MØRKETS MAKT LIVETS LYS 7. Uskyldig blod. Jostein H. Sandsmark. Lunde

Transkript

1 MØRKETS MAKT LIVETS LYS 7 Uskyldig blod Jostein H. Sandsmark Lunde

2 Copyright 2006 Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway Omslagsillustrasjon: Leonardo Torres / IRISDesign Omslagsdesign: Helge Kjølberg Sats: Lunde Forlag Trykk og innbinding: AIT Nørhaven, Trondheim ISBN-13: ISBN-10:

3 DEL I En slange ved brystet

4 «En herlig kvige er Egypt, men kleggen fra nord kommer.» Profeten Jeremias 46, 20

5 1 Å dø Det er over, tenkte Rut. Sånn er det å dø. Sharm el-sheikh, torsdag 1. november Hun snublet i en stein, slo hodet mot en annen stein, i noen øyeblikk ble alt svart, svartere enn natten rundt henne. Alle lyder var borte, det samme var redselen. Stillhet. Fra panikk til rolige, klare tanker. Magen mot bakken. Kinn og hår mot grus og sand. Hun tenkte dypere og dypere. Falt fra kommandoraidet mot egypterne, falt, tenkte på hvor underlig det var. Dette hadde vært umulig å vite på forhånd. Ingen kunne ha ant i Le Jardin eller El Kantara at det skulle skje akkurat her. Så langt mot øst, så langt mot sør. Å komme på villstrå fra medsoldatene sine. Å bli lurt i en felle. Å dø. Hun så for seg mamma. Og pappa. Kjente redselen. Igjen. Redselen deres da ingen kunne hjelpe dem, redselen hennes da hun ikke klarte å redde dem, frykten fordi de ikke var her for henne nå. Gråten steg opp i Rut, fulgt av den velkjente følelsen, vissheten om ikke å strekke til. «Tilgi meg,» hvisket hun ned i grusen. «Om forlatelse.» Tilgi feigingen! «For at jeg sviktet.» Et hett vindkast røsket i henne. Hørselen vendte tilbake. Det raslet i busker og kratt. Og kroppen fikk tilbake følelsene. Det verket i den. Hun hadde 5

6 falt flere ganger i natt, men hun var ikke blitt truffet. Vissheten om dét sendte alle tanker på dør. Bortsett fra én. Hun måtte komme seg videre. Med en kraftanstrengelse kom hun seg opp på alle fire. Hun hadde krefter nok til det. Det var i hodet hun var utslitt. Må videre! Hun maste på seg selv, lot seg overtale, og snart hadde hun reist seg. Må videre! Nå! De egyptiske soldatene befant seg et sted bak henne. De sperret retrettmuligheten. Hun var avskåret fra sine egne. Videre! Nå! Men hvor skulle hun ta veien? Fantes det noen utvei? Hun grep hardere om maskinpistolen og løp oppover. Det var ingen annen redning høyere opp, men hun visste ikke om noen annen vei å flykte. Skråningen ble brattere, ble til en bergvegg, og Rut sverget og ba. Febrilsk løp hun frem og tilbake for å komme utenom veggen. Men den virket uendelig bred. Hun hengte Uzi-pistolen på ryggen og prøvde å se seg rundt. Det var ikke lett. Det var en overskyet natt. Hun tok sats, hoppet og grep i løse luften. Hoppet igjen. Denne gangen fikk hun tak i et par gresstuster. Hun heiste seg opp. Bergveggen var bredere enn den var høy. Hun ble liggende på toppen av den, hentet seg inn igjen. De finner meg, det var hun fortsatt sikker på. Det var bare et spørsmål om tid. De kom aldri til å gi opp. 6

7 Hun satte seg opp. Ble sittende i fosterstilling. Svaiet. Gispet. Svetten størknet over hele kroppen. Hun forstod at det ikke var annet enn nådetid hun hadde kjøpt seg. Hun ville ikke slippe unna. Det kom til å ende med at hun stod omringet, ble tvunget ned på bakken og fikk en kule i bakhodet. Hvis hun var så heldig. «Det er tre ting dere må ha klart for dere under fiendtlige avhør,» hadde instruktøren sagt på overlevelseskurset for kommandosoldater. «For det første må dere ikke tro på løfter. For det andre kan en utsettelse bety ytterligere tortur. Og det tredje er det viktigste: Så lenge dere er i live, fins det alltid en mulighet for at dere kan bli reddet.» Rut krøp tilbake til kanten. Satte seg på huk. Myste nedover skråningen. Men hun så ingenting til egypterne. Det nytter ikke å flykte videre, tenkte hun. Jeg må vente. Og finne på noe. Først måtte hun finne ut hvor de egyptiske soldatene befant seg. Deretter Det gikk noen minutter. Knehasene tok til å verke, vristene sved, og legger og lår var blitt numne. Da så hun dem. De stod i bunnen av skråningen. Kastevind førte deler av samtalen opp til henne. De snakket arabisk. * Ord som ble sagt. Ord som skulle vært sagt. På den første sabbaten etter tolvårsdagen var Bat Mitzvaen til Rut blitt markert under guds- 7

