medvirkning barn og unges barn og unges VOKSNE FOR BARN Tema MAGASINET Barn trenger selvstendige er spesialist innen barnerett

Transkript

1 Nr. 2 // årgang MAGASINET VOKSNE FOR BARN Barnepanelet de var med i prosessen da nytt barneombud skulle ansettes for barn og unges psykiske helse Inga Marte Thorkildsen: Barn trenger selvstendige rettigheter Ny barneavis: Aftenposten Junior er barnas avis laget for og med hjelp av barn Advokat Thea Totland er spesialist innen barnerett barn og unges Tema barn og unges medvirkning Norges eneste spesialblad om barn og unges psykiske helse

2 Innhold nr 2 // 2012 innspill kronikk randi talseth Generalsekretær, Voksne for Barn aktuelt Barns medvirkning Hva får du om du lar 200 unger bli småredaktører i Norges største avishus? Ungdom og makt Internett har økt de unges mulighet til å påvirke i samfunnet. barnas nye vokter Inga Marte Thorkildsen har konkrete planer for sin ministergjerning. Barnepanelet Et utvalg barn og ungdom var med på å velge ut det nye Barneombudet Når barn ikke blir hørt Hva hjelper det om barn blir hørt i retten, om de ikke blir trodd? Barneadvokat Thea Totland mener det norske rettsvesen er et barnefiendtlig system. 26 Barneadvokaten Magasinet voksne for barn 16 barnepanelet innspill enqueten Fem elever på en barneskole i Bergen forteller om hva de skal i ferien, og hvor mye de får bestemme. frivillig Vi snakker med en frivillig i Voksne for Barn. bøker Vi anmelder aktuelle bøker. bekymring: Familiens tenåring vil pushe innetiden noe som fører til dårlig stemning. strømninger Mellom opprør og fornuft. Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon Telefax e-post vfb@vfb.no Internett vfb.no Bankgiro Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no I redaksjonen Ingeborg Wiese, Marie Laland Ekeli, Therese Borge, Bo Mathisen, Sidsel Skotland, Ina Nergård, Heidi Kristiansen og Helga Forus Forsidefoto Bo Mathisen Design Grafisk Form as, lill@grafiskform.no Trykk UnitedPress Abonnement Kr. 350,- pr. år for 4 nummer medlemskap Kr. 390,- pr. år Løssalg Kr. 90,- pr. magasin Opplag ISSN Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnementsnummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM». 2 4 barnas avis Ungdom, makt og medvirkning «Jeg ringte barnevernet, fordi jeg ikke orka alt bråket mellom foreldrene mine mer. Da ble jeg plassert på en institusjon og nå snakker ikke foreldrene mine mer med meg.» Dette er bare ett eksempel på historier vi får fortalt når barn og unge med erfaringer fra barnevernet blir spurt om sine erfaringer. Litt oppløftende er det likevel at ungdommene uansett heller vil ha hjelp fra barnevernet enn å bli boende hos sine foreldre. Ungdom, makt og medvirkning er tittelen på en utredning som i høst ble levert til Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet et arbeid ledet av Trond Viggo Torgersen. Voksne for Barn støtter alle forslagene i rapporten, i tillegg til at det er noen områder vi mener bør trekkes frem. Skolens demokratioppdrag Skolen er barnas arbeidsplass og det må være utgangspunktet for hvilken påvirkning barn og unge skal ha på sin egen hverdag. Voksne for Barn er opptatt av at barn og unge skal ha en skole som sikrer god psykisk helse og et godt psykososialt miljø. Elevenes mulighet til selvbestemmelse og medvirking er viktige forutsetninger for å fremme dette. Vi er opptatt av alle elevers mulighet til å delta og blir hørt i skolen. Det er en kjensgjerning at ikke alle finner seg til rette i de tradisjonelle deltakerkanalene. Elevrådsrepresentanter er først og fremst skolefinke elever fra hjem med høy kulturell kapital. Myndiggjøring av barn og unge utover de formelle deltakerkanalene er etter vårt syn avgjørende for å sikre at muligheten for deltakelse er så lik som mulig. Dette betyr at skolen gjennom lover, forskrifter og rutiner for oppfølging av skoleledere sikrer at skolen har systemer, kompetanse og metoder for reell elevmedvirkning. Unge under offentlig omsorg I løpet av et år får om lag barn og unge i større eller mindre grad bistand fra barnevernet. Tjenesten klarer ikke å myndiggjøre unge som brukere og la dem medvirke i avgjørelser som gjelder dem selv. Heller ikke på systemnivå medvirker unge i tilstrekkelig grad. Vi mener det meste av medvirkning og involvering av unge i barnevernstjenesten vil bli ivaretatt dersom nå endelig barnevernsloven blir gjort til en rettighetslov der barn er en egen part og har «Barnevernet klarer ikke å myndiggjøre unge som brukere og la dem medvirke i avgjørelser som gjelder dem selv.» rett på tjenesten. Hele tre offentlige utredninger har konkludert med å foreslå dette, men departementet har tidligere vært negativ. Kan vi håpe på en ny barneministers evne til å bryte gjennom her? Voksne for Barn har fått i oppdrag av Barne- og familiedirektoratet å utarbeide en strategi for brukermedvirkning for direkto ratets fire hovedområder; barnevern, familievern, adopsjon og enslige mindreårige asylsøkere. Dette arbeidet inklusive en implementeringsplan skal ferdigstilles i løpet av dette året. Det er først når unge er med i utformingen av tiltakene vi får riktig fokus og kan treffe med tiltakene. Et avgjørende moment er at bruker organisasjonene må settes i stand til å delta på tjeneste- og systemnivå slik at de kan komme behovet for representasjon i møte. Til dette trengs både menneskelige ressurser flere aktive i formidlingen av akkumulerte erfaringer, og at det tilrettelegges for medvirkning i tjenestene/systemene. Det er altså to sider som skal møtes i et felles anliggende heve kvaliteten og treffsikkerheten for tiltakene og det gjøres fremfor alt sammen med de det gjelder barn og unge selv. Andre områder Voksne for Barn er også bekymret over et område som ikke nevnes i utredningen, nemlig unge som er under behandling innen psykisk helsevern. Pasientrettighetene er viktige, men fremdeles er det ikke nok ivaretatt at unge har mulighet for å medvirke i sin egen behandling. Vi møter ofte en holdning som at det er ivaretatt i psykisk helsevern for barn og unge, men har erfart at dette ikke er tilfelle. Likevel er helsetjenestene ofte bedre på å ivareta brukerperspektivet enn det sosiale tjenesteområder er. Voksne for Barn ønsker å være på tilbudssiden i forhold til operasjonalisering av tiltak knyttet til myndiggjøring av unge i vårt samfunn, med spesiell vekt på der de psykososiale forholdene skal ivaretas. l Foto: Christopher Olssøn 3

