Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening UD: Motvillig observatør til globale endringer

2 Gunn Kvalsvik, redaktør - Det er fint om du tek ein telefon til Silje, Gunn. Ho er litt uviss på kva ho skal velje å gå vidare med til hausten. Du veit, ho har så fantastiske karakterar og det er dumt om ho sløser dei vekk. Det er faren min som er på tråden. Saken gjelder mitt tanteborn som er russ i år. Far min, ein pensjonert fiskar frå ei forblåst øy, fyl sitt avkom med argusauge. Etter at borna er plasserte, er fokuset flytta til neste ledd. Barneborna. - Ikkje at eg har noko med det, altså, men slik eg forstår det så kan ho faktisk kome rett inn på legestudiar, seier han, medan eg høyrer han leitar etter dei rette orda. Bak orda ligg ein draum om å få ein lege i familien. Ein draum frå min far til tilhøyrar ein generasjon der legen og presten i bygda var dei som utgjorde eliten. Der ligg sjølvsagt berre gode hensikter bak min fars interesse for barneborne si framtid. Og det med draumen om å ha ein lege i familien er også forståeleg. Men det som undrar meg er hans poengtering av kor viktig utdanning er. Undringa botnar i hans endring a fokus. Då eg vaks opp og stod i same startgropa var råda nemleg annleis. Kort fortalt er mitt utdanningsforlaup som fylger: Etter ungdomsskulen byrja eg på handelsskule. Far min var einig i dette og refererte til min onkel, som i si tid tok eit år på handelskule og etterpå fikk seg jobb som rekneskapsmann (eg trur han såg for seg at eg kunne få meg ein kjekk bankjobb). At eg skulle forsetje og ta artium var han meir lunken til. Og då eg byrja på universitetet nokre år seinare, fekk eg ikkje lenger støtte frå det haldet. Kva var vel vitsen med det? Sjølv om legeutdanning nok står høgast på min fars liste over ynskjer, snakkar min far i positive ordelag om nesten all type utdanning. Han les utdanningsstatistikkar og arbeidsløysetal. Og han snakkar om at utdanning som viktig i seg sjølv. På 20 år har mannen snudd på argumenta og endra forteikna framføre dei. Eg trur ikkje dømet om min far er unikt. Det synast at han som så mange andre har endra haldningar til utdanning. Noko som igjen fører til at fleire vel på tvers av det foreldra gjer. Ferske tal synar at stadig fleire tek høgare utdanning (nær 30% av alle mellom 20 og 25 år har teke eller tek høgare utdanning), noko som blant anna gjer Gudmund Hernes si tese, om at vi i stor grd vel som våre foreldre, til skamme. Når min far ringjer til meg og ber meg snakke med Silje fyl han ein straum som påverkar store delar av befolkninga. Ei positiv halding til utdanning. Vi applauderer og håper at arbeidsmarknaden er i stand til å gje alle tilfredstillande jobbar etterpå. Samfunnsviteren er et organ for Samfunnsviternes fagforening Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Kjersti Morvik, Odd Jenvin og Silje Opheim. Utgave - materiellfrist - distribusjon 03/05-22.august - uke 36 04/ november - uke 48 Grafisk utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: 5300 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviternes fagforening. Trykk: Symbolon AS Forsidefoto: Gunn Kvalsvik Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side: (260 x 180 mm) 6000,-/4500,- 1/2 side: (130 x 180 mm) 4000,-/2500,- 1/4 side: (130 x 90 mm) 3000,-/2000,- Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes sekretariatet, tlf / post@samfunnsviterne.no. Samfunnsviterne på nett:. 2

3 innhold les E N JOBB MED MENING U NIONSOPP- LØSNING UD I EN GLOBAL VIRKELIGHET R EFORM IVERKSETTES side 5 Den norsk-svenske unionen var et forhold som var dømt til å mislykkes. Unionsfellesskapet var svært lite integrert, i følge forsker Svein Ivar Angell ved Rokkansenteret. side 8 Flodbølgen i Asia satte organiseringen av Det norske utenriksdepartementet på medias dagsorden. Men pressen har ikke tatt tak i de virkelig store utfordringene for UD, mener Iver Neumann, som har forsket på UD og det norske diplomatiets historie. side 14 Mange samfunnsvitere drømmer om å jobbe i en organisasjon. I alle fall er det mange som snakker om det i studietiden. Ofte dukker lysten opp igjen ved 40 års alderen. Det handler om å jobbe med noe som betyr noe for flere enn seg selv. Øystein Bakke i FORUT har gjort det nesten hele sitt yrkesaktive liv. Og det angrer han ikke på. side 16 URACCAN-universitetet på Atlanterhavskysten i Nicaragua ble etablert for 11 år siden. Prosjektet ble startet på initiativ av lokale akademikere med målsetting å fremme autonomiprosessen gjennom tilbud om relevant høyere utdanning som var tilpasset sosiale, geografiske og kulturelle forhold i regionen. Tross dårlige odds og motarbeiding fra nasjonale myndigheter, overlever universitetet som geografisk er spredd rundt og lokalisert i fire byer. side 19 Arbeidslivet er i stadig endring. Det er ikke bare en myte. Men de fleste endringer skjer langsomt og ikke alltid i tråd med medieskapte forestillinger. Les om boka Nytt arbeidsliv her. side 20 Regjeringen vil slå sammen Aetat og trygdeetaten til en ny stor statlig arbeids- og velferdsetat. I tillegg vil den etablere en felles førstelinjetjeneste for arbeid, trygd og sosiale tjenester i alle kommuner. Lovforslaget som regjeringen legger fram for Stortinget i dag representerer starten for en av de største omstillingene innenfor offentlig sektor noen sinne. side 25 Samfunnsviternes vårseminar samler foreningens hovedstyremedlemmer, fylkesledere, og sekretariatsansatte til organisasjonsfaglig utbytte. Årets vårseminar ble avholdt i Warszawa, og sammenfalt med pave Johannes Paul II bortgang og begravelse. side 26 Årets lønnsoppgjør i tariffområdene stat, KS, og Oslo kommune ble startet opp i slutten av april. Akademikerne hadde en klar lokal lønnsprofil på kravene som ble fremmet i alle tre sektorene. 3

