Hun er glad for å ha lekser

Transkript

1 Side 4 5: Lese- og skriveopplæring i Rwanda Side 7 9: Støtt jenters utdanning i Afghanistan Side 10 11: CARE hjelper ofre for voldtekt i Øst-Kongo nr t e m a : u t d a n n i n g hjelp til kvinner hjelper flere Hun er glad for å ha lekser

2 2 LEDER KVINNEDAGEN 8. MARS 3 CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. CAREs nødhjelp og langsiktige bistand når frem til over 122 millioner mennesker i 84 land. CARE legger vekt på at bistanden skal være effektiv og komme de fattigste til gode. CARE jobber med kvinnerettet bistand. Utdanning er nøkkelen til utvikling Ansvarlig redaktør: Jon Ragne Bolstad Redaktør: Anders Nordstoga Redaksjon: Arild Olsen Heléne Hansson Ida Sem Fossvik Lisa Sivertsen Grafisk utforming: Peder Bernhardt Trykk: Grøset Opplag: Ansvarlig utg.: CARE Universitetsgt Oslo T: F: care@care.no Giro: Forsiden: Yasamin (11) overbeviste familien sin i Afghanistan om at det er bra at jenter går på skole. Les mer om henne på side 9. CARE er medlem av Innsamlingskontrollen. Kommentarer til bladet? Send epost til anders.nordstoga@care.no Jeg har forsøkt å forestille meg hvordan livet ville vært uten å kunne lese eller legge sammen tall. Jeg fikk et inntrykk av hvor vanskelig det må være da jeg besøkte Niger i fjor. Jeg snakket med en kvinne som hadde fire små barn. Hun kunne ikke si hvor gamle de var. Hun visste heller ikke hvor gammel hun selv var. Det var faktisk litt krevende å føre en samtale med en person som hadde et så annerledes forhold til tall. Samtidig var hun veldig opptatt av at barna hennes skulle få gå på skole. Hun visste hvor mye det ville bety for deres fremtid. CARE jobber for å gi barn mulighet til å gå på skole i 84 land rundt om i verden. Vi gjør en særlig innsats for å sikre jenter tilgang på utdanning. De møter ofte større barrierer enn gutter. Dette er blant annet tilfelle i Afghanistan. Der jobber CARE med å overbevise foreldre og lokale ledere om at også døtre må få gå på skole. Vi utdanner lærere og legger til rette for undervisning i avsidesliggende landsbyer, der det er lang vei til nærmeste skole. Disse barna frykter nå at de ikke skal få fortsette å lære. Du kan lese om to av disse jentene på side 7-9. At flest mulig barn får gå på skole og ta videre utdannelse er også avgjørende for Afghanistans fremtid. Overalt der jeg møter mennesker i fattige lokalsamfunn, sier de det samme: «Utdanning er nøkkelen til å få flere muligheter. Uten å kunne lese og skrive, er vi hjelpeløse i arbeidsmarkedet. Vi vil aldri kunne oppfylle vårt fulle potensiale.» I Norge tar vi for gitt å kunne sette oss ned med en bok, brosjyre eller nettside når det er noe vi trenger å vite. De som ikke kan lese, vet hvor viktig dette er. Gjennom vårt globale nettverk av spare- og lånegrupper, jobber CARE også for å gi voksne analfabeter muligheten til å lære å lese og skrive. Dette trenger de blant annet for å kunne øke inntektene gjennom mikrolån, og for å delta i beslutningsprosesser. På side 4 5 kan du lese mer om dette. I denne utgaven av icare markerer vi også kvinnedagen 8. mars ved å sette søkelyset på vold mot kvinner. På side kan du lese om en av dem som har overlevd et brutalt angrep i Øst-Kongo. 