RAPPORT FRA HØRINGSKONFERANSEN OM LEVEKÅRENE FOR UTVIKLINGSHEMMEDE OG RÅDETS ANBEFALINGER OM TILTAK

Transkript

1 FORORD RAPPORT FRA HØRINGSKONFERANSEN OM LEVEKÅRENE FOR UTVIKLINGSHEMMEDE OG RÅDETS ANBEFALINGER OM TILTAK Statens råd for funksjonshemmede arrangerte 24. september d.å. høringskonferansen om utviklingshemmedes levekår i tråd med anmodningen fra Arbeids - og inkluderingsdepartementet jfr. brev av Departementet ønsket en best mulig oppsummering av dagens situasjon på ulike livsområder for utviklingshemmede og en drøfting av hvordan myndighetene framover bør arbeide for å sikre et tilfredsstillende tilbud. I forkant av høringskonferansen utarbeidet Sosial- og helsedirektoratet en rapport med en samlet kunnskap på området slik dette framstår i dag; Vi vil, vi vil, men får vi det til? I tillegg ble rapporten fra NIBR og Sintef, Bolig og tjenestetilbud for utviklingshemmede presentert. Høringskonferansens innledninger og debatt sammen med de framlagte rapportene ligger til grunn for rådets anbefalinger nedfelt i vedlagte dokument kalt Levekår for utviklingshemmede hvordan kan de bedres? Anbefalinger fra Statens råd for funksjonshemmede. Rådets primære anbefaling er at det settes ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede. I tillegg omtales livsområder rådet mener kan prioriteres allerede før et nytt offentlig utvalg gir sin innstilling. Siste del av denne rapporten er en oppsummering av konferansen. INNHOLDSFORTEGNELSE Program... 2 ANBEFALINGER FRA STATENS RÅD FOR FUNKSJONSHEMMEDE... 4 OPPSUMMERING FRA KONFERANSEN

2 Program Deltakelse og aktivt liv idealer for fall? Høringskonferanse om utviklingshemmedes levekår 16 år etter reformen 24. september 2007 Radisson SAS Scandinavia Hotel, Holbergsgate 30, Oslo Arrangør: Statens råd for funksjonshemmede Møteleder: Sidsel Maxwell Grasli, tidligere rådsmedlem i Statens råd for funksjonshemmede og tidligere forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) 08:00 Registrering og kaffe 09:00 Åpning Jan Tøssebro, leder Statens råd for funksjonshemmede 09:10 Et inkluderende samfunn Bjarne Håkon Hanssen, statsråd Arbeids- og inkluderingsdepartementet 09:30 Gode levekår for mennesker med utviklingshemming - utfordringer for sosial - og helsetjenestene Bjørn Guldvog, assisterende direktør Sosial og helsedirektoratet 09:40 Hva er det da som skal til? Om bestrebelsene for å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemming Johans Sandvin, professor, Høgskolen i Bodø 10:00 Utfordringer i tjenester til utviklingshemmede - sentrale tilsynserfaringer Lars E. Hanssen, direktør, Helsetilsynet 10:20 Pause med kaffe og kaker 10:40 Normalisering i revers? Bo - og tjenestesituasjon 10 år etter reformen. Ivar Brevik, forsker Norsk institutt for by - og regionforskning (NIBR) 11:00 Idealer og realiteter - hverdagen sett i et pårørendeperspektiv Arvid Roaas, Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende (LUPE) 11:10 Kort pause 11:20 Diskusjon og innspill etter formiddagens innlegg - spørsmål fra salen 12:30 Lunsj 13:30 En skole med rom for alle? 2

3 Peder Haug, professor Høgskulen i Volda 13:50 Diskusjon og innspill 14:10 Inkluderende arbeidsliv - også for utviklingshemmede? Terje Olsen, forsker Nordlandsforskning 14:30 Diskusjon og innspill 14:50 Pause med kaffe og frukt 15:20 Aktiv fritid for alle? Helene Holand, forbundsleder og Anne Jorunn Økland, tillitsvalgt, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) 15:40 Å bli gammel - dagens situasjon og fremtidige utfordringer Britt-Evy Westergaard, prosjektleder, Utviklingsprogrammet Aldring hos mennesker med utviklingshemning (UAU) 16:00 Diskusjon og innspill 16:20 Oppsummering Jan Tøssebro, rådsleder, Statens råd for funksjonshemmede 16:40 Tanker etter dagen sluttkommentarer Laila Gustavsen, statssekretær, Arbeids - og inkluderingsdepartementet 17:00 Slutt Om konferansen Det har gått 16 år siden ansvarsreformen ble satt ut livet. Er ideologien om normalisering og inkludering like levende som på 90-tallet, eller ser vi en avtakende oppmerksomhet? Hvor står vi i dag i forhold tjenester, bolig, utdanning, arbeid og fritid? Hvor ligger de store utfordringene? Hvilke grep må tas framover? Dette er blant de tema som berøres på høringskonferansen 24. september Målgruppe for konferansen Berørte departementer, direktorater, fylkesmennene, kommuner, funksjonshemmedes organisasjoner, ansattes organisasjoner, fag-, forsknings- og kompetansemiljøer. Statens råd for funksjonshemmede Statens råd for funksjonshemmede er et regjeringsoppnevnt, rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner, da særlig departementene og den øvrige statsforvaltningen. Rådet skal på et selvstendig og uavhengig grunnlag bidra med innspill og rådgivning til de sentrale myndigheters arbeid for at kunnskap om og hensynet til funksjonshemmedes deltakelse og likestilling kan bli ivaretatt. For mer informasjon om rådet, se: 3

