Voldtekter begås av en gjerningsmann som kjenner offeret. Politi nr. 2 // mai/ juni Norsk. harald stabell nye avhørsmetoder politiet på sagaøya

Transkript

1 Norsk Politi nr. 2 // mai/ juni av Voldtekter begås av en gjerningsmann som kjenner offeret Overfallsvoldtektene får mye plass i mediene. Står vi i fare for å glemme hvor de fleste voldtektene skjer? Manglende omtale av det mer «private» kan føre til en gradering av voldtekter, sier politidirektør Ingelin Killengreen. harald stabell nye avhørsmetoder politiet på sagaøya

2 Norsk Politi Magasinet Norsk Politi Politidirektoratet Pb 8051 Dep., 0031 Oslo Intern e-post: Postmottak POD Ekstern e-post: Fagblad for politi- og lensmannsetaten. Magasinet kan også leses på Ansvarlig utgiver: Politidirektør Ingelin Killengreen Redaktør: Runar Kvernen Desk: Liv Merete Wiker og Marianne Østensen Medarbeidere i denne utgave: Mette Horsberg, Helgeland politidistrikt Beate Ingebrigtsen, Midtre Hålogaland politidistrikt Runar Kvernen, Wemunn Aabø, Siv Ellen Omland og Stig Kåre Brusegard, Politidirektoratet Roar Hanssen, Politiets Utlendingsenhet Jan P. Solberg, Daniel G. Butenschøn og Sigurd S. Rønningen, frilansjournalister Hans Fredrik Asbjørnsen, fotograf, Aleksander Nordahl, fotograf Øvrige bidragsytere: Ingunn Roe, avdelingsdirektør Personal, Politidrektoratet Geir Magne Aanestad, leder av Norsk lensmanns- og politilederlag Jørn-Kr. Jørgensen, Oslo politidistrikt Design/produksjon/rådgivning: Teft Design as Førstesidefoto: Scanpix Creative Trykk og distribusjon: Stens Trykkeri Opplag: Neste utgave: september 2007 All gjengivelse fra magasinet skal krediteres Magasinet Norsk Politi. «Vi kan ikke ha et politi som» Og så viser det seg ganske raskt at det har vi da ikke heller. Kjappe kommentarer til besvær D et er ikke uproblematisk når det gis umiddelbare kommentarer fra politikere og andre som engasjerer seg mens enkeltsaker er under etterforskning fra politiets side. Hva hvis saken viser seg å være annerledes enn det som umiddelbart fremkommer i mediene? Mediesamfunnet er blitt veldig hektisk, og politikere og andre meningsformidlere benytter seg av mediene for å komme raskt og handlekraftig på banen. Vi trenger engasjement, og også våre folkevalgte har all rett til å ytre seg når og hvor de vil. Men det oppstår problemer når politisaker kommenteres på et veldig tidlig stadium, ofte med mediene som eneste kilde. For en tid tilbake fikk statsråd Bjarne Håkon Hanssen spørsmål fra TV 2s reporter om hvorfor han ikke hadde kommentert Obiora-saken i Trondheim. Nei, den saken er under etterforskning, svarte statsråden. Men det er jo også Kadra-saken, repliserte reporteren. Ja, det er et dilemma, svarer Hanssen. Og han har nok rett i det. Politiet vet godt at det ofte fremkommer nye og uventede opplysninger i saker som undersøkes og etterforskes. Førsteinntrykket kan mange ganger vise seg å være bare en del av bildet. Politiet er av flere grunner varsomme med å kommentere før man vet, Leder Runar kvernen Redaktør og selv da er politiet særdeles aktsomme. Det er ikke bare i disse to store mediesakene politiet og saken kommenteres umiddelbart. Det kan være en utrykning som ikke gikk helt som den skulle, det kan være en håndtering fra politiets side som noen klager på. Ofte kommer det da veldig kjapt kommentarer ut i mediene av typen: «Vi kan ikke ha et politi som» Og så viser det seg ganske raskt at det har vi da ikke heller. En undersøkelse eller etterforskning kan i slike saker vise at det var noen uheldige omstendigheter, som alt er rettet opp. Eller at de som reagerer, faktisk har misforstått, eller at bare deler av saken fant veien til media. Eller det kan selvsagt, etter nærmere undersøkelser, være grunnlag for kritikk. Uansett står da den umiddelbare kommentaren tilbake, avgitt på en engasjert måte og sikkert i beste hensikt. Men er den et riktig og nødvendig bidrag? Dessverre ikke alltid. Mediene lever av å innhente kommentarer og synspunkter fortløpende. Men politikere og andre debattanter kunne være tjent med et noe større forbehold og tilbakeholdenhet i slike saker, slik at faktiske forhold kommer på bordet. Ellers kan sannheten bli skadelidende. Dersom hensikten er å kommentere for å endre eller forbedre, bør man ta seg tid til det. Innhold Tema VOLDTEKT I fjor ble mellom 15 og 20 voldtekter og voldtektsforsøk anmeldt i Norge hver uke. Mørketallene antas å være rundt ti ganger høyere. 90 prosent av voldtektene begås av kjent gjerningsmann. Svært få ofre finner veien til Voldtektsmottaket for å motta hjelp. side nye arbeidstidsbestemmelser ATB er et sentralt element i arbeidet som pågår med å utrede behovet for tilgang på personell i politi- og lensmannsetaten frem til 2015, skriver assisterende politidirektør Vidar Refvik i sin kronikk. POrtrettet: harald stabell Harald Stabell liker å være kjent, og det er jo en fordel i hans sko. Han ser kjendisstatusen som en gylden mulighet til å sette fokus på viktige spørsmål. Rettssikkerhet, for eksempel. forsker på norske avhørsmetoder Asbjørn Rachlew er drapsetterforsker ved Voldsavsnittet ved Oslo Politidistrikt, men har for tiden studiepermisjon ved Universitetet i Oslo. Han har utviklet Politihøyskolens opplæringsprogram i avhørsteknikk og tar nå et oppgjør med gamle metoder. vellykket prosjekt i mosjøen Hva skjer når en liten by på Helgeland skal ta imot 900 utenlandske gjestearbeidere og ha dem boende der i to til tre år? Øker kriminaliteten? Ikke i Mosjøen. Leder for ordensavelingen ved Mosjøen politistasjon, Ståle Sommerseth, mener politiets synlighet kan være noe av årsaken. NORSK POLITI NORSK POLITI

3 kommentar vidar refvik Assisterende politidirektør Bakgrunnen for de nye arbeidstidsbestemmelsene er endringer i arbeidsmiljøloven. Disse endringene skyldes innføring av det såkalte arbeidsdirektivet fra EU. Den nye arbeidsmiljøloven har som hovedregel at en arbeidstaker innenfor en tidsperiode skal hvile, eller være arbeidsfri, i minst 11 timer. Politidirektoratet har innenfor de muligheter loven gir, fremforhandlet bestemmelser som gir unntak fra lovens hovedregler, noe som er avgjørende for politiets muligheter til å utføre både beredskapstjeneste og operativ tjeneste i politidistriktene. Blant annet er det avtalt at reservetjeneste (beredskapsvakt) kan utføres i den arbeidsfrie perioden. Det er også avtalt at den enkelte arbeidstaker under visse omstendigheter kan ha kortere arbeidsfri, eller hviletid, enn lovens hovedregel. Partene i avtalen har hatt som mål å få en fleksibel avtale som tilrettelegger for at politiet skal kunne utøve nødvendig tjeneste, samtidig som tjenesten utøves innenfor arbeidsmiljølovens regler. ATB ivaretar både verneaspektet for tjenestemennene, samtidig som de gir arbeidsgiver det rom som kreves for å bruke arbeidstakere til overtidsarbeid i de situasjoner hvor det er nødvendig. Dersom kun arbeidsmiljølovens hovedregel skulle vært lagt til grunn, ville dette åpenbart skapt problemer i utførelsen av viktige politiarbeid. Den nye avtalen trer i kraft 1. juni 2007 og gjelder til og med 31. desember Deretter gjelder den videre for ett år av gangen såfremt en av partene ikke sier den opp. Konsekvensene av unntakene skal evalueres innen 1. juli Dersom en slik evaluering viser at det fortsatt vil være behov for unntak, er partene enige om at disse kan forhandles særskilt. Fordi bestemmelsene trer i kraft først i juni, er det ennå ikke mulig å ha fullstendig oversikt over konsekvensene. Det er imidlertid allerede nå klart at endringene vil innebære ikke ubetydelige Nye bestemmelser nye utfordringer Det har den senere tid vært flere oppslag i mediene om de nye arbeidstidsbestemmelsene, ATB. Gjennom artiklene er det uttrykt frykt for at innbyggerne i distriktene vil få et dårligere tilbud ved innføringen av disse bestemmelsene. utfordringer for politiet. Spesielt i distrikter med store avstander og små tjenesteenheter kan kravet til hvileperioder føre til behov for utvidet vaktsamarbeid, fordi det vil være nødvendig med flere tjenestemenn for å fylle en tjenesteliste. Flere distrikt er i ferd med å legge om sine tjenestelister. Målet i alle distrikt er en best mulig polititjeneste innenfor de rammene ressurser, geografi, avstander og arbeidstidsbestemmelser tilsier. Politireformen har endret norsk politi på mange områder. Ikke minst har vi fått et mer effektivt politi, som utnytter ressursene bedre både internt i distriktene og mellom distriktene. I sluttevalueringen av politireformen kommer det klart frem at både politiledere og ansatte ønsker at reformen burde gått enda lenger når det gjelder utvidet lokalt samarbeid og lokale endringer. Dette er basert på erfaringer og lokal kunnskap, man ser at en enda større fleksibilitet mellom tjenestesteder og enheter er til beste for oppgaveutførelsen. Dette er viktige signaler også inn i diskusjonene om ATB. Med mer pålagt hvile og krav til ordninger rundt dette, er det enda viktigere med fleksibel organisering og vaktsamarbeid. ATB er også et sentralt element i arbeidet som pågår med å utrede behovet for tilgang på personell i politi- og lensmannsetaten frem til Norsk politi har fått mange nye oppgaver og utfordringer. Kriminaliteten endrer seg, og kravene til bemanning og kompetanse likeså. Politiet trenger mange dyktige ansatte, og for å kartlegge dette må det ses både på forventet utvikling, kriminalitet og på slike ordninger som ATB. Når det gjelder fare for liv og helse, har politiet det nødvendige handlingsrom også etter de nye bestemmelsene. Når det gjelder store hendelser og når menneskers liv og helse er i fare, viker hensynet til arbeidstid og ordninger knyttet til det som er politiets hovedoppgave. Bekymringen er særlig fremtredende når det gjelder hverdagssituasjonen man frykter en lengre responstid på det «som kan vente». Hvilket bemanningsnivå politiet i fremtiden vil få, er avgjørende for hvordan dette utvikler seg. Det er gledelig at det nå tas opp og utdannes flere politifolk på Politihøgskolen. Det er klare signaler om at denne utviklingen vil fortsette, og selv om det vil ta litt tid før man får full effekt av denne positive utviklingen. Politidirektoratet ga under sluttevalueringen av politireformen klart uttrykk for at det norske samfunnet trygt kan satse på politiet. Vi er effektivt organisert, og utnytter våre ressurser på en bedre måte enn før. Det er derfor positivt at det nå i revidert statsbudsjett ble bevilget ekstra midler til viktige politioppgaver. Men også politiansatte omfattes av ordninger som ferie, fri og regulering av arbeidstiden, og dette må tas med i den videre diskusjon om politiets rammebetingelser og muligheter for å gjøre en best mulig jobb. Hvordan de nye arbeidstidsbestemmelsene slår ut over tid, skal selvsagt evalueres, og dette vil bli tatt med i helhetsvurderingen av hva politiet trenger for å løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte i årene som kommer. Noen utfordringer vil det bli på kort sikt, og vi skal på ingen måte bagatellisere dette. Og vi tar på alvor bekymringene som uttrykkes lokalt i forhold til bemanningen. Men det er liten grunn til å frykte at politiet i Norge vil bli så svekket at vi ikke kan utføre de tjenestene som alle ansatte i etaten er særdeles opptatt av å løse på en best mulig måte. Hvordan de nye arbeidstidsbestemmelsene slår ut over tid, skal selvsagt evalueres, og dette vil bli tatt med i helhetsvurderingen av hva politiet trenger for å løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte i årene som kommer. fagleg sett Geir Magne Aanestad, leder av NLPL Skal rekrutteringsutfordringer styre organiseringen? bemanning: Rekrutteringsviruset sprer seg. Det brøt først ut langt utpå bygda, nord og vest i landet. Der levde det i mange år. De som ble angrepet, led vondt i stillhet. De små tjenesteenhetene i Nord-Norge og i «andre usentrale strøk» lyste ut sine ledige politistillinger gang på gang. En og annen gang fikk de napp. Men ofte var det en ufaglært som ville bli politi, eller så trakk søkeren seg fordi den ferske betjenten hadde fått stilling på en mer folksom plass, nærmere mor, kjæresten og vennene. Vi eldre husker beordringsordningen fra fagskoletida. Dette var en god redningsplanke for mange lensmenn i nød. Hvert år fikk de tilsendt en ny, fersk tjenestemann som tok fatt med friskt mot. Men bare et fåtall grodde fast. Beordringene forsvant brått da vi fikk høgskole og studenter tidlig på nittitallet. Vi kan sjølsagt ikke kreve pliktår og sende folk som pakkepost når de ikke har fått betaling mens vi lærte dem opp. Ordningen kommer aldri tilbake. Men mange savner den. Rekrutteringsviruset blir sintere og farligere. Rundt årtusenskiftet slo det rot på de større og mer sentrale tjenesteenhetene. Og nå har det også brutt ut i de største byene! Endelig, vil mange si. Nå forstår plutselig den sentrale politiledelsen og ansvarlige politikere at dette er alvor! Vi mangler jo politifolk overalt! Etter mitt syn er det positivt at mannskapsmangelen kan fordele seg over hele politi- og lensmannsetaten. De små og fjerntliggende lensmannskontorene har båret denne børa aleine lenge nok. Endelig finner flere og flere av de unge, nyutdannede kollegene våre ut at det faktisk ligger store utfordringer og muligheter for personlig utvikling, kompetansevekst og utfordringer i den krevende generalistrollen på mindre tjenesteenheter. Og flere og flere finner ut at det ikke bare er storbyen som sitter på kultur- og sosialiseringstilbuda. Og noen oppdager at det også finnes andre verdier. Dette har ført til noe utjamning av rekrutteringsproblemet. Full utjamning kan vi få om arbeidsgiver og fagorganisasjoner ser at rekruttering og søkere til stillinger også handler om avlønning. Hvorfor ikke endre lønnspolitikken slik at det svarer seg å ta stilling ute i distriktene? Når vi har utviklet et lønnsnivå som premierer de mest populære og attraktive tjenestestedene, så har vi på mange måter laget ris til egen bak. Partene kunne forebygget skeiv rekrutteringsbelastning ved at de som i dag har minst lønn og minst like store belastninger som noen andre, ble lønnsledende. Men hvem tør og har makt til å ta denne utfordringen? De enhetene som ikke får søkere, kan også vise et mer langsiktig personlig initiativ. Dette gjelder i særlig grad de små enhetene med stor personkunnskap og nærhet til befolkning og miljø. Jeg spør av og til den oppgitte distriktslensmannen: Hva har du og dine gjort for å skaffe politifolk til din enhet? Vi kan gjøre mer enn å sette inn en annonse. I disse distriktene kjenner ledelsen og de tilsatte store deler av ungdommene personlig. Vink til deg den kjekke, oppvakte ungdommen over gata, og fortell at du har tenkt på han eller henne som et godt politiemne! Får du napp, er oddsen god for at du noen år seinere har på plass en lokalforankret flott tjenestemann! Tenk nytt og vær på offensiven! Det er altfor passivt å slå seg til ro med at vi ikke får søkere. Og det blir etter mitt syn feil når noen hevder at vi må omorganisere fordi vi ikke får søkere til de aktuelle tjenesteenhetene. Med tiltaka nevnt ovenfor i kombinasjon med andre håndgrep vil vi få folk til å arbeide hvor som helst. Når rekrutteringsutfordringene er jamt fordelt, kan vi sammen konsentrere oss om den største felles utfordringen: Vi må utdanne mange flere polititjenestemenn! Og vi må ta i så det monner! Regjeringa har startet dette løpet. Men uttaket til Politihøgskolen må kjøres kraftig opp, og holdes på et mye høyere nivå over lang tid. Da kan vi organisere etaten og produsere trygghet slik publikum har krav på, over hele landet. Når vi har utviklet et lønnsnivå som premierer de mest populære og attraktive tjenestestedene, så har vi på mange måter laget ris til egen bak. NORSK POLITI NORSK POLITI

