NY METODE FOR PROSESSERING AV KONTINUERLIGE TRYKKSIGNALER

Transkript

1 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 1 NY METODE FOR PROSESSERING AV KONTINUERLIGE TRYKKSIGNALER PK Eide Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. Det presenteres en ny metode for prosessering av kontinuerlige trykksignaler. De enkelte trykkbølgene identifiseres og enkeltbølge parameter bergenes for repeterte tidsvinduer i signalet. Resultatene av den nye metoden relateres mot kjent teknikk og svakheter med kjent teknikk kommenteres.

2 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 2 NY METODE FOR VURDERING AV HJERNETRYKK MÅLINGER HOS PASIENTER MED NORMALTRYKKSHYDROCEPHALUS PK Eide Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. Nye metode for prosessering av kontinuerlige trykksignaler brukes på hjernetrykk målingene til normaltrykkshydrocephalus (NPH) pasienter og pasienter med alvorlig hjerneskade behandlet i intensivavdelingen. Metoden for prosessering av trykksignaler gir informasjon om intrakraniel elastans. Det presenteres pasient historier og resultater av behandling. Det konkluderes med at NPH pasienter som responderer på shunt har redusert intrakraniel kompensatorisk reserve og at forestillingen om NPH trenger revurdering.

3 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 3 EPILEPTISKE KRAMPER ETTER ENDOSKOPISK TREDJE VENTRIKULOCISTERNOSTOMI Frode Svendsen*, Sanj Bassi**, Jonathan Punt** *Haukeland Universitetssykehus, Bergen **University Hospital of Nottingham, UK Hensikten med denne retrospektive studie var å undersøke forekomsten av krampeanfall etter endoskopisk tredje ventrikulocisternostomi (ETV). Incidensen av pre- og postoperative kramper ble undersøkt for om mulig å identifisere postoperativ epilepsi eller forverring av allerede foreliggende epilepsi. 163 pasienter fikk gjennomført 183 ETV. Median oppfølgingstid var 26 måneder (3 81 måneder). Incidensen av rapporterte relevante kramper var 28%. Vi analyserte og fant at tidspunkt for første rapporterte krampeanfall i forhold til ETV var 18 måneder (-41 4 mån., 95% KI). Det var således mer sannsynlig med rapportert krampeanfall før enn etter ETV. Vi analyserte deretter ETV foretatt på alle pasienter eldre enn 18 måneder med en oppfølgingstid på mer enn 18 måneder. Antall rapporterte kramper i perioden 18 måneder før ETV var like hyppig som i perioden 18 måneder etter ETV. Tidspunktet for det nærmeste krampeanfallet i forhold til ETV var -2.4 måneder ( mån., 95%KI). Med 80% av konfidensintervallet lokalisert før kirurgi er det så langt ingen indikasjon på at ETV øker faren for at hydrocephaluspasienter skal utvikle epilepsi. Epilepsi er vanlig ved hydrocephalus. Kramper etter ETV er sannsynligvis mer betinget i grunntilstanden hydrocephalus per se enn en følge av den kirurgiske prosedyre.

4 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 4 STRÅLEKNIV ELLER KIRURGI VED VESTIBULARISSCHWANNOM? Morten Lund-Johansen, Erling Myrseth, Paal-Henning Pedersen, Tore Wentzel Larsen, Per Møller Nevrokirurgisk avdeling, Øre-Nese Hals-Avdelingen, Kompetansesenter for Klinisk Forskning, Haukeland Universitetssykehus Formål I perioden ble 219 pasienter primærbehandlet for ensidig vestibularisscwannom ved Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. 103 pasienter ble operert, 116 mottok behandling med strålekniv. Vi presenterer en retrospektiv sammenligning av behandlingsresultatene ved de to metodene målt ved tumorkontroll, facialisfunksjon, hørsel og livskvalitet. Metode Vi fant oppfølgingsdata for alle pasienter. Vi benyttet telefonintervjuer og opplysninger fra egne og innhentede journaler, og pasientene ble klinisk etterundersøkt lokalt eller hos oss. Bilder tatt før og etter behandling ble innhentet og gransket. De 193 gjenlevende pasientene mottok to standardiserte spørreskjemaer for undersøkelse av helserelatert livskvalitet: Glasgow Benefit Inventory (GBI) ble brukt for å måle pasientens egenopplevelse av fordel/ulempe ved behandlingen. SF-36 ble benyttet for å måle egenopplevd helse, som ble sammenlignet med norske aldersjusterte normdata. En separat sammenlignende analyse av facialisfunksjon og livskvalitet ble utført for stråleknivspasientene og 86 pasienter operert for svulster mindre eller lik 30mm. Resultat Vi definerte tumorkontroll som fravær av sekundærbehandling og fravær av tumorvekst etter behandling. Dette ble oppnådd hos 92.2% av operasjonspasientene, og hos 88,3% av stråleknivspasientene (ikke sign.) 71.1% av alle opererte pasienter hadde god facialisfunksjon (House-Brackmann 1-2). I gruppen opererte med svulster lik eller under 30mm hadde 79.8% av opererte pasienter god funksjon, mot 94.8% av pasientene i stråleknivsgruppen (p<0.01). Hørselen var tapt hos nesten alle operasjonspasientene, mens en liten gruppe hadde god eller brukbar hørsel etter stråleknivsbehandling (15 pas bedre enn 50 db). Hørselstapet kom gradvis i løpet av noen år etter behandlingen. Pasentene scoret under norm på SF-36 og det var signifikant forskjell mellom de to behandlingsgruppene i favør av strålekniv på begge spørreskjemaene (svarprosent 90). Konklusjon Studien viste at strålekniv ga signifikant bedre resultater enn kirurgi målt ved facialisfunksjon, hørsel og livskvalitet. For tumorkontroll var det ingen forskjell.