3 aktuelt Barneavis «Men det barna ønsket seg, framfor alt, var faktisk en EKTE avis. En sånn som ligger på stuebordet hjemme.» 200 SMÅ REDAKTØRER Endelig har Norge fått sin første barneavis, Aftenposten Junior. Og det er unger som har bestemt hvordan den skal være. tekst Marie Laland Ekeli foto Bo Mathisen Research: Høsten 2011 tilbrakte Guri og gjengen på norske barneskoler. Norske barn er empatiske, interesserte, enormt nysgjerrige og ivrige etter å forstå. De har mye kunnskap om verden, og er genuint interessert i hvordan andre barn har det, mener redaktøren. Vi kan kanskje ikke bare bruke barn vi allerede har snakket med, vi må utvide nettverket litt. Det vil vel skje naturlig etter hvert? Vi må passe på at vi ikke bare har etnisk norske barn i utvalget. Er det ikke best å se hva vi får tips om først? Diskusjonen flyter lavmælt når redaksjonen i Norges eneste barne avis samles for å planlegge neste nummer. I en gladfarget sittegruppe midt i Aftenpostens åpne kontorlandskap sitter de voksne medarbeiderne i Junior-redaksjonen, tre med journalistisk bakgrunn og en tidligere barneskolelærer. De skal produsere en avis som er nyhetsorientert, aktuell og vesentlig for barn i barneskolealder, pluss/minus. Hvordan får man til det? Man snakker med unger, selvfølgelig! Strenge konsulenter Vi har ikke gjort en ting i denne avisa uten å konferere med barn først. Det har vært veldig tidkrevende, men utrolig nyttig, sier redaktør Guri Leyell Skedsmo. Sammen med de andre i redaksjonen har hun pratet med 200 barn om hva en avis bør inneholde. Så fantastisk å begynne på scratch, å kunne si til barna: «Her har vi 24 sider. Hva vil dere fylle dem med?» Guri smiler, for den som trodde unger ikke går rundt og tenker på sånt, tar feil. Norske barn kan avis. Redaksjonen noterte seg innspill, synsing og høytravende meninger, for de unge visste utmerket godt hva de ønsket seg. Ned til detaljer som tekstlengde, skriftstørrelse og papirtyper, sier Guri. Det kunne de være, for vi hadde med en bunke utenlandske barneaviser som de kunne bla i. For en fest, å sitte med en gjeng som rister på hodet, og sier: «Neineinei!» «Kjedelig!» «Barnslig». Var de strenge? Veldig! Og ikke noen nøling, det var enten BRA eller DÅRLIG. Hva ble resultatet? Hva inneholder Norges eneste barneavis? Som lillesøstre flest, dilter Junior etter de store. Her er faste seksjoner for innenriks, utenriks, sport og kultur. Kryssord og tegneserier. I tillegg har barna bedt om dyrestoff, og ikke bare av den koselige sorten, men nyheter om dyr, samt vitenskapsnytt og rekorder. De bare bestilte Guiness-rekorder, så det får de, smiler Guri. Da jeg spurte min elleveåring, var han ikke veldig interessert i innfløkte politiske prosesser. Men han vil gjerne lese om dramatiske hendelser, for eksempel mord. Redaktøren nikker: At vi skal skrive de samme sakene som voksne får, er en sannhet med modifikasjoner. Noe dropper vi gjerne. Vi kommer ikke til å bruke mye plass på statsbudsjettet, og heller ikke trygdereformer. Det er ikke så spennende. Men det barna ønsket seg, framfor alt, var faktisk en EKTE avis. En sånn som ligger på stuebordet hjemme. De vil ha en sånn avis som de voksne har, bare for barn. «Jeg prøver å lese i avisa, men til og med tegneseriene er for vanskelige!» var det en som sa. Barn vil forstå, vi har møtt mange som sier: «Jeg vil så gjerne, men jeg skjønner det bare ikke!» Da blir jeg helt varm om hjertet, og tenker: «Jeg skal hjelpe deg!» Redaktøren ler av seg selv, det er lett å bli gira i møte med målgruppa. Særlig fordi de barna er flinke til formulere et behov. Barn har en klar forståelse av at de mangler helheten. Det overrasket meg. «Jeg har hørt at...» kan de si, og så kommer det et bruddstykke av en sak. Resten av bildet mangler. Og det bildet vil de så gjerne få fylt ut! Vi skal hjelpe dem å organisere alt stoffet, lover Guri. Ideen Ideen oppsto et sted i Aftenposten-huset, men inspirasjonen kommer utenfra. Både i Europa og Asia har det dukket opp flere barneaviser, vellykkede utgivelser både på nett og papir. Så var det vel noen som sammenlignet seg, og tenkte: «Okay, nå bør Norges seriøse nyhetsavis ta ansvar for barna». v 4 5

4 aktuelt Barneavis «Til og med navnet har barna fått bestemme!» Juniormålet: Vi skal speile nyhetsbildet, samtidig som vi prioriterer rått etter vesentlighet i forhold til barns perspektiv, relatert til aldersgruppen, sier Guri Skedsmo Leyell. Mer farger og bilder i avisa: Barna vil ha masse bilder i avisa si. Og bildene bør være glade! Barna er opptatt av at vi skal ha humør. De synes avisa for voksne er forferdelig triste saker. Som ei jente sa: «Du skjønner, barn trenger litt glede i hverdagen sin.» Og det er jeg enig i, smiler redaktøren. Selvsagt har de trålet verdensmarkedet, men redaksjonen fant aldri den barneavisa det var verdt å strekke seg etter. First News i England er rått tabloid, i engelsk forstand, med DISSE LAGER JUNIOR: Sjefen sjøl: Redaktør Guri Leyell Skedsmo har tidligere vært reportasjesjef i Budstikka i Asker og Bærum, nyhetsredaktør i Gjengangeren og featurejournalist i mange år. Terje Krogsrud Fjeld har vært barneskolelærer i femten år. Terje har så godt innblikk i hva som fungerer i forhold til barn, hva de er opptatt av og hvilke grep som fenger. Vi tester alt på ham, for han kan med en gang si hva som er kjedelig, forteller Guri. Christina Skreiberg: Reportasjelederen i Aftenposten Junior har erfaring som journalist fra flere medier, frilanser, og har i tillegg vært ressursperson i Mediebedriftenes landsforbunds «Unge lesere»-prosjekt. Christina kan mye om unge lesere, hva som har skjedd internasjonalt og hva man gjør opp mot denne målgruppen andre steder i v erden, sier Guri. Ingrid Åbergsjord: Er journalist, sist i Allers. Har sittet på desken i VG i flere år. kjendisfokus og skrikende layout. I motsatt ende finner vi tyske Leo, utgitt av tyske Die Zeit, et teksttungt magasin på glossy papir. Vi har kanskje havnet et sted midt i mellom? Hvorfor er aviser for barn i tiden? Jeg tror det er så lett, eller komplisert, som at alle kanalene er åpne. Tv, nett, radio, mobilnyheter, det massive trykket av informasjon er ikke til å unngå. I dag er barn innmari oppdatert, men stoffet er ikke tilrettelagt. For hvem skal egentlig formidle nyheter til barn? Nyhetskanaler beregnet på voksne? Den tilfeldige mannen i gata, som barnet overhører? Eller skal vi heller lage et produkt som har barn som målgruppe? Retoriske spørsmål venter ikke på svar, hun fortsetter: Mottakeren er jo der. Egentlig er det merkelig at det ikke allerede eksisterer en barneavis. Hvor inspirert er dere av Supernytt på NRK? Supernytt har fungert veldig bra, men det er ikke riktig å sammenligne oss. De er tv, vi er avis. De er på fem ganger i uka, vi kommer hver tirsdag. Vår målsetting er å dvele litt lenger ved de enkelte sakene. Vi kommer ikke til å være først med det siste, så vi må etterstrebe å sette ting i sammenheng og gå dypere inn i materien. Slipp under terrorsaken Junior slippes mens oppgjøret etter 22/7 fyller både Oslo tingrett og mediene. Det har vært krevende, nikker Guri, men samtidig en fin anledning til å vise hvordan de jobber. Begivenheten er voldsom og komplisert å framstille. Da konfererer vi med barna: «Hvilke spørsmål sitter dere med nå?» Istedet for å forestille oss hva barn lurer på, synes vi det er riktigere å spørre. Mange mener mye om hvor grensen går i forhold til barn og medier, hva barn tåler å høre om for eksempel vold og sex. Har dere klare retningslinjer i bunn for journalistikken? I forbindelse med ABB-saken har vi rett og slett lest oss opp på hvordan man formidler denne type stoff til barn. Det er viktig, for vi sitter ikke på alle svarene selv. Vi kommer til å konsultere fagekspertise der det trengs. Jeg mener det er vurderinger vi må gjøre fortløpende, sier hun. Men Junior blir aldri et pekefinger-organ: Moralen overlater vi til andre. Vi skal skrive om det barn er opptatt av. Kommer det en undersøkelse som viser at det er helsefremmende å spille dataspill tre timer daglig, så skriver vi om det. Det er ikke moral vi driver med, det er fakta. Fortsatt medvirkning Innimellom kræsjer barns interesser mot voksnes skepsis. Har Junior plass til småjenters glitrende passion for fashion? Vi kommer ikke til å ha så mye fashion, innrømmer Guri. Men litt kjendiser blir det, i og med at juniorreporterne får velge hvem de skal intervjue. For det er ikke bare under planlegging og konseptutvikling barn får bidra. Juniorreportere er medvirkning i praksis. Til hvert nummer får to heldige barn møte sine idoler, i en slags kombinert jobb- og drømmedag. Det er så herlig! Barna går rett på, enser ikke begrensninger. Hvis spørsmålene er gode og de er uredde i møtene, kan dette bli veldig bra, tror redaktøren. Hun lar mer enn gjerne purunge journalister slippe til, både med anbefalinger til kultursidene, brev til spaltistene og ved å tipse om nye saker. Med andre ord ligger det an til at vi får en flott kommunikasjon med barn, også framover. «Beklager at jeg skrev så langt...» Allerede før første nummer var i trykken strømmet abonnentene til. Guri er overveldet, men synes ikke det er rart at foreldre betaler for at avkommet skal få en bedre forståelse av verden. Hun slår ut med hendene, og lovpriser ressursene på huset. Aftenposten har korrespondenter i hele verden, så Junior har tilgang på kilder, eksperter og saker som har stått på trykk tidligere. Selvsagt må stoffet omarbeides og tro ikke et øyeblikk at det er en lettvint løsning. Å skrive for barn er ekstremt vanskelig, påstår Guri: Du skal være så utrolig to-the-point. Dropp alt unødvendig prat, og gå rett inn i sakens kjerne! Samtidig skal du gjøre kompliserte forhold enkle å forstå. Litt flosklete kan man si at når du skriver for voksne, kan du skrive rundt saken dersom du er usikker på detaljene. Barna vil ikke ha dulgte formuleringer. Dessuten må vi holde det kort, vi har ikke tid til å strø om oss med ord og flotte vendinger, sier hun. «Beklager at jeg skrev så langt, jeg hadde så dårlig tid.» Hemingwaysitatet kan illustrere hvordan det er å jobbe i Aftenposten Junior. Redaksjonen svetter over tastaturet, på leting etter akkurat det riktige ordet eller den mest presise formuleringen. Guri Skedsmo Leyell kaller det «voksenopplæring av dimensjoner». Og hun er overbevist om at innsatsen kommer flere enn barna til gode: Vi gjorde en prøvesak på ABB-saken, basert på basic informasjon. Jeg testet den på voksne, og den var utrolig populær! Nå har det blitt en internspøk: «Vi skal skrive så enkelt at selv far forstår det.» l 6 7

5 aktuelt Ungdommens maktutredning Petter Bae Brandtzæg tror enda mer av det politiske livet vil foregå på nett i framtiden. Se bare på Piratpartiet, som fronter et nettbasert demokrati. Det startet som et opprør mot det bestående politiske systemet. I Tyskland har det blitt det tredje største partiet på veldig kort tid, forteller han. UNG MAKT PÅ NETT Internett har økt de unges mulighet til å påvirke i samfunnet. Det bekrefter Petter Bae Brandtzæg, som forsker på digital ungdom. tekst Marie Laland Ekeli foto Bo Mathisen SINTEF-forskeren har vært med på å utarbeide den ferske NOU-rapporten «Ungdom, makt og medvirkning». Den ser nærmere på hvor stor makt ungdom egentlig har, både i samfunnet og over eget liv. Det var overveldende, sier Brandtzæg om mandatet fra regjeringen. Vi skulle ta for oss unge mellom år, og det er en sammensatt gruppe. Dessuten, hva er egentlig makt? Ligger makta i elevråds arbeid? Stemmerett? Antall klikk på motebloggen? SOSIALE NETTVERK De tradisjonelle veiene til innflytelse er fortsatt viktige, slår NOU-rapporten fast, og anbefaler økt støtte til ungdomspartier, frivillige organisasjoner, råd og utvalg. Men norsk ungdom befinner seg ikke i styrerom og på partilister. Norsk ungdom sitter på Facebook. Derifra er de med på å forme samfunnet. Vi ser at sosiale nettverk blir brukt aktivt når det kommer opp saker som berører unge, sier Brandtzæg. Han minner om Maria Amelie, som ble Facebook-kjendis og fikk oppholdstillatelse i Norge. Et annet eksempel er da ungdom fra Bærum sanket nok «likes» til at Coca Cola brøt samarbeidet med jemenske Abdulhak, i kjølvannet av den såkalte Martine-saken. Det kan se ut som om makta er i ferd med å forflytte seg fra det parlamentariske system og over i sosiale nettverk. Og ungdom leder an, viser NOU-rapporten. Brandtzæg har forsket på unges bruk av digitale medier siden Er barna våre i ferd med å bli en politisk maktelite, Brandtzæg? Ikke nødvendigvis, men makteliten som vi tidligere har forstått den, er svekket. I dag er makta distribuert utover befolkningen, sier han, og forklarer hvorfor nettrevolusjonen langt på vei har vært de unges revolusjon: Unge har en kompetanse som er viktig i samfunnet. Kompetansen handler om å aksessere Internett, være på nett, skjønne Internett, kommunisere på Internett. Alle disse aspektene behersker ungdom, sier Brandtzæg. FALSK KULHET De unge er trendsettere, vi andre dilter etter. Kongsvinger kommune prøvde å lage en møteplass for ungdom ved å etablere seg på Facebook. «Heller død enn venn med Kongsvinger kommune på Facebook!» var det ei som sa. Kommentaren har blitt legendarisk, og trekkes fram for å illustrere at det ofte slår feil når de etablerte prøver å gå inn på de unges arena, ler forskeren, som ikke anbefaler statsministeren å legge ut Spotify-lista si på Face. Unge gjennomskuer det som falsk kulhet. Voksne kan ikke legge premisser for konversasjon på nett. De unge må selv ta styringen og definere sin virkelighet. Og det har de fått muligheten til! Enkelte unge utøvere, som bloggeren Voe, er større enn mediekonsern i antall daglige brukere. Mens for eksempel Dagsavisen har noen og tredve tusen daglige brukere, kan en ungdom på fjortenfemten år ha seksti tusen daglige brukere. Tast-ivisme Gjennom nett har de unge fått sine egne maktpersoner, påpeker Brandtzæg. Makta forrykkes, for hvem har egentlig mest innflytelse; den etablerte kommunepolitikeren- eller sønnen på gutterommet? Slik makt utartet seg tidligere, var det en klar