Forekomst og spredning av skrantesyke hos elg i Trøndelag

Transkript

1 Forekomst og spredning av skrantesyke hos elg i Trøndelag Christer M. Rolandsen (prosjektleder), Erling J. Solberg & Morten Heim (alle NINA) Skrantesyke, eller Chronic Wastic Disease (CWD), er nylig oppdaget hos villrein og elg i Norge, som første land i Europa, og mange er bekymret for hvordan dette vil påvirke hjorteviltbestandene i Norge og naboland. Skrantesyke er en prionsykdom, på lik linje med kugalskap (BSE) hos kveg, skrapesyke hos sau og geit, og Creutzfeldt-Jakob sykdom hos mennesker. Prioner er proteiner som påvirker konfigurasjonen av spesifikke proteiner i kroppen med den følge at dyr (eller mennesker) som smittes vil dø av sykdommen. Skrantesyke er så langt funnet å kun smitte innen og mellom ulike arter av hjortedyr. Det er aldri påvist sykdom hos mennesker forårsaket av skrantesyke, men med dagens kunnskap om sykdommen anbefales det føre-var tiltak som begrenser menneskers kontakt med smittestoffet. CWD-prioner kan smitte mellom individer via spytt, urin og avføring, eller ved at dyr gnager på gevir fra smitta individer. Smitten kan også spre seg indirekte via miljøet, for eksempel ved at dyr spiser eller inhalerer jord og støv med prionsmitte eller spiser planter infisert med CWD-prioner. Prioner er svært bestandige og kan være smittefarlige selv mange år etter at de er avsatt i jordsmonnet. Sykdommen har lang inkubasjonstid (1-4 år), men dyr er vanligvis synlig syke (klinisk syke) kun i noen måneder før de dør. Et vesentlig problem er at dyrene kan spre smitten i hele inkubasjonsperioden. I Nord-Amerika, der sykdommen først ble oppdaget og beskrevet hos mulhjort på slutten av tallet, har man opplevd en gradvis økning i antallet bestander og områder med registrert smitte, og en økning i andelen smitta individer innen bestander (prevalens). Tiltak for å bremse den negative utviklingen har hatt begrenset effekt, og ikke i noen områder har man med sikkerhet vært i stand til å utrydde sykdommen. I enkelte bestander er prevalensen nå på hele % og i flere av disse er det registrert en negativ bestandsvekstrate selv i fravær av jakt. Det betyr at skrantesyke potensielt kan få svært store konsekvenser for utviklingen også i norske hjorteviltbestander og at effektive tiltak som kan stoppe eller bremse spredningen er høyst påkrevd. For å iverksette gode tiltak må vi først opparbeide bedre kunnskap om skrantesyke generelt, og om utbredelse, prevalens og spredning av skrantesyke i Norge spesielt. Noe kunnskap kan hentes fra Nord-Amerika, men fordi deres hjortedyr (hovedsakelig mulhjort, elk, hvithalehjort og elg), skiller seg noe fra våre (villrein, elg, hjort og rådyr) og i tillegg lever i andre miljø (tørre tempererte) enn i Skandinavia (fuktige boreale), er det ikke sikkert at overføringsverdien er så stor. I tillegg må nødvendigvis overvåkingen av utviklingen i CWD-utbredelse og prevalens måtte gjennomføres i Norge. Så langt er det registrert kun 5 individer med skrantesyke i Norge, 2 elg og 3 villrein, og alle er funnet innenfor to ulike, men relativt begrensende områder. Etter at de tre første tilfellene ble oppdaget våren 2016 (2 elg i Selbu, 1 reinsdyr i Nordfjella), er kun 2 nye tilfeller oppdaget (2 reinsdyr i Nordfjella). Dette til tross for at det siden er undersøkt over 7000 hjortevilt skutt under jakt eller som fallvilt i ulike deler av landet. Mye tyder derfor på at vi ikke har en omfattende spredning av skrantesyke i Norge, og i beste fall kan det være at vi fortsatt er i en tidlig fase av et utbrudd i to ulike deler av landet (Selbu-området og Nordfjella villreinområde). I den videre overvåkingen av skrantesyke i Norge tror vi derfor det er svært viktig å fortsette innsamlingen av prøvemateriale fra hele landet, men med spesielt fokus i og rundt områdene som allerede har fått påvist sykdommen. I tillegg mener vi det vil være viktig å studere nærmere den levende delen av bestandene som er smittet, både for å forstå smitteomfanget og potensialet for spredning av smitte innen og ut av området.