5 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 5 POSTOPERATIVE HEMATOMER VED INTRAKRANIAL OG INTRASPINAL SVULSTKIRURGI Eirik Helseth¹, Bjarne Lied² og Jon Berg-Johnsen² ¹Nevrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus og ²nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Bakgrunn: Andel pasienter som blir reoperert for postoperativt hematom er foreslått innført som en kvalitetsindikator ved nevrokirurgiske operasjoner. Hensikten med denne undersøkelsen var å studere forekomsten av postoperative hematomer etter intrakranial og intraspinal svulstkirurgi. Materiale og metode: Inkludert i studien er alle pasienter operert for intrakranial eller intraspinal svulst i 2003 på nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Pasientene ble fortløpende registrert i tumordatabasen på nevrokirurgisk avdeling. Definisjonen på et postoperativt hematom er et hematom som krever kirurgisk evakuering. Resultater: I 2003 ble det utført i alt 412 svulstoperasjoner, hvorav 361 var intrakraniale og 51 intraspinale. Åtte av disse pasientene fikk postoperativt hematom som krevde evakuering. Postoperativt hematom forekom ved 8/361 (2%) intrakraniale inngrep og ved 0/51 (0%) intraspinale inngrep. Forekomsten av postoperativt hematom etter reseksjon av meningeom var 4/81 (5%), astrocytom 3/97 (3%), metastase 1/42 (2%) og hypofyseadenom 0/52 (0%). Seks av åtte pasienter med postoperativt hematom trengte respirator behandling postoperativt (2-32 døgn, gjennomsnitt 12 døgn). Seks måneder postoperativt hadde ingen av meningeom pasientene med hematom åpenbare varige senfølger som skyldtes det postoperative hematomet. Det samme gjaldt for den ene metastase pasienten. De tre pasientene med astrocytom som fikk postoperativt hematom, døde henholdsvis 11, 31 og 33 døgn postoperativt. Diskusjon: Forekomsten av postoperativt hematom etter intrakranial og intraspinal svulstkirurgi vil bli sammenlignet med rapporter fra andre sentre. Videre vil vi invitere til en diskusjon om forekomsten av postoperativt hematom er en egnet kvalitetsindikator i nevrokirurgi.

6 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 6 AKUTT SUBDURALT HEMATOM EN SYKDOM MED DÅRLIG UTKOMME? Roger Josefsen. Torfinn Solgaard Ullevål Universitetssykehus, Nevrokirurgisk avdeling, 0407 Oslo I 2002 ble 24 pasienter innlagt og operert for akutt subduralt hematom ved Nevrokirurgisk avdeling ved Ullevål Universitetssykehus. Glascow outcome score (GOS) etter behandling ble valgt som mål på utfallet. Her er GOS=1død, GOS=2 vegetativ status, GOS=3 alvorlig skadet, GOS=4 moderat skadet og GOS=5 godt restituert. I tillegg ble også resultatet målt i lite gunstig (GOS=1+2+3) og i gunstig (GOS=4+5) utkomme. RESULTATER Ved utskrivelse/ overflytting fra Ullevål Universitetssykehus hadde fem (21 %) av pasientene GOS=1, fire (17 %) av pasientene GOS=2, ti (42 %) av pasientene GOS=3, en (4 %) av pasientene GOS=4 og fire (17 %) av pasientene GOS=5. Det vil si at 80 % hadde et lite gunstig utkomme, mens 20 % hadde et gunstig utkomme. KONKLUSJON Vårt ettårs materiale av 24 pasienter viser at hver femte pasient med ASDH ikke overlever etter operativ behandling. Hver sjette pasient er i vegetativ tilstand ved overflytting til lokalsykehus. Hver femte pasient hadde et gunstig utkomme ved utskrivning.

