Jordarbeiding i økologisk landbruk

Transkript

1 Jordarbeiding i økologisk landbruk Knut Lindberg Sortland VGS - Kleiva Innledning I jorda skjer det en stadig jordarbeiding helt uten av vi mennesker behøver å tenke på det i det hele tatt. Voksende planterøtter smuldrer opp jorda og skyver den til side. På samme vis er alle de forskjellige organismene i jorda viktige jordarbeidere, hver på sin måte. Ja selv de minste organismene i jorda, mikroorganismene er på sett og vis jordarbeidere ved de skiller ut slim som kitter jorda sammen til aggregater. Dessuten er fysiske prosesser som frysing/tining og fukting/tørking med på å bearbeide jorda. Meitemarken er helt spesiell. Den borer og spiser seg gjennom jorda og henter organisk materiale fra overflaten som den drar inn i jorda. Den blander jorda, kitter jordpartikler sammen til stabile jordaggregat og lager ganger hvor luft og vann kan passere. Ved å bevege seg opp og ned i gangene, pumper dessuten de store meitemarkene luft inn og ut av jorda. I 1881 skreiv Charles Darwin etter et halvt århundres studier av meitemarkens liv: Plogen er en av menneskets eldste og nyttigste oppfinnelser, men lenge før mennesket eksisterte ble jorda faktisk regelmessig pløyd og fortsetter enda å bli pløyd av meitemarker. Men hvorfor trenger vi mennesker så i det hele tatt å drive med jordarbeiding? Hvorfor kan vi ikke la meitemarken og de andre organismene i jorda ordne det hele. Noen av de viktigste formålene med jordarbeiding er å løsne og blande jorda samt å blande inn organisk materiale. Dette fikser organismene i jorda selv bare vi steller dem godt. Derfor hevder noen at vi skal la plogen stå og ikke forstyrre livet i jorda, eller blande lagene i jorda ved å snu matjorda opp ned. Dermed blir jorda også lagt naken for vær og vind. I ei naken jord har organismene ingen beskyttelse mot sollys, sterkt regn og store temperatursvingninger. I ei tett jord kan organisk materiale som pløyes ned føre til anaerob omsetning og danning av veksthemmende stoffer. Ei naken jord er dessuten utsatt for erosjon. I en hage er det ikke vanskelig å unngå verken plog eller andre jordarbeidingsredskaper. Ved forsiktig gåing og stadig tilførsel av organisk materiale til organismene i jorda, holder den seg porøs og fin. Om nødvendig går det an å løsne jorda forsiktig med ei greip. I praktisk gardsdrift er det verre å få til dette. Traktorer og maskinell drift pakker som regel jorda mer sammen enn det organismene greier å løsne den. Blir jorda tett, blir det en nedsatt mineralisering og dårligere forhold for plantevekst. Det kan derfor være nødvendig å løsne jorda mekanisk. Mekanisk bearbeiding kan være ønskelig for å blande organisk materiale inn i jorda og for å lage et godt såbed. For å unngå og blande lagene i jorda er det redskaper som bearbeider grunt uten å snu jorda. Det er også utviklet ulike typer redskap for grunn innarbeiding av organisk materiale som rombeplog og ulike harvtyper. I økologisk landbruk i Norge viser det seg imidlertid at det som regel er vanlig jordarbeiding med pløying, slodding og harving som brukes. En viktig grunn til det er at dette er utstyr som gardbrukerne har og kjenner. Plogen er suveren når det gjelder å bryte eng. Ei god pløgsle er et svært godt hjelpemiddel i å kontrollere kveke og andre flerårige ugras. Enten vi velger den ene jordarbeidingsmetoden eller den andre, er det en del faktorer det er svært viktig å ta hensyn til i økologisk landbruk. Ja, god agronomi i jordarbeidinga er enda

2 viktigere i økologisk landbruk enn i vanlig landbruk. Det skyldes at vi ikke kan kompensere dårlig utnyttet eller tapte næringsstoffer med kunstgjødsel. Vi kan ikke sprøyte problemugras. Det betyr at vi må pakke jorda så lite som mulig. Minst mulig kjøring på jorda er ei forutsetning for å unngå jordpakking. Vi skal seinere komme tilbake til dette, men vi må understreke at kjøring når det er vått er spesielt uheldig. Jordarbeidingsredskaper I naturen er det slik at det er konkurranse mellom de plantene som fins på stedet om hvem som skal vokse der. Vanligvis vil det etter ei tid etablere seg et samfunn der ulike planter lever sammen. De plantene som er best tilpasset vilkårene på stedet vil dominere over de andre. De fleste kulturplantene våre vil ikke greie den naturlige