lederskikkelse og et klart prosjekt. I nettbevegelser er det bare masse ulike noter som er spredt utover. For eksempel er Occupy Wall Street sett utenfra et ganske kaotisk prosjekt, men det er likevel en bevegelse, en sosial grasrotbevegelse, som gjør at maktpersoner og den økonomiske eliten blir tvunget til å tenke nytt, sier Brandtzæg. Denne typen engasjement passer de unge, tror forskeren. Det politiske systemet er komplisert og uoversiktelig, sosiale medier er tilgjengelig og enkelt. Har unge gitt opp de formelle kanalene helt? Vi ser en tendens til mindre politisk medlemskap og mer saksog prosjektorientert aktivisme, som er kortsiktig. Unge i dag er busy, de ønsker i mye større grad fleksibilitet i forhold til sitt engasje ment. De skal bestemme når, hvor, hva. Dette gjelder generelt hele befolkningen, men kanskje i større grad hos unge. For hva er poenget med å engasjere seg på tradisjonelt vis, når man bare kan trykke «liker»? Det kan skapes kanskje urealistiske forventninger til hva man kan påvirke, advarer Brandtzæg. Tror ungdom i dag det bare er å trykke «liker» på en sak, og dermed skjer samfunnsendringer? Ad hoc-faren For all del, det finnes fortsatt ungdom som vil inn i politikken, understreker Brandtzæg. Da gjerne med digital drahjelp. I Ålesund brukte ungdom sosiale nettverk til å hanke inn stemmer, og senket på den måten snittalderen i kommunestyret betraktelig. Bra, synes Brandtzæg, for selv om Internett-aktivisme har skjær av reellt folkestyre alle kan delta! kan det ikke erstatte tradisjonelle politiske arenaer. Faren er at vi får et samfunn som i større grad styres av følelser og umiddelbare spontane reaksjoner, i stedet for veloverveide politiske prosesser. Men unge er mer politiske på nett enn voksne? Ja, spørsmålet er hva slags type politisk engasjement det er? Aktivisme som går fra online til offline? Eller er det bare online? Er det et slags feelgoodengasjement, basert på at det gjør meg selv godt å trykke «liker»? Demokratifag For en generasjon siden lærte vi at veien til innflytelse går gjennom det parlamentariske systemet. Ville vi påvirke, ble vi anbefalt å drive partipolitikk. I dag er landskapet endret, og det må stadig tegnes inn nye veier til makt på kartet. NOU-rapporten «Ungdom, makt og medvirkning» ønsker seg et utvidet demokratifag i skolen, et fag som øker bevisstheten rundt midlene og mulighetene de unge har til å påvirke gjennom Internett. Dette er blitt en så viktig ny arena for demokratiet, sier Brandtzæg. Målet med et slikt fag er noe dere kaller «digital medborgerkompetanse»? Bevisstgjøring er viktig, nikker han. Det er for eksempel problematiske at alle de store sosiale nettverkskanalene styres av kommersielle amerikanske selskapet. Den politiske arenaen er ikke Stortorvet og Youngstorget og Rådhusplassen, slik det var da folk sto på barri kadene i gatene. Nå står folk på barri kadene innenfor rammene av noe som er definert av et amerikansk multinasjonalt selskap. l «Heller død enn venn med Kongsvinger kommune på Facebook.» 8 9

6 aktuelt profilen xxxxxxxxxx nye Barnas vokter Den nye barneministeren har alltid hatt et varmt hjerte for utsatte barn. Nå er hun i posisjon til virkelig å ta ansvar. tekst Sidsel Skotland foto Bo Mathisen I 2004 foreslo May Hansen og Inga Marte Thorkildsen begge fra SV at det skulle opprettes Barnehus i Norge. Åtte år etter er det straks åtte Barnehus rundt om i landet og Thorkildsen hun har blitt barnas nye vokter. Flere Barnehus Den nye Barneministeren er ordentlig stolt av å være en av Barnehusets to mødre, men hun vil ha flere hus. Straks åpner ett i Ålesund, men hun er fortsatt ikke fornøyd. Jeg vil også jobbe for hus i Vestfold eller Telemark. Og i Nord-Norge er det alt for få bare ett. Det ligger i Tromsø. Redd Barna hadde jobbet med ideen om Barnehus lenge da de brakte forslaget om å etablere dette som et landsdekkende tilbud inn for Stortinget. Da satt Thorkildsen i Justiskomiteen. I 2007 ble det virkelighet med ett hus i Hamar og ett i Bergen. Hus der barn og unge som har vært utsatt for, eller vært vitne til, politi anmeldt vold eller seksuelle overgrep kan få all hjelp under samme tak. Når vi har Barnehus slipper barna å fortelle den vonde historien sin til mange ulike personer, sier Thorkildsen. Ville jobbe for kvinner og barn Utsatte barn er en gammel hjertesak for Thorkildsen. Da hun kom på Stortinget i 2001, knapt 25 år gammel, hadde hun et halvgått hovedfagstudium i Statsvitenskap bak seg med temaområdet kvinner og menneskerettigheter. Hun insisterte på å få sitte i Justiskomiteen for å få jobbe med den saken hun brant aller mest for: kvinner som ble utsatt for vold i hjemmet. Men allerede da hadde hun innsett at dette var et problem som også i høyeste grad rammet barn. Like før jeg kom til Stortinget hadde jeg selv vært vitne til en voldsepisode og sittet med et barn på fanget som trodde mamma skulle dø. Jeg måtte presse politifolkene til å kjøre moren på legevakten for at hun skulle få hjelp, få sikret bevis og kartlegge skadeomfanget. De mente hun «kunne gå dit selv i morra». Men jeg skjønte at hun og kvinner i hennes situasjon aldri vil gjøre det for egen maskin «i morra». Dette var et tema det ikke var særlig søkelys på på denne tiden, og jeg syntes det var så viktig å få løftet det frem. Alt på ett brett Siden har hun sittet i Helse- og omsorgskomiteen, Energi- og miljøkomiteen og i Finanskomiteen. Men hver sommer har hun hospitert en uke et eller annet sted som skulle gi henne bedre innsikt på felt der folk er ekstra utsatt: I fengsler, der hun har snakket mye med pedofile voldsmenn, på Stifinner n, som er en avdeling for rusavhengige innsatte i Oslo fengsel, i barne- og ungdomspsykiatrien, i barnevernet, på helsestasjoner og fødeavdelinger og hun har vært med både politiet og barnevernsvakten på nattevakter. Hvorfor ønsket du deg denne ministerposten? Det var en unik sjanse å få det ansvaret! Å komme i posisjon til å kunne skjære igjennom og få ting gjort. Barns rettigheter og oppvekstvilkår, kvinne- og barneperspektiv, likestilling og integrering alle er saker jeg har vært engasjert i gjennom hele det politiske livet mitt, sier ministeren som også har mellomfag i religionshistorie med Islam som tema. Her er det jo samlet alt på ett brett, ler hun. Vil rive ned gjerdene Og hun har helt konkrete planer. Å gi barn trygge oppvekstvilkår er helt avgjørende for hva slags samfunn vi vil ha senere, så det første jeg skal gjøre er å få i havn barnevernsløftet. Det skal på plass flere stillinger, samarbeidet mellom stat og kommune må organiseres bedre, og det må bli en tydeligere ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Og så vil hun rive ned gjerdene mellom ulike etater. v «Å gi barn trygge oppvekstvilkår er helt avgjørende for hva slags samfunn vi vil ha senere.» 10 11

