NOTAT Emne: Bekjempelse av introdusert abbor ( Perca fluviatilis) i Glensettjønna Trondheim kommune

Transkript

1 NOTAT Til: Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ved Kari T. Guttvik Fra: Veterinærinstituttet, seksjon for miljø og smittetiltak, v/pål Adolfsen og Svein Aune Dato: Emne: Bekjempelse av introdusert abbor (Perca fluviatilis) i Glensettjønna Trondheim kommune Veterinærinstituttet har fått forespørsel fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om innspill til Fylkesmannens søknad om rotenonbehandling av Glensettjønna i Trondheim kommune. Veterinærinstituttet, seksjon for miljø- og smittetiltak, skal bidra med vurdering av planlegging og gjennomføring av en rotenonbehandling og konsekvenser ved bruk av rotenon. Veterinærinstituttet er nasjonalt kompetansesenter for bekjempelse av Gyrodactylus salaris og har stått for planlegging og gjennomføring av en rekke større og mindre rotenonbehandlinger i Norge. Veterinærinstituttet har blitt gjort kjent med at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag vil søke om rotenonbehandling av Glensettjønna i Trondheim kommune etter at det ble påvist abbor (Perca fluviatilis) der ved en sportsfiskefangst og fangst ved påfølgende prøvefiske i juni Veterinærinstituttet belyser i dette notatet miljømessige konsekvenser generelt ved bruk av CFT- Legumin (CFT-L, som inneholder virkestoffet rotenon), og spesifikt hvordan en behandling av Glensettjønna kan gjennomføres. Notatet kan inngå som vedlegg i Fylkesmannens søknad om rotenonbehandling for å fjerne abboren i Glensettjønna. Kunnskapsgrunnlag om bruk av rotenon i stillestående vann Bruk av rotenon i stillestående vann for å fjerne uønsket fisk er gjennomført i stor utstrekning i flere land. I USA har metoden vært brukt siden 1930-tallet, og i Norge siden tallet. Det er ingen andre tiltak, med unntak av fullstendig tørrlegging, som har vist seg effektive hvis målsettingen er 100 % fjerning av en fiskeart fra et større vannvolum. Det er generelt enklere å lykkes med rotenonbehandling i stillestående vann enn i rennende vann, fordi eksponeringstiden er lengre, og muligheten for at fisk kan gjemme seg i friskt utstrømmende vann blir marginal. Dette er årsaken til elvebehandlinger som regel gjennomføres to ganger, mens innsjøbehandlinger normalt gjøres én gang. Metoden er velutviklet og godt utprøvd. Miljøpåvirkning, korttids- og langtidseffekter Under følger to avsnitt som omhandler miljøpåvirkning fra tidligere rapporter fra Veterinærinstituttet. En ny løsning CFT-L er tatt i bruk siden Finlayson mfl. (2010) viser at den nye løsningen er mer skånsom mot bunndyr. Undersøkelsene det vises til nedenfor er basert på eldre løsninger og situasjonen i dag kan derfor være enda noe bedre: 1) Fra «Bekjempelse av Gyrodactylus salaris i Vefsnaregionen Veterinærinstituttets rapportserie »: Det er opp gjennom årene gjort mange undersøkelser på miljøeffektene av rotenonbehandlinger. Vinson mfl. sammenstilte i 2010 en rekke internasjonale undersøkelser om rotenonbehandlingers virkning på evertebrater. Denne viser at sensitiviteten for rotenon varierer sterkt både mellom og innen samme taksonomiske gruppe. Bunnlevende invertebrater ser ut til å være mindre sensitive enn

