Hvordan forstå og forebygge fysisk straff i oppdragelsen?

Transkript

1 Hvordan forstå og forebygge fysisk straff i oppdragelsen? - med utgangspunkt i samtaler med mødre med etnisk minoritetsbakgrunn, ansatte i barnevern og barnehage. Målfrid Bleka, NAFO

2 Jeg vil presentere: Ulike tilnærminger til fysisk straff i oppdragelsen Aktuelle offentlige dokumenter Samtaler med mødre med minoritetsbakgrunn, ansatte i barnevern og barnehage Noen avsluttende refleksjoner

3 Hva er fysisk straff? Det finnes ulike tilnærminger

4 Definisjon av fysisk avstraffelse Corporal punishment is the use of physical force with the intention of causing a child to experience pain but no injury for the purpose of correction or control of the child s behaviour. (Strauss i Gershoff 2002)

5 Fysisk straff - oppdragervold Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig instrumentell og impulsiv oppdragervold. Den instrumentelle volden er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser som sinne, frustrasjon og aggresjon. (van der Weele, Ansar og Castro 2011)

6 To tilnærminger til fysisk straff Fysisk straff - et uttrykk for vold En skala fra fysisk straff i oppdragelsen til grov vold mot barn Fysisk straff en mild reaksjon, med samtidig en form for vold mot barn Fysisk straff en form for oppdragelse En skala fra mildt tilsnakk til fysisk straff Fysisk straff en alvorlig reaksjon (Ford 2007)

7 Lovgivning og offentlige dokumenter som omhandler fysisk straff i oppdragelsen sett i et historisk perspektiv Barneloven og barnekonvensjonen Stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategiplaner Offentlige dokumenter for barnehage og barnevern

8 Barneloven Fram til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven 30. lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt. (Ot. prp. nr. 8 ( )) I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer som ledd i barneoppdragelsen (Lovdata 2010).

9 Barneloven 30 Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode. (Lovdata 2010)

10 Offentlige dokumenter I 1999 kom Handlingsplanen Vold mot kvinner ( ). Den første offentlige utredningen som bidro til å synliggjøre den private volden og utvikle aktuelle hjelpetiltak. I 2004 kom Handlingsplan mot vold i nære relasjoner ( ), o den første handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Den har siden blitt oppdatert tre ganger: Vendepunkt Handlingsplan Vold i nære relasjoner ( ) Handlingsplan mot vold i nære relasjoner ( ) Et liv uten vold Handlingsplan mot vold i nære relasjoner ( )

11 Strategiplaner I 2005 kom Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn ( ). I 2013 kom Barndommen kommer ikke i reprise Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom ( )

12 Vold i nære relasjoner På Justisdepartementets nettside står det følgende om vold i nære relasjoner: Vi vet at volden som skjer hjemme sjelden blir tatt tak i. Til tross for at den rammer oss der vi skal være aller tryggest i hjemmet. Vold i nære relasjoner er kriminalitet. Kriminalitet er et samfunnsansvar. Debatten må dreies mot det som virker. Regjeringen vil gjøre møtet med det offentlige til et vendepunkt for den enkelte, sier justisminister Knut Storberget.

13 Oppsummering av offentlige dokumenter om vold i nære relasjoner og foreldre med minoritetsbakgrunn Det opereres med et lite differensiert voldsbegrep. Foreldres bruk av fysisk straff i oppdragelsen defineres i et voldsperspektiv, ikke i et oppdragelsesperspektiv. Det er et stadig sterkere fokus på vold knyttet til familier med minoritetsbakgrunn.