konkurransen med ugraset godt nok. Vi må hjelpe kulturplantene slik at de får et konkurransefortrinn i forhold til ugraset. Hensikten med jordarbeidinga er å lage et godt såbed slik at kulturplantene får gode vilkår for å etablere seg. Videre kan det være å løse opp jorda slik at røttene får gode utviklingsmuligheter og slik at det blir lettere å få tak i næringa i jorda. Det er viktig at bearbeidinga skaper bedre forhold for næringsomsetninga i jorda. Dessuten kan et mål med jordarbeidinga være å bekjempe ugraset ved å forstyrre etablering og vekst av uønska planter. Vi kan skille mellom aktive og passive redskaper. De aktive redskapene kjennetegnes ved at arbeidsorganene drives direkte av motoren på traktoren gjennom kraftuttaket. Passive redskaper arbeider ved at de trekkes framover av hest eller traktor. Det er bevegelsen framover som tilfører energi til redskapet gjennom friksjon mot underlaget. Uansett hva slags redskap vi bruker til jordarbeidinga, må vi tenke på at det å lage god jordstruktur ikke bare er et spørsmål om mekanisk behandling av jorda. Det handler i høyeste grad om et samspill mellom livet i jorda, kjemiske forhold (næringstilgang) og fysiske forhold. Jordarbeidinga kommer inn som en del av de fysiske faktorene sammen med blant annet temperatur, fuktighet og jordart. Generelt kan vi si at når vi skal løsne jord som er blitt for hard og kompakt, er det lettere å bryte jorda i stykker enn å klemme eller knuse den. Dette kan vi lett illustrere ved å bryte en jordklump i småbiter framfor å klemme den i stykker mellom fingrene. På samme måte vil redskaper som bryter jorda i småbiter ha mye mindre effektbehov enn redskaper som knuser jorda. En betingelse for å bryte jorda i mindre biter er at det er plass nok slik at bitene kan løsne. Dersom de ligger fast inneklemt i jorda er det umulig å få ei effektiv oppbryting. Den eneste muligheten for å få til dette er å løfte jorda opp. Derfor er redskaper som løfter jorda mer effektive enn redskaper som arbeider nedover og sideveis. Disse kunnskapene er ikke nye, de har vært kjent i hundrevis av år. De gamle hadde neppe tenkt gjennom den fysiske begrunnelsen for dette. For dem var det om å gjøre å utvikle redskaper som hadde minst mulig trekk-kraftbehov fordi de bare hadde muskelkraft å støtte seg til. Dette eksemplet viser at redskaper med god virkningsgrad svært ofte viser seg å gjøre godt arbeid. Pløying Det fins mange plogtyper, men her skal vi konsentrere oss om veltefjølplogen som er den dominerende i norsk jordbruk. Den er konstruert for å snu og løsne jorda. Løsneeffekten er positiv for livet i jorda og for jordas funksjon som vokseplass. Det er knapt noe annet redskap

3 som er i stand til å løsne jorda så effektivt som plogen. De fleste andre jordarbeidingsredskaper klarer ikke å lage så grove og varige hulrom i jorda. Plogen fungerer etter prinsippet om at jorda blir løftet opp og sideveis langs veltefjøla for så å brytes i mindre biter når den passerer over kanten på veltefjøla. Den måten plogvelta blir liggende på sikrer at det kommer godt med luft til og jorda tørker godt opp. Plogen er meget effektiv i ugraskampen fordi plantene som var på overflata blir gjemt nedi fåra der det ikke kommer lys til. Plantene (ugraset) dør da fordi de ikke får energi til fotosyntesen. Vi har to hovedtyper av ploger i norsk landbruk; teigplog og vendeplog. Ploger med 1-4 plogkropper (skjær) monteres i trepunktopphenget bak på traktoren. 1-skjærsploger brukes helst til nybrottsarbeid. Til vanlig pløying bør vi helst bruke 2-skjærsploger eller større. Det blir da lettere å stille inn plogen (unngå parfårer), og det blir mindre kjøring dess større bredde man får tatt i hvert drag. Større ploger (4 skjær og oppover) er som regel semimontert, dvs. plogen er koplet til trekkstengene på traktoren samtidig som den bæres i bakkant ved hjelp av et hydraulisk operert bærehjul. Teigplogen velter jorda mot høyre. For å få jevn pløgsle over hele feltet må vi lage spesielle opplegg og avslutninger når vi pløyer. Vi får best pløyeresultat om vi deler jordet inn i rektangulære teiger før pløyinga starter. Vi kan velge mellom forskjellig tilleggsutstyr for å gjøre plogen egnet under ulike forhold. Vendeplogen har dobbelt sett plogkropper der det ene settet velter mot