4 styret Kjære Samfunnsviter! Årets lønnsoppgjør for Samfunnsviternes medlemmer i staten endte i brudd. Akademikerne stat valgte enstemmig å bryte forhandlingene da staten la frem sitt tilbud den 29. april. Oppgjøret for alle Akademikernes statsansatte medlemmer gikk derfor til mekling. Bakgrunnen for bruddet var først og fremst at statens tilbud ikke gav gjennomslag for Akademikernes krav om at mer av lønnsfordelingen skulle skje etter lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet. Samfunnsviterne kan dokumentere at våre medlemmer i staten gjør det meget bra i lokale forhandlinger. Da blir et oppgjør som utelukkende handler om sentral fordeling av lønnsmidlene vanskelig å akseptere. Vi ville rett og slett fått et mye bedre lønnsoppgjør dersom vi hadde fått større gjennomslag for kravet vårt. Når dette skrives kjenner vi ikke meklingsresultatet, men meklingsfristen var 25. mai kl Odd Jenvin f u n g e r e n d e leder For Oslo kommune kom årets oppgjør i havn med et tillegg på 1, 4 % på alle lønnstrinn, minimum kr 4.000, og med virkning fra 1. mai. For kommunesektoren for øvrig ble årets oppgjør avsluttet med at alle i hovedtariffavtalens kapittel 4 fikk et generelt tillegg på kr fra 1. mai, i tillegg til kr som ble gitt fra 1. januar i år. Samfunnsviterne beklager sterkt at verken Oslo kommune eller KS ville prioritere lokal lønnsdannelse i årets oppgjør. Denne våren har Stortinget behandlet forslag til ny arbeidsmiljølov. Samfunnsviternes fagforening mener at lovforslaget innebærer en klar svekkelse av arbeidstakerrettighetene på viktige områder som arbeidstid og midlertidig ansettelser. Loven viderefører og forsterker en utvikling hvor stadig flere arbeidstakere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene. Akademikerne kan vise til undersøkelser som sier at opp til 50 prosent av norske arbeidstakere i praksis unntas fra arbeidstidsreglene. Loven åpner dessuten for at store grupper ansatte på ledernivå kan unntas arbeidstidsbestemmelsene. Dette er særlig uheldig i et likestillingsperspektiv fordi det kan være med på å hindre kvinner i å velge en lederkarriere. Når det gjelder utvidelse av arbeidsgivers rett til å ansette midlertidig, mener Samfunnsviterne at dette ikke er et egnet virkemiddel til å gi nyutdannede akademikere innpass i arbeidslivet. Det er lite som tyder på at det blir mange flere akademikerarbeidsplasser dersom arbeidsgiver gis økt anledning til midlertidig ansettelser. Det er heller ingen grunn til å tro at økt bruk av midlertidig ansettelser gjøre det enklere for virksomhetene å beholde og videreutvikle den kompetanse som de ansatte innehar. Og økt bruk av midlertidig ansettelser vil neppe bidra til å skape lojalitet og positive bånd mellom de ansatte og virksomheten. Odd Jenvin kan nåes på odd.jenvin@nafo.no eller på tlf: En annen viktig sak som Stortinget har behandlet denne våren er framtidens pensjonsordning. I en undersøkelse gjort for Universitas og Norsk Studentunion mener 51% av de spurte at utdanning bør gi pensjonspoeng. Dette viser at det er bred enighet om at utdanning er en viktig samfunnsoppgave og at forholdene må legges til rette for at de som velger å ta lang utdanning ikke taper økonomisk på dette. Mange samfunnsvitere går inn i yrker med relativt lav lønn, og for Samfunnsviternes fagforening er det svært gledelig at det er så stor enighet om at utdanning bør gi pensjonspoeng. Samfunnsviternes fagforening beklager at Forskerforbundet og Presteforeningen har valgt å gå ut av Akademikersamarbeidet. De to foreningene vil i stedet gå inn i en ny hovedsammenslutning sammen med bl.a. Sykepleierforbundet, Utdanningsforbundet og Politiets Fellesforbund. Etter vårt syn hører forskerne og prestene naturlig sammen med andre langtidsutdannede innenfor Akademikerne. Forskerforbundet og presteforeningen har begrunnet utmeldelsen med at de er uenige i Akademikernes lønnspolitikk. Lønnspolitikken har vært den samme fra Akademikerne ble stiftet i Sammen med de andre Akademikerforeningene har Samfunnsviterne nå tatt initiativ til å styrke Akademikersamarbeidet på universitetene og høgskolene. Samfunnsviterne har et stort antall medlemmer ved universitetene og høyskolene, og våre tillitsvalgte vil være sentrale ressurspersoner innenfor Akademikersamarbeidet på disse stedene. En hektisk vår er slutt, og jeg ønsker alle Samfunnsvitere en god sommer og en velfortjent ferie! 4

5 AKTUELT 1905: En uunngåelig skilsmisse Den norsk-svenske unionen var et forhold som var dømt til å mislykkes. Unionsfellesskapet var svært lite integrert, i følge forsker Svein Ivar Angell ved Rokkansenteret. AV SINDRE HOLME Christian Michelsen (sittende, nr. 3 fra venstre) dannet regjering i 1905 etter bruddet i forhandlingene med Sverige og regjeringen Hagerups avgang. Det var Michelsen som sto på for fremgangsmåten som ble valgt og som resulterte i Stortingets beslutning av 7. juni 1905 om å gå ut av unionen. Angell er historiker og har jobbet mye med nasjonsbyggingsproblematikk. For to år siden skrev han en avhandling om forholdet mellom modernisering og identitetsdanning i Norge og Sverige i overgangen til 1900-tallet, hvor han trakk linjer fram til vår egen tid. Angell mener at begivenhetene i 1905 må sees i lys av den karakter unionen med Sverige hadde i tiden forut for oppløsningen. - Jeg vil gjerne poengtere at dette med 1905 ikke er noen markering av norsk selvstendighet. Norge hadde før unionsoppløsningen i 1905 en egen nasjonalforsamling og egen høyesterett. I prinsippet hadde vi også en egen regjering. - Vi hadde også et eget forsvar som unionskongen hadde en svært begrenset råderett over. Svenskekongene prøvde flere ganger, særlig Karl Johan fra begynnelsen av unionstiden, å gjøre fellesskapet mellom Norge og Sverige tettere uten at det på noen måte lyktes, sier Angell. På det institusjonelle plan var de to samfunnene bare bundet sammen av felles konge, unionskongen, og felles utenriksminister. Men de to landene hadde vidt ulike orienteringer, spesielt på det økonomiske planet. Sverige var i mye større grad et jordbrukssamfunn, men først og fremst hadde Sverige store interesser i å opprettholde et tollvern, noe Norge ikke hadde i den perioden. - Norge var veldig skipsfartsorientert og eksportrettet. Disse ulike orienteringene gjorde at 5

6 AKTUELT institusjonene i unionsfellesskapet var for skjøre. De var for svake til å holde dette fellesskapet sammen, sier Angell, og viser til svenskenes manglende kontroll med norske ressurser: - I unionen med Danmark var Norge en ressurs. Men det er helt umulig å tegne et lignende bilde av det svensk-norske unionsfellesskapet. Svenskene eide ikke Norge. - Hva handlet den politiske debatten i Norge om i tiden før 1905? - Man kan ikke se det som skjedde i 1905 uavhengig av det som skjer i årene med Venstres program. På 1890-tallet stod det norske politiske miljøet veldig splittet. Da kjørte Venstre fram den såkalte konsulatsaken for fullt et krav om at Norge skulle ha et selvstandig konsulatvesen. Dette var de konservative i mot. På den tiden var det et veldig uforsonlig politisk klima i Norge, sier Angell. Samtidig spilte historikeren Ernst Sars en sentral rolle i å utforme et nasjonaldemokratisk program som også legitimerte en løsrivelse fra unionsfellesskapet. - Sars var den viktigste ideologen på den tiden. Han konstruerte et historieprogram som på en måte ga Venstre rett i at unionsoppløsningen var en naturlig følge av en lang utviklingslinje i norsk historie. Reaksjonene på det norske ønsket om løsrivelse var delt i Sverige. De aller fleste mente at unionen måtte oppheves, men på visse vilkår. Angell mener at det er en myte at Norge og Sverige stod på randen av krig i denne perioden. - Norge oppløste unionen på egen hånd, med stortingsvedtaket 7. juni. Jeg tror en fellesnevner i Sverige på den tiden var at man oppfattet den norske handlemåten som krenkende. Det er imidlertid en myte at svenskene var veldig aggressive. - Det fantes riktignok et miljø på høyresiden i det politiske spekteret som stod for en sterk konservativ nasjonalisme. Denne fløyen ønsket å gå til krig mot Norge for å tvinge gjennom et tettere unionsfellesskap. Men det var også en gruppering på venstresiden, blant annet sosialdemokratene, som mente at unionen skulle oppløses uten vederlag. - Hovedstrømningen, og særlig den liberale lederen Karl Staaff som ble statsminister i 1905, mente at den svenske æresfølelsen var krenket, og at Norge burde gjennomføre en folkeavstemming om vi ønsket å gå inn for en unionsoppløsning eller ikke. Forestillingen om at svenskene var veldig aggressive har vi brukt fra norsk side i ettertid for å legitimere vårt nasjonale fellesskap. Prosessen som førte fram mot 1905 og det som skjedde like etterpå, virket samlende på det nasjonale felleskap og det politiske miljøet i Norge, i følge Angell. Dette har gjort at spørsmål av politisk og kulturell valør har hatt en framskutt plass i den norske offentligheten gjennom hele det 20. århundret. Men like etter unionsoppløsningen var det også flere slike spørsmål som skapte konflikter, for eksempel språkspørsmålet. En vitsetegning fra et blad som het Vepsen illustrerer dette ved to russere som kommer til Norge og spør hvordan det står til med revolusjonen her. «Foreløpig slåss vi om hvordan den skal staves», svarer nordmennene. Likevel var det konsensus i perioden etter 1905 om at nasjonalstaten og dens institusjoner skulle være den overordnede institusjonen i samfunnsfellesskapet. Angell sier følgende om markeringen av unionsoppløsningen i 1905: - Hvis 1905 var en seier for noe, så var det en seier for de politiske institusjonene og deres robusthet. I dag har de politiske institusjonene blitt svekket og uthulet både i Norge og andre land, og det er alvorlig. Kanskje det er noe som vi virkelig burde fokusere på i forholdet til En refleksjon rundt vilkårene for demokrati både nasjonalt og internasjonalt burde være det viktigste rundt hundreårsmarkeringen. Referanser: Samlaget (2002): Den svenske modellen og det norske systemet Tilhøvet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Noreg ved overgangen til Det 20. hundreåret. 6