8 tjenesten i synagogen i Khanan-El. Rabbineren nevnte navnet hennes. Rut Dubuay Edenquist. Da velsignelsen var lest over helligdagen og vinen, holdt Rut pliktens datter som hun var blitt en liten tale hun selv hadde forberedt, slik tradisjonen krevde av henne. Gjestene på kulturhuset i moshavaen lyttet, alle sammen, venner og bekjente fra Khanan-El, Pniel og Makhir. Også Gershom og David. Så var ordene i talen blitt slettet fra minnet hennes. Hun ville ikke huske dem, hun kunne ikke. Tilbake stod bare det hun ikke sa, men som hadde surret i tankene hennes som en hissig bie hele kvelden: «Én ting ønsker jeg meg. Ikke noe mer. Ett ønske. At jeg ikke må bli som mor og far. Det er nok tungsindige her i Israel.» Mens hun et par timer senere stod alene under stjernehimmelen, med lydene fra kiddushserveringen på kulturhuset bak seg, slipte hun på den ene skarpe kanten av ønsket. «Ditt folk,» hvisket hun til Den Evige, «vi har alltid bedt om at Du må holde oss i live. Om at lenken må fortsette.» Hun svelget, tenkte på barnet som Hannah ikke hadde født. «Men mor brøt lenken. Dét kan jeg lære av henne. Men ikke mer.» Hun fornemmet skyggen av fjellene og duften av oliven, fikentrær og tørst jord. Kuer rautet, hunder ulte, og sjakaler gråt. Gresshopper spilte og frosker kvekket i et umake orkester. Det suste i en og annen vannspreder som kom til å stå på til sabbaten var over. En nattsvermer bakset under lampen på enden av kulturhuset. Rut prøvde å skyve fra seg de vonde tankene, 8

9 ville heller nyte lydene, luktene, alle inntrykkene som bar med seg bedre minner, om dager og netter som hadde vært annerledes enn flukten, lysere enn leiligheten i Pniel, tryggere enn krigen. Denne moshavaen, var ikke den verd en takk? Og David? Hun måtte smile. Som en hengekøye på usikre kroker fikk smilet henge der mens hun gikk fra kulturhuset, forbi biblioteket og synagogen, skolen og barnehagen, klinikken og veteranenes hus, mot smien, snekkerverkstedet og lagerskuret. Bak der lå olivenlageret og fjøset, hønsehuset og sauekveen. Smilet ble fastere. Det var i kveen hun og David hadde forsøkt å ri på en sau. De ville være cowboyer. Men sauen ville bare være i fred. De hadde slått seg, de hadde hikstet av latter, de var blitt så skitne at Hannah hadde sendt dem rett i dusjen. Sammen. De var barn av Eden og bluedes ikke. Men det var en kald dusj. Ingen hadde tenkt på å dynke kvister med parafin og fyre opp under varmtvannsberederen minst en time før dusjen. Nå var det for sent. Vannstrålen var iskald, og de to barna lo enda mer. Under kveldsvandringen i Khanan-El rødmet Rut svakt av minnet om fellesdusjen. «Hvem har sagt deg at du er naken?» hadde Den Hellige spurt en gang for lenge siden i Eden. * «Han er her,» sa en mann på arabisk, en av de egyptiske soldatene i Sharm el-sheikh. «Han er her! Han er avskåret. Vi har ham! Bare vent.» 9

10 Rut ség over på siden, traff bakken mykt, krøp sammen og lukket øynene. Knep dem igjen, ville være liten, usynlig. «Vi vet hvor du er!» ropte den egyptiske anføreren. Han løy. Hun hadde hørt hva han sa til soldatene sine. «Nå kommer vi!» Hun pustet lydløst, avventende, med åpen munn. Hun hørte hver stein de sparket borti. De virket ikke spesielt godt trente til denne typen krigføring. Neste gang hun tittet over kanten, var de kommet halvveis opp i skråningen. De holdt rifler og automatgevær klare. Det var seks av dem, kunne hun se nå. Det var for mange. Hun ville ikke klare å ta alle med én salve. Pusten hennes økte i tempo, gikk i ujevne støt, kom så fort at hun ble ør. Hun bet seg i underleppen. Hun reiste seg. Nå! Hun løp til høyre. Feltstøvlene hamret mot bakken, det måtte høres hundre meter unna. Uzien slo mot ryggen, hårstrikken løsnet, og håret falt ned i øynene. Hjelmen hadde hun mistet i et fall. Rut feide håret bort og jaget videre. Hun hørte ikke skuddet, bare at en kule plystret forbi hodet. Hun løp enda mer frenetisk, i sikksakk nå, hit og dit, skarpt, uten system. Høyre, venstre, venstre, høyre, venstre. Det plystret igjen. Nok en kule bommet. Flere skudd fulgte. Det var umulig å holde unna I neste øyeblikk tok bakken slutt. Rut falt. Å dø før fylte tyve år. * 10