2 Her foreslår vi et prosjekt der vi tar sikte på å studere utviklingen og betydningen av skrantesyke for elgbestanden i Selbu og omkringliggende områder de neste 8-10 årene. Prosjektet vil i hovedsak basere seg på å følge et utvalg av radiomerkede individer av ulike kjønns- og aldersgrupper. I tillegg vil vi, i samarbeid med andre institusjoner, gjennomføre årlig innsamling av vevsmateriale fra fallvilt og skutte hjortedyr i området (ikke nærmere beskrevet her). Ved å ha en større andel av elgen i området radiomerket, kan vi lære mer om prevalensen i bestanden (andelen dyr med smitte inne kjønns- og aldersgrupper), insidensraten (andelen friske individer som smittes over tid), dødelighetsmønsteret (andel dyr som dør av skrantesyke eller andre årsaker) og spredningspotensialet innen og ut av området (migrasjon og spredning). Med unntak for noen fåtalls elg merket i Selbu på 1980-tallet, har vi ingen konkret kunnskap om migrasjonsmønster og spredningsdistanser for elg i dette området. Dette er imidlertid viktige data for å forstå hvor geografisk omfattende sykdommen kan bre seg, og vil være avgjørende kunnskap for å definere utstrekningen av et eventuelt tiltaksområde for kontroll med skrantesykeutbruddet. Fra radiomerkede elg kan vi også lære oss mer om interaksjonene mellom elg og andre hjortedyr, og om hvilke habitattyper vi potensielt kan finne mest CWD-smitte. Dette har betydning for hvordan skrantesyke smitter mellom individer (mor-avkom, individ-individ, individ-miljø-individ), og er avgjørende kunnskap for å utvikle modeller som med styrke kan benyttes til å predikere utviklingen av skrantesyke over tid og mellom områder. Antall, fordeling og merking av forsøksdyr: Rent konkret ønsker vi å merke omkring 50 elg med GPS-radiosendere i Selbu og omkringliggende kommuner vinteren Hovedandelen vil bli merket i Selbu kommune, men i tillegg kan det være aktuelt å merke elg i tilgrensende deler av nabokommunene. De to CWD-smittede individene ble oppdaget i grenseområdene mot henholdsvis Malvik og Tydal, hvilket antyder at skrantesyken neppe er begrenset til Selbu alene. Planen er at brorparten av dyrene (35-40) skal være eldre kyr som potensielt er eller kan bli smittet av skrantesyke. Så langt er skrantesyke kun oppdaget hos eldre elgkyr (13 og 14 år) og vi ser det derfor som spesielt viktig å følge dette kjønns- og alderssegmentet. Få elgkyr felles under jakta, og utvalget er ofte dominert av unge individer (Fig. 1). Det siste skyldes at det hovedsakelig er elgkyr uten kalv som felles, og disse vil vanligvis være unge (før-reproduktive individer). Ved å merke og teste et tilfeldig utvalg eldre kyr, kan vi få et mer representativt bilde på fordelingen av skrantesyke i bestanden. Figur 1. Aldersfordeling for 104 elgkyr felt under jakt i Selbu i 2016, som ble testet for skrantesyke. Kun 49 av 104 kyr var 2 år og eldre, hvorav kun 10 var eldre enn 10 år.