7 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 7 ALVORLIGE HODESKADER: MORTALITET OG MONITORERING AV INTRAKRANIELT TRYKK (ICP). Vik A, O. Fredriksli, Hynne H*. Nevrokirurgisk avdeling og *Klinikk for anestesi- og akuttmedisin, Universitetssykehuset i Trondheim. Introduksjon: Retningslinjer for behandling av pasienter med alvorlige hodeskader er utarbeidet for å redusere mortalitet og bedre funksjonsnivå. Ved nevrokirurgisk avdeling i Trondheim behandler vi hvert år en liten gruppe pasienter med alvorlige hodeskader (n <30). Europeiske retningslinjer for behandling av slike pasienter har vært forsøkt fulgt med bl.a. økende bruk av ICP-måling. Vi ønsket derfor å evaluere behandlings-resultatet for denne pasientgruppa. Pasienter og metoder: Journaler ble gjennomgått retrospektivt for alle pasienter som ble innlagt på avdelingen med alvorlig hodeskade mellom 1. juli 1999 og 31.desember Glasgow Coma Score (GCS) var enten 8 før sedasjon og intubasjon eller senere i forløpet. 8 pasienter som ved ankomst hadde dilaterte, lysstive pupiller bilateralt, ble ekskludert fordi de ble regnet for å være uten håp om overlevelse. 94 pasienter ble derfor inkludert. Resultater: Alder var 35.4 år (spredning 1-82). Alle pasientene hadde patologi på CT eller MRI. 40 pasienter (42.5%) ble operert p.g.a. masselesjon. ICP-måling ble utført hos 80 pasienter (85.2 %), og av disse hadde 52.6 % intrakraniell hypertensjon i forløpet. 9 pasienter døde av intrakraniell hypertensjon, og 8 pasienter døde som følge av sekvele etter hodeskaden. Mortalitet ved 6 måneder var derfor 18.2 % (n = 17). En utenlandsk pasient kunne ikke følges opp. Konklusjon: Resultatene våre viser at mortaliteten var akseptabel med hensyn til litteraturen internasjonalt, og en høy andel av pasientene med alvorlig hodeskade hadde ICPmonitorering som er anbefalt i retningslinjene. Glasgow Outcome Score vil presenteres senere.

8 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 8 STORE FORSKJELLER I HODESKADEDØDSFALL MELLOM DE NORDISKE LANDENE I PERIODEN Snorre Sollid 1, Terje Sundstrøm 2, Knut Wester 3 1 Nevrokirurgisk avdeling, UNN HF; 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen; 3 Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitets sykehus, Berge. Bakgrunn: Skandinavisk nevrotraume komité er en undergruppe av Skandinavisk Nevrokirurgisk Forening. Komiteen har som hovedmål å bedre behandling av pasienter med skader i nervesystemet. Gruppen har tidligere publisert retningslinjer for behandling av lette hodeskader. Disse retningslinjene har hatt stor betydning for behandlingspraksis ved lette hodeskader. En arbeidsgruppe er nå i gang med å utarbeide nordiske retningslinjer for pre- og interhospital behandling og transport av pasienter med alvorlig hodeskade. Som en del av det forberedende arbeidet til disse retningslinjene er det behov for å kartlegge den aktuelle situasjonen i de nordiske landene for å kunne monitorere en eventuell effekt av retningslinjene. Det er også viktig å se om det i 15 års perioden har vært en endring i hodeskademortalitet i en periode hvor det ikke har eksistert denne behandlingsveiledningen. Metode: Data på dødsfall med dødsdiagnose hodeskade, trafikkdødsfall og dødsfall på grunn av traume generelt ble hentet fra de statistiske sentralbyråer i Danmark, Finland, Norge og Sverige for perioden Data søket ble utført på basis av definerte diagnoser fra ICD-8, ICD-9 og ICD-10. Mortalitets rater ble kalkulert og sammenlikninger ble gjort mellom de ulike landene ved bruk av ikke-parametriske tester. Endring i tidsperioden ble vurdert ved bruk av lineær regresjon. For kartlegging av antall hodeskade operasjoner ble det for året 2000 sent ut spørreskjema til alle sykehus i regionen som utfører denne typen inngrep. Resultater: Den totale mediane mortalitets raten for hodeskadedødsfall i hele regionen i perioden var 11,6/ per år. Mortalitets raten var tre ganger høyere blant menn sammenliknet med kvinner (18,3 vs 6,1). For de ulike landene var mortalitets raten 14,7, 21,2, 10,4, og 10,2 for henholdsvis Danmark, Finland, Norge og Sverige. Finland hadde signifikant høyere mortalitets rate enn de andre landene, og Norge og Sverige signifikant lavere enn Danmark og Finland. Forholdet mellom kvinner og menn var det samme i alle de fire studerte landene. I studie perioden var det et signifikant fall i mortalitetsraten for hodeskade i alle landene bortsett fra Finland. I studie perioden utgjorde hodeskadedødsfall 30% av den totale mortaliteten på grunn av traume. Denne andelen varierte mellom de fire landene. I Finland utgjorde hodeskader 40% av traumedødsfallene, mens det i de andre landene utgjorde 31%, 27% og 29% i henholdsvis Danmark, Norge og Sverige. Det var også signifikante forskjeller i antall utførte hodeskadeoperasjoner i de ulike landene. I år 2000 ble det i Finland utført 10 operasjoner per innbyggere. Tallene for Danmark, Norge og Sverige var henholdsvis 5,1, 4,8 og 5,7. Konklusjon: Mortalitets raten for hodeskade er dobbelt så høy i Finland sammenliknet med Danmark, Norge og Sverige i perioden I den samme perioden sank mortalitets raten i alle landene signifikant bortsett fra i Finland. Selv om de nordiske landene i mange sammenhenger virker like viser denne studien at det er store ulikheter i traume epidemiologi.