7 Anne-Cathrine Larsen er 40 år, fra 1, juni næringssjef i Finnmark fylkeskommune ( nå prosjektleder). Kommer fra Fredrikstad, har tre barn. Cand Polit med hovedfag i sosiologi fra Universitet i Bergen. Hva drømte du om å bli da du var barn? Jeg ville bli bonde eller tannlege og ettersom jeg ikke hadde odel på noen gård, så ville jeg lete etter en kjekk bonde som ville ha en tannlegefrue...vel, sånn gikk det ikke. Senere ville jeg bli skuespiller eller noe annet kunstnerisk, men se, her sitter jeg som byråkrat og trives meget godt med det! Hvilken kjent samfunnsviter ville du tilbrakt en uke sammen med på en øde øy? Jeg innlemmer herved Arne Næss sr i samfunnsviterfamilen og velger han! Vi skulle hatt samtaler om havet, livet, døden og kjærligheten... og økofilosofi. Dessuten skulle han lært meg overlevesstrategier på en øde øy og å klatre hvis det hadde vært en egnet fjellvegg der. Om du fikk velge på øverste hylle, hva er drømmejobben? Har nettopp hatt gleden av å høre foredrag av Sverre Kojedal om Snøhvitutbygginga i Hammerfest. Hver gang jeg hører han så lurer jeg på om jeg ikke egentlig skulle vært ingeniør og jobba med slike gedigne prosjekter. Det høres så artig ut! Hva har du på nattbordet? Nicolai Frobenius Teori og Praksis og Gert Nygårdshaug Liljer fra Jerusalem + en haug med uferdige lørdagsdagblad-kryssord HALLO SAMFUNNSVITER Er du fornøyd med lønnen din? Jeg er både fornøyd med lønna og utviklingsmulighetene jeg får i jobben min i Finnmark fylkeskommune. Hvilket samfunnsvitenskapelig uttrykk benytter du mest? Jeg tror det må være aktør. Som fylkeskommunal byråkrat med regionalutvikling som arbeidsområde er det aktører opp og ned og i mente. Det er næringsaktører og virkemiddelaktører og offentlige aktører og private aktører og partnerskapsaktører osv, osv... Beskriv din drømmearbeidsdag! Jeg er godt forberedt til spennende møter med aktører (!) som er viktige for utviklinga i Finnmark og får være med i prosesser som er betydningsfulle for framtida i fylket. Jeg jobber på lag med dyktige og engasjerte folk og vi produserer godt gjennomarbeida saker til politkerne våre. Vi får positive tilbakemeldinger fra politikere og folk i fylket og positiv omtale i media. Finnmark fylkeskommune har vedtatt mottoet Finnmark - der drømmer blir virkelighet så her hos oss kan godt en slik arbeidsdag bli virkelig! 7

8 NORSK UD Tegning av Hanne 8

9 NORSK UD MOTVILLIG OBSERVATØR TIL GLOBALE ENDRINGER - Global politikk skjer nå på langt flere arenaer enn før, og norsk UD er i ferd med å bli mer og mer marginalisert, fordi organisasjonen ikke er i stand til å møte disse endringene med fleksibilitet. En organisasjon hvor et år med saksbehandling hjemme anses som viktigere for å stige i gradene enn etterutdanning på Harvard er en umoden organisasjon, sier forsker Iver Neumann. AV: KARI-ANNE ULFSNES Reinåsutvalgets rapport er en realitet. Rapporten har gjennom sin behandling av UDs håndtering av flodbølgekatastrofen i Asia også satt et konsentrert flomlys på UDs generelle organisasjonskultur. Iver Neumann, som både har jobbet i UD og forsket på UD og det norske diplomatiets historie, mener at UDs håndtering av flodbølgekatastrofen i Asia satte på spissen noen grunnleggende utfordringer for organisasjonen som handler om langt mer enn hvem var hvor og hvem gjorde hva. - Det denne saken aktualiserer, og som pressen burde gripe mye mer fatt i, er at man har tenkt alt for lite systematisk gjennom hva UD skal gjøre generelt. Hva er UDs plass i en globalisert verden? Neumann beskriver UD som en svært sentralstyrt organisasjon hvor informasjonsflyten er strengt hierarkisk og svært lukket, og hvor det fremdeles er det gammeldagse diplomatiet mellom nasjonalstater som er fremste mål og oppgave. Hans poeng er at globaliseringen etter hvert har medført en så stor strøm av mennesker, varer, tjenester og ideèr at det å fortsette å betrakte andre staters utenriksdepartement og diplomater som de mest relevante Andre er svært problematisk. Den norske modellen - Men når det gjelder aktiviteter som bistand og demokratieksport samarbeider jo norsk UD med andre aktører? - Ja. Det er jo dette som er så paradoksalt. På 90-tallet fremdyrket man innen UD det som fikk navnet den norske modellen, hvor hovedpoenget nettopp var at forskjellige aktører, som for eksempel Forsvaret, Kirken, frivillige organisasjoner og UD - skulle arbeide sammen. Hvis en av hovedutfordringene i arbeidet med flodbølgekatastrofen var at ulike aktører måtte jobbe sammen, og UD var motvillig til det, hva skyldes det da? Forklaringen på dette, fortsetter Neumann, er at den norske modellen ble utarbeidet og har blitt brukt i bare en begrenset del 9

