På jakt etter nye insekter i fjellskogen

Transkript

1 På jakt etter nye insekter i fjellskogen Trond Elling Barstad, Ole J. Lønnve og Øivind Gammelmo Insekter i høyfjellet i Norge er lite undersøkt. Planteveps og tovinger er to store grupper som er godt representert i den boreale løvskogen. Her skal vi få et innblikk i biologien deres, og hvordan forskere jobber med noen av disse insektene. En skulle kanskje tro at vi kjenner til de fleste arter som finnes i Norge i dag, men forskerne finner stadig nye arter i norsk natur. Dette gjelder i høy grad også insekter. En stor fasinasjon for forskere er å finne nye arter for vitenskapen, eller arter som vi ikke viste fantes i Norge. Ofte vet vi veldig lite om hvordan deres biologi er, og om de er sjeldne eller tallrike. Så når en finner nye arter, er det mange tanker som dukker opp. Denne artikkelen skal handle om artsprosjektet EntoBor, som går ut på leting etter nye insektarter i høyereliggende og nordlig skog, og da spesielt om planteveps og tovinger (fluer og mygg). Gjennom Artsprosjektet, som Artsdatabanken har opprettet, har forskere mulighet til å søke om midler til å lete etter nye arter i Norge. På mange måter har dette vært en suksess, for det er funnet mange nye arter, noe som gleder og fasinerer, men er ikke minst en stor hjelp til framtidig forvaltningen av vår natur. Prosjektet EntoBor (støttet av Artsprosjektet) er et samarbeid mellom BioFokus, Tromsø Museum-Universitetsmuseet (TMU) og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). Det tar for seg dårlig kjente grupper av Diptera (fluer og mygg), Hymenoptera (veps) og Hemiptera (sikader). Sammenlignet med våre naboland, har vi mye dårligere kunnskap om forekomster og levevis for disse insektgruppene. Prosjektet fokuserer på habitater med stort innslag av bjørk og Salix (selje og vier) i høyereliggende og subarktisk skog. Slike områder er dårlig undersøkt med tanke på insekter. I prosjektet samles det inn og analyseres materiale fra nye lokaliteter, og samtidig benyttes tidligere innsamlet materiale som er tilgjengelig i eksisterende samlinger. Ved å fokusere på lite kjente grupper i forskjellige naturtyper regner vi med å kunne avdekke flere arter som ikke tidligere er registrert i Norge. Eksperter fra inn- og utland er med på artsbestemmelsene, og materialet blir oppbevart ved TMU for å kunne være tilgjengelig for fremtidige studier, bl.a. til barcoding (se boks om DNA-strekkoding side 23). Boreal løvskog, viktig entomologisk rolle Høyereliggende og subarktisk skog i Norge er en del av det vi kaller boreal (=nordlig) løvskog. Den spiller en særlig viktig rolle for insektene, og har en høyere grad av variasjon i Norge enn i andre nordiske land. En mer omfattende variasjon finnes ikke andre steder i den boreale regionen i Europa. Vi har også mange områder med en høy grad En hunn tilhørende slekten Amauronematus. Foto: Ole J. Lønnve. 22 Ottar (5): Ottar nr.5/2013.indd :26

2 av naturlige forstyrrelser (skred, flom, storm) eller ekstreme klimatiske forhold. Dermed har Norge et internasjonalt ansvar for å ta vare på denne typen skog. Boreal løvskog tolererer naturlige forstyrrelser bedre enn andre skogtyper, og blir derfor mer stabil. Denne type skog er kun blitt vernet ved tilfeldige tillegg ved etablering av nasjonalparker, ettersom barskog eller varmekjær løvskog har vært prioriterte innsatsområder. I Norge finnes i hovedsak tre hovedtyper som er dominert av boreal løvskog: fjellbjørkeskog, oseanisk løvskog/kystområder med løvskog på Vestlandet og i Midt-Norge samt store systemer av flompåvirket skog langs elver og deltaer. EntoBor-prosjektet dreier seg om fjellbjørkeskogen. Salix- og Betula-dominerte skoger representerer store og viktige habitater i Norge. Disse skogtypene finnes spesielt i sub-alpine områder i Sør-Norge og i sub-arktiske områder i Nord-Norge. Vier-slekten Salix er spesielt artsrik, med rundt 20 arter i Norge. Store deler av områdene ovenfor tregrensa (den sub-alpine sonen) er dominert av Salix-arter. Skogen som er dominert av bjørk representerer en skogtype som er relativt sjelden utenfor Fennoskandia, og de norske skogene avviker fra de svenske og finske skogene ved å ha betydelig mer nedbør. For flere fytofage (plantespisende) insektgrupper er disse skogtypene dårlig undersøkt. For eksempel er mangfoldet av planteveps i disse habitatene lite kjent. Planteveps, en artsrik insektgruppe som finnes overalt i Norges natur Planteveps er en spennende og meget artsrik insektgruppe. Den finnes i alle typer skog i Norge, men er ofte blitt oversett. Planteveps (Symphyta) anses som den mest primitive gruppen DNA-strekkoding, hva er det? Tradisjonelt sett har ytre karakterer blitt brukt til å identifisere en art. Men en liten del av arvematerialet er unikt for hver art, og denne DNA-sekvensen kan også brukes til å identifisere en art. Vi kaller den en DNA-strekkode, en unik kode for hver art. Gjennom Barcode of life, et verdensomspennende prosjekt, kartlegges arter ved bruk av DNAstrekkoder. Arter kan være vanskelig å skille. Noen ser svært like ut, mens andre er helt like, selv om de hører til forskjellige arter. Det kan også hende at arten en vil undersøke enten er skadet eller er funnet i et stadium i livssyklusen som gjør den vanskelig å identifisere. DNA-strekkoding vil dermed kunne fungere som et verktøy ved identifisering. Så hvordan fungerer dette i praksis? I dag sendes vevsprøver av identifiserte arter inn til Barcode of life i Canada, og her blir DNA-strekkoden identifisert gjennom en DNA-analyse, hvorpå den havner i en database som er tilgjengelig for alle. Jo flere arter som havner i insekter innen veps (Hymenoptera), som ellers bl.a. omfatter bier, humler, maur og stikkeveps. Veps kjennetegnes med et velutviklet årenett i vingene. Det som skiller planteveps fra de andre gruppene, er at bakkroppen ikke sitter på en stilk, som hos maur og stikkeveps vises spesielt godt. Plantevepsen har heller ikke stikkebrodd. De kan derfor denne databasen, jo lettere blir det å identifisere arter som igjen kan brukes i forskning. Ved hjelp av DNA-strekkode kan det forskes på ting som ikke har vært mulig tidligere. Så hvor mange planteveps og tovinger har fått en DNA-strekkode? Til nå gjelder det ca arter planteveps, som er 12 % av alle kjente plantevepsarter i verden. Det tilsvarende tallet for tovinger er ca Det utgjør ca. 4% av alle kjente tovingearter i verden. Som en del av Artsdatabankens artsprosjekt skal alle identifiserte arter få en DNA-strekkode. For mer informasjon (Artsprosjektet) (Norwegian barcode of Life) (International barcode of life) 23 Ottar nr.5/2013.indd :26