3 I tillegg til eldre elgkyr vil vi også merke et mindre utvalg av kalv (10-15), fortrinnsvis avkom av de radiomerkede kyrne. På det viset kan vi også undersøke graden av utvandring hos yngre individer. Hos elg, som hos andre hjortedyr, foregår det meste av utvandringen (spredningen) i løpet av den andre eller tredje sommeren etter fødsel (ettåring eller toåring), mens eldre dyr sjelden eller aldri forlater sitt etablerte hjemmeområde. I mange tilfeller kan utvandrende individene spre seg over lange avstander og etablere hjemmeområder fjernt fra der de vokste opp. Basert på mor-kalvmerking kan vi også få kunnskap om graden av vertikal smitte (fra mor til avkom) hos elg, samt data på inkubasjonstiden fra kalven (potensielt) blir smittet til den blir klinisk syk og dør. Det kan også bli aktuelt å merke et utvalg av okser, forutsatt at vi har tilleggsressurser til å dekke merkekostnadene. Oksene dør vanligvis relativt unge fordi jakttrykket er høyere, men er samtidig mindre tradisjonsbundne enn kyrne med hensyn til vandringsmønster (sesongtrekk). For å bedre kunne definere utstrekningen av et eventuelt tiltaksområde, er det derfor ønskelig å også merke et utvalg av okser. I prosjektet ønsker vi hovedsakelig å benytte GPS-sendere som overfører posisjonsdata via satellitt (GPS/satellitt/VHF-sendere). De billigste gir oss to posisjoner fra dyret hver dag, har dødsvarsler, og sender også VHF-peilesignaler som kan benyttes for å oppsøke dyrene i felt. Fordelen med disse senderne er at de har lang levetid (6-10 år) som muliggjør oppfølging av dyrene over mange år. Ulempen er at de tar få posisjoner i døgnet og at sendeskjema ikke kan programmeres etter at de er påmontert dyret. Dette er imidlertid å anse som et mindre problem da hovedformålet med prosjektet er å studere demografiske forhold og storskala områdebruk, og i liten grad småskala bevegelser og habitatbruk. Dersom det blir aktuelt å merke okser vil vi mest sannsynlig gjenbruke eldre sendere av typen GPS/SMS/VHF, som tidligere er benyttet i andre prosjekter. Dette er sendere som kan programmeres til å ta mange posisjoner i døgnet, som sender posisjoner over mobiltelefonnettet, og som også kan peiles via VHF. Disse har en levetid på 3-5 år, avhengig av antallet posisjoner som skal registreres pr. dag. For alle senderne gjelder at det ikke er ønskelig å benytte drop-off (halsbåndutløser) da målet er å ha senderne på så lenge som mulig, og det er viktig å kunne finne igjen dyret for å ta prøver dersom det skulle dø i løpet av prosjektperioden. Dagens drop-off-mekanismer har maksimal tidsgrense på 3-4 år, hvilket er en for kort tidsperiode til å dekke våre behov. Alternativet er å få skutt elg med ikkefunksjonelle sendere under jakt. I motsatte tilfeller vil vi oppfordre jegere som jakter i de aktuelle områdene om å spare merkede elg som observeres. Dette blir erfaringsmessig respektert av jegerstanden med den følge at kun et fåtall merkede dyr blir skutt pr. år. Merkeprosedyrer og data fra forsøksdyrene: Forsøksdyrene vil bli immobilisert fra helikopter, ved bruk av veterinær, pilgevær og adekvate medikamenter. Dette er standard prosedyre for merking av elg i Norge og har vært gjennomført til merking av >2000 elg i Skandinavia med svært små tap av forsøksdyr (ca. 0,5 %). Dyrene blir først lokalisert fra luften hvorpå det aktuelle forsøksdyret blir innhentet og påskutt med en medikamentpil. Etter at dyret er immobilisert (vanligvis 3-5 minutter, unntaksvis inntil 20 min), blir merkemannskap satt ned og dyret blir merket. Dyrene merkes med radiohalsbånd og øremerker (plastikk storfeklyper) med id-nummer. Halsbåndene blir tilpasset nakkeomkretsen til de ulike voksne individene, eller de blir midlertid

