Norsk Militært Tidsskrift

Transkript

1 SEBASTIAN LANGVAD Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon side 4 JAN FREDERIK GEINER Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? side 14 TORE STIRLING BADE Can the Norwegian Army Reintroduce a Professional Other Ranks Structure? side 32 Norsk Militært Tidsskrift Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 183 nr Kr. 63,- RETURUKE 35 INTERPRESS NORGE

2 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 Redaksjonsmedarbeidere: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: Tlf: (privat) Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf (mobil) Bankgiro: Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Forskningssjef John-Mikal Størdal Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN Redaktørens spalte s. 3 Sebastian Langvad Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon s. 4 NMT notiser s. 11 Jan Frederik Geiner Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? s. 14 Sverre Diesen Brig N og strategiens dimensjoner s. 22 Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 Odin Johannenssen Om å gjøre mest mulig med det vi faktisk har s. 30 Tore Stirling Bade Can the Norwegian Army Reintroduce a Professional Other Ranks Structure? s. 32 NMT debatt s. 39 Lars Borgen Sivilisering av den operative logistikken - hvor går grensen? s. 40 NMT bøker s. 48 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være publisert. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manus skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manus skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og adresse skal også fremgå på manus, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i fremsendte manus. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2

3 REDAKTØRENS SPALTE Gjennom flere numre har NMT rettet søkelyset mot landoperasjoner, og med det mot Hærens utvikling. I kjølvannet av debatten har redaksjonen mottatt en rekke artikler, og vi vil presentere fire av dem her. Kadett Sebastian Langvad hevder i sin artikkel at det finnes et tredje alternativ for utviklingen av norsk landmakt, i tillegg til de to som oftest diskuteres, det vil si den mekaniserte brigadestrukturen og et konsept basert på avstandsleverte presisjonsvåpen. Major Jan Frederik Geiner tar også opp spørsmålet om hvorvidt fortsatt mekanisering er veien å gå for Hærens brigade, men kommer til et annet svar enn Langvad. De to neste artiklene er en replikkveksling mellom general (p) Sverre Diesen og brigader Odin Johannessen. I tillegg har vi med to artikler med et videre perspektiv enn de fire første, men som også har føringer på bruk og utvikling av landmakt. Oberstløytnant Tore Stirling Bade belyser på bakgrunn av sin masteroppgave ved Forsvarets høgskole offisersstrukturens utvikling i Norge, mens oberstløytnant Lars Borgen belyser logistikkens karakter og utfordringer. Helt til slutt vil redaktøren gratulere kommandørkaptein Iren Isfeldt og Oslo Militære Samfund med valget av ny formann. Nøyaktig hundre år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge, har vi endelig fått en kvinne på toppen av Samfundet. Forsidebildet er fra trening på Rena, og antyder at systemer ikke trenger å være store og tunge for å gi militær effekt. (Foto: Forsvaret). Årets artikkel i NMT 2012 Tilsynskomiteen for NMT kåret professor Bent Erik Bakkens artikkel Best i spagat? Om behovet for et paramilitært innslag (NMT 2012/4) til årets artikkel. Komiteen begrunner valget med at dette er en meget velskrevet og godt strukturert artikkel om et høyst relevant tema. Til tross for at det er skrevet mye om samfunnets terrorbekjempelse etter 22. juli 2011, og ikke minst etter Gjørv-kommisjonens rapport, makter Bakken like fullt å løfte frem fruktbare og tankevekkende aspekter som i liten grad har vært drøftet andre steder. Tilsynskomiteen ønsker også å trekke frem oberst Eldar Berlis artikkel Å lede strid med uklar kommando (NMT 2012/1). Basert på egne praktiske erfaringer fra Afghanistan reflekterer Berli rundt sider ved militært lederskap som ofte forsvinner i mer teoritunge fremstillinger. Berlis artikkel er et forbilledlig eksempel på et fruktbart møte mellom praktiske erfaringer og teoretisk basert refleksjon. Årets vinner: Bent Erik Bakken. Intendant Lilletvedt til venstre. (Foto: Kjell Huslid, OMS). Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: : Norsk militærhistorisk bibliografi. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler : Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene som ikke dekkes av Norsk militærhistorisk bibliografi NORART: Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: / E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. Norsk Militært Tidsskrift - nr

4 Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon Sebastian Langvad er kadett i kull ved Krigsskolen. Han gikk befalskole ved Forsvarets skole for etterretning og sikkerhet, og tjenestegjorde etter det på lagsnivå i Etterretningsbataljonen. Står valget for utvikling av norsk landmakt mellom justering av den mekaniserte brigadestrukturen eller omlegging til et konsept basert på avstandsleverte presisjonsvåpen? Denne artikkelen argumenterer for at det finnes et tredje alternativ som i større grad utnytter norske fordeler overfor en potensiell motstander. AV: SEBASTIAN LANGVAD Den meningsutveksling som foregikk mellom Sverre Diesen og brigader Odin Johannessen i dette tidsskriftet i fjor fortjener bred oppmerksomhet og oppfølging, da den er av fundamental betydning for hvordan vi vil tilnærme oss forsvaret av landet i fremtiden. Og hvem er vel utformingen av fremtidens Forsvar av større interesse for enn fremtidens offiserer? Med denne motivasjonen vil jeg i den påfølgende teksten legge fram et nytt perspektiv på fremtidens utvikling av norsk militærmakt. Jeg kan selvfølgelig ikke påberope meg den faglige tyngden til de øvrige debattantene, men det er ikke usannsynlig at når det gjelder tilpasning til en ny tid så er de beste svarene å finne i vekselvirkningen mellom lang erfaring og et mindre farget syn på virkeligheten. Debatten har til nå fokusert overveiende på landmakt, og denne vinklingen vil bli videreført her. Likevel vil implikasjonene strekke seg til de øvrige våpengrener, sågar ut til sivile samfunnsinstitusjoner. Betraktninger rundt brigader Johannessens argumentasjon for videreføring av det mekaniserte brigadekonseptet utgjør et egnet utgangspunkt for å presentere alternative syn. Brigaderen baserer seg i sin argumentasjonsrekke i stor grad på å fremheve fire strategiske dimensjoner hentet fra historiker og offiser Michael Howard. Disse er den teknologiske, sosiale, operasjonelle og logistiske. Stor teknologisk utvikling er ikke i seg selv nok til å rettferdiggjøre omfattende endringer av militære styrkers utforming ettersom man også må ta hensyn til de tre andre dimensjonene. Diesen, på sin side, refererer til Williamson Murrey og MacGregor Knox, og selv om det ikke kommer eksplisitt fram i hans tekst så bygger Diesens argumentasjon på de to forfatternes fire faktorer ved militær utvikling; teknologisk, organisatorisk, doktrinell og taktisk. 1 Som Diesen selv sier, utgjør teknologisk utvikling kun en potensiell fordel som må utløses ved at de tre resterende faktorene tilpasses den nye teknologien. Kritikken av Diesen som utelukkende fokusert på den teknologiske dimensjon er derfor langt på vei uberettiget. 4