2 planktoniske, små invertebrater later til å være mer sensitive enn store, og de som puster med gjeller i vann ser ut til å være mer sensitive enn de som tar opp oksygen på andre måter. Studier på langtidsvirkningen av rotenonbehandlinger som er gjort i stillestående vann viser at det kan ta fra en måned til tre år før zooplanktontettheten er på samme nivå som før behandlingen, og at artssammensetningen av bunndyr var den samme som før behandling innen et år. Ved rotenonbehandlingen mot ørekyte på Hardangervidda i ble det utførtbunndyrundersøkelser. Her ble det påvist til dels stor dødelighet av bunndyr under behandlingen, men både diversitet og tetthet av bunndyr var høy kort tid etter behandlingen. Året etter behandlingen ble det ikke påvist signifikante forskjeller mellom tilstanden før og etter behandlingen. Det ble her konkludert med at bunndyr har en sterk evne til å overleve rotenonbehandlinger enten ved at de er motstandsdyktige mot rotenon eller ved at de har stor evne til rekolonisering (Fjellheim 2004). Internasjonale studier i rennende vann viser en stor nedgang i tetthet og artsrikdom under en rotenonbehandling. Hvor lang tid det tar før bunndyrsammensetningen er tilbake til nivået før behandling varierer fra måneder til år. Generelt er tettheten av bunndyr tilbake på nivået før behandlingen i løpet av noen få måneder til et år. Når det gjaldt taksonomisk sammensetning har det tatt over to år i enkelte studier, og opp til 5 år før enkelte arter var tilbake på samme nivå som før behandlingen (Vinson mfl. 2010). Ved rotenonbehandlingen av Rauma i 1993 ble det foretatt bunndyrundersøkelser. Det ble der konkludert med at det skjedde en rask reetablering av bunndyr etter elvebehandlingen, og at alle artene som forekom tallrike innen gruppene snegler, biller, døgnfluer, steinfluer og vårfluer ble registrert i stort antall innen et år etter behandlingen. Tre år etter behandlingen viste det generelle artsmangfoldet i fjærmyggsamfunnet liten eller ingen endring i forhold til situasjonen før behandlingen (Arnekleiv mfl. 1997). 2) Fra «Utredning. Tiltak mot Gyrodactylus salaris i Vefsnaregionen etter påvisning av parasitten på røye i Fustvatnet og Ømmervatnet». Miljøeffekter av rotenonbehandling på forskjellige økosystemer er godt undersøkt både internasjonalt og nasjonalt, gjennom laboratorieforsøk og undersøkelser gjort etter behandling. Dette har gitt kunnskaper om ulike organismers følsomhet overfor rotenon og reetablering av økosystemer. I Norge har undersøkelsene i stor grad vært knyttet til elvebehandlinger, men også i mindre innsjøområder. I forbindelse med bekjemping av ørekyte med rotenon i deler av Holmsjøvassdraget på Hardangervidda ble det gjennomført både for- og etterundersøkelser av bunndyr og insektfauna (Fjellheim 2004). Undersøkelser av konsentrasjonen av ulike stoffer fra CFT-Legumin i vassdraget i perioden etter behandling ble også gjennomført (Kelley 2000). Til tross for at det tok relativt lang tid før de tilførte stoffene forsvant (sammenlignet med elvebehandlinger), var det ingen påviselige negative langtidseffekter på fauna eller vannkvalitet. Miljøeffekter ved rotenonbehandling er forøvrig beskrevet nærmere i 2008-utredningen. En innsjøbehandling vil skille seg fra en elvebehandling ved at oppholdstiden vil være lengre, tilsig av rotenon i utløpselv vil skje over en lengre periode (uker til måneder) og berører andre arter enn de som finnes i elv. Den delen av faunaen som er avhengige av fisk, insekter og bunndyr som bytte vil kunne bli midlertidig påvirket før bestandene av byttedyrartene er fullt reetablert i vassdraget. Som nevnt ovenfor dokumenteres generelt god overlevelse / rask reetablering av insekter og bunndyr etter rotenonbehandlinger i Norge (Kjærstad og Arnekleiv 2004). Ved en høstbehandling må man kunne anta at en midlertidig nedgang i tilgangen på næringsdyr vil kunne ha en negativ virkning på hekke- eller ynglesuksess påfølgende år. Arter som har fisk som en viktig del av eller som eneste næring, vil kunne bli påvirket av fravær og reduserte tettheter av fisk i en lengre periode etter rotenonbehandling enn insektspisere. Dette gjelder arter som for eksempel fiske-ender, lom, hegre, oter og mink.