3 ikke stikke, men kjennetegnes ved at de har en sag (hos hunnene) som brukes til å kutte i plantevev der de legger egg (derav navnet «Sawfly» på engelsk). På verdensbasis er det kjent over 8000 arter. I tillegg er mange arter beskrevet ut fra fossiler. I Norge antar vi at det forekommer opp mot 700 forskjellige arter planteveps. På verdensbasis deles planteveps inn i 14 familier, ni av disse er representert i Norge, hvorav majoriteten av artene Urmygg Myggen Pachyneura fasciata Zetterstedt, 1838 er eneste representant for sin familie (Pachyneuridae) i Nord-Europa. Familien kalles urmygg på norsk. Arten forekommer i urskogsmiljøer, spesielt i gammel granskog, med innslag av løvtrær og rikelig med liggende trestammer og høystauder. Larven utvikler seg i fuktig og morken ved, men artens spesifikke substratkrav er ikke klarlagt. Pachyneura fasciata kan forveksles med flere arter av storstankelbein (Tipulidae), men artens karakteristiske bakkropp gjør den lett å skille fra disse. Første bakkroppsegment er nesten helt gult, mens de påfølgende segmentene blir gradvis mørkere, og de siste Urmygg (Pachyneura fasciata). Foto: Kim Abel. tilhører familien bladvepser (Tenthredinidae). Generelt flyr de fleste plantevepsene om våren og tidlig på sommeren. Det gjelder spesielt de artene innen bladveps (Tenthredinidae) som er monofage (lever på kun en planteart). De polyfage artene (som har flere planter de kan leve på) opptrer noe senere. Voksenlivet består stort sett av reproduksjon og egglegging, og varer ofte kun noen få dager. Reproduksjonen skjer oftest rett etter at de har begynt å fly, med påfølgende egglegging. Derfor er det segmentene er helt svarte (hos hannen). Mellomkroppen er svart, mens beina er lysegule innerst og trådsmale. Hodet er lite og rundt, uten framtredende munndeler. Arten er rødlistet i kategori VU (sårbar) på Norsk rødliste for arter Arten ble funnet ved Øvre Gunnleiksrud i Tessungdalen. Dette er første funn av denne arten i Telemark. vanlig at hannene begynner å fly et par dager tidligere enn hunnene for å ha sjanse å reprodusere seg, dette kalles protandri. Hos planteveps er det imidlertid vanlig at hanner er svært sjeldne eller mangler helt. Partenogenese eller «jomfrufødsel» kalles dette, og det innebærer at hunnen legger ubefruktede egg som blir nye, genetisk identiske hunn-individer. Det kan også nevnes at partenogenese forkommer oftere blant arter innen veps (Hymenoptera) enn hos noen annen insektgruppe. Mange arter planteveps er kjent for å være spesifikke når det gjelder hvilken plante de lever på. Samlet sett har de et bredt vertspekter, fra primitive planter som bregner, via gress og urter til nåletrær, frukt- og andre løvtrær. Spesielt mange arter lever på selje, vier og pil (Salix) og bjørk (Betula), men også planter innen rosefamilien (Rosaceae), osp og poppel (Populus) og bartrær (Pinaceae). Innen den store bladvepsslekten Dolerus har mange arter planter innen snellefamilien som vertsplante, mens andre utnytter gras-, starr- og siv-arter. Dette utgjør ytterpunktene i plantesystematikken, og det evolusjonære perspektivet hos Dolerus og vertsplantevalg, er derfor interessant. Hos mange plantevepsarter kjenner vi ennå ikke til vertsplantene, så her gjenstår det mye arbeid, og da spesielt med larvene, siden det er de som lever på plantene. Plantevepsene har også svært forskjellig tilpassing til hvordan de 24 Ottar nr.5/2013.indd :26

4 lever på vertsplanten sin. Her kan vi dele dem inn i forskjellige grupper: Frittlevende larver er den gruppen de fleste kjenner til. De sitter på blader og spiser. De minerende artene har flate larver som lever inni selve bladene. Hos de galledannende lever larvene inne i en utvekst på planten. Disse utvekstene blir til som en forsvarmekanisme fra planten sin side, og dannes når insektene sprøyter et sekret inn i plantevevet under eggleggingen. Slike galler er svært lette å se på vier i august, og de ser ut som erter festet til undersiden av blad, men flere varianter finnes på blad, bladstilk, årsskudd og knopp. Da er det snakk om forskjellige plantevepsarter på samme plante. Hos halmveps (Cephidae) lever larven inn i stengelen til gress og arter innen rosefamilien, eller i kvister av ulike løvtrær. Trevepsene borer eggleggingsrøret sitt inn i døde trestammer. Larvene utvikler seg i treverket. Larvene til treveps er likevel ikke selv i stand til å bryte ned cellulose, men er avhengig av en sopp som gjør denne jobben for dem. Hos de fleste treveps infiserer hunnen derfor treet med sopp samtidig som hun legger eggene. Det må også nevnes at mange plantevepsarter er glad i blomster. Der spiser de pollen og nektar, men også pollenbærere og griffelen. Gjennom hele sommeren vil en kunne finne planteveps på blomster, men de er ofte veldig sky, og er snare til å fly ved eventuelle farer. Spesielt i nord og på fjellet, og tidlig om våren når Salix-artene blomstrer («gåsunger»), ser en ofte bakenden av plantevepsen stikke ut av blomsten. De er da så opptatt med å spise at en forsiktig kan ta og plukke dem ut av blomsten. Planteveps har også fiender I alle stadier innen livssyklusen (egg, larve, puppe og voksen) angripes plantevepsen av fiender. Hvilken effekt dette har, er uklart for de fleste artene, men mange arter har typiske populasjonssvingninger mellom forskjellige år forårsaket av predasjon. De fleste planteveps forpupper seg i bakken. Her finnes mengder av små rundormer (Nematoda). Enkelte av disse angriper insektlarver og pupper som ligger i bakken. Jo lenger et insekt ligger, desto større er risikoen for at de blir angrepet av rundormer. De fleste plantevepsene har en ettårig livssyklus, Øverst: En Malaisefelle er et slags telt som passivt fanger insekter. Den er spesielt godt egnet for fangst av tovinger. Metoden fanger også enkelte planteveps godt, men ikke alle grupper går like lett i den. Foto: Trond Elling Barstad. Nederst: Planteveps sitter ofte skjult i vegetasjonen, derfor er slaghåving med en insekthåv kanskje den beste måten å samle planteveps på. Insekthåven undersøkes og plantevepsen suges inn i en beholder før de blir preparert. Foto: Trond Elling Barstad. der overvintringen skjer i en kokong mellom mose og organisk materiale på bakken. Hos enkelte arter spinnveps (Pamphiliidae) kan det derimot ta opptil flere år før de klekker. Disse vil derfor være spesielt utsatt for angrep fra rundormer. Dette er lite studert hos 25 Ottar nr.5/2013.indd :26

5 planteveps, men det antas å kunne ha forholdvis stor effekt på dødeligheten i dette livssyklusstadiet. Så godt som alle insekter plages av parasitoider, og planteveps er ikke noe unntak i så måte. I motsetning til parasitter, dreper parasitoider alltid sin vert. De legger egg i andre insekter, hvorpå parasitoidlarven spiser vertslarven innenfra. Parasitoiden holder liv i vertslarven lenge den har behov for det. Når parasitoidlarven er ferdig utviklet, dør vertslarven. Parasitoidene kan ha stor innvirkning på overlevelsen hos planteveps. De fleste parasitoider tilhører gruppen stilkveps (Apocrita) der ichneumonider utgjør ca. 80 % av angrepene. De er høyt spesialiserte, og rundt 87 % av artene angriper bare planteveps. Også innen tovingene (Diptera) forekommer mange parasitoider. Generelt sett fanger edderkopper, fugl og fisk også en del planteveps. Mange planteveps ender i nettet til edderkopper. Edderkoppene forsyner seg sannsynligvis godt av det voksne stadiet til planteveps. Kikker man etter, er det ikke så sjelden man finner planteveps fanget i edderkoppnett. Mange planteveps ender også som fiskemat. Langs frodige Øverst: Larver kan også brukes til artbestemmelse, selv om dette ofte kan være vanskelig. Men ved klekking til voksne og informasjon om vertsplante kan en med større sikkerhet artsbestemme den. Her ser vi Craesus septentrionalis larver i flott «SSSS» forsvarspositur på osp Foto: Trond Elling Barstad. Nederst: Det finnes flere arter innen slekten Craesus i Norge, men de er svært like og vanskelig å skille fra hverandre. Dette individet er fra en av larvene fra bilde over, noe som gjorde artbestemmelsen enklere. Slekten Craesus kjennetegnes med flate, brede bakbeins segmenter. Foto: Arne C. Nilssen. bekkekanter og tjern, spesielt i fjellet, ramler nok en del larver ned i vannet, hvor de fort ender som fiskemat. I tillegg kan nok mange voksne planteveps være uheldige i det de flyr over vannflaten. Ørret og annen laksefisk kan fort snappe dem, og mageprøver fra fisk viser ofte at planteveps står på menyen. Uansett er nok fugl en viktigere predator på planteveps. Hekketida hos fuglene faller nemlig sammen med larveperioden til mange plantevepsarter. De er derfor lett tilgjengelige som fuglemat. Voksne planteveps blir nok også spist, ettersom mange arter er forholdvis dårlige flygere, og derfor et lett bytte. En skulle tro at planteveps er yndet småfuglmat. Effekten av denne predasjonen er imidlertid uklar og lite forsket på. «Planteveps er plantevepsenes fiende». Det voksne stadiet til mange arter planteveps er nemlig rovdyr. Dette gjelder særlig bladvepsslektene Tenthredo og Rhogogaster som har store munndeler og kraftige kjever som passer godt til å fange bytte med. Disse sitter ofte på blomster, hvor de jakter på andre insekter. De kan være temmelig hissige i jakten, og ikke så sjelden tar de like godt andre planteveps, gjerne også sine egne artsfrender. Fra en museumssamling i England står det på merkelappe til en Rhogogaster viridis at den ble fanget mens den spiste en målerlarve nesten dobbelt så lang som den selv. 26 Ottar nr.5/2013.indd :26