5 Forfatteren fremhever at mennesket er den fordelen Norge bør maksimere. Seleksjonsøvelser bør følgelig inneholde mer enn tunge sekker og harde løp. Bildet viser en refleksjonsoppgave under Forsvarets opptak og seleksjon sommeren (Foto: Torstein Liene, Fos-info). Når brigader Johannessen velger å benytte seg av Michael Howard sine strategiske dimensjoner for å begrunne egnetheten til den mekaniserte brigade som organisasjonsform, er det en påfallende mangel at han ikke belyser hvordan brigaden ivaretar disse dimensjonene bedre enn Diesens alternativ. Kontrasten blir da tydelig når Diesen eksplisitt gjør rede for hvordan brigaden vil være dårlig i stand til å ivareta den sosiale strategiske dimensjon ved ikke tidsnok klare å respondere på et strategisk overfallsscenario for å påvirke fiendens vilje til fortsatt kamp gjennom bruk av sine stridsmidler. Når brigaden ikke lykkes i dette, blir de logistiske og operasjonelle dimensjonene irrelevante. Et sterkere argument for en mekanisert brigadestruktur og mot ISTARkonseptet kan da være FFI sin studie fra 2012, Fremtidens landmakt 2. Her blir flere operasjonelle konsepter, inkludert de ovenfor nevnte, vurdert blant annet gjennom forskjellige simuleringer for å kartlegge deres militære yteevne. Basert på resultatene fra disse simuleringene ble studiens konklusjon en anbefaling om videreføring av den mekaniserte brigaden med justeringer som gjør styrken enda tyngre. En slik konklusjon er tilsynelatende en endelig svekkelse av ISTAR-konseptets troverdighet. FFI sine simuleringer har, imidlertid, flere svakheter som reduserer validiteten av deres konklusjon betraktelig. For det første er simuleringsverktøyet som ble benyttet i størst grad egnet til å teste ut konsepter basert på eksisterende doktrine. 3 Rapporten er selv klar på at simuleringsprogrammet ikke gir nok muligheter for å skjule små enheter i terrenget. For mekaniserte styrker, hvis fremste beskyttelse kommer fra tung pansring er ikke dette kritisk, men for et konsept som baserer seg på nettopp slike små enheter er det avgjørende. Videre er det nødvendigvis en ubalanse i kvaliteten hos de konsepter som ble testet ut ettersom det ene representerer kulminasjonen av nesten hundre år med utvikling og utdanning, mens det andre er et uprøvd utkast til et nytt konsept. Med andre ord kan ikke FFI konkludere med annet enn at den beste utgaven av mekanisert krigføring, praktisert av offiserer trent i konseptet og gjennomført i et program egnet for formålet leverer høyere ytelse enn et førsteutkast til ISTAR-konseptet praktisert av relativt uerfarent personell innenfor uegnede parametere. I tillegg gir FFI sin studie ingen svar på den grunnleggende, operasjonelle problemstillingen Diesen presenterer; i et strategisk overfallsscenario av begrenset omfang i Finnmark vil ikke den mekaniserte brigaden tidsnok kunne forflytte de nødvendige ressurser for å påvirke fienden. Uten å imøtekomme denne utfordringen mister den mekaniserte brigaden evnen til å være det brigader Johannessen omtaler som et relevant politisk instrument. Hvordan ISTAR-konseptet på sin side imøtekommer denne utfordringen argumenterer Diesen tydelig for. Det logiske resonnementet rundt norsk landmakts utfordringer i nordområdene og eksisterende strukturs uegnethet, samt den historiske belysningen av teknologi som driver for militær utvikling blir presentert med Norsk Militært Tidsskrift - nr

6 Selv om Norge utmerker seg med forsvarsutgifter i forhold til vår størrelse er det liten tvil om at vi ville gått tapende ut av en materiell styrkeprøve med en stormakt. Hver for seg kan en bie være ubehagelig nok, men i sverm kan de bli helt uhåndterlige. (Foto: istockphoto/peter Miller) en presisjon som vanskelig kan overgås. Den videre teksten vil derfor i stor grad ta utgangspunkt i de kontekstuelle rammer Diesen identifiserer, samtidig som den utfordrer flere av Diesens konklusjoner for hvordan best håndtere fremtidens utfordringer. Ugunstig symmetri Det overordnede ankepunktet ved Diesens syn som må adresseres er en tilsynelatende oppfatning om at det å utnytte ny teknologi til sitt ytterste potensial er ensbetydende med å produsere optimal forsvarsevne. ISTARkonseptet med responsiv avstandsbekjempning av små enheter over lange avstander må kunne sies å være det konsept som i dag stiller høyest krav til eksisterende teknologi, fra sensorer og kommunikasjon, til informasjonsprosessering og målstyring. At det er den mest avanserte militærmakten vi med dagens teknologi kan utforme betyr likevel ikke at det er den vi er best tjent med. Enkelte aktører vil utvilsomt være tjent med å fokusere på den teknologiske dimensjon for å skape seg en fordel ovenfor sine motstandere. Disse aktørene er imidlertid stormaktene som kan stille overlegen økonomisk og industriell tyngde bak den nye teknologien. Som Jan Fredrik Geiner legger frem i sin artikkel i dette nummeret av NMT, er det ingen grunn til å tro at moderne presisjonsvåpen vil bli betraktelig billigere med det første. 4 I tillegg kommer det faktum at når man baserer seg på avstandslevert ild innebærer økt effekt på fienden en proporsjonal økning av egne utgifter. Der den mekaniserte brigaden kunne oppnå mer med de samme ressursene hvis den taktiske ledelsen var god vil den eneste måten å øke effekten med ISTAR-konseptet være å betale for mer ammunisjon. De militærmakter som derfor med rette prioriterer høyteknologiske våpen er de som forventer å være økonomisk og industrielt sterkere enn motstanderen. Norges dimensjonerende motstander er en slik stormakt, og selv om Norge utmerker seg med forsvarsutgifter i forhold til vår størrelse er det liten tvil om at vi ville gått tapende ut av en materiell styrkeprøve med en stormakt. Ved å basere vårt Forsvar så tungt på den teknologiske dimensjon som ISTAR-konseptet innebærer legger vi opp til et svært ugunstig symmetrisk forhold der vi konfronterer motstanderen på den arenaen han selv er best tjent med. Nettverkets sårbarhet I tillegg til de økonomiske kostnadene forbundet med effektordelen av kjeden i ISTAR-konseptet kan man ikke komme unna hvor avgjørende nettverkskommunikasjon er i dette systemet. Nettverksteknologi er det som forbinder sensor med beslutningstaker med effektor, og skulle kjeden brytes på bare ett av disse punktene vil den ønskede effekt utebli. Det er allerede omtalt hvor store krav som stilles til teknologien i hvert ledd, og selv små forstyrrelser i kommunikasjonen kan føre til forringing av presi- 6

7 Med ISTAR-konseptet er nettverkssikkerhet avgjørende, og nettverkssikkerhet er kostbart. sjon eller responstid som undergraver konseptets grunnpremisser, evnen til å konsentrere ildkraft på riktig tid og sted. Det er allerede anerkjent at en innretning mot et nettverksbasert forsvar innebærer en større sårbarhet for cyberkrigføring. Risikoen, som et produkt av sannsynlighet og konsekvens, som cyberkrigføring utgjør for en nettverket styrke mangedobles imidlertid for en nettverket styrke hvis eneste effektorer avhenger av lange kommunikasjonskanaler. Sannsynligheten øker fordi kun små forstyrrelser kan få avgjørende konsekvenser, og konsekvensene blir alvorligere fordi det ikke finnes alternative effektorer. Viktigheten av robust nettverksbeskyttelse trer da klart frem. Til tross for at umålelige størrelser som kompetanse og innovasjon er viktige faktorer på cyber-arenaen, kommer man ikke unna at kapasitet i cyberdomenet avhenger av ressurstilgang. Analyse av Stuxnet-angrepet mot Irans atomreaktorer peker på at det å hevde seg innenfor denne nye formen for konfrontasjon krever store ressurser i kapital, tid og personell. 5 Slik kommer det fram at med ISTARkonseptet er nettverkssikkerhet avgjørende, og nettverkssikkerhet er kostbart. Man er dermed tilbake til det ugunstig symmetriske forholdet der man konfronterer motstanderen der han er sterk, i den teknologiske, og i forlengelse den økonomiske og industrielle, dimensjon. Den svakheten at ISTAR-konseptet konfronterer en teknologisk likeverdig og ressursmessig overlegen motstander i den dimensjon der motstanderen er sterkest gjelder også i stor grad for det eksisterende brigadekonseptet. Selv om brigaden kan hevdes å gi den sosiale dimensjon større innvirkning på utfallet av krigen er det ikke til å komme vekk fra at en høyst fysisk kamp mot en symmetrisk fiende vil finne sted idet brigaden rykker frem for å oppnå den mentale forskyvning som skal føre til at fienden mister viljen til fortsatt kamp. I et lende som skiller seg betraktelig fra det der erfaringene bak teorien om mekanisert manøverkrig ble gjort, så vil materiell tyngde ha en uunngåelig innvirkning på stridens utfall. Og det er hvis brigaden ankommer tidsnok til å oppta striden i det hele tatt. Norsk fortrinn Diesen bruker i sin argumentasjon selv eksempelet med tysk militær utvikling i mellomkrigstiden. Man må imidlertid huske at også Frankrike på denne tiden jobbet iherdig med hvordan man skulle tilpasse seg ny teknologi. Forskjellen mellom de to landenes tilnærming kan være en nyttig analogi til dagens situasjon. Franskmennene var ikke blinde for de nye mulighetene teknologien bød på. Tvert imot, de tok teknologien lengst og produserte de kraftigste stridsvognene under denne perioden. Tyskerne, på den annen side, hadde et optimistisk, men nøkternt forhold til teknologien. De visste at deres styrke ikke lå i landets evne til å sende store mengder avansert materiell ut i kamp, men heller i den tyske hærens uovertrufne lederskapskultur og kompetanse. Den teknologien som ble satset på var derfor den som optimaliserte eksisterende fordeler. Desentralisert ledelse ble utnyttet til det fulle med lette stridsvogner som raskt kunne komme seg inn på det operasjonelle dypet langt borte fra sentrale beslutningstakere. Franskmennenes tunge, mer avanserte materiell og overlegne produksjonsevne ble på denne måten irrelevant fordi tyskerne ikke bekjempet dem der dette materiellet befant seg. Når Norge nå skal stake ut ny kurs, må vi ta stilling til hvilken kurs vi skal følge; den der teknologi blir maksimert for teknologiens skyld, eller den kursen der ny teknologi utnyttes for å maksimere eksisterende norske fortrinn? Det fortrinn som bør tillegges størst vekt er et som ikke finnes på tross av, men snarere på grunn av vår lille størrelse. Sosialantropologen Geert Hofstede trekker Norge fram som et eksempel på et land der kulturen er preget av lav maktavstand. 6 Hofstede beskriver kulturer med lav maktavstand som godt egnet for flate organisasjonsstrukturer og desentralisert ledelse. Når norske soldater videre skiller seg fra potensielle fiender med et høyt utdanningsnivå, bør det begynne å komme fram at mennesket er den fordelen som Norge bør maksimere. Idealet om å utnytte de menneskelige ressursene til det fulle eksisterer allerede i Forsvarets lederskapsfilosofi. Likevel kan det hevdes at verken eksisterende eller foreslått doktrine etterlever dette til det fulle. I brigaden må hoveddelen av styrken holdes relativt samlet slik at én sentral taktisk leder kan ha nærhet til kamphandlingene. ISTAR-konseptet er enda mer ekstremt der det utnytter kommunikasjonsteknologi til å trekke beslutninger opp på et enda høyere nivå. Slik blir teknologi misbrukt til å annullere kulturelle fordeler. Norsk Militært Tidsskrift - nr