14 Rammeplanen for barnehager om samarbeid med foreldre Personalet har ansvar for å gi foreldrene nødvendig informasjon om og begrunnelse for barnehagens virksomhet og invitere foreldrene til medvirkning. Barnehagen har et spesielt ansvar i møte med foreldre med minoritetsspråklig bakgrunn, og at dette krever respekt, lydhørhet og innsikt. Foreldre kan ha behov for hjelp og veiledning i oppdragerspørsmål og at dette i noen tilfeller kan innebære et tverrfaglig samarbeid. (Kunnskapsdepartementet 2011)

15 Veileder: Til barnets beste - samarbeid mellom barnehagen og barneverntjeneste Problemer og bekymringer skal løses på et lavest mulig nivå, og i størst mulig grad i samarbeid med barn og foreldre. Opplysningsplikten trer inn når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, opplysningsplikten er dermed begrenset til de mer alvorlige tilfeller. Opplysningsplikten setter i noen tilfeller barnehagen overfor vanskelige vurderinger. Vurderingene må gjøres med utgangspunkt i de ansattes faglige skjønn og kjennskap til barnet og familien. Det er en hovedregel at foreldre skal få informasjon om at bekymringsmeldinger vil bli sendt. Samtidig rådes barnehagen i saker som omhandler vold og seksuelle overgrep til ikke å informere foreldre i forkant av en melding, dette på bakgrunn av at orienteringen til foreldre kan hindre barnevern og politi i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og at det kan svekke viktige bevis. (Barne- og likestillingsdepartementet 2009)

16 Et historisk tilbakeblikk - oppfatninger av fysisk straff i oppdragelsen i Norge og Sverige

17 Endringer i oppfatninger av fysisk straff i oppdragelsen i Norge og Sverige Sverige i 1960: 55 % av de spurte var positive til fysisk avstraffelse 95% av foreldrene benyttet fysisk straff overfor sine barn Sverige i 2000: 9 % av de spurte var positive til fysisk avstraffelse 11 % av foreldrene benyttet fysisk straff overfor sine barn

18 Norge på 1960-tallet Når barn gjorde ting de visste de ikke hadde lov til å gjøre, mente mødrene at det var på sin plass med fysisk avstraffelse. Smerten de påførte barna ved å knipse på fingrene, dra i øret eller klapse på rompa skulle hindre barna i å gjenta handlingene (Kolstad 2007). Kjus (2011) skriver om lusinger, øretrekking, risting og linjalslag som lærere delte ut til elevene. Det gikk særlig ut over de svake og fattigmannsungene som var både håpløse og ubrukelige. Dette er betegnelser lærerne benyttet for å beskrive de som trengte å straffes.

19 Svensk historie Det var framför alt genom direkta möten vid föreläsningsturnéer genomförd av frivilligorganisationer, bildningsförbund eller privatpersoner som frågor om hur man kan uppfostra barn utan våld diskuterades med föräldrar och andra fostrande runt om i landet. Frågan diskuterades också i radiodebatter och tidningsartiklar. (Modig 2009:9)

20 I 2009 ble det i Sverige besluttet å utvikle en nasjonal strategi i arbeidet med å styrke foreldres situasjon. Den er kalt Föräldrastöd en vinst för alla. En national strategi för samhällets stöd och hjälp till föräldrar i deras föräldraskap.

21 Bevissthetsendring Den bevissthetsendringen som har skjedd i synet på fysisk straff i barneoppdragelsen har utvilsomt gått raskere i Norge og Sverige enn i mange andre land. Dette kan sees i sammenheng med at befolkningen i Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet enn for eksempel befolkningen i Afghanistan, Irak og Somalia. Dermed har befolkningen her hatt større muligheter til kritisk å vurdere og endre sin oppdragelsespraksis.