høyre og det andre mot venstre. Den har et vendehode for å snu plogen slik at den velter mot høyre eller venstre. Dette betyr at vi kan starte pløyinga i utkanten av åkeren uten å tenke på opplegg og avslutning. Når vi er kommet til enden av åkeren, snur vi plogen og kjører tilbake langs samme fåra. Dermed blir alle veltene på jordet liggende samme veien. Dette er en fordel i hellende terreng fordi da kan vi velte oppover hele tida og dermed motvirke det jordsiget vi ellers vil ha nedover bakken. Felles for alle plogene som er i vanlig bruk i Norge er at traktoren kjører med det ene hjulparet nedi plogfåra under pløying. Dette gjør det lett å styre traktoren slik at plogen får riktig bredde på den fremste fåra. På den annen side er dette uheldig fordi traktorhjulene pakker jorda nedi fåra. Om vi må rygge for å ta nytt tak med plogen (f.eks. ved korte plogfårer) bør vi derfor kjøre på upløyd mark. Det harde sjiktet i jorda som kalles plogsåle, er mer et resultat av jordpakking fra traktorhjulene enn av selve pløyinga. Men det er ikke uvanlig å finne et hardere sjikt i overgangen mellom bearbeidet og ikke bearbeidet jord også ved bruk av andre redskaper enn plog. Høstpløying har tradisjonelt vært et vanlig innslag i jordarbeidinga i vår del av verden. Dette har sammenheng med at det ofte er lettere å lage et godt såbed om våren når jorda har ligget pløyd over vinteren. Ellers er våronna ei svært hektisk tid, og mange bønder har ikke tid til å foreta ei tradisjonell jordarbeiding om våren og likevel få såfrøet tidlig nok i jorda. Etterhvert har vi blitt klar over de store erosjonsproblemene som er knyttet til at jorda ligger naken om vinteren. Dette er særlig aktuelt i områder med milde vintre. Erosjonsproblemene ved høstpløying har ført til at mange pløyer om våren. Da kan det være

4 et problem at hulrommene i plogfårene blir så store at den kapillære vanntransporten i jorda blir hindret. Det kan da hjelpe å henge en pakkevalse bak plogen. Denne valsen består vanligvis av tunge støpejernsringer som trykker jorda sammen slik at den blir passe kompakt til å så i. Under gunstige forhold lager pakkevalsen et løslag på overflata slik at vi kan så rett etter pløyinga. Plogens deler og den jobben de gjør Den plogen vi kjenner i dag er utviklet gjennom mange generasjoner. De ulike delene på plogen har sine spesielle oppgaver. Skiveristelen eller rulleskjæret har til oppgave å skjære et loddrett snitt i jorda. Dersom det er mye stein i jorda vil skiveristelen rulle over steinene, og det er vanskelig å få plogen til å gå ned til riktig dybde. Derfor har typiske nybrottsploger en fast kniv i stedet. Plogen vil bli tyngre å dra dersom vi sløyfer skiveristelen, og vi vil få ei uryddig snittflate mot upløyd mark. Ploger beregnet til hestepløying har kniv på samme måte som nybrottsplogen. Dette kommer av at plogen da får bedre dybdesøkning, og en fast kniv er lettere enn en skiveristel. Skjæret og plogspissen foretar det horisontale snittet under plogvelta. Dette er typiske slitedeler som må skiftes før de blir for mye slitt. Hvis vi kjører med slitte skjær og spisser vil plogen gjøre dårlig arbeid og trekk-kraftbehovet øker. Dessuten risikerer vi å slite på andre deler av plogen som er kostbare å skifte ut. Den horisontale gjennomskjæringa av jorda er viktig for å kutte røttene til plagsomt rotugras (høymol, hundekjeks m.m.) Når skiveristelen og skjæret har løsnet velta, er det veltefjøla sin oppgave å snu den. Utformingen av veltefjøla kan være litt forskjellig på ulike ploger. Ei bratt veltefjøl gir bedre smuldring av jorda mens ei lang og skrueformet veltefjøl gir penere pløgsle (bedre ugrasvirkning). For å hindre at grønne plantedeler skal "titte opp" mellom veltene er plogen utstyrt med skumutstyr. Skumutstyret skjærer av kanten på velta slik at jord og planter fra kanten faller ned i fåra. Dermed lukkes velta bedre, og det kommer ikke lys nedi fåra. Forplog og skumfjøl brukes mest på moderne ploger. Forplog passer best på eng mens skumfjøl passer best ved åkerpløying. Dersom plogen skal brukes under forhold med mye planterester på overflata, bør den ha god gjennomgang. Det vil si at plogen må være åpen og enkel uten detaljer som planterestene kan henge seg opp på. Når plogen går i jorda er den utsatt for store