11 Det hadde vært få, men lange år. Fra 1948 til Rut hadde klaget over at hun måtte ta tran, Hannah over at Shenhav-tannkremen smakte så flaut, og Jörgen over at Okava-kniven ikke bet på skjegget. Det var også et evig mas om rasjoneringen av mat, rasjoneringskortene og de lange køene foran matbutikkene i Pniel. Rut ble ofte satt til å holde av plass i en eller annen kø for Hannah, ikke så sjelden fordi det var billigsalg på sardiner, og da hadde piken ikke annet selskap enn nifse minner og tanker hvis hun ikke var så heldig å bli vitne til heftige diskusjoner om lufteskap på kjøkkenet eller den israelsk-jordanske våpehvilekommisjonen, det statlige nødsarbeidet eller kvaliteten på Inkodah-hermetikk. «Blodet vårt skal ikke ha flytt forgjeves!» skrek en kvinne plutselig i køen en dag. De andre så opp, før de holdt frem med å snakke lavmælt om forsvarsfondet og håndsrekninger til transittleirene. Rut stod og grudde seg til å komme hjem og måtte vaske håret i parafin. Hannah hadde enda en gang funnet lus på henne. Etter hårvasken satte hun seg i et hjørne av frimerkegårdsplassen, lengst mulig vekk fra leiligheten, og foldet armene om knærne, ba om at sjøluften måtte blåse parafinlukten ut av håret og tenkte på de ufordragelige, gamle kvinnene i køene. De var minst så gamle som Hannah, og alle var motbydelige med sine sterke meninger og løgner, unnvikelser og kompromisser. Rut merket også at hun selv var i ferd med å bli kvinne, det forstod hun godt, selv om stemoren ikke ville snakke så mye om det. Hvis Hannah 11

12 ikke var taus, pratet hun heller om sikkerhetssituasjonen og jobben i Makhir eller Jörgen fikk dratt samtalen mot spørrekonkurransene til Shmulik Rosen eller teatrene Chisbetron og Doremi, Schumacher og Dzhigan, selv om de aldri hadde tid eller ork til å gå på teater. To temaer var imidlertid bannlyste: Katastrofen. Og hebraiseringen av familienavn. Hebraiseringen fortsatte i Israel, og Hannah kunne nok tenke seg et mer jødisk-hebraisk etternavn enn Edenquist. Men Jörgen hadde nå slått fast en gang for alle at han ikke maktet flere navnebytter. Både han og Hannah hadde sukket tungt da det var sagt. Og Rut var blitt enda mer redd for å bli som dem. Det var en frykt for at livet, som allerede hadde snytt henne for så mye, også skulle lure henne for det nye som hver nerve og hvert instinkt nå hadde begynt å rope på. I hjørnet på gårdsplassen kjente hun at tanken på det tapte og enda mer det som kunne tapes, fikk det til å velte i henne, fra mellomgulvet og oppover i brystet. Men etter en stund falt hun litt til ro, sliten av tanker og følelser. En nerve av selvbeskyttelse hadde strammet seg om hjernen, uten at det gav den roen hun hadde håpet på, for med strammingen i hodet fulgte anspente og harde muskler, til og med i ansiktet. Var det slik folk opplevde henne? Hun lukket øynene. Det var da hun så seg selv best. Gjennom minnene. Og gjennom bøkene. Med stive bevegelser reiste hun seg og gikk inn. Fra bokhyllene plukket hun med seg en av de mange romanene, og forsvant inn på det klaus- 12

