Uttale til høyring om ny forskrift for hausting av tare i Sogn og Fjordane

Transkript

1 Sakshandsamar: Tore Larsen Vår dato Vår referanse Telefon: / E-post: Dykkar dato Dykkar referanse Fiskeridirektoratet Postboks 185 Sentrum 5804 Bergen Uttale til høyring om ny forskrift for hausting av tare i Sogn og Fjordane Vi viser til brev frå Fiskeridirektoratet datert , om høyring av forslag til ny forskrift om hausting av tare i Sogn og Fjordane. Med brevet følgde «Forslag til forskrift om tarehausting i Sogn og Fjordane. Sluttrapport frå arbeidsgruppa», datert , og diverse vedlegg, m.a. innspel til det dokumentet som arbeidsgruppa for Sogn og Fjordane sende på lokal høyring Generelle merknader Hausting av tang og tare er i utgangspunktet forbode, noko som går fram både av den nasjonale Forskrift om tang og tare ( 4) og den regionale Forskrift om høsting av tare, Sogn og Fjordane ( 1). Med utgangspunkt i dette meiner Fylkesmannen at arbeidsgruppa har basert seg på ei bakvend tilnærming til arbeidet med forskriftsutarbeiding. 4 i nasjonal forskrift seier spesifikt at tarehausting er forbode «med mindre det i medhold av denne forskrift gis tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av tang- og tareforekomster i bestemte områder» (vår understreking). I staden for at ein på dette grunnlaget har diskutert i kva bestemte område det er sannsynlig at ressursen og økosystemet kan tåle den belastninga tarehausting inneber, har arbeidsgruppa heller tatt utgangspunkt i at tarehausting skal kunne skje overalt der anna lovverk ikkje er til hinder for det, og berre vurdert om det i det heile er aktuelt å skjerme enkelte område for taretråling. Forskrift om hausting av tang og tare har som føremål ( 2) «å sikre en bærekraftig utnyttelse av tang og tare som del av en helhetlig forvaltning av kystens ressurser og naturmiljø.» Kva som her er meint med berekraftig bruk, er definert i 3: «Bærekraftig utnyttelse er en utnyttelse som gir økonomisk vekst og bedre livsvilkår for menneskene uten å ødelegge verken naturressursene, miljøet eller fremtidige generasjoners muligheter til å ivareta sine behov.» Vektlegginga av miljø både i 2 og 3, og formuleringa i 4 om utnytting av tareførekomstar i bestemte område, står etter vårt syn i skarp kontrast til arbeidsgruppa si tilnærming til forskriftsarbeidet. I staden for å ha som utgangspunkt at alt sjøareal skal vere ope for tarehausting (og i praksis avgrense gruppa sitt arbeid til å vurdere om det er aktuelt å stenge enkelte areal for tarehausting), hadde den rette tilnærminga vore å vurdere i kva område det er sannsynleg at tarehausting kan vere berekraftig. Det bør vere eit sentralt prinsipp for all naturforvalting at berekraftig bruk må definerast ut frå miljøkriterium og ikkje berre ut frå ressurstilgang. I dag blir tareskogane hausta med fem års intervall fordi det tar fem år frå hausting til biomassen er tilbake på same nivå. Dette er ikkje berekraftig slik omgrepet er definert i 3 i forskrift om hausting av tang og tare, for det tar langt meir enn fem år før alle naturleg førekommande organismar er tilbake på plass etter hausting av ein tareskog. Det blir brukt som eit argument for dei korte hausteintervalla at berre ein liten del av den tilgjengelege tareresursen blir hausta. Dette er ei vurdering basert på overslag over kor mye tare som er tilgjengeleg langs kysten, og kor stor del av tilgjengeleg tare som faktisk blir hausta. Problemet er Telefon Organisasjonsnummer N Nettstad fylkesmannen.no/sfj E-post fmsfpost@fylkesmannen.no Besøksadresse Hovudkontor: Njøsavegen 2, 6863 Leikanger Landbruksavdelinga: Fjellvegen 11, 6800 Førde Postadresse Hovudkontor: Njøsavegen, Leikanger Landbruksavdelinga: Postboks 14, 6801 Førde

