AV SAMME FORFATTER. Hav, sløyd (Poesi, 2015)

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "AV SAMME FORFATTER. Hav, sløyd (Poesi, 2015)"

Arne Bakken
7 år siden
Visninger:

3 AV SAMME FORFATTER Hav, sløyd (Poesi, 2015)

4 Erlend Wichne trær / fall / flakse / stå / topp / hopp

5 jeg må ut gå gjennom huset finne noen å spille med jeg har pumpa ballen, roper jeg nesten tom for luft etter vinterhalvåret på kjellergolvet de andre forlater rommene sine vi går barbeint ut på plenen bak huset hiver kula i lufta bevegelsene skjer i baner rundt ei tiltrekkende masse noen er så flinke til å spille det virker som om de befinner seg flere plasser på plenen samtidig et knep er å slå ballen så høyt at neste person blendes av sola eller på en sånn måte at kula får skru i vinden og det blir nesten umulig å beregne hvor plassere seg for den som ballen kommer til nå

6 Det fins knapt noe gøyere enn et godt begerslag i volleyball mot brødrene om sommeren. Kom og prøv! Vi kan bli veldig engasjerte, men det er som regel ikke vondt meint. Idar stiller seg med armene i været for at ballen skal havne i fingerslaget. Vi spiller heilt til alle bortsett fra én har tapt, men må ofte pause fordi sleivslagene fyker av sted. Utenfor gressplenen, på vei for å hente ballen borte ved komposthaugen, fant jeg denne revebjella. Fin, ikke sant? Den spirer rett-opp-og-ned, venter med de vrengte blomstene på at humler skal lette, entre, drikke, ta med seg pollen for bestøving og spredning av arten til neste år. Disse plantene er svært vakre / giftige for mennesker. Verdens nydeligste rosa kan gjerne behanske fingrene mine.

7 Og så: Hjertet springer inn mellom trærne, blir oppskrapt av greiner langs sida i fullstendig ukontrollert galopp.

8 Treskalle Jeg gikk bort til en mann som sto aleine borte ved noe kratt. Han stirra tomt foran seg, jeg stilte meg ved sida av han. Han lukta sopp. Som om klærne han sine var blitt gjennomblaute av yr mens han sto der, som om det nå var gått fire dager med treig tørk. Jeg så på det han hadde på seg. Det var en knudrete frakk av brunt, stivt, læraktig stoff. Det var bark. Han var kledd i bark. Jeg gikk heilt opp og sto ansikt til ansikt med han og stirra inn i øyet han sitt. Det var grålig, det rant, det sto en mygg i øyet, og det rant og det rant. Myggen må ha slitt for å komme seg løs, nå virka den fullstendig utmatta, vaia så vidt i vinden. Jeg så at mannen gapte, og inni kjeften lukta det råte. Det stakk ei tunge opp bak i munnen. Tunga var trevlete og stiv. Da jeg så hvor flisete den var, skjønte jeg hvorfor mannen bare hadde sett på meg med det kvaete øyet sitt mens jeg spurte hvem han var, hvor han kom fra og så videre. Jeg så godt etter inni munnen han sin og ganen var av stokk. Grått, værbitt treverk. Og leppene var tørre, og da jeg pirka i leppa med neglene, dryssa det av små og store biter sårskorpe, det var bark og stivna væske og så svært sårt ut. Men han løsna ikke på den stive maska. Ingenting brast i han. Men det må ha gjort vondt, det må det. Og han må ha kjent mye smerte, mannen, for det bodde barn i området, og alle de nederste greinene var sagd eller brekt av.

9 Noen brudd heilt innmed festet på stammen hadde revet med seg fiber langt nedover treet så det sto åpne gliper rett inn til treverket som var hvitt. Det rant sevje og var ferskt og må ha voldt noen infernalske smerter. Jeg ville videre og snudde meg for å gå. Da jeg var kommet noen skritt unna, hørte jeg vinden gli rundt, ta tak og vaie i stammen på han. Jeg hørte bladene, alle de tusen små. Hvert eneste blad begynte å uttrykke mannen sine tanker, fantasier og følelser. Og jeg hørte etter, for for første gang skjønte jeg at det var på grunn av meg, på grunn av at jeg var her, at treet åpna seg for meg. Jeg lytta med ryggen mot han på at han skulle si og uttrykke. I ekstase over at jeg var kommet til en plantete form for kommunikasjon, at bladene grønne i skumringa, barken lærbrun, sårene våte av sevje og røttene ned i moldete jord, at treet som enhet kunne komme til meg og stå sammen i selskap. Jeg hørte hvert eneste blad dirre i vinddragene, at de lagde ei stor ufattelig krone. Jeg måtte videre, bare måtte måtte videre. Mannen jeg sto ved var en ugjennomtrengelig treskalle.

10 På tross av rastløsheten kommer jeg aldri lenger enn til toppen av heia over det nye boligfeltet. (Lissene knyttes myrete opp. Vrenge av seg sokkene og trø barbeint ut i den knitrende lynga. Varme tær trenger seg rotaktig ned gjennom torv og mold, legger seg seigt langs grunnfjellet. Musklene stivner til cellulosesøvnig treverk, armer og negler sprekker som bark. Det springer skudd fra alle ledd og bruser snart ei heil krone over hodet. Bjørkeblikket rettes ikke ned mot det likeglade boligfeltet, men opp opp i den blå mangelen på skyer.)

Like dokumenter

Det hadde tatt lang tid før hun sovnet. Det var bildet sin skyld. Bildet av moren som forsvant i fjor sommer.

Det hadde tatt lang tid før hun sovnet. Det var bildet sin skyld. Bildet av moren som forsvant i fjor sommer. Kapittel 1 Nattmannen Cecilia Gaathe våknet av en lyd. Hun visste ikke hva hun hadde hørt, bare at det var noe som vekket henne. Det var mange lyder i et gammelt hus som dette. Treverk som knirket, vann