7 aktuelt profilen «alle må tørre å spørre hvordan barna har det, og tørre å spørre om vold, rus og psykisk lidelse i familiene.» innenfor barnevernet der mor og far må godta alle tiltak som settes i verk for barnet unntatt ved omsorgsovertakelse. I den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester er det faktisk ingen ting tilsvarende 10 a i det hele tatt. Er dette ting du tenker å gå løs på? Jeg er klar over at det er knyttet problemer til dette. Barn trenger selvstendige rettigheter, og vi kommer til å se på dette når vi jobber med barnevernsløftet. Når det gjelder Helsepersonelloven er jo dette først og fremst helseministerens område. Men jeg håper å få med både henne og justisministeren inn i arbeidet for barns rettigheter. Det jobbes med en stortingsmelding om vold i familien kanskje det vil være mulig å få dette inn der. voldelig kommunikasjon» og de ser på trassalderen ikke som noe negativt, men som et tegn på at barnet har oppdaget at de har en egen mening. Det er en kul og krevende innstilling! Dette bevisstgjør de oss foreldre på. Det betyr slett ikke å la dem få det som de vil hele tiden, men det handler om å anerkjenne barnas følelser. Ikke alltid lett, ikke engang alltid mulig, men en kommer langt bare med å være bevisst på det. Bevisst på det å anerkjenne barn som folk. l STolt: Inga Marte Thorkildsen er stolt av å være en av Barnehusets to mødre, men hun vil ha flere hus. Når det kommer inn en pasient til legen eller til sykehuset som har vært utsatt for vold, er det like viktig å spørre om han eller hun har barn som å ta blodtrykket. Og hun mener at legen, sykehuset, skolen, barnehagen, politi, familievern, rusomsorgen, psykisk helsevern alle må tørre å spørre hvordan barna har det, og tørre å spørre om vold, rus og psykisk lidelse i familiene. De må gå ut fra at foreldrene er glade for at det er andre som bryr seg om barna deres, og etatene må kunne samarbeide om dem. Alle har plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernet, men det er fortsatt mange som ikke gjør det, understreker hun. Vi må røske tak i tabuene! Snakke om de vanskelige tingene, fortsetter hun, og understreker at vi ser ingenting før vi tror det. Vi ser ikke pedofili, vold eller rusmisbruk fordi vi ikke vil at det skal finnes. Men vi må lære oss å tro på at det kan skje og skjer rundt oss, like ved, hos oss. Det biologiske prinsipp Og så må vi ta konsekvensene av det vi ser. I den anledning er hun blant annet opptatt av å følge opp NOU «Bedre beskyttelse av barns utvikling» en NOU som var ledet av Magne Raundalen. Den tar blant annet for seg hvordan det biologiske prinsippets skal brukes i barnevernet. Hensynet til barnets utvikling skal gå foran hensynet til biologisk tilknytning når det er fare for varig skade hos barnet. Det er viktige synspunkter jeg vil ta med meg i det arbeidet jeg skal gjøre. Og det er viktig med tidlig innsats her. Thorkildsen liker ikke begrepet «tidlig intervensjon» så det kommer vi ikke til å høre fra den kanten. «Tidlig intervensjon» høres ut som vi har tenkt å skjære i noen. Jeg har en hang up på begreper. Det betyr mye hva du kaller ting. Tidlig innsats er lettere å forstå. Vil styrke barnas rettigheter En annen hjertesak, som henger tett sammen med hjertet hun har for utsatte barn, er barns rettigheter. Det har skjedd en revolusjon på dette feltet. Fra barna var foreldrenes udiskutable eiendom til de ble sett som vedheng til foreldrene som de til dels blir oppfattet som også i dag, men med en stadig sterkere stilling. Men helt i mål er vi ikke, minner vi barneministeren om. I januar 2010 fikk vi 10 a i Helsepersonelloven som krever at helsepersonell tar ansvar for barn som pårørende når mor eller far blir lagt inn på institusjon. Den loven var en milepæl. Det skal blant annet arrangeres samtaler med barnet, men mor og far må samtykke til denne. Barnet har fortsatt altså ikke en egen rettsstilling. Samme Barnas spørretime Barns medbestemmelse er en viktig del av dette med barns rettigheter, og er også noe barneministeren er opptatt av. I slutten av 2006 opprettet jeg, sammen med André Dahl fra Høyre, noe vi kalte Stortingets parlamentariske nettverk for barnerettigheter kalt Barnerettsgruppa. Inspirasjonen kom fra Riksdagen i Sverige. Nettverket hadde medlemmer fra alle partier, og én gang i året arrangerte de barnas spørretime i forbindelse med Barnekonvensjonens fødselsdag 20. november, forteller hun. Her stilte statsrådene opp for å svare på spørsmål fra barn. 50 barn ble rekruttert til disse spørretimene. De fikk opplæring av Redd Barna i forkant. Noen ganger var det åpne spørretimer der de kunne spørre helt fritt om det de var opptatt av, andre ganger var temaet bestemt. Dette drev de med i fire år siste gang i Nå blir medbestemmelsen tatt vare i et nytt forum: Ungdommens Storting, der ungdom fra hele landet kommer sammen for å diskutere spørsmål knyttet til ungdom, medvirkning og demokrati. Thorkildsen hadde selvsagt også stor sans for den nye ansettelsesprosessen av Barneombudet der et barnepanel ble blitt spurt til råds (se egen sak). En prosess hennes forgjenger Audun Lysbakken var sjefen for, men som hun fikk æren av å avslutte med å plukke ut den endelige kandidaten. Også de minste må bli hørt Barneministeren er også opptatt av at de aller minste barna blir hørt de under sju år. Hva tenker de om sin egen situasjon? Hva trenger de? Selv om de er små, har de ofte meninger om det meninger det er verd å lytte til. Det blir gitt bedre hjelp der barn blir hørt, også når de er små. Selv har hun en sønn på knappe to og et halvt år som så absolutt har sine egne og ganske sterke meninger om ting. I barnehagen hans har de søkelys på noe de kaller «ikke

8 vi bare spør Chillin på ferie 7. klassingene ved Nordnes skole i Bergen får være med å bestemme ganske mye hjemme. Også hvor sommerferien skal gå. Og de vil helst ikke ha så mye opplegg på ferie. Total avslapning hvor den ene dagen tar den andre er det de ønsker seg aller mest. foto Birthe bratvold illustrasjon thinkstock 1. Har du og familien din planer i sommerferien? 2. Pleier du å få lov til å være med å bestemme og planlegge hva dere skal gjøre? 3. Hvor ville du aller, aller helst dratt, hvis du fikk bestemme «drømmeferien» din? 4. Hva er ditt beste ferieminne? 5. Er det andre ting du pleier å få bestemme hjemme? 6. Hva ville du gjerne bestemt helt selv? 7. Hva er det viktig at de voksne bestemmer? 8. Hvorfor er det viktig at de bestemmer sånne ting? max (13) 1. Ja, vi skal vi skal til Kroatia. Der har jeg aldri vært før. 2. Ja, og det er bra. Vi er med og finner ut hvordan vi kommer oss dit og hva vi skal gjøre der. Og hvis alt er fikset så gjør vi det. Vi sjekker mye på nettet. 3. Jeg ville dratt til Alaska. Der skulle jeg stått på snowboard og gått i naturen. Jeg liker Alaska fordi det er kaldt der. Men det blir nok ikke aktuelt å dra dit før jeg blir voksen. 