8. mars er én anledning hvor vi er forpliktet til å snakke om dette alvorlige globale problemet. Til slutt vil jeg oppfordre deg til å delta i CAREs kampanje «Gå i hennes sko», som i år er til støtte for jenters utdannelse i Afghanistan. På baksiden av bladet ser du hvordan du melder deg på. Torild Skogsholm, generalsekretær CARE Takk for at du støtter CARE! Som CARE-venn er du med på å gi fattige kvinner og deres familier muligheter til å skape en bedre hverdag og en tryggere fremtid. Les mer på eller ring Vold og i mange tilfeller bare trusselen om vold er et av de største hindrene for kvinners fulle likestilling. Ban Ki-Moon, FNs generalsekretær På kvinnedagen 8. mars vil CARE sette søkelys på vold mot kvinner, et av verdens mest utbredte menneskerettighetsbrudd. Vold mot kvinner skjer overalt i verden. Ifølge Verdensbanken utgjør det en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft. Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for vold, tvunget til sex eller på andre måter mishandlet i løpet av livet. I noen land er andelen så høy som 90 prosent. Vold mot kvinner skjer i alle kulturer og samfunnslag. Det skjer i nære relasjoner, på skolen eller i lokalsamfunnet. Det brukes som våpen for å terrorisere mennesker i konfliktsituasjoner. Med en global informasjonskampanje ønsker vi å skape bredere engasjement om problemet. Vi jobber for å påvirke deltakerne på et toppmøte om kvinners rettigheter i New York fra 4. til 15. mars, da FNs kvinnekommisjon (CSW) møtes for å diskutere hvordan forskjellige former for vold mot kvinner og jenter kan bekjempes. CARE mener at dette møtet må bidra til større politisk fremdrift og forpliktende handlingsplaner. CARE jobber for å bekjempe vold mot kvinner og jenter overalt hvor vi er til stede. Vi gjør dette gjennom å påvirke lovverk og rettsvesen, for å sikre at flere overgrep blir straffet. Vi jobber for at flere jenter og kvinner skal delta i beslutningsprosesser, både i hjemmet, i landsbyen og i politikken på alle nivåer. Vi jobber for å endre holdninger, særlig blant unge menn, som ofte oppdras til å se kvinner som mindre verdt enn seg selv. Vi legger til rette for at flere menn engasjerer seg i kampen mot vold og for økt likestilling, fordi det er først når også menn er med på laget, at vi kan oppnå varige endringer. CARE jobber også for at kvinner som har overlevd vold, skal ha tilgang på et godt behandlingstilbud og støtte til å fortsette livet. vold, skal ha tilgang på et godt behandlingstilbud og støtte til å fortsette livet. Vold mot kvinner I Afghanistan opplever ni av ti kvinner vold i hjemmet. I Kongo blir over 1000 kvinner voldtatt hver dag. I Pakistan skjer over 1000 såkalte «æresdrap» på kvinner hvert år. I Somalia blir 95 prosent av jenter utsatt for kjønnslemlestelse. I India anslås det at 100 millioner jenter og kvinner er ofre for menneskehandel. I Norge sier tre av ti kvinner at de har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold. Kilder: CARE, Verdensbanken, Fokus, trust.org og NIBR. Les mer om vold mot kvinner i Kongo på side

3 4 RWANDA Konflikten i mali 5 Jeg følte at jeg manglet noe viktig i livet Uwitonze (36) fikk aldri gå på skole som barn. Nå lærer hun å lese og skrive med støtte av norske Grieg Foundation. Av Jeannette Nduwamariya, CARE Rwanda Uwitonze Beata bor i landsbyen Agatare i Gasagara-distriktet sør i Rwanda. Hun er gift og har tre barn. Her forteller hun om hvordan mulighetene hun fikk gjennom CARE forandret livet hennes. Jeg er født i Kigali, og det var der jeg giftet meg med mannen min. Vi forsøkte å tjene penger på å kjøpe og selge matvarer, men det gikk ikke så bra. Derfor ble vi nødt til å komme hit til landsbyen