Hva skjedde våren 2015?

Transkript

1 Hva skjedde våren 2015? Foredrag, Vaksinedagene 2015 Oslo, februar la TV2 ut et åte på Facebook: Er du og familien din vaksinert? Vi vil gjerne komme i kontakt med dere som velger ikke å gi barna deres vaksine. Send en epost til vår journalist Kaja Kirkerud på kki@tv2.no! Sammen med etterlysningen lå en lenke til en artikkel som den samme journalisten hadde skrevet. Der beskrev hun hvordan Folkehelseinstituttet hadde oppfordret alle til å sjekke om de og barna var vaksinert. Slike journalistiske etterlysninger etter mulige kilder er ganske vanlige og ganske avslørende. I festtaler blir den journalistiske produksjonskjeden ofte framstilt som en prosess der man først finner fakta som har allmennhetens interesser. Deretter vurderes kildenes troverdighet og tyngde, før man bestemmer seg for vinkling og disposisjon. I virkeligheten bestemmer journalisten og redaksjonen seg ofte for vinkelen først. Deretter starter letingen etter kilder og fakta som kan underbygge det perspektivet som allerede er valgt. Det var dette TV2 gjorde her. De hadde formidlet myndighetenes oppfordring om at alle måtte la seg vaksinere, nå ville de gjerne finne noen som ikke hadde tenkt å følge oppfordringen. Det gjorde de fordi kontrovers er oksygen for alle nyhetsredaksjoner. Den enkleste måten å slippe unna på

2 når Dagsnytt 18 ringer, er å si at du stort sett er enig med den som allerede har sagt ja til å delta. Da fordunster interessen momentant, og du kan gå tilbake til det du drev med da de ringte. Det blir ikke særlig spenstig journalistikk av en oppfølgingsartikkel om at de aller fleste følger oppfordringen fra Folkehelsa og lar seg vaksinere. Men om man kunne finne noen som var uenig At etterlysningen kom akkurat 10. februar var ikke tilfeldig, og det var heller ikke oppsiktsvekkende at TV2 gikk på jakt nettopp etter vaksinemotstandere. Noen dager tidligere hadde nemlig president Obama bedt alle amerikanske foreldre lytte til vitenskapen, som han sa, og vaksinere sine barn. Hvis motstanden i USA er så stor at presidenten må rykke ut for å dempe den, er det kanskje en sak i Norge også? For Obama brukte jo store ord: Faktum er at en viktig årsak til vår sivilisasjons suksess er vår evne til å forhindre sykdommer som tidligere har utslettet folkegrupper. Og meslinger er en sykdom som lar seg avverge, sa han i et intervju med NBC. USA hadde nettopp opplevd et nytt utbrudd av meslinger, med mer enn 100 tilfeller registrert i 14 ulike delstater. Dette siste utbruddet ble sporet tilbake til Disneyland, noe som forklarer hvorfor sykdommen spredte seg så raskt. Men USA hadde hundrevis av registrerte tilfeller av meslinger også i fjor, og i mellom 69 og 89 prosent av tilfellene var det uvaksinerte som ble rammet. I følge statistikken til US Disease Control and Prevention, som vel er det nærmeste USA kommer Folkehelseinstituttet, var størsteparten av tilfellene

3 konsentrert om noen få lokalsamfunn, spesielt i California, der antivaksinebevegelsen står sterkest. Helsedepartementet i California rapporterte samtidig at andelen barn som begynner i førskole uten å være vaksinert, har steget hvert år siden Økningen er spesielt høy blant barn på private skoler. Helsemyndighetene antar derfor at de to grunnleggende faktorene for vaksinenekt er religiøs overbevisning eller velstand. Velstand og alternativ tenkning er nemlig en utbredt kombinasjon i visse deler av California, der innbyggerne kombinerer høy utdannelse og høy inntekt med alternativ livsstil. Det er ikke myndighetsfiendtlige republikanere som driver motstanden. Den er størst i lokalsamfunn der Obama fikk over 80 prosent av stemmene ved sist valg. Det er blant liberale, moderne, høyt utdannete og velstående mennesker motstanden mot vaksinasjon er økende i USA. Sett i lys av dette, er det kanskje ikke så overraskende at Nesodden er et av stedene i Norge hvor vaksinasjonsraten er spesielt lav. Demografisk er det kanskje det nærmeste vi kommer California her hjemme, og på Nesodden Steinerskole følger bare seks av ti elever vaksinasjonsprogrammet, ifølge helsesøster ved skolen. Det var inn i dette landskapet TV2 hadde tenkt å bevege seg. De hadde bestemt seg for vinkling på oppfølgeren til sakene om meslingutbruddet i USA og Folkehelseinstituttets advarsler. Den skulle være kritisk mot den rådende oppfatning. Nå trengte de bare et case eller to. Dette er standardgrepet i moderne journalistikk, ikke minst på fjernsyn. Inngangen til selv de mest komplekse forhold må være noe seerne