4 LEVEKÅRENE FOR UTVIKLINGSHEMMEDE HVORDAN KAN DE BEDRES? ANBEFALINGER FRA STATENS RÅD FOR FUNKSJONSHEMMEDE Utgangspunktet for rådets anbefalinger er rådets høringskonferanse om utviklingshemmedes levekår 24. september, rådets oppsummering fra konferansen, samt Sosial- og helsedirektoratets rapport fra juni 2007, Vi vil, vi vil, men får vi det til? Konferansen med innledninger er nærmere omtalt på rådets nettsider Rådets anbefalinger er: at det settes ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede at det settes inn tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbudet til utviklingshemmede at det rettes spesiell oppmerksomhet på bruken av små stillingsbrøker i kommunene og at kompetansen må økes på alle tjenestenivåer. at det presiseres i lov og regelverk at tjenester skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke koples til bolig. at det gjøres undersøkelser vedrørende bruken av segregerte tilbud i skolen og en gjennomgang av skolens oppfølging av elever med utviklingshemming at kompetansen i NAV og i skolens rådgivningstjenesten styrkes at muligheten for aktiv fritid styrkes og at ledsagerbevis blir en nasjonal ordning, Ansvarsreformen dvs avviklingen av institusjonsomsorgen for psykisk utviklingshemmede og overføring av ansvaret for bo og tjenestetilbud for utviklingshemmede til kommunene, ble vedtatt i 1988 og formelt overført til kommunene i Reformen skulle gjennomføres fram til 1995, og ble i hovedsak gjennomført i årene Reformen bygget på normaliseringsprinsippet og likeverdsprinsippet. Hovedmålet i reformen var bedrede og mer normaliserte levekår for utviklingshemmede, gjøre det mulig å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfullt tilværelse i fellesskap med andre, samt å avvikle institusjonsomsorgen og bygge ut alternative tilbud. Ansvarsreformen var en stor og viktig reform fordi den økte oppmerksomheten og kunnskapen om utviklingshemmede og bidro til mer ressurser og konkret handling på både statlig og kommunalt nivå. Fra 1991 og fram til i dag, har det på de fleste områder skjedd en bedring av levekårene for utviklingshemmede. Utviklingshemmede flest bor i egen bolig med bra standard, går i barnehage og nærskole, og er i en eller annen form for arbeid/ dagaktivitet. Høringskonferansen og rapporten fra Sosial- og helsedirektoratet viser likevel at mye gjenstår før vi når ansvarsreformens mål om normalisering og likeverd for utviklingshemmede. Det ser ut til at utviklingen står i stampe og også har reversert på enkelte områder 4

5 Rådet foreslår at det settes ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede. Konferansen og direktoratets rapport, viser at det er behov for en ny gjennomgang på alle livsområder. Utviklingshemmede er en sårbar gruppe hvor det er viktig å sikre en kontinuerlig oppfølging og jevnlig gjennomgang av status. Det ble gjennomført en levekårsundersøkelse 10 år etter reformen, og rådet mener at det er nødvendig med en ny gjennomgang. Et offentlig utvalg vil sikre en ny gjennomgang av status, og skape engasjement og fornyet oppmerksomhet om utviklingshemmedes livssituasjon. Utvalget bør foreslå tiltak på statlig og kommunalt nivå og strategier for iverksetting av disse. Rådet vil understreke at utvalget bør se på helheten og sammenhengen mellom ulike livsområder som f.eks bolig og tjenester, skole og arbeid med mer. Det å oppnevne et nytt offentlig utvalg er rådets primære anbefaling. Nedenfor vil vi dessuten omtale livsområder som vi mener kan prioriteres allerede før et slikt utvalg gir sin innstilling. Dette gjelder områdene; bolig, tjenester, skole, arbeid og fritid/ ferie. Rådet kommer med følgende forslag: Rådet foreslår at det settes inn tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbudet til utviklingshemmede Under høringskonferansen om levekårene for utviklingshemmede ble det vist til en bosetningsform preget av segregert integrering der mange utviklingshemmede er bosatt i omsorgskomplekser, noen ganger nært et sykehjem. Det ble stilt spørsmål ved om man er på vei mot et enda mer segregert bosetningsmønster med stadig større samlokaliseringer og tunge kollektive strukturer ( Brevik 2007). Det kan vises til flere eksempler på nettopp dette. Oslo kommune skiller seg spesielt ut. Ved Vestre Haugen, som tidligere var en av Oslos sentralinstitusjoner, er det for eksempel planlagt bolig med plass til opptil 60 beboere. Dette skjer på tvers av politiske signaler, og uten at noen har kunnet påvise at dette er kostnadseffektivt. I følge Brevik kan en kun dokumentere stordriftsfordeler i boenheter med opptil fem eller seks beboere i samme bofellesskap ( Brevik 2007). Rådet finner det urovekkende at gamle tanker og ideer om segregering og institusjonalisering er på vei tilbake. Rådet mener at Husbankens retningslinjer for finansiering av bolig er et sentralt incentiv i forhold til de valg kommunen foretar mht utforming, standard og plassering av boliger for utviklingshemmede. Målene i Ansvarsreformen var at flest mulig skulle få eie eller leie egen bolig med tilsvarende utforming, standard og plassering som øvrige boliger, og det var et overordnet mål at tiltak og tjenester så langt som mulig skulle utformes slik at man unngikk institusjonspreg. Antall beboere i hver bolig var ofte fra tre til fem personer. I Husbankens rundskriv HB 1212, kap 4 er det utarbeidet retningslinjer for finansiering av boliger under Ansvarsreformen. Her heter det at boligene skal: 5

6 være en vanlig bolig i et vanlig bomiljø være tjenlige for andre typer hushold i framtida være selvstendige leiligheter og at bokollektiv bare brukes til kortvarig avlastning ha livsløpsstandard hvor minsteareal for 2- roms leilighet er 50 kvm og ved livsløpsstandard 55 kvm, og hvor fellesareal er tilleggsareal Når det gjelder levekårene for mennesker med utviklingshemming står boligforholdene i en særstilling. Målene i ansvarsreformen var at flest mulig skulle få eie eller leie egen bolig med tilsvarende utforming, standard og plassering som øvrige boliger. I Breviks undersøkelse (2007) framgår at det bare er et fåtall av personer med utviklingshemming som bor i boliger de selv eier. Mange pårørende som har planlagt å kjøpe eller bygge bolig for sin utviklingshemmede sønn eller datter, har fått signaler fra sine respektive kommuner om at de da ikke kan regne med å få tilstrekkelig hjelp og tilsyn fra kommunens pleie - og omsorgsetat. Av trygghetsgrunner har derfor mange ikke våget å investere i egen bolig, men heller takket ja til en kommunal og bemannet bolig. Rådet har fått urovekkende meldinger om at disse boligene kan være svært dyre slik at utviklingshemmede havner i en fattigdomsfelle, med stram økonomi og svært begrensede muligheter til å leve et aktivt liv utenfor boligen. Omsorgsboliger Siden 1994 har Husbanken gitt lån og tilskudd til omsorgsboliger, som er definert som alt fra selvstendige boliger, bofellesskap, til enheter i bokollektiv og lignende. Det gis lån til boliger med eller uten tilknyttede fellesareal og servicelokaler, og boligen skal tilrettelegges slik at det er mulig å gi heldøgns pleie og omsorg etter lov om Helsetjenester i kommunen av 19 november 1982 nr annet ledd og Lov om sosiale tjenester av 13 desember 1991 nr Kommunen må dokumentere at det er opprettet heldøgns pleie - og omsorgstjenester i kommunen. Omsorgsboligen bør ligge sentralt plassert i lokalsamfunnet og nær base for omsorgstjenester, slik at heldøgns pleie og omsorgstjeneste er lett tilgjengelige. Boligene skal være utformet slik at de egner seg for eldre, funksjonshemmede og andre med behov for pleie og omsorg (HB 7.B.3 Retningslinjer for lån til omsorgsboliger fra Husbanken). Omsorgsboligen er planlagt med utgangspunkt i eldres behov, men målgruppen for disse boligene har stadig blitt utvidet bl.a til utviklingshemmede, mennesker med krevende funksjonsnedsettelser og personer med psykiske lidelser. I 2005 utgjør personer med utviklingshemming ca halvparten av beboerne under 67 år i disse boligene ( Brevik 2007). I oppfølgingen av omsorgsplanen for 2015, varsler regjeringen i statsbudsjettet for 2008 om et investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger fra Husbanken. Det gis ,- pr sykehjemsplass og kr ,- pr omsorgsbolig. Målgruppen er heldøgnstjeneste til eldre og personer med langvarige somatiske sykdommer, 6