hvor min mann ble født. Jeg føler at det var delvis min skyld at butikken gikk dårlig, fordi jeg ikke kunne lese, skrive eller regne. Jeg kommer fra en familie med ni barn, og jeg måtte hjelpe moren min å passe på de yngre barna, så jeg fikk ikke gått på skole. Gikk ikke ut På sitt nye hjemsted følte Uwitonze seg usikker og sjenert. Hun var redd for å ta kontakt med andre i landsbyen. I to år tilbragte jeg det meste av tiden hjemme, uten å gå ut for å treffe andre mennesker. Vi overlevde på hva mannen min fant av mat. Min rolle var å gjøre husarbeidet. En dag kom en kvinne fra CARE hjem til meg og fortalte om hvordan kvinner i landsbyen organiserte seg i spare- og lånegrupper. Dette var i februar Jeg sa til henne at jeg ikke hadde penger å spare. Etter noen uker kom hun tilbake. Da snakket jeg med mannen min, som synes det var en veldig god idé å bli med. Han mente at hvis jeg ble med i gruppen, ville jeg lære av de andre kvinnene og bli en mer åpen person. Så jeg ble med, og begynte å spare småbeløp, forteller hun. Å være med på møtene var en fantastisk opplevelse for meg. Jeg fikk et påskudd til å gå ut og ha på pene klær. I begynnelsen var jeg redd for å ta opp lån. Jeg var redd for å mislykkes med investeringer, men mannen min var veldig oppmuntrende. Jeg tok opp et lån på 3000 franc [ca. 25 kroner], kjøpte husholdningsutstyr og solgte det med profitt. Det gikk veldig bra. Nå føler jeg ikke lenger at jeg er en byrde for mannen min. Ønsket som leder Noen måneder senere skulle spare- og lånegruppen til Uwitonze velge nye ledere. Siden jeg var blitt en mer utadvendt person og flink til å hjelpe de andre medlemmene, ville de velge meg som president. Det var et sjokk for meg. Da følte jeg virkelig at jeg manglet noe viktig i livet, nemlig å kunne lese og skrive. Jeg beklaget at jeg ikke var i stand til å lede gruppen, forteller Uwitonze Jeg kommer fra en familie med ni barn, og jeg måtte hjelpe moren min å passe på de yngre barna, så jeg fikk ikke gått på skole. Uwitonze Beata Det var et veldig pinlig øyeblikk for meg. Jeg fortsatte som vanlig medlem av gruppen til vi fikk den gode nyheten at det ville bli mulig å lære å lese og skrive. Da tok jeg kontakt med dem som skulle organisere opplæringen og sa at jeg måtte få bli med. Nå har jeg begynt undervisningen, og det føles som om jeg går på universitetet. Jeg er veldig stolt over å kunne fortelle mannen min og barna hva jeg har lært når jeg kommer hjem. Hittil har jeg lært å skrive tall og noen bokstaver. Jeg synes det er moro, og jeg lærer fort. Noen ganger føler jeg at vi ikke får nok tid på skolen, siden det er så mye jeg vil lære. Jeg tror at jeg kan bli president ved neste valg, men jeg håper også at jeg kan konkurrere om andre posisjoner i lokalsamfunnet mitt. CAREs lese- og skriveopplæring CAREs lese- og skriveopplæring i Rwanda ble etablert i 2012, og finansieres av norske Grieg Foundation. I løpet av tre år skal prosjektet gi mennesker muligheten til å lære å lese og skrive. Prosjektet er del av et større program for å fremme likestilling og gi økonomiske og politiske muligheter til mennesker gjennom spareog lånegrupper. Om lag 40 prosent av medlemmene i disse gruppene er analfabeter. Dette forhindrer dem fra å gripe mange muligheter, deriblant å tjene egne penger. Rwanda Befolkning: Lesekyndighet hos voksne kvinner: 68 % Lesekyndighet hos voksne menn: 75 % Antall spare- og lånegrupper: 9056 Mødredødelighet: 340 dødsfall pr fødte