EINARSSONUTVALGETS RAPPORT OM ORGANISERING AV DE STATLIGE VIRKEMIDLENE PÅ FILMOMRÅDET

Transkript

1 EINARSSONUTVALGETS RAPPORT OM ORGANISERING AV DE STATLIGE VIRKEMIDLENE PÅ FILMOMRÅDET HØRINGSUTTALELSE FRA FILMCAMP AS Vi viser til invitasjon fra Kultur- og Kirkedepartementet om å komme med synspunkter på Einarsson-utvalgets rapport og forslag til Organisering av statlige virkemidler på filmområdet. FilmCamps uttalelse utfyller og kompletterer høringsuttalelsen fra Troms Fylkeskommune v/fylkesråden for helse og kultur. Troms har samordnet sine synspunkter med Sør-Trøndelag og Oppland Fylkeskommune. FilmCamp ønsker også imøtekomme statssekretær Ingebrigtsens ønske om andre innspill til KKDs arbeid med den nye Filmmeldinga. Spesielt vil FilmCamp ta for seg behovet for sammenheng og helhet i den regionale og statlige filmpolitikken. Vi vil fremheve nødvendigheten av en felles regional og statlig satsing på de regionale filmfondene for å kunne løfte den regionale utviklingen til et profesjonelt bransjenivå, ellers risikerer Norge å videreføre sitt divisjonsskille innen film der spillefilmen og TV-dramaet dvs. det næringsmessige grunnlaget for en filmbransje - i stor grad forbeholdes produksjonsmiljøet i og rundt Oslo. Målet må være å få til komplette, sterke og dynamiske regionale filmhus-modeller - med en tydelig virkemiddelstrategi også for spillefilm. Både regionale filmsentra og filmfond må fungere som selvstendige enheter med egen repertoarfrihet, men samtidig inngå i et tett regionalt og statlig samarbeid om den overordnede nasjonale filmpolitikken. Skal vi klare det, må en del av Einarsson-utvalgets argumentasjon og forslag avvises. Utvalgets rapport er ikke visjonær nok, - verken regionalt, nasjonalt eller internasjonalt. Rapporten burde dessuten tatt inn over seg behovet for å se nærmere på det faktum at film er en kulturnæring der regionene har mange fortrinn, både kultur- og næringspolitisk. Den regionale satsingen bringer inn ny produksjonskapital og vitalitet og en sterk drakraft for fornying, økt produksjonsvolum og ytterligere kvalitetsutvikling av norsk film. Disse fortrinnene utløses IKKE dersom samling av beslutningsmakt, regelverk og myndighet for å effektivisere byråkratiet i norsk spillefilm, blir viktigere enn å få på plass til et slagkraftige regionalt virkemiddel-apparat som matcher og utfyller det sentrale statlige apparatet, også innen spillefilm, TV-drama-produksjon, store dokumentarfilmer. m.m.