2 2/5 at begge desse faktorane i reknestykka i praksis er ukjente, og derfor basert på omtrentlege vurderingar. Vi viser her m.a. til at Fylkesmannen gjennom meir enn ti år gjentekne gonger har bede både Fiskeridirektoratet og tarenæringa om tilgang til haustedata for tare. Fiskeridirektoratet har ikkje klart å legge fram tal, og tarenæringa har ikkje ønska å gjere dette, før vi i år fekk tilsendt et svært enkelt datasett frå FMC Biopolymer med oversikt over samla tonnasje hausta i ulike felt. For A- felta var det berre data frå to haustesesongar (2006/07 og 2011/12), for B-felta berre ein haustesesong (2012), og for C-, D- og E-felta tre haustesesongar (mellom 1998/99 og 2010/11). Med datasetta følgde opplysningar om at «Høstekvantum for hvert høstefelt gjelder hele feltet, for nærmere detaljer for hvor det har vært høstet må en til kartmaskinene ombord i hvert enkelt høstefartøy. Dette er selvsagt mulig. Dataene gir heller ikke oversikt over når det har vært høstet.» Vi håper at kunnskapen som ligg til grunn for forvaltinga av stortare i Sogn og Fjordane er betrakteleg betre enn dette, og ser fram til at tilgjengelege data blir offentleggjort. Før ein har tilgang til gode data om både samla tareressurs og kor stor del av taren som i snitt blir hausta i gitte område, er det etter vårt syn ikkje forsvarleg å praktisere hausteintervall som er kortare enn biologisk restitusjonsperiode. Det må dessutan leggast til at dei mest ettertrakta hausteområda (med best råstofftilgang) sannsynlegvis også er dei viktigaste områda for det biologiske mangfaldet (stor primær- og sekundærproduksjon, viktige oppvekstområde for fisk, viktige næringsområde for sjøfugl). Det betyr i så fall at det er mindre relevant kor mye stortare som samla sett er tilgjengeleg, og kor stor del av denne som haustast. For å få ei miljømessig forsvarleg tareforvalting må det fokuserast på kvar det haustast, dvs. kva område som kan opnast for taretråling utan at miljøverknadene blir for store. Dette har arbeidsgruppa ikkje gjort, fordi arbeidet har hatt eit utgangspunkt som er det motsette av føringane i nasjonal forskrift. For å vurdere om tarehausting skjer på ein berekraftig måte slik Forskrift om hausting av tang og tare krev, må det avklarast om aktiviteten kan ha negative verknader på miljøet. Dette er det etter vårt syn liten tvil om med den kunnskapen ein har tilgang til i dag. Tareskog er viktige leveområde for eit stort tal artar og individ av marin flora og fauna. Tal artar av påvekstalgar på tarestilkane aukar etter kvart som tareplantane blir eldre, og mengda av tilknytte artar av smådyr aukar med mengd og tal artar av påvekstalgar. Fordi tarefelta blir hausta med fem års intervall, mens assosiert flora og fauna ikkje er på plass før etter åtte til ti år, vil hausta område ha varig redusert biologisk mangfald. Det er dette mangfaldet som er grunnlaget for tareskogen sin verdi som næringsområde for fisk og sjøfugl. Ei NIVA-studie på Mørekysten konkluderte slik: «Beregningene viser at innen de tareskogsområdene som direkte berøres av tråling vil taretrålingen redusere primær- og sekundærproduksjonen vesentlig. Primærproduksjonen blir redusert med ca 45 % og sekundærproduksjonen fra %» (NIVA rapport LNR ). Eit forskingsprosjekt gjennomført av NINA ved Frøya viste at førekomsten av dei fiskeslaga storskarven et, blei redusert med 90 % i minst eitt år etter taretråling (Biological