8 Ved å kreve mer av mennesket kan man imidlertid kreve mindre av teknologien. Den norske løsning De samme teknologiske utviklingstrender som Diesen peker på gir gode muligheter til å maksimere de norske konkurransefortrinn hvis bare perspektivet justeres. Ikke bare har utviklingen av presisjonsvåpen forbedret kapasiteten til indirekte ild. Dødeligheten til bærbare panservernvåpen har også økt så mye at et hvert kampkjøretøy kan bekjempes av slike systemer. Det er ikke uten grunn at under øvelser i Nord-Norge er stridsvognsavdelingene langt mer engstelige for Javelin-lag i fjellsiden enn stridsvogner de kan møte langs veiaksen. Et fokus på denne siden ved teknologiens utvikling unngår at sensor, beslutningstager og effektor adskilles og dermed blir avhengige av sårbare kommunikasjonskanaler. Det er likevel ikke til å komme unna at ny kommunikasjonsteknologi må utnyttes som en styrkemultiplikator for den sentrale ressurs, mennesket. Ved å kreve mer av mennesket kan man imidlertid kreve mindre av teknologien. Når kvaliteten på lederskapet på de laveste nivåer blir så god at små grupper kan jobbe autonomt innenfor rammene av sjefens intensjon, og sjefen har full tillit til denne evnen, kan informasjonsflyt langs sårbare kanaler vertikalt i organisasjonen reduseres til et absolutt minimum. En klart formulert og fullstendig forstått intensjon muliggjør også at de autonome gruppene vil jobbe mot samme mål samtidig som horisontal kommunikasjon minimeres. Små manøverenheter er avhengig av å raskt kunne samordne innsats for å hamle opp med en større motstander, men hvis alle manøverenheter kjenner den effekten man ønsker å oppnå bør det være tilstrekkelig å hurtig kommuniser til egne styrker i området et minimum av informasjon om fienden og egen plan. Ut ifra dette avgjør hver leder hvordan hans eller hennes enhet best bidrar til innsatsen. RAND-forskeren Sean J. A. Edwards omtaler dette idealet når han argumenterer for at enhetlig innsats er et viktigere ideal enn enhetlig kommando. 7 En slik svært selektiv informasjonstrafikk vil stille mindre krav til kommunikasjonssystemets kapasitet, og systemets sikkerhet kan derfor prioriteres høyere. Svermkonsept Ut i fra den foregående argumentasjonen kan nå hovedtrekkene til en ny doktrine skimtes. Den vil være fundamentalt annerledes fra den praktisert av en mekanisert brigade, og til tross for visse likhetstrekk med ISTAR-konseptet vil sentrale aspekter her også være forskjellige. Likheten finnes i at de bakkestyrker som settes inn består av svært lette enheter på lag eller gruppe størrelse som raskt kan leveres til det aktuelle området, samt at når de er satt inn vil de operere med stor spredning for å unngå deteksjon. Herfra avviker imidlertid mitt alternativ, svermkonseptet, fra det Diesen presenterer. Enhetene på bakken vil ikke ha som sin hovedoppgave å fungere som sensor som rapporterer mål oppover i beslutningskjeden. I stede vil enhetene operere autonomt innenfor sitt område og lete etter egnede mål. Når målet er lokalisert, vil enheten benytte et nettverkssamband med lav kapasitet, men høy sikkerhet, for å kommuni- Bildet viser amerikanske soldater avfyre det bærbare panservernvåpenet Javelin. Systemet er enkelt å forflytte og har stor effekt og presisjon. (Foto: US Army). 8