barn Forventet levealder: 58 år Barnedødelighet: 63 dødsfall pr fødte barn Fattigdom: 166. plass av 182 land på FNs indeks for mennesker og utvikling Ibrahim (bak til høyre) og familien er tjue personer som bor i et lite hus i Mopti, etter at de flyktet fra konflikten i Nord-Mali. FOTO: CARE Kjemper for å overleve 57 år gamle Ibrahim flyktet med familien fra Nord-Mali da islamister okkuperte området i fjor vår. Her forteller han om livet som flyktning i eget land. «Vi hadde ikke annet valg enn å forlate hjembyen vår, Tamara, i regionen Timbuktu. Siden da har vi bodd i landsbyen Sévaré i Mopti. Vi leier et hus sammen med min brors familie. Vi er tjue personer til sammen. Jeg har ikke noe arbeid, og det har heller ingen andre i familien, så vi har ikke noen inntekt. Barna går ikke på skole. Vi klarer å skaffe minst ett og ofte to måltider om dagen, takket være organisasjoner som CARE eller fra foreldrene våre. Men vi har store problemer. Det største problemet er mangel på mat. Jeg kan ikke en gang gi barna mine tre måltider om dagen. Vi har også problemer med boligen, selv om vi har fått to telt og et toalett fra Røde kors. Vi trenger hjelp fra bistandsorganisasjoner, særlig rent drikkevann. Nå drikker vi urenset vann fra en brønn. Vi har særlig behov for de pakkene som CARE og Verdens matvareprogram deler ut i landsbyen.» Situasjonen i Mali Nærmere en halv million mennesker er drevet på flukt fra Nord-Mali siden kon-flikten startet våren Konflikten kommer på toppen av fjorårets alvorlig tørkekrise, som fremdeles gjør at mange har usikker tilgang på mat. Om lag står i fare for å lide av underernæring i løpet av CARE distribuerte i januar mat, telt, tepper, madrasser, såpe og kjøkkenutstyr til over personer i Mopti-regionen, på grensen til konfliktområdet i Nord- Mali. CARE organiserer også utdeling av mat til personer i Timbukturegionen i samarbeid med Verdens matvareprogram og lokale partnere. Mange flere har akutt behov for hjelp. Nødhjelpen begrenses både av dårlig tilgang til de verst rammede områdene og mangel på penger. Les mer på

4 6 ENQUÊTE AFGHANISTAN 7 Derfor støtter vi CARE Christian Nitschke Smith Oslo Karina Ødegård Oslo Siden 1994 har CARE bidratt til at mange tusen afghanske barn har fått muligheten til å gå på skole. CARE legger spesielt vekt på å legge til rette for afghanske jenters skolegang, ettersom de møter flere hindre enn gutter. Etter tre tiår med krig og konflikt, er det en stor oppgave å bygge opp igjen skolesystemet i Afghanistan. Mange lærere har flyktet landet og skolebygninger er ødelagt. Særlig i avsidesliggende områder er det langt mellom skolene, og ofte er det farlig å ferdes over store avstander. CARE bistår afghanske myndigheter med å etablere skoler i landsbyer der barn ikke har annet tilbud. Om lag halvparten av Afghanistans 30 millioner innbyggere er under 15 år gamle. Siden 2001 har antallet innskrevne elever ved afghanske skoler økt fra til syv millioner. Det er fremdeles et stort gap mellom gutter og jenter. Press fra familien, fører til at mange jenter slutter i 13-årsalderen. CARE jobber med lærere, foreldre, religiøse ledere og myndigheter for at flere jenter skal fullføre grunnskolen og fortsette utdanningen. På de neste to sidene forteller to afghanske jenter hva skolegang har betydd for dem. En kamerat som jobber i Plan, pleier å si med glimt i øyet at jeg kun støtter CARE fordi jeg liker kvinner. Han har rett, men på andre måter. Det er