4 umiddelbart kan identifisere seg med, og da kommer man ikke utenom den personlige historien. Det får ikke hjelpe om den ene historien ikke er typisk, eller om den er så sterk at den gjør det umulig å få øye på resten av bildet. Caset er blitt selve standardgrepet i moderne mediedramaturgi og denne gang skulle det vise seg å bringe med seg alle de svakhetene en slik dramaturgi har. For hvem var det som nappet på åtet? Jeg vet ikke hvor mange som svarte, men det var i hvert fall to. For 12. februar publiserte tv2.no en artikkel med overskriften Nekter å følge vaksine-råd fra Folkehelseinstituttet, fulgt av et sitat som lyder som et ekko fra Rudolf Steiner, og som skulle bli gjentatt mange ganger i ukene som fulgte: -Vi har meslinger for en grunn det er fordi barna skal gjennom det. Sitatet kom fra skuespiller Sølje Bergmann. Hun er datter av en antroposof, har selv gått på Steinerskolen og har barn i Steinerbarnehage. Ingenting overraskende der, altså. Samtidig med dette oppslaget varslet TV2 at det ville bli debatt om vaksiner på TV2.no og TV2 Nyhetskanalen samme dag. Dramaturgien ble fulgt til punkt og prikke. En utenlandsk nyhet ble domestifisert ved å finne en norsk parallell, kontroversen ble sikret ved finne en person somutfordrer myndighetene, og oppmerksomhetsverdien, selve gullstandarden for en kommersiell tv-kanal, ble ytterligere stimulert ved at den ene som protesterte, er en kjendis. Nå kunne saken melkes gjennom debatter som skaper inntrykk av det råder stor uenighet om vaksinasjon. Sølje Bergman er kanskje ikke landets fremste kjendis, men sammenliknet

5 med seksbarnsmor Hege Jørgensen, som var den andre kilden i reportasjen, var hun et kupp. Hadde hun ikke spilt den gjenoppstandne Ninni Anker- Hansen i Hotel Cæsar kanskje? Dessuten blogget hun om morsrollen. Hvorfor skulle ikke hun kunne utfordre helsemyndighetene og det Ibsen kalte den forbannete, kompakte majoritet? Noen uker senere skulle Sølje Bergmann fortelle hvordan det føltes nettopp å være en folkefiende. Jeg skal komme til hennes opplevelser etter intervjuet med TV2, men la oss først gå tilbake til desember 2014 for ytterligere å belyse hvordan mediedramaturgien fungerer på dette feltet. Den gang var det ikke en skuespiller, men en finansmann som utfordret vaksineregimet. 3. desember kunne Nettavisen fortelle at Øystein Stray Spetalen raser mot skolevaksine. Raser er et ord journalister bruker som synonymt for kritiserer, men i dette tilfellet var det kanskje saklig begrunnet. Spetalen hevdet nemlig at de, og med det mente han norsk helsevesen, spiller russisk rulett med våre barn. Spetalen fortalte at hans 12-årige datter var blitt urimelig slapp noen dager etter at hun tok Hpv-vaksinen. Vi stolte på skolen og det norske helsevesenet. Det angrer jeg dypt på i dag. Jeg forstår ikke hvordan man kan unnlate å informere om alle farene som kan oppstå, etter at man har fått vaksinen. Informasjon til foreldre er helt mangelvare, sa han. Etter at datteren ble dårlig, hadde han oppdatert seg på de mulige bivirkningene av vaksinen, og det hadde han, i følge Nettavisen, gjort på utenlandske nettsteder.