6 Biogeografi og artsutbredelse Generelt sett avgjør vertsplanten utbredelsen til planteveps. Ugunstige klimatiske forhold kan imidlertid begrense utbredelsen til insektartene, selv om planten de lever på finnes over et større geografisk område. Planteveps finnes på de fleste kontinenter, men ikke i Antarktisk og på svært isolerte øyer. Det som kjennetegner plantevepsene er deres enorme artsmangfold, der hovedtyngden av artene har en holarktisk utbredelse (på den nordlige halvkule). Det kan nevnes at det finnes flere arter i Norge enn i hele Afrika. Planteveps er mest vanlig på den nordlige halvkule, og i tempererte og boreale klimasoner. Hvorfor er det slik, kan en spørre seg? En av årsakene er at de fleste planteveps-artene ikke liker tørre og varme områder, og at de har kropper som er lite resistente mot uttørking. Deres ytre skjelett er tynnere enn hos mange andre arter, og holder dårlig på vann i kroppen. Planteveps anses også som dårlige flygere, og har spredningsevne deretter. Spesielt større havområder, ørkener og fjellkjeder kan virke som barrierer. Dette kan også forklare at øyer ofte har en langt fattigere plantevepsfauna enn fastlandsområder. Hvis en ser på dette i forhold til et spredningsmønster og artsdannelse over mange millioner av år, kan en se at det finnes noen geografiske barrierer som har vært vanskelige å krysse. Tilbake i tiden var det et ørkenbelte som strakte seg fra Sahara til Mongolia og fjellkjeden Himalaya som vanskeliggjorde en nord-sør spredning mellom kontinenter. Derfor Tenthredo campestris som har fanget et annet insekt. Slekten Tenthredo er rovdyr og kan være temmelig hissige i sin jakt. Foto: Ole J. Lønnve var det lettere å spre seg i øst-vest retning. Men den høye artsrikdommen i nord er foreslått å komme av den gode tilpasningen til og den store utbredelsen plantegruppen vier (Salix), som veldig mange plantevepsarter lever på. Fjellbjørkeskog fra Mjeltegrøa i Skirvedalen i Tinn. Bildet er tatt sent i juni i Mjeltegrøa ligger på ca moh. Foto: Øivind Gammelmo. Innfelt bilde: Rhogogaster viridis er glupske rovdyr som tar andre insekter. De er veldig flotte, nesten signalgrønne levende, men minster dessverre fargen når de dør. Foto: Bengt Are Barstad. 27 Ottar nr.5/2013.indd :26

7 Artsdatabankens artskart og GBIF Arter funnet gjennom EntoBor-prosjektet blir publisert og tilgjengligegjort på Artskart (artsdatabanken.no). Artskart er navnet på en internettbasert karttjeneste hvor en kan søke på norske arter og så se hvor de er funnet (registrert) i Norge. Det kan søkes på geografisk område, fylke eller kommune. Det kan også skilles mellom belegg (innsamlet materiale) og observasjon. Artsdatabanken og GBIF-Norge (den norske noden av the Global Biodiversity Information Facility,) har sammen med dataeierne laget denne tjenesten for å formidle stedfestet artsinformasjon. Tjenesten er ufullstendig i den forstand at ikke alle eksisterende funn av artene er tilgjengelig i tjenesten. Mange artsfunn er ikke digitalisert ennå, og mange primærdatabaser er ennå ikke gjort tilgjengelig for tjenesten. Artsdatabanken og GBIF-Norge arbeider systematisk med å gjøre stadig flere datasett tilgjengelig etter hvert som de er kvalitetssikret. BioFokus sin database (BioFokus ArtsfunnBase, BAB) er en GBIF-node, som er direkte knyttet opp mot Artskart. Registrerte data kommer raskt ut på Artskart, som så er tilgjengelige for forskning og forvaltning. For mer informasjon Artskart/GBIF ( artsdatabanken.no/default.aspx) GBIF-Norge ( Skjermdump fra Artskart som viser registrerte funn av bladvepsen Rhogogaster punctulata i Norge. Holarktiske arter Med holarktiske arter menes arter som både forekommer i Nord-Amerika og Eurasia. En rekke slike arter er kjent innen planteveps, og enkelte av dem har en sirkumpolar utbredelse, mens andre har en utbredelse som for eksempel kun omfatter de vestlige delene av Nord-Amerika og det østlige Eurasia. I Norge har vi flere arter som også forekommer i Nord-Amerika. Et eksempel er den svært vanlige grønne bladvepsen Rhogogaster viridis. Denne arten, som forekommer over hele Norge, er utbredt gjennom Sibir og hele den nordlige delen av Nord-Amerika. Enkelte arter er dessuten introdusert enten fra for eksempel Europa til Nord-Amerika eller omvendt. Spredning av arter til nye land og kontinenter skjer ofte ved introduksjon av fremmede planter (hageog kulturplanter). Insekter kan på den måten følge med på «lasset». Nematiner, en særs artsrik gruppe Nematiner (Nematinae) er en underfamilie innen bladvepsene. De er spesielt utbredt i nordlige strøk, hvor de utgjør majoriteten av plantevepsartene. De er særlig artsrike i fjellbjørkeskogen og vierregionen. De fleste artene er knyttet til vier, bjørk, bartrær og planter innen rosefamilien. Noen arter går også på lyng og gress- og starrarter. Gruppen deles inn i en rekke til dels store slekter, som f.eks. Amauronematus (se egen boks). Mange vanskelige artsgrupper forekommer innen disse slektene, og bestemmelse av nematiner kan derfor 28 Ottar nr.5/2013.indd :26

8 by på store utfordringer. Nematinene er små til middelstore arter. Majoriteten av artene er mørke med enkelte lyse partier, men noen er også ganske fargerike. De fleste nematiner flyr tidlig, med bare én generasjon i året, men i våre sørligste landsdeler forekommer enkelte arter med 2 3 generasjoner i året. For de fleste artene er det voksne stadiet kortvarig, kanskje bare noen få dager. I Norge kan vi regne med at om lag halvparten av alle plantevepsartene vi har, er nematiner. De er dessuten den dårligst kartlagte gruppen av planteveps hos oss. Tovinger i fjellskogen Tovinger utgjør en stor del av insektfaunaen i Norge. Til nå er det registrert mer enn 5000 arter hos oss. De har mange forskjellige kroppsfasonger fra de spinkle myggene til de mer robuste kleggene og husfluene. Mange arter er meget iøynefallende, mens de aller fleste lever sine liv som «anonyme» dyr i bortgjemte habitater. Tovingene har meget forskjellig biologi og habitatkrav, og de er ofte avhengige av helt forskjellige habitater som larve og voksne individer. Tovingene spiller en meget viktig rolle i økosystemet, som f.eks. i forbindelse med resirkulering av dyre- og planterester og i pollinering av planter. Noen arter blir sett på som en pest og en plage, men de og de andre tovingene er viktige og uunnværlige brikker i økosystemet. Tovingene utgjør en hoveddel av insektfaunaen i fjellskogen. I forskjellige deler av fjellskogområdene (skoger, fuktdrag, urteenger o.l.) finnes det helt særegne tovingefaunaer. De litt fuktige til våte områdene er generelt sett de beste mht. stor variasjon innen tovinge-artene. Varme og sørvendte lier er et annen artsrikt habitat når vi snakker om tovinger. Her finnes varmekjære arter som ofte har en utbredelse begrenset til nettopp slike områder i fjellet i Norge. Generelt sett kan man si at de mest interessante områdene for tovinger i fjellskogen er de områdene som har størst variasjon i topografi og geologi. Man kan i hovedsak dele inn tovingeartene man finner i fjellskogen i tre hovedgrupper. Den første omfatter fjellartene. Dette er en gruppe som har spesialisert seg på de høyereliggende områdene. De er tilpasset det barskeste miljøet man treffer på i Norge. Den andre gruppen består av nordlige/ subalpine arter. De har ofte en vid utbredelse i Norge, og finnes også i habitater som ligger noe lavere enn i fjellskogen. Den siste grupper består av vanlige arter. De finnes over store deler av Norge, både i fjellet og i lavlandet. Øverst: For fluefiskere er det kjekt å sjekke hva fisken spiser. Her ser vi en Rhogogaster viridis funnet i magen til ørret. Foto: Bengt Are Barstad. Nederst: Bladvepsen Eurhadinoceraea ventralis har trolig kommet til Norge med forskjellige kultivarer av Clematis. Her ser vi hunnen legge egg. Foto: Ole J. Lønnve. Det er særlig arter i den første gruppen fjellartene vi er på jakt etter i dette prosjektet, men også enkeltarter fra de andre gruppene. Tidligere søk etter tovinge-arter har vært mest vellykket i områder med både sure og basiske bergarter, og med en mosaikk av forskjellige vegetasjonstyper. Typisk gode lokaliteter for tovingene er områder med buskvegetasjon, beitemarker, høy vegetasjon av urter og bregner, og områder med bekker og stillestående vannfore komster. Blomsterrike områder 29 Ottar nr.5/2013.indd :26