7 utviklingshemming, psykiske og sosiale problemer. Dette er incentiver som vil forsterke kommunens tendens til å bygge omsorgsboliger for personer med utviklingshemming i stedet for å bygge boliger som er mer lik ordinære boliger. En av årsakene til at det nå lages store bofellesskap kan være at kommunen har fått ansvaret for stadig flere eldre, samt brukere med rusproblemer og/ eller psykiske lidelser i tillegg til utviklingshemmede. For å hindre uheldig samlokalisering og anbefaler rådet at Husbankens retningslinjer for finansiering og eventuelt andre incentiver gjennomgås og revideres slik at utbygging av nye boliger blir mer i tråd med retningslinjene fra reformperioden. Formålet må være å gi utviklingshemmede et eget hjem og ikke en bolig med institusjonspreg. Rådet mener at det bør utarbeides retningslinjer for nivå på kommunal husleie. Husleien bør ligge på et nivå som sikrer at leiers resterende inntekt er tilstrekkelig for å dekke behovet for mat, klær og aktiviteter. Rådet anbefaler at det rettes spesiell oppmerksomhet på bruken av små stillingsbrøker i kommunene. Det er behov for å øke kompetansen om utviklingshemmede på alle tjenestenivåer i kommunene. Rådet mener det er spesielt viktig å styrke kommunenes faglige ledelse. Mange små stillingsbrøker og mangel på fagkompetanse kan medføre dårlig kvalitet i tjenestene og mangel på helhet og sammenheng i hverdagen. Rådet mener at det er behov for spesiell oppmerksomhet på bruken av små stillingsbrøker og mangel på kompetanse i kommunene, og foreslår at det settes i gang tiltak for å styrke kommunenes faglige ledelse, slik at kommunene bedre kan ivareta det faglige aspekt i tjenestene. Rådet er kjent med at NAKU skal jobbe for å øke kompetansen om utviklingshemmede i kommunene, og vil i den anledning påpeke at kompetansen om utviklingshemmede bør styrkes på alle tjenesteområder og på alle tjenestenivå i kommunen. Det må presiseres i lov og regelverk at tjenester skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke koples til bolig. Rådet forslår at det gjøres undersøkelser og utarbeides klarere retningslinjer vedrørende utforming, bruk og oppfølging av individuell plan og enkeltvedtak. Under reformperioden var tjenestene til utviklingshemmede en integrert del av det øvrige tjenestetilbud, og tjenestene til utviklingshemmede ble gitt på lik linje med andre som trengte tjenester i hjemmet. Til forskjell fra dette, er et dominerende trekk i dagens omsorgsboliger en omfattende bruk av personalbase (Brevik 2007). Mange personer som i utgangspunktet ikke har behov for heldøgns pleie og omsorg, blir plassert i boliger hvor nettopp dette er hovedkriteriet. Tjenestene følger boligen og gis ikke ut fra den enkeltes behov, og boligen kan lett bli mer lik en institusjon enn et hjem. I mange tilfeller forsterkes institusjonspreget ved at den enkelte beboer ikke får være med på å bestemme hvem han eller hun skal bo sammen med. 7

8 Helsetilsynets rapporter viser til store variasjoner fra kommune til kommune, men noen generelle trekk er allikevel dominerende. Det som kan nevnes er manglende individuell plan og manglende enkeltvedtak hvor det vises til at behovet anses dekket gjennom fellesløsninger i boligen. Manglende konkretisering av innhold i enkeltvedtaket med henvisning til ukeplanen som ikke er rettslig bindende og uten klageadgang. I tillegg blir vedtakene ikke evaluert og fulgt opp tilstrekkelig, og et endret behov resulterer ikke nødvendigvis til en endring av enkeltvedtaket/ tiltaket (Hansen, Helsetilsynet 2007). Når det gjelder individuell plan, gir funnene lite informasjon om hvordan den følges opp. Det at en individuell plan foreligger innebærer ikke nødvendigvis at den evalueres og følges opp slik den skal. Det avdekkes også manglende oppfølging av retningslinjer som følger av loven om bruk av makt og tvang, hvor resultatet kan bli en mer ukontrollert bruk av makt og tvang (Hanssen, Helsetilsynet 2007) Større samlokalisering kan medføre et langt dårligere tjenestetilbud og en langt dårligere rettsikkerhet for personer med utviklingshemming. Rådet mener at det er behov for en presisering av at tjenester skal gis på individuelt grunnlag og ikke koples til bolig. Rådet ber samtidig om at det foretas undersøkelser og utarbeides klarere retningslinjer vedrørende utforming, bruk og oppfølging av individuell plan og enkeltvedtak. Rådet foreslår at det utarbeides retningslinjer og rutiner for samhandling og oppfølging fra fastlege og helsepersonell, og at kompetansen styrkes Mennesker med utviklingshemming har overhyppighet av en rekke sykdommer og økt dødelighet sammenlignet med resten av befolkningen. Når det gjelder helsetjenester, avdekker rapporten Vi vil, vi vil, men får vi det til? fra Sosial - og helsedirektoratet at helsevesenet ikke gir et tilfredsstillende tilbud til personer med utviklingshemming. Rapporten avdekker et høyt forbruk av antipsykotiske legemidler. Utfordrende atferd er hovedårsaken, og medikamentell behandling er ofte førstevalget. I tillegg avdekker rapporten bruk av foreldet medisin. Personer med utviklingshemming har problemer med å forstå egen sykdom, og kan ikke ivareta egen helse. De er derfor i langt større grad enn andre avhengig av en aktivt oppsøkende helsetjeneste. Undersøkelsen avdekker at fastlegen i alt for liten grad har kunnskap om personer med utviklingshemming, og at fastlegens ansvar og rolle er uklar. Rådet anbefaler at det utarbeides retningslinjer og rutiner som legger opp til en aktiv og oppsøkende helsetjeneste hvor fastlegen har en nøkkelrolle. Det er viktig at legen har kompetanse om utviklingshemmede slik at møtet (konsultasjonen) mellom legen og den utviklingshemmede blir så godt som mulig. Det bør også utarbeides rutiner for oppfølging, spesielt i forhold til medikamentbruk, samt standard for samhandling med omsorgstjenesten om felles pasienter. 8