6 Der hadde han funnet det han kaller en tidligere topplege hos Merck, som produserer vaksinen, og som hevder at vaksinen kunne bli den største legemiddelskandalen i historien. Spetalen siterer den anonyme avhopperen på at vaksinen har null effekt, og at den har sterke bivirkninger, som i visse tilfeller fører til lammelser og død. Denne artikkelen utløste 2000 kommentarer på Nettavisen, men det er ikke lett å finne spor av at den utløste noen stor vaksinedebatt i tradisjonelle medier. Med ett viktig unntak: NRK innkalte overlege Sveinung Sørbye ved Universitetssykehuset i Nord-Norge til debatt i Her og Nå. Motdebattant var Hans Kristian Gaarder. Gaarder ble i programmet presentert som uavhengig forsker og vaksinemotstander noe som må være tidenes beste eksempel på et annet utbredt mediefenomen, nemlig falsk balanse. Falsk balanse oppstår når journalister, i misforståtte forsøk på å være objektive, løfter fram marginal motstand og skaper inntrykk av at begge sider i en debatt er jevnbyrdige og har like legitime argument. Falsk balanse overser at tyngdepunktet i en rekke spørsmål ligger langt fra midten, slik det også gjør i fysikken når et tungt element vektes mot et lett. Alle som har kastet så mye som et blikk på hva som foregår i den offentlige samtalens ytterkanter, vil vite hvem Hans Gaarder er, og hva han mener. Han er redaktør av Nyhetsspeilet, et nettsted hvor ingen konspirasjonsteori er for outrert. Da han i 2012 var gjest i NRKs Trygdekontoret, hevdet han at Lady Gaga er styrt av Illuminati. I et intervju med Natt og Dag hevdet han at en ansatt i PST en gang angrep ham på en kafé i Oslo med et strålevåpen som slo ut tankene hans. Dette er bare en flik av hva Hans Gaarder forkynner. Jeg står på mailinglisten hans og får jevnlige oppdateringer om at kondensstripene etter fly i virkeligheten er kjemikalier som myndighetene sprayer oss med, og om at terroren mot Charlie Hebdo var

7 iscenesatt av franske myndigheter. Det er som å få mail fra et parallelt univers. Dagbladet konfronterte NRK med noen av Gaarders synspunkt, og spurte om de ikke angret på at de hadde invitert ham til debatt og dermed gitt ham en nasjonal talerstol. Det gjorde NRK ikke. Riktignok kunne redaksjonssjef Erik Skarrud i Her og Nå gå med på at betegnelsen uavhengig forsker kanskje var å gi Gaarder større kred enn han fortjener, men så sier Skarrud: Forsker er en ubeskyttet tittel, på samme måte som journalist, og legger til: Men jeg er mest opptatt av at vi av og til slipper til debattanter som ikke nødvendigvis mener det politisk korrekte i en del saker. Det synes jeg faktisk er viktig. Ja, det er viktig for å drive opp temperaturen i studio, og skape inntrykk av at det er en viktig debatt lytterne utsettes for. Men for allmennhetens opplysning er det selvsagt totalt destruktivt. Gaarder er ikke først og fremst politisk ukorrekt. Det er på områder hvor det kan føres empiriske bevis hans påstander er mest oppsiktsvekkende. Han er vitenskapelig ukorrekt, og det er noe ganske annet. Ved å sette en virkelig forsker, en som baserer seg på empiri og omfattende dokumentasjon, opp mot en såkalt uavhengig forsker som hevder at Illuminati også redigerer de internasjonale forskningspublikasjonene på helseområdet, og som ut fra egne observasjoner er kommet til at det ikke er noen sammenheng mellom HPV-viruset og livmorhalskreft, skaper NRK en falsk og farlig balanse mellom kunnskap og uvitenhet. Hva betyr det så at Norges største radiokanal skaper et inntrykk av at det hersker stor vitenskapelig usikkerhet om sammenhengen mellom HPV og kreft, eller at TV2 tilsynelatende balanserer helsemyndighetenes