sidekrefter fordi jorda legges ut til siden. For at plogen skal gå beint er den utstyrt med ei landside som overfører sidekreftene mot upløyd mark. Under steinfulle forhold er det en fordel med steinutløser på plogen. Det betyr at om en av plogkroppene støter på ei fast hindring i jorda, løftes plogkroppen opp uten at det påvirker de andre plogkroppene. Når hindringa er passert går plogen tilbake i sin opprinnelige posisjon. Er pløying akseptabelt i økologisk landbruk? Vi har sett at plogen snur jorda opp-ned under pløyinga. Noen hevder at denne omsnuinga er uheldig fordi mikroorganismene i jorda er tilpasset et liv i en bestemt dybde. Hvis vi skal pløye er det enighet om at vi ikke bør pløye for dypt. Med det menes at vi heller bør tilstrebe å pløye cm dypt enn 30 cm. Pløyinga fører til bedre mineralisering (frigjøring av næringsstoffer) i jorda. Dette er en følge av at det kommer mer luft til jordpartiklene. På den

5 annen side kan djup pløying føre til at planterester og husdyrgjødsel blir begravd så dypt at næringsomsetninga blir hemmet. Dette kan særlig være et problem på tett og fuktig jord. Under slike forhold kan planterester og husdyrgjødsel nærmest bli konservert. Faktum er imidlertid at vi ikke har noe fullgodt alternativ til bruk av plog. De redskapene som er aktuelle har alle sine klare begrensninger. Det er gjort mange forsøk på å erstatte den tradisjonelle veltefjølplogen med andre redskaper og plogtyper. Ingen av disse forsøkene har frambragt noen reell konkurrent til den tradisjonelle plogen. Det fins nok eksempler på enkeltstående tilfeller der alternative metoder har gitt godt resultat, men da forutsetter det som regel at ugraset ikke er et problem. Smuldring Smuldring av jorda er nødvendig for at mest mulig av næringa i jorda skal bli tilgjengelig for planterøttene. Dette er særlig viktig i økologisk jordbruk der vi ikke kan tilføre kunstgjødsel til erstatning for den næringa plantene ikke får tak i dersom jorda er for tett. Ellers kan vi ha behov for å molde ned husdyrgjødsel, blande inn planterester i jorda, rive opp frøugras, rive i stykker grastorv o.s.v. Vanligvis bruker vi ulike harver til slike oppgaver. Det fins et utall av harver med svært forskjellige egenskaper. Derfor er det vanskelig å gi en fullstendig oversikt over de ulike harvtypene. Men vi skal prøve å ta utgangspunkt i måten harvene virker på og hvilke oppgaver de brukes til. Passive smuldrende redskaper Redskaper som trekkes etter en traktor eller en hest kaller vi sleperedskaper. Et typisk eksempel på et sleperedskap finner vi i ei tindharv. Kjørehastighet og utforming og plasseringa av tindene er medvirkende til hvordan harva fungerer. Tindharvene inndeles etter hvordan fasongen på tindene er. De aller eldste tindharvene hadde rette, stive tinder som var plassert relativt tett. Slike harver har svært begrenset evne til å bearbeide jorda. Det er bare det øverste jordlaget som blir berørt. Dersom det er mye planterester på overflata vil ei slik harv dra med seg mye av planterestene. I jordarbeidingssammenheng er det en ulempe, men denne egenskapen kan utnyttes til noe positivt. Ei slik harv er nemlig godt egnet til å rive opp frøugras med grunt rotsystem. For at ei harv skal fungere effektivt, må den behandle og findele jorda på en ønsket måte, og den må ikke være for tung å dra. Dersom tindene vibrerer under kjøringa får vi bedre effekt av harva. Dessuten vil ikke planterester og jord sette seg fast på tindene. Dette oppnår vi når tindene fjærer når de møter motstand i jorda. S-tindharva fungerer på denne måten. Tindene ser ut som en stor S når vi ser dem fra sida. (Det fins også gamle harver med C-forma tinder.) Når vi drar harva framover vibrerer tindene sideveis. Vibrasjonen blir kraftigere dess fortere vi kjører. Tindharva vil arbeide djupere når det er løst enn der jorda er relativt fast. Harva er derfor utstyrt med regulerbare meier, hjul eller ribbetromler for å holde ønsket arbeidsdybde. De forholdsvis stive tindene er godt egnet som feste for ulike spisser og skjær. Bruk av gåsefotskjær gir mulighet for både jordløsning og ugraskontroll. Dette kan ha stor betydning i økologisk jordbruk, f.eks. i radkulturer. Vi ser ofte at S-tinder kan være montert på andre redskaper, f.eks. som sporløsnere på såmaskiner.