9 som arktiske gressletter er bra for blomsterbesøkende tovinger, spesielt for grupper som dansefluer (Empididae), blomsterfluer (Syrphidae), møkkfluer (Muscidae) og grønnsakfluer (Anthomyiidae). Når det gjelder antall individer og arter er tovinger den dominerende gruppen med insekter i de fleste terrestriske og akvatiske økosystemer, noen ganger sammen med veps og biller. De utgjør en betydelig del av det biologiske mangfoldet, og de finnes på alle nivåer i økosystemet. Tovingenes levesett er svært variert, og antallet arter kan være sammenlignbart med antall mikrohabitater. Larver av mange arter lever på rester av døde planter og dyr. Andre er planteetere, rovdyr eller parasitter. Mange mygg har hele sin larveutvikling i vann, mens dette er mindre vanlig blant fluene. Den raske larveutviklingen blant mange tovinger gjør dem i stand til å utnytte ressurser Første funn av Tenthredo arctica i Norge på nesten 90 år Tenthredo arctica er en forholdsvis karakteristisk art tilhørende familien Tenthredinidae. Arten har en nordlig utbredelse, og må karakteriseres som en arktisk art. Den globale utbredelsen omfatter tundraområder i Sibir og Nord-Amerika. Den er fra gammelt av kjent fra Troms og Finnmark, men det siste funnet ble gjort i Det har vært antatt at T. arctica fremdeles forekommer i våre nordligste landsdeler, men mangel på nyere funn har gjort at denne arten har havnet på Norsk rødliste for arter, Sannsynligvis er noe av forklaringen at det ikke blitt lett på riktig sted til riktig tid. Setermjelt (Astragalus alpinus) antas å være vertsplanten. De to nye norske funnene er fra vidt forskjellige geografiske steder. Den ene fra Luhčavarri, Skibotn i Troms. Lokaliteten ligger over tregrensa (700 moh.), og har hovedsakelig plantearter tilpasset høyfjellsklima, deriblant noen vierarter (Salix). Den andre er fra Komagdalen i Varangerhalvøya nasjonalpark, nærmere bestemt Bjørnskaret (200 moh.). Det ligger midt på Varangerhalvøya, og er en særs karrig subarktisk lokalitet. Uansett er det gøy å finne igjen denne særegne og flotte plantevepsen, nesten 90 år siden siste funn. Tenthredo arctica, hvite stripene på bakkroppen og kraftige antenneledd er karakterisktisk for denne arten. Foto: Arne C. Nilssen. 30 Ottar nr.5/2013.indd :26

10 som er lite utbredt, og bare tilgjengelig for en kort periode, for eksempel råtnende sopp, avføring og kadavre. Avhengigheten av fuktige miljøer synes å være begrensende for noen av artene, og egnede leveområder er steder i skyggen eller skjermet fra vinden, som kløfter, fuktige hulrom i trær, sevje fra trær, eller råtnende trær på våt mark. Man skulle tro at en så viktig gruppe insekter er grundig undersøkt, men generelt er kunnskapen om tovingene sparsom, og sammen med veps er disse gruppene av insekter de som er minst kjent i Norge. Dette er også tilfelle i vier (Salix)- og bjørk (Betula)-dominerte skoger. Spesielle tilpasninger blant tovingene i fjellskogen Noen arter forekommer i helt forskjellige habitater i lavlandet og i fjellet. Noen arter av storstankelbein (f.eks. Tipula varipennis) finnes i områder med mye gress- og blomsterarter i lavlandet, mens de finnes i skogkanter og åpninger Amauronematus en spennende gruppe med mange dårlig undersøkte arter Amauronematus er en stor slekt innen underfamilien Nematinae. De har sin hovedutbredelse i nordlige strøk av Palaearktis og Nearktis (Holarktisk). Langt de fleste artene er knyttet til ulike Salix-arter (selje, pil og vier), men noen går også på bjørk, lyngplanter og osp. Innen Amauronematus finnes flere artsgrupper, hvor de enkelte artene kan være svært vanskelige å skille, og mange artsgrupper er dårlig utredet. Hos noen arter utvikler larvene seg først inne i Salix-raklene for så å leve fritt på bladene resten av larveutviklingen Hos andre lever de utelukkende fritt på bladene. Arter innen underslekten Pontoprista lever utelukkende inne i raklene til forskjellige Salix-arter. Mange Amauronematus-arter er svært vertspesifikke, dvs de går kun på én eller noen få vertsplanter. De fleste Amauronematus-arter er på vingene svært tidlig på våren, rett etter at snøen har smeltet. Faktisk er de blant de første planteveps som viser seg. De kan ofte sees på Salix-rakler tidlig på våren. Voksne Amauronematus har forholdsvis lange munndeler, hvilket er en tilpasning til å spise nektar. I Norge er det kun publisert om lag 20 arter innen denne slekten, men i Finland er det kjent over 80 arter, og sannsynligvis er det omtrent like mange arter i Norge. Gjennom EntoBor-prosjektet er Amauronematus en av gruppene som kartlegges. Så langt er flere arter funnet nye for Norge. Et eksempel er Amauronematus poppii. Denne store arten er knyttet til vier, men uklart hvilke. Den er kun kjent tidligere fra Finland og Russland. Amauronematus poppii fra Vang i Oppland. Foto: Kim Abel. 31 Ottar nr.5/2013.indd :26

11 Scolioneura betuleti eller Scolioneura vicina? Det finnes mange taksonomiske utfordringer innen planteveps. Dette skyldes dels vanskelig tilgjengelig og til dels utdatert litteratur samt en rekke problematiske artsgrupper som er dårlig utredet. Mange arter er svært like, og det er ikke alltid like lett å finne ut hvilken art man har med å gjøre. På bjørk forekommer to små, svarte arter som ikke er mulig å skille på utseendet (morfologisk). Scolinura betuleti og S. vicina. Om begge disse artene forekommer i Norge, er ikke helt klart, og da spesielt om vi beveger oss opp i fjellet og nordover i landet. S. vicina skal være på vingene på våren, mens S. betuleti flyr på sensommeren. S. vicina skal utelukkende gå på bjørk, mens S. betuleti både går på bjørk og or. Forskjellen mellom disse to artene er derfor utelukkende basert på tidspunkt de flyr på (fenologi) og til en viss grad vertsplante. Skillet mellom S. betulei og S. vicina er gjort på bakgrunn av undersøkelser i Sentral-Europa, hvor våren kommer langt tidligere enn i Norge. Hvilken art man har med å gjøre, vil derfor avhenge av tidspunkt den er samlet inn på, og til en viss grad vertsplanten. S. betuleti og S.vicina er utbredt over store deler av Norge, og er funnet så vel i lavlandet i Sør-Norge som i bjørkebeltet i fjellet til langt mot nord. Problemet i Norge, til forskjell fra lenger sørover i Europa, er at vår- og sommersesongen er forholdsvis kort. Dette gjelder spesielt i fjellet og i Nord-Norge. Både planter og insekter har dårlig tid, og skillet mellom vår og sommer er ikke like skarpt som i lavlandet eller i Sentral-Europa. Funn fra lokaliteter i fjellet i juli kan derfor i teorien være begge artene, enten S. betuleti eller S. vicina. Om disse to artene virkelig er to arter, eller om det i virkeligheten dreier seg én art med to generasjoner, gjenstår å se. Scolioneura betuleti eller S. vicina? Imago tatt i malaisefelle i juli 2012 fra Tinn i Telemark. Foto: Kim Abel. i skogen i høyereliggende områder. Slike tilpasninger er vanlige for mange tovinge-arter og gjør det spesielt interessant og utfordrende å lete etter artene i høyereliggende områder som i fjellskogen. Hos andre arter lever larvestadiet i lavlandet, mens voksenstadiet leves i høyereliggende områder. Et eksempel på dette er møkkflua Neomyia cornicina. Den lever som larve i kumøkk i lavlandet, mens det voksne individet overvintrer under snødekket i fjellet og kommer frem igjen når snøen smelter. Andre tilpasninger til livet i høyereliggende områder er en forlengelse av utviklingsstadiene. Det vil si at noen arter bruker to år på utviklingen fra egg til voksent individ. Dette er tilfellet hos noen storstankelbein-arter. En utfordring ved artsbestemmelser av tovinger fra høyereliggende områder er at fargekarakterer blir vanskeligere å benytte. Generelt er arter som finnes i høyereliggende områder noe mørkere enn deres artsfrender i lavlandet. Dette gjelder bl.a. blomsterflua Melanostoma mellinum. Noen arter har funnet seg godt til rette i fjellskogen og høyereliggende områder i Norge. Her kan de opptre i store mengder. Ikke minst gjelder dette sviknott (Ceratopogonidae). Det er kjent om lag 50 kjente arter sviknott i Norge, men trolig finnes det i underkant av 150 her! Fjellskogen og høyereliggende områder huser nok flere arter som til nå ikke er kjent fra Norge, og her finnes også flere arter som man tidligere har trodd har hatt en mye snevrere 32 Ottar nr.5/2013.indd :26