4. Det må være Australia eller Hawaii. Jeg husker ikke om det var i sommerferien eller hva, men det var bra. 5. Sikkert, men kommer ikke på noe spesielt. Jeg får bestemme det meste selv. 6. Når jeg skal legge meg. 7. Økonomi. 8. Vi ville gått konkurs hvis jeg hadde bestemt. selma (12) 1. Ja. Med pappa skal jeg og søsknene mine til Kroatia og kanskje dra over til Venezia. Med mamma har vi ikke helt bestemt oss ennå, men det blir nok en storby i noen få dager. 2. Ja. Grunnen til at vi drar til Kroatia med pappa er at kjæresten hans (som er kjempegrei) har leilighet der. Men han er sånn som spør om vi vil være med eller ikke, han ville jo aldri dratt oss med dit hvis vi ikke hadde lyst. Vi får være med å bestemme, det er en av grunnene til at vi ikke har bestemt oss med mamma ennå alle har forskjellig ønske og må få være med og bestemme. Jeg synes det er viktig. Det hadde jo ikke blitt noe gøy hvis vi bare hadde blitt dratt med rundt mange steder og så var det bare foreldrene som synes det var gøy. 3. Jeg er ikke helt sikker, men det er jo noen steder som jeg veldig gjerne har lyst til å dra, som for eksempel til Berlin igjen, for vi har vært der en gang, og sånne steder som New York og Japan fremmede steder. 4. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt noen dårlig ferie akkurat, så de fleste feriene har vært ganske gode. Mest i fjor, det var første gang på veldig lenge at vi hadde skikkelig badeferie, for da var vi også i Kroatia, og det var veldig deilig. Før har vi alltid bare dratt til sånne storbyer og vært der i fire dager, og det er jo ganske mye stress ofte. Så det var deilig å bare ligge på en strand hele sommeren. 5. Ja, for eksempel, jeg har jo skilte foreldre, så hvis jeg da vil være mest hos en av dem, så får jeg lov til å bestemme det selv. Jeg har en uke hos hver, så hvis jeg synes det blir for stressende kan jeg si at jeg vil være litt lengre hos den ene og sånt. 6. Vet ikke, det er ikke så veldig mye å klage på egentlig, jeg er med og bestemmer ganske mye. Men når jeg skal legge meg og sånn. Jeg må legge meg klokken ni. Sånn som nå, når det er så lyst ute, da er det vanskelig å sove. Noen ganger blir jeg bare liggende og se mot vinduet. Da skulle jeg gjerne heller vært oppe litt lenger. Men om jeg har en viktig prøve eller noe neste dag, så velger jeg selv å legge meg ekstra tidlig fordi jeg vil sove, det spørs hvor trøtt jeg er. 7. Skatt og regninger og sånt. Men også å ha siste ord på når jeg faktisk skal legge meg, for hvis ikke kunne det blitt sånn at jeg var dødstrøtt hver eneste morgen. 8. Det viser at de bryr seg. Jeg vil heller at noen sier at nå må jeg gå i seng enn at de bare lar meg sitte oppe i sofaen hele kvelden uten at de kanskje ser at jeg sitter der en gang. thea (13) 1. Ja, det har vi. Vi har et hus i Hardanger som vi drar til hvert år, så skal vi besøke noen venner i Sandefjord en uke, og så skal vi til Kypros en uke det gleder jeg meg kjempemye til. Jeg har vært på Kreta før, og det er litt likt. Vi drar sammen med vennene fra Sandefjord, og de sier at det er enda finere på Kypros. 2. Ja. Det er mamma, broren min Georg og jeg som drar på ferie sammen. Det ville blitt veldig rart om mamma bare skulle bestemme uten oss. Vi snakker sammen om det, og av og til må vi stemme over hva vi skal. Men vi liker stort sett de samme tingene. Som oftest gjør vi ikke så mye, vi bare drar til steder og koser oss der. Sånn som når vi dro til Kreta i fjor sommer, der lå vi bare på stranden, men det er sånn vi liker å ha det. 3. Jeg har ikke én ultimat drømmeferie. Men vi var i London på bursdagen min og det var kjempegøy, så jeg vil gjerne dra dit igjen. Og til Roma, og Irland og Island der har jeg aldri vært. Det er viktig at det er gøy og kjekt på ferie. Og at det ikke er så mye opplegg sånn at klokken ti på ni skal vi dit, så skal vi dit og dit. Mer at en dag tar den andre, men at det er kjekt uansett om vi er på fjellet, ved sjøen eller hva. Ta det litt som det kommer. 4. Jeg har ikke ett jeg kan velge ut, for det er mange gøye turer og sånn, jeg har ikke bare ett minne. 5. Ja, men det er ikke en bestemt ting jeg kan komme på som jeg bestemmer. Generelt er det sånn at vi tar avgjørelser sammen på de fleste ting. 6. Når jeg må legge meg. 7. Jeg er veldig glad for at mamma tar alt med å betale regninger og skatt og sånt, for det er jo en del ansvar som barn ikke burde ha og som jeg heller ikke er interessert i. Hadde jeg hatt for mye ansvar ville jeg ikke hatt nok tid eller krefter til å være et barn. 8. Jeg synes det er viktig at hun bryr seg, det er ikke sånn at jeg bare kan være ute så lenge jeg vil og legge meg når jeg vil. Jeg hadde vært ganske lei meg hvis mamma ikke brydde seg om når jeg kom hjem eller når jeg la meg, eller hvis hun bare var ute hele tiden da hadde jeg følt meg veldig utrygg, så jeg er veldig glad for at det ikke er sånn. Vi snakker om ting, og jeg er jo enig med mamma i at jeg ikke skal være ute i byen til klokken 12 om natten. Selvfølgelig er det ting mamma bare bestemmer, men som oftest diskuterer vi det. erik (12) 1. Ja, vi skal til Australia, Salomonøyene, Fijiøyene og Cookøyene. Vi skal være borte hele sommerferien, men pappa skal jobbe underveis. Vi har snakket om dette lenge, så jeg gleder meg veldig. Jeg har ikke vært noen av de stedene før. 2. Jeg og storesøsteren min på 16 pleier som regel å få være med å bestemme, men det spørs. 3. Drømmeferien er den jeg skal på nå! Jeg gleder meg mest til å bade, slappe av, ingen skole, ingen lekser, ikke noe mas bare sitte og chille. 4. Det var når vi dro på Hawaii for mange år siden. Jeg husker det ennå, det var fint. 5. Ja, hva vil skal ha til middag for eksempel. Jeg spør om vi kan ha det, så diskuterer vi det litt og spør hva alle vil ha. Noen ganger er vi litt uenige, men vi blir som regel enige tilslutt. 6. Jeg ville bestemt når jeg skal legge meg, hvor lenge jeg skal være ute, sånne ting. 7. Vet ikke. Når jeg skal være inne? Kommer ikke på noe som er viktig at de bestemmer. Jeg kunne ikke bestemt alt mulig selv heller altså. 8. Ikke svart. marie (12) 1. Ja. Først skal jeg og bestevenninnen min Haja bli med pappa og kjæresten hans Dominique til Frankrike i tre uker. Vi har et hus i Provence som vi har hatt så lenge jeg kan huske. Vi får besøk av søsteren min og hennes to barn. Så skal jeg til Spania med mamma og tanten min. Vi skal være der en uke eller noe, så drar vi til Hardanger. 2. Ja, vi er med og bestemmer. I Provence har vi vært så mye at vi egentlig har sett alt som er å se. Men vi har planlagt at vi skal dra og bade i en foss som Dominique vet om. Det er vel egentlig eneste planene vi har. Det er deilig å bare ha det avslappet. 3. Det er ikke noe bestemt mål jeg gjerne vil til, men bare mange fremmede land, for eksempel Japan eller Thailand eller Afrika, noe sånt. 4. Jeg har ikke noe bestemt ferieminne, men flere fra forskjellige turer. Sånn som i fjor når Haja var med til Frankrike i tre uker, da dro vi til Paris. Og mange av gangene vi har vært på hytta vår i Hardanger, der har jeg også mange gode minner fra. 5. Jeg kommer ikke på noe konkret. For eksempel hvor lenge jeg skal bo hos hver av foreldrene mine, hva vi skal ha til mat hvem vi skal invitere til fester og sånt. 6. Leggetid og hvor lenge jeg kan være ute. Men samtidig er det viktig at de er med på å bestemme det, hvis ikke hadde jeg jo blitt et vrak. Sikkert lagt meg sent og sånt. 7. Økonomi. 8. Vi hadde nok ikke gått konkurs, men det er mange ting jeg har lyst på. Så jeg ville kjøpt ting og så hadde vi kanskje vært helt blakke før lønn