6 Jordsøkinga til harva kan varieres gjennom å regulere angrepsvinkelen til harvtindene. Tindene er som regel montert i rekker på en felles aksel eller brande. Gjennom å vri akslingen vil tindene peke framover eller nedover i ulik grad. Arbeidsegenskapene vil påvirkes av dette ved at jorda løftes mer opp og jordsøkinga blir større når tindene stilles med spissen framover. Denne innstillinga vil løsne jorda bedre samtidig som mer stein, klump og planterester kommer opp til overflata. Dersom vi stiller tindharva med spissene nedover, vil tindene vibrere sterkere. Dermed får vi bedre knusing av klump og bedre blanding av jorda. Innstilt på denne måten går harva relativt grunt. Ofte er det fornuftig å kjøre harva på denne måten når vi skal lage såbed til gras, korn eller grønnfôr. Mjukere tinder vil normalt vibrere kraftigere enn stivere tinder. Dersom vi har problemer med klump, kan dette løses ved å bruke ribbetrommel eller sloddeplanke på harva. Dette er imidlertid en defensiv måte å løse klumpproblemet på. Det er mer i tråd med økologisk tankegang å hindre klumpene i å oppstå ved å tilføre mer organisk materiale til jorda og/eller foreta jordarbeidinga ved et mer høvelig fuktighetsinnhold. Så godt som alle tindharver har utskiftbare spisser som må skiftes når de blir slitt. Det er viktig at vi skifter eller snur spissene før vi begynner å slite på selve tindene. Dessuten må vi følge med slik at spissene slites jevnt. Det blir vanskelig å holde lik arbeidsdybde dersom vi har nye og slitte spisser om hverandre på harva. Dersom vi oppdager ujevn slitasje er det et tegn på at harva er feil innstilt, og vi må da rette opp dette før vi kjører videre. Skålharv Skålharva passer godt der vi ønsker å blande strå og planterester inn i jorda. Harva leveres i ulike størrelser og med runde eller taggete skåler. Skålene er gjerne fra 45 til 60 cm i diameter. De taggete skålene gir god blanding av jord og planterester, men har kanskje ikke like god evne til å skjære i stykker seig, gammel grastorv som de runde skålene. Tunge skålharver brukes også til bearbeiding av nybrott for å blande vegetasjonsrester inn i jorda. Dette kan spesielt være en fordel der det er mye stein i jorda. Skålharva har to eller flere akslinger med opplagrete skåler eller tallerkener. Akslingene kan stilles slik at skålene kommer mer eller mindre skjevt i forhold til kjøreretningen. Jo større skjevstilling skålene har jo mer vil de skjære seg ned i jorda. Skålharva har god evne til å blande jord og planterester og til å skjære grastorv i mindre biter. Harva er godt egnet til nedmolding av kompost og tørr husdyrgjødsel. Denne harvtypen blir mye brukt til stubbharving i korndyrkinga der formålet er å blande inn halm i jorda om høsten. Dette hindrer erosjon og framskynder nedbryting av halmen. Generelt kan vi si at skålharver harmonerer ganske godt med krav og ønsker i økologisk landbruk der vi ofte har behov for god nedmolding av organisk materiale. Skålharva er imidlertid ikke egnet til å lage såbed fordi den river opp endel planterester, grastorv og småstein som blir liggende på overflata. Dessuten må den arbeide forholdsvis dypt for å gi god blandevirkning. Skålharva vil også pakke den jorda som ligger under det bearbeidete jordlaget. Her har vi med andre ord nok et bevis på at det ikke fins redskaper eller metoder som fungerer perfekt under alle forhold. Det er brukerens kunnskaper og evne til å utnytte redskapet som avgjør resultatet og ikke redskapet alene. Aktive redskaper til smuldring