8 oppfordring om å vaksinere mot meslinger med oppslag om kjente personer som ikke gjør det? Faktum er dessverre at vi vet for lite om hva det betyr. Kunnskapen om medienes innflytelse på våre meninger og handlinger er langt mindre utviklet enn kunnskapen om vaksinens innflytelse på det fysiologiske immunapparatet. Vi vet ganske enkelt ikke når en påstand i mediene smitter, hvordan den smitter, og til hvem. Vi vet at det kollektive mentale immunsystemet er sterkt mot noen typer påvirkning, noe som ble demonstrert på overbevisende måte i de to EU-avstemningene i 1972 og En samlet norsk presse med noen uhyre få unntak gikk inn for medlemskap, støttet av stort sett hele det norske maktapparatet, likevel sa flertallet nei begge gangene. Før kommunevalget i forrige uke ba både Aftenposten og Bergens Tidende sine lesere om å stemme borgerlig. Vi så hvordan det gikk. Men er denne motstandskraften hos den jevne leser og seer like stor på helseområdet? Er det ikke blitt slik at nettet er den egentlige førstelinjetjenesten? Er ikke Facebook blitt et vanlig alternativ til fastlegen, en autoritet man stoler mer på enn legen? I den delen av medie- og samfunnsforskningen som undersøker påvirkningskraften i journalistisk formidlete budskap, er det vanlig å ta utgangspunkt i Lazarsfelds tostegshypotese, utviklet og foredlet av mediesosiologene Paul Felix Lazarsfeld og Elihu Katz. Teorien går i all enkelhet ut på at publikum sjelden blir direkte påvirket av budskap formidlet gjennom massemedia, men i stedet får sine oppfatninger fra såkalte opinionsledere. Disse får imidlertid i stor utstrekning sine

9 kunnskaper og oppfatninger fra media. Mediepåvirkningen er derfor indirekte, og sterkest når den får støtte fra personer som vi har nær kontakt med, og som vi stoler på. Det kan være familiemedlemmer, kolleger, ledere i organisasjoner vi er medlemmer av, religiøse ledere eller den i venneflokken som oftest vet best. Teorien har vært utfordret helt siden den ble lansert på 1940-tallet, men til tross for dens svakheter, har ingen klart å utvikle noen alternativ hypotese med samme tyngde. Spørsmålet i dette tilfellet blir derfor om Øystein Stray Spetalen og Sølje Bergmann er opinionsledere i Lazarsfelds definisjon av begrepet. Antakelig er svaret nei for Spetalens del og tja for Bergmanns del. Mange ville nok lyttet til Spetalen hvis han ga råd om hvor du bør investere pensjonsfondet, men det er ingen åpenbare grunner til at han skal være noen autoritet i forhold som kan ha avgjørende innflytelse på helsen til ungene dine. Sølje Bergmann er også blogger. Hun skriver mye om morsrollen og plasserer seg derfor i et felt av medievirkeligheten som Lazarsfeld og Katz ikke kunne vurdere, fordi nettet og de sosiale mediene ikke fantes på og 1950-tallet, da de skrev sine berømte bøker. Men før vi går dit: Det finnes ett eksempel fra Norge hvor det kan virke som om massemediene hadde en direkte innvirkning på adferden nettopp på vaksinefeltet. Jeg snakker om Wakefieldsaken og om Rikets tilstand på TV2. I diskusjonen som fulgte etter intervjuet med Sølje Bergman i februar, rapporterte TV2 flere ganger om nedgangen i vaksinasjon av norske barn etter de senere totalt diskrediterte påstandene til Andre Wakefield om at

10 MMR-vaksinen kan føre til autisme. Men ingen steder nevner de at det var Rikets Tilstand, TV2s ambisiøse program for undersøkende journalist, som med størst tyngde formidlet Wakefields påstander til et norsk publikum. I perioden etter at programmet ble sendt og nå er vi tilbake i 2001, - gikk det en kraftig debatt om det virkelig kunne være slik at lille Magnus, programmets hovedperson, var blitt autist på grunn av MMR-vaksinen. Samtidig sank vaksinasjonsgraden markant. Det kunne virke som om TV2 hadde en umiddelbar innvirkning på folks adferd på et så viktig område som barnas helse. Men hvis det var slik, at Wakefield-episoden var et eksempel på direkte påvirkning fra massemedia i et spørsmål som ligger innenfor den enkeltes intimsfære, hvor slik påvirkning er sjelden, burde effekten vært lik over hele landet. Det var den ikke. Det var enorme geografiske forskjeller, og det skyldes trolig at programmets budskap ble forsterket av lokale opinionsledere, altså i tråd med tostegshypesen. Nettet fantes i 2001 og mange brukte populære diskusjonsgrupper som barnimagen.com og mamma.com, men opinionslederne opererte først og fremst fysisk, gjennom møter, organisering av smitteringer og personlige samtaler. Derfor ble effekten svært forskjellig fra lokalsamfunn til lokalsamfunn, angivelig med Verdal som det mest outrerte. Der skal vaksinasjonsprosenten ha sunket fra rundt 90 til rundt 30. Lazarsfeld var ikke på Facebook, han tvitret ikke og tok ikke en eneste snapchat. Er teorien hans likevel anvendelig, også for de sosiale mediene? Om dette vet vi dessverre også alt for lite. De første norske Facebook-