12 utbredelse som urmyggen (Pachyneura fasciata) se faktaboks. Det må også nevnes at tovinger finnes på alle kontinenter også i Antarktis. De finnes også på isolerte øyer (som f.eks. Svalbard). Noen tovinge-grupper finnes kun i de nordlige delene av verden, mens andre er vanligere og mer artsrike her enn lenger sør, og noen arter begrenses av vertsdyr/-plante og klimatiske faktorer. Takk Takker til Artsdatabanken for finansiering av artsprosjektet EntoBor. Arne C. Nilssen for hjelp med manuset og Kim Abel, Bengt Are Barstad og Arne C. Nilssen for fotobidrag. Litteratur: Bendiksen, E., T.E. Brandrud, Ø. Røsok, E. Framstad, G. Gaarder, T.H. Hofton, J.B. Jordal, J.T. Klepsland, og S. Reiso: Boreale lauvskoger i Norge. Naturverdier og udekket vernebehov BioFokus rapport 367, Blank, S.M., S. Schmidt og A. Taeger: Recent Sawfly Research: Synthesis and Prospects. Goecke & Evers, Keltern Chandler, P. (red.): The Dipterist s Handbook (2nd edition). The Amateur Entomologists Society Marshall, S.A.: Flies: The natural history and diversity of Diptera. Firefly Press Oosterbroek, P.: European Families of the Diptera: Identification, Diagnosis, Biology. KNNV Publishing Viitasaari, M. (red.): Sawflies (Hymenoptera, Symphyta). A review of the suborder, the Western Palearctic taxa of Xyeloidea and Pamphilioidea. Tremex Press, Helsinki Zhelochovtsev, A.N.: 27 Order Hymenoptera. Suborder Symphyta (Chalastogastra), i Medvedev, G.S. (utgiver): Keys to the Insects of the European part of the USSR. Amerind. Publ. Co., New Delhi 3 (6) (russisk originalversjon 1988). Trond Elling Barstad er forskningsstipendiat på insekter ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet og jobber med planteveps. E-post: trond.elling. barstad@uit.no Ole J. Lønnve er biolog ved BioFokus i Oslo, jobber med insekter og har spesialkompetanse innen planteveps. E-post: ole@biofokus. no Øivind Gammelmo er biolog ved Biofokus i Oslo, jobber med insekter og har spesialkompetanse innen tovinger E-post: oivind@ biofokus.no Myrtigerflue Sericomyia silentis er en blomsterflue som er vanlig i fjellskogen, særlig der det er varmt og solrikt. Foto: Øivind Gammelmo. 33 Ottar nr.5/2013.indd :26

13 Ole Martin Gausdal Tromsøseminaristen som ble Nordlys-redaktør og høyt profilert stortingsmann Eivind Bråstad Jensen Seminaret i Tromsø har uteksaminert mange lærere som ble viktige kulturpersonligheter i landsdelen. En av de mest fargerike var Ole Martin Gausdal. Gausdal var født i 1860 og oppvokst på gården Gausdal i Geiranger som den tredje i rekka av en søskenflokk på ni. Med trange kår og mange barn på Gausdal måtte ungene tidlig ut og tjene til maten. Bare sju år gammel ble Ole Martin sendt til en avsides gård som het Knivsflå for å være lærer for de tre barna der. Gausdal utmerket seg tidlig som en flink skoleelev. Men pengemangel satte en stopper for hans sterke ønsker om å søke videre skolegang. Men så var han så heldig at han fikk låne 50 kroner fra to av kameratene sine. Med dette «svære» beløpet i lomma reiste han til Tromsø i 1878 for å delta på opptaksprøven ved Tromsø Seminar. Dette året meldte det seg 67 søkere for å konkurrere om 25 elevplasser. Av disse var fire såkalte friplasser med plikt til å lære kvensk og til å tjenestegjøre minst 5 år i et overgangsdistrikt (et område der det var samisk og/eller kvensk befolkning). Siden Gausdal oppnådde nest beste resultat på denne prøven, ble han tilbudt og takket ja til friplass. Dermed hadde han bundet seg til å være lærer i et skoledistrikt med kvensk befolkningsinnslag i minst fem år etter avsluttet utdanning. Friplassordninga ved Tromsø Seminarium var en viktig del fornorskningspolitikken. Det sentrale siktemålet var å stimulere norsk ungdom til å arbeide i såkalte overgangsdistrikter nordpå. At utdanninga var gratis gjorde den svært attraktiv, også blant ungdom fra Vestlandet. Samfunnsengasjert lærer i Nordreisa Etter avsluttet seminarutdannelse i 1880 var Gausdal først lensmannsfullmektig i Lenvik et halvt år før han fikk lærerjobber. Først et kort engasjement i Tromsøysund før han i 1882 kom til Seminaret i Tromsø seinere Tromsø lærerskole lå nær dagens brufot. Foto: Ukjent. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. 34 Ottar (5): Ottar nr.5/2013.indd :26

14 Nordreisa hvor han ble boende fram til Dermed hadde han også med god margin oppfylt sin forpliktelse til å være lærer i et såkalt overgangsdistrikt i fem år. Som lærer i Sappen skolekrets øverst i Nordreisadalen der majoriteten av befolkninga den gang var finskspråklige, fikk han bruk for sine finskkunnskaper fra seminaret. Hans lærerkollega i Nordreisa, Emil Hansen, beskriver i Nordreisa bygdebok Gausdal som en dyktig lærer som hadde et godt tak på sine elever «både hva disiplin og undervisning angikk». Hansen omtaler han videre som «en begavet mann, et impulsivt stemningsmenneske, med et mottakelig sinn og med mange vidtfavnende interesser.» Derfor mente Hansen at det ble for trangt og innestengt i Nordreisa som etter hvert ble «en altfor liten tumleplass for hans noe urolige og søkende sinn.» Gausdal engasjerte seg på en rekke områder utenfor skolestua. Han deltok ikke minst aktivt i arbeidet for å få bygd vei oppover Nordreisadalen. Gausdal var ustanselig på ferde og agiterte for veianlegg. Dessuten var han en god folketaler med en enestående evne «til å vinne øre for sine meninger.» Han var en ung, begavet idealist og en begeistret forkjemper for veianlegget. Han hadde den største del av æra for at det virkelig ble noe av. Arbeidet startet i 1891 og var sluttført i Gausdal startet sitt virke i Nordreisa i ei sterk brytningstid preget av 1880-åras radikalisme som påvirket både politikk, litteratur og religiøse spørsmål. Emil Hansen skriver at tidsånden derfor ga rikelig næring til unge og bevegelige sinn som hans. Så han finner det fullt forståelig at skolestua ble for trang for hans virkelyst. Gausdal tok nemlig initiativ til samtalemøter, hvor aktuelle spørsmål ble drøftet og diskutert. Særlig la han vekt på å orientere om kommunale oppgaver og utfordringer. Dette var ytterst aktuelt og nødvendig siden Nordreisa da var på vei til å bli egen kommune. Det var nå det trengtes interesserte og brukbare menn til de kommunale verv innen herredet. Det ble en selvfølge at Gausdal selv i tur og orden kom til å bekle dem alle. Ole M. Gausdal engasjerte seg også tidlig i næringsvirksomhet. Han drev blant annet skifer- og steinbrudd nær hjemgården, og han omsatte tjære og tømmer. Fra han var 25 år og fikk stemmerett, deltok han aktivt i det politiske livet. Allerede i 1883 ble han medlem av fattigstyret i Skjervøy. Da Nordreisa i 1886 ble skilt ut fra Skjervøy og ble etablert som egen kommune, ble Gausdal herredskasserer, sekretær i herredsstyret og formann i både fattigstyret og ligningsnemnda. I 1890 ble han så valgt til ordfører i Nordreisa. Et arrangert forlis på Reisafjorden I begynnelsen av september 1892 skulle Gausdal, medbringende et større pengebeløp, seile til steinbruddet han eide, for å betale lønninger til arbeidsfolkene. Men dit kom han aldri. Båten hans ble funnet drivende uten folk om bord. Halvannet år senere kom det fram at Gausdal ikke, som alle hadde tatt for gitt, hadde druknet på Reisafjorden. Han hadde erstattet kommagene med støvler, kaskjetthua med hatt, raket av seg skjegget og reist med dampskip til Trondheim under et annet navn. I Trondheim hadde han livnært seg som torghandler til han ble avslørt og arrestert i mars Bakgrunnen for forsvinningsnummeret var økonomiske problemer i forretningsvirksomheten, Første side av fattigstyrets brevprotokoll 1886 hvor Gausdal var formann. 35 Ottar nr.5/2013.indd :26