4 Tema voldtekt T 7 10 av Voldtekter blir begått i private hjem (Voldtekt i Oslo 2004) NORSK POLITI NORSK POLITI

5 T voldtekt // likestillingsombudet Når det gjelder voldtektssaker har politiet masse erfaring å ta bygge på. Fakta kjent men nesten glemt Karakteristikken «ukjent gjerningsmann» gjelder kun én av ti voldtekter. Hva kan gjøres for å stoppe resten? oslo: «Kvinne slått i ansiktet og forsøkt voldtatt av ukjent mann». «Voldtatt og slått i en halv time». «Voldtatt på studenthybelen». Medienes beskrivelse av seksuelle overgrep vekker avsky og frykt. Men virkeligheten er verre. Statistikken viser nemlig at «mann i busk» er en langt mindre fare enn «mann på fest». Og mens fire av ti kvinner oppgir at de aldri føler seg helt trygge når de går ut alene, kjenner voldtektsofrene faktisk gjerningsmannen i hele ni av ti tilfeller. Disse overgrepene skjer gjerne uten bruk av fysisk vold og uten fysiske skader, og er dermed vanskelige å etterforske og bevise. Når skal samfunnet sette inn ressurser i disse sakene så det virkelig monner? Og hvorfor er det ikke gjort for lengst? For all del, det er fullt forståelig at det er de ekstreme overfallsvoldtektene som får oppmerksomheten og ressursene. Men belastningen for offeret er på mange måter større når det er kjæresten, et familiemedlem, en venn eller et ferskt bekjentskap som utfører voldtekten, sier likestillings- og diskriminseringsombud Beate Gangås. «Belastningen for offeret er på mange måter større når det er kjæresten, et familiemedlem, en venn eller et ferskt bekjentskap som utfører voldtekten» Beate Gangås Med 13 års fartstid fra politiet har Gangås i vinter også engasjert seg i voldtektsdebatten. Hun mener nøkkelen til å forbedre overgrepsstatistikken ligger i forebyggende tiltak. Dem har det ikke vært altfor mange av hittil. Politiet bør kunne spille en viktig rolle også på dette området. I fremtiden burde det være like selvfølgelig for politiet og andre samfunnsinstitusjoner å forebygge seksuelle overgrepssituasjoner i ungdomsmiljøer, som det i dag er å jobbe forebyggende i narkotikaspørsmål, sier Gangås, og legger til: Når det gjelder voldtektssaker har politiet dessuten masse erfaring å bygge på. Tall har de også. Oslo politidistrikts voldtektsundersøkelse viser at 68 prosent av voldtektene skjedde i tilknytning til private boliger, i nære relasjoner og i nærmiljøet. Bare 17 prosent av de anmeldte voldtektene skjedde utendørs. Det store spørsmålet er hvorfor så mange menn i et moderne og opplyst samfunn bryter de mest intime grensene til sine nærmeste? Svaret ligger i holdningene. Det er nok å se på det offentlige ordskiftet, hvor seksuelle overgrep har vært et tema for kvinnesakskampen siden 1970-tallet. Det betimelige spørsmålet er hvordan menns vold mot kvinner fortsatt kan være en kvinnesak, spør generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty. I en mye omtalt holdningsundersøkelse som Amnesty presenterte sammern med Reform Ressurssenter for menn sist april, kom det frem at halvparten av norske menn mener 836 voldtekter ble anmeldt på landsbasis i fjor (strasak 2006) 63 % av 57 % av en kvinne er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep dersom hun flørter åpenlyst. Generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty holder jevnlig foredrag om temaet, og gjør samme oppdagelse hver gang: På spørsmål om det er for mange seksuelle overgrep i Norge, får jeg bestandig et bastant ja fra forsamlingen. Men når jeg spør om årsakene til dette, begynner man bestandig å snakke om jentene først. Han mener forestillingen om kvinners skyld undergraver likestillingen, fordi den innebærer at kvinner i enkelte sosiale sammenhenger ikke skal være et handlende objekt. Vi vil lykkes først den dagen vi gjør menns vold mot kvinner til en mannssak, sier han. Blant kravene som Amnesty og Reform nå fremmer for regjeringen, er opprettelsen av et landsdekkende undervisningsopplegg for ungdomsskolen med fokus på forebygging av konflikter og vold i nære relasjoner. Daglig leder Per Kristian Dotterud i Reform har klokkertro på opplegget: Norsk seksualundervisning er fortsatt begrenset til anatomi, fysiologi og prevensjon. Nå må samfunnet ta skrittet videre og diskutere samspill og grensesetting i sosiale situasjoner, sier han, og legger til: For får vi først dratt trollet frem i lyset, så sprekker det. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen de fornærmede var ruspåvirket da anmeldt voldtekt fant sted gjerningmennene var ruspåvirket da anmeldt voldtekt fant sted (Voldtekt i Oslo 2004) To kjønn to syn oslo: Sosiologiprofessor Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo har stilt ungdommer spørsmål om deres egne seksuelle erfaringer, og fikk høyst ulike svar. I en studie vi gjorde blant unge kvinner oppga 1 av 10 at de hadde vært utsatt for seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. Men da vi spurte unge menn i samme aldersgruppe, var det knapt nok noen som svarte at de hadde vært involvert i slike overgrep. Dette viser med all tydelighet at grensene for hvor langt man kan gå uten samtykke fra motparten, er svært utydelig for mange, sier han. En undersøkelse utført av Amnesty og Reform tidligere i vinter bekrefter at unge menn preges av gammeldagse holdninger til seksuelle overgrep. Sosiologiprofessor Pedersen støtter organisasjonenes krav om et landsdekkende undervisningsopplegg for ungdomsskolen med fokus på forebygging av konflikter og vold i nære relasjoner. I England og USA har lignende prosjekter oppnådd oppløftende resultater: Skoleelever er blitt delt inn i grupper og så satt inn i konkrete situasjoner. Deretter har man latt dem diskutere hvor grensene for frivillighet og tvang går. På denne måten får elevene korrigert egne verdier og holdninger, sier Pedersen. dette er voldtekt Ifølge straffelovens 192 er voldtekt: å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv straffenivå og -rammer I Norge er straffen for voldtekt fengsel i inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvet vold eller truende atferd, eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Fengsel i inntil 21 år kan idømmes dersom voldtekten er begått av flere i fellesskap, dersom den er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, dersom den skyldige tidligere er straffet for voldtekt eller seksuell omgang med barn under 14 år, eller dersom den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Høyesterett har slått fast at straffenivået for grov, uaktsom voldtekt skal ligge markant lavere enn for forsettlig voldtekt. Strafferammen for grov, uaktsom voldtekt er 5 år. hva slags voldtekt? Voldtekter kan grovt sett deles inn i to ulike kategorier: OVERFALLSVOLDTEKTER Voldtekter hvor offeret ikke kjenner gjerningsmannens identitet. Skjer gjerne i offentlige områder ved bruk av vold eller trusler. Får nesten all oppmerksomhet i mediene, men utgjør antagelig ikke mer enn 10 prosent av det totale antallet voldtekter. Utfordring: finne gjerningsmannen. RELASJONSVOLDTEKTER Voldtekter hvor gjerningsmannens identitet er kjent for offeret. Kan være snakk om kjæresten, en venn, et familiemedlem eller en bekjent man har truffet kort tid i forveien. Alkohol er ofte involvert. Utgjør opp mot 90 prosent av alle voldtekter, og påfører gjerne offeret store psykiske traumer knyttet til skyld og følelse av skam. Store mørketall. Utfordring: bevise skyld. NORSK POLITI NORSK POLITI

6 T voldtekt // oslopolitiet I etterforskningen av voldtekter er bevissikringen i initialfasen ofte avgjørende. Gode resultater i Oslo I vinter spredte en serie overfallsvoldtekter uhygge i hovedstaden. Nå sitter flere av gjerningsmennene bak lås og slå. 27. februar 2007 gikk politiinspektør og sjef for vold- og sedelighetsavdelingen Terje Kristiansen ut og viste frem tegningen som politiet laget av overfallsmannen som skal ha angrepet og forsøkt å voldta tre kvinner på Grünerløkka. (Foto:. Scanpix) kriminalvakten i Oslo: Klokken er fredag 4.mai. Voldtektsalarmen går. Igjen. Overfallsvoldtektene som rammet Oslo i vinter, har satt nye krav til oss, blant annet når det gjelder reaksjonstid og samhandling. I vårt distrikt er vi i den heldige stilling at vi har en egen enhet med etterforskere som har dette som hovedfelt, sier Terje Kristiansen, leder for vold- og sedelighetsseksjonen i hovedstaden. Få minutter etter at alarmen gikk, sirklet et politihelikopter over Grünerløkka. En rekke politipatruljer ankom bydelen med biler og hunder. Kraftfull reaksjon Vi setter bestandig inn kraft i fasen umiddelbart etter å ha fått melding om en alvorlig forbrytelse. I dette tilfellet ble overgrepet varslet nesten umiddelbart, og skjedde i et område som gjorde det mulig å sette inn store ressurser, sier Kristiansen. Men selv om gjerningsmannen denne gang ikke ble tatt umiddelbart, hadde politiet sikret seg svært gode spor. Etter overgrepet fikk kvinnen med seg overfallsmannen bort til en kiosk under påskudd av at hun ville bli med ham videre etterpå. Her fikk hun gjort anskrik, og vi fikk attpåtil videoopptak av mannen, sier Kristiansen. Men fortsatt var det slett ingen selvfølge at overfallsmannen skulle bli tatt. Nye utfordringer Ved Oslo-politiets seksjon for vold og sedelighet står politioverbetjent Anne Rynning Aasen og hennes kolleger nemlig foran en rekke nye utfordringer. Vi er ikke fullt så paniske som mediene, men er like fullt sterkt betenkte. Årsaken er at vi har fått en helt ny gruppe gjerningsmenn. Den voldsomme arbeidsinnvandringen og generelt større mobilitet hos utenlandske statsborgere gir til enhver tid en stor strøm av personer i hovedstaden som ikke er registrert noe sted. Hvordan kan man da forvente at politiet skal kunne finne gjerningsmannen, spør Rynning Aasen. Mange av de involverte kommer fra Øst- Europa og har vært kun kort tid i Norge. Dermed er også DNA-registeret til begrenset hjelp. Ofte er det vi som finner DNA-et for første gang. I andre tilfeller får vi en match i registeret, bare for å finne ut at prøven er innsendt fra et annet åsted hvor gjerningsmannen heller ikke er identifisert. Vi utvikler stadig nye metoder, og driver bedre etterforskning enn for få år siden. Problemet er at terrenget er i rask endring, sier Rynning Aasen. Til tross for at etterforskningsarbeidet er effektivisert med døgnåpen kriminalvakt som tar seg av alle voldtektstilfeller, videoutstyr for å sikre bevis og dreiebok for å sikre høy kvalitet i initialfasen, stiger nemlig voldtektstallene i hovedstaden. I 2005 ble det anmeldt 122 voldtekter og 27 voldtektsforsøk. I fjor ble det anmeldt 125 voldtekter og hele 44 voldtektsforsøk. Utenlandske gjerningsmenn Rynning Aasens overordnede, Terje Kristiansen, bekrefter bildet som tegnes. Vi har fengslet flere av voldtektsmennene fra sist vinter, men i de tilfellene hvor gjerningsmannen fortsatt ikke er tatt, viser vitnebeskrivelsene at det dreier seg om gjerningsmenn som ikke snakker norsk og er av utenlandsk opprinnelse, sier han. 11. mai i år, seks dager etter overfallsvoldtekten på Grünerløkka, fikk politiet napp. Videobildene fra kiosken hadde vist at overfallsmannen som voldtok den 48 år gamle kvinnen, sannsynligvis var av somalisk opprinnelse. Derfra og inn var oppklaringen et spørsmål om tid, tålmodighet og samarbeid. Vi har mange kolleger med unik kompetanse i politidistriktet og har et svært godt samarbeid i denne type saker. I denne konkrete saken var det politifolk fra andre avdelinger som kjenner det somaliske 125 anmeldte voldtekter i Oslo i anmeldte Voldtektsforsøk i oslo i 2006 (statistikk oslo) miljøet godt, som bidro til å identifisere gjerningsmannen, sier Kristiansen. Bevissikring Mange av de mindre politidistriktene jobber i en helt annen hverdag men også med helt andre ressurser. Dette betyr også andre utfordringer. I etterforskningen av voldtekter er bevissikringen i initialfasen ofte avgjørende. Det sier seg selv at i de mindre distriktene hvor nær sagt hvem som helst må ta imot voldtektsanmeldelsene kan det være vanskeligere å få et godt resultat, sier Kristiansen. Riksadvokaten har da også nylig tatt til orde for å opprette stillinger for voldtektskoordinatorer i alle politidistrikter. Av de 14 overfallsvoldtektene som har funnet sted i Oslo i år, har fire endt med pågripelse. Et godt resultat for denne type overgrep ikke minst gitt at mange av gjerningsmennene kun har oppholdt seg en begrenset periode i Norge. 152 dager var Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for voldtektssaker i fjor (strasak 2006) Stiller nye krav Økningen i antall overfallsvoldtekter som vi har sett i vinter, setter nye krav til politiets arbeidsform. På analysesiden ser vi store utfordringer og muligheter, sier han. Ett av resultatene hittil er at den 30 år gamle somalieren som ble pågrepet for voldtekten på Grünerløkka nå også sjekkes opp mot to andre uoppklarte voldtektssaker. Et fellestrekk for overfallsvoldtektene sist vinter, viste seg å være at mange av dem skjedde i randsonene umiddelbart utenfor de folksomme sentrumsgatene. På grunn av det generelle trykket i restaurantområdene har selvfølgelig politiet mest ressurser der. Da overfallsvoldtektene dukket opp sist vinter, foretok vi omdisponeringer i patruljeringen. Vi klarer aldri å være overalt på én gang, men dette var åpenbart et viktig trekk for å forebygge nye overgrep, sier Kristiansen. Langt større ressurser ble satt inn i randområdene hvor folk ofte beveget seg hjem fra sentrum til fots. Samarbeidet inkluderte både politi, natteravner og andre. Dertil ble det lagt ned en stor innsats knyttet til informasjon og bevisstgjøring av befolkningen. Resultatet kom nesten umiddelbart. Kun én ny overfallsvoldtekt er gjort i Oslo siden februar. Og den anmeldte sitter altså bak lås og slå, sier Kristiansen. Liten økning Voldtektsstatistikken er likevel dyster lesning. Både i Oslo og på landsbasis går antall anmeldte voldtekter svakt opp, mens oppklaringsprosenten går ned. Og selv om 54 prosent av de grove voldtektene ble oppklart i fjor, er det relasjonsvoldtekter med kjent gjerningsmann og lav oppklaringsprosent som utgjør det store antallet. I tillegg kommer mørketallene, som antas å være svært store. Er mangelen på forbedringer et tegn på at politi og påtalemyndighet har slått seg til ro med et høyt antall uoppklarte voldtekter? Det spørsmålet er veldig vanskelig å svare på. Folk som blir anmeldt for sedelighetssaker, må ha samme krav til rettssikkerhet som andre. Og så lenge vi har et rettssystem som er bygd på at ingen er skyldig før en dom har falt, så vil det være en del voldtektssaker hvor man ikke klarer å føre tilstrekkelig bevis, sier Terje Kristiansen. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen 10 NORSK POLITI NORSK POLITI