7 Når vi bruker sleperedskaper er det bare en liten del av motoreffekten som kan utnyttes til aktiv jordarbeiding. Dette kommer av at effekten begrenses av hvor stor trekk-kraft drivhjulene kan overføre. Dersom vi overfører motoreffekt direkte til redskapet gjennom kraftuttaket unngår vi "omveien" gjennom traktorens drivhjul. På denne måten kan vi oppnå følgende fordeler: bedre total virkningsgrad mindre kjøring traktoren kan være lettere bedre kontroll med resultatet arbeidet går raskere Disse fordelene er svært forlokkende, men vi skal se at de er ikke like enkle å utnytte i praksis. Den kanskje mest alvorlige innvendingen mot disse redskapene er at konsekvensene av feil bruk (=for kraftig bearbeiding) kan være svært alvorlige. For dårlig bearbeiding av jorda er lett å rette opp igjen ved å gjøre det riktig neste gang. Hvis vi derimot overdriver jordarbeidinga slik at vi knuser jordstrukturen kan vi gjøre stor skade. Slike skader kan vi ikke reparere med mekaniske midler. Her må de naturlige prosessene i jorda selv ordne opp, og det kan ta lang tid. Den som bruker kraftuttaksdrevne redskaper må altså være meget bevisst på hva han eller hun holder på med. Satt på spissen kan vi si at "5 minutters feil bruk kan gjøre skader som det tar 50 år å rette opp igjen". Av kraftuttaksdrevne redskaper har vi et utall redskapstyper i handelen, og det fins mange overgangsformer mellom de forskjellige typene. I tillegg brukes navn og betegnelser om hverandre. Uten god kjennskap til hva som fins på markedet, er det nærmest umulig å orientere seg i denne redskapsgruppen bare på grunnlag av navn på redskapene. I det følgende skal vi omtale noen redskaper, og se litt på hvilke fordeler og ulemper de har i økologisk jordbruk. Jordfres Fremdeles er jordfres et forholdsvis entydig begrep i den forstand at vi da mener et redskap med en rotor som roterer samme vei som traktorhjulene. Selve arbeidsorganene kan imidlertid ha mange ulike fasonger. Noen freser har kniver mens andre har stive tinder. Opprinnelig var jordfresen et typisk hagebruksredskap beregnet for å lage et dypt og løst såbed for rotvekster som trenger løs jord. I dag har jordfresen fått et større bruksområde fordi den gir mulighet til intensiv bearbeiding av jorda med bare en gangs overkjøring. I og med at den roterer samme vei som traktorhjulene, hjelper den til å skyve traktoren framover. Derfor kan nesten all tilgjengelig motorkraft fra traktoren brukes til drift av fresen. Den intensive bearbeidinga av jorda som jordfresen gir fører lett til at jordstrukturen blir ødelagt. Det fins mange eksempler på overdreven fresing som har gitt ei jord med svært dårlige vekstvilkår. Dette gjelder kanskje særlig torvjord der fresen har slått i stykker fibrene som gir styrke og spenst til jorda. Når det så kommer regn blir det bare gjørme av jorda. På den annen side har jordfresen god evne til å blande jorda i det sjiktet som blir bearbeidet. Jordfresen er derfor godt egnet til å blande jord og gjødsel eller planterester. I plogfri korndyrking brukes noen steder kraftige stivtindfreser til jordarbeiding. Fresen arbeider ikke godt i lang halm og strå fordi dette vikler seg opp på rotoren. Jordfresen fører til ei viss pakking av jorda under det bearbeidete laget.