9 For kampfly gjelder det samme som artilleriet, de vil utgjøre en verdifull, men ikke avgjørende, støtte til manøverenhetene. sere fiendens posisjon og handling, samt egen angrepsretning og tid til andre lignende, små enheter i området. Med den overordnede intensjonen som rettesnor vil de andre enhetene så konvergere på det samme målet. De benytter lette terrengkjøretøy med signaturdempende teknologi for å oppnå skjermet operasjonell og taktisk mobilitet, og under angrepet blir bærbare presisjonsvåpen utnyttet til det fulle. Angrepet går inn fra mange retninger og har en begrenset målsetting der prioriteten ligger på å unngå tap av egne styrker. Når det innledende overraskelsesmomentet er oppbrukt, løsriver de små enhetene seg igjen i forskjellige retninger og bruker organisk luftvernskapasitet for å hindre vertikal omfatning. Basert på effekten av angrepet og fiendens reaksjon omgrupperer imidlertid enhetene raskt og pulserer inn for et nytt angrep fra en ny retning. Velger fienden å kraftsamle responsen for å nedkjempe enhetene enkeltvis blir de derfor utsatt for angrep i flanke og rygg. Dette tar ikke form av en utmattelsesstrid der man gradvis ønsker å ødelegge fiendens fysiske styrke. Det er snarere snakk om at våre små styrker diffunderer gjennom forsvarslinjer for så å konvergere på utsatte mål som gir høy avkastning, som kommandoplasser og forsyningslinjer. Angrepene annullerer fiendens materielle tyngde, bryter opp samhandlingen og vil etter hvert lede til at fienden ikke kan gjøre annet enn å reagere på våre handlinger. Nålestikkangrep som de beskrevet her kan vanskelig forestilles å skape en taktisk avgjørelse på bakken. Diesen redegjør likevel i sine artikler for hvorfor forskjellen i ambisjonsnivå mellom strategisk offensiv og defensiv fører til at en taktisk avgjørelse ikke er nødvendig for at den defensive part skal oppnå sin målsetting, og dette er logikk som er like gyldig for alle alternative doktriner. Støtteressurser Bruken av støttefunksjoner vil også se en markant endring fra dagens praksis. Ingeniørressurser vil ikke lenger være nødvendig for å støtte de lette manøverenhetenes mobilitet. Derfor vil fokus for disse ligge i anti-mobilitetsarbeid i utkanten av operasjonsområdet i den hensikt å motarbeide et operasjonelt gjennombrudd for fienden. Artilleri vil ta form slik det blir beskrevet i ISTARkonseptet. Forskjellen blir imidlertid at hvis systemet fungerer vil det gi en markant fordel til manøverenhetene, men hvis fienden lykkes i å slå systemet ut vil manøverenhetene fortsatt være i stand til å skape den ønskede effekt direkte. For kampfly gjelder det samme som artilleriet, de vil utgjøre en verdifull, men ikke avgjørende, støtte til manøverenhetene. Hvis fienden oppnår luftoverlegenhet bør egne fly operere innenfor egen luftvernsparaply med fokus på å hindre operasjonelt gjennombrudd, samt tilstrebe å forstyrre fiendens luftbårne innhenting mot egne bakkestyrker. Etterretningsavdelinger må supplere den tradisjonelle innhentingsaktiviteten med prosedyrer for å samarbeide med egne, sivile statsborgere i området. På denne måten kan man utnytte en av de aller største «hjemmebanefordelene» våre styrker vil ha ved et strategisk overfall. Benyttelse av vennligsinnede sivile vil støtte oppunder alt fra etterretningsinnhenting til å dublere kommunikasjonskanaler. Logistikk og sanitet vil, som Diesen identifiserer, bli en utfordring som krever innovative løsninger. Også på dette området kan sivil assistanse bidra, i tillegg til at det er mulig å forhåndslagre forsyninger i spredte cachéer ettersom manøverenhetene vil kreve langt mindre forsyninger enn dagens system. I den landsdelen som er aktuell i det dimensjonerende scenariet vil sjøstyrker selvfølgelig være viktig. I kystnære strøk vil små stridsbåter fylle rollen tidligere beskrevet for lette terrengkjøretøy. MTB er og u-båter vil utnytte den uoversiktlige norskekysten der de binder opp fiendtlige ressurser, truer forsyningslinjer og isolerer fiendens bakkestyrker. Fregattene, som regnes for sårbare mot en teknologisk likeverdig og tallmessig overlegen motstander, vil ha en svært begrenset rolle i en slik doktrine. Organisasjon Den geografiske utspredningen og enhetenes størrelse er den primære skjermingen fra en fiende som ikke usannsynlig vil oppnå luftoverlegenhet i operasjonsområdet. Slik disponering på slagfeltet vil medføre behov for en betraktelig revidering av landmaktens organisering. På bakken vil effektorer og støttefunksjoner utgjøre et relativt flatt nettverk der situasjonen avgjør hvilken enhet som trekker de andre med seg i innsatsen. Fra aktiviteten i operasjonsområdet og opp til sentral ledelse vil flere ledd fra det tradisjonelle hierarkiet falle bort. Både brigade- og bataljonsnivåene Norsk Militært Tidsskrift - nr

10 Norge kan i større grad enn de aller fleste hevde at menneskene er vår viktigste ressurs. kan tenkes å falle bort som operative kommandoledd. Når det på fellesoperativt nivå har blitt formulert den intensjon som skal forsikre enhetlig innsats på bakken, og de nødvendige ressurser har blitt introdusert i operasjonsområdet, vil så stor grad av autonomi som mulig tildeles de enkelte manøverenheter. Fellesoperativt hovedkvarter må således ha den tillit til lavere deler av organisasjonen som er nødvendig for å praktisere denne ekstreme formen for oppdragsbasert ledelse. Fokuset hos det sentrale, operasjonelle nivået vil heller ligge på å holde et oppdatert situasjonsbilde, tilføre ressurser og å kommunisere nedover den informasjonen som gjør at den overordnede intensjon endrer seg. Historisk og teoretisk presedens Selv om konseptet jeg her har presentert er tilpasset den norske konteksten, er det forankret både i historiske trender og teoretisk arbeid. Sean J. A. Edwards redegjør for rollen «svermoperasjoner» har spilt i krigføringens historie. 8 Gjennom studier av alt fra mongolsk lett kavaleri til tsjetsjenske opprørere belyser han hvordan riktig utnyttelse av variablene unnvikelse (elusiveness), overlegen situasjonsforståelse (superior situational awareness) og evne til bekjempelse fra avstand (stand-off capability) setter små manøverenheter i stand til å overvinne tallmessig overlegne, tyngre styrker. Anerkjente nytenkere fra tenketanken RAND, John Arquilla og David Ronfeldt, bygger videre på Edwards arbeid når de omtaler sverming på operasjonelt nivå og mulighetene som ligger i å utvikle en doktrine, BattleSwarm, basert på dette. 9 De er unektelig farget av at de utformer konseptet med amerikanske militære ressurser som rammefaktorer. Likevel kan man, ved å bytte ut deres fokus på teknologisk overlegenhet innen digital kommunikasjon med økt fokus på handlekraft og ledelse på de laveste nivåer, trekke ut hovedlinjer som er vel så relevante for den norske situasjonen. John A. English og Bruce Gudmundson presenterer sterke historiske observasjoner akkurat rundt temaet om hvor stor ressurs den intelligente og selvstendige infanterist er. 10 Det nye konseptet 2. bataljon nå utvikler kan gi mulighet for viktige erfaringer, men på sikt vil det være en begrensende faktor å holde på tanken at moderne lett infanteri kun er til støtte for tyngre avdelinger. Avslutning Når Norge til slutt lander på den doktrine som best ivaretar Forsvarets ansvar om å trygge landet militært, kan man begynne det målrettede arbeidet med å bruke begrensede midler til å anskaffe kun den teknologi som støtter opp under det samlende konseptet. Ny teknologi vil utvilsomt gi store fordeler til dem som utnytter den riktig. For Norge, som kanskje i større grad enn de aller fleste kan hevde at menneskene er vår viktigste ressurs, må dette innebære å utnytte teknologi som gjør hver soldat mer slagkraftig. Teknologien skal likevel bare legge forholdene til rette. Striden vil avgjøres av den norske soldats grad av personlige initiativ og faglige dyktighet, og dette er områder hvor vi kan konkurrere med en hver stormakt. 1 Murrey, Williamson og Knox, MacGregor, The dynamics of military revolution. Cambridge: Cambridge University Press, Johansen, Iver, Sundfør, Hans Olav, Hoff, Erlend Øby, Fremtidig landmakt veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355, Hoff, Erlend Øby og Marius Halsør. Sammenligning av resultater fra simuleringer i Mosbe og VBS2. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt, FFI-rapport 2012/ Geiner, Jan Fredrik, Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade?, Norsk Militært Tidsskrift, nr 2, Rid, Thomas. Cyber war Think again. I: Foreign Policy, vol 192, nr 2, Geert Hofstede: Cultural Dimensions in Management and Planning, I: Asia Pacific Journal of Management, nr 1, Edwards, Sean J.A, Swarming and the future of warfare. RAND, Edwards, Sean J.A, Swarming on the battlefield - past, present and future. RAND, Arquilla, John. og Ronfeldt, David. Swarming & the Future of Conflict. RAND, English, J.A. og Gudmundsson, B.I. (1994) On Infantry, Westport: Praeger Publisher 10