10 NORSK UD av UD, nemlig den som arbeider med Sør-politikk, med utviklingsarbeid, katastrofehjelp, nødhjelp og fredsmekling. Sør-politikk forvaltes av et par av UD-husets avdelinger. Den måten man har jobbet på i disse avdelingene har ikke smittet over til organisasjonen for øvrig. Derfor var det ikke nærliggende for UD å jobbe tett med politiet eller andre. Man tenker at man skal ta et overordnet grep, gjøre ting fra toppen, slik man har tradisjon for å gjøre. - Hva er grunnen til at det er så lite kontakt mellom kjerne- UD og bistands-ud? Har det å gjøre med at man har to statsråder? - Det er en del av det. Det handler imidlertid også om hvem som regnes som vi og hvem son regnes som de. Snakk med folk som kommer fra utviklingssiden i UD. Selv etter 15 år føler de seg ikke nødvendigvis som del av organisasjonen. Integreringen av UD er mangelfull, mener Neumann. Han tror heller ikke at flyttingen av 50 mennesker fra NORAD til UD i fjor får noen konsekvenser for den dominerende UD-kulturen. - Terje Tvedt hevder at utviklingsspørsmål har tatt over norsk utenrikspolitikk, med henvisning til at mye av pengene UD forvalter går til utvikling. Men det han ikke ser på er i hvilken grad dette gir status, om det å jobbe med utvikling gir grunnlag for opprykk internt. Det gjør det ikke. Nye oppgaver forblir i periferien Når UD har fått ansvar for nye oppgaver, har de opprettet en ny funksjon, men gjerne langt ute i organisasjonen. På denne måten har nye arbeidsfelt ikke blitt del av det som regnes som de viktige kjerneoppgavene, sier Neumann. I sin studie av det norske diplomatiet konkluderer han med at man kan ikke forvente at Utenriksdepartementet og diplomatiet selv skal ta noen initiativ til endringer. Han beskriver diplomatiets holdning til endring som «aktivt hvilemodus.» - Når noen tar initiativer til endring, ser diplomatiet det som sin rolle å levere motforestillinger. Samtidig slutter imidlertid det norske UD og diplomatiet svært lojalt opp om vedtak som er fattet. Men denne impulsen til å avstøte endring er farlig for UD. Global politikk skjer nå på langt flere arenaer enn før, og det vi kan observere nå er et norsk UD som er i ferd med å bli mer og mer marginalisert, fordi organisasjonen ikke er i stand til å møte disse endringene med fleksibilitet. For eksempel er det nå flere som jobber med sikkerhetspolitikk i Forsvarsdepartementet enn i UD. Og på Statsministerens kontor har man opprettet en egen internasjonal avdeling, som håndterer flere og flere spørsmål som det ville være naturlig at UD hadde hånd om, for eksempel i forhold til Europa-politikken. - Men, har det noe å si at stadig flere utenrikspolitiske spørsmål og oppgaver forvaltes av andre departementer eller Statsministerens kontor? - Ja, jeg tror det. Det er situasjoner hvor det er viktig at staten kan generere en stemme. Hvis du jobber i Samferdselsdepartementet ser verden ut som et stort nettverk av kommunikasjonsårer. Derfor er det viktig å ha en koordinerende instans som har som oppgave å se helheten. Endring må komme utenfra - Hvor må initiativ til endring komme fra, når de ikke kan komme innenfra? - Fra statsråden, fra politikerne. Problemet er imidlertid at de færreste politikere har noen særlig interesse for organisasjonsarbeid. Og det ville være en formidabel oppgave. De fleste vil nok heller bruke tiden sin på spesifikke saker. - Mange av de ansatte i UD rekrutteres gjennom aspirantkurset. Kan det være et sted å starte for å få en mer dynamisk organisasjon? - Det tror jeg ikke. Standarden på aspirantkurset har sunket, det er kutt både på lengde og innhold. Men et større fokus på etterutdanning kunne vært viktig. Etter noen år i organisasjonen slipes kantene ned. Etterutdanning er vanlig i mange utenrikstjenester. Også norsk UD har plasser til dette, blant annet på Harvard. Men et slikt år betraktes ikke som interessant av de ansatte. Et år med saksbehandling på Victoria Terrasse anses som viktigere for å stige i gradene enn et år på Harvard. Etter min mening er en organisasjon med slike insentivstrukturer en umoden organisasjon. Vi står overfor en periode med innovasjon i diplomatisk kultur. Men i norsk UD står man foreløpig som motvillige observatører til disse endringene, sier Neumann. Iver Neumann opplever at det er vanskelig å fremme en mer prinsipiell debatt om UD rolle. - I Norge følger vi den tyske tradisjonen hvor de intellektuelles fremste rolle er å hjelpe staten. - Hvordan forholder UD-byråkrater og politikere seg til dine og andre forskeres beskrivelse av situasjonen? - En vanlig holdning er å si at dette er overdrivelser. Man henviser til at det gjøres mye bra arbeid i UD. Og det er helt riktig det. UD er fullt av flinke og svært kompetente mennesker. Problemet er måten arbeidet organiseres på. Hele måten arbeidet er satt opp på er så ritualisert, at hvem som utfører oppgavene er mindre viktig. Når det gjelder politikere så leser jo ikke de faglitteratur. De som bestemmer leser ikke, og de som leser bestemmer ikke. Det man må gjøre er derfor å skape en politisk debatt, som øver press på politikerne. Hva kan gjøres med UD? Det ser ut til å herske stor enighet om at UD trenger en mindre hierarkisk organisering for å bli en mer dynamisk organisasjon. - Dette er nødvendig for at den riktige kompetansen kan få treffe avgjørelser, sier Iver Neumann. Neumann tror ellers at det viktigste er å gjenopprette en planavdeling. Planavdelingen i UD ble lagt ned for noen år siden. Det ble argumentert med at hver avdeling skulle gjøre sitt eget planarbeide. Problemet med dette, mener Neumann, er bare at det langsiktige planarbeidet aldri prioriteres, i forhold til det løpende saksbehan- 10

11 dlingsarbeidet. Man trenger instanser innenfor en slik organisasjon som har som oppgave å ha et mer overordnet blikk, og som kan bidra til at de ulike avdelingene har felles fora hvor de får diskutert hvordan man skal forholde seg til felles overordnede problemstillinger. Et annen forslag fra Neumann er å få presse-, kultur- og informasjonsarbeid inn overalt i organisasjonen. - Videre bør man gå gjennom og bestemme seg for hva en konsulattjeneste skal være i en globalisert verden, og man bør også tenke videre gjennom nordisk samlokalisering av ambassader og konsulater. Man burde også se på hvor heldig det er at utviklings- og utenrikspolitiske spørsmål behandles i samme departement, sier han. Iver Neumann har arbeidet som seniorrådgiver ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Han er nå ansatt som 1. amanuensis ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Regjeringens ansvar Den administrative organiseringen av departementene er regjeringens ansvar og avstedkommer sjelden politisk interesse eller initiativ. Men tsunamikatastrofen har definitivt skylt UD inn på den politiske arena. Samtidig som stortingsrepresentanter Samfunnsviteren har snakket med fremholder at det er regjeringens ansvar å organisere sitt apparat, er det likevel mer åpenhet enn vanlig blant representantene for å kommentere organiseringen av regjeringens utenriksadministrasjon. Åslaug Haga, leder i Senterpartiet, medlem i utenrikskomiteen og tidligere UD-ansatt, er en av de som Haga synes Neumanns tanker om den dårlige integreringen mellom «kjerne-ud» og «bistands-ud» er interessante. Men hun tror ikke at det er uheldig å håndtere utenriks- og bistandsspørsmål i samme departement. Foto: Senterpartiet NORSK UD ønsker at oppmerksomheten rundt UD i forbindelse med håndteringen av tsunamikatastrofen skal bidra til en bredere debatt om UD. Det finnes nå hundrevis av UDere i det norske samfunn, sier Haga. - Alle institusjoner spiller nå på den internasjonale arena. Dette endrer også UDs rolle. De politisk ansvarlige må avklare hva som skal være UDs rolle i dette bildet. Så må UDs organisasjon bygges opp i forhold til dette. For UDs del er systemet der definitivt i stand til å følge opp slike initiativ, fremholder Haga, som ikke vil si seg enig i Neumanns diagnose om at UD i seg selv er endringsuvillig. Rendyrking av policyarbeid Haga synes Neumanns tanker om den dårlige integreringen mellom «kjerne-ud» og «bistands-ud» er interessante. Men hun tror ikke at det er uheldig å håndtere utenriks- og bistandsspørsmål i samme departement. - Jeg mener at tradisjonell utenrikspolitikk og bistandspolitikk har vært for lite koblet sammen. Jeg tror at bistand kan brukes konstruktivt i politisk sammenheng. Når det er sagt mener jeg samtidig at den justeringen som ble foretatt i fjor, hvor en del av NORADs oppgaver ble flyttet til UD, var uklok. De oppgavene som ble flyttet over er de som særlig angår pengehåndtering. Jeg tror at styring av bistandspolitikken skal skje mindre gjennom den praktiske pengehåndteringen og mer gjennom politikkutforming. Etter min mening bør UD for det første være et policydepartement, og for det andre være et servicedepartement. Haga er ikke enig med Neumann i at gjenopprettelsen av en planavdeling vil ivareta organisasjonens behov for integrasjon og langsiktig tenking og strategiutvikling. - Jeg mener at det å ha selvstendige planavdelinger ikke har fungert i UD. I min tid i departementet var jeg med på oppretting og nedlegging av to planavdelinger. Planavdelingene har forblitt satellitter. Man har ikke klart å integrere de i organisasjonen. Jeg tror at hvis man rendyrker policyarbeidet i UD og setter noe av det ordinære saksbehandlingsarbeidet ut til andre institusjoner, så vil avdelingene i UD få frigjort tid til også å holde på med nødvendig planarbeid, mener Haga. Avventende forventning Også i SVs stortingsgruppe er det interesse for organiseringen av UD. Bjørn Jacobsen, som sitter i Utenrikskomiteen for partiet, forteller at SV var det eneste partiet som kom med en merknad i forbindelse med at UD tok over oppgaver fra NORAD i fjor. - Vi har etterspurt en evaluering av denne omorganiseringen. Jacobsen er enig med Neumann i at det var en dårlig ide å legge ned planavdelingen. - Det må vi alle ta kritikk på. Det som er viktig nå er å få en debatt i gang - og holde den i gang. Det skal være artig å jobbe i UD, det skal være artig å gå på jobb. Derfor må noe gjøres med organisasjonskulturen. Målet vårt er at Utenriksdepartementet skal være blant de mest moderne i Europa, sier 11