9 Rådet foreslår at det gjøres undersøkelser vedrørende bruken av spesialskole eller andre segregerte tilbud. Det bør utarbeides bedre systemer for kontroll av skolens oppfølging av elever med utviklingshemming. Undersøkelser tyder på en manglende tilrettelegging av undervisningen for utviklingshemmede elever i ordinær undervisning og en tilsvarende økning i tendensen til segregering ( Haug 2007) Oslo skiller seg spesielt ut ved en sterkere tendens til å benytte spesialskole framfor normalskole i forhold til resten av landet. 2 % av elevene i Oslo går i spesialskole/ segregerte tilbud, mens det er snakk om 0,5 % i resten av landet. Rådet mener at det bør foretas undersøkelser som ser på hvorfor Oslo velger å organisere skolen annerledes enn resten av landet. Rådet mener det bør gjøres systematiske undersøkelser som ser på hvor godt rustet lærerne er i forhold til å møte det mangfold som eksisterer i skolen. Spesielt bør lærerutdanningen gjennomgås. Det er behov for mer forskning om innholdet i undervisningen som gis til utviklingshemmede i skolen, og hvordan læringen kan legges opp for å gi et godt utbytte for den enkelte. Kommunene bør følges opp for å få bedre kontrollrutiner som sikrer at elever med utviklingshemming får den undervisningen de har krav på. (Viser for øvrig til rådets innspill til KD i brev ) Rådet foreslår å styrke kompetansen i NAV og i videregående skoles rådgivningstjeneste for at flere personer med utviklingshemming skal kunne sysselsettes i ordinært arbeid. Undersøkelser viser at de fleste med utviklingshemming er tilknyttet et dagsenter eller VTA og at svært få er i ordinært arbeid til tross for at flere av dem utmerket kunne klart å mestre et vanlig arbeid (Olsen 2007). På konferansen ble manglende ambisjoner oppgitt som en hovedårsak. Rådet anbefaler å øke kompetanse om utviklingshemmede i NAV, og at rådgivningstjenesten i videregående skole styrkes for at skolen i samarbeid med NAV, skal kunne få til bedre overgang fra skole til arbeid for personer med utviklingshemming. Handlingsplanen for økt sysselsetting av funksjonshemmede i offentlig sektor, bør også omfatte ansettelse av utviklingshemmede. Rådet foreslår at muligheten for aktiv fritid styrkes ved at ledsagerbeviset blir en nasjonal ordning, samt at utgifter til støttekontakt dekkes av det offentlige. Retten og muligheten til ferie bør styrkes Området ferie og fritid blir i undersøkelsen Utviklingshemmedes levekår 10 år etter reformen omtalt som institusjonsavviklingens taper. Tjenester gis ikke individuelt fordi behovet anses dekket i boligen. Andre faktorer som spiller inn er personlig økonomi og mangel på ordninger som gjør fritid og ferie mulig. Undersøkelser tyder på at utviklingshemmede selv ofte må betale ekstrautgifter til støttekontakt og andre hjelpere i forhold til å delta på fritidsaktiviteter. Det blir dyrt å betale for en ekstra person når en skal på konsert, kino eller kafe. Mange utviklingshemmede har derfor få eller ingen mulighet for ferie og fritid. I Fontene nr. 11 ( 2007), vises det til hvordan mestring av en fritidsaktivitet kan være første steget inn i en jobbaktivitet, og at det å 9

10 kunne delta i en fritidsaktivitet ofte kan ha større betydning for mange enn det man tidligere har antatt. Ledsagerbevis er en ordning som er god for bruker og billig for kommunen. Rådet mener sentrale myndigheter bør bidra til at Ledsagerbevis blir en nasjonal ordning. Rådet mener at også økonomiske merkostnader til støttekontakt må dekkes av kommunen. For mange utviklingshemmede med behov for tjenester, har det vært spesielt vanskelig å reise på ferie fordi kommunen ikke stiller med nødvendige ressurser for å få dette til. Noen kommuner løser dette ved å holde dagaktivitetssentrene oppe hele sommeren slik at utviklingshemmede tilbys kommunal dagaktivitet også i ferietiden i stedet for ferie. Rådet ber om at retten til ferie for utviklingshemmede styrkes. Statens råd for funksjonshemmede 7. november