11 NMT NOTISER Høyenergi laser fra Rheinmetall Laser har en rekke militære bruksområder slik som avstandsmåling og for styring av presisjonsvåpen. Laser, som et våpen i seg selv, har i flere tiår vært gjenstand for teoretisk forskning og uttesting, men har støtt på store praktiske hindringer grunnet størrelse, svak effekt og energibehov. Det kan nå virke som at det tyske firmaet Rheinmetall, som produserer en rekke forskjellige våpensystemer og sensorer, har oppnådd et gjennombrudd i praktisk bruk av høyenergi laser (HEL). I februar demonstrerte firmaet et system som bestod av to laserkanoner med henholdsvis 20 og 30 kw effekt. Disse var koblet sammen med en søkeradar og montert på en allerede eksisterende våpenstasjon. Energien kommer fra elektrisitet, i motsetning til mange tidligere lasere som benyttet kjemiske væsker til opplading. Testene var omfattende med forskjellige typer mål. Det ble demonstrert at laserne kunne kutte gjennom 15 millimeter stål på en avstand av over en kilometer. Videre ble droner skutt ned på over to km hold og en stålkule som simulerte en bombekastergranat ble også ødelagt i luften. HEL har dermed vist at det kan benyttes til å destruere raketter og granater i flukt. Også helikoptre og ubemannete droner vil kunne engasjeres av systemet. Rheinmetall satser nå på å utvikle en laser med 60 kw effekt, mens målet er 100 kw. Dette vil kreve større generatorer til å produsere den nødvendige energien, men dette vil ikke være til hinder for at våpensystemet kan monteres på kjøretøy. Dersom de videre testene er vellykket vil et stort marked åpne seg. Forsvar mot enkle våpen som hjemmelagde raketter og bombekastere er viktig overfor både asymmetriske og konvensjonelle motstandere og laser kan bli et alternativ til kinetiske våpen som for eksempel det israelske Iron Dome (se NMT ). Videre testing og utvikling av HEL vil likevel ta flere år. (Kilde: JDW, Jane s International Defence Review, Rheinmetall-defence.com, Defence-update.com) Iranske våpen til opprørere i Jemen Jemen står overfor store interne problemer. Etter revolusjonen i 2011 har de indre motsetningene mellom sjiamuslimene i nord og sunniene i syd fått ny næring og i visse områder har også grupper som al-qaida fått fotfeste. USA har angrepet mål i Jemen mange ganger, primært med førerløse fly, og Saudi Arabia har gjennomført operasjoner mot væpnete grupper på bakken. I denne konflikten har Iran valgt å støtte sjiaene med våpen og annet militært materiell. I mer enn et år har det kommet meldinger om små fartøyer som har fraktet håndvåpen og ammunisjon med de sjiamuslimske grupperingene som mottakere. Meldingene har blitt betegnet som propaganda og avvist av Iran. Tidligere i år ble imidlertid et fartøy oppbrakt av myndighetene i Jemen. I lasten befant det seg større mengder våpen, inkludert bærbare luftvernraketter av iransk opprinnelse. Iran har rutinemessig benektet enhver forbindelse, men det tilgjengelige billedmaterialet virker overbevisende. Omfanget og typen våpen betyr uansett en betydelig opptrapping av konflikten. FNs sikkerhetsråd har gjennom resolusjon 1747 lagt ned forbud mot enhver eksport av iranske våpen, uten at dette har hatt noen effekt. Iran har videre støttet opprørerne gjennom økonomisk bistand og trening. Hizbollah benyttes som stedfortreder der et direkte iransk engasjement er for risikabelt. Dette er et ledd i kampen om regionalt hegemoni der Saudi Arabia er motstanderen. Konflikten har derfor et betydelig potensial til å spre seg ytterligere langs nasjonale og religiøse skillelinjer. (Kilder: New York times, JDW, Reuters, Wikipedia) UNIVERSITETET I BERGEN Institutt for sammenliknende politikk Menneskerettighetsobservasjon Videreutdanning 15 studiepoeng - 3 kurssamlinger Innhold: Menneskerettighetsteori og historikk, observasjonsmetode og analyse, planlegging og utførelse av observasjonsoppdrag. Problemer med intervensjoner og rettsoppgjør. Søknadsfrist: 20. august 2013/ frem til studiestart Studiestart: 13. september 2013 Demokratiassistanse Videreutdanning 15 studiepoeng - 3 kurssamlinger Innhold: Hvordan best gi bistand til demokratisering? Gjennomgang av ulike former for bistand med eksempler fra Latin-Amerika, Afrika, Afghanistan og Øst-Europa. Søknadsfrist: 20. august 2013/ frem til studiestart Studiestart: 20. september 2013 Kursavgift for hvert kurs: kr Kursene er godkjent av Lånekassen og kan inngå i en mastergrad i demokratibygging eller ring Norsk Militært Tidsskrift - nr

12 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon Telefaks Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere 12

13 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB , Økern, Økern OsloTlf: Oslo, Tlf Fax: Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden NORSK FLYTTEFORBUND flytting@vinjes.no Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner Norsk Militært Tidsskrift - nr

14 Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? Major Jan Frederik Geiner er instruktør landoperasjoner ved Hærens våpenskole/hærens skole for taktikk og operasjoner. Han var tilbeordret FFI i perioden for å støtte prosjekt Fremtidens landmakt. Forsvarsdepartementet har nylig forpliktet Forsvaret til anskaffelse av til sammen 146 nye og oppgraderte stormpanservogner som skal bli en viktig del av Hærens kampkraft inn i framtiden. Hovedstridssystemet Leopard 2 har fortsatt noen få år igjen før det må oppgraderes eller et nytt system må anskaffes. Et intensjonsdokument om fremskaffelse av stridsvogner kom nylig på plass. Disse beslutningene reiser et viktig prinsippspørsmål om Hæren: Er det riktig å fortsette å investere i et mekanisert konsept som er nesten 100 år gammelt? Eller er det, i takt med den teknologiske utviklingen innenfor flygende sensorer og presisjonsmissiler, slik at man heller burde satse i den retningen? AV JAN FREDERIK GEINER Jeg skal innledningsvis i denne artikkelen zoome litt ut fra den detaljerte og teknologisk fokuserte diskusjonen om system A versus system B og forsøke å trekke noen konseptuelle linjer med støtte i militærteorien. Diskusjoner om vektingen mellom ildkraft, beskyttelse og mobilitet er ikke noe nytt. Like fullt er diskusjon fortsatt relevant i lys av de siste tiårs rivende utvikling innenfor luftbåren sensorteknologi og missilbasert krigføring. Konseptuel rendyrking har opp gjennom historien kunnet vise til spektakulære resultater. Jeg skal omtale noen av dem. Utviklingen synes likevel å være mer syklisk enn lineær, det gjør det vanskeligere å velge. Forbedret teknologi har tidvis gjort både ildkraft, mobilitet og beskyttelse tilnærmet irrelevant, men bare for en periode inntil nye motmiddel er oppfunnet. Jeg skal i andre del av artikkelen vise til noen slike motmiddel til missilbasert krigføring som utvikles utenfor Vesten. Avslutningsvis vil jeg se kort på det som er fundamentalt likt ved alle kriger; det er menneskene like mye som maskinene som preger krigers utfall. Dette må nødvendigvis tillegges vekt dersom avgjørende valg om innretting skal fattes. Det teoretiske fundamentet I boken The Foundations of the Science of War utgitt i 1926 utledet J.F.C Fuller det han kalte operasjonskjernen. 1 Fuller hevdet at alle kampavdelinger må kunne manøvrere, ramme og skjerme. I 1994 utga Robert Leonhard boken Fighting by minutes der han hevdet at man ved å kombinere to og to av disse egenskapene implisitt ivaretar det tredje. 2 Man reduserer med andre ord behovet for skjerming av egne styrker, ved aggressivt å manøvrere og ramme 14

15 Posisjonskonsept Manøvrere Skjerme Manøverkonsept Utvekslingskonsept Ramme Operasjonskjernen og utledede operative konsepter (Leonhard 1994). fienden. Hans argument er at motstanderen ikke vil kunne utnytte en svakt beskyttet flanke så lenge han har nok med å reagere på en serie av angrep. Dette er det teoretiske grunnprinsippet for det Leonhard omtaler som manøverkonseptet. 3 Utvekslingskonseptet vektlegger å ramme og skjerme på bekostning av evne til å manøvrere, og var den bærende ideen for vårt gamle kystartilleri. Skyttergravskrigene under 1. verdenskrig representerte også dette konseptet: stor ildkraft og god beskyttelse, men svært begrenset mobilitet. En modernisert form for utvekslingskonsept er også den bærende idé i det som ofte omtales som et ISTARkonsept. Det er ødeleggelsen av mål og skjerming av egne kapasiteter som skal vinne slaget, ikke gjennombrudd og forfølgelse som i manøverkonseptet. Jo større den teknologiske avstanden er mellom de to krigførende parter, jo mer åpenbar er fordelene med en slik tankegang. Eksempler på dette kjenner vi fra Irak i 1991, innledende faser av krigene i Afghanistan i 2001 og Irak igjen i Motstanderen bekjempes uten å kunne forsvare seg effektivt mot de stridsmidlene som settes inn. Svermkonseptet som lanseres av kadett Langvad i dette nummer av NMT faller også inn under denne merkelappen. Den siste kombinasjonen Leonhard lister, manøvrere og skjerme posisjonskonseptet, er mindre vanlig som selvstendig konsept i moderne landstyrker. Avdelinger som US Marine Corps og 101st Airborne Division utnytter ideene i dette konseptet, men er vanligvis en del av et større hele som også dekker prinsipper fra de øvrige konseptene. Posisjonskonseptets grunnidé er at mobile styrker kan landsettes slik at strategisk viktige områder for fienden kommer under egen kontroll. Ofte er trusselen disse styrkene utgjør i seg selv nok til å avverge en situasjon, andre ganger må de fysisk settes inn. General Mac Arthurs Inchon landing i 1950 er et godt eksempel på hvordan man kan unngå å ta kampen opp med fiendens sterke front og i stedet gjennomføre en skjermet manøver til sjøs, for så å true understøttelsen av fiendens kampstyrker. Det er likevel slik at dersom fienden ikke kapitulerer av en slik posisjonering, så blir det før eller siden behov for å ramme, slik også Mac Arthurs styrker til slutt måtte. I den fasen var Mac Arthurs styrker langt mindre effektive, både fordi en del ildkraft var ofret til fordel for mobilitet, men også fordi den taktiske ledelsen på land ikke var like aggressiv og målrettet som innsettingen hadde vært. 4 Jeg vil i denne sammenheng ikke dvele videre ved posisjonskonseptet fordi det, blant annet med bakgrunn i det enorme behovet for strategisk transportkapasitet med tilhørende nærstøttebehov, ikke er særlig aktuelt i Norsk Militært Tidsskrift - nr