22 Aktuell forskning Norsk og internasjonal forskning

23 Aktuell forskning Ungdommer med mødre fra ikke-vestlige land har seks ganger så høy risiko for å bli utsatt for grov vold fra mor enn ungdommer med mødre med norsk eller nordisk bakgrunn. Undersøkelsen sier ingenting om mulige årsaker til disse resultatene. (Mossige og Stefansen 2007)

24 Aktuell forskning Barnevernstiltak i 2009: 6,7 % av alle innvandrerbarn 5,1 % av norskfødte barn med innvandrerforeldre 2,9 % av barn uten innvandrerbakgrunn 2,6 ganger så mange barn med innvandrerbakgrunn sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn ble plassert utenfor hjemmet i 2009 Tiltak basert på fysisk mishandling gjaldt 5,3 % innvandrerbarn og 3,9 % barn med innvandrerbakgrunn og 1,2 % barn uten innvandrerbakgrunn. Tiltak basert på foreldres rusmisbruk gjaldt, 1,4 % av innvandrerbarn og 2,7 % av norskfødte barn med innvandrerforeldre og 12,5 % av barn uten innvandrerbakgrunn. (Kvale og Dyrhaug 2011)

25 Aktuell forskning Fysisk straff i oppdragelsen ansees som et ømtålig tema som helsesøstre er engstelige for å komme inn på, i frykt for å miste kontakt med foreldrene. De mener å ha for lite opplæring og manglende rutiner i å avdekke vold, fokuset har vært på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Barnevernsansatte mener at det i saker der minoritetsbarn og unge er involvert enten gripes inn i for liten grad eller for raskt. Barnevernsansatte erfarer at ulike verdier og syn på oppdragelse og vold gjør sakene vanskelige å forstå og håndtere og at de har problemer med å skille kulturforskjeller fra omsorgssvikt. Det snakkes om en tillitskrise mellom enkelte minoritetsmiljøer og barnevernet, der frykt og mistillit blant minoritetsforeldre hindrer åpen dialog og mottakelighet for hjelpetiltak. (Berggrav 2013):Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier. Redd Barna rapport

26 Aktuell forskning Sammenheng mellom fysisk avstraffelse og følgende adferd: Minskning i moralsk internalisering Økt aggresjon hos barn Økt antisosial atferd hos barn Minskning av kvalitet i forholdet mellom barn og foreldre Minsket mental helse hos barn Økt risiko for å bli offer for fysisk mishandling Økt aggresjon i voksen alder Økt kriminell og antisosial atferd i voksen alder Økt risiko for å mishandle egne barn eller samboer (Elizabeth Gershoff 2002)

27 Aktuell forskning En undersøkelse av foreldres og besteforeldres strategier for å disiplinere barn i Tanzania, et land som har ratifisert Barnekonvensjonen, men der fysisk avstraffelse er en vanlig oppdragelsespraksis både i hjemmene og på skolen. De fant i alt fire disiplineringsstrategier: Å slå barnet med kjærlighet Å slå som en slange (dvs. slå for å skade) Å behandle barnet som et egg ( grenseløst omsorg) Å ikke-bry-seg-ikke-slå (neglisjering) De fant at den vanligste strategien var å slå med kjærlighet. I sin konklusjon hevder de at det å forby fysisk avstraffelse uten å gi foreldre og andre omsorgsgivere alternative disiplineringsstrategier basert på lokale forhold, kan føre til et svekket omsorgsmiljøet for både omsorgsgivere og barn. (Frankenberg, Holmquist og Rubenson 2010)

28 Aktuell forskning Lansford m.fl. (2005) intervjuet 336 mor-barn par fra Kina, India, Italia, Kenya Thailand og Filipinene for å undersøke om hvorvidt de negative psykiske konsekvensene av å bli fysisk avstraffet var mindre i kontekster der fysisk avstraffelse ble oppfattet som en akseptert del av barneoppdragelse. De fant: Det var store forskjeller i forhold til hvor normalt det var med fysisk avstraffelse i de seks landene. Et høyt nivå av fysisk avstraffelse førte til tilpasningsproblemer hos barn, men tilpasningsproblemer ble moderert noe dersom barnet ikke oppfattet avstraffelsen som en avvisning fra mors side.