3 Felles for artene i denne kategorien er at de er mobile og kan oppsøke andre vassdrag i regionen eller deler av vassdraget som ikke blir behandlet. Hvor lang tid det tar før fiskebestandene er oppe på normale tettheter avhenger av omfang og strategi for reetableringsarbeidet. Det kan finnes amfibielokaliteter i periferien av innsjøene som kan bli berørt av en behandling. Voksne amfibier blir generelt ikke påført negative effekter av en behandlingskonsentrasjonen av rotenon, mens gjelleåndende stadier som rumpetroll og salamanderlarver er sensitive ovenfor rotenon (Grisak mfl. 2007). Liten salamander er i Norge klassifisert som nær truet, men vil under en høstbehandling bli marginalt berørt da de fleste larver har metamorfosert ved foreslått behandlingstidspunkt, og de fleste voksne har forlatt dammene før vinteren. Fra nylig gjennomførte rotenonbehandlinger foreligger det en rapport fra etterundersøkelser etter rotenonbehandlingen av Vikerauntjønna i Trondheim (Arnekleiv mfl. 2015). Denne er relevant i forhold til Glensettjønna, da de to tjønnene ligger i samme område. Abbor har noe lavere rotenontoleranse enn mort, så det vil kunne bli brukt inntil ca. 50 % lavere rotenonkonsentrasjon i Glensettjønna. Sammendraget sier følgende om miljømessige effekter: 1) Fra «Bekjempelse av Gyrodactylus salaris i Vefsnaregionen Veterinærinstituttets rapportserie »: Det er opp gjennom årene gjort mange undersøkelser på miljøeffektene av rotenonbehandlinger. Vinson mfl. sammenstilte i 2010 en rekke internasjonale undersøkelser om rotenonbehandlingers virkning på evertebrater. Denne viser at sensitiviteten for rotenon varierer sterkt både mellom og innen samme taksonomiske gruppe. Bunnlevende invertebrater ser ut til å være mindre sensitive enn planktoniske, små invertebrater later til å være mer sensitive enn store, og de som puster med gjeller i vann ser ut til å være mer sensitive enn de som tar opp oksygen på andre måter. Studier på langtidsvirkningen av rotenonbehandlinger som er gjort i stillestående vann viser at det kan ta fra en måned til tre år før zooplanktontettheten er på samme nivå som før behandlingen, og at artssammensetningen av bunndyr var den samme som før behandling innen et år. Ved rotenonbehandlingen mot ørekyte på Hardangervidda i ble det utført bunndyrundersøkelser. Her ble det påvist til dels stor dødelighet av bunndyr under behandlingen, men både diversitet og tetthet av bunndyr var høy kort tid etter behandlingen. Året etter behandlingen ble det ikke påvist signifikante forskjeller mellom tilstanden før og etter behandlingen. Det ble her konkludert med at bunndyr har en sterk evne til å overleve rotenonbehandlinger enten ved at de er motstandsdyktige mot rotenon eller ved at de har stor evne til rekolonisering (Fjellheim 2004). Internasjonale studier i rennende vann viser en stor nedgang i tetthet og artsrikdom under en rotenonbehandling. Hvor lang tid det tar før bunndyrsammensetningen er tilbake til nivået før behandling varierer fra måneder til år. Generelt er tettheten av bunndyr tilbake på nivået før behandlingen i løpet av noen få måneder til et år. Når det gjaldt taksonomisk sammensetning har det tatt over to år i enkelte studier, og opp til 5 år før enkelte arter var tilbake på samme nivå som før behandlingen (Vinson mfl. 2010). Ved rotenonbehandlingen av Rauma i 1993 ble det foretatt bunndyrundersøkelser. Det ble der konkludert med at det skjedde en rask reetablering av bunndyr etter elvebehandlingen, og at alle artene som forekom tallrike innen gruppene snegler, biller, døgnfluer, steinfluer og vårfluer ble registrert i stort antall innen et år etter behandlingen. Tre år etter behandlingen viste det generelle artsmangfoldet i fjærmyggsamfunnet liten eller ingen endring i forhold til situasjonen før behandlingen (Arnekleiv mfl. 1997). 2) Fra «Utredning. Tiltak mot Gyrodactylus salaris i Vefsnaregionen etter påvisning av parasitten på røye i Fustvatnet og Ømmervatnet». Miljøeffekter av rotenonbehandling på forskjellige økosystemer er godt undersøkt både internasjonalt og nasjonalt, gjennom laboratorieforsøk og undersøkelser gjort etter behandling. Dette har gitt kunnskaper om ulike organismers følsomhet overfor rotenon og reetablering av økosystemer. I Norge har undersøkelsene i stor grad vært knyttet til elvebehandlinger, men også i mindre innsjøområder. I forbindelse med bekjemping av ørekyte med rotenon i deler av Holmsjøvassdraget på Hardangervidda ble det gjennomført både for- og etterundersøkelser av bunndyr og insektfauna (Fjellheim 2004). Undersøkelser av konsentrasjonen av ulike stoffer fra CFT-Legumin i vassdraget i perioden etter behandling ble også gjennomført (Kelley 2000). Til tross for at det tok relativt lang tid før de tilførte stoffene forsvant (sammenlignet med elvebehandlinger), var det ingen påviselige negative langtidseffekter på fauna eller vannkvalitet. Miljøeffekter ved rotenonbehandling er forøvrig beskrevet nærmere i 2008-utredningen.