8 Horisontalharver Vi har vært inne på at redskaper som roterer nedover i jorda fører til ei viss jordpakking. Denne pakkingsvirkninga har vi ikke på redskaper der arbeidsorganene beveger seg i horisontalplanet. Rotorharv En relativt stor gruppe kraftuttaksdrevne harver roterer i horisontalplanet. Disse kalles vanligvis rotorharver. Denne typen harver har flere rotorer side om side, hver med parvise loddrette tinder. Tindene roterer som en visp. Eksempler på andre betegnelser på denne harva er horisontalrotorharv, horisontalrotavator og Kreiselegge (tysk). Rotorharvene fins i mange utførelser fra små, spinkle til kraftige redskaper som kan kjøres selv om det er stein i jorda. De fleste rotorharvene har en eller annen form for overbelastningskopling for å beskytte harva og drivverket i traktoren. Arbeidsdybden bestemmes av en bakmontert valse eller trommel. Denne typen harver kan arbeide i ulike dybder med godt resultat. Maksismal arbeidsdybde begrenses av lengden på tindene. Rotorharva drar ikke opp småstein og planterester til overflata i samme grad som jordfresen. I forsøk har rotorharver vist litt dårligere evne til å blande jorda enn jordfreser. Etterharver Svært mange harver leveres med en eller annen form for etterharv. Hensikten med denne er som regel å slette overflata slik at det blir et jevnere såbed. Vi må vurdere om vi trenger etterharv. Dersom vi eksempelvis harver før vi skal sette poteter, vil ei etterharv ikke ha noen hensikt. "Hovedharva" gjør den viktigste jobben. Etterharva er å betrakte som "prikken over i- en". Likevel er det viktig at ei eventuell etterharv gjør en jobb som virker i samme retning som det vi ønsker. Den enkleste form for etterharv har vi dersom vi henger en solid planke på tvers bak harva. På lett jord kan det være en brukbar løsning for å jevne såbedet. Vi ser ellers at langfingerharver er mye brukt som etterharv både på såbedsharver og såmaskiner. Langfingerharva er relativt rimelig og den gjør godt arbeid på lett jord. Den beveger jorda sideveis og det bidrar til at de minste partiklene blir liggende på bunnen av såbedet. Dette er gunstig med tanke på å skape gode vilkår for spiring av såfrøet. Langfingerharva har imidlertid ingen evne til å knuse klump som måtte ligge på overflata. Ribbetromler brukes som etterharv på mange harver selv om de i utgangspunktet ble utviklet som bæreorganer for harva. Ribbetromler er dyrere og mer utsatt for skader enn langfingerharva. Men ribbetromler kan til en viss grad knuse klump på overflata. Planerende redskaper Når jorda er pløyd, er den ofte for ujevn til at vi kan starte jordarbeidinga uten videre. Det kan være behov for sletting for å unngå jord i avlingen når vi skal høste og det kan være for å unngå kanter og små søkk som kan demme opp overflatevann. Slodden er et utmerket redskap til denne oppgaven. Den finnes i mange ulike former, men stort sett har den to eller flere tverrgående brander eller sloddeplanker som arbeidsorganer. Vi kan skille mellom to hovedtyper av sloddeplanker; overstrømsplanker og understrømsplanker. Disse betegnelsene henger sammen med hvordan jorda behandles idet den passerer sloddeplanken.

9 En overstrømsplanke fungerer i prinsippet som et høvelstål. Den skjærer løs den jorda som skal bearbeides. På lettere jord og organisk jord er dette en effektiv metode for å løsne det topplaget som skal bearbeides til et såbed. Dersom leirinnholdet i jorda er stort, vil det lett bygge seg opp fuktig jord på oversida av sloddeplanken slik at funksjonen blir dårligere. Understrømsplanker fungerer ved at jorda passerer under sloddeplanken. Dermed kan vi oppnå ei viss findeling av klump i jorda. Ofte finner vi at understrømsplankene er utstyrt med pigger eller skråstilte skarpere. Dette skaper et løslag på overflata som i noen tilfeller kan være et svært godt såbed for eng- eller åkervekster. I noen tilfeller kan altså en god slodd gjøre så godt arbeid at vi slipper å harve etterpå. Slodden er imidlertid dårlig egnet til å molde ned gjødsel på grunn av planeringseffekten. Gjødsla vil bli ujevnt fordelt dersom vi slodder etter at vi har kjørt på gjødsel. Vi ser ofte at harver utstyres med en sloddeplanke. Dette kan fungere bra, men vi vil ikke få så god planeringseffekt som fra en skikkelig slodd. Ei harv er lite brukbar som planeringsredskap fordi vi da kommer i skade for å bearbeide jorda så sterkt at jordstrukturen blir ødelagt. Sloddens styrke ligger i at den behandler jorda relativt skånsomt. Derfor vil feil (overdreven) kjøring ikke få så skadelige konsekvenser på jordstrukturen som overdreven harving eller fresing. Redskaper for dyp løsning av jorda Vi har tidligere vært inne på at jorda har behov for løsning fordi den blir pakket av kjøring eller naturgitte påkjenninger. Da må vi tenke på at god jordstruktur ikke lar seg skape med mekaniske midler alene, men