12 NORSK UD - Hittil synes jeg ikke vi har sett at statsråden har vist noen særlig forståelse for at UD trenger en skikkelig gjennomgang av sin organisasjonskultur og organisering, sier SV-politiker i Utenrikskomiteén Bjørn Jacobsen. Foto: Gunn Kvalsvik Jacobsen. Jacobsen uttrykker en avventende forventning til hva den nåværende politiske ledelsen vil gjøre. - Hittil synes jeg ikke vi har sett at statsråden har vist noen særlig forståelse for at UD trenger en skikkelig gjennomgang av sin organisasjonskultur og organisering. I følge Reinåsutvalget hersker det blant annet en fryktkultur og fryktbasert ledelsesstil i UD. Da er jeg ikke sikker på om den raske ansettelsen av den nye utenriksråden er det riktige valg i denne situasjonen. Nå kan imidlertid ikke Stortinget dirigere statsråden i hvordan han skal organisere UD. Jeg går ut fra at regjeringen vil ta skritt for å ta i bruk rådende kunnskap om hensiktsmessige organisasjonsendringer, sier Jacobsen. En myte at UD ikke kan endre seg Hos den politiske ledelse i UD mener man at kritikken av UD til dels skyter over mål og at Neumanns beskrivelse av UD er enkel og fordumsfull. - Det er en myte at ikke UD er i stand til å endre seg. UD er i kontinuerlig endring. Jeg opplever at UD er et system med høy faglig kvalitet og svært dyktige medarbeidere. Jeg synes Neumanns beskrivelse av UD er svært enkel og fordomsfull, sier Sylvi Graham, statssekretær i UD. - Hvordan vil UDs politiske ledelse bruke gjennomgangen av håndteringen av flodbølgekatastrofen til å se nærmere på UDs organisering mer generelt? - Politisk ledelse i UD er svært opptatt av å følge opp Reinåsrapporten på en skikkelig måte. Flere organisatoriske grep er allerede tatt i UD, blant annet er evnen til å håndtere store kriser blitt styrket. I tillegg arbeider regjeringen nå med en stortingsmelding om krisehåndtering, som skal legges frem for Stortinget med det aller første. Kritikken etter tsunamien har, som du vel påpeker, også gått på organiseringen av UD for øvrig. Departementet er, som nevnt, i kontinuerlig endring og omlegging, for å kunne stå best mulig rustet til å ivareta sine mange oppgaver. En del av den generelle kritikken mot organiseringen av - og kulturen i UD skyter over mål. Men jeg erkjenner allikevel at vi har mye å ta tak i internt, og jeg kan love at vi tar oppgaven alvorlig. Jeg er overbevist om at UDs ansatte vil se endringer i tiden fremover, sier Graham. Graham lover at det vil bli lagt stor vekt på å ha en dialog med de ansattes organisasjoner for å utvikle UDs organisasjon videre. - Alle skal ha mulighet til å fremme sine synspunkter og komme med sine forslag. Langvarig intern kritikk opp på bordet Om UD trenger egne instanser som ivaretar organisasjonens behov for integrasjon og for langsiktig tenking og strategiutvikling, slik Neumann argumenterer for, kommenterer Graham slik: - Signaler om behov for endring mottas kontinuerlig både fra utsiden og innsiden av huset. UD hadde tidligere en egen plan- og evalueringsenhet. Den er nå videreført delvis i det som nå kalles sekretariat for organisasjonsutvikling, delvis i de enkelte avdelinger, og delvis er plan- og evalueringsarbeidet lagt til NORAD. Det finnes ingen fasitløsning på hvordan det langsiktige plan- og evalueringsarbeidet best kan håndteres, men vi er åpne for endringer også her og jeg utelukker ikke nye tiltak. En del av forholdene som Reinåsrapporten tar opp har fagforeningene i UD prøvd å fremme internt over lengre tid. - Denne eksterne kritikken vil gi oss mer slagkraft i vårt videre arbeid. Det er også viktig for oss at utvalget så entydig plasserer ansvaret hos ledelsen, der det hører hjemme, og at den gir de enkeltansatte et godt skussmål, sier leder for Akademikerne i UD, Lars Andersen. Han beskriver stemningen i UD som blandet. - Det er selvsagt sterkt å oppleve krass kritikk over så lang tid. Men det er også en stemning av lettelse. Reinåsutvalgets rapport konkretiserer kritikken og gjør det dermed lettere å fokusere på hva som er galt. I følge Andersen råder det sterke forventinger blant de ansatte til at kritikken av UDs håndtering av tsunamikatastrofen og Reinåsutvalgets rapport skal avstedkomme store forbedringer i UDs organisasjon. - Akademikerne UD vil være pådriver for å få dette til, og vi forventer at ledelsen vil involvere de ansattes representanter i dette arbeidet. Vi vil blant annet jobbe for at UD skal få færre beslutningsnivåer, bedre informasjonsformidling både internt og eksternt og langt bedre teknisk utrustning og opplæring i bruk av dette. Andersen sier seg både enig og uenig med Iver Neumanns påstand om at UD ikke kan endre seg in- 12