7 T voldtekt // politihøgskolen Det er dessverre slik at hvis en gjør en dårlig jobb innledningsvis i etterforskningen, så blir mange saker henlagt. Undervisningen trappes opp Vi hadde fire ganger mer undervisningstid til voldtektsetterforskning i årets kull enn vi hadde i fjor, sier politioverbetjent Kari-Janne Lid. Oslo: Opplegget er allerede bestemt videreført neste år fordi det fungerte så godt, sier Lid ved Politihøgskolen i Oslo. Også innenfor videreutdanning er studiet i etterforskning av volds- og seksuelle overgrep nytt. Tidligere har det ikke eksistert noen videreutdannelse for å skolere etterforskere direkte i voldtektsarbeid. I dag er det mye enklere å få prioritere forelesninger og undervisning om etterforskning av seksualforbrytelser fordi det er så mye fokus på voldtekter i mediene, sier Lid. Så bølgene fra samfunnet rundt slår også inn over Politihøgskolen? Ja, absolutt. Tidligere i år ble også politistudentene tvunget til å forholde seg til den ubehagelige virkeligheten. Etter fire timers forelesning om håndtering og kunnskap om fornærmede, siktede og barn, fikk studentene utlevert en reell voldtektsanmeldelse. Målet var å komme frem til en oppklaring i løpet av dagen. Grunnkompetansen for å bli en god etterforsker og avhører er tverrfaglig. Men voldtektsetterforskning skiller seg likevel såpass ut at vi i fjor kjørte en heldags avhørsøvelse for å forberede studentene på denne type etterforskning, forteller Lid. Etter å ha fått anmeldelsen på bordet måtte studentgruppene redegjøre for hvilke etterforskningsskritt de ville iverksette, og formålet med hvert enkelt gjøremål. Videre måtte de prioritere rekkefølge, redegjøre for hvordan ulike gjøremål ble dokumentert, og beskrive videre fremdrift av saken avhengig av funn og resultat. Etterhvert fikk studentene utlevert nye dokumenter i tråd med sine taktiske disposisjoner og juridiske vurderinger. Resultatet fra den virkelige etterforskningen og rettssaken som fulgte, fikk politistudentene utlevert på slutten av dagen. Hva ble resultatet? I dette tilfellet var virkeligheten ganske nedslåendede. Slik sett ligger det et ekstra pedagogisk element her, sier 56 domfellelser for voldtekter i Norge i fjor. (strasak 2006) 1 av 4 anmeldte voldtekter begås på lørdager (voldtekt i oslo 2004) Lid. Hva er grunnen til at det gikk som det gikk? Arbeidet i initialfasen var dårlig og preget av mistro til fornærmedes forklaring. Det er dessverre slik at hvis en gjør en dårlig jobb innledningsvis i etterforskningen, så blir mange saker henlagt. Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås har selv lang fartstid fra politiet, men sier rett ut at «det skulle mye til for at jeg skulle anmeldt en voldtektssak for noen år siden». Den personlige belastningen ville rett og slett være for stor og sjansen for å nå frem for liten. I dag berømmer Gangås politiet for det grundige holdningsskapende arbeidet de har gjennomført i egne rekker det siste tiåret. Den etiske oppjusteringen ble i 2002 supplert med opprettelsen av egne stillinger for familievoldskoordinatorer. For voldtektsofrene har innsatsen gjort at politiets håndtering av ofrene og effektiviteten i etterforskningen er hevet. Dermed bør tiden nå være moden for å overføre politiets egne holdninger og kunnskaper til omverdenen, oppfordrer Gangås, og konkluderer: Men la det være klart: For meg betyr forebygging også å etterforske skikkelig! Og nettopp den oppfordringen tas alvorlig på Politihøgskolen. Riktignok utgjør rapport- og etterforskningslære en overraskende liten del av utdanningen med kun ni studiepoeng totalt. Men som en del av en fullstendig revisjon av etter- og videreutdanningstilbudet videreutviklet man i fjor den eksisterende utdanningen innen avhør av barn til å omfatte etterforskning av både vold og seksuelle overgrep overfor såvel barn som voksne. Dette fordi politidistriktene som regel er organisert slik at de samme etterforskerne sitter med begge typen saker, sier politioverbetjent Jorunn Leksås ved Politihøgskolen. 100 søkere var sist høst innstilt til de 24 studieplassene ved videreutdanningskurset innen vold og seksuelle overgrep. For å komme inn på studiene må deltakerne ha gjennomført avhørskurset KREATIV som kjøres lokalt i politidistrikene. Kurset gir fordypning i etikk, holdninger og kunnskaper om vitnepsykologiens betydning for avhørsfaget. Ute i distriktene er det store variasjoner med hensyn til organisering og prioritering av voldtektssaker, og vi har allerede fått bekreftet at det er behov for videreutdanning knyttet opp mot denne type saker, sier Leksås. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen Foto: PHS I tet men langtfra i mål Likestillingskampen er ikke vunnet så lenge voldtekter er et like stort samfunnsproblem i dag som for 30 år siden. london: Hvordan kan de nordiske landene bli rangert som toppunktet globalt for sin likestillingsinnsats når voldsnivået mot kvinner holder seg så høyt? Spørsmålet stilles av Liz Kelly, direktør for The Child and Women Abuse Unit på London Metropolitan University. Hun har drevet forskning på kjønn og Direktør Liz Kelly, London Metropolitan University vold siden 1970-tallet. Dessverre er norsk voldtektsstatistikk like dyster lesing i dag som den gang. En rekke samfunnsinstitusjoner som rettsvesen, politi og helsevesen er blitt reformert for å komme problemet til livs, men statistikken viser at Norge og andre land står på stedet hvil i bekjempelsen av seksuelle overgrep, sier Kelly. Daglig leder Per Kristian Dotterud i Reform Ressurssenter for menn har jobbet med voldtektssaker i 12 år, men er ikke imponert over fremgangen. Det har vel egentlig stått ganske stille. Både når det gjelder antall voldtekter og hvilke typer tiltak vi har satt inn. Vi sliter åpenbart med et kulturelt etterslep, som gjør at det gjerne fokuseres på kvinnene. I voldtektsarbeidet har det aldri vært skikkelig fokus på menns holdninger, sier han. I fjor ble mellom 15 og 20 voldtekter og voldtektsforsøk anmeldt i Norge hver uke. Mørketallene antas å være rundt ti ganger høyere, noe som tilsvarer rundt voldtekter i året. På London Metropolitan University er Liz Kelly krystallklar på hvor den største utfordringen ligger: Første steg på veien må være å erkjenne at voldtekter forekommer mye oftere enn vi tror, og skjer i mange flere sammenhenger enn vi venter. Bare slik kan vi bli i stand til å drive effektiv etterforskning og holdningsarbeid. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 T voldtekt // killengreen Alle politidistrikter må ha tilgang på personell som har opplæring og den nødvendige kompetanse. Voldtekt er straffbart uansett Det har vært en lang vei frem til å få gjennomslag for at en mann som voldtar sin ektefelle eller samboer, faktisk begår en straffbar handling, sier politidirektør Ingelin Killengreen. Oslo: Det er vanskelig å gi noe entydig svar på at voldtekter som skjer «privat», får mye mindre medieoppslag enn voldtekter som skjer i det offentlige rom. Noe kan nok skyldes at voldtekter som skjer ute, og der voldtektsoffer og voldtektsmann ikke kjenner hverandre, oppleves som dramatiske og skaper utrygghet for andre enn ofrene. Det gjør noe med oss andre som ferdes ute, og trusselen føles skremmende for mange. En annen og litt mer negativ årsak kan være at ikke alle betrakter voldtekt i hjemmene som like alvorlig. Det har vært en lang vei frem til å få gjennomslag for at en mann som voldtar sin ektefelle eller samboer, faktisk begår en straffbar handling. Uansett er imidlertid dette et tankekors, og manglende omtale av det mer «private» kan føre til en gradering av voldtekter som det ikke er grunnlag for. 37 prosent av anmeldte voldtekter i norge i fjor ble oppklart (strasak 2006) Hvorfor er voldtektssakene så kompliserte for politiet? Ofte er det slik at det bare er to til stede når voldtekten skjer gjerningsmann og offer. Ofte er det også slik at påstand står mot påstand, og det er ingen muligheter for å skaffe frem utenforstående vitner til det som har foregått bak lukkede dører. Det sier seg selv at det da kan være vanskelig å føre bevis for at den gjerningsmannen som nekter, faktisk har begått en voldtekt. Et annet forhold er den skammen som ofrene ofte føler, kombinert med den store påkjenningen det er å fortelle om overgrepet. Også dette kan komplisere arbeidet. Voldtektssaker kan være svært tunge saker også for politiet. Samlet sett gjør dette at det er viktig å plukke ut riktige personer til å ta disse sakene og ikke minst er det nødvendig å gi dem særskilt opplæring og kompetanse. Kunnskapen om dette, og kunnskapen om hvor viktig det er å ta vare på ofrene og sette dem i fokus, gjør nok at vi ser forbedringer i politiets arbeid, sier Killengreen. Hva er politiets hovedstrategi og tiltak for å bli enda bedre i arbeidet med voldtektssaker? Voldtekt er en alvorlig forbrytelse uavhengig av om det foregår i det private eller det offentlige rom. Alle politidistrikter må ha tilgang på personell som har opplæring og den nødvendige kompetanse. Vi må utarbeide dreiebøker og rutiner for å sikre at kvaliteten i arbeidet blir så god som mulig. Samarbeid med helsevesen og andre etater er viktig Det er bare gjennom hardt arbeid og økt kvalitet vi kan slå tilbake påstandene om at vi ikke prioriterer disse sakene høyt nok, sier politidirektør Ingelin Killengreen. vi må spille på samme lag og ikke ødelegge for hverandre. Og ofrenes situasjon må stå mer i fokus også i politiets arbeid. Sist men ikke minst må også politiet bidra til informasjon. Det kan gjøre det mindre truende å anmelde en voldtekt og det kan forhindre at overgrepet blir så skambelagt. Det må også understrekes at voldtekt ikke er offerets skyld, og at ansvaret for overgrepet derfor ikke må flyttes fra gjerningsmann til offer. Likevel er det viktig at politiet gir informasjon om risikofaktorer, risikosteder og hva det er viktig for kvinner å være oppmerksom på. Vi gir informasjon for å forebygge andre lovovertredelser. Vi må tørre å gjøre det også når det gjelder voldtekt, understreker politidirektøren. Ofrene blir ofte motløse, det er vanskelig, tungt og tidkrevende å «stå løpet» i en voldtektssak. Er den helhetlige behandlingen i samfunnet vårt for dårlig i slike saker? Vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder kompetanse, og sakene tar for lang tid. Det er bare gjennom hardt arbeid og økt kvalitet vi kan slå tilbake påstandene om at vi ikke prioriterer disse sakene høyt nok, og at noe av dette skyldes fordommer i politiet. Jeg mener slike påstander ikke er riktige, og vi må vise dette gjennom aktiv handling. Men det gjelder i hele systemet, politi, helsevesen, påtalemyndighet og rettsapparatet. Ofrene trenger også hjelp, ofte i lang tid, etter at saken er avsluttet. En stor utfordring for samfunnet, men ikke umulig, avslutter Ingelin Killengreen. Tekst: Runar Kvernen Foto: Truls Brekke Besværlig bevisbyrde Hvordan bevise et overgrep når det blir gjort uten vitner, i situasjoner hvor tekniske funn bare er veiledende? Oslo: Strafferammen for voldtekt er i de groveste tilfellene fengsel i 21 år den samme som for drap. Det er i tilfeller hvor to eller flere gjerningsmenn tiltvinger seg seksuell omgang med offeret, eller hvis overgrepet er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte at straffelovens paragraf 192, 3. ledd kommer til anvendelse. Innenfor strafferammen vil det i utgangspunktet bli idømt strengere fengselsstraffer jo mer fysisk tvang og vold som er utøvet, sier statsadvokat Johan Kr. Øydegard ved Riksadvokatembetet. Strafferammen skiller ikke mellom ulike typer voldtekter, kun mellom overgrepenes alvorlighet. Øydegard viser til at særlig to forhold gjør voldtektssaker spesielle. Voldtekt er kriminalitet som i all hovedsak begås i lukkede rom uten andre vitner enn de involverte til stede. De involverte personene og de tekniske bevisene fra åstedet avklarer også svært sjelden om den seksuelle omgangen har skjedd under tvang eller frivillig, sier han. Dermed blir ofte påstand stående mot påstand, uten andre avgjørende bevis i den ene eller andre retning. Beviskravene for å ta ut tiltale eller domfelle for voldtekt er som i straffretten ellers: Påtalemyndigheten skal ikke utferdige tiltale med mindre man er overbevist om straffskylden, og om at den kan bevises, påpeker Øydegard. Det siste året har det både i mediene og samfunnsdebatten forøvrig vært spesielt stor oppmerksomhet rundt voldtekt som samfunnsproblem. Et stort antall henleggelser og frifinnelser førte til at Riksadvokaten nedsatte en arbeidsgruppe for å gjennomgå kvaliteten på påtalevedtak i voldtektssaker. Ett av resultatene var avdekkingen av svært uheldige holdninger til offerets egen rolle i mange juryer. Det ble også gjort et poeng av at henleggelsesprosenten er svært høy. De siste årene har det likevel også vært en positiv utvikling innen deler av voldtektsarbeidet: Funn og analyse av DNA-spor gjør det langt lettere å finne tekniske bevis for at et seksuell kontakt har funnet sted, enn for Hospitanter er en ressurs for Kripos Kripos har stort utbytte av hospiteringsordningen. Men enkelte politidistrikter kjenner fortsatt ikke sin besøkelsestid. Oslo: Som ung politietterforsker søkte Vera Pettersvik Salmer Sønsthagen opptak på Kripos hospiteringsprogram høsten Det faglige utbyttet var enormt. Ikke bare på grunn av praksisen, men fordi vi fikk en enorm mulighet til å få gå på kurs underveis, sier Sønsthagen. Hospitantene får jobbe 100 prosent med de beste fagfolkene i landet gjennom to år. Til sammenlikning er det svært få i de små distriktene som får jobbe med dette fulltid, sier politioverbetjent Harald Skjønsfjell, leder i Kripos avsnitt for seksualisert vold. Utbyttet viser seg også å være stort den andre veien: Motiverte hospitanter har vært en ressurs for Kripos. Men hvordan er kompetanseoverføringen tilbake til distriktene? Vi prioriterer å ta inn hospitanter fra distrikter som har en plan for hvordan de vil bruke disse personene i ettertid. Erfaringen viser at noen distrikter har vært veldig flinke til å utnytte kompetansen, mens andre ikke har gjort det i det hele tatt, sier politioverbetjent Skjønsfjell. Ved spesialenheten for vold og sedelighet i Tromsø bruker politibetjent Per Øyvind Skogmo daglig erfaringene fra to års hospitering. I Kripos jobbet vi mye med overgrep mot barn. Men mye av avhørs- og etterforskningsteknikkene gir god effekt også i voldtektssaker. De siste årene er metodikken som er utviklet for barnesaker, derfor overført til overgrepssaker mellom voksne, sier Skogmo. Selv bruker han videoutstyr i etterforskningen av alt fra overgrep mot barn til grov voldsutøvelse mellom voksne. Veldig mye har skjedd på avhørsfronten i løpet av de snart seks årene hospitantordningen har fungert. I dag forsøkes denne kompetansen spredd ut i alle politidistriktene, sier politioverbetjent Harald Skjønsfjell hos Kripos. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen få år siden. Økt bruk av videoopptak gjort ved forhør kort tid etter anmeldelse gjør det også enklere å fremstille offerets tilstand rett etter overgrepet. Dette kan gi verdifulle bidrag både til etterforskningen og til senere bevisførsel i retten, sier Øydegard. nye tiltak på trappene I mars la riksadvokat Tor-Aksel Busch frem konkrete forslag for å heve kvaliteten på påtalevedtak i voldtektssaker: Opprettelse av voldtektsmottak i fylkene etter modell fra storbyene eller Vestfold. Videoopptak på voldtektsmottakene for å sikre bevismateriale til bruk i rettssalen. Juryen har ofte en vanskelig oppgave med å vurdere hvordan fornærmede fremsto umiddelbart etter voldtekten. Nasjonal elektronisk dreiebok som tjener som huskeliste i den viktige initialfasen. Sedelighetskoordinator i hvert politidistrikt etter mønster fra eksisterende familievoldskoordinatorer. Kobles opp mot SO-team med teknisk og taktisk etterforsker samt jurist med spesialkompetanse innen seksuelle overgrepssaker. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen Ligger i front hedmark: Anne Kristin Lindkjølen er Hedmark politidistrikts ambulerende koordinator for sedelighetssaker den eneste i sitt slag. Da familievoldskoordinatorene ble innført i alle politidistrikter i 2002, innførte Hedmark en sedelighetskoordinator i tillegg, forklarer Lindkjølen. Nå oppfordrer Riksadvokaten resten av landets politidistrikter til å gjøre det samme. Koordinatorstillingen har nemlig vist seg å effektivisere voldtektsetterforskningen gjennom å heve kvaliteten på arbeidet. Jeg jobber sammen med en egen sedelighetsjurist for å gi bistand til utegående patruljer, som gjerne er de som kommer i kontakt med ofrene først, forklarer Lindkjølen. I samarbeid med Follo politidistrikt har hun også utarbeidet en elektronisk dreiebok som tjener som huskeliste for tjenestemennene. I forbindelse med innføringen av dreieboka har vi hatt en del opplæring og seminarer. Mange har fått seg en aha-opplevelse når de ser hvor omfattende og krevende voldtektssakene er. Dermed skjer det også noe med holdningene og engasjementet for hele sakskomplekset, sier Lindkjølen. 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 T voldtekt // voldtektsmottaket Vi regner med at bare fire til åtte prosent av tilfellene i Oslo kommer inn døra vår. 10års fengsel er strafferammen for voldtekt i norge Slår ring rundt offeret Kanskje vår største utfordring Voldtekter er kanskje den største utfordring for den norske rettssikkerheten i dag, sier Anne Marit Bjørnflaten (Ap), leder i Stortingets justiskomité. I Oslo samarbeider kriminalvakt, sedelighetsavsnitt og voldtektsmottak om etterforskningen av seksuelle overgrep. Resten av landet er ikke like heldig stilt. Politietterforskere og jurister med påtaleansvar burde ta mer kontakt med oss i løpet av etterforskningen for å avklare om vi kan bidra ytterligere, sier overlege Helle Nesvold ved Voldtektsmottaket i Oslo. Oslo: Rundt en femtedel av alle voldtektsanmeldelser i Norge blir innlevert i Oslo. For å sikre størst mulig effektivitet i etterforskningen og god profesjonell oppfølging av ofrene er arbeidet organisert i et tett triangel på tvers av etater. Overgrepsmottaket her på legevakten er et helsetilbud, men pasientene informeres om mulighetene for å anmelde og betydningen av å gjøre det raskt. Vi har et løpende samarbeid med kriminalvakta og politiets sedelighetsavsnitt. I enkeltsakene ringer vi hverandre på kryss og tvers, alt etter hvem som er blitt kontaktet først av den overgrepsutsatte, sier overlege Helle Nesvold ved Voldtektsmottaket. 35 prosent av voldtektssakene i norge i fjor endte med frifinnelse (basert på strasak 2006) Halvparten anmelder Hos Kriminalvakta er vaktleder Ole Petter Jacobsen lovens utstrakte arm i retning av ofrene. Men bare halvparten av personene som kommer inn til voldtektsmottaket, velger å anmelde forholdet til politiet. Og selv disse utgjør bare en bit bit av det totale volumet tilfeller. Vi forsøker å få alle som har vært utsatt for overgrep til å ta kontakt, men regner med at bare fire til åtte prosent av tilfellene i Oslo kommer inn døra vår, sier overlege Helle Nesvold. Like fullt har Oslo-politiet de siste månedene hatt nesten daglig pågang av folk som anmelder sedelighetssaker. Ved akutthenvendelser tar man kun et orienterende avhør før man henviser den overgrepsutsatte videre til voldtektsmottaket for å få rettsmedisinske og medisinske undersøkelser, faglig hjelp og juridiske råd. Spesialtrent rådgivningspersonell møter pasienten allerede ved første henvendelse til Voldtektsmottaket. Disse tilbyr et kriseintervensjonsprogram på seks til åtte samtaler. Enkelte pasienter henvises også videre til andre behandlingsinstitusjoner, forteller overlege Nesvold. Men voldtektsmottaket skal også objektivt ivareta hensynet til politiets etterforskning. Samtidig som pasienten tas vare på, må bevis sikres. Så sant pasienten samtykker, sendes legeerklæringer, fotodokumentasjon og rusmiddelanalyser til sedelighetsavsnittet. Spormateriale hentes av kriminalteknisk avdeling. Kriminalvakta foretar så de første avhørene av offeret og eventuelle vitner før saken sendes videre til sedelighetsavsnittet. Men mange tilfeller når aldri så langt. Voldtektsmottaket har taushetsplikt, og det hender at vi sender personer dit bort for medisinsk undersøkelse og aldri hører noe mer fra dem, sier vaktleder Jacobsen på Kriminalvakta. Irrasjonell skyld En viktig årsak til at så få overgrepsofre varsler om overgrepet, og at enda færre anmelder forholdet er traumereaksjoner som forvirring, irrasjonell skyld og skam, samt såkalte unngåelsesreaksjoner. Etterreaksjonene kan være så plagsomme at de utsatte søker å unngå alt som minner om overgrepet, noe som er til hinder for åpenhet og kontakt med hjelpeinstanser og politi, sier overlege Nesvold. Hun viser til at jo nærmere relasjon offeret har til overgriperen, desto mer forvirrende oppleves overgrepet. Mange har vanskelig for å bruke betegnelsen voldtekt, selv om overgrepet passer med den juridiske definisjonen, sier hun. Ønsker mer samarbeid Oppklaringsprosenten for voldtektssaker ligger i overkant av en tredjedel. Dette er langt lavere enn andre seksualforbrytelser og andre alvorlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Sammen med en svært lav anmeldelsesgrad viser dette at alle involverte har en stor utfordring i å skape mer åpenhet og forståelse, slik at flere utsatte søker hjelp og at de gjør det raskere. Helle Nesvold har jobbet med voldtekter i 20 år, men ser fortsatt at det er potensial for å forbedre samarbeidet med politiet. Politietterforskere og jurister med påtaleansvar burde ta mer kontakt med oss i løpet av etterforskningen for å avklare om vi kan bidra ytterligere. For eksempel med vurderinger av legens undersøkelsesfunn satt opp mot partenes forklaringer. Dessverre har vi ingen tradisjon for å stille spørsmål til lege eller annen sakkyndig i volds- og overgrepssaker, sier Nesvold. Hun etterlyser også et samlende overordnet organ for alle deler av rettsmedisinen som kan påse kompetanseoppbygging, viderutvikling av feltet og samhandling med justis. Norge står overfor en kjempeutfordring med å bygge opp rettsmedisinsk kompetanse blant leger som håndterer overlevende kriminalitetesofre. Hittil har denne kompetansen vært forbeholdt de døde. Den rettsmedisin som praktiseres overfor overlevende ofre i norske rettssaler i dag kan være den reneste vill vest: rollesammenblandinger, sakkyndigspørsmål stilt på direkten til vitner, samt erklæringer som er uegnet for formålet, fulle av medisinske uttrykk og sjelden underlagt kontroll. Norge har i dag bare en håndfull skolerte personer innen klinisk rettsmedisin, og vi har en lang vei å gå, sier Nesvold. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen Foto: Aleksander Nordahl Oslo: Det at så få voldtektssaker blir anmeldt, at så mange av sakene som faktisk anmeldes blir henlagt, og at en så liten del av sakene som til slutt når rettssystemet, ender med domfellelse, gjør dette til et samfunnsproblem som vi må ta ekstremt alvorlig. Den rødgrønne regjeringen skrev i Soria Moria-erklæringen at det skal innføres strengere straffer for grove voldtekter. Bjørnflaten ønsker ikke å si noe om innretningen ennå. Arbeidet med den nye straffeloven er i gang, men inntil vi er ferdige, kan jeg ikke si hvordan straffenivået blir utformet. Skjerpingen kan også bety at minstestraffen for grove voldtekter heves, sier Bjørnflaten. At det nå skal slås hardere ned på grove voldtekter, vil først og fremst ramme overfallsvoldtekter og gruppevoldtekter. Likevel er det såkalte relasjonsvoldtekter, der gjerningsmannen er kjent, som utgjør det store volumet. Hva gjør man for å komme dette problemet til livs? Voldtektsutvalget har fått mandat til å ta for seg hele sakskomplekset, og kommer forhåpentlig med gode forslag til tiltak i høst. Det har vært mange utvalg og undersøkelser de siste årene, uten at det har gjort synlige utslag på voldtektsstatistikken. Famler man i blinde? Både den økte oppmerksomheten rundt voldtekter som samfunnsproblem og økt status for denne type saker i politi og rettsvesen er forhold som tilsier at vi har større sjanse for å lykkes denne gang enn tidligere, sier Bjørnflaten. Tekst: Sigurd Smidesang Rønningen 16 NORSK POLITI NORSK POLITI