9 tema Nytt barneombud Barneombudet må bli mer synlig Barnepanelet har talt: Det nye Barneombudet må kunne håndtere media og være flink til å snakke med barn. tekst Sidsel Skotland foto Mari Vold Barn har alt for lite kjennskap til Barneombudet, og vi ble fort enige om at Barneombudet må bli mer synlig, sier Martin Bjerke Fredriksen (17). I klassen min for eksempel, var det ikke mange som visste hva et barneombud egentlig gjør, supplerer Marianne Kufaase Sæterhaug (17). Marianne og Martin har i vinter deltatt i jakten på det nye Barneombudet. Sammen med seks andre ungdommer har de sittet i et barnepanel oppnevnt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) et panel som hadde i oppdrag å gi råd til departementet og rekrutteringsselskapet Visindi når det nye Barneombudet skulle ansettes. Variert bakgrunn Vi hentet inn Martin, Marianne pluss Malin Andrea Eide (15) til en kafé i Trondheim for å høre hvordan det hadde vært å være rådgivere i en så viktig prosess. De åtte deltakerne og to varaene i panelet var rekruttert fra hele landet. De hadde veldig forskjellig bakgrunn og et aldersspenn fra 12 til 17 år. Hvordan ble deltakerne rekruttert til dette oppdraget? Det ble annonsert etter ungdom mange steder. Jeg fant en annonse på Facebook som jeg svarte på, forteller Martin som er fra Åsmarka og går i 1. klasse på Ringsaker videregående skole. På elektrofag. Han syntes det så spennende ut og søkte om å få være med. Jeg fikk vite om det av en politiker i kommunestyret i Bjugn, forteller Malin. Hun sitter selv i kommunestyret, med tale og forslagsrett, som representant for Ungdomsrådet hun er leder for. Til daglig går hun i 9. klasse ved Botngård skole. Hun sendte en søknad om å få være med i panelet og slapp igjennom nåløyet. For Marianne forgikk det annerledes. Jeg ante ingenting om dette før generalsekretæren i Unge funksjonshemmede kom til meg og spurte om jeg hadde lyst til å representere de funksjonshemmede i et barnepanel, forteller hun. Marianne er styremedlem i Unge funksjonshemmede som er en paraplyorganisasjon for mange ungdomsorganisasjoner. Marianne representerer Dysleksi ungdom, og stilte gjerne til tjeneste for barnepanelet. Når hun ikke driver organisasjonsarbeid går hun i 1. klasse på Thora Storm videregående skole i Trondheim på studiespesialisering med entreprenørskap. Vi glemte visst helt å fortelle at Martin også har erfaring fra politisk arbeid. Han sitter i Ungdommens Fylkesting, Hedmark, i tillegg til at han er medlem i 4H. Så en kan trygt si at helt ube skrevne blad hva beslutningsprosesser angår var ikke disse ungdommene da de tok fatt på den store barneombudsjakten. Rådgivere Men hvilken innflytelse har barnepanelet hatt på ansettelsen av det nye Barneombudet, vil vi vite. Har den vært reell? Ja, det har den! sier de i kor. Uten oss hadde dette blitt annerledes. De ville virkelig høre på oss, sier Martin. Visindi forventet virkelig at vi skulle gjøre en jobb, supplerer Malin. Men de ga oss aldri et inntrykk av at vi skulle bestemme dette alene. Vi var én brikke blant flere i dette, fortsetter Marianne. De så på seg selv som rådgivere. Voksne kan så mye, sier Malin. De tenker på et høyere nivå, og kan glemme helt vanlige ting. Og glemmer å legge merke til hvordan andre voksne snakker med barn. Vi merker mye lettere hvem som er ekte interessert i barn. Og vi merker mye bedre om de klarer å snakke enkelt uten å være nedlatende. Siden Barneombudet skal jobbe med barn synes alle tre det er viktig at barn er med å velge ut den rette personen. Og de har fått være med helt fra starten. All jobbingen foregikk på to samlinger. Den første var i Oslo i begynnelsen av januar. Sammen med dem var en barnekoordinator fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og to personer fra Visindi (se annen sak). Kommunikasjonssjefen i departementet var også en tur innom. Og en fra Barneombudets kontor kom og orienterte om hva de holder på med der. Ble ikke styrt På denne samlingen skulle de lage kravsprofilen til det nye ombudet krav som skulle med i annonsen, og som handlet om egenskaper, erfaringer og kunnskap. Det aller meste fra kravprofilen til panelet kom med i annonsen, der det sto at barnepanelet ønsket seg et ombud som: er opptatt av barns rettigheter er flink til å snakke med barn kan håndtere media har personlige egenskaper som åpen, inkluderende, lyttende, selvstendig, engasjert og kritisk har noe ledererfaring er samfunnsengasjert Barneombudet skulle også helst ha erfaring med å være i dialog med barn og unge på forskjellige arenaer. Når det gjaldt utdanning mente panelet at det burde være tilstrekkelig med videregående. Der grep departementet inn og stilte krav om høyere utdanning. Noen ting vet nok de best, smiler Malin. Opplevde dere ellers at dere på noen måte ble styrt av de voksne? Nei, vi fikk veiledning, men ingen la ord i munnen på oss. Vi opplevde ikke at de styrte, sier Martin med vekt. Visindi var ikke engang til stede da vi lagde kravsprofilen. De var kun med på oppsummeringen etterpå for å forvisse seg om at de forsto det vi hadde skrevet rett. v 16 17