11 kontoene ble åpnet våren 2006, de første twitterkontoene noen måneder senere. Det er ni år siden. De av dere som har erfaring som forskere og vet hvor lang tid det tar å utforme en søknad til Forskningsrådet, få penger, etablere prosjektet, gjennomføre studiene, få resultatene fagfellevurdert og publisert, vil forstå hvorfor vi ennå ikke har noen uttømmende kunnskap om hvordan sosiale medier påvirker våre holdninger og vår adferd på helseområdet. Men det finnes en studie fra 2013, utført av forskere ved Penn State University i USA. De undersøkte hvordan twitterbrukere reagerte på ulike meninger om vaksinering da debatten om svineinfluensaen raste i 2009 og Forskerne undersøkte tweets og delte dem i positive til vaksinering, negative og nøytrale. Forskerne kom fram til at negative meldinger om vaksine ble spredt mye mer enn positive meldinger. Faktisk var det slik at jo flere positive tweets en bruker fikk i twitterstrømmen, desto mer sannsynlig var det at vedkommende selv ville skrive noe negativt om vaksine. Forskernes konklusjon var at effekten av peer influence, som er et annet uttrykk for Lazarsfelds opinionspåvirkere, er svært avhengig av tendensen i innholdet. Personer som er negative til flertallsoppfatninger på felt som religion, immigrasjon, likestilling eller helse, samler seg i til dels lukkete nettforum hvor de forsterker hverandres holdninger. Disse gruppene, som vanligvis holder til på Facebook, kalles ekkokamre, fordi det stort sett er dine egne meninger som blir kastet tilbake - i forsterket form. Dette er ikke arenaer for tvil, utforskning, motforestillinger og endring av oppfatninger.

12 Er det slik at sterke personer i slike grupper blir viktigere opinionspåvirkere enn de ville vært i tradisjonelle medier? Uten forskningsmessig belegg, er jeg fristet til å svare ja, av flere grunner. Den ene er de sosiale medienes retorikk. På Facebook er vi venner, selv om vi ikke engang ville hilst på hverandre om vi møttes på gaten. Vi deler informasjon, heller enn å publisere. Vi liker heller enn å registrere. Språket trekker de som leser det jeg formidler nærmere, inn i den sfæren hvor vi vet at påvirkningseffekten er større. Den andre er de sosiale medienes dynamikk. I tradisjonelle medier og åpne fora vil avvikende meninger møte motstand, i de lukkete gruppene på Facebook blir de bejublet og skaper et inntrykk av at du er medlem av et viktig fellesskap. I antivaksinerommene på Facebook, som Lyskilden og Fritt Helsevalg, vil all informasjon være silt og tilpasset det predefinerte standpunktet. Det tredje er det fysiologiske fenomen som vi kan kalle amygdala-effekten. I vår prefrontale cortex ligger amygdala nuklei, fryktsenteret. Hjernens første filter er det som leter etter alt som kan true vår overlevelse. Derfor har vi lettere for å tro på negative nyheter enn på positive. De hyppige oppslagene i løssalgsavisene om monsterflåttens herjinger blir viktigere enn FNs pressemelding om at fattigdommen i verden er redusert mer de siste 50 årene enn de foregående 500. Vi er biologisk disponert til å tro på de negative nyhetene og tvile på de positive. I dette ligger, deprimerende nok, mye av forklaringen på hvorfor journalistikk alltid handler mer om det ene flyet som faller ned enn de som blir der oppe.

