Til ære for ljåen. I Valle svinger de fremdeles ljåen og holder liv i kunnskapen om hvordan nordmenn før oss skaffet mat til folk og fe.

Transkript

1 Til ære for ljåen I Valle svinger de fremdeles ljåen og holder liv i kunnskapen om hvordan nordmenn før oss skaffet mat til folk og fe. 18

2 Slåttedag på Rygnestad: At det fortsatt er stor interesse på bygdene for ljå og slåttonn, viser blant annet den årlige slåttedagen på Rygnestad i Valle. Her viser Ingunn Trydal sønnen Andreas Trydal Buen hvordan stuttorv håndteres.

3 Tekst og foto: Johs. Bjørkeli Mannen med ljåen», sier vi og tenker død og fordervelse. Men uten ljåen hadde det ikke vært mye liv i bygd og by. Fôr til dyra. Fram til slåmaskinene kom under den industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, var landbruket helt avhengig av ljåen og sigden for å skaffe fôr til matproduksjonen. De var avgjørende for utviklingen av 20 landet, bygdene skaffet mat til byene også, sier historiker og konservator Leonhard Jansen ved Setesdalsmuseet. Om et par uker er høyslåtten i gang. Men der det i dag brukes slåmaskiner, var det for hundre år siden ljå og rå håndkraft som sørget for at graset ble slått. Og i Valle fins det fremdeles entusiaster som både kan kunsten å slå graset med ljå, lage skaft og smi blader. Slik går ikke kunnskapen i glemmeboka. Hvert år arrangeres det dessuten slåttedag på Rygnestadtunet, og i vår ble det arrangert kurs i kunsten å lage en god ljå. Kommunen har nemlig en helt spesiell tradisjon å ta vare på fra 1700-tallet og langt inn på 1900-tallet var det å lage og selge ljåblad hele næringsgrunnlaget på Rysstad. Til 1950-tallet. På småbruk og plasser var ljåen et viktig redskap til langt inn på 1950-tallet, og under andre verdenskrig ble de brukt på utslåttene i heiene, fordi det ga viktig tilskudd

4 Høystakker: Dette bildet fra Valle fra ca viser hvordan høystakkene vokste fram på jordene etter som slåttefolkene fikk gjort jobben sin. FOTO: KNUT JONSON HEDDIS SAMLING Heislått: Det gjaldt å skaffe høy der det var mulig, blant annet på heia. Her var det som regel så mye tuer og steiner at det ikke kunne nytte å bruke langorv. Det tok nok på ryggene til Olav P. Bø d.y. (født 1922) og Torleiv O. Bø (født 1903), der de slo med kortskaftet ljå, stuttorv. På dette bildet, som er tatt av Knut K. Bø i Hylesdalen i Valle, er det Birgit J. Bø (født 1868) som bruker høyriva. FOTO: SETESDALSMUSEETS SAMLINGER Lensmannsfamilie i slåtten: Dette bildet er fra Haugebirke i Valle i Fotograf Anna Lund har fått lensmann Ole Lund (t.v.) til å stille opp hele familien i full slåttehabitt. FOTO: SETESDALSMUSEETS SAMLING av høy, forteller Leonhard Jansen. Knut K. Homme (75) i Valle forteller at de slo gras på heia så sent som i Da kjørte de ut 14 lass med høy, husker han. Vi kunne bare slå annethvert år på heia, for graset vokser så seint der. Det var ikke uvanlig at hele familien dro på heia for å slå. Ofte tok de med seg både katt, geit, flatbrød og sukkerøl. Høyet ble kjørt til gards med hest og slede på vinterstid. 94 år gamle Arthur Lie forteller at det var en både slitsom og kald jobb. Noen ganger måtte far min og jeg overnatte i et lite tilbygg til høybua mens vi ventet på at det skulle bli skareføre i løpet av natta. Som vi frøys, minnes han. To typer. Det fins to typer ljå, det som i dalen kalles langorv og stuttorv. På garder med relativt store jorder slo de med langorv, altså ljå med langt skaft. På heia, der det var mye tuer og stein, ble stuttorv, altså den med kort skaft, brukt. Hvert år drar slåttedagen på Rygnestadtunet i Valle mange som både vil se og prøve selv, med stuttorv og langorv. Noen kommer for å slipe ljåblader og prate om slåttonn og høyonn. Og fremdeles er det noen på bygdene som husker høyonna, på godt og vondt. Tradisjonsbærere. Det var under slåttedagen på Rygnestad i fjor at fagkonsulent Anders Dalseg ved Setesdalsmuseet fikk ideen til å ar- 21