10 P portrettet harald stabell En skikkelig mann Forsvarsadvokat Harald Stabell (60) er skikkeligheten selv. Han hever pekefingeren mot kolleger som bruker olabukse i rettssalen, og han går aldri ut med klienter og feirer en seier. Så hvordan kan det ha seg at hans idealklient heter Stein Lillevolden? Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen Navn: Harald Stabell Alder: 60 Sivilstatus: Gift, tre barn Bakgrunn: Privatpraktiserende advokat fra Er hovedsaklig forsvarsadvokat, fast forsvarer for Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. Har vært forsvarer i en rekke store straffesaker, blant annet Orderud-saken og NOKAS-saken. Er nå advokat for Gerd Liv Valla og Arne Treholt. Har søkt begjæring om gjenopptakelse av Treholts spiondom fra Harald Stabell holder til i Rosenkrantz gate, et par steinkast fra Tinghuset. Her deler han lokaler med seks andre advokater. Forværelset er enkelt, ja nærmest kommunalt i stilen. Lite vitner om at en av landets mest profilerte forsvarsadvokater holder hus her. Et glassbord er det eneste fancy jeg ser. Oppå ligger en bunke =Oslo, magasinet til hovedstadens fattigste. Stabells kontor er ikke stort, og litt smårotete. I en krok står en avdanket datamaskin med en papirhaug oppå. Bokhyllene buler. Over en stolrygg henger penbukser og et par skjorter. Ytterjakker på hengere er plassert i bokhyllen, lett tilgjengelig. Kontoret brukes åpenbart til raske klesskift. Stabell forteller at det blir noen skift i løpet av en arbeidsdag. Å skifte er faktisk det første han gjør når han kommer på jobb. Han sykler nemlig. Hver morgen, uansett vær, suser han ned bakkene fra Bekkelaget, og sliter seg oppover igjen om ettermiddagen. Han kaller syklingen en mani. Han føler seg ikke vel om han ikke får sykle. Han trenger endorfinene, ja, virkelig trenger, slik røykere må ha nikotin. Heldigvis har han en kone som også liker å trene. Når Harald Stabell kommer hjem, er han svett og sliten og fornøyd. Han har fått blåst ut i oppoverbakkene. Vriene klienter og juridisk flisespikkeri ligger igjen et sted nede i Kongsveien. Og er det ennå noe som plager ham, vet han at han kan snakke med kona, som er jurist og dommer i lagmannsretten. Stabell beskriver kona som sin beste rådgiver. Når det blåser rundt ham, er det alltid Anne- Mette han snakker med. Blitz og Treholt Det er lett å tenke seg at han og kona har snakket mye sammen. Det har nemlig alltid blåst 18 NORSK POLITI NORSK POLITI