13 nenfra. - Gjennomgripende endringer må nødvendigvis komme ovenfra. Det er åpenbart et politisk ansvar. Men UD s ansatte er både villige til endring og svært tilpasningsdyktige. Vi må forholde oss til endringer og skiftende kontekster hele tiden. Og som sagt har de ansattes organisasjoner lenge vært pådrivere for endringer. - Reinåsrapporten beskriver UD som et arbeidssted hvor mange opplever at det er lite rom for å uttrykke kritikk. Hva har det å si for dette at UD er en arbeidsplass med hyppige forflytninger? - Jeg tror de ansatte opplever dette svært forskjellig. Det spesielle med UD er kanskje at såpass mange ansatte har livslange karriereløp innen systemet. Da blir velvilje fra administrativ ledelse viktig for ens karriereløp i forhold til tilsettinger og geografisk forflytting. Derfor blir det spesielt viktig at ledelsen skaper åpenhet og takhøyde internt i organisasjonen og at de klarer å formidle tydelig at de ønsker intern kritikk og saklige motforestillinger velkomne. Det vil gi et langt bedre beslutningsgrunnlag i vårt daglige arbeid, sier Andersen. - Iver Neumann mener at et større fokus på etterutdanning kan være viktig for å få en mer dynamisk organisasjon. Men i følge han anses et år med saksbehandling på Victoria Terrasse som viktigere for å stige i gradene enn et år på Harvard. Hvordan arbeider Akademikerne med etterutdanningsmuligheter? - Spørsmålet om etterutdanning henger sammen med en debatt i UD som går på forholdet mellom generalister og spesialister. UD trenger utvilsomt begge deler, men NORSK UD Lars Andersen sa ja til å bli nominert til ny leder for de Akademikerorganiserte i UD før jul i fjor. Dette tillitsvervet ble definitivt svært annerledes og langt mer omfattende enn han hadde forestilt seg. Foto: Kari-Anne Ulfsnes. spesialistene har ofte opplevd at deres kompetanse ikke verdsettes nok i systemet. Andersen sier at dette handler også om hvordan systemet premierer arbeidserfaring utenfra. - Etterutdanning og erfaring utenfra bringer utvilsomt verdifulle erfaringer inn som kan bidra til å gjøre organisasjonen mer dynamisk. For å få de ansatte mer motivert til dette må det imidlertid lønne seg i form av stillingsopprykk eller lønnsøkning. Om etterutdanning og erfaring utenfra skal tillegges større vekt enn erfaring fra UD når det gjelder utnevnelser er et spørsmål det er vanskelig å lage generelle regler i forhold til. Det må avgjøres fra sak til sak. I følge Andersen har ikke Akademikerne UD hatt noe sterkt fokus på spørsmål om etterutdanning og kompetanseutvikling. - Men dette er et spørsmål vi bør jobbe mer med fremover. Andersen sier at de ansatte opplever det som spennende og kjærkomment at UDs rolle og norsk utenrikspolitikk kommer på dagsorden. - I denne debatten har selvsagt de ansatte mye å bidra med, men det er til slutt det politiske Norge som må definere hva som skal være norske utenrikspolitiske prioriteringer, og påse at UDs organisasjon og ressurser tilpasses de utenrikspolitiske oppgaver vi skal utføre. FAKTA: Rundt 450 av UDs omtrent 2200 ansatte er organisert i fagforeninger som er tilsluttet Akademikerne. Av disse er omtrent 300 organisert i Samfunnsviterne. - Det er en myte at ikke UD er i stand til å endre seg. UD er i kontinuerlig endring. Jeg opplever at UD er et system med høy faglig kvalitet og svært dyktige medarbeidere. Jeg synes Neumanns beskrivelse av UD er svært enkel og fordomsfull, sier Sylvi Graham, statssekretær i UD. Sjefen selv, Jan Petersen, var ikke mulig å få i tale. Foto: UD 13

14 MENINGSFYLT ARBEID En jobb med mening Mange samfunnsvitere drømmer om å jobbe i en organisasjon. I alle fall er det mange som snakker om det i studietiden. Det handler om å jobbe med noe som betyr noe for flere enn seg selv. Øystein Bakke i FORUT har gjort det nesten hele sitt yrkesaktive liv. Og det angrer han ikke på. Da flodbølgen ved juletider rammet store deler av Sør- Øst Asia kunne de fleste kjenne på maktesløsheten over å ikke kunne hjelpe til. Passivt ble vi sittende foran TVen og se galskapen som utspant seg. En av de som kunne bidra var FORUT og Øystein Bakke. - Jeg husker ennå sjokket jeg opplevde da jeg våknet opp og hørte nyhetene. Det var helt uvirkelig. Likevel forstod jeg at der var en jobb å gjøre og at FORUT, med våre ressurser og apparat, kunne bidra på en konstruktiv måte. Karriere - Jeg begynte å jobbe i FORUT allerede i 1993, og det er ikke helt tilfeldig at jeg jobber akkurat her, forteller Bakke. Jeg har alltid vært politisk aktiv og skrev hovedfagsoppgave i Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som omhandlet den etniske konflikten på Sri Lanka. Mine støttefag er religionshistorie og sosialantropologi. Beggge fag som vendte interessen "utover" landegrensene. Både fokus i studiet og en interesse for organisasjonsarbeid, gjorde at jeg hadde noe mer enn bare et hovedfag når jeg var klar for arbeidslivet. Dette tror jeg det er mange som undervurderer viktigheten av når man studerer og senere skal søke seg jobb. Fra 1993 jobbet Bakke først to år på FORUTs hovedkontor som ligger på Gjøvik, men i perioden mellom 1995 til 1997 var han stasjonert på kontoret i Colombo AV GUNN KVALSVIK på Sri Lanka. - Jeg stortrivdes de to årene jeg jobbet på Gjøvik, men da det bød seg en sjanse til å reise ut var jeg ikke i tvil. Det var en kjempeopplevelse. Tilfredsstillende å være ute der det skjer og prosjektene er, og å se at hjelp faktisk når frem og gir folk et bedre liv gjør meg både ydmyk og glad. Jeg reiste dit sammen med min kone og var der i to år. - Og så kom du til tilbake til Norge? - Da jeg kom tilbake til Norge, var jeg klar til å gjøre noe nytt. Kanskje følte jeg at jeg måtte prøve noe annet, og at utenlandsoppholdet gjorde at det var naturlig å skifte beite? I alle fall sa jeg opp, og noen år jobbet jeg på forskjellige steder. Jeg var blant annet journalist på Venstres pressekontor og hadde en tid jobb i Hydro Media. Jeg har alltid likt å skrive, og hadde da som nå, tro på at en så langt som råd må prøve å realisere sine drømmer. Et par år senere tok FORUT kontakt. De hadde et tilbud. - Da FORUT tok kontakt igjen brukte jeg ikke lang tid på å bestemme meg. De ønsket å ha et menneske i Oslo. Du skjønner at hovedkontoret vårt ligger på Gjøvik og regionskontoret vårt her i Oslo. I motsetning til alle andre altså, ler Bakke. Men altså, jeg fikk tilbud om en jobb og kjente at jeg slett ikke var ferdig med bistand. At jeg fremdeles var engasjert i det FOR- UT stod for og jobbet med. For meg er dette viktig. Distribusjon av vann på østkysten av Sri Lanka.Foto: FORUT. Hva er FORUT? FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling er en norsk organisasjon med basis i de norske freds- og edruskapsorganisasjonene IOGT, Juvente og IOGT-Jr. Formålet er å medvirke til sosial mobilisering av fattige og undertrykte i deres kamp for bedre levekår og grunnleggende menneskerettigheter, gjennom bistandstiltak, holdningsskapende virksomhet og politisk bevisstgjøring. Arbeidsoppgaver Øystein Bakke har ansvaret for noen egne prosjekt og i tillegg jobber han med informasjon. Men det overordnede også i hans prosjekt er fokus på alkohol, rus og utvikling. - Konkret går min jobb ut på å utvikle organisasjonens kompetanse og informasjonsarbeid. Det betyr at jeg skal ha tett kontakt med det som foregår innenfor forskning, i andre organisasjoner og i politikken. I tillegg består jobben i å opprettholde og utveksle erfaringer med flere større internasjonale nettverk. Jeg 14

15 MENINGSFYLT ARBEID har også ansvaret for å arrangere workshops og konferanser. - Du sa at du sitter alene på et kontor her i Oslo, blir ikke det ensomt? - Nei, det blir det ikke. Jeg har nær kontakt med kontoret på Gjøvik og en dag i uken reiser jeg oppover. Nesten daglig er jeg i møter og da treffer jeg selvsagt en god del mennesker. I tillegg er jeg samlokalisert med flere andre organisasjoner og får derfor tilfredstilt den daglige smalltalken. - Reiser du mye? - Nei, jeg reiser kanskje tre eller fire ganger i året. Med to småbarn og familieliv er det akkurat passe. Organisasjonen FORUT FORUT er nummer ni i størrelse av organisasjoner som mottar midler fra NORAD for å drive utviklingsarbeid. I praksis betyr det at organisasjonen søker penger for sine prosjekt, skaffer til veie 10 % selv og får dekket 90 % gjennom NORAD. - Vi arbeider nokså likt andre organisasjoner som mottar støtte. Søknadsskriving, rapporter og kontakt med NORAD er dermed en viktig del av arbeidet. Det som er positivt, slik jeg ser det, er at vi er så små at det er lettere å fokusere og å se resultater. Altså at apparatet ikke blir for stort. - Har du noen eksempler på det? - Under hjelpearbeidet etter Tsunamiflodbølgen var FORUT en viktig aktør siden vi allerede har et relativt stort apparat på Sri-Lanka. På grunn av størrelse og vår sterke lokale forankring fikk vi fort en forståelse av omfanget av katastrofen og hvilke oppgaver som burde prioriteres først. Og dermed kunne vi handle realtivt raskt. Gode råd - Det er mange både nystuderte og andre samfunnsvitere som drømmer om en jobb i en organisasjon. Har du noen gode råd? - Jeg tror mange studenter bruker for mye energi på studier og karakterer. Selvsagt er dette viktig, men når en skal ut i arbeidslivet er det mange som etterspør annen kompetanse. Da er det nyttig å vise at en har interesser utenfor lesesalen. Har du allerede vært i arbeidslivet noen år, må en begynne med å se på om kompetansen en har opparbeidet seg gjennom tidligere yrker kan brukes der en ønsker å jobbe. Der finnes mange organisasjoner og dertil arbeidsoppgaver. Kanskje er det en ide å starte med frivillig arbeid. De fleste har lokalavdelinger eller tilsvarende. Øystein Bakke jobber i FORUT. Foto: Gunn kvalsvik. 15

