Denne livsmåten gjør arten sårbar for skogbruk. I raskt voksende trær vil tapet av individer som faller ned på for mørke greiner være større enn veksten i populasjonen. Laver har en imponerende evne til å vokse på menneskeskapte substrater. Man finner laver på forlatte bilvrak i skogen både på lakken, glasset, og dekkene. Trafikkskilt langs lite vedlikeholdte veier kan være så nedgrodde av laver at budskapet ikke kan tydes. Laver kan også kolonisere plast som får ligge i ro. Videre kan gravsteiner, ulike minnesmerker og gamle bygninger ha et høyt biologisk mangfold av laver. Stundom framskynder lavene forvitring, stundom beskytter de underlaget mot forvitring. Laver kan dekke hele overflata på kirkebenkene inne i f.eks. kirker i tropisk regnskogsklima (f.eks. Filippinene). Dette forekommer ikke i Norge hvor lufta innendørs er tørr. Det er særlig skorpelaver med grønnalgen Trentepohlia som fotobiont som klarer kombinasjonen av dårlig lys og lite tilgang på vann i væskeform. Laver vokser også stundom på dyr med skall. For eksempel finnes det laver på rur og på deler av skallet til noen landskilpadder. Laver forteller mye om ulike sider ved deres substrat og miljø. De er tilgjengelige hele året for alle som går inn i deres fascinerende verden. Nye og interessante studier kan fortsatt gjøres ved hjelp av enkle midler. 21

22 Sopp på dyr Er det liv, er det sopp, er tittelen på den prisbelønte boken av Ryvarden og Høiland (1998). Imidlertid er det langt ifra regel at de forskjellige typer liv setter særlig pris på soppen(e) de blir befengt med snarere tvert imot. For eksempel har våre grønne venner, blant en mengde andre myko-plageånder, sitt å stri med når forskjellige arter meldugg (Erysiphales) herjer en orden innen sekksporesoppene som parasitterer mange tofrøbladede planter, både tre- og urteaktige, foruten korn og gress. Videre finnes zoofile myko-parasitter i rikt monn, det kan enhver veterinær skrive under på, og en allmennpraktiker kan bekrefte at vi også har antropofile arter som for eksempel fotsopp, som skyldes sopper i de keratinofile slektene Trichophyton.og Epidermophyton. Til daglig synes dog koplingen mellom mykologisk relaterte lidelser i dyreriket, som fotsopp, trøske Candida albicans og ringorm Trichophyton og Microsporum spp., som ganske fjern fra soppskogens kantareller. Sopp må liksom være noe man kan ta og føle litt på og eventuelt kunne putte i kurven. Alle har sett vitsetegningen av fotsopp der et digert fruktlegeme med hatt og stilk utvikler seg fra tærne men har vi arter som går på dyr som det virkelig er litt størrelse på, eller som i det minste gir seg til kjenne på en synlig måte utover de rent observerbare symptomene på at dyret er sykt? Jo, vi har da det, og de følgende kjappe eksemplene er arter/ grupper som har såpass mykologisk personlighet at de burde være både morsomme å lete etter og spennende å finne og kanskje trigge leseren til å lære seg mer om.. Fluemugg Entomophthora muscae Arter i koplingssoppslekten Entomophthora snylter på forskjellige insekter, og soppen fluemugg E. muscae (også kalt flueskimmel) får for eksempel fluer til å oppføre seg noe spesielt. Angrepne fluer søker seg opp, gjerne mot lyset øverst på en vindusrute, før de suger seg fast med snabelen. Mycelet brer seg deretter inne i insektkroppen og bryter til slutt frem med sporebærende hyfer på insektets overflate. Når sporene (konidiene) er modne skytes de så ut med stor kraft og kan da gjerne treffe andre insekter. På en vindusrute ser man gjerne en halo med fint, hvitt sporepulver fra soppen rundt den døde, fastklistrete fluen. Koplingssopper registreres ikke i Norsk SoppDatabase ( men arten tør være temmelig vanlig dog ofte oversett. Et illustrativt bilde, foruten ytterligere informasjon om fluemugg, finnes på adressen toms_fungi/mar2000.html. Insektsekksporesoppordenen Laboulbeniales Dette er en stor orden men med desto mindre sopper og består verden over av drøyt arter fordelt på om lag 140 slekter. Tidligere trodde man faktisk at disse små utvekstene var morfologiske karakteristika for insektet. Soppene parasitterer leddyr og er oftest både verts- og voksestedsspesifikke et typisk sted å finne dem er på en spesiell kroppsdel av et bestemt insekt. De mangler hyfer og består kun av et lite tallus som er festet til verten. Insektsporesoppordenen er lite undersøkt i Norge, men litteratur om emnet finnes (Aas 1985). De som måtte ha lyst på en liten kikk på de bitte små kan for eksempel ta en titt på dette er så visst ikke noe man får øye på med mindre man ser spesifikt etter det. Kanskje en gjenomgang av billesamlingen på Zoologisk Museum i Oslo kan avdekke mer enn man aner?! ØYVIND STENSRUD (tekst og foto) 22 - oyst@bio.uio.no