11 OPPSUMMERING FRA KONFERANSEN 11

12 Deltakelse og aktivt liv idealer for fall? Høringskonferansen om utviklingshemmedes levekår 16 år etter reformen, 24.september Vi trenger et nytt Lossius-utvalg Mangelfull rettssikkerhet, mangel på medbestemmelse, utilfredsstillende tjenester og stor belastning på pårørende er tilbakevendende problem. Regjeringens holdning er imidlertid klar: Vi skal ha et inkluderende samfunn. Alle skal med. For å realisere idealet om å bli verdens mest inkluderende samfunn, må utviklingshemmedes levekår og rettssikkerhet styrkes. Et viktig ledd i denne strategien kan være å sette ned et utvalg som ser på alle sider av utviklingshemmedes livsvilkår. Dette sa statsråd Bjarne Håkon Hanssen i sin innledning på konferansen. Rådets leder gikk i sin oppsummering inn for at det umiddelbart blir opprettet en komité for å få trykket tilbake på denne prosessen. Store utfordringer for sosial- og helsetjenestene Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Sosial- og helsedirektoratet (Shdir), understreket i sin innledning at det har skjedd en vesentlig og gledelig bedring av levekårene for utviklingshemmede etter Utviklingshemmede flest bor i egen bolig med bra standard, har tjenester, går i barnehage og nærskole, og mange er i en eller annen form for arbeid/aktivitet. Men det gjenstår fortsatt mange utfordringer knyttet til viktige områder som rettssikkerhet, tjenester og levekår. Sosial- og helsedirektoratet ga i sommer ut en rapport om utviklingshemmedes levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet. Rapporten Vi vil, vi vil, men får vi det til? viser at både primær- og spesialisthelsetjenesten må styrkes. På bakgrunn av denne rapporten mener Shdir det er viktig å få til: bedre oppfølging av helsetilstanden til personer med psykisk utviklingshemming bedre koordinering av helsetjenestene lokalt og mellom kommuner og spesialisttjenesten. evaluering av bruk av medisiner Flere undersøkelser viser at det er en bekymringsfull økning i medisinbruk blant utviklingshemmede. Brukere blir for ofte stående på samme medikament over år uten god oppfølging. Vi ser også et høyt og økende forbruk av gammeldagse legemidler, sa Guldvog: Dette gjelder særlig medisiner som nå i liten grad brukes av andre pasientgrupper, fordi de enten ikke har ønsket effekt eller ofte gir omfattende bivirkninger. Slike medisiner foreskrives fortsatt til utviklingshemmede. Shdir ønsker et bredt samarbeid for å bedre helsetjenestene til utviklingshemmede og bidra til økt kompetanse både hos primærlegene og i spesialisttjenesten. 12

13 Pasientombudsordningen skal ivareta utviklingshemmede, og det er nå foreslått at ombudsordningen også skal omfatte sosiale tjenester. Rapporten viser at det er påfallende forskjeller når det gjelder andelen psykisk utviklingshemmede som mottar grunn- og hjelpestønad fra Folketrygden sammenlignet med andre diagnosegrupper som har tilsvarende funksjonsnedsettelser. (Down s syndrom eller barneautisme). Det er et langt færre som mottar grunn og hjelpestønad blant dem som betegnes som psykisk utviklingshemmet sammenlignet med dem som har en diagnose. Årsakene til disse forskjellene er ikke kjent. Mottakerens alder kan ha betydning, men dette bør imidlertid undersøkes nærmere. Individuell plan Ordninger som brukerstyrt personlig assistanse og individuell plan kan gi god og sammenhengende oppfølging og understøtte en god hverdag. Individuell plan er et godt redskap for å samordne tjenestene for utviklingshemmede, og gir en mulighet for at brukere uten egen stemme blir ivaretatt på en god måte og får innflytelse over egen hverdag. Shdir vil i 2007 og 2008 forsterke arbeidet med individuell plan og bidra til å synliggjøre den retten tjenestemottakeren har og plikten tjenesteyter har, med utgangspunkt i Forskrift om individuell plan. Videre understreket han behovet for kompetanseøkning i tjenesteapparatet og behovet for å styrke både grunnutdanningene i helse- og sosialtjenesten og medisinerutdanningen. Som et ledd i å forbedre kompetansen og rekrutteringen blant personell som arbeider med utviklingshemmede, ble NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning) etablert 1. februar Senteret er lokalisert til Høgskolen i Sør- Trøndelag og skal ha som hovedoppgave å øke kompetansen hos dem som yter tjenester til utviklingshemmede i kommunene. Våre mentale bilder Rådets tidligere leder, professor Johans Sandvin ved Høgskolen i Bodø, poengterte i sin innledning at reformen i sin tid var en radikal reform, men at dagens omsorg for utviklingshemmede ikke framstår som særlig radikal. Utviklingen går sakte, det står nærmest i stampe, sa han. Spørsmålet blir da hvorfor det er slik. Sandvin viste til noen forklaringer som har vært satt fram: Ambisjonene har vært for høye Rettighetene er for svake Kommunene opplever prioriteringskrise Utviklingshemmede har ingen sterke faggrupper til å forsvare seg 13

14 Selv mente han området har for liten oppmerksomhet, og sa at levekår for utviklingshemmede har liten politisk symbolverdi, og at det trengs en reform for å få oppmerksomhet. Han viste også til erfaringer fra Sverige og mente en sterkere rettighetsfesting ville hatt betydning. Det han likevel snakket mest om, er de begrensningene hver og en av oss bærer med oss, nemlig våre egne forventninger våre mentale bilder - av hva som er mulig. Det eksisterer flotte mål og idealer, men tror vi egentlig på dem? Er vi i det hele tatt i stand til å visualisere for vårt indre blikk hva full inkludering og normaliserte livsvilkår for utviklingshemmede i praksis vil kunne være? Eller er vi så styrt av historiske og kulturelle bilder og stereotypier at slike ideal bare blir retoriske øvelser? Mennesket som sosialt individ utvikles ved at vi speiler oss i andre menneskers forventninger til oss. Vi er i høy grad sosiale konstruksjoner. Våre forestillinger om og forventninger til utviklingshemmede representerer en vesentlig begrensning både for utviklingshemmedes muligheter og tilgang til rolle og identitet. Dette gjelder enten det dreier seg om jobb, tilgangen til det offentlige rom eller også for den politiske viljen til å handle. Det er synd at vi har så vanskelig for å se utover våre egne kategoriske forestillinger, sa Sandvin, som påpekte at utviklingshemmede sjøl bidrar til å sprenge disse forestillingene. Det aller viktigste for å skape andre bilder, er utviklingshemmedes egne innspill. Han understreket også behovet for å styrke ordningen med individuell plan slik at alle personer med utviklingshemming får tildelt en personlig koordinator i kommunen. Manglende rettssikkerhet Helsetilsynets direktør, Lars E. Hansen, ga i sin innledning mange eksempler på at tjenestene til utviklingshemmede varierer og at det er store forskjeller fra kommune til kommune. Fylkesmennene gjennomførte i 2005 og 2006 tilsyn med rettssikkerhet knyttet til bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming. Bare ¼ av kommune ble undersøkt. Når det gjelder barnehabilitering, ble bare ti prosent av kommunene undersøkt. Erfaringene viser at når det er fattet vedtak om bruk av tvang og makt, skjer det ofte en positiv endring for bruker ved at tvangsbruken reduseres over tid. Disse erfaringene kan tyde på at lovregulering av bruk av tvang og makt har hatt positiv effekt. Men tilsynene avdekker også at kommunene mangler oversikt over og kontroll med bruk av tvang og makt, noe som innebærer en økt risiko for tvangsbruk. Vi finner at kommunene ikke i tilstrekkelig grad sikrer at andre løsninger prøves før tvang tas i bruk, sa Hansen. Han beklaget at situasjoner som kan gi informasjon om nødvendig forbedringsarbeid, både knyttet til den enkelte bruker og tjenester generelt, ikke fanges opp. Tilsynene viste en rekke avvik som er lovbrudd. Flere av de undersøkte kommunene sikrer ikke at tjenestetilbud endres i samsvar med endringer i behov hos brukere og iverksetter ikke nødvendige tiltak når det gjelder planlegging og organisering, tjenesteutførelse og rapportering til de 14