29 Samtale med mødre med minoritetsbakgrunn Hva mener mødrene om fysisk straff i barneoppdragelsen? Hvordan opplever de å være foreldre i Norge? Hva tenker de om å endre oppdragerpraksis, når foreldre har benyttet fysisk avstraffelse overfor sine barn? Hva tenker mødrene om barnevernets arbeid med å forhindre foreldres bruk av fysisk straff overfor sine barn?

30 Den første tiden i Norge Den første tiden min i Norge gråt jeg hele tiden. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg gråt.. Jeg visste ikke hva det ville si å være deprimert. Jeg hadde ikke hørt om det. Hadde det vært i dag, skulle jeg gått til en lege. ( ) Vi måtte flyttet mye. Først bodde vi på asylmottak, så fikk vi en leilighet hvor vi bodde i ett år. Barna mine begynte i barnehage. Så måtte vi flytte på hospits og barna måtte begynne i en ny barnehage. Så måtte vi flytte igjen. Familien min flyttet seks ganger før vi klarte å kjøpe oss en leilighet. Det var en veldig vanskelig tid. Det tok lang tid før jeg forsto hverdagslige ting, som hvilke klær barna trengte i barnehagen (Nora).

31 Om fysisk straff den første tiden i Norge Du vet, når jeg klikka helt, da slo jeg. Så ble jeg redd. Jeg tenkte: Kommer barna til å gå og fortelle dette til noen? Vi prøvde å roe oss og ikke gjøre det. Vi visste jo at det ikke var lov. Barna kunne komme til å bli tatt. ( ) Det å ikke slå barna var veldig vanskelig i begynnelsen, fordi jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre (Nora).

32 Fysisk straff instrumentell oppdragervold Når jeg tenker på barna mine, så tror jeg at de er veldig glade i meg, selv om jeg klapser dem. Jeg slår jo ikke barna slik at de blir skadet. Å klapse er helt vanlig for meg. Hvis noen virkelig slår barn, slik at de får vondt, da sier vi: Ikke slå barn! Hvis du klapser barnet, så vil barna skjønne at mamma er sint og jeg har gjort noe galt (Huda).

33 En følelse av å miste autoritet overfor sine barn Du har kommet til et fremmed land der det du er vant til å gjøre er ulovlig. Dermed sitter du her og du har ikke noe makt igjen og du vet ikke hvordan du skal oppdra barna. På hvilke måter kan du sette grenser uten at det går utover barna? Det er viktig for barna at foreldrene er trygge (Farida). Mange av oss som kom på 80- og 90-tallet kunne litt engelsk og vi hadde gått på skole, likevel hadde vi problemer og sleit skikkelig. Mange av de som kommer nå, de kommer fra landsbyen og de har lite eller ingen skolegang. Det er de som er tapere nå, du ser at det er de som blir fratatt barna sine. Du møter damer som gråter og er helt fortvilet og du forstår ikke hvordan barnevernet kan gjøre dette her (Nora).

34 Barna kommer i en maktposisjon overfor foreldrene Det var barna som kom hjem og fortalte at her i Norge er det ingen som blir slått. Og så sa de: Hvis du slår, så går vi til barnevernet. Så jeg tenkte at de kom til å gå til barnevernet. Så fikk jeg høre at her i Norge hører de på barna. De sier at det er barna som sier sannheten. Foreldre sier ikke sannheten. Dermed blir foreldre redd for barna sine og barna blir sterkere. Det var vanskelig, egentlig. Du vet ikke hvordan du skal oppdra, for slik du selv ble oppdratt, det er feil (Nora).

35 Mødrenes opplevelse av avmakt Det handler egentlig ikke om å slå eller ikke slå. Det handler om hvem som har makt. Vi må huske at barna ble ikke slått hver dag. Moren min brukte øynene sine og det var nok, fordi hun hadde den makten. Men når du bor i Norge tar de all makt fra deg, slik at du ikke lenger vet hva du skal bruke overfor barna dine. Hvis jeg sier til sønnen min: Gå til rommet ditt. Du har fått straff. Men hva slags straff er det? Der har han tv og spill. Så kan jeg si: Du har ikke lov til å spille. Ok, da finner han mobilen sin og spiller på den. Hva slags straff er det? Jeg har ingen ting å møte ham med og dagen etter er alt som før. Hvis ingen hadde fortalt meg om at det ikke er lov å slå her, så kanskje jeg kunne gjort som moren min (Samira).