10 tema Nytt barneombud Historisk ansettelsesprosess Barn må involveres i saker som angår dem, mener avtroppende barneombud Reidar Hjermann. Han fikk gehør for at barna måtte med når etterfølgeren hans skulle ansettes. tekst Sidsel Skotland Pressekonferanse På lørdagen denne første samlingen var det pressekonferanse. Dit kom blant annet NRK for å intervjue det helt ferske barnepanelet. Kommunikasjonssjefen i departementet veiledet oss i forkant, og så øvde vi oss to og to ved å stille hverandre spørsmål, forteller Marianne. De fikk også snakke med Barneminister Audun Lysbakken i 20 minutter før pressen kom. Han deltok på pressekonferansen sammen med ungdommene. Den andre og siste samlingen var i slutten av februar. I mellomtiden hadde 74 personer søkt på stillingen, 22 hadde vært til førstegangsintervju hos Visindi, som tilslutt sto igjen med fire kandidater som skulle få møte panelet. På denne samlingen leste vi cv'ene pluss en egen liten tekst til oss en appell der hver og en av dem skulle «selge» seg inn til oss. Vi så tydelig at tankene og meningene våre hadde vært med når disse fire hadde blitt plukket ut, smiler Marianne fornøyd. Alle fire oppfylte kravene våre. Deretter skulle barnepanelet intervjue hver og en av kandidatene med egenproduserte spørsmål og uten de voksnes innblanding bortsett fra litt veiledning i blant annet om hva det ikke er lov å spørre om. Så skulle de skrive en anbefaling med plusser og minuser på hver av kandidatene. Det var litt delte meninger i panelet, men alle momenter kom med. For panelet skulle ikke bli enig om én kandidat bare vurdere hver enkelt. Alle var som sagt gode, og alle kunne snakke godt med barn. Men de var veldig ulike både i personlighet og i de erfaringene de hadde, og noen fikk flere plusser enn andre, forteller Malin. Jevnbyrdige Alle de tre ungdommene var veldig fornøyd med å ha fått være med på denne prosessen. Det var faktisk ikke mulig å få ut av dem en eneste ting som ikke hadde vært bra enda vi virkelig prøvde. Opplegget var kjempebra, og vi ble tatt veldig seriøst. Det var 18 Nye Barneombudet oppnevnt Anne Lindboe er 40 år, spesialist i barnesykdommer og er overlege på Barneavdelingen ved Oslo Universitetssykehus. Hun er også forsker ved Folkehelseinstituttet og tilknyttet Statens barnehus i Oslo. Hele barnepanelet var med på pressekonferansen da ombudet ble presentert for offentligheten 27. april. Barneministeren takket oss og sa at dette hadde vært historisk. Det har vært unikt og veldig gøy å få være med på dette, sier Marianne. Hun vil komme til å gjøre en fin jobb, mener Malin. Hun er ei så glad dame, sier Martin. Og hun snakker med barn ikke til barn, fortsetter han. Og så brenner hun virkelig for barn, legger Malin til. bra folk som arrangerte dette, sier Malin. Og barnepanelet sam arbeidet veldig bra, selv om vi ikke kjente hverandre, fortsetter Martin. Og det til tross for et ganske stort aldersspenn. De to 17-åringene syntes slett ikke 12-åringene hadde noe mindre å fare med enn dem de hadde minst like mye klokt å si kom like mye til orde. Vi var jevnbyrdige, fastslår Malin som er 15. Jevnbyrdighet på tvers av alder. Barns medbestemmelse kan kanskje kokes ned til noe så enkelt og så vanskelig. Det kan springe et veldig bra barneombud ut fra jevnbyrdighet. l Foto: Monica Strømdahl/Aftenposten/NTB scanpix Da Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) skulle rekruttere nytt barneombud, valgte de også en helt ny prosess. De besluttet å delegere ansvaret til to eksterne instanser: rekrutteringsselskapet Visindi og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner). I tillegg oppnevnte de et barnepanel som skulle gi råd underveis. Folk som har fulgt dette tett melder om en god prosess, og at barna virkelig har blitt hørt, sier avtroppende barneombud Reidar Hjermann. Han har ikke selv deltatt i prosessen, kun holdt seg orientert på avstand. Inspirasjon fra Irland Det var Hjermann som foreslo for departementet å involvere barn i ansettelsen. Det var inspirert av mine irske og walisiske kollegaer. Begge var blitt ansatt med barn som rådgivere. Jeg skrev et brev til departementet i februar 2011 der jeg foreslo noe tilsvarende i Norge. Han fikk gehør for det. Og selv om det ikke var så mange barn involvert som han ønsket seg, og hans forslag innebar at barna skulle være involvert i en betydelig større del av prosessen, er han ganske fornøyd. Ved Barneombudets kontor har de allerede i noen år brukt barn og unge som rådgivere når de skal ansette folk. Veldig mye av det som bestemmer om personen er god handler om evnen til å gå inn i en relasjon til barn. Vi får en annen informasjon om kandidatene gjennom barna. Dette er egentlig innlysende, men blir likevel sjelden tatt hensyn til, mener han. Hjermann mener også at barn må involveres i ansettelse av lærere og ellers i alle saker som angår dem. Skeptikerne ville snudd Lene Haus fra LNU har vært barnekoordinator i prosessen, og slutter seg helhjertet til Hjermann når det gjelder barns medbestemmelse. Det er så viktig at barn og unge selv er med i beslutninger som gjelder dem. Jeg så gjerne at flere avgjørelser ble tatt på denne måten. De som er skeptiske til at barn og unge er i stand til å ta gode og rasjonelle beslutninger i store og viktige saker, skulle vært flue på veggen på samlingene våre. De hadde snudd tvert! Som barnekoordinator sto Haus for kontakten mellom departementet og barnepanelet, hun hadde ansvar for at programmet og samlingene ble tilpasset deltakernes behov og var tilgjengelig hele tiden gjennom begge helgene. Hun var også involvert i rekrutteringen til panelet. Mangfoldig panel LNU og departementet annonserte etter barn og unge gjennom et utall informasjonskanaler, nettsteder og nyhetsbrev, og satt til slutt med 105 søkere. Panelet skulle være så mangfoldig som mulig, med god fordeling på kjønn og geografi, interesser, erfaringer og bakgrunn. Ikke en eneste søknad var dårlig! Det var en kjempeutfordring å plukke dem ut, forteller 26-åringen. Til slutt kom de i mål og sendte en innstilling til departementet. Hvilke føringer la dere på ungdommene under ansettelsesprosessen? Ingen andre enn dem som gjelder for alle ansettelser: taushetsplikt, ansvar, habilitet og det å ta vare på kandidaten. Og om hva det er lov å spørre om i følge norsk lov. Hun forteller at de voksne jobbet masse med nettopp ikke å skulle styre dem bare gi opplæring. Alt var veldig åpent, for å gi dem eierskap til dette så de kunne komme med det de var opptatt av. Til intervjuene hadde de formulert spørsmålene selv. De var knallproffe der de satt i cirka én time og snakket med hver enkelt kandidat. Det var en utrolig fin gjeng, og det var flott å se hvor trygge og gode de var også når de var uenige. Det store alderspennet var ingen hindring for godt samarbeid. De viste hverandre så mye respekt! Drømmeoppdrag Heidi Wiggen, som var rekrutteringsselskapet Visindis prosjektleder, er også imponert over panelet. Dette har vært drømmeoppdraget mitt! Det morsomste jeg har hatt noen gang, og jeg har jobbet i rekrutteringsbransjen i 12 år. Etter at barnepanelet i januar var med å forfatte stillingsannonsen, var det Visindis oppgave å redusere søkerbunken til de fire panelet skulle vurdere. Først plukket de ut til intervju 22 som svarte ganske godt til kravene i annonsen. Ut fra disse valgte de ut de fire kandidatene. Visindi hadde ett intervju med disse før kandidatene møtte panelet og ett intervju etter møte med panelet sammen med ledelsen i departementet. Vurderingene Visindi tilslutt oversendte departementet var helt i tråd med de plussene og minusene de fire kandidatene hadde fått av panelet, bedyrer Heidi Wiggen. De så klart ting hos kandidatene som var viktig for å gjøre denne jobben. Et godt korrektiv til hvordan voksne tenker, avslutter hun. l 19