9 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 9 NEVROPSYKOLOGISK TESTING AV NORSKE FOTBALLSPILLERE REPRODUSERBARHET OG EFFEKT AV TIDLIGERE HJERNERYSTELSER OG HODESPILL Straume-Næsheim* 1, Dvorak 2, Junge 2, Bahr 1 1: Senter for idrettsskadeforskning 2: FIFA-Medical Assessment and Research Centre Bakgrunn: Tverrsnittsstudier har indikert at fotballspillere presterer dårligere på nevrokognitive tester. Nikking av ballen har vært utpekt som årsaken til dette, men ferske oversiktsartikler konkluderer med at svekkelsene mer sannsynlig skyldes hodetraumer under kamp. Hovedmål: Undersøke påliteligheten av et databasert nevropsykologisk testbatteri (CogSport ) og undersøke om tidligere hjernerystelser og hodespill påvirker testresultatet for fotballspillere i Tippeligaen. Metode: Alle spillerne i Tippeligaen utførte to påfølgende CogSport -grunnlinjetester før sesongstart 2004 (90,1 % deltakelse, n=271), samt svarte på et spørreskjema for å kartlegge tidligere hjernerystelser, antall hodestøt mot ball per kamp, antall sesonger som aktiv, spillerposisjon, symptomer på hjernerystelse, nevrologiske sykdommer og andre faktorer som lærevansker, alkoholvaner, medikamenter, etc. CogSport er en databasert nevropsykologisk test som består av følgende undertester: Enkel reaksjonstid (ERT), reaksjonstid ved valg (Valg), reaksjonstid ved samsvar (RVS), oppmerksomhetstest (Opp), Husk siste kort-test (HSK), Finn like-test (FLT) og Læringstest (Lær). Resultat: Gjentatt testing ga en liten, men signifikant forbedring for alle 7 undertester (ERT: +1,3%, Valg: +0,3%, RVS: +1,1%, Opp: +0,8%, HSK: +2,1%, FLT: +2,0%, Lær: +1,0%). Variasjonskoeffesienten var hhv. 2,8% for ERT, 1,5% for Valg, 1,5% for RVS, 2,9% for Opp, 1,9% for HSK, 1,9% for FLT og 1,3% for Lær. Variasjonen mellom de to testomgangene var omvendt proposjonal med testenes kompleksitet. Antall hjernerystelser var assosiert med antall hodestøt per kamp, men verken tidligere hjernerystelser, antall hodestøt per kamp, eller estimert antall hodestøt i karrieren var assosiert med resultatet av de nevropsykologiske testene. Konklusjon: Databasert nevropsykologisk testing avslørte ingen tegn på nevrokognitiv svekkelse hos fotballspillere som følge av tidligere hjernerystelser eller hodespill.

10 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 10 HALSKARSKADE VED YTRE STUMPE TRAUMER Et toårs materiale Rolf Hanoa, Nevrokirurgisk avdeling, Steinar Kiil, Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Materialet omfatter mistenkte og verifiserte tilfeller av halskarskade ved stump ytre påvirkning hos pasienter innlagt som multitraume eller nevrotraume ved Ullevål i løpet to år fra august Her presenteres de 11 verifiserte halskarskadene. Vaskulær diagnose er stilt med precerebral angiografi, CT- og/eller MR-angiografi, eventuelt supplert med ultralyd. Av 11 pasienter hadde 7 intimalesjon/disseksjon med eller uten trombosering i carotis interna, 1 i carotisavgangen, 2 i vertebralis og 1 i basilaris. Diagnosen ble i to tilfeller stilt før nevrologiske utfall hadde manifestert seg. Av de 11 hadde 7 hemiparese/-paralyse, 1 hadde paralyse av en arm, 1 et blindt øye, 2 var i akuttfasen utenpåviste nevrologiske utfall. En pasient ble hemikraniektomert for livstruende hjerneødem med godt klinisk resultat. To døde. Ved akuttmottak av traumepasient tilsier Ullevåls traumemanual halskarangiografi som utredningsmodalitet ved mistanke om halskarskade. Senere i behandlingsforløpet kan CT-angio og MR-angio av precerebrale og cerenbrale kar være hensiktsmessig. Behandlingen ble for alle stumpe verifiserte halskarskader Fragmin og/eller platehemmer. Tidlig igangsetting bidro trolig til å motvirke videre trombosering og okklusjon av det lederte halskar hos fire av pasientene. Hos en ble revaskularisering sannsynliggjort. Alle pasientene fikk et langvarig intensivmedisinsk forløp. Operativ behandling av traumatisk disseksjon i halskarvegg er ikke etablert som metode på Ullevål. Metodens mulige fortrinn er foreløpig ikke tilstrekkelig dokumentert. Stenting av halskar med traumatisk disseksjon vil i enkelte tilfelle være teknisk mulig. Gevinsten av stenting versus konservativ behandling er ikke godt nok studert. Metoden er ikke etablert på Ullevål i traumesammeheng. Det er neppe grunnlag for å screene alle multitraumer og nevrotraumer for halskarskade. Ved opplysning om direkte traume mot halsen, ved eskalering av nevrologiske utfall og ved uforklarte nevrologiske utfall etter traume bør halskarskade være en differensialdiagnose. Referanser 1. Miller PR et al. Prospective screening for blunt cerebrovascular injuries. Annals of surgery 2002;236:

11 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 11 ALVORLIG ATLANTO-AXIAL FEILSTILLING HOS BARN Jarle Sundseth, Bjarne Lied, Jon Berg-Johnsen Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Torticollis hos barn sees ikke helt sjelden etter mindre traumer og oropharyngeale infeksjoner som medfører en rotasjonssubluksasjon i atlanto-axialleddet. Forekomsten av tilstanden er ukjent og sen diagnose er ikke uvanlig. I løpet av ett år har tre pasienter, to gutter og en pike(7, 10 og 11 år) vært innlagt i vår avdeling. To pasienter hadde subluksasjon i atlanto-axialleddet hvorav den ene ble operert, den andre behandlet med Halo-vest og den siste pasienten, en syv år gammel gutt hadde en svært sjelden totalluksasjon av fasettleddene C1/ C2 og sykehistorien beskrives. Dette var en syv år gammel gutt med en øvre luftveisinfeksjon og lymfadenitt. Han utviklet torticollis og ble behandlet med antibiotika, antiflogistika og fysioterapi. Feilstillingen vedvarte og forverret seg etter at luftveisinfeksjonen var sanert.det gikk fem måneder fra symptomdebut til diagnosen ble stilt, og til slutt hadde han haken helt ned på venstre skulder. Røntgen med ekstensjon og fleksjon samt CT viste en totalluksasjon av C1 på C2 med betydelig fleksjons og rotasjonsfeilstilling av C1 i forhold til C2. Venstre bueledd C1/C2 var totalluksert. Pasienten ble behandlet med skallestrekk i ett døgn og deretter åpen reposisjon og fiksasjonsosteosyntese med cerclage C1, C2 og C3. Det viste seg umulig å oppnå full korreksjon av rotasjonsfeilstillingen peroperativt. Pasienten hadde ingen nevrologiske utfall pre eller postoperativt. Etiologien bak luksasjoner/subluksasjoner i øvre cervicalcolumna etter oropharyngeale infeksjoner er ikke fullt forstått, men det er vist en direkte forbindelse mellom periodontale veneplexa og pharyngeovertebrale vener som kan føre eksudat fra de øvre luftveier til cervicalcolumna. En lokal innflammatorisk reaksjon vil kunne svekke ligamentum transversus axis og eventuelt destruere subchondralt ben og forårsake erosjon av dens axis. Atlanto-axiale subluksasjoner som har stått i mindre enn 1-2 uker, reponeres vanligvis spontant eller med tøyninger og kragebehandling over en to ukers periode. Dersom pasienten ikke blir rett og kontrollbildet viser utilfredsstillende reposisjon, anbefales traksjon med skallestrekk, analgetika og muskelrelaksantia i noen dager. Fører heller ikke dette til målet har man gjerne forsøkt Halo-vest. Mange har imidlertid forlatt dette og pasientene går gjerne rett til operativ behandling. Hos pasienter med feilstilling som har vart over 4 uker, forsøkes skallestrekk, og ved manglende korreksjon av akser og rotasjon eller reluksering anbefales åpen reposisjon med cerclage eller skrueosteosyntese.

12 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 12 INTRASPINALE MENINGEOM HANDSAMA VED RIKSHOSPITALET I PERIODEN Bård F Lilleeng, Eirik Helseth. Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet og Nevrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus. Innleiing Meningeom utgjer 25 % av primære intraspinale svulstar. Incidensen er størst i aldersgruppa år og det er overvekt av kvinnelege pasientar. Handsaminga av symptomgjevande intraspinale svulstar er kirurgisk. Formålet med denne undersøkinga var å undersøke operativ morbiditet/mortalitet og endeleg nevrologisk funksjonstatus hos ein kontinuerleg serie pasientar operert for intraspinalt meningeom. Materiale Samtlege pasientar operert for intraspinalt meningeom på Rikshospitalet i perioden inngjekk i undersøkninga. Materialet er 30 pasientar med gjennomsnittsalder 64 år (spreiing år). 29 pasientar hadde symptomgivende intraspinalt meningeom, ein vart påvist ved MR-bilder tatt p.g.a cervicalt prolaps. 28 hadde primær svulst, 2 hadde residiv av tildlegare operert meningeom. Data til undersøkinga er henta frå pasienten sin legejournal og røntgenjournal. I tillegg har dei fleste pasientene vore til ny klinisk undersøking og ny MR av columna. Resultater Populasjonen bestod av 28 kvinner og 2 menn. 74 % av meningeoma låg thorakalt medan cervikale meningeom utgjorde 20 %. 6 % låg lumbosacralt. Over halvparten (52 %) hadde sitt feste mot dura lateralt for medulla, 28 % festa ventralt for medulla og 17 % posteriort. Ein pasient hadde sitt intraspinale meningeom ringforma ekstraduralt. Alle pasientane vart operert med laminektomi og tumor-reseksjon, og ein oppnådde total reseksjon hjå 82 %. Vi fann ein frekvens av operativ morbiditet på 14% hos primæropererte. Det var ingen operativ mortalitet. 59 % opplevde bedring i sine nevrologiske symptom etter kirurgi, 3 % opplevde delvis forverring. Tumoren si plassering i spinalkanalen spelte lita rolle for utfallet. Ved tumor med tilhefting ventralt opplevde 63 % bedring postoperativt, ved lateral og posterior tilhefting opplevde respektivt 53 % og 60 % bedring. Diskusjon/Konklusjon Symptomgjevande intraspinale meningeom kan opererast med svært lav operativ mortalitet og lav morbiditet. Funksjonsstatus hos dei fleste pasientene er særs tilfredstillande etter tumorreseksjon. 97 % hadde uendra eller bedra nevrologisk status postoperativt i vårt materiale.