2 Innledende kommentar til rapporten Einarssons-utvalgets største svakhet sett med regionale øyne - er rapportens forslag om enda sterkere sentralisering og monopolisering av norsk filmpolitikk. Utvalget foreslår i realiteten at forvaltningen av norsk filmpolitikk og - produksjon skal samles og styres av - i all hovedsak - ett virkemiddelapparat i hovedstaden (et sammenslått Norsk Filmfond/Filminstitutt). Dette er helt i utakt både med maktfordelings-prinsipper og all annen kultur- og medieutvikling i Norge de siste årene. Monopolene og de sentraliserte institusjonene måtte brytes opp, og kulturproduksjonen måtte regionaliseres for å bidra til nasjonalt mangfold, vitalisering, nyskaping, demokrati, ytringsfrihet, valgfrihet, kvalitetsutvikling, økt produksjon, etc. Det er manglende samsvar mellom utvalgets mål: Å utvikle en helhetlig norsk filmpolitikk, og det faktum at bare én person med regional erfaring og innsikt var representert i utvalget (Solvor Amdal, daglig leder Midtnorsk filmsenter AS). Utvalgets argumentasjon og forslag preges av et overfokusert behov for sammenslåing, effektivisering og styrking av eksisterende institusjoner og filmbransje i hovedstaden. Dette synes å være viktigere enn å utvikle en nasjonal filmpolitikk basert på et helhetlig samspill mellom sentrale og regionale aktører og virkemidler. Utvalget har dessuten vist manglende kunnskap om regionenes aktivitet og bidrag til den nasjonale filmen. I oversikten over Dagens offentlige oppgaver på filmfeltet (ill. s.22) følges filmens livsløp gjennom det nasjonale systemet, - fra utdanning via produksjon og visning til kulturelt etterbruk/arkiv. Men her er ingen regionale tiltak og/eller organisering på spillefilmområdet tatt med (- bortsett fra kommunenes kinovirksomhet). Det er derfor ikke overraskende når utvalget foreslår at all organisering, ansvar og beslutningsmyndighet i forhold til produksjon - i sin helhet - skal samles i ett sentralt, statlig virkemiddelapparat som overstyrer og legger premissene for regionenes deltagelse og bidrag, spesielt i forhold til det profesjonelle bransjenivået; spillefilm, tung dokumentarfilm, TV-drama produksjon, internasjonal co-produksjon, m.m. Det er problematisk at utvalget er så dobbel. Samtidig med sentralisering legger utvalget til grunn følgende prinsipp for sine forslag (s.15): En helhetlig strategi for den statlige politikken må inkludere både det nasjonale og det regionale virkemiddelapparatet. Gjennom dette vil man utnytte de positive synergieffektene av en helhetlig strategisk plan. Det skal m.a.o. ikke diskuteres om det skal være en regional filmpolitikk (som del av den nasjonale politikken), men hvordan det statlige engasjementet bør være i den regionale filmpolitikken. Videre understreker utvalget at det også er viktig at det regionale perspektivet blir ivaretatt i utformingen av de nasjonale ordningene. Dette siste er vi svært enige i. FilmCamp reagerer imidlertid på at utvalget har for liten kunnskap om det de kaller for regionale filmfond (f.eks. hvordan FilmCamp fungerer). Forslag til velfungerende regionale kortfilm- og dokumentarfilmsentra er imidlertid gjennomarbeidet og bra. Sentrene er viktige for rekruttering, opplæring og støtte til kortfilm og dokumentarfilm produksjon. I løpet av sine 28 år har f.eks. Nordnorsk Filmsenter (NNFS) fått opp en nordnorsk dokumentarfilm-tradisjon, og kortfilmene blir bedre og bedre. Men NNFS har ikke utløst etablering av bærekraftige bransjestrukturer i landsdelen. Det var heller ikke formålet. Nå har FilmCamp gjort det.

3 Profesjonalisering og bransjeutvikling i landsdelen har ikke skjedd før nå, rett og slett fordi vi inntil 2006 har manglet et virkemiddelapparat for den øverste etasjen i det regionale filmhuset, dvs. elitedivisjonen - den profesjonelle spillefilmbransjen. Det er på dette nivået at kapitalen finns og virker - og gir reel bransjeutvikling/- etablering. På knapt ett år har FilmCamp dratt inn prosjekter for 126,5 mill. NOK og utløst en overrisling på flere titalls mill. kroner i form av inntektsbringende arbeid, kompetansebygging, nettverksbygging, nyetableringer, etc. I alt ca. tusen mennesker har hatt engasjement fra én dag til flere måneder på de fem filmene som FilmCamp har vært involvert i i FilmCamp har benyttet produsenter og filmarbeidere, både fra det regionale og nasjonale (Oslo-) miljøet. Det er viktig at de regionale filmfondene, dvs. de ulike regionale investerings- og virkemiddeltiltakene på spillefilm-nivå, får den status de fortjener som lokomotiver i etablering og utvikling av en profesjonell bransje i regionen. Uten dette virkemiddelet - på dette nivået vil regionene IKKE kunne delta, utvikle bransjen og hevde seg som en reel byggeklosse og ta del i den nasjonale filmpolitikken. De regionale filmfondene har dessuten en viktig internasjonal funksjon ofte i samspill med Den norske Filmkommisjonen. Attraktive locations i kombinasjon med lokal filmkompetanse, regionale co-produksjonsmidler, studio og annen infrastruktur for produksjon, m.m. drar internasjonale produksjoner til Norge. Et regionalt mottaksapparat for internasjonal spillefilmog TV drama-produksjon, tilfører både den regionale og den sentrale filmbransjen i Norge mer kapital, mer oppdrag, kompetanseutveksling, nettverksbygging, etc. Den regionale og nasjonale filmbransjen internasjonaliseres og styrkes, og nye muligheter for internasjonalt samarbeid og distribusjon åpner seg for norsk film. Den regionale utviklingen av spillefilmbransjen må skje i et likeverdig samspill mellom sentrale og regionale aktører, - både faglig og politisk. En sterkere regionalisering av den nasjonale filmpolitikken, har som mål og begrunnelse BÅDE å styrke den samlede norsk filmproduksjonen OG å åpne for et større og mer visjonært internasjonalt perspektiv på norsk filmproduksjon og - distribusjon. Om FilmCamp bakgrunn for kommentarer til Einarsson-utvalgets forslag FilmCamp eies av Troms Fylke og foreløpig 6 kommuner i Midt-Troms. FilmCamp er det mest komplette virkemiddelapparat som jobber for utvikling og etablering av spillefilm- og fjernsynsproduksjon som kulturindustri og næringsvei i en region i Norge (Nord-Norge). FilmCamp er regionens største og viktigste satsing på film noensinne. Etter ett års drift (1.etableringsår) har FilmCamp allerede bevist de beste og mest visjonære sidene ved Einarsson-utvalgets resonnementer. FilmCamp representerer øverste etasje, dvs. det profesjonelle bransjenivået i Nord-Norge. FilmCamp er basert på fem samvirkende virkemidler. Disse spenner over de fleste områdene på profesjonelt nivå i Einarsson-utvalgets versjon av FILMHUS-modell, kalt byggeklossene i det regionale filmhuset (s.66):