Conservation, vol 143, 2010). Dette måtte skarvane kompensere for ved å bruke meir tid og energi til matleiting, noko som påverkar ungeproduksjonen negativt. Det er også påfallande at hekkebestanden av teist, ein av dei sjøfuglartane som reknast som mest følsam for taretråling, gjekk betrakteleg tilbake i Sogn og Fjordane frå 80-talet, samtidig som tarehaustinga i fylket var i jamn auke, og sidan ikkje har klart å ta seg nemneverdig opp igjen (trass i at t.d. minken er borte frå store delar av fylket). Vi vil dessutan vise til at Fylkesmannen føreslo å utvide hausteintervalla frå fem år til åtte-ti år for å redusere dei negative miljøeffektane av tarehaustinga. Dette gjorde vi både i arbeidsgruppa og i uttalen til Fylkeskommunen sin høyringsrunde. I sluttrapporten er dette kommentert slik i del 3.2.4: «Hausteintervall vert ikkje vurdert av arbeidsgruppa. Vi legg til grunn at Havforsknings-instituttet har gjeve Fiskeridirektoratet eit råd om 5 års haustesyklus.» Når det gjeld det siste punktet, viser vi til Havforskingsinstituttet sin kommentar til den første høyringa: «Hvis en fullstendig reetablering av

3 3/5 taresamfunnene etter høsting er en målsetning, i henhold til prinsipp om økosystembasert forvaltning, bør man vurdere en høstesyklus som er lengre enn 5 år. Hvis målsetningen derimot er en maksimal ressursutnyttelse av stortare så vil en høstesyklus på 5 år sannsynligvis være tilstrekkelig.» Dette stadfestar i stor grad det som er sagt tidlegare om at arbeidsgruppa har sett bort frå miljødelen av føremålsparagrafen i Forskrift om hausting av tang og tare, og basert arbeidet på ein definisjon av berekraft som er reint næringsfokusert. Konkrete merknader til sluttrapporten frå arbeidsgruppa Ny inndeling av haustefelt: Fylkesmannen er einig i at det er på høg tid å erstatte dagens papirkart med digitale kart som kan brukast i taretrålarane sine kartmaskiner. Arbeidsgruppa sitt framlegg er at heile kysten blir delt opp i haustefelt med ei breidde på 1 nautisk mil, slik det allereie har vore gjort i den nordlege delen av fylket i mange år. Vi har ingen merknader til ei slik inndeling, som truleg kan vere positiv for havmiljøet. Endringa vil føre til at fleire til dels store og miljøsårbare område som i dag blir hausta under eitt, får denne påverknaden fordelt over fleire sesongar. Med smalare hausteområde vil det vere mindre areal som blir utsett for hausting kvart enkelt år, som til dømes tareskogen rundt og i sjøfuglreservat og andre viktige naturområde. På grunn av det korte hausteintervallet på fem år vil endringa dessverre likevel berre føre til 2-3 år mellom hausting av naboområde. Fylkesmannen støttar innspelet frå Havforskingsinstituttet om at dersom bokstavkoden for eit haustefelt blir endra, må dei areala som har vore opne for hausting i løpet av dei siste fire åra før førstegangshausting av dei omdefinerte felta, ikkje opnast for tarehausting før i andre hausterunde. Hausteregime: I dette omgrepet ligg i kva rekkefølge og med kva intervall dei ulike haustefelta skal haustast. Det er positivt at arbeidsgruppa i framlegget har forsøkt å unngå å hauste nabofelt i påfølgande år, men på grunn av den korte omløpstida på fem år mellom hausting av same felt er det i praksis ikkje mogleg å få lenger tidsintervall mellom nabofelt enn to og tre år. Dagens femårlege haustesyklus er berre «berekraftig» ut frå ein reint ressursbasert definisjon av omgrepet berekraft, men om ein legg til grunn ein biologisk basert definisjon er fem års hausteintervall ikkje berekraftig fordi det biologiske mangfaldet knytt