4 En innsjøbehandling vil skille seg fra en elvebehandling ved at oppholdstiden vil være lengre, tilsig av rotenon i utløpselv vil skje over en lengre periode (uker til måneder) og til en viss grad berører andre arter enn de som finnes i elv. Den delen av faunaen som er avhengige av fisk, insekter og bunndyr som bytte vil kunne bli midlertidig påvirket før bestandene av byttedyrartene er fullt reetablert i vassdraget. Som nevnt ovenfor dokumenteres generelt god overlevelse / rask reetablering av insekter og bunndyr etter rotenonbehandlinger i Norge (Kjærstad og Arnekleiv 2004). Ved en høstbehandling må man kunne anta at en midlertidig nedgang i tilgangen på næringsdyr vil kunne ha en negativ virkning på hekke- eller ynglesuksess påfølgende år. Arter som har fisk som en viktig del av eller som eneste næring, vil kunne bli påvirket av fravær og reduserte tettheter av fisk i en lengre periode etter rotenonbehandling enn insektspisere. Dette gjelder arter som for eksempel fiske-ender, lom, hegre, oter og mink. Felles for artene i denne kategorien er at de er mobile og kan oppsøke andre vassdrag i regionen eller deler av vassdraget som ikke blir behandlet. Hvor lang tid det tar før fiskebestandene er oppe på normale tettheter avhenger av omfang og strategi for reetableringsarbeidet. Det kan finnes amfibielokaliteter i periferien av innsjøene som kan bli berørt av en behandling. Voksne amfibier blir generelt ikke påført negative effekter av en behandlingskonsentrasjonen av rotenon, mens gjelleåndende stadier som rumpetroll og salamanderlarver er sensitive ovenfor rotenon (Grisak mfl. 2007). Liten salamander er i Norgeklassifisert som nær truet, men vil under en høstbehandling bli marginalt berørt da de fleste larver har metamorfosert ved foreslått behandlingstidspunkt, og de fleste voksne har forlatt dammene før vinteren. Rotenon i de konsentrasjoner som brukes på fisk har ingen direkte effekter på fugler og pattedyr. Likevel anbefales det generelt at rotenonbehandlet vann ikke brukes til bading, og drikkevann til folk og til melkekyr. Bading er trolig ikke et problem på grunn av at anbefalt behandlingstidspunkt er sent på høsten. Det finnes et eldre drikkevannsinntak i tjønna. Dette er ikke lenger i bruk, men eier av inntaket ønsker å kunne bruke det som reservevannforsyning for husdyr. Mulige brukere av denne drikkevannskilden må derfor informeres om ikke å bruke vannet i den perioden det er rotenon i vannet. Rotenon bindes effektivt opp i sedimenter og jordsmonn og brytes der ned til ufarlige stoffer uten å akkumuleres i systemene. Det er ikke funnet rotenon i grunnvann etter bekjempelsesaksjoner. Beskrivelse av lokaliteten og nærområdet: Glensettjønna er et mindre skogstjønn som ligger oppe på Reppesåsen nordøst i Trondheim kommune. Tjønna har ifølge NVE innsjødatabase et areal på m 2. Maksimaldyp er 11 m. Gjennomsnittsdyp er 3,6 m og totalt innsjøvolum er m 3. Nærmeste bebyggelse er spredt bolig og landbruksbebyggelse på sørsiden mot Jonsvatnet (ca. 500 m) og øvre del av boligfeltet på Reppe (ca. 600 m). Solemstjønna er nærmeste innsjø ca. 500 m mot nordøst, Ved Solemstjønna ligger Ranheim Skiklubbs klubbhus «Tjønnstuggu», der det også er en friluftsbarnehage. Avstanden til Jonsvatnet (Litjvatnet) i sør er ca. 1 km. Tjønna har fra gammelt av vært vannkilde til flere gårdsbruk/husstander på sørsiden av Reppesåsen. Disse har nå annen vannforsyning, men vannet fungerer fremdeles som reservevannforsyning til en av gårdene. Glensettjønna har et svært begrenset nedbørsfelt og tilsiget er kun små sig fra omkringliggende myrer og