13 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 13 TRANSFORAMINAL STEROID INJEKSJONER I BEHANDLING AV CERVIKAL RADIKULOPATI Frode Kolstad MD, Øystein P. Nygaard, amanuensis 1 dr.med. Nasjonalt senter for spinale lidelser /Nevrokirurgisk avd. St. Olavs Hospital Trondheim Background The aim of this study was to assess if transforaminal steroid injections applied to cohort of patients waiting for cervical disc surgery, reduce the pain of cervical radiculopathy and hence reduce the need of surgical intervention. Cervical radiculopthy due to cervical disc herniation or spondylosis is a common indication for cervical disc surgery. Surgery is however not always successful, and is not done without risk of complications. Transforaminal injection of steroids has gained popularity due to the rationale that inflammation of the spinal nerve roots causes radicular pain, and therefore depot steroids locally applied should relieve symptoms. Methods During a 12-month period, 21 secondary referral patients with unilateral cervical radiculopathy entered the study. Cervical disc herniation or spondylosis affecting the corresponding nerve root was demonstrated by appropriate investigation (MRI or myelography). The patients then received 2 transforaminal steroid injections, at 2 weeks interval, while waiting for operative treatment. The pain intensity (VAS), Odom s criteria and operative requirement were registered at 6 weeks and 4 months. Findings. After receiving injection treatment 5 of the 21 patients decided to cancel the operation due to clinical improvement. A statistical significant reduction (0.02) in radicular pain score was simultaneously measured. This corresponds well with the reduction in operative requirement since radicular pain is the main indication for operative treatment. The responders experienced a long-lasting effect. Those responding positively however improved neck pain to the same extent as radicular pain, and patients with cervical spondylosis responded as positively as those with disc herniation. Interpetation. This prospective cohort study indicates a reduction in operative requirement due to injection treatment. The clinical effect is measurable, and a statistical significant improvement of the radicular pain is registered. Routine transforaminal injection treatment prior to surgery seems rewarding, but the complication risk must be taken into consideration.

14 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 14 CERVIKAL SKIVEHØYDE MÅLT OBJEKTIVT MED DCRA SAMMENLIGNET MED MRI-DEFINERT DEGENERASJON Frode Kolstad MD, Øystein P. Nygaard, amanuensis 1 dr.med. NSSL/nevkir avd. Gunnar Myhr MD, Kjell Arne Kvistad, amanuensis 1 dr.med. MR-senteret Gunnar Leivseth, prof. 1 dr.med. NTNU St Olavs Hospital, Trondheim Objectives: 1. Define the relationship between MRI measured cervical disc degeneration and objectively measured disc height. 2. Assess the level of inter- and intra- observer errors using MRI in defining cervical disc degeneration. Background: Cervical spine degeneration has commonly defined radiologically by loss of disc height, decreased disc and bone marrow signal intensity and disc protrusion/herniation on MRI. The relation between degeneration evaluated by MRI and objectively measured cervical disc height is unclear. The intra- and inter- observer error using MRI in defining cervical degeneration influences data interpretation. Methods: The radiographic disc height measurements were done by a new computer method (DCRA) compensating for image distortion and permitting comparison with normal age and gender disc height levels. The MRI classification of degeneration was based on nucleus signal, prolaps identification and bone marrow signal. Two neuro-radiologists evaluated the MR-images independently in a blinded fashion. Results/conclusions: Both early and late cervical disc degeneration, defined by MRI, is associated with a statistical significant mean disc height reduction. The scatter is however considerable. The inter-observer agreement between two neuro-radiologists in both defining degeneration and disc height by MRI is only moderate. Studies addressing questions related to cervical disc prosthesis and degeneration should take this into consideration.

