Det som tel til sist. - å stadfeste seg sjølv gjennom forteljingar. Oddgeir Synnes, VID vitenskapelige høgskole

Transkript

1 Det som tel til sist - å stadfeste seg sjølv gjennom forteljingar Oddgeir Synnes, VID vitenskapelige høgskole oddgeir.synnes@vid.no

2 I dag har det vært fint vær, og vi var ute og fant dem der hvor de gror. Der ute rørte vi ikke blomstene. Du synes kanskje det er kunstig, Natanael, men vi begynner med å være såre ærbødige overfor blomstene, og hvorfor ikke vise en løvetann like stor respekt som en statsråd? Det var småklassen jeg var ute med, og ennå har jeg ikke latt barna i småklassen plukke fra hverandre en eneste blomst og telle støvdragere og lignende kunster. Jeg vet ikke hvor den dårskapen kommer fra at man skal begynne med å skjære blomstene i stykker og telle kjønnsorganene når man skal lære dem å kjenne. Systematikkreligion! Nei, først lærer man dem å kjenne på det de har kledd seg i og står og viser frem. Og så får de navn. Blomster, urter, trær skal som alle ting som betyr noe, gro i selve språket og leve i det, angå vårt eget liv, før vi leker lærde, før vi spiller vitenskap. Martin A. Hansen (1950) Løgneren. Gyldendal.

3

4 Jeg var en fem-seks år og bodde i Nygårdsgaten. I samme huset bodde to fettere av meg. De het Nils og Anders. Nils var på min alder, og Anders var bare to år. Vi bestemte oss for at vi skulle legge ut på en liten ekspedisjon. Anders ble plassert i dukkevognen min, og så la vi i vei mot Minde. Der gikk vi på besøk til farmor og fikk penger av henne til trikken hjem til Nygård. Men vi hadde andre planer. I stedet for å reise hjem, tok vi trikken til Sandviken til en tante,og så fikk vi penger av henne også til hjemveien. Noen ganger forsøkte vi også å smite oss på trikken. Det gikk av og til.

5 Min mor på stiletthæler gjennom byen Duene skulle ha mat Jeg halsende etter Hun var en fjolledame Det tok sin tid i gangen før vi kom oss ut Niveakrem, Dream og Elnett Hårsprayen hang tykt rundt henne Hun var litt av et syn! Skulle vi sette oss på en benk tok hun frem en serviett som hun brettet ut

6 Jeg hadde et møte med døden forleden Han var en svart hund, jeg tror det var en ulv Skremmende var han Han forfulgte meg i mange dager Men plutselig sluttet han å besøke meg i mine drømmer Hvor ble han av? Noen ganger savner jeg ham Det er enklere å være klar over at du snart skal dø Enn å prøve å overleve (Kvinne 53, dagavdeling)

7 Hva er hverdag i dag? Det er noe som mangler, noe som jeg ikke finner. Noe ubekymret som har gjemt seg. Når jeg ikke går på kur, har jeg nesten ingen symptomer på sykdommen, det er litt skremmende. Men det er også godt for da er ikke sykdommen altoverskyggende, men kan faktisk glemmes i perioder. Men da blir jo hverdagen lik den hverdagen som jeg hadde før jeg ble syk. Det er den definitivt ikke, så hvordan er den da? Jeg kjenner at jeg sliter med å finne hverdagen, fordi jeg ikke opplever å huske så langt at jeg finner en hverdag. Nå har det gått noen dager, i mellomtiden har jeg grublet over hvordan hverdagen er. Hvor i all verden er hverdagen, dette er litt nifst. Dette har jeg i grunnen ikke tenkt over før, hva er egentlig hverdag nå? Før jeg ble syk var hverdagen det kjedelige som gjentok seg, det som det var om å gjøre å unngå for å gi livet mening. Nå kjennes det mer som at det er den «gamle» hverdagen jeg lengter etter og da blir den jo ikke noen hverdag lenger, eller blir den det? Jeg opplever at jeg venter mye, venter på resultater, venter på behandling, venter på å bli dårlig av behandling og venter på å bli god av behandling. Men det kan ikke være venting som er hverdagen nå, det blir for trist. Så hvor i all verden er hverdagen blitt av? Nå legger jeg hverdagen litt til side igjen, så får vi se om det dukker opp noen gode tanker. Det skjer ikke så mye for tiden, livet går liksom på lavgir i sitt eget rolige tempo. Men tiden går fort, veldig fort. Tirsdagene kommer som perler på en snor, nesten så jeg tenker at jeg var jo på dagavdelingen her forleden. Da gidder jeg ikke å gå i dag også. Det kan vel ikke være hverdager som forsvinner så fort, eller er det nettopp slik hverdagen er, dager som forsvinner nesten uten innhold og uten at du merker at de er gått? Da forsvinner jo den tilmålte tiden jeg har igjen uten at jeg merker det, hva er da vitsen (Mann 53, dagavdeling)