36 Hvem snakker mødrene med om fysisk straff? Jeg kunne ikke snakke med de norske kollegaene mine om slåing. Jeg prøvde å si til dem at jeg ikke slår barna mine. Men du vet, det med slåing var det eneste hjelpemidlet jeg hadde med meg fra hjemlandet mitt. Jeg har ikke fortalt dem om dette. Grunnen er jo at jeg er redd for barnevernet. ( ) Så jeg måtte beskytte barna mine og ikke bli tatt, for jeg elsker barna mine, ikke sant? Jeg elsker dem! (Nora).

37 Når familielivet stabiliseres påvirkes praksisen med fysisk straff Nora: Men, du vet, nå er jeg imot slåing. Alt med situasjonen vår er litt roligere nå. Vi tenker klart nå. Barna mine er store og det er mindre stress for meg. Datteren min som har barn, hun får mye hjelp av oss. Tahira (Noras datter): Og så er det lettere for meg når jeg har mamma i nærheten. Når jeg er stresset med skole og barn nå, kan jeg sende bort barna til henne, ikke sant. Så blir jeg mindre stresset. Nora: Vi hadde ingen å sende barna våre til. Du stresser og når alt går i hundre så banker du barna.

38 Botid i Norge påvirker oppdragerpraksisen Jeg diskuterer barneoppdragelse med alle, alle jeg kjenner. Både nordmenn og somaliere, og andre utenlandske foreldre. Det avhenger jo av hvilke venner og hva slags nettverk du har (Farida).

39 Mødre som kom til Norge som barn Ja, for oss så var det så vanlig å bli slått, selv om vi er oppvokst her. Jeg opplevde til og med at noen av mine norske venner også ble slått. Det var sånn: Hva gjorde du i går, da? Fikk du bank? Ja.. Det fikk jeg også. Men jeg personlig kommer ikke til å slå. Jeg føler jo at jeg har kommet al reit ut av det, selv om jeg har blitt slått, liksom. Jeg har ikke noe nag til foreldrene mine over det i det hele tatt. Men jeg føler at det er andre måter å håndtere ulike situasjoner på, i stedet for å slå (Tahira).

40 Vi og de andre.. Så tenker jeg, at etter dette har Amal Aden kommet med sine bøker. Mange i de norsk-somaliske miljøene er kritiske til hvordan både hun og Ayan Hirsi skriver. Det finnes jo mange velmenende helsearbeidere som leser dette for å skaffe seg mer forståelse og for å komme nærmere kulturen. Jeg tenker at det er så mange fordommer som bygger seg opp før du møter disse foreldrene. ( ) Det er ikke rart at det blir en skillevegg mellom de som møtes (Sarah).

41 Muligheter for å tilegne seg nye forståelser Vi er redde for systemet. Det blir vonde sirkler som ender opp med å bli et samfunnsproblem, rett og slett. Jeg vet ikke hvordan man kan rette opp dette, men foreldre må få tilbake kontrollen over barna sine. Foreldre må få være foreldre og barn må få lov til å være barn. Foreldre må få mulighet til å gi opp dette med å slå. De må få lære noe annet, en annen kommunikasjon med barn. Den måten som mange norske gjør, men som vi ikke er vant til (Farida).