tilgrensende terreng. Det er ingen innløpsbekker som gir mulighet for oppvandring av fisk. Gjedda i Glensettjønna er for det meste småvokst, men det finnes også enkelte større individer (Bjørn Florø Larsen pers. med.). Ifølge grunneier (Mildrid Gaden pers. med.) har det før det kom gjedde til vannet vært satt ut ørret. Gjedda ble ifølge grunneier innført til Glensettjønna på tallet. Glensettjønna er på grunn av sin beliggenhet over marin grense og oppe på en bratt ås i utgangspunktet trolig en naturlig fisketom lokalitet. Under prøvefiske i 2014 ble det ikke påvist abbor (Kay Arne Olsen, TOFA, pers. med.). Siden gjedde er en introdusert art i lokaliteten og regionen for øvrig er det ikke behov for bevaringstiltak for arten ved en rotenonbehandling.

5 Under Veterinærinstituttets kartleggingsarbeid ble det observert et titalls døde abbor (lengde mm) som hadde strandet langs bredden av utløps bekken, ca m nedstrøms tjønna. I tillegg sto det en ansamling av et tilsvarende antall levende abbor av samme størrelse i en liten kulp der vannet forsvant i grunnen. Strandet fisk tyder på at det har vært en aktiv nedvandring i forbindelse med kraftig økning i vannføringen ut av tjønna og at disse har strandet da vannføringen avtok hurtig. Vannet går i grunnen i en strekning på ca. 10 meter og den underjordiske strekningen hadde tilsynelatende stoppet videre nedvandring. Det kan imidlertid ikke utelukkes at mindre abboryngel eller større individer har kommet seg videre ned i bekken under gunstige forhold. Det er trolig ikke reproduksjonsmulighet for abbor i Reppesbekken, men eventuelt nedvandret fisk kan lett bli stående mindre kulper når vannføringen går ned og dermed bli lett tilgjengelig for for eksempel. barn som kan flytte den videre til nærliggende vann, for eksempel Solemstjønna eller Jonsvatnet. Det anbefales derfor at utløpsbekken fra Glensettjønna og videre Reppesbekken kontrolleres med el.fiske før en rotenonbehandling gjennomføres slik at man vet om bekken også skal doseres. Anbefalt konsentrasjon av CFT-Legumin. Glensettjønna har etter våre oppmålinger et vannvolum på m 3. Målingene er gjennomført med ekkolodd/olex dybdemålingsutstyr som generer totalvolum og også dybdekart som fungerer som planleggingsverktøy for fordeling av CFT-L i de ulike dybdelag. Det finnes begrenset med litteratur på rotenontoleranse for abbor. Ling (2003) oppgir en LC 501h verdi på 38 µg/l ved 10 C. Dette betyr at halvparten av forsøksfiskene er døde etter en eksponering av denne konsentrasjonen i 1 time. Til sammenligning må mort eksponeres i 6 timer ved samme konsentrasjon for å få samme dødelighet, noe som tilsier at abbor har lavere toleranse for rotenon. Ved de siste bekjempingsaksjoner mot mort i Trøndelag er det blitt brukt doseringskonsentrasjoner på 1 ppm CFT-L, tilsvarende 33 µg/l. Det anbefales å bruke tilsvarende konsentrasjon til bekjemping av abbor i Glensettjønna. Hvis det underveis i doseringen gjøres observasjoner (svimende fisk etter flere timer ) som tilsier at konsentrasjonen er for lav, anbefales det å øke doseringen til 1,5 ppm, tilsvarende et totalforbruk 90 liter CFT-Legumin. Det anbefales derfor å søke om utslippstillatelse på rotenon tilsvarende inntil 90 liter CFT-legumin 3,3 %. Tabell 1. Volum og rotenonbehov ved anbefalt doseringskonsentrasjon i Glensettjønna. Areal (m 2 ) Dybde gj.snitt (m) Volum (m 3 ) Behov CFT-Legumin ved 1,0 ppm (liter) Behov CFT-Legumin ved 1,5 ppm (liter) , *) 90 *) *) De angitte mengdene CFT-L forutsetter at løsningen inneholder 3,3 % rotenon. Hvis løsningen på grunn av alder inneholder mindre, kompenseres