13 For det mangler jo ikke informasjon om betydningen av flokkimmunitet og om nødvendigheten av å følge vaksinasjonsprogrammene. Men når en du stoler på fordi han tilhører din egen lukkete gruppe, sier at vaksine kan være farlig, og det blir sagt i et rom uten motforestillinger, virker retorikk, dynamikk og fysiologi sammen. Mot en slik cocktail av skepsis og motstand kjemper både helsemyndighetene og bloggere som Gunnar Tjomlid og andre en tung kamp som de gjorde i februar. For hva var det som skjedde etter TV2s intervju med Sølje Bergmann? Det første var at den journalistiske smitteeffekten slo inn. Har du sagt noe kontroversielt i ett medium, blir du straks interessant for andre redaksjoner, som gjerne vil ha sin del av den debatten som de ser, eller håper, vil komme. Sølje Bergmann ble derfor invitert til Salongen i NRK P2. Det er et program hvor dagens gjest får en hel time til løs prat med de to programlederne. Slik lød NRKs promovering av programmet: I dag har Salongen besøk av det som kanskje er Norges mest upopulære kvinne. Vaksineskeptikeren Sølje Bergman kommer for å sette punktum for debatten rundt henne. Personlig mener hun det er økonomiske interesser i massevaksinasjon av mennesker. Sykdom er ikke nødvendigvis en dårlig ting. I løpet av programmet sa Bergmann blant annet at hennes beslutning om ikke å vaksinere barna bygget på samtaler med leger som er kneblet og ikke tør å stå fram med sin kunnskap. Hun hevdet også uimotsagt at det er et

14 åpenbart økonomisk motivert samarbeid mellom stat, helse og legemiddelindustrien. I dag ligger programmet og en artikkel om innholdet på nrks nettsider med en innledende disclaimer fra redaksjonen. Der står det: Salongen presiserer at Sølje Bergmanns påstander om FHI i dette programmet er helt udokumenterte. NRK har ikke funnet noen fakta som understøtter dem. Folkehelseinstituttet fikk ikke anledning til samtidig imøtegåelse og avviser påstandene på det sterkeste. NRK fungerte altså ikke som noe ekkokammer utsagnene førte til reaksjon, protest, korreksjon og det som for leserne må fortone seg som noe tett opp mot en beklagelse fra kringkastingens side. Slik fungerer tradisjonelle medier. Bergmann fikk også kraftig motbør andre steder. I Bergens Tidende skrev Rebecca J. Cox, professor ved klinisk institutt ved Universitetet i Bergen, en kronikk sammen med Kristin Mohn, som er stipendiat samme sted. Kronikken hadde overskriften Sølje Bergmann er farligere for barn enn vaksiner Komikeren Jon Niklas Rønning skrev i sin faste spalte i BT: Tåkete intuisjon er vår nye religion. Magefølelse er blitt viktigere enn fakta. «Ja, jeg vet at samtlige leger mener at vaksiner er harmløse, men jeg føler likevel at det kan være farlig å utsette barna mine for det.» Argumentene til en samlet legestand preller av på en mammablogger med lisens til å føle.

15 Det manglet altså ikke på motforestillinger og kraftig kritikk. I et større intervju med bladet Kamille kunne Sølje Bergmann fortelle etter at den verste stormen var over - at hun har fått gjennomgå skikkelig både i sosiale og tradisjonelle medier. En anonym innsender hadde skrevet barnemorder på bloggen hennes, i kommentarfeltene hadde debattanter tatt til orde for at hun burde meldes til barnevernet. Kadra Yusuf skrev i et blogginnlegg rettet direkte til Sølje Bergmann: «Du er et historieløst menneske som har levd et beskyttet liv, og nå snubler du over toppen av din egen behovspyramide og gambler med ikke bare dine unger, men også andres barn! Du er en gratispassasjer som ikke hadde visst hva solidaritet er om det så traff deg i trynet». Bergmann beskrev opplevelsen som å bli angrepet av en ulveflokk. Spesielt nevnte hun BT-kronikken fra de to medisinerne: Overskriften og vinklingen gir skremmende assosiasjoner. Farlig for barn? Pedofile og barnemordere er farlige for barn. Ikke jeg., sa hun. Det er svært lett å ha sympati med en som blir utsatt for en slik storm. Det skal sterk rygg til å bære angrep av den type og i det omfang som Sølje Bergmann ble utsatt for, og langt på vei demonstrerer sitatene hennes den hardere, ofte fiendtlige tonen som er kommet med de digitale debattene. Og Bergmann presiserer i intervjuet at motstanden ikke har fått henne til å endre mening, og heller ikke tatt fra henne lysten til å hevde de samme oppfatningene offentlig ved en senere anledning. Hun er fortsatt like overbevist om at meslinger er gitt oss for en grunn. Det mest interessante ved intervjuet, er imidlertid den etterskriften det har fått i den versjonen som ligger på nettet. Der skriver redaktøren i Kamille