4 o Location-service (Regional filmkommisjons-virksomhet) o Studio og komplett infrastruktur for industriell film- og TV-produksjon. o Filmfond. Regionalt investeringsfond o Kompetanse og nettverk o Utvikling og utdanning FilmCamp samarbeider med andre regionale og nasjonale institusjoner, organisasjoner og bransjemessige aktører for å bidra til å løse oppgavene i hele filmens livsløp, på alle nivåer og områder, fra årsbestemte klasser til elitedivisjonen. Viktig samarbeidsparter for en helhetlig regional filmpolitikk i Nord-Norge er bl.a.: Nordnorsk Filmsenter AS, de nordnorske og samiske filmprodusentene, filmorganisasjonene, filmarbeiderne, Festspillene i Nord-Norge, Tromsø Int. Filmfestival,, Nordland Kunst- og filmskole, Universitetet og høgskolene, TVIBIT, m.fl. FilmCamp har også et internasjonalt nettverk av filmprodusenter, organisasjoner, institusjoner og samarbeider bl.a. med EUs Mediaprogram (SOURCES). Over grensene bygger FilmCamp nå også opp et arktisk dvs. circum polært samarbeid med Filmpool Nord i Nord-Sverige, POEM i Nord-Finland og organisasjoner for filmarbeiderne/produsentene på Grønland, Nordlige Canada, Alaska og Russland. Dette som del av en Nordområde-strategi for mer co-filmproduksjon, utveksling av kompetanse og bedre distribusjon av film fra de arktiske områdene. FilmCamp vedlegger Strategi- og utviklingsplan for ytterligere informasjon om FilmCamps mål, virkemidler, hovedaktiviteter, strategier for kompetanse- og bransjebygging, ringvirkninger for kultur- og næringsliv, effekten av eget regionalt filmfond, osv. Konkrete kommentarer til rapporten og forslagene Vi viser til høringssvaret fra Troms Fylkeskommune, Nordnorsk Filmsenter AS og Norsk Filmkommisjon. FilmCamp tilslutter seg hovedtrekkene i deres støtte og innvendinger/motforestillinger til rapporten. FilmCamp vil selvfølgelig også berømme Einarsson-utvalget for en del gode forslag på områder som ikke tynger vårt hjerte like hardt som de prinsipielle forhold nevnt i innledningen. For å kunne realisere visjonen for en helhetlig statlig og regional filmpolitikk hvor man spiller på lag og tar i bruk å de ressursene som regionene på ulike måter representerer og tilfører, vil vi peke på en del punkter vi har erfaring med og som vi mener har stor betydning for utvikling av en effektiv NORSK modell for organisering av statlige virkemidler på filmområdet: o Retningslinjer og regelverk for Norsk Filmfond må gjennomgås og endres i samsvar med målene for å styrke den regionale filmpolitikken som del av en sterkere og mer omfattende og dyptpløyende nasjonal filmpolitikk.. o Det bør IKKE være et prinsipp at finansieringen av regionale filmtiltak skal dekkes lokalt. I en oppbyggingsfase på 3-5 år bør staten støtte strukturendring og oppbygging av infrastruktur ved noen regionale virkemiddelbedrifter der disse inngår i den helhetlige regionale/statlige filmsatsingen (for å komme på høyden med infrastruktur-