dette ved å gå opp på konsentrasjonen. Tidspunkt for gjennomføring av rotenonbehandling Det er flere forhold som bestemmer hva som i hvert enkelt tilfelle er optimalt behandlingstidspunkt. For å optimalisere innblanding av rotenon i alle dybdelag er det en fordel å behandle mens innsjøen er under høstsirkulasjon eller vårsirkulasjon, men i tilfelle Glensettjønna er innsjøen så liten at det er fullt mulig å behandle den med sikkert resultat i hele den isfrie årstiden. For mest mulig å redusere faren for videre spredning med folk som flytter abboren til andre vann i nærheten anbefales det derfor å behandle Glensettjønna så raskt som mulig i forhold til nødvendig saksbehandlingstid. Hvis hensynet til overlevelse av evertebrater og eventuelle amfibier tillegges vesentlig vekt er det trolig noe mere skånsomt å behandle tjønna relativt sent på høsten etter at en størst mulig andel av zooplankton og evertebrater har lagt egg eller gått i mere robuste hvilestadier. Amfibier er da ferdige

6 med gjellestadiet og er mindre sårbare ovenfor rotenon og har stort sett forlatt lokaliteten. Eventuelle terrestriske arter som henter mat i tjernet er ferdig med yngling og hekking. Nedbryting av rotenon og påvirkning på vassdraget nedstrøms Glensettjønna. Forsvinningsraten for rotenon avhenger av flere forhold. Nedbrytning skjer raskest ved høye temperaturer og stor solinnstråling. Fortynning/utskifting av vannet er også en viktig faktor og dermed er oppholdstiden i vannet vesentlig. Glensettjønna har en teoretisk oppholdstid på hele 370 dager. Relativt dårlig siktdyp og lite gjennomstrømming vil trolig medføre at det ved en høstbehandling med anbefalt rotenonkonsentrasjon trolig vil kunne påvises rotenon fram til påfølgende sommer. Dette er sammenlignbart med de vannene i Bymarka der rotenon var mest utholdende. Reduksjonen i rotenonkonsentrasjon i Glensettjønna forventes å følge samme løp som de tjernene i Bymarka med lite gjennomstrømming, og tjernet forventes ikke å være helt rotenonfritt før utpå påfølgende sommer. Glensettjønna har avløp gjennom en liten bekk som renner nordover på Reppesåsen og har samløp med bekken fra Solemstjønna. Sammen danner de to bekkene Reppesbekken. Reppesbekken har sporadisk gyting av sjøørret i nedre deler, men sjøørret-bestanden karakteriseres som lite bærekraftig og økologisk tilstand i bekken er vurdert til dårlig/moderat (Bergan m.fl.2008). Glensettjønna med nedbørsfelt er beregnet til å utgjøre totalt ca. 3 % av nedbørsfeltet til Reppesbekken ved utløp i sjø og ca. 8 % av nedbørsfeltet ved samløp med bekken fra Solemstjønna. Dette betyr at rotenonkonsentrasjonen blir fortynnet med en faktor på mellom 12,5 og 30 før rotenonpåvirket vann når nedre sjøørretførende deler av bekken. I tillegg kommer reduksjon av rotenonkonsentrasjon som resultat av nedbryting og absorbsjon av rotenon i torv og biota på bekkestrekningen før samløp. Det anses derfor som usannsynlig at rotenondosering til de anbefalte konsentrasjonene i Glensettjønna vil påvirke fisk eller bunndyr på anadrom strekning i bekken, eller representere noen risiko i forhold til bruk av bekken gjennom boligområdet på Reppe. Hvis det ønskes ytterligere sikkerhet for at det ikke skal oppstå dødelige rotenonkonsentrasjoner i nedre del av Reppesbekken kan tjønna senkes ved moderat utpumping før dosering og/eller demmes opp noe etter dosering slik at det ikke blir overløp før rotenonkonsentrasjonen er redusert på grunn av fortynning og nedbryting. Praktisk gjennomføring av rotenondosering Rotenondosering gjennomføres i Glensettjønna og eventuelle dammer