15 vansker i ekteskapet og ikke minst at han hadde gjort en ung kvinne i en av skolekretsene sine gravid. I Tromsø ventet et møte med rettsvesenet og siktelse for konkurssvik. Men straffen begrenset seg til noen uker i varetekt. Gausdal hadde utvilsomt gjort et grovt overtramp som avdekket en alvorlig karakterbrist. Men en mild straff gjorde at han kunne dra tilbake til Nordreisa, flytte sammen med familien sin og gjenoppta sin handel og sin øvrige næringsvirksomhet. Han begynte etter hvert også å få tillitsverv. Allerede i 1895 ble han utnevnt til Rikstrygdeverkets forretningsfører og til herredskasserer i Nordreisa. Det mest oppsiktsvekkende og forundelige med dette forsvinningsnummeret var at Gausdal etter så kort tid maktet å gjenopprette tilliten både fra familien og fra lokalsamfunnet. Det forteller mye om personlig styrke og om en robust personlighet. Langvarig og krass offentlig kritikk av «forliset» Selv om Ole Martin Gausdal etter forbausende kort tid hadde gjenvunnet sin sentrale posisjon i Nord-Troms, skulle hans brøde fra 1890-tallet bli brukt mot han i mange år senere. Bladet «Tromsø» brettet ut hele historien da Gausdal møtte på Stortinget som varamann i Og tilsettingen av han som herredskasserer i Tromsøysund i 1909 utløste et nytt avisangrep. Men den verste nedrakkingen av Gausdal var det utvilsomt sogneprest Halvard Devold i Tromsøysund som sto for. Det som hadde utløst prestens vrede, var at Gausdal i «Nordlys» i 1913 flere ganger hadde kritisert Devold for «militaristisk forsvarsbegeistring.» I sitt tilsvar til Gausdal i bladet «Tromsø» sparte ikke Devold på sterke formuleringer: «Det ser ut til at denne sjel som er druknet i bedrag, uimotstaaelig maa kredse om presten som om den onde samvittighet i en underlig blanding av skræk og tiltrækning. Han skal i det sidste ha sluttet sig til læren om sjelevandringen. Dette er rimelig nok. Efter at være død fra sin handel og sit kjøbmandsskap, er han jo begyndt en ny tilværelse som snyltedyr på demokratiet. Han synes i denne sin nye tilværelse at være bleven straffet med at sige ned i bløddyrenes række. For griper du ham i hans humbug og hugger hodet av ham i dag, kan du være sikker paa at der bare vokser to nye ut i morgen, og saaledes fortsætter hans slimede tilværelse». Høsten 1913 valgte Gausdal å fortelle sine lesere om det offentlige hardkjøret han hadde vært utsatt for. I enkelte blad hadde det vært mellom 50 og 60 angrep på han i løpet av ett år. Han uttrykte bitterhet over mangel på beskyttelse og rettferdighet for seg og sin familie fra samfunnets side. Hvor hardt dette hadde vært, går fram av følgende utsagn: «(For) i 25 aar har vi maattet utholde de forfærdeligste lidelser ved en likesaa skjændig som hensynsløs og uretfærdig bagvaskelse uten at vi har opnaaet nogen hjelp.» Mye av denne hetsen skyldtes nok det arrangerte båtforliset han sto bak tidlig på 1890-tallet. Redaktør i Nordlys Anført av Karlsøypresten Alfred Eriksen fikk Arbeiderpartiet tidlig sin sterkeste tilslutning i de nordligste kommunene i Tromsø amt, og han markerte seg, ikke minst gjennom avisa Nordlys som han grunnla i 1902, som en lojal forsvarer av nordamtets interesser. Dette ble fulgt opp av Eriksens etterfølger både som stortingsmann og Nordlysredaktør, O.M. Gausdal. I Forsida av Nordlys 8. mars 1911 med et krasst angrep på lensmannen. 36 Ottar nr.5/2013.indd :26

16 en leder i Nordlys skrev Gausdal at «den nordre del av amtet har vært stemoderlig behandlet i mer enn en henseende av de offentlige myndigheter. På kommunikationssektoren har en ikke holdt tritt med utviklingen Post, telefon, dampskipsforbindelse, osv. post to og enkelte steder en gang i uka. Overalt ellers i amtet har en post 3 5 ganger i uka. Folket i nordamtet har vært altfor tilbakeholdne i disse spørsgmålene. Man har tiet og tålt, mens man andre steder skreg og jamret sig og kom med sterke krav om forbedringer. Denne beskedenhed har hævnet sig. I sydamtet har man ikke bare fuldkomnere og bedre veiforbindelser, men man har et velutviklet og godt telefonnett og på de fleste steder post 4 a 5 ganger i uka. Herredsstyrene bør skrike opp fatte beslutninger med henstillinger til de pårørende myndigheter.» Etter at Gausdal flyttet til Tromsø i 1909 for å tiltre stillinga som kommunekasserer i Tromsøysund kommune, fikk han stadig større ansvar for driften av Nordlys. Mye kan tyde på at denne flyttingen også var ledd i en overordnet strategisk plan fra Arbeiderpartiets side for å bygge Gausdal opp som Alfred Eriksens etterfølger. Gausdal var da også langt på vei redaktør i flere perioder mens Eriksen satt på Stortinget. Og fra inngangen til året 1912 ble han tilsatt som avisas redaktør. Foranledninga for redaktørskiftet var at påtalemyndighetene hadde tatt ut tiltale mot Gausdal pga en artikkel i Nordlys i mars 1911 med kritikk av lensmannen i Tromsøysund. Gausdal ble tiltalt siden stykket var usignert og gitt redaksjonelt utstyr. Gausdal avviste saka ved å vise til at Alfred Eriksen fortsatt var redaktør og følgelig ansvarlig for bladets innhold. Påtalemyndighetene regnet imidlertid Gausdal for å være den som reelt bestemte hva som skulle trykkes og valgte å kjøre saka fram mot han og ikke mot Eriksen. Det var da dette standpunktet var endelig fastslått ved årsskiftet 1911/1912 at Gausdal formelt tok spranget fra redaksjonssekretær til ansvarlig redaktør. I det første halvannet år etter flyttingen fra Nordreisa i 1909 holdt Gausdal forholdsvis lav profil i Nordlys. Men dette endret seg, ikke minst som en følge av at Arbeiderpartiet ved kommunevalget i 1910 mistet flertallet til de borgerlige partiene. De brukte nemlig sin makt til å si opp Gausdal fra stillinga han hadde i Tromsøysund kommune med virkning fra andre halvår Det lå politiske grunner og ikke misnøye med måten han fungerte på i jobben bak oppsigelsen. Gausdal fikk tvert imot stort sett de beste skussmål også fra borgerlig hold. Men de borgerlige kommunepolitikerne ville ikke at den kommunale forvaltning skulle ledes av en som samtidig satt i en sentral posisjon i motstanderorganet Nordlys. Når han da sto uten jobben i kommunen, valgte han å satse helt og fullt på journalistikken. Gausdal var i en periode, i likhet med Alfred Eriksen, både redaktør og leder av bladstyret på samme tid. Stortingsrepresentant O. M. Gausdal. Foto: Stortingets arkiv. Stortingsmannen O.M. Gausdal Forbausende nok ser det ikke til at Devolds og andres angrep førte til noen svekkelse av Gausdals store tillit og breie folkelige apell. Ved stortingsvalget i 1912 stilte han opp i Tromsøsundets valgkrets, som var Karlsøypresten Alfred Eriksen gamle krets. Og Gausdal ble med 67,8 % av stemmene valgets suverene vinner. Til sammenligning fikk Alfred Eriksen ved det forrige stortingsvalget, i 1909, 62,4 prosent. Valgresultatet viste at Arbeiderpartiets posisjon i Troms ikke utelukkende var et resultat av Karlsøyprestens innsats. Foran valget i 1912 la Tromsø Amts Arbeiderparti fram et eget program i fem punkter, hjelp til fiskerinæringen 37 Ottar nr.5/2013.indd :26