11 rundt Harald Stabell. På begynnelsen av 80- tallet ble han kjent som Blitz-miljøets advokat. Siden har han forsvart Arne Treholt, Per Kristian Orderud, Terje Bogen (Sponsor service), Lars-Erik Andersen (NOKAS-ranet), Torgeir Stensrud (Finance Credit). Blant andre. Stabell er ofte i mediene, og innrømmer at han trives med det. Det er en rolle jeg tror jeg behersker. Men jeg prøver å være nøye med hva jeg sier. Jeg uttaler meg helst om saker som har prinsipiell karakter. Som fersk advokat tok han alle slags saker. Han satte opp testamenter og satt og hørte på foreldre som kranglet om ungene. Siden er han blitt mer kresen, men han tar fremdeles lavprofil-klienter. Stakkarslige vinningsforbrytere, for eksempel. Stabell ser det som viktig å følge med på det som skjer på grasrota, selv om disse sakene aldri havner i avisene. Men aller best liker han saker som setter dagsorden og har politiske undertoner. Som ung var han politisk aktiv, med medlemskap i AKP. Stabell har bevart sitt politiske engasjement, og som advokat har rettssalen vært hans arena for å drive politikk. For eksempel representerte han i fjor høst BI-studenten som kastet bløtkake på finansminister Kristin Halvorsen. Saken var alvorlig, strafferammen for å hindre et regjeringsmedlem i å utøve sin virksomhet er på 15 år. Men Stabell argumenterte for at det like mye handlet om ytringsfrihet og politisk aktivisme, og prosederte på frifinnelse etter den alvorlige bestemmelsen, og for øvrig mildeste straff. Retten idømte kakekasteren 30 dagers ubetinget fengsel. «Det er en fornøyelse å være Stein Lillevoldens advokat» Stabell + Valla = sant Dagen før vi møter opp på Stabells kontor, ble det kjent i mediene at han nå er Gerd Liv Vallas advokat. Siden har ikke telefonen hans holdt fred anrop daglig, forteller han med et smil. Det er åpenbart at han liker situasjonen. Stabell er en medie-rev som vet å håndtere journalister. Radio og tv må ha korte og konsise svar, forklarer han, ellers kan poengene hans bli klippet bort. Skrivende journalister ber han maile ham sitatene, så han kan sjekke om de er blitt riktige. LO har behandlet Valla på et vis som truer hennes rettssikkerhet på vesentlige punkter, sier Stabell til journalistene som nå ringer. Han bruker ord de trigges av rettssikkerhet og rettferdighet og journalistene noterer så blokkene rister. De siste 20 årene har Stabell fått en rolle som vaktbikkje i rettssystemet. Mens han snakker under intervjuer, undrer jeg meg på hvor mange ganger han har gjentatt det samme budskapet, at det ikke spiller noen rolle om tiltalte er direktør eller blitzer, alle har krav på et godt forsvar og en rettferdig sak. Kanskje tusen ganger? Likevel sier han det med glød. Nå ser han det som jobben sin å balansere et feilaktig bilde som er skapt av Gerd Liv Valla. Stabell liker å være kjent, og det er jo en fordel i hans yrke. Han ser kjendisstatusen som en gylden mulighet til å sette fokus på viktige spørsmål. Rettssikkerhet, for eksempel. Holder avstand Stabell har klare meninger om det meste, også om forsvarsadvokater og hvordan de skal være. For eksempel må en forsvarsadvokat aldri bli venn med klienten. Stabell vet godt at det er vanskelig, man ønsker jo klientens tillit. At advokat og klient sitter sammen dag etter dag, uke etter uke, gjør det ekstra problematisk. I høst og vinter satt han i månedsvis ved siden av NOKAS-tiltalte Lars-Erik Andersen, albue mot albue. De ble godt kjent, Stabell fikk sympati og tenkte flere ganger på at Andersen var på samme alder som hans barn. Men venner ble de ikke. Om man blir klientens venn, risikerer man å bli et mikrofonstativ for klienten, og det skader saken, sier Stabell. Dommere og jury merker om advokaten legger frem klientens sak ukritisk. Å si at «min klient var ikke på åstedet» er en kardinalfeil, ifølge Stabell. Advokaten går da god for klienten, og advokatens troverdighet og integritet svekkes. Derimot kan advokaten si at hans klient sier han ikke var på åstedet Advokaten skal være et filter mellom klient og domstol. Du gjør ikke det juridiske håndverket godt nok dersom du er ukritisk til klienten, sier Stabell. Press fra Per Advokatens rolle er å ivareta klientens interesser, men Stabell sier at advokater samtidig må ha en profesjonalitet i bunnen. Advokaten skal ikke alltid gjøre som klienten sier. Advokaten skal gjøre det han mener er best for klienten, og heller ta en krangel med klienten om metodene. Når Stabell får nye klienter, er han nøye med å skissere hva hans rolle er som advokat. Likevel kan det gå feil. Det ble drama i rettssalen mens han representerte Per Orderud. Da Stabell skulle prosedere, ville Orderud bestemme hva Stabell skulle si, dette for å hindre at kona Veronica kom dårlig ut. Per Orderuds utspill kom som lyn fra klar himmel i rettssalen, og jeg hadde mest lyst til å forlate retten og gå meg en lang skitur. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg var oppnevnt av retten til å forsvare Per Orderud, og det måtte jeg gjøre på den måten jeg mente ville tjene min klient best. Det var tøft å stå løpet, også fordi jeg var under press fra medforsvarerne, men jeg hadde ikke noe valg faglig sett. Retten påla meg å fortsette, og det gjorde jeg. Jeg prøvde hele tiden å tenke på hva som var best for min klient. For innsatsen i Orderud-saken fikk Stabell tildelt Espelands Honnørpris, som er en høythengende ærespris i advokatmiljøet. Ingen offentlig skåling Et annet prinsipp Stabell har er at han aldri feirer en seier med klienten. Å klinke glass offentlig sømmer seg ikke, mener han. Om man skal skåle, bør det skje i trygg avstand til fotografene. I 1985 ble Harald Stabell avbildet av Arbeiderbladet mens han feiret med en klient på restaurant. Det var en oppsigelsessak. Han skammer seg ennå over avisoppslaget. Som forsvarsadvokat er man oppnevnt av retten, og da skal man opptre med verdighet. Jeg synes for eksempel det ikke passer seg at advokater møter pressen med brede smil når klientene står tiltalt for svært alvorlige forbrytelser. At Stabell er en skikkelig mann, er hevet over enhver tvil. Både motstandere og lagspillere er enig i det. Stabell er et anstendig menneske som er kjent for sin integritet og sitt fokus på rettigheter, sier presserådgiver Siri Elverland i Flyktninghjelpen. Hun gleder seg over at Stabell i februar sa ja til å være styremedlem i organisasjonen. Innen rettsapparatet nyter han minst like stor respekt. Stabell er dyktig, ryddig og ordentlig, sier førstestatsadvokat Morten Eriksen i Økokrim, Stabells motstander i Finance Creditsaken. Han er en advokat som ikke lager støy og avsporinger, men går rett på motstandernes svake punkter hvor han ser det er noe å hente. Som forsvarsadvokat har Stabell meget høy troverdighet. Samtidig finnes det kolleger som oppfatter Stabell som streng. Som leder av Advokatforeningens strafferettsutvalg uttaler Stabell seg ofte om hva som er god advokatpraksis, og journalist Aina Johnsen Rønning i Advokatbladet har hørt murring i bransjen. Stabell kan oppfattes som pietistisk. For eksempel sier han nei til å hjelpe venner som trenger juridiske råd, fordi «Det er mange dyktige politifolk med høy etisk standard» han mener det er å blande roller. Og i vinter var han oppe med pekefingeren mot advokater som ikke kler seg korrekt i retten. Foranledningen var en advokat som ankom Agder lagmannsrett i olabukser, og ble stoppet av lagdommeren som mente olabukser ikke var et egnet plagg. Det hjalp ikke at advokaten argumenterte med at buksene kostet tusen kroner, og at han skulle ha advokatkappen over. Stabel tok umiddelbart dommerens side og sa til VG at advokater skal være rene og pene i tøyet når de stiller i retten, og at olabukser er respektløst i en rettssal. Det kan virke søkt at advokaten som ble landskjent på 80-tallet som Blitz-miljøets advokat, bryr seg om kleskoder. Men for Stabell handler det om respekt. Rettssak er et offentlig ritual med spilleregler og normer, og de reglene må vi ha respekt for. Ellers kan det ramme klienten. Selv bruker han ofte olabukser på kontoret. Men når han skal i retten, er det på med penbukser, skjorte og slips. Beundrer Lillevolden Stabell er ikke lenger partimedlem, men forteller at han stemmer RV, og at han fortsatt har stor sans for politisk aktivisme. Når Bellona og Natur og Ungdom utøver sivil utlydighet og ber ham om hjelp i retten, er det sjelden nei i hans munn. De har et politisk engasjement jeg både støtter og kjenner meg igjen i. Blitz-aktivist Stein Lillevolden har nærmest hatt klippekort hos Harald Stabell. Det er en fornøyelse å være hans advokat, sier Stabell. Stein Lillevolden er rett og slett en idealklient. Han maser aldri, er nærmest beskjeden av natur, og han forstår advokatrollen fullt ut. Stein Lillevolden er en mann jeg har stor respekt for. Mannen er snart 50 år, og holder koken. Han har tatt gode eksamener og kunne fått gode jobber innen samfunnsfag, men han velger å være aktivist. Blant annet skriver han innsiktsfulle kronikker i avisene om det å sitte i fengsel, noe han har prøvd selv flere ganger. Stein Lillevolden har virkelig fått gjennomgå av politi og rettsvesen, men han har reist seg hver gang og fortsetter. Hva synes du om jobben politiet gjør? Stort sett synes jeg det er flinke folk som jobber for påtalemyndighetene. Mitt inntrykk er at nivået har hevet seg på 20 år. Det er mange dyktige politifolk med høy etisk standard. Men jeg er nok ennå preget av 80-tallet og politiets håndtering av Blitz. Politimester Willy Haugli gikk til krig mot et helt ungdomsmiljø. Heldigvis har politimestrene etterpå satset på en fornuftigere tilnærming, med dialog. Kunne vært rik Igjen tar jeg meg i å studere omgivelsene. Ingen kan beskylde Stabell for å være snobb. Jeg undres om Homsepatruljen ville ha latt noe stå igjen om de hadde sluppet til på kontoret hans. Mens vi snakker, spiser Stabell en bagett fra papirposen og drikker eplejuice rett fra plastflasken. Jeg spør hvor mye han tjener i året. 1,4 1,5 millioner svarer han, men skynder seg å legge til at han synes det er mye penger, og at han lever nøkternt, ja, han kjører knapt bil, men har en meget brukbar hytte på fjellet. 1,5 millioner kroner er likevel småpenger sammenliknet med hva noen forretningsadvokater håver inn. Det lufter jeg for ham. Jeg sier at han er en smart kar om han hadde spilt kortene sine annerledes, kunne han vært en steinrik forretningsadvokat. Da ler han. Han sier det er et sjikt i samfunnet han ikke bryr seg særlig om. Om det er A eller B som får pengene, når begge har nok penger fra før, det interesserer ham ikke. Karrieren hans har bestått av lange dager og lite champagne og glamour. Men han ville aldri ha byttet. Du er 60 år, hvor lenge orker du dette kjøret. Tja, si det. Så lenge jeg kan sykle? 20 NORSK POLITI NORSK POLITI

12 island Digitalt samband suksess på Island Politikonstabel Arni Gunnarsson har knallgod radiodekning i Reykjavik og langs kysten av Island. I løpet av året får han like god dekning over resten av landet. Islandsk politi har brukt digitalt samband siden år Denne terminalen er den som benyttes mest av de håndholdte. island: Gunnarsson befinner seg foran den store Hallgrims kirke midt i Reykjavik sentrum idet han kaller opp operasjonssentralen. Kvaliteten på den digitale talemeldingen er klokkeklar. Ingen skurring eller forvrengning. Batteriene tåler normalt to åttetimers skift, før de må lades. Sambandet er utrolig bra og lett å bruke, forteller Gunnarsson. Verken han eller makkeren Ivar Isak Gudjonsson ønsker seg tilbake til det gamle VHF-sambandet som ble byttet ut i I november i år begynner utbyggingen av digitalt samband med samme teknologi i Norge. Ny teknologi Patruljen kjører gjennom Reykjavik og ut på landeveien. Politibilen bærer preg av at islendingene satser på ny teknologi i politiet. I tillegg til radioene har bilen GPS og radar koblet til Eyewitness videoovervåking. Vi kan filme og måle farten på biler som ligger foran og bak oss, samt biler som kommer i motgående kjørefelt. Systemet vil til enhver tid vise hvilken av bilene vi måler som har høyest hastighet. Videobildene viser både egen fart og mistenktes fart, og kan brukes som bevis i retten, forteller Gunnarsson. Etter at islendingene tok i bruk Eyewitness, har langt færre trafikksaker havnet i retten. Konfrontert med bildebevis godtar mistenkte som regel forelegget. De sakene som har havnet i retten, har som regel gått politiets vei på grunn av gode bevis. Det er ingen tvil om at vi oppnår mye med å bruke ny teknologi. Det gjelder ikke minst på sambandssiden. Våre bilradioer har blant annet en GPS-løsning som gjør at operasjonssentralen ser hvor vi befinner oss, og hva vi gjør. Har vi blålys på, vet de vi er under utrykning. Står bilen stille, vet de at vi kan være ledige for nye oppdrag. I tillegg har vi GPS i mange håndterminaler. Skulle vi ha behov for øyeblikkelig hjelp, trykker vi inn nødknappen, og operasjonssentralen ser nøyaktig hvor vi befinner oss. Det er en ekstra trygghet for oss, sier han. Dekning Fordi over halvparten av befolkningen lever i Reykjavik og nabobyene langs kysten, har utbyggingen av det digitale sambandet så langt vært konsentrert om de mest befolkningstette områdene. Ved utgangen av desember i år vil Island være ferdig med sin landsdekkende utbygging. Det gir digital sambandsdekning i om lag 96 prosent av landet, med unntak av verdens tredje største isbre, Vatnajökul. Problemet løses ved at flyttbare basestasjoner kjøres inn med snøscooter. Hittil har islendingene ikke kryptert sambandet, men de planlegger kryptering for spesialavdelinger. Problemet med avlytting har ikke vært stort på Island etter at Tetra ble tatt i bruk. Verst var nok det for pressen. Vi opplevde stor pågang fra pressen, som ønsket å få utlevert terminaler for å lytte på oss, men det sa vi selvsagt nei til. Imidlertid hadde vi en episode hvor en tjenestemann ga en terminal til en journalist, som lyttet på sambandet. Han ble avslørt da han besvarte et anrop, forteller politiinspektør Trostur Brynjolfsson i Selfoss politidistrikt. Ikke uproblematisk I likhet med Norge erfarte Island problemer med det analoge sambandet, spesielt når det var mange brukere på samtidig. Før vi fikk Tetra, hadde vi mye problemer med sambandet. I etterkant av våre årlige katastrofeøvelser, var det alltid avviksrapportering på sambandet. Etter at Tetra ble tatt i bruk, har avviksrapportene opphørt, sier Brynjolfsson. Til tross for de gode erfaringene de kan se tilbake på i dag, var innføringen alt annet enn uproblematisk. Det var motstand mot innføring av nytt samband, og i den første tiden slet vi med tekniske problemer. Talen ble forvrengt når patruljene befant seg i utkantene av dekningsområdet, men verst var det at det var en feil i systemet som gjorde at terminalene og basestasjonene ikke var koordinert. Dermed hadde brukerne terminaler som så ut til å ha god dekning, men som de ikke fikk sendt ut meldinger på. Det skapte store frustrasjoner, men heldigvis ble feilen funnet og rettet, forteller han. Redningstjeneste Vulkaner, skipstrafikk og turisme gjør at islendingene hvert år utfører en rekke redningsaksjoner. Når det iverksettes store aksjoner, samles alle berørte etater og redningsgrupper i rikspolitisjefens hovedredningssentral. Samvirkeprinsippet gjelder på Island, og da er det viktig å ha et samband hvor vi kan kommunisere godt med alle involverte aktører, fastslår August Gunnar Gylfason, prosjektleder for sivilt beredskap hos Rikspolitisjefen. I dag har hovedredningssentralen både Tetra, VHF og flyradio. Nødetatene bruker Tetra, de frivillige redningsorganisasjonene og skipstrafikken bruker VHF og fly, og flykontrollen bruker flyradio. En lokal tekniker har laget et system som gjør at vi kan ta inn samtaler fra VHF og flyradio på Tetra. Dermed har for eksempel politiet muligheten til å snakke med redningsmannskaper fra Røde Kors på politisambandet. Det gjør at tjenestemennene ikke trenger å bære med seg flere sambandssett, forteller han. Forenkler hverdagen Tilbake i politibilen til Gunnarson og Gudjonsson går det åtte timer lange skiftet mot slutten, og tjenestemennene gjør seg klar til å Politikonstabel Arni Gunnarsson har et samband med klokkeklar tale midt i Reykjavik. Om ikke lenge dekker det digitale sambandet mesteparten av sagaøya. avslutte for dagen. Skiftet har ikke bydd på de store utfordringene. En demonstrasjon utenfor en ambassade foregikk i rolige former, og folk oppførte seg pent i trafikken. Både den bilmonterte radioen fra ClearTone og de håndholdte Motorola-terminalene er av samme type som de som er valgt for bruk i Norge. Et godt valg, synes konstablene. Terminalene er brukervennlige, og batterikapasiteten er bra. Ved normal bruk kan radioene brukes under to skift uten å måtte lades. I et område med god dekning har vi sjelden problemer, sier Gunnarson, og legger til: Blir det norske sambandet like bra som vårt, kan våre kolleger glede seg til et samband som forenkler hverdagen! Tekst og foto: Wemunn Aabø Islandsk politi satser på teknologi. I kupeen har patruljen digitalt samband, GPS, radar og Eyewitness. Sistnevnte er et system som filmer foran og bak politibilen, og som sammen med radaren viser hastigheten til bilen som filmes. Et kamera filmer også baksetet på politibilen. August Gunnar Gylfason ved Rikspolitisjefens hovedredningssentral på Island sier at det digitale sambandet er et viktig verktøy for at aktører som er med på redningsaksjoner kan snakke sammen. 22 NORSK POLITI NORSK POLITI

13 island Lov og orden på sagaøya Lav kriminalitet gjør Island til et av verdens tryggeste land å bo i. Men det er ikke bare idyll for politiet. Den organiserte kriminaliteten er på vei til sagaøya, noe som blant annet bekreftes av den økende narkotikakriminaliteten. island: Med sine innbyggere er Island lillebror i Norden. Politikorpset består av omkring 700 tjenestemenn, som tjenestegjør i 15 politidistrikter. Tjenestemennene har de siste årene hatt ett års politiskole og praksistjeneste. Om ikke lenge vil politiskolen bli toårig igjen, siden antall søkere til politihøgskolen har tatt seg opp etter noen år med få søkere. En felles operasjonssentral underlagt Rikspolitisjefen koordinerer patruljene. Sakene som opprettes i løpet av et skift, behandles i det politidistriktet hvor de har skjedd. Islendingene har 112 som felles nødnummer, og alle anrop viderekobles til politiets egen operasjonssentral. Maktapparat Sammen med kystvakta utgjør politiet det islandske samfunnets maktapparat. Et ordinært forsvar eksisterer ikke, men Island er med i NATO og hadde frem til september 2006 en amerikansk luftforsvarsbase på øya. Gjennom NATO bidrar Island blant annet med personell til fredsbevarende operasjoner, blant annet i Afghanistan. Skulle det oppstå krig eller krise i hjemlandet, inngår politiet i Sivilforsvaret. Flere polititjenestemenn har erfaring fra utenlandske operasjoner gjennom NATO, FN og EU. Narkotika Island har i gjennomsnitt to til tre drapssaker og 1300 voldssaker hvert år. De fleste tilfeller av vold skjer i forbindelse med fyll i helgene, og drapene har som regel ikke tilknytning til organisert kriminalitet. Politiet har derimot grunn til å tro at den økte tilstrømningen av narkotika har sammenheng med organisert kriminalitet. Fra 2000 til 2005 har antall narkotikasaker økt fra 781 til Stoffene vi beslaglegger, skal stort sett til islandske sluttbrukere. Over mange år har tilgangen på narkotika vært begrenset på Island, noe som har ført til høye priser på stoffene. Det gjør at noen ser på dette som et attraktivt marked, og vi har begynt å merke at det er organiserte kriminelle som står bak, sier politiinspektør Jón F. Bjartmarz hos Rikspolitisjefen. Blant annet har MC-klubbene Bandidios og Hells Angels forsøkt å få innpass på Island, uten å lykkes. En av grunnene er et godt internasjonalt samarbeid, noe som gjør at uønskede personer blir stoppet og sendt tilbake ved ankomst. Trafikk Statistikken viser at over 70 prosent av alle lovbrudd på Island skjer i trafikken. De aller fleste som blir tatt i trafikken kjører for fort. Trafikk er et satsingsområde for islandsk politi. Ulykker som skyldes høy fart langs landeveiene, har i mange år vært et problem på Island, forteller Bjartmarz. Satsingen til islendingene består av hardere reaksjoner og bedre teknologi i kjøretøyene. Vi var det første land i Norden som tok i bruk prikkbelastning på førerkortet. Dette har vist seg meget effektivt i et land hvor de fleste er avhengig av bil. Spesielt blant yngre sjåfører merker vi at frykten for å miste førerkortet er stor, og derfor er de mer forsiktige, sier politiinspektøren. MC-patrulje Ute på veien står to av politiets motorsykkelpatruljer. I dag sjekker vi om dieselbilene kjører med lovlig diesel. På Island har vi avgiftsbelagt og avgiftsfri diesel, og personbiler skal bruke den avgiftsbelagte, forteller August Birigson. Sammen med Ingi Sigurgeirsson har han den kalde fornøyelsen av å kjøre motorsykkel i seks kuldegrader og vind. De fleste vi tar i trafikken, kjører for fort. Straffen er bøter, og prikkbelastning på førerkort. Men for enkelte saker, som fyllekjøring, havner sjåføren i fengsel når han blir tatt for tredje gang, forteller han. Satsingen i trafikken har gitt resultater. I 2002 ble det gitt straffereaksjoner i saker. I 2005 var tallet nede på Røtter til Norge Island ble oppdaget av norske vikinger i det niende århundre. Første mann som bosatte seg på øya, var nordmannen Ingolfur Arnarson. Røttene til Norge er tydelige også hos politiet. På emblemet til islandsk politi står en setning fra Magnus Lagabøters tid: «Med lov skal landet bygges». Kontakten med Norge er ikke bare av historisk karakter. I mange år har Island hatt et operativt samarbeid med Norge, som blant annet innebærer trening av utenlandsstyrker og spesialavdelinger. Den islandske Viking-gruppen er organisert etter mønster fra den norske Beredskapstroppen, og de første islandske tjenestemennene i gruppen ble opplært i Norge. Til sommeren skal de to spesialavdelingene øve sammen. Terrortrusselen mot Island er ikke høy i dag, men terror er en underliggende fare for oss, i likhet med andre vestlige land. Derfor må vi være beredt, sier Jon F. Bjarmarz. Trusselen er først og fremst internasjonal kriminalitet, terror og sabotasje. Radikale miljøvernere truer med å sabotere kraftverk på øya. Keflavik internasjonale flyplass er et knutepunkt for reisende mellom Europa og Amerika, og politiet må også være beredt på å gripe inn mot terror om bord i skip. Tekst og foto: Wemunn Aabø Jon F. Bjarmarz er politiinspektør hos den islandske Rikspolitisjefen. Han har ansvar for blant annet den islandske beredskapstroppen Viking, politiets operasjonssentral og sivilforsvarsavdelingen. De fleste lovbrudd på sagaøya skjer i trafikken. 24 NORSK POLITI NORSK POLITI