16 noe jeg skal sitere i sin helhet, fordi det går til kjernen av det jeg har tenkt å konkludere med: Dette intervjuet med Sølje Bergman har skapt stor debatt på sosiale medier, og det er flott! Vi må jo ha rom for sterke meninger og engasjement! Vi som lager Kamille synes det er både spennende og viktig å lytte til slike diskusjoner, men det virker som mange har kastet seg inn i debatten uten å ha lest saken og det er synd. Intervjuet i Kamille er IKKE en støtteerklæring eller et forsøk på å fortsette vaksinedebatten. Tvert imot! Intervjuet handler om hvordan det er å mene noe offentlig som så å si hele Norge blir rasende av å høre. Hvordan det føles å stå i stormen når den raser. Vi støtter ikke Sølje Bergmans syn i forhold til meslingvaksinasjon, men når det er sagt, så er vi også opptatt av ikke å kun lage reportasjer om folk vi er enige med eller støtter. Slikt hadde det blitt dårlig, og ikke minst kjedelig, journalistikk av. Vi må noen ganger våge å utfordre litt og å åpne for forskjellige syn. Selv om vi kan være så uenige at vi blir blå i fjeset av hennes motstand mot vaksiner, mener vi at det må være rom for å høre på folk man ikke deler ståsted med også. Det er jo gjennom kommunikasjon og refleksjon man kommer videre, ikke gjennom boikott og stilltielse. Dette er en rimelig, og ganske besnærende argumentasjon. Selvsagt skal de avvikende synspunkt høres. Det er for deres skyld vi har gjort ytringsfriheten til en grunnlovsbeskyttet rettighet. Men Kamille-redaktøren overser hele mediedramaturgien i saken: At Sølje Bergmann ikke representerer noen andre enn seg selv og at hennes synspunkt derfor ikke burde ha noen større tyngde enn hvem som helst som nekter å akseptere vitenskapelig dokumenterte sammenhenger. At hun ble løftet fram av TV2 i kraft av hennes i denne sammenheng irrelevante autoritet som skuespiller.

17 Redaktøren drøfter heller ikke begrensningene i de standpunkt hun forfekter. Ville hun la noen uimotsagt fremme rasisme, fremmedhat eller oppfordre foreldre til å la ungene eksperimentere med alkohol, tobakk eller narkotika i tidlig alder, bare for å våge å åpne for forskjellige syn? Argumentasjonen bygger på den forutsetning at motstand mot å vaksinere barna er et legitimt standpunkt innenfor en diskurs der det finnes ulike, godt begrunnete oppfatninger. Det er bare i slike tilfeller mediene slipper til de avvikende synspunktene uten samtidig å markere at de er ekstreme. Vaksinemotstand er i samme kategori som fornektelse av menneskeskapte klimaendringer. Selv om empirien for det motsatte er overveldende, og selv om konsekvensene av standpunktet kan bli dramatiske, er det ennå plass i mediebildet for dem som hevder at meslinger styrker de barna som overlever, selv om sykdommen tar livet av de svakeste, som det er for dem som hevder at utslippene av klimagasser bare må fortsette, fordi det endringer i solens aktivitetsnivå og andre naturlige fenomen som er årsaken til klimaendringene. Tilsynelatende er det både deprimerende elitistisk og udemokratisk å definere noe som sannhet for så å begrense tilgangen til offentligheten for dem som er uenige. I realiteten er det slik verden går framover. Når en vitenskapelig hypotese går over til å bli et erkjent faktum, marginaliseres de som bestrider virkeligheten. Slik har redaktører, både av vitenskapelige tidsskrift og allmenne publikasjoner, alltid skjøttet sin oppgave. Derfor burde tiden snart være omme for å åpne spaltene, eller sendingene, for de som vil spre antifakta uansett hvor store lesertallene blir, og hvor frisk debatt som blir utløst.

18 En av journalistikkens viktigste oppgaver er å bidra til flokkimmunitet mot desinformasjon. Jeg er ikke sikker på om vi oppfylte den oppgaven våren 2015.