17 ved å åpne nye markeder og å gi offentlige tilskudd til utførselen av ferskfisk, lånefinansiering til småbruk og til oppføring av hus, økte bevilgninger til vei- og telefonutbygging, menighetenes rett til selv å velge sine prester samt fjerne biskopene og klokkerne, og til slutt avstand fra forslag om ei ny hærordning og heller innskrenking av militærøvelsene. Gausdal trakk dessuten i en personlig programartikkel fram nødvendigheten av å få bukt med arbeidsledigheten. Han beskrev samfunnet som så bakvendt at «en masse mennesker som vil arbeide, må gå arbeidsledige fordi de ikke får arbeide, og hvor en enda større del går ledige fordi de ikke har trang eller lyst til å arbeide, da de får leve helt på andres slit, selv i dette samfunn, hvor kun et lite fåtall yter virkelig produktivt arbeide, har man råd til å kaste bort hundreder og tusener av millioner til vanvittige og umoralske krigsforberedelser og krigsforanstaltninger. Denne dumhet vil sosialdemokratiet skaffe ut av veien». Gausdal forestilte seg at når staten overtok de større produksjonsgrenene og regulerte vareomsetningen, ville det medføre at overskuddet av produksjonen ble i statskassen. Han skriver: «Her ligger den eneste vei for å redde menneskeheten ut av klørne til pengetyrannene, som allerede er blitt verdens skrekk og samfunnets forbannelse i en langt verre grad enn enevoldsfyrster vi leser om i historien.» Oppslutninga om Gausdal og Arbeiderpartiet fortsatte å øke ved stortingsvalgene i 1915, da prosenttallet var 72,7, og i 1918 da 75,2 % av stemmene i valgkretsen gikk til Gausdal og Arbeiderpartiet. Aller mest oppsiktsvekkende var valgresultatene i Nordreisa. Her gikk drøyt 80% av stemmene til Gausdal i 1912 og i Og ved stortingsvalget i 1918 gikk mer enn 95% av stemmene i Nordreisa til Gausdal og Arbeiderpartiet. Dette må bety at Gausdal til tross for sitt forsvinningsnummer nøt en nærmest ubegrenset tillit blant nordreisaværingene. En brennende idealist Gausdal skildret det politiske nybrottsarbeidet han deltok i tidlig på 1900-tallet slik: «Vi gikk straks i gang med agitasjonen, tillyste og holdt møter i bygd og by overalt i fylket. Spissene i de borgerlige partier møtte opp på våre møter og opptok diskusjonen med våre, ofte nybakte størrelser i den formening at det skulle bringe dem en lett seier. Det motsatte ble imidlertid tilfelle. Det var våre meninger og forslag tihørerne ga sin tilslutning. Når det tok den vending, var det først og fremst fordi vi førte en positiv politikk, opptømret på ideelle prinsipper, og båret frem og forsvart av entusiastiske idealister. Motpartens viktigste kampmiddel var derimot personlig nedrakking og forfølgelse av oss». Gausdal la heller ikke skjul på at deres motstandere gikk langt i å forstyrre deres arrangementer. Til et møte i Skjervøy hvor Alfred Eriksen skulle tale, hadde man invitert «overklassegymnasiaster utstyrt med Det var reist sak mot Gausdal på grunn av en artikkel han skreiv i Domsprotokoll fra Tromsø byfogd. Statsarkivet i Tromsø. 38 Ottar nr.5/2013.indd :26

18 hundefløyter og andre apparater» til å ødelegge møtet. Men de hadde så vidt trukket å trekke fløytene opp av lommene, før et par håndfaste fiskere advarte dem så kraftig om å holde seg i ro, «at de fant det klokest å stikke sine piper i sekken og avholde seg fra ethvert spetakkel.» Gausdal skrev at arbeiderbevegelsens politiske engasjement over hodet ikke var drevet av ønske om å oppnå personlige fordeler. De reiste på egen bekostning og holdt foredragene gratis. Han mente at årsaken lå i den høye idealistiske oppfatning de hadde av sosialismen. «Det sosialistiske samfunn strålte oss i møte med en både etisk og estetisk glans som ikke lot noen uberørt. Derfor bredte bevegelsen seg i alle bygder med ufattelig hurtighet». Den senere Nordlysredaktør og forfatter av boka om Troms Arbeiderparti, Reidar Nielsen, skrev at Gausdals høystemte skildring hadde preg av religiøs vekkelse. Han hevdet videre at «uten brennende idealister som Gausdal og flere med ham, ville Alfred Eriksen ikke ha lykkes med sitt politiske nybrottsarbeid i Troms.» Gausdal blir ekskludert av Arbeiderpartiet Protokoll for stortingsvalget 1912 i Troms. Gausdal ble valgt med en overveldende majoritet av stemmene. 39 Ottar nr.5/2013.indd :27

19 Ole Martin Gausdal har fått en veg i Tromsdalen oppkalt etter seg. Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum - Universitetsmuseet. Radikaliseringen av Arbeiderpartiet hadde gjort at den revolusjonære fløy fikk kontroll over partiapparatet i I likhet med andre revolusjonære parti styrte sentralstyret med jernhand. Det skulle Ole Martin Gausdal få erfare. Han voterte nemlig i 1920, stikk i strid med sentralstyrets anbefaling, og som den eneste i hele stortingsgruppa, for norsk medlemskap i Folkeforbundet. Til tross for at sentralstyret med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i spissen minst to ganger innkalte han til samtale for å få han til å endre standpunkt, så var ikke Gausdal til å rokke. Statsviteren O. Melle kommenterer dette slik: «Det er individualisten med ei overtyding, og som står på si meining, vi møter i eit parti prega av lojalitetens disiplinerande kraft, og som strengt praktiserte den demokratiske sentralismen.» Med sin stemmegiing var Gausdal faktisk den eneste norske sosialisten som stemte på samme måte i saka om Folkeforbundet som deres partifeller ellers i Europa. Men resultatet av hans egenrådighet var at Gausdal ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i Melle skriver: «Eit fargerikt politisk liv var over. Ein tillitsmann, redaktør og parlamentarikar som hadde lagt ned mykje av sitt livs arbeid i partiets teneste var likvidert». Først i 1936, ett år etter dannelsen av Nygaardsvoldsregjeringa, ble forholdet mellom Arbeiderpartiet og de andre nordiske sosialdemokratiske partiene normalisert. «Omsider var partiet då kome over på det standpunktet i Folkeforbund-saka som Gausdal vart ekskludert for i 1920.» Avslutning I boka «Det store gjennombruddet» om Troms Arbeiderpartis første 50 år skriver Emil Larsen som blant mye annet hadde vært ordfører i Lyngen og leder av Troms Arbeiderpartiet: «O. M. Gausdal var en av de første og en av de fremste stridsmennene for sosialismen her i landet. Gjennom den lange og trofaste striden har han skrevet sitt navn i historien. Slektledd etter slektledd vil i tidene som kommer hente lærdom og livserfaring av slike trofaste veteraner». Jeg er ikke sikker på at Gausdal har fått den plass i historien som han fortjener. Litteratur: Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland: Flammende budbringer. Nordlys gjennom 100 år. Eivind Bråstad Jensen. Skoleverket og de tre stammers møte. Knut Einar Eriksen og Einar Niemi. Den finske fare. Einar Richter-Hansen. Lyngen regionhistorie Bind 11 (2004). Eivind Bråstad Jensen er dosent emeritus i pedagogikk ved UiT. Hans faglige arbeider har i stor grad fokusert på nordnorsk utdanningshistorie med særlig vekt på skoleverkets møte med landsdelens samiske, kvenske og fleretniske miljøer E-post: eivind.brastad.jensen@uit.no 40 Ottar nr.5/2013.indd :27