5 rangere workshop, der folk som ville vite mer om orv og ljå, kunne møtes. Jeg fant en gammel langorv som var en fin gjennomsnittsmodell, sagde ned noen osper og laget emner, forteller Dalseg når God Helg besøker workshopen på Setesdalsmuseet. Audar Aasheim (69) fra Iveland og Harald Lislevand (75) fra Longerak bruker skavkniven på hvert sitt langorvemne. Kunnskap har de fra før, men noe skal de hente fra andre kursdeltakere, og noe skal de gi. Veien blir til mens vi går, smiler Dalseg. Å lytte, diskutere og samle erfaringer er viktig når gammel kunnskap skal hentes fram og bringes videre. Det kan skrives side opp og side ned om hvordan orvet skal lages. Vanligst var det å lage det av bjørk, osp eller selje. Folk laget orvet sjøl. Det ble nøye tilpasset mannen. Små detaljer som vinkelen på orvet, avstanden mellom knaggene på orvet, vinkelen i forhold til marka, alt dette var viktig når du skulle gå ei uke å slå gras. Det var viktig at ljåen var lett å holde i, sier Dalseg. Aasheim og Lislevand ser stort på det at vi ukyndige sier ljå om både skaft og blad. Men det er selve bladet som i bunn og grunn heter ljå. Ljåblad som levebrød. Smiing av ljåblader var stor industri på Rysstad, forteller Leonhard Jansen. Gårdene var små, og folk måtte finne annen livberging enn garden. Å Rysstadmo æ husmenna nie, Å adde saman så kunn dei smie. Ha der kje vore så nyttugt fokk, Ha dei kje levt på så tjurr ei mo, Kan kunsten: Audar Aasheim (69) fra Iveland og Harald Lislevand (75) fra Longerak kan både bruke langorv og lage dem. Det gjelder å få rette fasongen, slik at ljåen blir god å bruke. Her er de i sving ved Setesdalsmuseets ljådag i vår. Samler: Spillemannen Hallvard T. Bjørgum har en stor samling ljåblad fra den tiden smedene på Rysstad var viden kjent for sine kvalitetsljåer. En av dem var Mikkjel Asbjørnson Kåvenes, som også var en fremragende munnharpespiller. Han døde i heter det i et dikt. Hele næringsgrunnlaget på Rysstad var å lage og selge ljåblad. Smedene gikk med bører av ljåblader til Vestlandet og Telemark og solgte ljåene de var så kjente for, sier Jansen. Ljåbladene fra Rysstad var av topp kvalitet, men selvsagt måtte disse også brynes og slipes av og til. Hvordan man holdt eggen mot slipesteinen var også noe som måtte læres. Og mens folk på Rysstad snur eggen fra seg, var det i Valle og Bykle vanlig å snu eggen mot seg. Ikke rart «ljåfolket» har mye å snakke om når de møtes. johs.bjoerkeli@hotmail.no Tradisjonsbærer: Anders Dalseg ved Setesdalsmuseet med egenprodusert langorv, laget etter denne gamle modellen. Kunsten å lage de gode, gamle ljåene er snart borte. Derfor arrangerte Setesdalsmuseet i vår workshop om temaet.