42 Foreldreveiledning: ICDP-kurs Ja, vi diskuterte dette med at det kan bli en vi og de -tenkning da vi kom til dette med kollektivistisk og individualistisk oppdragelse. Folk ble så provosert over hvordan dette var presentert. Vi hører ikke til bare i den kollektivistiske modellen. Det å tenke i disse skjemaene gjør avstanden mellom oss enda verre. Jeg merket at hun som ledet kurset var opptatt av om vi som hadde bodd her lengst hadde blitt mer norsk. Hun var opptatt av å plassere oss inn i de to kategoriene. Vi skal jo ikke bli 100 % norsk. Det er snakk om å rette opp hvis man gjør noe feil. Vi er jo forskjellige og det må vi kunne leve med (Farida).

43 Mødrenes uttalelser om barnevernet Hvis det faktisk stemmer at barn blir slått, så må familien få hjelp. Hvis noen hadde tatt fra meg barna mine, ville jeg blitt helt gal. Jeg vet om mange som er i den situasjonen. Man blir så sliten, man klarer ikke å sove. Denne moren gråt og gråt. Det eneste hun klarte å tenke på var at hun ville ha sønnen tilbake. Da hun snakket med barnevernet, vet du hva de sa. Jeg vet, fordi jeg var der. De sa: Du kan ikke få han tilbake fordi du gråter så mye. Men hva skal hun gjøre? Hun kan ikke sitte der og være rolig og fornøyd. Hun er fortvilet (Huda).

44 Grensesetting hva er det? Den dagen jeg var sammen med venninnen min til barnevernet, spurte de henne: Setter du grenser til barnet ditt? Da sa jeg til hun som spurte: Vet du hva, hva mener du med å sette grenser? Hvis dere snakker om å sette grenser for barn og vi ikke får vite hva dere mener, så gjør vi det på den måten som vi er vant til. Hvis barn ikke hører, så kan vi ta dem i ørene og si: Ta på deg skoene! Eller Sett deg ned! Vi gjør sånn. ( ) Det viktigste er at vi får gode forklaringer fra dere om hva som ligger i det å sette grenser (Huda).

45 Nyankomne foreldre i barnehagen Når du har vokst opp her, så kommer du til barnehagen og forstår alt, du skjønner hvordan ting er. Men når du har vokst opp et annet sted, så er det vanskelig. Når jeg kommer til barnehagen for å hente Hassan, forter jeg meg og tar på klærne hans og skynder meg ut og går hjem. Jeg blir redd for at noen skal si: Sønnen din gjorde sånn og sånn... Når han kommer hjem sier han til pappa: Leo sa at pappaen hans var sterk og kunne slå deg. Jeg sa at du var sterk og kunne slå han. Jeg sier til ham: Det er ikke lov å slå. Du må ikke gjøre det. Men så sier de voksne til meg at de tror jeg og mannen min slår. De sier: Hvis dere ikke krangler og ikke slår hverandre, hvorfor er gutten din er så opptatt av det med å slå? Jeg tenker at han er barn og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre (Warda).

46 Frihet til å snakke.. Jeg savner et rom for de nyankomne mødrene og fedrene, hvor de kan få veiledning i den forstand at de kan få snakke fritt om deres oppdragelsesmetoder, uten å bli dømt, og uten å bli fratatt barna sine, uten å bli politianmeldt. Skjønner du hva jeg mener? At de skal kunne si at de har slått barna sine i hjemlandet, i fortiden eller hva enn. Det er det jeg har brukt, det er slik jeg har gått fram. Hva skal jeg gjøre nå? (Nimo).

47 Rom for åpenhet og ærlighet Det er først når det er åpenhet og ærlighet at man kan tilby hjelp. Det er jo mange foreldre som er i kontakt med barnevernet, men så innrømmer de ikke hva de egentlig gjør, fordi de er redde for konsekvensene, ikke sant. Da kommer man jo ingen vei. Hvor mottagelige er vi i samfunnet og i hjelpeapparatet for å høre på disse fortellingene og disse oppdragelsesmetodene, for så å hjelpe dem. I stedet for å bare ta en beslutning på bakgrunn av at du har slått, dermed er du en dårlig forelder for barna (Nimo).