15 ansvarlige. Kommunens ledelse kan derfor ikke vite om utviklingshemmede mottar et forsvarlig tjenestetilbud, eller om tvang og makt blir virkemiddel for å kompensere for mangelfulle tjenester. Tilsyn med barnehabiliteringen viste at tjenestene varierer til dels svært mye, og at de ikke er likeverdige. Det er store forskjeller i tilbudene i og mellom kommuner og spesialisthelsetjenester. Tilsynet kartla om funksjonshemmede barn ble fanget opp og fikk individuelt tilrettelagte og koordinerte tjenester. Resultatet var nedslående. I nær tre fjerdedeler av kommunene ble det funnet mangler i rutiner og tiltak som skal sikre koordinert planlegging og regelmessig oppfølging av habiliteringstjenester i samarbeid med barn og foreldre. Utviklingshemmede har ofte behov for tjenester fra mange instanser, noe som innebærer en større risiko for svikt hvis ingen har denne koordinerende rollen. I praksis var det foreldrene som hadde denne rollen. Tilsynet avdekket manglende bruk av individuell plan som verktøy for individuell planlegging og tilrettelegging: Kommunene sikrer ikke at arbeid med individuell plan igangsettes og utarbeides. Funnene gir lite informasjon om hvorvidt individuell plan iverksettes og fungerer der plan er utarbeidet. Hansen la i sin innledning vekt på at det er et lederansvar å sørge for rutiner for registrering av feil og uønskede hendelser. Dette er viktig for å kunne lære av sine feil og sikre forbedringer. Han etterlyste lærende organisasjoner og la vekt på at det var store forskjeller mellom kommunene. Vi kan flagge hver gang vi finner en individuell plan sa han, og påpekte at det i kommunesektoren var en rekke lovbrudd på dette området. Individuell plan er viktig for å høyne kvaliteten i tjenestetilbudene. Det er en arbeidsmåte og et redskap som kan være til stor hjelp, mest av alt fordi det er brukers plan. Det aller viktigste er ikke planen, men at bruker har en koordinator. Plikten til å lage en individuell plan er lovfestet, men utløser ingen individuelle rettigheter. Så lenge det ikke er sanksjoner knyttet til plikten er situasjonen uholdbar, mente Hansen. (se også s. 7). Tilsynet avdekket at en tredjedel av spesialisttjenesten ikke holdt fristen for å vurdere henvisninger innen 30 virkedager og behandlingsfrister som var satt. Det varierte om fastlegen ble involvert i planlegging og evaluering av habiliteringstiltak. Mange steder fikk fastlegen bare unntaksvis rapporter fra barnehabiliteringstjenesten når andre hadde henvist barna. Åtte av ti bor i kollektive boformer De omlag 5250 utviklingshemmede som bodde i institusjoner da reformperioden startet, har alle flyttet til egen bolig. De aller fleste bor i en kommunal bolig i et bofellesskap, men det har skjedd en større samlokalisering enn det en skulle ønske, 15

16 og det er svært få som eier sin bolig. Det er tunge kollektive strukturer over utviklingshemmedes bosituasjon, sa Ivar Brevik, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), i sitt foredrag som var basert på resultater fra prosjektet Bolig og tjenestetilbud for utviklingshemmede, utført ved NIBR og SINTEF Åtte av ti utviklingshemmede bor i kollektive boformer, noe som strider mot reformens mål i. 87 prosent bor under et kommunalt kollektivt regime. De fleste bor sammen med andre utviklingshemmede eller funksjonshemmede. Ivar Brevik brukte begrepet segregert integrering. Trenden er flerbolighus bygget for utviklingshemmede og leid ut av kommunen. En betydelig del av boligene skiller seg ut fra nabolaget. Tendensen går i retning av at disse gruppeboligene blir flere og større. Bare 12 prosent bor uavhengig av slike kommunale fellesskap. I følge kommunenes vurderinger av segregert integrering (jfr. s. 41 i Breviks foredrag) mener de fleste at utviklingshemmede har det best sammen med andre utviklingshemmede. Brevik stiller spørsmålstegn ved dette, og fastslår (s. 42) at det nå foregår en bevegelse fra segregert integrering i retning av boligsegregering. Flere utviklingshemmede er etter hvert bosatt i omsorgsboligkomplekser, noen ganger nært sykehjem. Selv om boligstandarden er rimelig god, bor de aller fleste i en bolig som merker seg ut, heter det i Sosial- og helsedirektoratets rapport Vi vil, vi vil, men får vi det til? ii : Mens folk flest snakker om huset mitt eller leiligheten min, svarer utviklingshemmede ofte at de bor i bolig. Mange av beboerne har heller ikke noen innflytelse på hvem de bor sammen med. Mange pårørende som har planlagt å kjøpe eller bygge bolig for sin sønn eller datter har fått signaler fra sine respektive kommuner om at de da ikke kunne regne med å få tilstrekkelig hjelp og tilsyn fra kommunens pleie- og omsorgsetat. Av trygghetsgrunner har derfor mange ikke våget å investere i en egen bolig, men heller takket ja til en kommunal og bemannet bolig, selv om sønn eller datter ikke hadde behov for en helkontinuerlig oppfølging heter det i rapporten. Mange foreldre får gjennom kontakt med kommunen, forståelsen av at de ikke kan regne med å få tjenester hvis de ikke bor i kommunale boliger. Det er behov for bedre rettledning av kommunene her. Utgangspunktet for tildeling og organisering av tjenester må være den enkelte brukers behov. Det er en tendens i retning av større boenheter i store og halvstore kommuner, med opptil 60 personer i ett bofellesskap. Dette er skremmende, hindrer integrering og er sterkt stigmatiserende. I følge Brevik er det bare i boenheter opptil fem til seks personer i samme bofellesskap det er stordriftsfordeler å hente. Bolig med personalbase Brevik viste til at i dag er det 2 av 3 utviklingshemmede som får praktisk bistand fra de hjembaserte tjenestene fra personale organisert i personalbase, dvs. i egne 16