kvinner som kan skape noe varig! Først når vi bidrar til at de også får mulighet til å tro på seg selv, kan vi virkelig snakke om viktig bistand. Jeg støtter CARE fordi vi gjennom CARE bidrar til å redusere fattigdom ved å bygge oppunder eksisterende ressurser. Det er som å lære å fiske fremfor å få fisk. For meg er det etisk riktig bistand. Det er som å rekke ut en hånd. I CARE. Afghanistans fremtid Alf Erik Ballangrud Gran Janne Jonassen Bømlo Rannveig Hiis-Hauge Oslo Jeg støtter CARE fordi jeg tror at verden vil bli et bedre sted når kvinner blir selvstendige og opplyste. Jeg tror at en selvbevisst kvinne i en barnefamilie vil både ønske og sørge for at familien er selvforsørget. Selvforsørgede familier gir selvstendige samfunn, og etter hvert også land! I november 2011 vann eg ein tur til Mali! Der fekk eg lære korleis spare- og lånegrupper blei organisert. Eg fekk sjå korleis dei fekk opplæring i å dyrka grønsaker og bli sjølvberga. Det var fantastisk å sjå og høyra at CARE sitt arbeid gjev så gode resultat! CARE hjelper gjennom å jobbe systematisk saman med landsby etter landsby, gruppe etter gruppe, slik at enkeltmennesker og grupper kan livnære seg sjølv og familien. Det kan være vanskelig å velge organisasjon, og jeg har derfor valgt å spre mine autogirotrekk på tre organisasjoner: CARE, SOS barnebyer og Amnesty. Dette er alle seriøse aktører. CARE og SOS barnebyer jobber med bedre liv for kvinner og barn. Det mener jeg er fundamentet for en bedre fremtid. Amnesty jobber for menneskerettigheter, som bidrar på en annen måte med å forbedre samfunnsstrukturer og regimer. Jenter på en skole i provinsen Kapisa nord for Kabul høsten FOTO: Jennifer Rowell/CARE Afghanistan

5 8 AFGHANISTAN AFGHANISTAN 9 Yasamin (11) hjalp familien å finne lege: Mitt navn er Yasamin. Jeg har to brødre og én søster. Ingen av dem kan lese eller skrive. Jeg ble født i en fattig familie i landsbyen Talkhanai i provinsen Logar. Så lenge jeg kan huske, har jeg ønsket å lære å lese og skrive, men det var ingen mulighet til å gå på skole. Dette fikk meg til å føle at det ikke var noe håp for meg. Heldigvis startet CARE en skole i landsbyen vår. De kom på besøk og overbeviste foreldrene våre om å la døtrene gå på skolen. Familien min sa da at jeg kunne begynne. Jeg var veldig glad for å lære å lese og skrive. I dag, etter å ha gått på skole i tre år, blir jeg sett på som en flink elev. Læreren min er veldig glad i meg, og oppfordrer meg til å fortsette utdannelsen min. Jeg er fast bestemt på å jobbe hardt for å få utdannelse, og være til nytte for landsbyen min. Eldstebroren min var først ikke så glad for at jeg begynte på skolen. Han mente det var en stor skam for familien at en jente gikk på skole. Men en dag ble moren vår syk. Broren min ba meg om å bli med til legen. På veien inn til byen så jeg plutselig navnet til legen på en plakat, og siden jeg var den eneste som kunne lese, viste jeg broren min hvor det var. Etter at vi hadde kommet hjem igjen, sa han at det var bra at jeg gikk på skole. Jeena (8) er både elev og lærer: Mitt navn er Jeena, og jeg bor i landsbyen Qule Asyab i provinsen Parwan. Jeg går i andreklasse. Før CARE kom hit, var jeg og vennene mine veldig lei oss fordi vi ikke kunne gå på skole. Den nærmeste skolen var fire kilometer fra landsbyen vår. Foreldrene våre lar oss ikke gå så langt i hvert fall ikke oss jenter. I dag er det ikke noe problem, for nå kan vi gå på skole her hvor vi bor. Heldigvis