16 Når den ene part skaffer seg et stridsmiddel som setter verdien av alle motstanderens stridsmidler ut av kraft, er det bare et spørsmål om tid før likevekt gjenopprettes. norsk sammenheng. 5 Jeg skal derfor i fortsettelsen konsentrere meg om de to førstnevnte konseptene. Manøver vs. utveksling noen eksempler Teknologisk utvikling har flere ganger gjennom historien medført at en konseptuel grunnretning har vist seg ineffektiv for en periode. Både Aksemakten og Ententen var innstilt på å drive en rask og effektiv manøverkrig i 1914, men den defensive fordelen som følge av ildkraftens teknologiske utvikling siden den fransk-prøyssiske krig ( ) var simpelthen blitt for stor. Ubeskyttet manøver var ikke lenger mulig, og tilnærmet stillstand oppstod langs de flere hundre kilometer lange stillingssystemene. Til tross for at tyskerne gjorde visse framskritt med bruk av stormtropper mot slutten av krigen, ble volum og momentum for lite til at det bidro til å endre den fastlåste situasjonen. Vi må derfor kunne konkludere med at utvekslingskonseptet stod som det seirende prinsipp for denne perioden. Preget av disse erfaringene er det ikke overraskende at franske og britiske offiserer våren 1940, bare uker før det tyske angrepet på Belgia og Frankrike, anslo at tyskerne ville tape minst mann dersom de forsøkte seg på de formidable stillingsverkene som utgjorde Maginotlinjen. 6 Ikke bare var Maginotlinjen formidabel, franske og britiske stridsvogner utviklet i mellomkrigsperioden var både bedre beskyttet og bestykket enn de tyske. Ved byen Stonne, rett sør for Sedan, ble det for eksempel rapportert at en eneste fransk stridsvogn av typen Char B hadde tatt ut 13 tyske stridsvogner og to PV-kanoner. Det ble i ettertid påvist 140 treff i den franske vognen uten at noen av disse hadde penetrert det 60mm tykke panserstålet. Den beste tyske stridsvognen på det tidspunkt, Panzerkampfvagen IV, hadde til sammenligning bare 30mm med panserstål og en underlegen kortrørskanon. For øvrig var bare 278 Panzer IV tilgjengelig våren 1940, de øvrige 2161 stridsvognene på tysk side var av enda dårligere kvalitet. Bare på fransk side disponerte man 3254 stridsvogner, hvorav 274 av overnevnte Char B. På flysiden var de respektive oppsett omtrent likeverdige. 7 Troen på at utvekslingskonseptet igjen skulle vise seg overlegent var med god grunn sterk både hos briter og franskmenn. Når tyskerne uker senere lyktes med et gjennombrudd ved Sedan med et samlet antall skadde og drepte på rundt 500 i den innledende fasen må vi kunne konkludere med at utvekslingskonseptet, uavhengig av svært store materielle investeringer på fransk og britisk side, hadde spilt fallitt. Manøverevnen var gjenvunnet, og utvekslingstankegangen hadde vist seg å være en konseptuel tvangstrøye som hadde medført feil bruk av ellers godt materiell. Til tross for manøverkrigføringens spektakulære taktiske resultater på stridsfeltet i 2. verdenskrig, fikk vi paradoksalt nok en lynrask gjeninntreden av utvekslingskonseptets historiske toppunkt, bokstavelig talt i dét røyken fra bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki var i ferd med å legge seg. Intet manøverkonsept i verden kunne måle seg mot effekten av den totale ødeleggelsen som kunne oppnås med den, innledningsvis, eksklusivt amerikanske atombomben. Men som så ofte tidligere i militærhistorien; når den ene part skaffer seg et stridsmiddel som setter verdien av alle motstanderens stridsmidler ut av kraft, er det bare et spørsmål om tid før likevekt gjenopprettes. I dag ser vi hvordan selv et av verdens fattigste land, Nord-Korea, har klarte å skaffe seg dette våpenet for å kunne fortsette sin alenegang. Utvekslingskonseptets trumfvåpen har således på mange måter vært et blindspor hva gjelder praktisk nytteverdi for Vesten. I andre halvdel av det 20. århundret havnet vi derfor, ironisk nok, tilbake til kampen om hvilket konvensjonelt konsept som hadde mest teknologisk medvind. Det israelske forsvaret (IDF) viste både i 67 og 73 at manøverkonseptet kunne oppnå svært gode resultater, selv om det i 1973 var nært ved å gå galt fordi både egyptiske og syriske styrker hadde skaffet seg store mengder luftvern og panservernraketter til bruk mot israelske fly og stridsvogner. Utvekslingskonseptet var med andre ord nær ved å gjøre manøverkonseptet for risikabelt, men da israelerne kom på offensiven viste manøverkonseptet sitt fortrinn ved å muliggjøre angrep langt inn på egyptisk og syrisk jord. Dette hadde ikke minst en betydelig effekt i det psykologiske domenet, og ga Israel svært gode kort i kampen om tilværelsen. Utviklingen av det amerikanske AirLand battle (ALB) konseptet på 70- og 80-tallet var klart inspirert av manøvertankegangen og hentet sitt idégrunnlag både i de gamle tyske erfaringene fra 2. verdenskrig, og i 16