16 SOLIDARITETSARBEID Utdanning for utvikling URACCAN-universitetet på Atlanterhavskysten i Nicaragua ble etablert for 11 år siden. Prosjektet ble startet på initiativ av lokale akademikere med målsetting å fremme autonomiprosessen gjennom tilbud om relevant høyere utdanning som var tilpasset sosiale, geografiske og kulturelle forhold i regionen. Tross dårlige odds og motarbeiding fra nasjonale myndigheter, overlever universitetet som geografisk er spredd rundt og lokalisert i fire byer. TEKST: GUNN KVALSVIK FOTO: SAIH - Sier du at du er fra Atlanterhavskysten i Nicaragua, vil de som bor på den vestlige delen av landet mene mye om deg. At du har lav utdanning, at du er primitiv, kommer fra en eller annen urbefolkning (i negativ betydning), mistenke deg for å drive med narkotika, osv. Det er Angie Martines Peralta som sier dette. Hun er i Norge i forbindelse med SAIHs kampanje som fokuserer på urfolkskvinner. Parolen er Hvem er din heltinne? Angie jobber som forsker ved CEIMM, et institutt under URACCAN-universitetet, som forsker og lager dokumentasjon på kvinner ved Atlanterhavskysten. URACCAN og atutonomiprosessen URACCAN har utviklet seg til å bli en livskraftig institusjon som både har bidratt til å vitalisere utdanningssektoren i regionen og er en viktig aktør i autonomiprosessen, forteller Angie. Atlanterhavskysten består av to regioner en i nord og en i sør. - Vår del av Nicaragua er delt inn i to autonome deler. Det betyr at vi har delvis selvstyre fra hovedadministrasjonen i Managua. Dette er på mange måter bra siden det gir oss muligheter til å påvirke utviklingen i regionen vår. Problemet er at vi ikke har tilstrekkelig kompetanse til å gjøre det bra. Korrupsjon og kunnskapsmangel preger politikken. Jeg er overbevist om at om flere forstod mer og dermed engasjerte seg, ville regionene se helt annerledes ut, forteller Angie. Kunnskap og skjeve forhold For mange nordmenn er Nicaragua et land en assosierer med bistand. NORAD, fredsbrigader og SAIH har alle hatt og har prosjekter i landet. Landet har i flere tiår vært preget av borgerkrig, det har opparbeidet seg en ekstremt høy utenlandsgjeld. Dette har ført til stor grad av korrupsjon og uro, og gjort at folk har vært helt eller delvis avhengig av ekstern bistand. Den delen av Nicaragua som kommer dårligst ut, er et stort område som ligger på Atlanterhavskysten. Tross store naturressurser er infrastrukturen elendig, 90 % av befolkningen er definerte som fattige og analfabetismen er urovekkende høy. Befolkningen er sammensatt av mange minioritetsgrupper. De viktigste er Ramafolket, Mayagna, Miskitoene, Kreolene, Garifunaene og Mestisene. Angie Martines Peralta har stor tro på kunnskapens makt: - Vi vet veldig lite om denne delen av landet. Lite dokumentasjon og forskning er gjennomført. Da tenker jeg både i forhold til historien vår, befolkningsgrupper og kultur. Mangelen på kunnskap er med på å hindre utviklingen i landsdelen. Med mer kunnskap kunne vi utviklet en sterkere identitet og stolthet, og ikke minst kunne vi utviklet landsdelen og ressursene her på en mye bedre måte. - Hvilken rolle har universitetet i denne prosessen? - Jeg tror det kan spille en sentrale rolle, men at det er en stor jobb som må gjøres, sier Angie Martines Peralta, optimistisk. - Universitetet har i dag ca 5000 studenter og tallet øker hvert år. Kunnskap og forståelse er viktige nøkkelord både for å snu den negative utviklingen, men også for at folk kan få mer innsikt i sammenhenger og dermed ta grep om større utviklingsmuligheter i regionen. Eget kvinneinstitutt Fattigdom og undertrykking er stikkord som er gjengangere i beskrivelsen av Atlanterhavsregionen i Nicaragua. Å sette fokus og prøve å endre kvinners situasjon mener mange er en konstruktiv måte 16

17 SOLIDARITETSARBEID å møte problemene. Det er under denne forutsetningen at The Multiethnic Women`s Center of Research, Institute of URACCAN (CEIMM) ble etablert. Konkrete målsettinger er dokumentasjon, bevisstgjøring og initiering av konkrete prosjekt. - Bevisstgjøring på egen rolle er avgjørende for endring, sier Angie, som selv jobber som forsker ved dette instituttet. Det handler om å gjenoppdage stoltheten av det kvinnene tradisjonelt har stått for i regionen. Bruke vår lokale historie til å komme videre. Vestlig feminisme er ikke nødvendigvis løsningen. Den fungerer i land som er bedre stilt. I vårt område er det først og fremst å forstå egne rettigheter og å skape egne produksjoner som gjelder. - Hva er den største utfordringen når det gjelder situasjonen for kvinnene? - Fattigdom, svarer Angie kontant. - Når kvinner ikke kan lese eller skrive, og kanskje ikke engang eier en liten jordlapp, er det vanskelig å skape et bedre liv enn det hun fikk gjennom sine foreldre. Ofte får disse kvinnene barn tidlig, pappaen er kanskje ukjent eller stikker av, og dermed befinner kvinnene seg i en dobbelt vanskelig situasjon. Det er slike onde sirkler som må stoppes. Stor kvinneandel Kvinnene er ivrige studenter ved universitetet. Og ved de fleste institutter er det flere kvinner enn menn. Angie forklarer dette med tradisjonelle kjønnsdelinger der menn jobber i primærnæringene og blir hjemme, mens kvinnene søker ser videre. - Vi har en stor andel kvinner i vårt system. Det er vi stolte av. Mange er er deltidsstudenter og studerer ved siden av jobb og familie. Det er beundringsverdig når kvinner bruker netter og helger på studier. Kunnskapshunger og ønske om et bedre liv er drivkraften. - Er det mulig å få jobb etter endt utdanning? - Det er dessverre vanskelig. Større produksjoner er lagt til den rike delen av landet vårt. Det samme gjelder alt av offentlige kontorer. Rent formelt er hele 80 % av arbeidsstyrken arbeidsledige i de to regionene. Det betyr selvsagt ikke at folk ikke jobber, alle må jobbe for å klare seg. Arbeidsledighetstrygd finnes ikke. For å overleve driver mange mindre buisinesser ved siden av subsistensjordbruk og fiske. URACCAN-universitetscampus i Bluefields 17