5 oppbyggingen som staten på hele nasjonens regning gjennom mange tiår har bidratt til i hovedstaden). o Det må iverksettes økonomiske insentiver og enklere, bedre og mer fordelaktige regler for regional/nasjonal deltagelse i internasjonale co-produksjoner som innspilles i Norge. o Den norske Filmkommisjonen må styrkes og sikres forsvarlig driftsstøtte over egen post på statsbudsjettet. Det bør være rom for støtte til det regionale kommisjonsarbeidet som organiseres i regionene. o KKD må arbeide aktivt på vegne av filmbransjen i forhold til de ulike utfordringer og evt. hinder som EØS-avtalen kan gi for bransjen. o Billettstøtten bør gjøres til en overslagsbevilgning på statsbudsjettet. o Reglene for billettstøtte til norske produsenter på utenlandske co-produksjoner bør endres slik at den norske egenkapitalen i prosjektet kan utløse billettstøtte, uavhengig av om det sentrale Filmfondet er med eller ikke. o Bevilgningene til norsk deltagelse i internasjonale co-produksjoner (som fortrinnsvis innspilles på location i Norge) må økes. Dette har stor betydning for den regionale bransjens deltagelse i slike produksjoner og den bransjeutvikling/nettverksbygging og inntekt/kontinuitet dette representerer for de regionale produksjonsmiljøene. o Det må vurderes å åpne for at offentlig regional kapital (som ikke fornyes årlig) skal behandles på linje med annen (privat) risikokapital, og gi rett til billettstøtte. o Norge bør tilslutte seg den europeiske co-produksjonsavtalen/konvensjonen. o Det må opprettes et samisk filmsenter og filmfond i Kautokeino. Norge bør søke samarbeid og samfinansiering med Sverige og Finland (evt. også Russland). o De regionale filmtiltakene for produksjon må knytte seg til en regionalt forankret Filmfestival, som representerer en årlig møteplass for produksjon, distribusjon, utdanning og bransjeutvikling. (Eks.vis FilmCamp/NNFS/Tromsø Int. Filmfestival). o Tromsø Int. Filmfestival bør sikres et fast årlig driftstilskudd, helst over statsbudsjettet. o Sammenslåing og maktsentralisering innen det statlige virkemiddelapparatet er uheldig. Når oppgavene er forskjellige og tydelig definerte, er det bedre å følge prinsipper for maktspredning og større mangfold, enn å tenke ensidig på såkalt effektivisering, synergieffekt og kostnadsbesparelser. o Vi stiller oss tvilende til at Filmskolen kan gjøre en bedre jobb enn Norsk Filmutvikling for kompetanseutvikling i bransjen. Filmutviklinga har en smidig og tilgjengelig holdning og struktur, men må styrke samarbeidet med de regionale virkemiddelapparatene og styrke sitt nærvær i regionene. o Norske fjernsynskanaler bør i større grad bidra til finansiering av norsk filmproduksjon. NRK og TV2 bør som del av sine lisens- og konsesjonsvilkår være pålagt å bidra til produksjon og visning av norsk spillefilm/tv-drama, produsert av uavhengige selskap, både som et fast konsesjonsvederlag (i dag til Norsk Filmfond) og ved å betale visningsrett på et langt høyere prisnivå enn i dag. o Regionalisering og likestilling innen norsk filmpolitikk er to sider ved samme sak (økt mangfold, flere ulike historier og stemmer, m.m.). Satsing på likestilling skal skje samtidig/parallelt i den regionale bransjeutviklingen. Likestillingseffekten skal tillegges vekt ved prioritering av prosjekter, tiltak og fordeling av midler. Kvinner skal støttes og stimuleres til å satse på en karriere innen oppbyggingen av filmbransjen i regionene. o Den statlige finansieringen av de regionale fondstiltakene skal skje gjennom politisk styring og vedtak i Stortinget. Det skal IKKE være noen forutsetning at det nasjonale

6 fondet også er inne i filmens finansiering for at filmen skal være berettiget billettstøtte. o Regional støtte (risikokapital) skal kunne utløse billettstøtte. o Staten må innføre den vedtatt insentivsordningen for 15 % refusjon av utgiftene ved en utenlandsk filmproduksjon i Norge. Dette kommer den norske coprodusenten og de regionale filmmiljøene spesielt til gode. Det bidrar til å styrke den norsk filmbransjens konkurranseevne og dra flere internasjonale coproduksjoner til Norge. Vi har ikke kunnet gå dypere inn i begrunnelsen for å trekke fram spesielt disse punktene, men viser til den generelle og prinsipielle hovedinnvendingen vi har mot utvalgets sentraliseringspolitikk og begrunnelsene i høringsuttalelsene fra Troms Fylke, NNFS og Filmkommisjonen. Tilslutt vil FilmCamp understreke at vi mener det ligger et stort ubrukt potensiale i den regionale filmsatsingen som man nå er vitne til i Norge. Dette representerer ikke bare en kulturell og næringspolitisk utvikling av den regionale og nasjonale filmen men også et bidrag til den generelle kultur- og samfunnsutviklingen i Norge, hvor norsk film blir mer mangfoldig, kvalitetsstyrt og internasjonal i en mer globalisert verden. FilmCamp bidrar gjerne med kompetanse, erfaringer og meninger i dialog med departementet i prosessen med stortingsmeldingen for film. Øverbygd 29. januar 2007 For FilmCamp Vidkun Haugli (sign) Styreleder Kjetil Jensberg, Utviklingsansvarlig Vedlegg: FilmCamp, Strategi- og utviklingsplan