17 En eneste fransk stridsvogn av typen Char B skal på egen hånd i 1940 ha tatt ut 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner. Det ble i ettertid påvist 140 treff i den franske vognen, uten at noen av disse hadde penetrert det 60mm tykke panserstålet. Det skortet med andre ord ikke på fransk teknologi. Det var andre forhold som gjorde at Frankrike røk på det oppsiktsvekkende nederlaget i IDFs suksesser i 67 og Selv om ALB først og fremst var inspirert av en manøvertankegang, må vi likevel kunne si at den første Irakkrigen i 1991 ble en slags hybrid mellom de to konseptene. Bakkemanøver med betydelig taktisk ildstøtte i kombinasjon med den mer utvekslingsorienterte luftbombingen av strategiske mål førte raskt til et taktisk nederlag for Saddam Husseins styrker. I ettertid var det imidlertid resultatet av luftbombingen som fikk størst oppmerksomhet. Blant annet oppstod teorien om Effects Based Operations (EBO), i kjølvannet av denne krigen. Et konsept hvis grunnidé har mange likehetstrekk med det vi i dag omtaler som et ISTAR-konsept. Inspirert av både EBO og selektive resultater fra amerikanske suksesser i Afghanistan (2001) og Irak (2003) utviklet Israel sin egen versjon av EBO, kalt Strategic Operational Design (SOD), rundt tusenårsskiftet. Bakkemanøver ble kraftig nedprioritert fordi man anså at det israelske luftforsvaret i stor grad selvstendig ville kunne vinne en mer konvensjonelt orientert krig mot Hizbollah, den syriske Hæren eller Iran om det skulle bli aktuelt. Men som Israel fikk erfare i 2006; Hizbollah hadde ikke sovet i timen. Gjennom flere år hadde de som svar på en mulig konfrontasjon med Israel gravd milevis med godt skjulte tunneler og stillinger, de hadde skaffet seg moderne våpensystem fra Iran, de utnyttet kommersiell sensorteknologi og de hadde lykkes godt med en villedningskampanje overfor israelske agenter med hensyn til hvor deres sårbare punkter var lokalisert. 9 Den Hizbollah fremprovoserte krigen i 2006 endte med at teknologisk overlegne israelske styrker til slutt trakk seg ut av Sør-Libanon uten å ha nådd sine strategiske målsettinger. På sett og vis kan vi si at to varianter av utvekslingskonseptet stod mot hverandre, der ødeleggelsen av infrastruktur på begge sider ble stor men avgjørelsen uteble. General James Mattis, den gang sjef for USJFCOM, avviklet to år senere EBO som konsept. 10 De samme sykliske trekk som jeg har beskrevet over vil man finne dersom man leter lengre tilbake i krigshistorien. Den amerikanske borgerkrigen var for det meste preget av utvekslingskonseptet, mens Napoleon noen år tidligere drev det vi må kunne kalle datidens manøverkrigføring. Riktignok med hesten i kombinasjon med organisering i relativt selvstendige korps og ikke stridsvognen som viktige redskap. På 1200-tallet herjet de stridsgruppeorganiserte mongolske Hordene det eurasiske kontinent. 11 Horden kunne brytes opp i mindre deler etter desimalprinsippet (10, 100, 1000, osv) og omfatte, overfalle og forfølge fienden til han var utslettet eller aksepterte sine nye herrer. Selv om teknologien har blitt stadig mer avansert, har de konseptuelle grunnideene noe mer tidløst over seg. Utfordringen er naturligvis å se når teknologien driver et slikt skifte. Enda vanskeligere er det å bedømme hvor lang tid et skifte får leve, før man igjen skifter. Noen ganger er skiftene gradvise, andre ganger tydelige. Ofte er det bare tiden som viser hvilken teknologi man har nytte av videre. Spydet, armbrøsten og slagskipet er eksempler på våpen som i dag er totalt irrelevante operativt sett. Men det er også eksempler på at tilsynelatende utdatert teknologi lever i beste velgående. Et eksempel er propellflyet C-130, introdusert i 1954, som nå er oppgradert og vil ha en antatt levetid langt inn i dette århundret. Bombeflyet B-52 forventes å være i bruk fram til 2045, mer enn 90 år etter prototypen var på vingene første gang. Man kan selvfølgelig hevde at vi her snakker om fly hvor svært få av de originale delene fortsatt er med, men de konseptuelle egenskapene har mye til felles med de første produksjonsmodellene. Spørsmålet er således om mekaniserte styrker får samme brå avslutning som slagskipet, eller om de kan justeres, raffineres og levere etterspurte egenskaper i enda år? Vil deres plass i stridsfeltet bare være der egne styrker har høy grad av kontroll, slik tilfellet er for de to omtalte flyene, eller kan motmidler mot for eksempel missiler integreres slik at de kan fortsette å skape avgjørelse langt fram i stridsfeltet? Jeg skal i neste avsnitt vise til noen eksempler på teknologi som kan begrense muligheten til å levere missiler, samt Norsk Militært Tidsskrift - nr

18 Luftforsvaret er med rette stolte av sine nye C-130J Hercules. Designet er fra 1950-tallet. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold vise til noen utfordringer med bruk av missiler i landstrid mer generelt. Favoriserer den teknologiske utviklingen utvekslingskonseptet? Det har skjedd en betydelig teknologisk utvikling også utenfor Natoalliansen, mens den har vært tungt engasjert i Afghanistan og Irak de siste 10 år. Denne utviklingen vil trolig ha stor betydning for om et moderne utvekslingskonsept vil kunne fortsette å virke så ensidig som vi så i 91, 01 og 03. Både Russland, Kina og andre interessenter har åpenbart fått med seg og analysert grundig hva stealth, eller very low observable (VLO)- teknologien, har medført av fordeler. Både Russland og Kina er i full gang med å produsere teknologiske motsvar til det forspranget USA i særdeleshet oppviste rundt årtusenskiftet. For det første utvikler de egne VLO-fly, der den nye russiske T-50 og den kinesiske Chengdu J-20 representerer testversjoner av slike fly. Videre har i hvert fall Russland jobbet med radarteknologi basert på langbølger som er langt mer effektivt når det gjelder å avdekke VLO-objekter. Disse er riktignok av en fysisk størrelse som gjør det umulig å montere dem i nesa på et jagerfly som missilradar, men de kan med all sannsynlighet gi styringsinformasjon til missiler i flukt, slik at de kan komme på hold hvor VLOteknologien ikke lenger gir tilstrekkelig beskyttelse. 12 Innenfor avansert datateknologi har Vesten tradisjonelt hatt et forsprang på russisk militærteknologi. På dette området er utfordringen kanskje først og fremst rask utvikling av militærteknologi på kinesisk side. 13 Så får tiden vise hvor pragmatiske de to landene vil være i forhold til å utveksle respektive fortrinn. På dette området er det helt klart noen politiske skjær i sjøen. Uansett er det lite trolig at Natolandene særlig lenge vil fortsette å ha flere generasjoner av forsprang slik vi så det i Irak i Både finanskrise i Vesten og Kinas økende globale ambisjoner taler mot. Ikke minst fordi mye av den tidkrevende grunnforskningen og innovasjonen på vestlig side delvis kan kopieres når hovedtrekkene i de tekniske spesifikasjoner først er kjent. Det andre spektakulære resultatet av vestlig teknologisk utvikling, presisjonsmissilet, har naturligvis heller ikke gått upåaktet hen utenfor Natoalliansen. Det foregår således både en kopiering av denne suksessen i form av egenutvikling på presisjonsvåpensiden, basert på bruk av egne posisjonsangivende satellitter, samt at det foregår en intens utvikling av motteknologi til Vestens presisjonsvåpen. Kineserne skjøt allerede i 2007 ned en egen satellitt. 14 Mange tolket den egentlige grunnen til dette å være et ønske om å vise Vesten at man på kinesisk side har evne til å forstyrre eller ødelegge en svært viktig komponent i missilstyringskjeden, GPS-satellittene. Videre ser vi hvordan for eksempel russiske radarer i økende grad utstyres med nærforsvarsvåpen, tilsvarende det som sitter på en del amerikanske marinefartøy, som en aktiv beskyttelse mot antiradarmissiler. 15 Det er ikke umulig å tenke seg at også andre mobile bakkesystemer enten selv, eller i form av nærstøttekjøretøy, også kan beskyttes av slike system i framtiden. Dette i kombinasjon med mer effektiv luftvernteknologi kan gjøre det betydelig vanskeligere å støtte bakkestyrker så massivt og presist som vi er blitt vant til i Afghanistan. Selv om verken Russland eller Kina for tiden utgjør noen aktiv trussel overfor Nato, er det liten tvil om at disse landene har en annen kundegruppe for sitt materiell på verdensbasis enn det Vesten har. Hizbollah viste, som nevnt tidligere, hva en dedikert aktør kan oppnå av resultater når kapasitetsforskjellene ble utjevnet takket være en statlig aktør (Iran) i ryggen. I Israel var i alle fall konklusjonen etter 2006 klar; de satt store ressurser inn på å gjenreise sine manøverstyrker. Ensidig missilfokus hadde vist seg lite egnet til å oppnå de politiske målsettingene. Et annet poeng er mulige avtagende effekter når vi projiserer teknologisk utvikling inn i framtiden. Nettverksteknologi, regnekraft og posisjonsangivelsesteknologi har gjennomgått en rivende utvikling siden 90-tallet. Dette har blant annet medført at vekten av den smarte delen av presisjonsvåpnene er kraf- 18