15 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 15 RISIKOEN FOR Å BLI VERRE ETTER MIKROKIRURGISK OPERASJON FOR LUMBALT SKIVEPROLAPS Tore K Solberg, MD a, Øystein P Nygaard MD, PhD b, Kristin Sjaavik c, Dag Hofoss, PhD d, Tor Ingebrigtsen, MD, PhD a a Nevrokirurgisk Avdeling, UNN-HF, b Nevrokirurgisk Avdeling, St. Olavs Hospital, og c UiT, og d ISM,UiT og Heltef, SiA. Bakgrunn En vanlig bekymring hos pasienter som vurderes for lumbal prolapskirurgi er risikoen for å bli verre. Det er imidlertid vanskelig a gi et evidens-basert estimat av denne risikoen, siden tidligere publikasjoner har vært fokusert på utilfredstillende operasjonsresultat i sin alminnelighet og ikke på faren for å bli verre spesielt. Materiale og metode I denne prospektive studien av 180 pasienter, rapporterer vi frekvensen av og risikofaktorer for forverring etter først gangs mikrokirurgisk operasjon for lumbalt skiveprolaps. Pasientene ble fulgt opp i 12 måneder. Hovedeffekt-variabelen for funksjonsnivå og livskvalitet var Oswestry Disability Index. Resultater Fire prosent av pasientene ble verre. Uavhengige risikofaktorer for forverring var lang varighet av sykemelding samt bedre funksjonsnivå og livskvalitet før operasjonen. Konklusjoner Vi konkluderer med at risikoen for forverring er liten, men større hvis pasienten har vært sykemeldt til tross for relativt små helseproblemer. Denne studien demonstrerer også at endring i hovedeffekt-variabelen må rapporteres, for at alle pasienter med et uønsket operasjonsresultat skal kunne fanges opp.

16 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 16 CERVICOGEN HODEPINE ER VANLIG PREOPERATIVT OG HAR GOD PROGNOSE HOS PASIENTER SOM OPERERES MED FREMRE CERVICAL DECOMPRESJON OG FUSJON (ACDF). Monica Drottning Rønne, Torfinn Solgaard, Sissel Reinlie, Nevrokirurgisk avd., Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo. Bakgrunn Cervicogen hodepine CEH stammer fra nakken. I følge den nye definisjonen av Cervicogen hodepine fra the International Headache Society IHS, må det foreligge en test som viser cervical patologi før man kan stille diagnosen.. Hodepine har ikke blitt oppfattet som et viktig symptom av nevrokirurgen. Vi har sett på forekomst av hodepine før og etter operasjon hos pasienter henvist grunnet cervical radiculopati. Cervical radiculopati er indikasjon for kirurgi som ACDF og hodepine er det ikke. Metode Vi har registrert hodepine, frekvens, varighet og styrke hos pasienter som er nakkeoperert i Vi har ved vår avdeling operert pasienter med cervical radiculopati som følge av degenerative skiver ad modum Robinson -Smiths (RS) fra C5/6 og C6/7 var de nivåer som oftest var affisert. Inntil 2001 fikk pasientene en stiv rundkrage til bruk dag og natt I 3 måneder. RS behandlingen hadde to problemer lang tid I krage og donor site problemet. I tråd med international trend begynte vi med plate forfra I 2003; dvs en "osteosynthese" av cervical columna. Da kunne vi fjerne kragebruken bortsett fra de første 12 timer. Skiveproteser eller cages løser donorsite problemet. Resultater Over halvparten av pasientene hadde hodepine. Den karakteristiske hemicrania bedret seg etter kirurgi. Kronisk hodepine var borte allerede første postoperative dag hos noen pasienter. Det var både bedring av hodepinens frekvens og styrke postoperativt. Mange pasienter klaget over muskelsvakhet, stivhet og sekundær smerte etter å ha brukt Camp krage i 3 måneder. Enkelte pasienter som var hodepinefri før operasjonen fikk hodepine etter kragebehandlingen. Konklusjon CEH er vanlig hos pasienter med cervical radiculopati. Nakkekrage kan presse på suboccipitale strukturer og fore til hodepine, noe som gjør redusert kragebruk viktig Invalidiserende hodepine bør kunne være operasjonsindikasjon ved cervical patologi som ikke er ledsaget av radiculopati i enkelte tilfelle.

17 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 17 I HVILKEN GRAD HAR SØVNMANGEL (SLEEP DEPRIVATION) NEGATIV EFFEKT I UTFØRELSEN AV KIRURGI? IMPLIKASJONER I NEVROKIRURGI? En litteraturstudie. Gert Tollesson Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Oslo Bakgrunn; Ulykkesstatistikk og neurofysiologisk forsking viser att tretthet og søvnmangel er meget viktige faktorer bakom ulykker og nedsatt prestasjonsevne. Dette har blitt spesielt godt vist i studier innen veitrafikk, kjernekraft industrien, rom og flyvirksomhet. Noen relativt gode studier finnes og innen helsesektorn. Det kommer å presenteres artikler som belyser hvordan dels vurderingsevne men og direkte kirurgisk teknikk svikter hos kirurger som i ulike grad blitt utsatte før forstyrelser i søvn og våkenhet. Å utføre akutte medisinske vurderinger og lange kompliserte kirurgiske prosedyrer under nattetid eller etter manglende nattsøvn medfører en betydelig risiko før alvorlige feiltagelser med ibland katastrofale konsekvenser. Lengre tids søvnforstyrrelser er dessuten en viktig riskfaktor før utviklende av depresjon, hjerte- og karsykdommer, adipositas, diabetes og før tidlig aldring.