4 innsnevret for yngre dyr (hovedsakelig kalv). Innsnevringen gjøres ved å teipe sammen halsbåndet i overkant eller underkant av nakken på dyret. Denne teipen vil gradvis forvitre og falle av når dyret vokser, inntil halsbåndet når den fulle forhåndsjusterte voksenomkretsen. Voksenomkretsen for okser og kyr er kjent fra gjentatte målinger av merkaelg i ulike deler av landet. Foruten merkingen vil ulike kroppsmål bli registrert fra alle forsøksdyrene og vi vil ta blodprøver, vevsprøver (for DNA) fra øret, og fecesprøver (for parasitter etc.) fra endetarm. I tillegg kan det bli aktuelt å veie dyrene i nett under helikopteret. Alt dette er en del av våre standard prosedyrer, utviklet gjennom flere tiår, og er forbundet med svært lav risiko for forsøksdyret. Alle individene vil bli testet for skrantesyke under merking og etter at de er døde. Dersom det blir aktuelt å studere insidensraten, kan det også bli nødvendig å fange dyrene med års mellomrom for å finne ut om de har blitt smittet. Alternativt håper vi at det snarlig vil utvikles gode metoder for sporing av CWD-smitte i ekskrementer fra de levende dyrene (se under). Døde individer vil som nå bli undersøkt for CWD-smitte basert på prøver fra hjerne, og lymfevev i svelg og endetarm, mens levende dyr vil bli testet for smitte basert på biopsiprøver fra lymfevev i rektum eller mandelkjertler i svelget. Prøver fra levende dyr vil bli innsamlet av kompetent personell under merking og vil bli analysert ved bruk av anerkjente (immunohistokjemiske) metoder ved Veterinærinstituttet i Norge eller annet kompetent laboratorium. I tillegg vil vi ta prøver av spytt og urin der det lar seg gjøre. Disse sekretene kan potensielt inneholde CWD-smitte, men flere studier er nødvendig før en kan benytte disse til diagnostisering av levende dyr. Et fåtall studier har også undersøkt bruken av feces til samme formål, med noe suksess, men fortsatt er det nødvendig med mer grunnforskning. Vi bidrar allerede til dette arbeidet ved å samle inn ekskrementer fra elg i Selbuområdet, og vil bidra ytterligere i årene som kommer med feces- og biopsiprøver fra de radiomerkede individene. Oppfølging av forsøksdyrene: Vi vil følge opp de radiomerkede individene ved å sjekke posisjonene med jevne mellomrom, og ved mer sporadiske observasjoner av dyret i felt. Posisjonene blir send inn fortløpende til en server ved NINA, hvorpå de nesten umiddelbart kan presenteres på NINAs web-basert kartløsning ( Vanligvis legger vi på 14-dagers tidsforsinkelse for presentasjon av posisjonene til allmenheten. Dyr som ut fra bevegelsesmønsteret oppfører seg unormalt (eks. små og få bevegelser) vil bli oppsøkt i felt for ytterligere undersøkelser. Det samme gjelder for dyr som fra GPS posisjonene ikke har beveget seg i løpet av de siste 48 timene. Da sender radioen ut et spesielt varsel som antyder at dyret er dødt eller har mistet halsbåndet. Vi vil også følge opp de radiomerkede elgkyrne i felt i løpet av kalvingssesongen for å registrere kalvingstidspunkt og antall kalver produsert. Deretter vil vi oppsøke kyrne i ulike deler av året for å registrere kalvetap. Av spesiell interesse er det å undersøke hvorvidt kalvetap er assosiert med CWDsmitte hos kua. Referansegruppe: En referansegruppe vil bli opprettet for prosjektet med mulig deltakelse fra Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Miljødirektoratet og berørte kommuner. I tillegg kan det være aktuelt å inkludere representanter fra svenske miljø- og/eller matsikkerhetsmyndigheter. Hensikten med referansegruppen er å ha et rådgivningsorgan, og fora for utveksling av informasjon og ideer om framdrift og utvikling av prosjektet. Referansegruppen vil samles en eller flere gang i året, avhengig av behov. Representantene vil måtte delta for egen regning.

5 Referanser: VKM. (2016). CWD in Norway. Opinion of the Panel on biological hazards, ISBN: , Oslo, Norway.