må foregå i samarbeid med biologiske prosesser i jorda. Dette betyr blant annet at vi må la jorda hvile etter at vi har løsnet den slik at den nye strukturen får stabilisert seg. Synder vi mot disse grunnreglene, vil vi etter ei tid som regel oppleve at jorda blir enda mer pakka enn den var i utgangspunktet. En annen grunnregel når det gjelder jordløsning er at jorda må være forholdsviss tørr under arbeidet. Arbeid i våt og fuktig jord fører til klining som gjør mer skade enn gavn. Her møter vi et annet problem; løsning av tørr jord er svært energikrevende. Dermed trenger vi en stor og kraftig traktor til å drive løsningsredskapene. Da kan vi lett komme inn i en ond sirkel der vi pakker jorda enda mer for å løse den opp. I de øvre lagene i jorda har vi plogen og diverse harver som kan brukes til løsning. Av og til ønsker vi å løsne jorda uten at den blir snudd, eller vi vil løsne den dypere ned enn vi når med plogen. Da må vi ta andre hjelpemidler i bruk. Før vi bestemmer oss for hva slags redskap vi skal bruke, må vi huske at det stort sett bare er redskaper som løfter jorda og som arbeider i tynne sjikt som er effektive. Dette henger også sammen med at det reint fysisk er en grense for hvor dypt et redskap kan løsne jorda. Kommer vi dypere enn den kritiske dybden, får vi bare klining av jorda og ingen effektiv løsning. Den kritiske dybden er til en viss grad avhengig av jordarten og hvordan redskapet er utformet. Grubbere Redskaper med enkle tinder som brukes til å bryte opp hard jord kaller vi grubbere. De traktormonterte grubberne har vanligvis fra 2 til 5 tinder. Arbeidsdybden er fra 20 til 50 cm, avhengig av jordforhold og traktorstørrelse. Moderne grubbere kan være utstyrt med steinutløser slik at redskapet ikke blir skadet ved påkjøring av jordfast stein. Effekten av grubbing er usikker, og ofte negativ. Grunnen til dette er at det blir mye kjøring

10 med tunge maskiner (pakking) og dels arbeider grubbetindene for dypt slik at jorda presses til side for grubbetindene. Dessuten er det sjelden at jorda får tid til å stabilisere seg etter behandlinga før den blir belastet på nytt. Grubbing kan virke positivt dersom vi har tynne harde sjikt i jorda som hindrer rotutvikling, vann- og lufttransport. Dersom grubbinga klarer å bryte opp dette, kan vi få en varig positiv effekt av grubbinga. Grubbing kan også være en effektiv måte å få opp plagsom stein i jorda til overflata før steinfjerning. Men det er feil å tro at grubbing kan bøte på skadene som uvettig kjøring med tunge maskiner forårsaker. Dyparbeiding for å få bedre mineralisering Det vil føre for langt å komme inn på alle de redskapstyper og -kombinasjoner som blir brukt til jordløsning i økologisk landbruk. For å få fart på mineraliseringa (næringsomsetninga) i jorda er det ofte nødvendig å løsne jorda dypere enn vanlig pløyedybde. Det brukes da ofte kraftige grubbetinder med brede gåsefotskjær. Tindene er plassert slik at all jorda blir gjennomarbeidet med skjærene. For å få ei effektiv løsning, er det nødvendig å arbeide seg gradvis nedover til full arbeidsdybde. Det innebærer at vi må kjøre i flere omganger eller at redskapet har flere skjær etter hverandre som arbeider stadig dypere. Noen av disse metodene innebærer flere gangers kjøring i løpet av sesongen. Det betyr at faste kjørespor er en stor fordel fordi løsninga vil være bortkastet om vi må kjøre i den løsnete jorda etterpå. Kjøring i vekstsesongen forutsetter stort sett at dyrkinga foregår i rader eller på senger. Mange av disse redskapene har hyppeskjær eller lignende for å molde ned kompost, grønngjødsel eller planterester på overflata. De fleste av disse redskapene er bygd opp på ei universalramme som festes til traktorens redskapsfeste. Ulike typer verktøy kan monteres på ramma etter behov. Noen blir produsert av små bedrifter i samarbeid med brukeren, og andre er heimelaga. Disse redskapene forteller ganske mye om hva økologisk landbruk dreier seg om. Det er svært ofte brukerens behov, erfaring og overbevisning som ligger bak utformingen av redskapet. Til økologisk landbruk fins det svært få "ferdigkjøpte" løsninger. Ofte er det slik at hver enkelt bonde driver et utviklingsarbeid fordi han eller hun hele tida lærer noe nytt og finner fram til mulige forbedringer av eksisterende redskaper og metoder. Oppsummering Jordarbeiding i økologisk landbruk handler først og fremst om å legge forholdene til rette for livet i jorda og om å gi nyttevekstene et konkurransefortrinn i forhold til uønska vekster. Dette er i og for seg ikke forskjellig fra konvensjonell dyrking, men i økologisk landbruk kan vi ikke bøte på "agronomiske synder" med sprøytemidler og kunstgjødsel. Det viktigste er å gjøre jorda så fruktbar at nyttevekstene får gode livsvilkår. Dersom vi hele tida har dette i bakhodet, har vi et godt utgangspunkt for å lykkes.