13 trofobiske rommet sitt før Hannah fikk taket på henne med blikk eller ord. Jörgen var visstnok på jobb i Jerusalem. Rut sank fort ned i romanens univers. Det var de gamle dagers verden. Der var livet for en ungdom mye lettere enn det var i dag. De glade heltene og heltinnene i forgangne tider foraktet aldri de voksne, kanskje med et unntak for steforeldre, og det var visst fjernt for dem å føle seg misforstått av gamlingene. De trengte ikke år på å frigjøre seg fra sin familie og sitt miljø, og de skammet seg heller ikke over familien og miljøet. Da kom romanene til å bli annerledes fra dette århundret, det var en av de få tingene Rut var sikker på. I tider som disse var det ingen forfattere som unnlot å fortelle at alle uten unntak led seg gjennom puberteten som en sykdom. Og det må være sant, tenkte Rut, for hun led. Rut la romanen på magen, boken åpen og med ryggen opp, mens hun så tomt fremfor seg. Kanskje, tenkte hun, kanskje bør jeg bare hoppe over alle de neste årene frem til jeg blir tyve? Når hun ble tyve, skulle hun klare å bli lykkelig, nyte livet, riktignok ikke uten dårlig samvittighet for Le Jardin og Frontière, men i hvert fall uten kvaler for Hannah og Jörgens skjebne, og for alle de andre mistrøstige i dette nervøse landet. Den bestemmelsen gav henne mer ro enn på lenge. Hun lukket øynene og betraktet seg selv. Foreløpig var hun bare ulykkelig. Håpet var at hun en dag skulle klare å feste et rolig blikk på elendigheten sin. Men det var langt frem til at hun kunne bli 13

14 slik. Nå var hun alt annet enn rolig og sikker. 14 * Hos Jörgen i Jerusalem er også jeg alt annet enn rolig. Jeg burde vært hjemme hos Sean og Beate, men er heller i Israel. Det er et forsøk på å få orden på livet mitt, selv om jeg svikter den vesle familien min mens jeg prøver på det. Jörgen forteller. Om Sinai-felttoget som Israel følte seg tvunget inn i høsten «Vi ville ikke krige mer,» sier mammas stefar. «Gravplassene var fulle av falne frihetskjempere fra Og de fire første årene etter frigjøringen tok vi imot innvandrere. Blant andre mange spedalske.» Han skutter seg. «Mange innvandrere måtte bo i telt mens vi bygde hus og leiligheter, nye moshavaer, kibbutzer og byer, mens vi skapte arbeidsplasser. Det var mer enn nok for oss. Så nå ønsket vi bare fred.» Han slipper ut et av de sukkene jeg er blitt så vant til. «Hvor var dere da?» spør jeg. «Du og Hannah og mamma?» «Vi bodde stort sett i Pniel. Litt i Khanan-El, men mest i Pniel. I den samme gamle, mørke leiligheten. Og pendlet til Jerusalem.» «Jobbet dere her i Jerusalem?» «Ja, det var her Makhir hadde opprettet hovedkvarteret sitt.» Makhir. Den som vet. Det var blitt navnet til undergrunnsgruppen Yad Hazahah da den hadde gått inn i den regulære israelske hæren som en spesialavdeling. Yad Hazahah hadde vært hjertebarnet til Jörgen, Hannah og Gershom Mussman.

15 «Gershom fortsatte som leder?» «Ja.» «Og dere holdt frem med etterretning?» «Ja. Etterretning og spesielle kommandoaksjoner.» «Mamma, da?» «Hun vokste til.» Jörgen svelger tungt. «Ble vernepliktig. Avtjente verneplikten. Og lot seg verve. Som aspirant. Til underoffiser i Makhir.» «Mamma? Makhir?» Jeg er overrasket. Allikevel er jeg det ikke. Ikke helt. «Mamma ble Makhir-offiser?» «Underoffiser.» Jeg tenker på søknaden jeg har sendt til Innsynsutvalget om å få se mappen som Overvåkningspolitiet kanskje har om mamma. Beate har nylig sendt videre et nytt brev fra Innsynsutvalget og ventet på meg. «SØKNAD OM INNSYN NY SAKSBEHANDLINGSTID,» leste jeg. «Vi viser til tidligere korrespondanse der det ble opplyst fra oss at Deres søknad ville være ferdigbehandlet innen tre år. På grunn av stor arbeidsmengde rekker utvalget dessverre ikke å ferdigbehandle alle de saker der en slik frist ble satt,» het det i brevet. Mamma som etterretningsoffiser. Som kommandosoldat. Det vil forundre meg om Overvåkningspolitiet i Norge ikke har en mappe på henne. «Men det var smertefullt å være her i Jerusalem på den tiden. Spesielt smertefullt,» sier Jörgen. «Våren 1950 okkuperte Transjordan vestbredden av Jordanelven og Gamlebyen her. Uten hjemmel i folkeretten. Området hadde hørt inn under det britiske mandatet.» 15

16 Dette er nytt for meg. Jeg har bare hørt at Israel okkuperer Øst-Jerusalem og Vestbredden. «FN hadde garantert oss jøder fri adgang til de hellige stedene våre i Gamlebyen. Men Transjordan, som da tok navnet Jordan, brydde seg ikke om slike garantier. Vi ble stengt ute.» Jörgen drar en svær hånd over ansiktet.