14 T gjenopptagelse // Asbjørn rachlew Jeg måtte gå en runde med meg selv, for jeg var selv preget av den norske tilståelseskulturen. Oppgjør avhør med uholdbare Asbjørn Rachlew hadde gjennomført mange avhør, men da han kom til England, forstod han at Norge var blitt akterutseilt. Oslo: Drapsetterforsker Asbjørn Rachlew hadde kommet langt som etterforsker i Norge. Han hadde søkt seg til voldsavsnittet i Oslo for å skaffe seg den erfaringen han trengte for å bli en dyktig avhører. I Norge fantes det ikke litteratur på området det var erfaring som gjaldt. De gamle gutta var forbildene. «Enten så har du det, eller så har du det ikke», fikk han vite. Etter hvert kom Rachlew over amerikanske bøker om feltet, skrevet av blant annet FBI-etterforskere, hvis metoder hadde dannet skole for avhør også i Europa. Det var spennende lesning, men etter å ha lest forskningsbasert litteratur, innså jeg at metodene bygget på manipulasjonsteknikker med et annet etisk ståsted enn det jeg mente burde prege politiet i Norge. Kritikk mot Norge Rachlew dro til England rett etter Karmøysaken, hvor norsk politi hadde fått kraftig internasjonal kritikk for sine avhørsmetoder. Islendingen Gisli Gudjonsson, tidligere etterforsker og senere professor i rettspsykologi, er Europas fremste ekspert på avhør. Han mente at fetteren til Birgitte Tengs var blitt utsatt for sterk manipulasjon, og at det var stor sannsynlighet for at tilståelsen var uriktig. Gudjonsson representerte en nyere britisk tradisjon innen avhør. Den amerikanske avhørstradisjonen er basert på teorien om at etterforskning er et håndverk. Avhørsmetodene er erfaringsbasert, utviklet i et rettssystem som tillater at politiet lyver og bedrar, av typen «Joe, we have your fingerprints». Britene fulgte lenge den amerikanske modellen, men en rekke rettsskandaler der flere unge mennesker ble dømt på grunnlag av tvilsomme tilståelser, førte til et oppgjør med avhørsmetodene, forklarer Rachlew. Forskere ble koblet inn, noe som munnet ut i faget som i dag kalles Investigative Interviewing, som fra midten av åttitallet er blitt en europeisk forskningsbasert tradisjon. Metoden innebærer et oppgjør med flere myter, som for eksempel at politimenn er bedre enn andre til å tolke løgn gjennom kroppsspråk, og at det som foregår bak lukkede dører i avhør, må være hemmelig. Rachlew fikk med seg den daværende politimester i Oslo, Ingelin Killengreen, på at han burde gjennomføre et masterstudium i rettspsykologi i Liverpool, med den hensikt å overføre forskningsbasert kunnskap tilbake til norsk politi. De beste var farligst På vei mot mastergraden i avhørspsykologi og tittelen som avhørsinstruktør ble Rachlew kjent med kunnskap som til da var ukjent for norsk politi. Jeg måtte gå en runde med meg selv, for jeg var selv preget av den norske tilståelseskulturen. Her hjemme var det som det hadde vært i England: Det var de som var anerkjent som de beste avhørerne i Kripos og voldsavsnittet, som var farligst for rettssikkerheten. Det var de som hadde raffinert tilståelsesmetodene. Rachlews erfaringer førte til et paradigmeskifte i norsk avhørspraksis. Ved voldsavsnittet i Oslo ble avhørsprogrammet KREATIV utviklet. Opplæringsprogrammet tok for seg de nye avhørsteknikkene. Blant de første som satte seg på skolebenken, var ledere som Finn Abrahamsen og hans overordnede, daværende politiinspektør Gunnar Larsen. I 2001 adopterte Politihøgskolen programmet som pensum. Det å fortelle en etterforsker at hans metoder er gale, kan være som å fortelle en taxisjåfør at han ikke kan lese kart. Men med støtte i litteraturen og fra høyskolen, politisjefen og ikke minst fra sedelighetsetterforskere der man i Norge hadde kommet langt i internasjonal målestokk har det gått relativt smertefritt, sier Rachlew. Fakta Asbjørn Rachlew Rachlew er til vanlig drapsetterforsker ved Voldsavsnittet ved Oslo Politidistrikt, men har for tiden studiepermisjon og er nå doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han har utviklet Politihøgskolens opplæringsprogram i avhørsteknikk, og har holdt en rekke foredrag om temaet. Han har vitnet som sakkyndig og har blant annet publisert artikkelen «Norske politiavhør i et internasjonalt perspektiv». Foto: Aleksander Nordahl 26 NORSK POLITI NORSK POLITI

15 T gjenopptagelse // Asbjørn rachlew I Storbritannia har de nå en høyere tilståelsesprosent enn i USA, hvor de fremdeles benytter metoder som betraktes som uetiske i Europa. Har dere kunnet måle effekten? Det er vanskelig og vil ta tid, blant annet fordi vi ikke har opptak av tidligere avhør. Tilbakemeldingen fra etterforskerne er imidlertid svært positive. Og i Storbritannia har de nå en høyere tilståelsesprosent enn i USA, hvor de fremdeles benytter metoder som betraktes som uetiske i Europa. Rachlew er dessuten overbevist om at de nye metodene produserer mer pålitelig informasjon enn hva avhørsmetodene som blant annet ble brukt under etterforskningen av Fritz Moen-, Karmøy- og Mariannesaken gjorde. Problematiske metoder Rachlew studerer hvordan fallgruver i forskjellige etterforskningsmetoder kan føre til justisfeil. Identifikasjon av gjerningsperson. Internasjonal forskning viser at øyenvitneidentifisering er den metoden som sender flest uskyldige i fengsel. Undersøkelser Etter Fritz Moen-saken ble det krevd at noen må stilles til ansvar for de feil som ble gjort i etterforskningen. Synes du det vil være riktig? Jeg mener at min forskning dokumenterer at de feilene som ble gjort i etterforskningen, i første rekke handler om kultur- og systemfeil. I dag er det ingen som bebreider leger for måten de gjennomførte blindtarmoperasjoner på for 20 år siden. På tilsvarende måte må man akte seg for å stille seg til doms over tidligere etterforskere og de metodene de la til grunn for sitt arbeid. Han studerer den lange rekken av bøker på hyllen. Fagbøker om avhørsteknikker, saksgjennomganger av kontroversielle saker, rapporter. Men når det er sagt, så synes det klart at noen gikk lenger enn andre, ikke minst under avhør av mistenkte. Jeg er svært spent på hva som kommer frem av den pågående granskningen av Fritz Moen-saken, og forutsetter at granskerne også søker etter informasjon som ikke nødvendigvis er dokumentert i sakspapirene. Fritz Moen er ikke den eneste som har bukket under for de avhørsmetodene som «avhørseksperten» fra Kripos anvendte. Jeg er overbevist om at granskerne kommer til å finne mange feil hos både politi og påtalemyndighet. Det sentrale, faglige spørsmålet er om systemfeilene er korrigert, eller om de fortsatt påvirker utfallet av politiets etterforskningsarbeid. Doktoravhandling Et år etter drapet på bodybuilderen Marius Kolstad i Oslo i 1999 var det ifølge Rachlew oppstått et sterkt oppklaringspress ved voldsavsnittet i Oslo. Et vitne ble avhørt med det som i dag betegnes som gamle avhørsmetoder. Vitneforklaringen førte til at Stein Inge Johannesen ble siktet for drapet og varetektsfengslet i ni måneder. Tre dager før rettssaken mot Johannessen skulle starte, troppet den virkelige drapsmannen opp hos politiet. Han fortalte at det var han som hadde drept Marius Kolstad, og at rettssaken mot Stein Inge Johannessen derfor måtte stanses. Paradoksalt nok var det altså drapsmannen som reddet politi- og påtalemyndighet fra den store katastrofen. Rachlew ble bedt om å avhøre Johannessen på nytt. «Dette håper jeg dere tar lærdom av», påpekte Johannessen. Avhøret gjorde inntrykk, og Rachlew tok avgjørelsen om å skrive en doktoravhandling om politiets etterforskningsmetoder og deres ulike fallgruver. Det er avgjørende for en instans som Gjenopptakelseskommisjonen at de har kjennskap til påliteligheten av og ulike fallgruver i etterforskningsmetoder som øyenvitneidentifikasjon, bruk av informanter, og feil som skyldes dårlig etterforskningskultur. I Fritz Moen-saken ser jo alle avhørsdokumentene helt greie ut, men det står for eksempel ingenting om hva som foregår mellom avhørene, om «uformelle samtaler», som former den informasjonen som senere legges til grunn, sier Rachlew. Dette handler om å opprettholde den høye tilliten som det norske folk har til politiet og justisvesenet, som er helt unik i verdenssammenheng. Her spiller kommisjonen en svært viktig rolle. fra USA viser at 80 prosent av dem som dømmes uskyldig, er uriktig identifisert. Norsk politi forholder seg til et rundskriv fra Riktignok fikk det et vedlegg i 1973, omtrent samtidig som internasjonal forskning på området begynte. Det har skjedd stor utvikling på området, som har gått oss hus forbi, mener Rachlew. Yrkeskultur. 55 prosent av sakene med uskyldig dømte skyldes klare politifeil. I verste fall gjelder det såkalt «noble cause corruption», der politiet stikker unna dette er kreativ Fakta Gjennom systematisk gransking har det rettspsykologiske forskningsmiljøet dokumentert hvilke avhørsmetoder som produserer mest nøyaktig og pålitelig informasjon. Avhørsmetodikken omtales som Investigative Interviewing. Utviklingen av Politihøgskolens utdannelse i avhørsteknikk, KREATIV, bygger på denne forskningen. Det gjør også den engelske utdannelsen (PEACE). Med gode forberedelser og solid etterforskning i bunn, vil den skyldige etter hvert innse at bevisene mot ham eller henne blir vanskelig å forklare. Fordi etterforskerne trenes til å identifisere alle tenkelige forklaringer til de potensielle bevisene forut for avhøret, stimuleres politiet til å tenke på en måte som bevarer det åpne sinn. Kilde: Asbjørn Rachlew og Ivar Fashing Har kommisjonen høy nok troverdighet? Jeg mener det, og er glad for at vi har fåtden. Men Moen-saken viser jo at kommisjonen kan være avhengig av hjelp fra ildsjeler som Tore Sandberg for å komme til bunns i sakene. Avgjørelsen om ikke å ta opp igjen den omstridte Torgersen-saken, har ført til sterk kritikk mot kommisjonen. Blant annet hevdes det at kommisjonen i likhet med politi og påtalemyndigheter i denne saken har låst seg fast i et feilspor som ble etablert med én gang etterforskerne selv tok sine private beslutninger i skyldspørsmålet. Det er av avgjørende betydning at kommisjonen har dyp innsikt i slike beslutningsprosesser. Det er således betryggende å vite at et av kommisjonens medlemmer, Svein Magnussen, er professor på området, sier Rachlew. Tekst: Daniel G. Butenschøn eller fingerer bevis «for en god saks skyld». Man må sette seg inn i beslutningskulturen og hva som skjer når en etterforskning låser seg i et feilspor, mener Rachlew. Professor Liv Finstad har tidligere forsket på slike mekanismer innen ordenspolitiet. Tilsvarende forskning på etterforskere er imidlertid svært begrenset. Bruk av informanter. 20 prosent av sakene med uriktige domfellelser fra USA baserer seg på informasjon fra informanter. Dette er en svært krevende etterforskningsmetode, men med hensyn til forskning på området, er norsk politi der det var, med hensyn til avhørsmetodikk for 10 år siden. Det er ikke publisert et eneste studium som gir oss kunnskap om de faglige utfordringene politiets informantbehandlere står overfor, ei heller om de retningslinjene som faktisk har kommet, er hensiktsmessige, om de følges, og så videre. Informantbehandling er en viktig etterforskningsmetode som fortjener å bli et teoretisk fag, mener Rachlew. Politiet beklager Etter at Fritz Moen ble frikjent for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, sendte politimesteren i Sør- Trøndelag i august i fjor ut en beklagelse på vegne av politiet. trondheim: Frifinnelsene maner til ettertanke, og er en vekker for etaten. Vi vil derfor ønske en granskning, slik justisministeren har varslet, velkommen. Målet med en slik granskning må være å opplyse så grundig som mulig de etterforskningsmessige og påtalemessige vurderingene som ble gjort frem til dommen i Jeg håper inderlig at granskningen gir oss konkrete svar som gir god læring, sa politimester Per M. Marum. Politiet den gang jobbet ut fra de forutsetningene de hadde. Siden har utviklingen bragt oss DNA som hjelpemiddel, videre har avhørsmetodene og teknikken utviklet seg betydelig. I tillegg har vi fått to-instans-systemet, saken ville i dag blitt prøvet ved to domstoler. Så får det videre arbeidet med Fritz Moen-saken vise hva som evt kunne eller burde vært gjort annerledes, sier Marum. Han har opplevd bare positive reaksjoner på at politiet beklaget. Jeg tror det skaper tillit, internt og eksternt, at vi viser respekt og ydmykhet i forhold til Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse. Jeg har ikke mottatt annet enn positive reaksjoner på den beklagelsen jeg gav på vegne av politiet lokalt. Vi støtter fullt opp om komisjonens arbeid og likeledes den undersøkelsen som pågår, og vi er behjelpelige så godt vi kan. Og som vi sa i fjor: Jeg tar frifinnelsene grundig til etterretning og beklager på vegne av politiet i Trondheim at en mann har måttet sone i fengsel for noe han senere er blitt frifunnet for, understreker Per M. Marum. Tilliten må bestå Det er viktig at Kommisjonen ikke blir noen alminnelig «fjerde instans» for straffesaker, sier Knut H. Kallerud hos Riksadvokaten. Oslo: Hvordan stiller Riksadvokaten seg til Gjenopptagelseskommisjonen? Riksadvokaten var en av pådriverne for å endre behandlingsmåten for gjenopptakelsessaker. Vi så med bekymring på hvordan en del av disse sakene ble omtalt i offentligheten, og vi var ikke trygge på at vi hadde den beste ordningen. Hvor viktig er Gjenopptakelseskommisjonen for å opprettholde den høye tilliten som justisvesenet nyter i Norge? Det er ingen tvil om at håndteringen av gjenopptakelsessaker er viktig for allmennhetens tillit til rettsvesenet. Det gjelder både at systemet evner å rette opp feil, men også at det har kraft til å stå imot i tilfeller hvor saken ikke bør tas opp på ny. Gjenopptakelseskommisjonen fyller en viktig rolle i dette tillitsperspektivet. Det er også viktig at ikke bare allmennheten, men også domfelte kan ha tillit til at begjæringer om gjenopptakelse gis en grundig og god prøving. Riksadvokaten har ytret at det er avgjørende for tilliten til Kommisjonen at de også avviser saker. Hva ligger bak et slikt utsagn? Dette utsagnet kjenner vi ikke igjen slik det er referert. Det vi kan si er: Høy integritet, mot, selvstendighet og grundighet bør være blant Kommisjonens kjennetegn. Det ligger i sakens natur at en slik kommisjon vil måtte si nei til et betydelig antall begjæringer om gjenopptakelse, i noen tilfeller til tross for at det enkleste og mest populære ville være å si ja til en sterkt medieomtalt begjæring. Frykter Riksadvokaten at det kan bli for sterkt fokus i samfunnet på å prøve om dommer? Vi ser i mange sammenhenger at vi er blitt et «folk av klagere». Det gir seg nok også utslag i spørsmål om gjenopptakelse at mange har vansker med å slå seg til ro med at en avgjørelse er endelig. Det er et viktig hensyn at straffesaker får en ende, at man kan legge opprivende hendelser bak seg. Gjenopptakelseskommisjonen kan ikke bli noen alminnelig «fjerde instans». Dette må selvsagt balanseres mot at det i noen saker er helt påkrevet å rette opp feil. Særlig har debatten om Torgersen-saken fått stor boltreplass i offentlig debatt. Hva har en slik sak å si for omdømmet til politi og påtalemyndighet? Det er vanskelig for oss å gå inn i enkeltsaker. Men generelt er det ikke tvil om at en del spektakulære gjenopptakelsessaker har satt tilliten til systemet på prøve. Vi mener vi har bestått prøven og vi gjør mye for å lære av tidligere saker. Erfaringene fra Liland-saken er for eksempel svært viktige, og vi bruker mye tid på å trekke lærdom av slike saker. Hvordan står det til med rettssikkerheten i Norge? Rettssikkerheten i Norge er god. Det forhindrer ikke at det i noen tilfeller begås feil. Nye opplysninger kan komme frem, vitner kan gi nye forklaringer og særlig praktisk ny sakkyndighet kan føre til en ny vurdering av bevisene. Det avgjørende er at vi er i stand til å identifisere feilene, rette dem opp og trekke lærdommer for fremtiden. Her er vi etter vår oppfatning på god vei. 28 NORSK POLITI NORSK POLITI