20 Den eneste i verden en unik fossil fisk fra Spitsbergen Elsebeth Thomsen I år 1900 kjøpte Tromsø Museum inn et fossil av en større fisk som var funnet på Spitsbergen. Senere undersøkelser har vist at fisken er den eneste av sin art i verden. Dette er historien til fossilet som nå er registrert som unikum. Unikum (i flertall unika) er en betegnelse som er innført som følge av Haag-konvensjonen i 1954 for å kunne sikre viktige gjenstander/objekter som er av nasjonal verdi hvis det inntreffer skadelige hendelser som for eksempel militære konflikter, naturkatastrofer mm. Alle større museer i verden har en oversikt over sine unika, som hurtig forteller hva som skal reddes, og hvor det befinner seg i samlinger eller utstillinger. Det skal her påpekes at unika kan være økonomisk verdifulle, men ikke nødvendigvis er det. Utvalget utgjør også en prioritering innen slik beredskap. Man redder unika først, og deretter andre gjenstander/objekter, f.eks. de som er av stor betydning for en landsdel, altså mer lokalt. Haag-konvensjonen ble hurtig adoptert av UNESCO, og det Unescobeskyttelsesmerke er innført et internasjonalt anerkjent beskyttelsesmerke, et skjold med blåhvit farge. Man kan for eksempel male dette merket på taket til viktige museer, biblioteker og andre kulturinstitusjoner som befinner seg i krigssoner for å sikre dem mot luftangrep. Det kan imidlertid virke mot sin hensikt, fordi en part kan ønske å ødelegge motpartens kultur. Fiskefossilet som omtales i denne artikkel er et av Tromsø Museums unika, da det kun finnes dette ene eksemplaret av denne arten i hele verden. Det er derfor vitenskapelig meget verdifullt. Et bereist fossil Ifølge Tromsø Museums årsberetning ble et større fiskefossil innkjøpt i år Dette bekreftes av førstekonservator Hans Jacob Sparre- Schneiders brevjournal for (Det er altså ikke korrekt at det er gitt til museet i 1910, slik det står i J.-P. Lehmans publikasjon fra 1951). Ifølge Sparre-Schneiders brevjournal fikk han allerede i 1901 en forespørsel om fisken fra professor A.G. Nathorst ved Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Nathorst ville gjerne ha en tegning av den. Sparre-Schneider imøtekom ønsket, og sendte et svarbrev med en tegning som han selv utferdiget. Takket være hjelp fra Naturhistoriska Riksmuseet og Centrum för Vetenskapshistoria i Stockholm er dette brev nå gjenfunnet, men uten tegningen. Den omtales som et «råt rids i naturlig størrelse». Av brevet fremgår det imidlertid hvem som fant og solgte stykket til Tromsø Museum. Det var Claus Thue ( ) som var en kjent fangstmann, med mange opphold på Spitsbergen. Han var døpt Claus Nilsen Thue, men kjennes senere under navnet Klaus Nilsson Tuva. Han livnærte seg blant annet ved å selge suvenirer, herunder fossiler, til turister. Thue oppgav også lokaliteten som Ruselvnes på Spitsbergen. Dette navn på lokaliteten finnes også i brevjournalen for år Ruselvnes (senere navn: Russelvnæsset) heter i dag Kapp Ottar (5): Ottar nr.5/2013.indd :27

21 Dresselhuys, og befinner seg ca. 3 km øst for Kapp Heer, ved sørkysten av den ytre delen av Isfjorden, med koordinatene N E. I 1910 fikk konservator Carl Dons, ifølge hans brevjournal for , et brev fra professor Johan Kiær i Oslo. Det har dessverre ikke vært mulig å gjenfinne brevet i museets arkiv ved Statsarkivet i Tromsø. Resultatet ble imidlertid at Dons sendte fossilet til Oslo med «2-ruten», det vil si datidens fraktrute fra Tromsø til Oslo. Senere ble fossilet sendt videre fra Oslo til Erik Stensiö, som var professor ved museet i Stockholm fra 1923 til Her ble det preparert av frk. Brasch, og fotografert av hr. Ahl i forbindelse med den første vitenskapelige beskrivelsen. Den ble utført at den franske vertebratpaleontolog Jean-Pierre Lehman ( ). Beskrivelsen er publisert på fransk i Tromsø Museums Årshefte for 1947 (som ikke utkom før i 1951, siste referanse i arbeidet er fra 1947). Une nouvelle espèce en ny art Lehman ga den fossile fisken navnet Pseudamia heintzi, etter professor Anatol Heintz ved museet i Oslo. Den ble samtidig typearten for en ny slekt, Pseudamia. (Heintz kan være den som sendte fossilet til Stockholm, han var professor fra 1940 til 1966). Lehman takket så vel Heintz som konservator Kåre Landmark for at han kunne publisere i Tromsø Museums Årshefter en takk den nytilsatte konservatoren fortjente, siden han ga tillatelse til publisering på fransk i «Nordens Paris.» Grunnen til at Lehman ga den fossile fisken slektsnavnet Pseudamia er trolig at fossilet ligner mye på den nålevende nordamerikanske ferskvannsfisk Amia calva. Navnet ble imidlertid allerede i 1954 endret til Pseudamiatus heintzi, fordi slektsnavnet Pseudamia allerede var brukt i 1865 for en helt annen type fisk. Ifølge internasjonale regler for navngivning av dyr og planter, inklusiv fossiler, er det det eldste navnet som har prioritet. Selve fossilet er holotypen for arten, det vil si det eksemplaret som man bruker når man navngir en ny art. (Hver art har en slik holotype som oppbevares ved et museum hvor forskere kan undersøke den for sammenligning med og bestemmelse av andre eksemplarer). Fossilet finnes i en mørk, finkornet sandstein uten andre fossiler. Fisken er ca cm lang og ikke særlig godt bevart. T.h.: Geologisk kart over lokalitetets nærområde. Kart: Norsk Polarinstitutt. T. v.: Brev fra Sparre-Schneider til Nathorst. Centrum för Vetenskapshistoria, Stockholm. 42 Ottar nr.5/2013.indd :27

22 Fotografier av fisken av hr. Ahl, Naturhistoriska Riksmuseet Stockholm. Bokstavene betyr anatomiske navn på de enkelte bein. Bilde under: Jean-Pierre Lehman. Foto: U. Samuelsson, Naturhistoriska Riksmuseet, Stockholm. 43 Ottar nr.5/2013.indd :27

23 Blant annet mangler mye av finnene, både rygg- og halefinne, nesten hele ryggsøylen ses som avtrykk, og hodet er ganske ødelagt. Man kan imidlertid etter prepareringen identifisere en del av knoklene i hodet med forskjellige anatomiske navn, og se noen av de små, sylskarpe tenner i kjevene som indikerer at fisken var et rovdyr. Knoklene er dypt grå eller sorte. Originaletiketten er forsvunnet, og plasseringen av fossilet i stratigrafien (den geologiske lagserien) er usikker. Dermed er en mulig, relativ aldersangivelse også usikker. Opplysninger fra originaletiketten er gjengitt av Lehman i 1951 slik: «Niveau le plus inférieur du tertiare compris entre la couche supérieure et la couche inférieure à charbon» det vil si: «Det laveste tertiære nivå mellom det øverste og det laveste lag av kull». Lehman diskuterte stratigrafien ved Kapp Heer, som han trodde var funnstedet, og plasserte derfor fisken høyere i lagserien en den virkelig hører hjemme. Det medførte at han anga en eocen alder. Lagserien ved Kapp Dresselhuys består av lag fra Van Mijenfjord Gruppen, som hovedsakelig består av kontinentale sedimenter med innslag av kull og marine sedimenter. Trolig stammer fisken fra den nederste del av gruppen, Firkanten Formasjonen, som består av sandsten, leirsten og kullforekomster avsatt på en elveslette. Dette medfører at fisken trolig har en paleocen alder, det vil si at den er millioner år gammel. Finalement til slutt Lehman ble senere professor i paleontologi ved det Nasjonale Naturhistoriske Museum i Paris og direktør for den paleontologiske «avdeling». Han ble blant annet kjent for sine artikler om tidlige fossile vertebrater, især forskjellige fisketyper, og tilbrakte en del tid i Stockholm. Her inngikk han i en gruppe vertebratpaleontologer, med professor Stensiö i spissen. Til gruppen hørte også dennes etterfølger i 1959, professor Erik Jarvik, og professor Tor Ørvig som deltok på Tromsø Museums ekspedisjon til Andøya i Kanskje har han i den forbindelse brakt fisken tilbake til Tromsø Museum. Selv om Lehmans arbeid i Tromsø Museums Årshefte ikke inngår i omtalen av ham i dag, finnes det likevel flere publikasjoner som nevner artikkelen hans, nok til at den enslige fisken er kjent over hele verden, vel å merke i de riktige kretser. I Tromsø hører Claus Thues (til høyre) utsalg på Spitsbergen. Foto: A.B. Wilse Norsk Folkemuseum. 44 Ottar nr.5/2013.indd :27