til tareskog ikkje er fullt utvikla i tareskog som er yngre enn 8-10 år. Forbodssoner innanfor opne felt: Arbeidet med gjeldande forskrift for tare i Sogn og Fjordane fokuserte i si tid på eitt enkelt punkt; kva naturreservat som etter nærare definerte retningslinjer kunne opnast for taretråling, og kva reservat som burde vere stengde. Ein la den gongen til grunn føringane som låg i St. meld. nr 43 ( ) Vern og bruk i kystsona om at ein måtte vere forsiktig med å opne for taretråling i område med hekkande teist og skarv, fordi desse artane er knytte til tareskog når dei jaktar på fisk; og i viktige fjørfellingsområde der fuglane er avhengige av tareskog for å finne næring. Av omsyn til næringa sine ønske (mellom anna om ei jamn fordeling av tare mellom dei ulike åra i ein femårig haustesyklus) ende diskusjonane i gruppa likevel med at nokre sjøfuglreservat som etter føringane skulle ha vore stengde, blei opna for tarehausting. For å kompensere for dette, blei det semje om at nokre område utanfor reservata skulle vere stengde for tarehausting. Det blei sett av ni slike stengde område. Desse områda blei i den etterfølgjande høyringa følgde opp på direktoratsnivå, og dei låg også til grunn for det arbeidet som blei gjort i 2005 på departementsnivå med å endre verneforskriftene for dei sjøfuglreservata som skulle vere opne for tarehausting. I etterkant har det kome til to nye område på grunn av sterk lokal motstand mot taretråling; dette gjeld Indre del av Bremangerpollen og eit lite område utanfor den gamle kyrkjegarden ved Grotle i Bremanger.

4 4/5 Når det gjeld dei ni sjøfuglområda, meiner vi at forbodet mot tarehausting i utgangspunktet må vidareførast som no. Noko anna vil vere eit klart brot med føresetnadene bak endringa i verneforskriftene som blei gjort gjennom kongeleg resolusjon i 2005 for dei sjøfuglreservata som da blei opna for taretråling. Ei vidareføring av dagens status for dei ni områda vil dessutan ikkje bety nokon endring i ressurstilgangen for tarenæringa. Områda fekk sin status fordi dei er av verdi som hekkeplassar for skarv eller teist og/eller fordi dei fyller viktige funksjonar som myte- og vinterområde for sjøfugl, men sjøfuglane er for så vidt berre indikatorar på at områda har spesielle biologiske kvalitetar, som t.d. stor artsrikdom av smådyr knytt til tareplantane eller særleg verdi som oppvekstområde for fisk. Det sentrale poenget er at desse områda inneheld marine ressursar som er viktige for kystøkosystemet. I forskrift om hausting av tang og tare 5 står det at «Fiskeridirektoratet kan også fastsette bestemmelser om varig forbud mot høsting av tang og tare i bestemte områder». Det er vesentleg at alle område som er stengt for taretråling med kopling mot den tidlegare nemnte kongelege resolusjonen av 2005, får ein status med varig forbod mot tarehausting. Status som såkalla referanseområde er ikkje tilstrekkeleg, da dette betyr at Fiskeridirektoratet på eige initiativ kan endre grensene for områda eller oppheve dei heilt. Ei slik form for vern er etter vårt syn ikkje eigna til å sikre miljøverdiar på lang sikt, og vil vere i strid med føresetnadane for at tarenæringa får sleppe til i dei meir sensitive sjøfuglreservata. Når det gjeld Bremangerpollen, støttar Fylkesmannen Bremanger kommune sitt syn om at dette området er av så stor potensiell verdi for kystfisket at forbodssonen bør utvidast. Dersom torskegytinga i Bremangerpollen skulle ta seg opp igjen (ifølgje lokale fiskarar var det t.d. eit godt innsig av gytetorsk i 2015), representerer det arbeidsplassar og verdiar