48 Samtale med ansatte i barnevernet Hva er de barnvernsansatte tilnærming til arbeidet med å forhindre fysisk straff i barneoppdragelsen? Hva tenker de om sitt arbeid med å forhindre foreldres bruk av fysisk straff overfor sine barn? Hva tenker de om foreldre med minoritetsbakgrunn som de møter? Hva tenker de om å endre oppdragerpraksis, når foreldre har benyttet fysisk avstraffelse overfor sine barn?

49 Barnevernets tilnærming til fysisk straff Vi har noen kompetansegrupper. Nå heter den bare Minoriteter. Tidligere het den Kjønnslemlestelse. Det startet med kjønnslemlestelse og så har det blitt utvidet etter hvert til tvangsgifte. Og så har jeg tenkt at det som er viktig her er hele begrepet æresrelatert vold, og ikke avgrense det til kjønnslemlestelse eller tvangsgifte. Dette er min inngang i dette temaet (Mari). Jeg er en del av det teamet til Mari, som vi kanskje skal finne et nytt navn på, eller? Dette er et tema som interesserer meg veldig (Sofia).

50 Barnevernets utfordringer Det som jeg tror er utfordringen for oss som jobber i barneverntjenesten er å få foreldre til å anerkjenne at de bruker fysisk avstraffelse. Selv om vi får inn en voldsmelding der barnet har fortalt at det blir slått, så benekter foreldrene det totalt når vi snakker med dem. Det er veldig vanskelig å komme i posisjon til dem. Jeg tenker at de blir jo fortalt at de ikke må fortelle til barnevernet at de slår sine barn. Det blir vanskelig å jobbe med noe som foreldre benekter, et problem som man sier ikke eksisterer. Jeg har kanskje bare opplevd det en gang at foreldre sier at de slår barna (Sofia).

51 Tanker om maktforholdet mellom foreldre og barn Jeg tenker at foreldrene blir skremt av den prosessen, at barnevernet kommer inn i bildet. Så tørr de ikke slå mer, fordi de er redd for at barnet skal si noe i barnehagen, men så har de ikke noen annen måte å gjøre det på. Plutselig kan jo barnet bli helt vilt og ta kontrollen. Fordi plutselig så slår jo ikke mamma (Mari).

52 Samtale med ansatte i barnehagen Hva tenker de barnehageansatte om fysisk straff i barneoppdragelsen? Hva tenker de om sine muligheter for å veilede og være i dialog med foreldre? Hva tenker de om sitt tverrfaglige arbeid med å bidra til at foreldre endre oppdragerpraksis når de har brukt fysisk straff overfor sine barn?

53 De barnehageansattes tilnærming til fysisk straff Det er viktigere å ta tak i vanlige personers vanlige problemer, tenker jeg, i stedet for å tenke at her er det kriminell atferd (Heidi).

54 Veiledning til foreldre Anne: Ja, og jeg tror det er lettere å veilede når det gjelder oppdragervold når det er sånn at foreldre har en intensjon med å slå og ikke tenker å skade barna, sammenlignet med når det er psykiske ting inne i bildet. Heidi: Ja, for det dreier seg jo om å finne noen alternativer til å straffe fysisk, og det er jo noe helt annet i disse tilfellene, når foreldre har en intensjon med å slå.

55 Veiledning til foreldre Heidi: Foreldre kan si Han hører ikke på meg. Jeg sier at han ikke får lov til det, men han hører ikke på meg. Slike uttalelser blir utgangspunkt for samtaler med foreldrene. Lene: Det tenker jeg er en gylden anledning til å si noe til den moren for å gi henne mer myndighet og gi henne råd og litt veiledning om hva som kan være lurt å gjøre da.