18 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 18 NEVROKIRURGISKE TELEKONSULTASJONER I NORD NORGE Anders Stormo 1, Snorre Sollid 2, Jan Størmer 3 and Tor Ingebrigtsen 2 1 Det medisinske fakultet, Universitet i Tromsø; 2 Nevrokirurgiske avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge HF; 3 Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge HF. Bakgrunn: Bruk av telemedisin gir mange muligheter for bedre pasientbehandling, spesielt i spredt befolkede områder. De fleste publiserte studier har fokusert på den tekniske siden av telemedisin. Få studier har egentlig vurdert betydningen i pasientbehandlingen. Det finnes undersøkelser som antyder at nevrokirurgiske telekonsultasjoner mellom regionale nevrokirurgiske avdelinger og henvisende sykehus bedrer outcome, regulerer pasient overføringer og er kostnads effektivt. Bare noen få studier har systematisk vurdert fordelene ved telekonsultasjoner. Metode: Vi har utført en prospektiv studie for å kartlegge bruken av nevrokirurgiske telekonsultasjoner og betydningen for pasienthåndtering i Nord Norge. Studien ble utført i en 8 måneders periode fra september Data ble registrert av vakthavende assistentlege ved nevrokirurgisk avdeling, UNN HF. Informasjon om hver telekonsultasjon ble registrert. Data om pasientens kliniske tilstand, konsekvenser av konsultasjonen samt eventuell gunstig betydning av konsultasjonen for pasienten. Konsekvenser ble klassifisert som (1) ingen, (2) endret behandling på henvisende sykehus etter råd fra vakthavende nevrokirurg, (3) overflytting til nevrokirurgisk avdeling UNN HF. Gunstig betydning av konsultasjonen for pasienten ble klassifisert som (1) ingen, (2) unngikk unødvendig transport (3) nødvendig transport initiert eller (4) andre gunstige tiltak. Resultater: Det ble utført 723 overføringer av digitale røntgenbilder til UNN HF fra de andre sykehusene i Helse Nord i studieperioden. Vi registrerte 99 (14%) av disse overføringene på 92 pasienter i vår studie. De fleste andre overføringene var rutinemessige undersøkelser utført på lokalsykehus som ikke hadde egen radiolog. Alle 10 henvisende sykehus i Helse Nord benyttet tjenesten. Diagnosene som ble registrert var; svulster (29), akutte cerebrovaskulære sykdommer (29), hodeskader (18), spinale sykdommer (12) og andre (11). Den mediane respons tiden fra henvendelsen ble mottatt og til svar ble gitt tilbake til henviser var 3 timer (range 1-21 timer) i akutte tilfeller, og 1 dag (range 1-7 dager) ved ordinære henvendelser. Responstiden var signifikant kortere ved hodeskader (median 3 timer) sammenliknet med intrakraniale svulster (median 24 timer). Bildeoverføring ble vurdert som gunstig for pasienten ved 93% av overføringene. Endring i behandlingen ved henvisende sykehus, initiering av overflytting og at man unngikk unødig overflytting ble rapportert i henholdsvis 42%, 13% og 34 av tilfellene. Konklusjon: Resultatene av denne studien viser at telekonsultasjoner mellom henvisende sykehus og den regionale nevrokirurgiske avdelingen i Nord Norge påvirker pasientbehandlingen, og kan redusere frekvensen av unødig overflytting av pasienter.

19 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 19 KVALITETSPARAMETRAR I NEVROKIRURGI - NOKRE DØME Slettebø, Haldor - Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet Nasjonale kvalitetsindikatorar er på veg inn i spesialisthelsetenesta. Nokre stikkprøver frå 2003 og 2004 syner kva det er tale om. Døma er frå Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet (SHD sine indikatorar er understreka): Pasienttilfredshet "Leveringstid" RS (ventetid før op.) 110 dagar Preop. samtale med kirurgen (elektiv kirurgi) 80% ja /16% nei Avlyste operasjonar 15% (men 27% ved RS) Preoperativ liggjetid RS 4 dagar Organisering Preoperativ liggjetid RS 4 dagar Avlyste operasjonar ca 300 på eitt år (15%) Ufullstendig preoperativ planleggjing halvparten Kapasitet 20% av dei 300 ØH 20% av dei 300 Epikrisetid, ferdige innan 1 veke >90% Korridorpasientar 0 Medisinsk kvalitet Skademeldingar ca 10 pr. år NPE-saker? Postoperative sårinfeksjonar 16 reop/2300 op. Shuntinfeksjonar 6,7% av prosedyrane Postoperative hematom, djupe 5 reop/600 craniotomiar Reop. kronisk SDH 7,9% CSF-lekkasje 33 ekstrasuturar/1500 prosedyrar Tromboseprofylakse?? Operasjonar på feil nivå/feil side?? Slike relativt generelle indikatorar vil verta etterspurde - anten me likar det eller ikkje. I tillegg må me rekna med at fleire sjukdomsspesifikke kvalitetsregister vil bli oppretta for utvalde pasientgrupper. Shuntoperasjonar, subarachnoidalblødningar, nakkeprolaps, intrakraniale svulstar og funksjonell nevrokirurgi er aktuelle område. Dessutan kjem me til å bli utsette for sokalla audits og akkreditering, dvs. synfaring og evaluering gjort av dugande kollegaer frå andre land. Innan nevrokirurgien trengst det difor engasjement frå fagmiljøet for å koma vidare i arbeidet med kvalitetssikring., m.a. ved at NNKF engasjerer seg endå sterkare for å utvikla tenlege indikatorar.