17 lokaler tilknyttet boliganlegget. I fellesskapsboliger gjelder dette 9 av 10 beboere. I samlokaliserte boliger gjelder det 73%. I følge kommunenes vurderinger er det bare 2 av 10 utviklingshemmede som ikke trenger til personalbase. Brevik understreket at det er stort behov for å drøfte utviklingen på dette området, og ikke minst i hvilken grad denne formen for omsorg skiller seg ut fra institusjonsomsorgen. Ombudsordning Arvid Roaas, tidligere fylkesleder i LUPE, tok opp at de kommunale boligene ofte blir så dyre at beboerne blir fanget i en fattigdomsfelle: Husleien settes ekstremt høyt for en 40 kvadratmeters leilighet. Det er et paradoks at Stortinget vedtar reformen, men ikke har noen form for oppfølging og kvalitetskontroll med hensyn til realiseringen, sa han. Enkeltvedtakene som skulle sikre den enkelte rettssikkerhet, mangler i dag som hovedregel, og om de finnes, etterleves de ikke. At Stortinget avviste en egen ombudsordning for utviklingshemmede er en skam... Å foreslå å legge dem inn under Pasientombudet viser at enkelte politikere ikke forstår, eller vil forstå, at det er forskjell på å være syk og å være utviklingshemmede, sa han. Økt segregering i skolen Peder Haug, professor ved Høgskulen i Volda, viste i sin innledning til NOU 1988:28 der det blant annet står: Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent (...) Det er ikke bare et spørsmål om å heve prestasjonene hos dem som har høyere utdanning, men om bedre å utnytte evnene hos alle. Vi vet lite om utviklingshemmedes skolesituasjon. Temaet har vært lite prioritert innen forskning. Det vi imidlertid vet er at situasjonen varierer sterkt, avhengig av lokale prioriteringer. Skolen er ikke den samme fra klasse til klasse og fra elev til elev. Variasjonene er store, ikke mellom skoler, men mellom klasser og innen klasser. Noen grupper elever kommer systematisk dårligere ut enn andre. Det har vært stor motstand i skolen mot å kontrollere at planer blir gjennomført. En del av spesialundervisningen er ikke spesielt tilpasset de elevene som får den. Kommunene har ikke system for å kontrollere og følge opp spesialundervisningen. Haug konstaterte følgende utviklingstrekk: Det skjer en tiltagende segregering Mye av spesialundervisningen skjer i små klasser utenfor det ordinære gruppe- eller skolesystemet Nivådelingen er på vei tilbake i skolen 17

18 Hvordan vi kan kvalifisere lærere til det mangfoldet vi har i skolen, er et fraværende spørsmål i debatten om lærerutdanning. Mye av spesialundervisningen blir utført av assistenter uten formell utdanning Peder Haug viste til en OECD-rapport om inkludering: Å gi alle barn opplæring er mulig. Men det forutsetter ressurser både økonomisk, fysisk, materielt og med hensyn til kompetanse. Når opplæringen ikke fungerer betyr det at den ikke er prioritert. Elever med utviklingshemning har ingen garanti for at de får en skolegang de har utbytte av. Vi vet lite om det tilbudet elevene får. Det vi imidlertid vet er at utviklingshemmede som deltar i det organisatoriske undervisningsopplegget og i skoletimene sammen med de andre elevene, også deltar mer sosialt. Vi trenger ikke flere regler, men kontroll av at det som foregår er i tråd med det regelverket som eksisterer, mente Haug. I lang tid har heller ikkje skulen hatt omfattande tilsyn, oppfølging og kontroll av dei arbeidsmåtar skulen har nytta og dei resultat han har nådd. Det reflekterer måten norsk skule har vore styrt på. Dei viktigaste mekanismane har vore lover, forskrifter og planar. Ein har hatt stor motstand mot å kontrollere om desse er gjennomførte, og korleis. Konsekvensen har vist seg svært tydeleg: at det er til dels svært stor avstand mellom ideal og realitet, sa Haug. Selv om mange får spesialundervisning, er det i følge Haug usannsynlig at den vil kompensere for effekten av den kraftige normalitetstenkningen som skolen fortsatt står for. Vi har en skole der alle går, men ikke en skole der alle får gode vilkår for å fungere. Skal utviklingshemma få en bedre skole, er det er forutsetning at skolen blir bedre til å takle mangfold. I dag er skolen for ensrettet både i innhold og arbeidsmåter. Arbeid for alle Forsker Terje Olsen fra Nordlandsforskning innledet om inkluderende arbeidsliv og sa at arbeid og dagaktivitet har vært viktig i den offentlige omsorgspolitikken for utviklingshemmede i etterkrigstida, men med skiftende innretning og ulike formål. Samfunnet mangler noen ambisjoner på dette feltet, understreket han. Litt under halvparten av utviklingshemmede er i kommunale dagsentra, og litt under halvparten har varig tilrettelagt arbeid (VTA). Få har jobb på en vanlig arbeidsplass. Andelen uten dagaktivitet øker litt. Utviklingshemmede blir i arbeidslivet integrert med andre personer med funksjonsnedsettelser. Olsen etterlyste en diskusjon om hva som skal være videregående skoles ambisjon i forhold til disse elevene og om overgangen fra skole til arbeidsliv. Er lønnsarbeid det eneste saliggjørende, eller bør vi utvide arbeidsbegrepet til også å omfatte for 18