16 T gjenopptagelse // kommisjonens leder Kommisjonen har ansvar for både veiledning og utredning av sakene, slik at ingen i utgangspunktet skal trenge advokat. Kommisjonen er positiv til endring Det er alltid mulig å forbedre strafferettspleien, og vi må være en pådriver, sier Janne Kristiansen, leder av Gjenopptagelseskommisjonen. Hun mener samtidig at kommisjonen ikke er godt nok kjent i politiet. Oslo: Politiet har nylig tatt steget vekk fra en tilståelsesorientert avhørskultur, til fordel for en nyere og forskningsbasert europeisk avhørskultur. Hva er ditt inntrykk av politiets arbeid med egne metoder i forhold til rettssikkerhet? Det var meget betimelig at dette skiftet kom fra politiets side. Det er åpenbart at særlig avhørskulturen var spesiell en tilståelse var selve suksesskriteriet for om etterforskningen var vellykket, og ikke om den var gjennomført på en nøktern og objektiv måte. Hvordan det? I for eksempel Fritz Moen-saken ser man hvor avgjørende kommunikasjonen med tiltalte er. Jeg har selv opplevd hvordan begrepsforståelsen kan være helt forskjellig hos avhører og avhørte. På toppen av det hele var dette midt i perioden da den tvilsomme «kompis»-metoden dominerte avhørene av typen «jeg skjønner du har det forferdelig, men du kan prate med meg». Som forsvarer kunne jeg oppleve at min klient hadde større tillit til avhøreren enn til meg. Internasjonal forskning jobber med å avdekke usikkerhet knyttet til forskjellige etterforskningsmetoder som kan føre til feil blant annet når det gjelder vitneidentifikasjon, bruk av informanter og generelle kulturfeil i politiet. Er kommisjonen oppdatert på forskningen? I kommisjonen har vi professor i psykologi Svein Magnussen som medlem. Han er en viktig medspiller for oss når det gjelder å følge opp og informere oss om ny forskning. I Norge har det vært slik at det først og fremst var forsvarerne som påpekte at det var knyttet usikkerhet til enkelte etterforskningsmetoder særlig ved avhør. Senere kom dommerne, og etter hvert påtalemyndigheten og politiet etter. Nå er det blant annet i flere land vanlig å oppnevne egne vitnepsykologer for å vurdere hvordan informasjonen fra tiltalte og vitner er kommet frem. Hva forventer du fra kommisjonen som vurderer Fritz Moen-saken? Er dere for eksempel klar over at etterforskeren som fikk frem tilståelsen, har flere falske tilståelser på samvittigheten? Fritz Moen-saken og etterforskningsmetodene er under granskning. Jeg ønsker ikke å kommentere saken på det nåværende stadiet ut over å si at jeg ikke blir forundret om det kommer kritikk av politi og påtalemyndighet når kommisjonen avgir sin rapport. Det norske rettsvesenets høye tillit i befolkningen fikk seg noen trøkker med justisfeilene begått mot Liland og Moen. Kommisjonen skal være et bolverk mot en ytterligere radering av tilliten. Er det et stort ansvar? Helt klart. Kommisjonen har ansvar for både veiledning og utredning av sakene, slik at ingen i utgangspunktet skal trenge advokat. Mitt personlige ansvar er selvfølgelig også stort ved at jeg kan forkaste de begjæringene som åpenbart ikke kan føre frem. Det største problemet for de mange som ber om å få sine saker gjenopptatt, er at de Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har fått flere ressurser, og hittil i år har kommisjonen realitetsbehandlet dobbelt så mange saker som den har fått inn. F.v. Erling Lyngtveit og Janne Kristiansen, leder av kommisjonen. (Foto: Scanpix) Fakta kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom skal få ny behandling av sin sak i retten. Dersom saken besluttes gjenopptatt, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en annen domstol. Tidligere var det den domstol som avsa endelig dom, som avgjorde om en rettskraftig straffesak skulle gjenopptas, og som eventuelt behandlet saken på nytt. Gjenopptakelseskommisjonen er opprettet ved revisjon av straffeprosesslovens kap. 27. Lovendringen trådte i kraft fra 1. januar Kommisjonens leder er tidligere advokat og forsvarer Janne Kristiansen. Nestleder er fylkesmannen i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen. I tillegg til heltidsansatt leder har kommisjonen et sekretariat på åtte ansatte, hvorav seks utredere. To av utrederne har politifaglig bakgrunn, og fire er jurister. Utrederne har erfaring fra blant annet Kripos, Rettsmedisinsk institutt, Innsynsutvalget, Sivilombudsmannen, Justisdepartementet og domstolene. hva skal til for at en sak skal få ny behandling? Det må dreie seg om en rettskraftig straffesak. Gjenopptakelseskommisjonen skal ikke behandle sivile saker. Kommisjonen skal vurdere om vilkårene for gjenopptakelse er til stede. De viktigste grunnene til at en straffesak skal få ny behandling, er: Nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff. Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å regne med at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat. Dersom noen som har hatt sentral befatning med saken (aktor, dommer, sakkyndig, forsvarer, vitne), har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen. 30 NORSK POLITI NORSK POLITI

17 T gjenopptagelse // kommisjonen «I Fritz Moen-saken ser man hvor avgjørende kommuni- Håndbok i krisehåndtering ofte ikke forstår forskjellen på det som kalles ankegrunn der det kan være tilstrekkelig at man mener bevisene er blitt feil bedømt og anførsler som kan danne grunnlag for gjenopptagelse, der det som den praktiske hovedregel må komme frem nye bevis som ikke tidligere er ført for retten, og som synes egnet til frifinnelse. Mener du at kritikken Gjenopptakelseskommisjonen har fått for håndteringen av Torgersensaken er et eksempel på dette? Jeg kan av prinsipp ikke kommentere Torgersen-saken ut over det som fremgår av selve avgjørelsen. Jeg kan imidlertid på generelt grunnlag gi uttrykk for at kommisjonen skal gjennomgå det påberopte grunnlag for begjæringen om gjenopptakelse, og vurdere dette mot om vilkårene for å henvise saken tilbake til retten er til stede. At ett bevis eventuelt blir tilbakevist på grunn av nye analysemetoder eller vurderinger fra nye sakkyndige, er ikke i seg selv ensbetydende med at saken må gjenopptas, idet det må foretas en helhetsvurdering av de øvrige bevis i saken, og se om det ville vært grunnlag for domfellelse ut fra disse, dersom dette ene beviset tenkes borte. Da dere avviste Torgersen-saken, hevdet advokater, kulturpersonligheter og akademikere alt fra at Kommisjonen bruker for lang tid, til at dere beskytter bakmenn som øver press mot dere, og at dere ikke er uavhengige av domstolene. Jeg kan bare registrere at vi anklages for å beskytte noen vi ikke vet hvem er, og at vi angivelig presses av påtalemyndigheten og domstolen. Kritikken virker nokså absurd på meg. Rent prestisjemessig for meg og kommisjonen ville det selvfølgelig vært langt bedre om saken var blitt henvist. Enhver henvisning viser jo i utgangspunktet at kommisjonen har sin berettigelse. Når det gjelder Torgersen-saken ble denne uansett vurdert med åpent sinn og blanke ark fra første dag. Da Kommisjonen ble opprettet i 2004 startet dere på null. Dere måtte selv utarbeide arbeidsmetode, og kan ikke instrueres av noen. Har dere fått arbeidsro? Jeg vil kanskje ikke si det slik. Det er mange som er misfornøyde og klager på Kommisjonens avgjørelser. Ordningen med at domfelte selv kan bringe sakene inn for Kommisjonen ved å fylle ut et enkelt skjema, har ført til at det kommer inn mange åpenbart grunnløse begjæringer. Disse begjæringene tar det likevel tid å behandle, idet de skal utredes ved blant annet at dokumentene skal gjennomgås, og at det skal tas en samtale med domfelte som ikke har advokat. Sakspågangen har vært stor? Det har tatt lang tid å behandle noen utfall av realitetsbehandlede saker Foto: Scanpix kasjonen med tiltalte er. Jeg har selv opplevd hvordan begrepsforståelsen kan være helt forskjellig hos avhører og avhørte.» janne kristiansen, leder i gjenopptagelseskommisjonen av sakene. Oppstarten falt sammen med en saksflom som var mer enn det dobbelte av det lovgiver hadde beregnet. Nå har vi fått flere ressurser, og hittil i år har vi realitetsbehandlet dobbelt så mange saker som vi har fått inn. Rundt 10 prosent av sakene dere behandler, henvises til rettsvesenet. Hva sier dette om norsk justisvesen kontra den i andre land? Sammenlignet med kommisjonene i England og Skottland er dette en høy gjenopptakelsesprosent. At det likevel er såpass få av dem vi får til behandling som fører frem, henger noe sammen med at den «silen» som advokatene i sin tid utgjorde før en begjæring ble fremmet for domstolen, nå er borte. Det fremmes derfor langt flere saker som åpenbart ikke kan føre frem, enn etter den tidligere ordningen. Noen store mål i kommisjonens arbeid fremover? Det er alltid mulig å forbedre alle deler av strafferettspleien, og vi må være en pådriver. Men det har gått opp for meg at vi muligens ikke er godt nok kjent hos politiet. Jeg har tatt opp med Riksadvokaten om vi i fremtiden bør presentere oss nærmere for politi og påtalemyndighet. I første omgang vil undertegnede delta på Riksadvokatens statsadvokatmøte i mai. Er det frustrerende ikke å kunne uttale seg så friskt som du var vant til før du begynte i staten? Det er selvfølgelig mye jeg skulle ha sagt. Det er frustrerende å holde munn når man føler at kritikken er unyansert. Tidligere har jeg vært vant til å uttale meg nøyaktig som det har passet meg. Denne frihet er nå borte. Tekst: Daniel G. Butenschøn Politidirektoratet utgir en håndbok i krisehåndtering i sommer. Boka er del I av vårt beredskapssystem, som er en ny måte å systematisere beredskapsarbeidet på. Oslo: Håndbok i krisehåndtering (PBS I) erstatter deler av de gamle blåbøkene, blant annet Stabshåndbok for politiet. PBS II er styringsdokumenter fra Politidirektoratet, mens PBS III er lokale planverk forankret i PBS I og II. Formålet med beredskapssystemet er å presentere politiets beredskapsoppgaver på en anskuelig og effektiv måte, og gi politietaten et oppdatert verktøy for planlegging og håndtering av krevende hendelser. Intensjonen har vært å lage et dokument som er både en veileder, en normgiver, et oppslagsverk og en lærebok for politiet innen beredskap, redningstjeneste og krisehåndtering. PBS I PBS I trykkes i et opplag på eksemplarer, som blir distribuert til alle polititjenestemenn, jurister samt andre faggrupper i etaten etter behov. Justisdepartementet, sentrale departementer, direktoratet og andre sentrale samvirkeaktører i det nasjonale krisehåndteringsapparatet vil også få tilsendt håndboka. PBS I er bygget opp på en slik måte at brukeren lett kan finne frem til det han/hun har bruk for i sin funksjon. Den er ment å dekke de behov som kan oppstå først og fremst ved ekstraordinære hendelser. Den er både en oppslagsbok og lærebok for den enkelte tjenestemann og et verktøy for politiets ledere på alle nivåer, dvs. strategisk, operativt og taktisk nivå. Boken beskriver også beredskapsorganisasjoner, beredskapsressurser og beredskapsområder politiet må ha kunnskap om, blant annet for å løse bistandsoppgaver overfor andre samfunnssektorer. Boken vil inngå som en del av undervisningsopplegget på Politihøgskolen. Samtlige studenter som er under utdanning vil få sitt eksemplar av boka, og det er tatt høyde for at nye kull av studenter får boka etter hvert som de starter studiet ved Politihøgskolen. Ny P-funksjon Stabsorganiseringen endres noe og utvides med en ny funksjon, P5, som skal ha ansvaret for informasjon og mediehåndtering. P5 leder stabsfunksjonen og er ansvarlig for at planverket for mediehåndtering til enhver tid er oppdatert, og for at planverket iverksettes. Oppgavene til P5 er først og fremst knyttet til den operative virksomheten og innebærer et nært samarbeid med P2 og P3. P5 skal innhente informasjon fra staben og innsatslederen. Informasjonen danner grunnlaget for de budskap politiet går ut med. Målet er at politiet skal bli bedre i stand til å: formidle informasjon som kan redde liv og helse, begrense skadevirkninger, forebygge unødig frykt og hjelpe befolkningen til rette hente inn informasjon fra mediene skjerme politimesteren og staben Innsatsleder På taktisk nivå forsvinner funksjonsbetegnelsene operativ uteleder og skadestedsleder, som erstattes med innsatsleder. Betegnelsen skal benyttes av øverste leder på taktisk nivå uansett type operasjon eller aksjon han/hun leder. Ved redningstjeneste ivaretar innsatsleder ledelsen på skadestedet. Alle gamle vester og armbind fases ut og erstattes av nye 1. juli i år. Begrepet operativt personell erstattes av innsatspersonell, som er en fellesbetegnelse for flere kategorier personell på taktisk nivå. De kategoriseres nå etter taktiske kompetanse: Kategori 1: Tjenestemenn i beredskapstroppen Kategori 2: Tjenestemenn i livvakttjeneste Kategori 3: Tjenestemenn i utrykningsenhetene (UEH) Kategori 4: Tjenestemenn med 40 timers opplæring Kategori 5: Tjenestemenn med tilpasset opplæring Skadestedslederen vil både høres og synes like godt på et innsatssted som før. Men fra i sommer blir begrepene skadestedsleder og operativ uteleder erstattet med fellesbetegnelsen innsatsleder. Foto: Wemunn Aabø 32 NORSK POLITI NORSK POLITI