8 Du spør meg om hva som har vært viktig i livet mitt som om det allerede er fortid men skjønner du ikke mitt liv ble truet før jeg hadde lært å elske det mitt liv ble ødelagt før jeg hadde våget å leve det spør meg ikke om hva som har vært spør meg om hva som er

9 I dag er det høst Jentene går med hengebrøst Og guttene har lite løst Da er det høst (Kvinne 90, sengepost)

10 Om jeg fikk reise tilbake til et sted Så ville jeg reist til landstedet vårt på Østlandet Et paradis på jord Tenk, hele stedet lukter jordbær! Somrene i bryggerhuset til min svigerinne Med utsikt mot havet I de lyse, stille sommernettene tar vi en bryggeslenger ned til sjøen Det klarner hodet Og når du våkner om morgenen Og slår opp døren Kan du kjenne den: Jordbærlukten! En slik plass burde alle hatt

11 Å se helheten Å se delen i helheten, er viktig for meg Det ene utelukker ikke det andre Det er som spindelveven Trekker du i en tråd, beveger de andre seg Slik vi innvirker på hverandre Alt henger i hop --- Vi er sosiale individer Jeg merker det her på sykehjemmet Selv om man er syk, har man verdi Å verdiprioritere etter behov fører til en dehumanisering av verden Det er en sosial dimensjon her på huset Man forsøker å ta vare på livskvaliteten, det sosiale Men mange sitter inne på rommene De kunne hatt en plass med dyr her Ungene ville strømmet til og det ville forbedret livskvaliteten --- Jeg tenker på sommerfuglteorien En god tone kan forplante seg men her er for mye passivitet

12 Jeg faller inn på en enkelt episode Den har både med sorg og glede å gjøre Da jeg vokste opp, var vi tre kamerater som hadde de raskeste båtene på hele Vestlandet Vi reiste rundt og festet mye Jeg dro med min yngre bror Da han var 16 kjøpte han en liten båt med stor motor som ikke stod i forhold til hverandre En helg jeg var bortreist, dro han med båten på dans Været var svært dårlig Han druknet på denne turen De fant ham aldri Fem år senere stod politiet på døra De hadde funnet båten Musikken gav meg ro Jeg tenker på hvordan det må være å drukne i en fjord som er 1000 meter dyp Hvordan det er å ligge å sveve i vannet Jeg fikk en gang et spørsmål Hvordan jeg vil betegne livet Jeg tenkte på sangen til Kine Hellebust «Når svart blir svart og hvitt blir hvitt» Det blir ikke mye perspektiv da (mann 50, dagavdeling)

13 Treet Bjerken er jeg spesielt glad i Et levende tre som vokser får kraft nedenfra gjennom røttene og ovenfra av solen Så åpner du litt av det løfter vekk neveren Men treet blir ikke ødelagt Kan komme inn og se noe nytt Og det er helt annerledes enn det du ser på overflaten