langs bredden av denne hvor abbor teoretisk selv kan ha vandret inn eller opp i. Dette kartlegges på forhånd. Den praktiske utførelsen gjøres ved hagekanne i dammer og sig langs bredden, og båt og pumpe i tjønna og i sivvokste grunntområder. For å oppnå rask og tilfredsstillende homogenisering av konsentrasjonen vil utdosering fra båt skje med både overflate- og dypvannsdosering. Letteste adkomst er med terrengbil/traktor eller ATV langs traktorvei forbi gården Glenset. Det er da kjørbart helt fram til båtutsettingsplass i søndre del av tjernet. Oppfølging av rotenonkonsentrasjoner Veterinærinstituttet har utviklet en god metode for måling av rotenonkonsentrasjoner i vannprøver. Ved større aksjoner er kjemikere ved Veterinærinstituttet til stede og gjør analyser fortløpende. Det er ikke nødvendig her. Det foreslås at det tas vannprøver rett etter endt dosering, og deretter følges det opp jevnlig inntil vi kan dokumentere at rotenonet er brutt ned. Vannprøver sendes til Veterinærinstituttet, Oslo, og analyser kan gjøres kort tid etter at prøvene er mottatt.

7 Opprydding og fjerning av død fisk Død fisk brytes normalt raskt ned og resirkuleres i økosystemet, men kan også flyte i land og bli liggende og avgi dårlig lukt, noe som kan skape negative reaksjoner hos publikum. I og med at dette er et sentrumsnært strøk foreslås det at en egen gruppering får ansvaret for å samle opp død fisk. Dette gjøres ved hjelp av håv fra land eller fra båt. Død fisk samles inn og fraktes til destruksjon. Det tas sikte på å finne lokal løsning for avfallshåndtering. Det bør også være lokale personer i beredskap (tlf. nr. hvor publikum kan henvende seg) for å samle opp fisk som kan flyte opp i ettertid. Død fisk kan også avgis til undervisnings- eller vitenskapelige formål. Innsamling av død fisk er erfaringsmessig en oppgave som er godt egnet for deltakelse fra frivillige eller ideelle organisasjoner som ønsker å påta seg slike oppdrag. HMS under og etter bekjempelsesaksjonen Veterinærinstituttet er ansvarlig for deltakernes HMS under en bekjempelsesaksjon. Alt mannskap som deltar i bekjempelsesaksjonen forplikter seg til å følge Veterinærinstituttets retningslinjer for HMS. Behandlingsmannskapet vil sannsynligvis kun bestå av personell fra Veterinærinstituttet. Det er ingen helsemessige farer for publikum eller beboere i nærområdet, men områder ved tjernet kan bli avsperret behandlingsdagen for å sikre at turgåere/publikum ikke oppholder seg i umiddelbar nærhet der båtpumper brukes og generelt ikke oppholder seg der behandlingsjobben skal utføres. Det kan også være aktuelt å sette opp skilt som fraråder bruk av vannet (turgjengere) mens det er rotenon tilstede. Referanser Arnekleiv, J V., Kjærstad, G., Dolmen, D. og Koksvik, J. I Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Vikerauntjønna i forbindelse med rotenonbehandling NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport : 1-47 Bergan, M. A, Berger H.M, Skjøstad, M. B, Nøst, T. og Haugen M Sjøørretbekker i Trondheim, Sør-Trøndelag, Vannkvalitet, fisk og bunndyr; en vurdering av økologisk tilstand Berger FeltBIO, Rapport Finlayson, B., Somer, W. L., and Vinson, M. R Rotenone toxicity to rainbow trout and several mountain stream insects. North American Journal of Fisheries Management 30: Ling, Nicholas Rotenone. A review of its toxicity and use for fisheries management. Department of conservation. Wellington, New Zealand. Stensli, J. H., og Bardal, H. (red.) Bekjempelse av Gyrodactylus salaris i Vefsnaregionen. Veterinærinstituttet s rapportserie Oslo: Veterinærinstituttet; 2014.