kom CARE til landsbyen vår og snakket med foreldrene våre om hvor viktig utdannelse er. De startet først to klasser og én klasse til året etterpå. Jeg har to brødre og seks søstre. Når jeg låner bøker fra skolebiblioteket særlig når jeg låner bøker med bilder så spør søstrene mine alltid om å få se på dem. De spør om jeg kan lese historiene for dem. De pleide hele tiden å si at jeg måtte lære dem å lese bøkene selv. Til slutt gikk faren vår med på å kjøpe en tavle og kritt, og noen notatbøker og penner. Nå lærer jeg dem alfabetet og tallene. Kona til onkelen min er også med. Sakte, men sikkert har de alle begynt å lese. Jeg takker CARE som har gjort alt dette mulig for oss. Før CARE kom hit, var jeg og vennene mine veldig lei oss fordi vi ikke kunne gå på skole. Den nærmeste skolen var fire kilometer fra landsbyen vår. Foreldrene våre lar oss ikke gå så langt i hvert fall ikke oss jenter. Jeena (8), Afghanistan Så lenge jeg kan huske, har jeg ønsket å lære å lese og skrive, men det var ingen mulighet til å gå på skole. Dette fikk meg til å føle at det ikke var noe håp for meg. Heldigvis startet CARE en skole i landsbyen vår. Yasamin (11), Afghanistan Dette betyr din støtte 450 kroner dekker utgiftene i ett år for én elev som følger undervisning på en barneskole i en landsby. Dette inkluderer kurs for lærere, bøker, skrivesaker og annet utstyr. Det koster 1900 kroner å etablere en barneskole i et privat hjem eller en moské. Dette inkluderer utstyr, leie, lønn, transport, kommunikasjon og sikkerhetsutgifter. Å etablere en ungdomsskole koster 2500 kroner kroner dekker alle utgifter for å etablere et skolebibliotek eller en PC-stue. Det koster å bygge en ny skole med to klasserom. CARE takker Amesto for støtten til jenters utdanning i Afghanistan. Gi flere afghanske jenter utdanning! Gå 8000 skritt hver dag i perioden 15.april til 5. mai 2013 for å vise din støtte. Overskuddet av kampanjen går til CAREs arbeid med å gi flere afghanske jenter skolegang. Bli med på «Gå i hennes sko». Registrer deg på i dag.

6 10 KONGO JORDAN OG SYRIA 11 fjor høst blusset kampene opp mellom I regjeringshæren og opprørsbevegelsen M23 i Øst-Kongo. Flere hundre tusen mennesker er drevet på flukt. De mangler alt: mat, rent vann husly og toaletter. Opptrappingen av konflikten har ført til at seksualisert vold er blitt en enda større trussel for jenter og kvinner i et område hvor det fra før skjedde flere voldtekter enn noe annet sted i verden. CARE er til stede i den østkongolesiske provinsen Nord-Kivu for å gi humanitær hjelp, deriblant støtte til voldtektsofre. Dette er historien til én av dem som har kommet til et helsesenter støttet av CARE i provinshovedstaden Goma. Jeg er fra Kibati i Masisi. Jeg kom hit til Goma i august Da jeg flyktet fra Kibati, fikk jeg være med en lastebil til Sake, og derfra gikk jeg til fots til Goma. Det tok nesten en hel dag. Jeg kom sammen med faren min, men han etterlot meg bare her, og siden har jeg ikke hørt fra ham. Folk i landsbyen min forteller at han har reist til Ruhero, men han har ikke forsøkt å kontakte meg. Min dattter er litt over ett år gammel nå. Jeg kjente ikke faren hennes han tok meg med vold, og det var slik jeg ble gravid. Det skjedde da jeg var 17 år gammel. Nå er jeg 18. Jeg vil reise tilbake til Masisi for å være sammen med brødrene mine. De er min familie. Jeg vil tilbake på skolen for å fortsette å lære, men da jeg oppdaget at jeg var gravid, tvang faren min meg til å reise. er i Ruhero. Han kan ikke reise tilbake. Mennene som overfalt meg, var fra en væpnet gruppe. Folk visste hvem de var. Mitt håp for fremtiden er at vi skal få fred rundt oss i Kongo. Det er for mye vold og ingen jobber. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forsørge barnet mitt. Jolly (18), Kongo Det skjedde en dag da jeg gikk hjem fra skolen over en gresslette. Jeg var sammen med noen venninner. Noen fremmede menn kom mot oss. To av dem gikk frem til meg. De tok meg hardt i armen, tok meg med til skogen og gjorde vonde ting med meg. Jeg ble veldig opprørt. Jeg gikk hjem, og fortalte det til faren min. Han ble veldig sint. Etter fire måneder begynte jeg å føle meg rar, og jeg fortalte det til faren min. Han forsto at jeg var gravid, og det var da han tok meg med hit. Jeg kan ikke reise tilbake til landsbyen min, selv om jeg vil. Jeg er redd for de mennene. Jeg er redd for hva de kan gjøre med meg. Mitt håp for fremtiden er at vi skal få fred rundt oss i Kongo. Det er for mye vold og ingen jobber. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forsørge barnet mitt etter at jeg har forlatt dette senteret. Mennene som gjorde dette mot meg, burde ta ansvaret for meg og barnet, fordi de har ødelagt livet mitt. CARE i Øst-Kongo Vi er stolte av våre samarbeidspartnere. Takk for støtten! Jolly (18) ble voldtatt og utstøtt av sin egen familie. Nå er hun alene med sitt ett år gamle barn. - Jeg vil reise hjem, men kan ikke FOTO: Kate Holt/CARE Jolly (18), Kongo I Masisi levde jeg et godt liv. Familien min var jordbrukere, og jeg hadde tre yngre brødre. Etter at moren min døde for fem år siden, var det opp til meg å passe på at de hadde det bra. Moren min døde i barsel. Mange kvinner i Masisi dør på den måten. Jeg hadde en eldre bror også. Han var i regjeringshæren, men han ble drept. Vi fikk ikke vite hvor eller hvordan. Faren min fikk bare vite at han ikke lenger var i live. Jeg vil reise tilbake til Masisi for å være sammen med brødrene mine. De er min familie. Jeg vil tilbake på skolen for å fortsette å lære, men da jeg oppdaget at jeg var gravid, tvang faren min meg til å reise og han tok meg med hit. Faren min ville at de som gjorde dette mot meg, skulle bli fengslet, men da han sa dette til folk i landsbyen, fikk han fiender. Det er derfor han CARE jobber for bedre beskyttelse av sivilbefolkningen som rammes av konflikten. CARE gir støtte til ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold gjennom helsesentre, opplæring av lokale rådgivere, etablering av henvisningssystemer og støttegrupper. CARE tilbyr psykososial behandling og muligheter til å finne nye inntektskilder gjennom medlemskap i spare- og lånegrupper. I disse gruppene tilbys også lese- og skriveopplæring. CARE jobber i landsbyer med å bekjempe holdninger som fører til stigmatisering og utstøtelse av voldtektsofre. Under den pågående krisen bistår CARE også med mathjelp, telt og annet utstyr til flyktninger.

7 12 Finance & Accounting IT Engineering HR & Admin Boligalarm til markedets beste pris! tlf EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf E-post: Internett:

8

9 Returadresse: CARE Universitetsgata 12, 0164 OSLO Gi flere afghanske jenter utdanning! Gå 8000 skritt hver dag i perioden 15.april til 5. mai 2013 for å vise din støtte. Overskuddet av kampanjen går til CAREs arbeid med å gi flere afghanske jenter skolegang. Bli med på «Gå i hennes sko». Registrer deg på i dag.