19 eksempel frivillig arbeid? I og med at vi har et arbeidsmarked som trenger folk, har vi en enestående mulighet til å starte denne diskusjonen. Olsen snakket om arbeidets ulike funksjoner som adelsmerke, egenutvikling, nytte for andre, hyggestue, tidsfordriv og stigma. Han rådet i denne omgang til å la spørsmålet om lønn og uførepensjon komme i annen rekke. -- Lønn er viktig ble det framhevet i debatten. Dagsentra har lett for å bli en sovepute. Det er uholdbart at hovedtilbudet er VTA og dagsentra, dvs. fysisk segregerte ordninger. Det må tilrettelegges bedre for tilbud i det ordinære arbeidslivet. Tidsubestemt lønnstilskudd til arbeidsgivere kan være en vei å gå. I debatten kom det også fram at Irland på to år har fjernet alle skjermete arbeidsplasser slik at utviklingshemmede nå har ordinært arbeid. Forutsetningen for at Irland har klart dette, er at de har et en personfokusert tilnærming slik at den enkelte blir støttet i å finne jobb. De har opprettholdt dagsentrene som sosiale møtesteder og serviceplasser. Alle er ute i ordinært arbeid, også personer med omfattende funksjonsnedsettelser. Arbeidet har skjedd gjennom prosjektet Conversion, et to-årig EU-program (for nærmere informasjon, se ) Irland har også gode erfaringer med rapporteringsplikt fra arbeidsgivere med bedrifter over 50 arbeidsplasser. Aktiv fritid for alle Ikke bare er det slitsomt å være utviklingshemmet. Det er sabla dyrt også, sa Anne Jorunn Økland, tillitsvalgt i NFU, da hun innledet om fritid sammen med forbundsleder Helene Holand. Økland påpekte hvor dyrt det blir når hun også må betale for støttekontakten og for ledsager på ferier. Til og med når en har fått tildelt støttekontakt er det kommuner som lar bruker selv betale støttekontaktens utgifter som billetter, reise og lignende. Helene Holand understreket at de som trenger ledsager på ferieturer, må få dekket utgiftene. Ellers blir det en grov forskjellsbehandling av dem som er avhengige av kommunale tjenester hele livet. Den praksisen som enkelte kommuner har innført, både når det gjelder organisering av tjenester og kravet om ekstra betaling fra tjenestemottaker, er klart diskriminerende. Vi mener at tjenestene altfor ofte organiseres i strid med retten til å få individuelt tilpassede tjenester, sa Holand. Holand framholdt også at de som trenger ledsager på ferieturer, må få dekket utgiftene, og at ledsagerbevis må kunne brukes i flere sammenhenger og i alle kommuner. Å bli gammel med utviklingshemming Vi vet for lite om aldringsprosessen hos utviklingshemmede og hvilke utfordringer dette vil gi kommunenes helse- og omsorgstjenester framover, sa prosjektleder Britt- Evy Westergaard i Utviklingsprogrammet Aldring hos mennesker med utviklingshemning (UAU) i sin innledning. Ca personer med 19

20 utviklingshemming mottar i dag helse- og sosialtjenester fra kommunene. UAU har ingen oversikt over hvor mange av disse som er eldre. Statistikken er mangelfull. Utviklingshemmedes egne stemmer er lite til stede i debatten om tjenester i eldre år. Westergaard var særlig bekymret for utviklingen for eldre med alvorlig og dyp utviklingshemning, og som manglet pårørende. UAU har gjennomført en undersøkelse om levealder og forventet forekomst av eldre med Downs syndrom i Norge. De har større sykelighet enn andre i eldre år, noe som kan stille store krav til kommunenes helse- og omsorgstjenester i nær framtid. Vertskommunene etter Ansvarsreformen har forholdsvis mange eldre, og dermed spesielle utfordringer i forhold til organiseringen av tjenestene. UAU anbefalte blant annet at man bør: Styrke forskning og skape møtepunkter for fagutvikling og forskning både nasjonalt og internasjonalt. Lage rutiner for kunnskapsformidling til tjenesteytere, tjenestemottakere og pårørende Utvikle kliniske verktøy til å oppdage, diagnostisere og følge opp helsesituasjonen Professor Kirsten Thorsen ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse hadde et innlegg i debatten om den doble diskrimineringen: Utviklingshemmede får verken lov til å pensjonere seg eller til å fortsette å jobbe i sitt eget tempo. Enten fortsetter de i samme aktivitet eller de pensjoneres til ingenting. Individuell plan er viktig Statssekretær Laila Gustavsen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet oppsummerte dagen. Hun understreket at den universelle veien står fast, at særtilbudene skal bygges ned og at individuell plan er viktig for å høyne kvaliteten i tjenestetilbudene. Gustavsen var spesielt opptatt av å få bukt med det som er problemet mange steder, nemlig ufrivillig deltid. Det er helt uholdbart å skulle få personer inn i huset sitt i løpet av en uke. I 2050 vil vi trengte nye årsverk i eldreomsorgen, det er en kjempeutfordring. Samtidig er det mennesker i arbeidsaktiv alder som står utenfor arbeidsstyrken. Mange som har tilstrekkelig kompetanse møter fordommer og slipper ikke inn i arbeidslivet, sa Gustavsen. Hun fremhevet at grunnlaget for en god tjeneste ligger i en stabil og kompetent bemanning som skaper trygge rammer i hverdagen, og hun stilte spørsmål om hva som skal til for å rekruttere gode, kompetente ansatte i hele stillinger. Hun viste til at kapasiteten på vernepleierutdanningen ikke øker, men heller går litt ned, og at det må et kjempeløft til for å møte behovene framover. Vi skal ha på plass en antidiskrimineringslov fra 2009, og lover å ta på alvor det som har kommet fram her i dag, avsluttet Laila Gustavsen. 20

21 Avsluttende kommentarer Et spørsmål flere stilte var om kommunene i dag har fått for stor frihet på bekostning av verdier. Skal kommunene få fortsette med å utøve selvråderett på bekostning av rettssikkerhet? Vi venter på store lovendringer som vil bedre rettssikkerheten for utviklingshemmede. Vergemålsloven er lovet ferdig flere ganger, men er foreløpig utsatt til Flere var opptatt av tidsaspektet i klagebehandlingen når enkeltvedtak ikke følges opp. Det kan ta opptil to år å få en klage som går videre til Fylkesmannen behandlet. Kommunene spekulerer i dette. i Ivar Brevik og Karin Høyland: Utviklingshemmedes bo - og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen. Samarbeidsrapport NIBR/SINTEF 2007: Dette er en undersøkelse i flere deler. Kommuneundersøkelsen består av personer i alderen år som bor i egen bolig. ii Utgitt i juni