som ligg langt over det tarenæringa tar ut i dag, samtidig som ein ikkje kan sjå bort frå at tarehausting er ein medverkande årsak til at området no berre blir brukt til gyting i mindre grad. Her bør det brukast ei føre var tilnærming, slik naturmangfaldlova legg opp til ved hausting av biologiske ressursar. Området som er stengt for taretråling bør ikkje reduserast, men heller utvidast slik at kjente gyteområde får ligge i fred for taretråling. Etter nokre tiår kan ein så vurdere effekten på torskegytinga i området. Når det gjeld området ved Grotle gamle kyrkjegard, består mye av det føreslått taretrålfri området av sandbotn. For å etterkome det lokale ønsket om å behalde eit bølgjedempande tarebelte i området og på den måten dempe vidare erosjon og utgraving av området ved kyrkjegarden, må det setjast igjen meir tareskog mot vest enn dei drygt 100 metrane som ligg inne i framlegget. Feltforsøk i tareskog ved Hustadvika (Sarsia 80, 1996) viste ein reduksjon i bølgjeenergien på 70-85% over ei strekning på 258 meter (85 % reduksjon ved fjøre sjø, 70 % reduksjon ved flo sjø). Konklusjon Fylkesmannen meiner at arbeidet som er lagt fram gjennom dokumentet «Forslag til forskrift om tarehausting i Sogn og Fjordane. Sluttrapport frå arbeidsgruppa» representerer ei tilnærming til oppdraget med revisjon av den lokale tarehaustingsforskriften for Sogn og Fjordane som ikkje har tatt tilstrekkeleg omsyn til føremålsparagrafen i den nasjonale forskriften om tang og tare. Sluttrapporten har i stor grad ei einsidig, næringsfokusert tilnærming der miljøomsyn har fått liten plass. Det blir mellom anna vist til råd frå Havforskingsinstituttet for å godtgjere fem års hausteintervall, sjølv om Havforskingsinstituttet sin uttale til den første, lokale høyringa gir uttrykk for at fem års hausteintervall ikkje er i tråd med ei økosystembasert forvalting. Arbeidsgruppa har vidare valt ei bakvendt tilnærming til arbeidet med den lokale forskrifta. Sjølv om Forskrift om hausting av tang og tare seier at taretråling i utgangspunktet er forbode, men at det etter 4 kan opnast for utnytting av tang- og tareførekomstar i bestemte område, har arbeidsgruppa teke utgangspunkt i at taretråling skal kunne skje overalt der det veks stortare på eigna djup. Dokumentet

5 5/5 frå arbeidsgruppa handlar derfor i stor grad om å fjerne hindringar for tarehausting, i staden for å vurdere kvar det er forsvarleg å opne for taretråling. Konkret har dette ført til framlegg om å oppheve ni område som blei stengt for taretråling i førre runde med forskriftsarbeid, sjølv om desse områda blei stengde som ein føresetnad for å gjere endringar i verneforskriftene for fleire sjøfuglreservat i fylket. Forskrift om hausting av tang og tare har i 5 det verktøyet som skal til for å stenge område gjennom varig forbod mot tarehausting, og når det gjeld dei ni nemnte områda kan dette gjerast utan tap for tarenæringa, ettersom det vil innebere ei vidareføring av noverande status. Fylkesmannen føreslår på denne bakgrunnen at Fiskeridirektoratet sender «Forslag til forskrift om tarehausting i Sogn og Fjordane. Sluttrapport frå arbeidsgruppa» i retur med oppmoding om at arbeidet blir gjort på ny, og at ein tar utgangspunkt i Forskrift om hausting av tang og tare og føreliggande kunnskap om tarehaustinga sine miljøverknader. Med helsing Nils Erling Yndesdal fylkesmiljøvernsjef Tore Larsen seniorrådgjevar Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ikkje underskrift. Kopi til: Sogn og Fjordane fylkeskommune Aktuelle kystkommunar i Sogn og Fjordane Miljødirektoratet