18 Klondyke uten problemer Hva skjer når en liten by på Helgeland skal ta imot 900 utenlandske gjestearbeidere og ha dem boende der i 2 3 år? Øker kriminaliteten? Går familier i oppløsning? Ikke i Mosjøen. Elkems nye anodefabrikk ruver godt der den ligger, like ved sentrum av småbyen Mosjøen. Foto: Anne Louise Jürgensen 34 NORSK POLITI NORSK POLITI

19 importert arbeidskraft «mosjøen: Store byggeprosjekter med tilreisende arbeidskraft har tradisjonelt ført til utfordringer for små lokalsamfunn i Norge. Anleggsarbeiderne har ofte vært forbundet med fare for uroligheter, bråk, fyll og familiefeider. Men dagens byggebransje setter krav til sine arbeidere, og politiet jobber bedre forebyggende, slik at det hele kan gå smertefritt som i Mosjøen. Det er Elkem og Alcoa som har gått massivt inn og investert i Aluminiumsverket i Mosjøen, hvor det nå bygges opp en helt ny anodefabrikk, som skal forsyne det lokale verket, samt to andre aluminiumsverk med anoder. Investeringene som legges ned i det lille samfunnet, er på godt og vel tre milliarder kroner. Da prosjektet startet opp, var planen at det skulle jobbe mellom 500 og 600 personer på anlegget, men forsinkelser har medført at arbeidsinnsatsen er styrket i sluttfasen, så i det meste av 2007 vil antall arbeidere ligge på rundt 900. De fleste kommer fra Polen. Politiet i Mosjøen har jobbet tett med hovedentreprenøren Bechtel International fra første spadetak. Stasjonssjef Anbjørn Falkmo berømmer utbyggingsledelsen. De tok kontakt med oss flere måneder før prosjektet var startet opp, og vi har hatt en kontinuerlig og god kommunikasjon hele veien. Bechtel er langt oppe og fremme når det gjelder helse, miljø og sikkerhet og kjører en streng linje når det gjelder hva som kan aksepteres av arbeiderne også etter arbeidstid. Dersom noen bryter loven eller steller i stand bråk, risikerer de å bli sendt hjem med første fly. Falkmo mener at slike klare regler har vært medvirkende til å opprettholde ro og orden i byen på kveldene og i helgene. I tillegg til regelmessige samarbeidsmøter med byggeledelsen har politiet hatt ekstraordinære møter når det har vært tilløp til uro rundt arbeidere på byen. Da har hvert enkelt firma tatt ansvar for sine ansatte og fulgt dem opp med samtaler, og de har plassert ledere ute på byen på lørdagskveldene for å holde øye med sine folk. Vi hadde forventet en økning i ordensoppdrag og arbeidsuhell spesielt, men byggeprosjektet har ikke påvirket kriminalitetsstatistikken overhodet. Ikke har vi økt bemanningen heller, sier Anbjørn Falkmo. Ståle Sommerseth, leder for ordensavdelingen, forteller om andre måter politiet har jobbet forebyggende på: Vi har hatt informasjonsmøter med nye grupper av arbeidere. Der har vi presentert oss, fortalt hvor vi holder til, invitert til å ta kontakt ved eventuelle behov og fortalt litt om hvordan vi jobber. I fjor, mens det ennå var ledige rom i brakkebyen ved anlegget, kjørte vi flere øvelser der, også med politihund. Dette for egen nyttes skyld, men selvsagt også for å synliggjøre oss. Befaringer på selve anleggsområdet har også vært gjennomført, av samme grunn. Politiet i Mosjøen understreker at de har hatt en klar strategi om å være tidlig på banen, være synlig og jobbe bevisst med informasjon og kommunikasjon. De gleder seg nå over hvor gunstig effekt arbeidet har hatt, samtidig som man har lært svært mye nyttig i prosessen. Når nye prosjekter starter opp, vil politiet kunne ta initiativ til samarbeid og legge frem retningslinjer for firmaer som skal bo og jobbe i kommunen. De positive erfaringene fra det pågående prosjektet deles med hjørnestensbedriften Elkem og det lokale arbeidstilsynet. Disse vil kunne være støttespillere overfor andre aktører i fremtiden. Ståle Sommerseth legger til: Dersom andre politidistrikt står overfor liknende utfordringer, må de gjerne ta kontakt. Vi vil selvsagt dele av våre erfaringer med Bechtel og 900 greie anleggsarbeidere. Tekst og foto: Mette Horsberg Fakta mosjøen politistasjon Tilhører Helgeland politidistrikt Mosjøen politistasjon betjener Vefsn kommune med om lag innbyggere. Operativ avdeling har 22 ansatte. Lokalsamfunnet smiler Befolkningen i Mosjøen har generelt sett vært positive til utbyggingsprosjektet fra starten. mosjøen: Man ser at det sikrer den viktige industrien og arbeidsplasser for fremtiden. Når det i tillegg drypper kroner på øvrig næringsliv i byen, og arbeiderne oppfører seg så godt, er det hele blitt en berikelse for byen. Folk er blitt stadig mer vant til og trygge på gjestene, som setter sitt forsiktige preg på byen. Ordfører i Vefsn kommune Jann-Arne Løvdahl er glad og takknemlig for de investeringene som gjøres i Mosjøen i disse tider. Hans kommune er den eneste blant mange på Helgeland som er i vekst. Men han var noe urolig før utbyggingen kom i gang. Jeg var usikker på hvilken effekt et så stort prosjekt ville få i vårt lokalsamfunn. Vi var forespeilet gjestearbeidere her på det meste, og jeg fryktet bråk, uro og splittelse av familier. Nå er man faktisk oppe i 900 arbeidere, og vi har utelukkende positive erfaringer med dette prosjektet hittil. Ordfører Løvdahl er stolt av det arbeidet som politiet har gjort opp mot prosjektet. Ordfører i Vefsn kommune Jann-Arne Løvdahl Det har vist seg å være nyttig for politiet å delta i et såpass nært samarbeid med Bechtel. Verdien av god informasjonsflyt mellom utbyggere og politi er uvurderlig. Man har overvunnet mulige språk- og kulturbarrierer. Politiet har gjort en flott jobb. Kommunen har også deltatt i regelmessige samarbeidsmøter med prosjektledelsen. Det samme har næringsforeningen og kommunelegen gjort. Kommunelegen uttrykker også glede og lettelse over at det forventede presset på helsevesenet uteble på grunn av god sikkerhet på anlegget og dermed minimalt med skader. Fakta utbyggingsprosjektet Verdi ca. 2,3 milliarder kroner Anleggstomta og brakkebyen ligger i nær gangavstand til Mosjøen sentrum. Eiere: Elkem og Alcoa. Hovedentreprenør: Bechtel International, et amerikansk firma med ansatte rundt om i hele verden. Underentreprenører sysselsetter 900 arbeidere. 15 forskjellige nasjonaliteter. De aller fleste er fra Polen. Det er også et portugisisk firma på stedet, noen norske, samt Bechtel som er internasjonalt. HMS: Prosjektet har passert 2,2 millioner arbeidstimer med kun ett arbeidsuhell som har medført fravær. Anleggsarbeiderne gjennomgår to fulle dagers HMSopplæring ved ankomst. Sikkerheten har høyeste prioritet. Strenge krav til hver enkelt arbeider. Stinn brakke på puben Politiet under en av flere befaringer på anlegget. Her ved Ståle Sommerseth. Internasjonalt og gemyttlig på den lokale puben Onkel Oscar. Fra venstre: Yves Marios og Alain Breton, begge fransk-kanadiere, James Stanislaus fra Barbados. mosjøen: Befolkningen i Mosjøen har generelt sett vært positive til utbyggingsprosjektet fra starten av. Det er lørdagskvelden som gjelder for anleggsarbeidere som vil slå ut håret. Siden samtlige jobber seks dager i uka, blir det trangt rundt øltårnene hver eneste lørdag. I selve Mosjøen bor om lag mennesker normalt, så det sier seg selv at det ikke er så mange utesteder å velge mellom. Spesielt har det vært trykk på puben Onkel Oscar. Der er det stort tempo hver helg, med tilreisende arbeidere og lokalbefolkning i stort sett skjønn forening. Det som har vært av tilløp til problemer, er blitt løst raskt i samarbeid med politiet og ledelsen i de forskjellige utenlandske firmaene. 36 NORSK POLITI NORSK POLITI

20 Flere distrikter må bli bedre på utvisn ingssaker Politiet opprettet nesten 1900 utvisningssaker i fjor. Oslo, Romerike og PU opprettet to tredjedeler av sakene. Ni politidistrikter opprettet ti eller færre utvisningssaker. For å øke prioriteringen av utlendingsfeltet vil Politidirektoratet lage målekriterier innen fagfeltet. Dette har vært etterlyst fra flere politidistrikter, og var omtalt i det siste statsbudsjettet, sier assisterende politidirektør Vidar Refvik. Han viser til at Regjeringen har uttalt at utvisningssaker til straffedømte skal gis prioritet. Gode rutiner og prioritering av utvisningssaker er et godt bidrag til kriminalitetsbekjempelsen, sier Refvik. Han viser til at mange av dem som sendes ut, er gamle kjenninger av politiet. Det er stor forskjell på antall utvisningssaker de ulike politienhetene oppretter. 18 politidistrikter har opprettet mindre enn 50 saker, 8 har opprettet mellom 50 og 78 og 3 mer enn 78 saker. Av de totalt 2355 personene som PU tvangsreturnerte i fjor var en tredjedel utviste eller bortviste. Gruppen var delt i omtrent to like deler som følge av brudd på utlendingsloven og etter brudd på straffeloven. De tre største gruppene var rumenere, nigerianere og polakker. Polakker, litauere og irakere er de som oftest ble utvist for brudd på straffeloven. Ikke alle kan returneres I 2006 fattet UDI utvisningsvedtak for 580 personer som følge av brudd på straffeloven. I overkant av 200 av disse er ikke uttransportert. En del av disse kommer fra land vi ikke gjennomfører tvangsreturer til, som Sør-Irak og Somalia rundt Mogadishu. Uavklart identitet er også årsak til at mange av de utviste fortsatt er i landet. Det er ikke tilstrekkelig å opprette utvisningssak. Identiteten må også avklares. Er ikke det gjort, er det ikke mulig å få sendt per- sonene hjem, sier sjef for PU Ingrid Wirum. PU kan bistå i id-arbeidet, men det er viktig at det starter i god tid før løslatelse slik at vi ikke må varetektsfengsle personene etter endt soning, legger hun til. Dokumentasjon er viktig For å få til en effektiv saksbehandling er det viktig at politiet oversender all dokumentasjon som er nødvendig for å fatte et vedtak. Spesielt hvis utlendingen har vedtatt forelegg eller fått en rettskraftig dom, sier Bente Langeid i utvisningsenheten i UDI. I selve forelegget er det dessuten viktig at det fremkommer at vedtakelse kan medføre utvisning. Hvis ikke kan vi ikke bruke forelegget som selvstendig utvisningsgrunnlag Vold, vold i nære relasjoner og de som er inne til soning er prioritert. Disse sakene skal UDI avgjøre raskt. Det kan ta noe mer tid med saker hvor det er lang tilknytning eller familie i Norge. Vi har besøkt flere politidistrikter for å få til en bedre og raskere dialog mellom UDI og politidistriktene, samt sette opp felles prioriteringslister over saker som haster, sier Langeid. Hennes inntrykk er at politiet generelt er flinke, men det er forskjell på politidistriktene. De som har dette som en av mange oppgaver, sliter nok litt, mens de som har dette som spesialoppgave, gjør det enklere, sier Langeid. Hun erkjenner at det er mange rundskriv og et omfattende regelverk på dette fagområdet. Tekst: Roar Hanssen Foto: Politiets Utlendingsenhet Åpning for tvangsretur til Nord-Irak Irak er ett av landene det har vært vanskelig å gjennomføre tvangsreturer til. PU har lenge jobbet for å få til en avtale om tvangsretur til de kurdiske områdene i Nord-Irak. En avtale med de kurdiske selvstyremyndighetene har nå åpnet for retur av personer som er utvist. Hittil i år er tre personer returnert til Nord-Irak. Alle hadde mange og alvorlige straffesaker på rullebladet. Er politiet gode til å få utvist personer som begår lovbrudd i Norge? Bjørn Vandvik, Oslo politidistrikt: Utfordringen er etter mitt syn å få våre folk til å følge opp påtaleinstruksen 5 13 og etablere og følge gode rutiner internt for opprettelse av utvisningssak. Noe henger nok også på at mange politifolk og politijurister ikke har god nok kunnskap om utlendingsretten og sammenhengen mellom straffesak og utlendingssak. Utvisning er et meget effektivt tiltak for å bli kvitt et kriminalitetsproblem. Sentrum politistasjon hadde et konkret prosjekt hvor de fikk utvist de mest aktive utenlandske vinningskriminelle. Men det kan ta lang tid. Er politiet flink nok til å avklare identiteten til dem som utvises? Vi har rutiner slik at alle kriminelle /utlendinger som pågripes skal signaleres, noe som er et absolutt vilkår for å kunne vite om ID er uklar, og gir muligheten for å begynne å søke i Eurodac eller lignende registre. Utfordringen er videre at det krever mye arbeid å avklare identitet: søk i utlandet, språktest, avhør osv. Vi er bevisste på å fengsle utlendinger med falsk identitet, men her også er det et kapasitetsproblem, slik at vi ikke alltid får fulgt opp disse personene slik vi ønsker. Hva kan gjøres for å øke bevisstheten om at det er viktig å utvise dem som begår kriminalitet? Jeg tror kompetanseheving generelt om mulighetene politiet har i utlendingsloven, er viktig, for eksempel på paroler. Det er viktig å få med alle her, for sakene starter ofte ute, dvs. ordensstyrken, etterforskning og påtale. I tillegg gir praktisk erfaring god effekt. Tror de som har hatt saker hvor man har endt opp med utvisning, også blir bevisste på dette i neste sak. Knut Uhre, Troms politidistrikt: Vi kan utvilsomt bli mye bedre til å opprette utvisningssaker. Jeg tror dette handler mye om hvordan de enkelte politidistrikter er organisert og hvem som har ansvaret med å iverksette utvisningssaken. Når vedtaket er fattet, er vi, forutsatt ID-dokument, gode til å få sakene effektuert. Utfordringene er ID-dokument som kan muliggjøre effektuering. Utvikling av spisskompetanse i de enkelte politidistrikter hadde vært et betydelig skritt fremover. Saksbehandlingen tar etter min oppfatning for lang tid både i UDI og i UNE. Utviste personer med bakgrunn fra land det er vanskelig å returnere til, synes å være overrepresentert blant utviste personer som ikke lar seg effektuere. Vil prioritering av å få utvist personer som begår kriminalitet, bidra til kriminalitetsbekjempelsen? Ja, utvilsomt. Øyvind Jakob Odden, Asker og Bærum politidistrikt: Jeg vil understreke viktigheten av å gi forelegg til kriminelle utlendinger, da dette kan ha betydning for deres videre opphold i riket. Det er viktig å ikke skrive forelegget på for lav sum, for eksempel tilsvarende det utlendingen har på seg. Foreleggets størrelse kan ha betydning for utvisningssaken. Han legger til at ved politikontroller må patruljene også sjekke oppholdsstatus på utlendinger. Vi har flere ganger funnet ut at de vi kontrollerer, har uoppgjorte saker i andre politidistrikter som det burde vært opprettet utvisningssak på bakgrunn av. 38 NORSK POLITI NORSK POLITI