56 ICDP-kurs Det var en mor som sa at hun selv slo barnet sitt. Det var disse klapsene, ikke sant, for å få barnet sitt til å gjøre som hun ville. Hun sa at p.g.a. ICDP-kurset, så skjønte hun mer av hva hun kunne gjøre. Det var jo helt fantastisk, at en mor kunne få noen verktøy ut av dette arbeidet (Lene).

57 Fysisk avstraffelse et tema i samarbeidet med foreldre? Dette har jeg aldri opplevd, at noen har kommet og sagt noe sånn. Det tror jeg ikke vi vil få oppleve heller. Men vi har jo opplevd at mødre gråter og er fortvilet over at de ikke klarer (Anne).

58 Samarbeidet med Familiesenteret i bydelen Og det kan jo være skummelt.. Så Heidi var med på den første samtalen. Vi skjønte at hun syntes det var litt skummelt å gå alene. Så da sa vi bare Da går jeg sammen med deg, første gangen. Det er jo skummelt når man ikke helt vet: Hva er det jeg går til? Hva er det som skjer? Hva er det for noe? Hun lurte litt på om barnevernet var der også. Så da fikk vi forklart hva Familiesenteret var, da. Hun er jo så glad i barnet sitt og er jo livredd: Kanskje de kommer og tar dette barnet fra meg, siden jeg ikke klarer å oppdra han. Det kan jo være mange sånne tanker som går gjennom hodet (Anne).

59 Noen avsluttende refleksjoner

60 Ulike tilnærminger til fysisk avstraffelse Et historisk perspektiv (mødrene) Referanser til egen oppvekst Et voldsperspektiv (ansatte i barnevernet) Referanser til handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold Et oppdragerperspektiv (ansatte i barnehagen og mødrene) Et nyansert voldsbegrep Fokus på veiledning Fokus på muligheter til å snakke fritt om sin oppdragerpraksis

61 Dialog med voldsutøvere? Det å definere fysisk avstraffelse som vold kan begrense mulighetene for en åpen dialog og diskusjon om alternative oppdragelsesmetoder. Foreldrene kan føle seg stigmatisert, og de benekter gjerne at de har avstraffet sine barn fysisk. Barnevernsarbeidere kan kvie seg til å snakke om et svært tabubelagt tema, spesielt når foreldre betraktes som voldsutøvere heller enn som oppdragere.

62 Foreldreskap i et minoritetsperspek9v Minoritetsforeldre har de samme ønsker for sine barn som andre foreldre. Migrasjon og tilpasning til et nytt samfunn er en krevende prosess. Foreldrene og barna må ofte sloss mot en tilskrevet, negativ sosial identitet. Foreldrene må hjelpe barna til å verdsette seg selv, sin familie, sin bakgrunn og samtidig hjelpe barna å finne sin tilhørighet i samfunnet.

63 Samhandling og dialog En genuin dialog mellom likeverdige samarbeidspartnere forutsetter gjensidighet, dvs. at en ser flere likheter mellom seg selv og de andre. Utgangspunktet må være en forståelse av at deres liv og levemåter er like meningsfulle, sammenhengende og forståelige som vårt. deres liv, i likhet med vårt liv, er strukturert av økonomiske, politiske og kulturelle forhold. de i likhet med oss er opptatt av å tilpasse seg sine omgivelser og om nødvendig også er i stand til å forme, motstå og endre sin virkelighet. de er individer med egne identiteter og egne meninger og ikke et resultat av vår analyse av dem. (Loona 2012)

64 Mulighet til å reflektere over sitt foreldreskap under forhold preget av frihet Lingvisten Noam Chomsky (2003) hevder at vi mennesker har en medfødt moralsk vurderingsevne og at vi under forhold preget av frihet best er i stand til å utforske våre indre moralske natur. Hvis vi ønsker at barn ikke skal bli utsatt for fysisk avstraffelse, bør vi arbeide for at deres foreldre får muligheten til kritisk å vurdere og endre sin oppdragelsespraksis under forhold preget av frihet.