18 SOLIDARITETSARBEID FAKTA 6 % av Nicaraguas nasjonalbudsjett går til høyere utdanning. URACCAN er hvert år med i kampen om å få tildelt midler de har krav på. I tillegg finansieres utdanningen av eksterne donorer. Slik blir du kvitt studielånet Er studielånet tungt å betale? Ønsker du å få lavere terminbeløp og redusere gjelda med inntil ,- kr hvert år? Det er faktisk mulig: Det eneste som kreves er at du bor og jobber i Finnmark eller Nord-Troms ellers er det ingen betingelser knyttet til denne gode ordningen. Ordningen med nedskriving av studielån for lånetakere som er bosatt i Finnmark og Nord-Troms ble bestemt av Stortinget i Ordningen innebærer at lånetakere som er bosatt i en av de sju kommunene i Nord-Troms eller en av de 19 kommunene i Finnmark, årlig får nedskrevet lånesaldoen med 10% av opprinnelig lånesum, men maksimalt ,- kr hvert år. Hvilke konsekvenser har dette egentlig, og hvilken effekt har dette på den personlige økonomien? Etter sju til åtte års studier hadde jeg opparbeidet meg et betydelig studielån på den nette sum av ,- kr. Dette innebar en innbetaling på nesten 7000,- kr hver tredje måned i overskuelig framtid til Statens Lånekasse. Lånet skal betales ned i løpet av 20 år, og det er ingen tvil om at man betaler langt over den summen man har fått låne etter at rentene er påløpt. En stor utgift som alltid må tas med når det økonomiske puslespillet skal legges. Staben i CEIMM Samfunnsviternes arbeid med internasjonal solidaritet Samfunnsviternes fagforening har nedsatt en arbeidsgruppe innen området internasjonal solidaritet. Samfunnsviternes hovedstyre har vedtatt å avsette inntil kr til SAIH sitt prosjekt ved universitetet URACCAN i Nicaragua for SAIH og Samfunnsviternes arbeidsgruppe for internasjonal solidaritetsarbeid vil følge opp prosjektet. Jeg fikk imidlertid jobb i Finnmark da jeg var ferdig utdannet, og har allerede merket den økonomiske gevinsten ved nedskrivingen. Etter to år betaler jeg 3000,- kr mindre i terminbeløp det vil se at jeg har en tusenlapp mer å rutte med i måneden! Nå ser jeg fram til neste nedskriving da få jeg kr mindre i lån, og ytterligere mindre i terminbeløp. I løpet av fire små år er lånet redusert med kr!!! Etter å ha bodd og arbeidet i Finnmark eller Nord-Troms i 10 år er jeg ikke lenger kunde i Statens lånekasse. At det i tillegg finnes andre personlige økonomiske fortrinn ved å bo og leve i Finnmark og Nord-Troms tar jeg som en ekstra bonus! Jeg har med andre ord ingen flytteplaner, men koser meg med tanker om hva jeg skal gjøre med pengene jeg har til gode de neste årene.. Har du lyst å vite mer? Se nettsiden Leserinnlegg av Cand. polit Stine Larsen, fylkesplanlegger Finnmark fylkeskommune Blåklokker på Finnmarksvidda. Foto: Trond Magne Henriksen 18

19 Norsk arbeidsliv: Nye ideer tilpasset etablerte tradisjoner BOKTIPS AV: HEGE TORP. FORSKNINGSLEDER VED INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING Arbeidslivet er i stadig endring. Det er ikke bare en myte. Men de fleste endringer skjer langsomt og ikke alltid i tråd med medieskapte forestillinger. For eksempel: Bruk av innleid arbeidskraft og midlertidige ansettelser øker ikke. Oppslutningen om kollektive ordninger, slik som medlemskap i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og bruk av kollektive lønnsavtaler, er minst like høy i dag som for 15 år siden. Dessuten: Mye tyder på at omstillingstakten er lavere nå enn på 1990-tallet. Samtidig er det slik at bruken av eksterne tjenesteleverandører øker, og at stadig flere virksomheter organiserer arbeidet på en måte som gir funksjonell fleksibilitet. Dette er noen av resultatene som presenteres i en helt fersk samling med 13 artikler om norsk arbeidsliv basert på et prosjekt finansiert av Program for arbeidslivsforskning i Norges forskningsråd. Prosjektet er forankret ved Institutt for samfunnsforskning, men involverer også forskere fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, Frischsenteret, Forskningsstiftelsen Fafo, Statistisk sentralbyrå, Norges handelshøyskole og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. En av de mange analysene som presenters i boka, viser at bruken av prestasjons- og resultatbaserte lønnssystemer øker. Dette skjer både innenfor og utenfor områder som er dekket av tariffavtaler. Tradisjonen med kollektive ordninger står som nevnt støtt, men innholdet er endret: Lønnsdannelsen er blitt mer desentralisert ved at en større andel av lønnen forhandles lokalt, og det gis større rom for lokal tilpasning og individuelle og prestasjonsbaserte lønnstillegg. Nytt arbeidsliv. Medvirkning, inkludering og belønning.hege Torp (red.)gyldendal Akademisk 2005 (303 sider) Hva betyr det nye arbeidslivet for arbeidstakerne? Noen framstiller det nye arbeidslivet som konkurranseorientert, brutalt og ulikhetsskapende, der ledelsen jakter på muligheter for kostnadskutt som gir kortsiktig profitt. Andre tegner et bilde av innovative virksomheter og kunnskapsrike arbeidstakere med kontroll over egen arbeidssituasjon. Denne boka gir ingen slike fortellinger fra virkeligheten, men prøver å gi et nøkternt bilde av norske arbeidsplasser basert på statistiske analyser av omfattende og representative data. Boka er i hovedsak basert på data fra Arbeids- og bedriftsundersøkelsen Kjernen i dette datamaterialet er et intervju med daglig leder for 2358 virksomheter med mer enn 10 ansatte. Til dette er det koblet registerbasert informasjon om virksomhetene og de ansatte, Datainnsamlingen er gjort av Statistisk sentralbyrå. Vil det nye arbeidslivet gjøre arbeidshverdagen mer brutal? I følge analyser presentert i boka er det ingenting som tyder på at de ansattes muligheter for medbestemmelse er svakere utviklet i virksomheter med kjennetegn assosiert med det nye arbeidslivet enn i andre virksomheter. Det lar seg heller ikke påvise at denne typen bedrifter i mindre grad viser sosialt ansvar for egne ansatte, for eksempel gjennom tilrettelegging av arbeidet. Innvandrere fra ikkevestlige land står svakt i norsk arbeidsliv. De har lavere yrkesaktivitet, høyere arbeidsløshet og lavere lønn enn arbeidstakere med norsk bakgrunn. Hvilke virksomheter rekrutterer ikke-vestige innvandrere og tilbyr norskopplæring til fremmedkulturelle medarbeidere? De nye eller de tradisjonelle? Og hva med sykefraværet, er det høyere eller lavere i det nye arbeidslivet? Svarene finnes i boka. En av artiklene tar for seg arbeidstakernes belønning, og stiller spørsmålet: I hvilken grad påvirker bruk av nye, prestasjonsbaserte lønnssystemer lønnsforskjellene? Generelt er lønnsforskjellene i Norge blitt større de siste årene. Det gjelder også lønnsforskjeller mellom arbeidstakere i samme bransje og med samme kjønn, alder og utdanning. Dette kan ha mange forklaringer. Men i hvilken grad er de økte lønnsforskjellene et resultat av at innslaget av prestasjonsbaserte lønnssystemer har økt? Bokas siste kapittel tar for seg utviklingstrekk for nyetableringer og nedleggelser samt bedrifters størrelse og levetid. Det grunnleggende argumentet for de nye måtene å organisere arbeidet på og de nye belønningssystemene er at det bidrar til økt produktivitet. Ut fra dette kan man forvente at virksomheter som har satset på slike tiltak, vil ha lengre levetid enn andre. Men stemmer det? 19

20 NY ARBEIDS- OG VELFERDSFORVALTNING Startskudd for rask reform Illustrasjon: Hanne Stenli 20