19 Så selv om kampsystemer som stridsvogner og artilleri er i ferd med å bli både store, tunge og dyre, leverer de fortsatt svært kosteffektiv ødeleggelse. tig redusert. Der vi midt på 90-tallet dro rundt på GPS-er på størrelse med godt fylte matbokser, kan vi i dag umiddelbart avlese lengden på dagens joggetur ved hjelp av den innebygde GPS-en i treningsklokken. Andre områder med bratt utviklingskurve har typisk vært elektrooptiske sensorer, datalinker og radarprosessering. Men der det tidligere har vært kilo å spare, er det nå bare gram. Innenfor prisutvikling vil trolig noen av de samme effektene gjøre seg gjeldende. Utviklingen av militær høyteknologi følger nemlig en annen prislogikk enn på kommersiell side. Der komponenter til kommersielle datamaskiner produseres i millionvis sivilt, er ofte militære produksjonslinjer nede i hundrevis eller i beste fall tusenvis. Produksjonslinjene er i praksis manuelle og foregår i land hvor arbeidskraft er dyrt. Vi ser derfor hvordan priskurven gjerne stiger i takt med utviklingen av stadig mer avanserte militære systemer. Det er således ingen grunn til å tro at høyverdige presisjonsmissiler vil komme på billigsalg slik vi ser høyteknologi gjør det på sivil side. Vi må også ta med at på noen områder innenfor missilteknologien står vi overfor faste størrelser som Newtons lover samt utfordringer knyttet til aerodynamikk. I tillegg kommer områder hvor utviklingen går svært sakte slik som på rakettmotor- og sprengstoffsiden. Det vil trolig derfor i overskuelig framtid fortsatt være slik at et missil som skal ha rekkevidde på km eller mer, og samtidig kunne bære en relevant mengde sprengstoff nødvendigvis vil måtte være både stort, tungt og kostbart. Siden landstriden preges av et høyt antall små mål som gjerne er i bevegelse, vil følgelig et konsept som hviler tungt på missilteknologi enten bli veldig dyrt eller bare være relevant for å bekjempe et begrenset antall store, statiske eller semi-statiske og høyverdige mål. For USA som alene anvender over 50 % av verdens samlede forsvarskostnader, er dette naturlig nok et mindre problem enn for en småstat som Norge. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at vi bør gjøre de samme valgene som amerikanerne, siden de uansett vil ha en bredde av stridssystemer og ammunisjon som vi aldri vil komme i nærheten av. Så selv om kampsystemer som stridsvogner og artilleri er i ferd med å bli både store, tunge og dyre, leverer de fortsatt svært kosteffektiv ødeleggelse. Pilammunisjon og artillerigranater er relativt sett billige og fysisk sett ganske små sammenlignet med tilsvarende effektive missiler. Selv vårt nye kampfly F-35, vil være langt fra å kunne bære 48 missiler internt slik en moderne stridsvogn kan med sine granater. En liten stridsvogngranat med svært høy hastighet er dessuten langt vanskeligere å beskytte seg mot enn store og tunge fjernleverte missiler. Fravær av organisk artilleri som kan gi effekt i målet uansett vær, føre og lysforhold kan fort bli kritisk, noe amerikanske og allierte soldater fikk erfare under operasjon Anaconda i Afghanistan våren Til tross for store mengder luftressurser både til overvåking og som ildstøtte, var det svært nær ved å ende helt katastrofalt for styrken. Konklusjonen var at UAVene var langt unna å levere et tilstrekkelig sant bilde av bakkesituasjonen, og det flyet som ga mest effektiv nærstøtte, et AC-130 gun ship, ble trukket ut i en kritisk fase fordi det var i ferd med å bli lyst. Også nærstøtten fra Apache kamphelikopter måtte avbrytes etter at de hadde tatt flere treffere fra opprørernes RPG-7. Artilleri som den militære ledelsen, av hensyn til styrketak, hadde latt være å ta med til Afghanistan var sterkt ønsket av styrkene på bakken i de dagene operasjonen varte. 16 Den psykologiske dimensjonen Menneskesinnet har en forbløffende evne til å tåle tap i ekstreme situasjoner, noe tapstallene og uviljen mot å endre konsept under 1. verdenskrig illustrerer godt. Fraværet av komplementær manøver, samtidig med bekjempelse av motstanderen, er utvekslingskonseptets akilleshæl. En omfattende britisk operasjonsanalyse viste at overraskelse, aggressiv stridsoppklaring og påføring av sjokk er tre av de meste effektive måtene å oppnå mye med lite på i strid. 17 Dette kan være vanskelig å oppnå med missilbaserte styrker. Matrisen på neste side illustrerer at sjefens oppfattelse av status på et gitt tidspunkt i striden på mange måter er viktigere enn hvem som har tapt flest systemer. Det er nemlig sjelden slik at en part taper alle egne stridsmidler før han oppgir sin ambisjon. Som vi ser, er det bare i tilfelle 3 og 7 ( 20 %) at striden har fått et endelig utfall. For resten av tilfellene vil rask utnyttelse av usikkerheten som er oppstått kunne bringe avgjørelse. Eksemplet over må åpenbart ikke Norsk Militært Tidsskrift - nr

20 Angriper tror han har vunnet 1: stillstand 2: usikkerhet 3: angriper har vunnet Angriper tror han verken har vunnet eller tapt 4: usikkerhet 5: usikkerhet 6: usikkerhet Angriper tror han har tapt 7: forsvarer har vunnet 8: usikkerhet 9: stillstand Forsvarer tror Forsvarer tror han verken Forsvarer tror han han har vunnet har vunnet eller tapt har tapt Tabell 1: Utfallsmatrise ved engasjement mellom to parter. (Utfall i fet/kursiv.) (Storr, 2009, s. 53) 18 trekkes for langt. Men en motstander som er usikker på om vi kan bryte igjennom hans front, manøvrere oss inn i hans flanke eller dyp vil måtte gjøre en rekke tiltak for å hindre at dette kan skje. Trusselen om missilangrep krever bare en type mothandling: spredning, skjul og dekning. Konklusjon Jeg mener ikke med denne artikkelen å argumentere for at alt bør være som før. Det vil gi oss landstyrker med samme sjanser som Saddams hær i Det jeg har forsøkt å illustrere er at konsepter bygget på en ensidig evne til å ramme står i fare for raskt å bli irrelevante. Vi ser allerede hvordan motmidler og idékopiering er i ferd med å spise opp mange av fordelene. Like mye som utviklingen på de mekaniserte plattformene nå bærer mer preg av evolusjon enn revolusjon, vil vi trolig ha en tilsvarende avtagende nytteeffekt på noe sikt når det gjelder VLO-, missil- og sensorteknologi. Det er derfor etter min mening alt for tidlig å konkludere med at manøverstyrker har nådd sitt lineære endepunkt, og at utvekslingsfokuserte styrker dermed per definisjon bør erstatte dagens innretting. Styrker som hurtig kan bryte igjennom eller omfatte sin motstander angriper det element ved strid som ikke har forandret seg de siste tusen år, motstanderens vilje til å sloss. Slike styrker bør derfor utgjøre kjernen i framtidens landstyrker, slik det også fastslås i sluttrapporten i det omfattende FFIprosjektet Fremtidens landmakt. 19 At det på den annen side kan føres gode argumenter for at landstyrkene vil være tjent med å bedre evnen til å lede fjernlevert ildkraft er det liten tvil om. Her kan for eksempel nyinnrettingen av 2.bataljon gi oss muligheter til å virke i deler av stridsfeltet hvor brigaden i dag har klare begrensninger. Spørsmålet er om en troverdig mekanisert hær, supplert med god evne til å utnytte fjernlevert ildkraft, kan finansieres? Iver Johansen og Egil Daltveit redegjorde i NMT nr 4/2012 for én mulig måte å frigjøre nødvendige midler på. 20 Kanskje er det andre måter også? Det er uansett all grunn til å se grundig både på den nevnte FFI-studien og eventuelt andre velbegrunnede forslag til hvordan våre mekaniserte styrker fortsatt kan finansieres og oppgraders for å møte framtiden. I det ligger også nødvendigheten av å utvikle og utnytte de antatte komparative fortrinn vi måtte ha innen ledelse på lavt nivå som jeg langt på vei er enig med kadett Langvad i at vi har. Men både ISTAR- og svermkonseptene er i sin natur endimensjonale, derfor er det etter mitt syn først og fremst som supplement og ikke som erstatning til manøverstyrker at disse konseptene er interessante. Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg. Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement. Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter. Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen. Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf Fax Mailadresser: annmari@selskaper.no 20