EN ANNERLEDES VERDEN enn slik som vi umiddelbart erfarer at den er

Transkript

1 1 Advarsel! - En ANNERLEDES VERDEN er en meget provoserende bok med oppfatninger som ikke alltid stemmer overens med innholdet i dagens lærebøker i fysikk. - Boken EN ANNERLEDES VERDEN er også svært tung å lese. Og det er nødvendig å ha gode kunnskaper i fysikk for å kunne forstå innholdet i boken. - Innholdet i boken EN ANNERLEDES VERDEN bygger på en idè som det er særdeles vanskelig å fatte. Men boken presenterer den eneste eksisterende komplette unified field theory. Basert på bokens bærende idè har forfatteren arbeidet seg frem til rimelig logiske forklaringer på gravitasjonskraften, magnetisme, elektromagnetisme, lysets natur, atomenes oppbygning og meget mer. EN ANNERLEDES VERDEN enn slik som vi umiddelbart erfarer at den er Av Ben Rav 10. september 2006 Rettighetene til dette manuskriptet er lovbeskyttet. Eventuelle vesentlige idéer som er hentet fra dette manuskriptet må ikke formidles videre uten å oppgi kilden.

2 2 Innhold Forord Side 3 En idé som kan brukes til å forklare fysiske fenomen 5 Idéen brukt til å gi en mulig forklaring på: - Gravitasjonskraften 8 - Absolutt hastighet 14 - At energi er masse 17 -Vanlig lys 19 - Atomets oppbygning 28 - Molekylets oppbygning 34 - Kjernekraft 40 - Magnetisme 44 - Elektrisitet 47 - Elektromagnetisme 52 En fortelling om hvordan Verden kan ha blitt skapt 61 VEDLEGG 65 VEDLEGG II Kommentarer til Doppler-effekten 67

3 3 Forord Lærebøkene i fysikk beskriver kjente fysiske fenomen og lovene som gjelder for disse fenomenene. Disse beskrivelsene er viten fordi de er bevist med praktiske eksperimenter. Det fins ingen grunn til å tvile på denne viten. Det gjør selvfølgelig heller ikke forfatteren av dette manuskriptet. Hensikten med manuskriptet er ikke å betvile eksistensen av ett eller flere fysiske fenomen eller lovene som gjelder for dem, men å frembringe troverdige forklaringer på de fysiske fenomenene og hvorfor de opptrer slik som de gjør. Men lærebøkene i fysikk inneholder også hypoteser om hva vi tror om for eksempel atomstrukturer. Det er intet menneske som har sett et atom, og vi har ingen midler til å gå inn i et atom for på en direkte måte å undersøke eller måle hvordan et atom er skapt. Det vi vet om atomer er derfor bare hva vi har konstatert om hvordan de oppfører seg utad. Og på det grunnlaget har vi forestilt oss hvordan atomstrukturene kan være for å kunne tilfredsstille disse konstateringene om atomenes oppførsel seg imellom og overfor omgivelsene. Men slike forestillinger er ikke bevist viten. De er hypoteser som kan betviles hvis det er en sakelig grunn for det. I sitt arbeide med å søke etter troverdige forklaringer på fysiske fenomen har forfatteren av dette manuskriptet kommet frem til en grunnleggende idé som beskriver verden annerledes enn slik som vi umiddelbart erfarer at den er. I manuskriptet er denne grunnleggende idéen nøye beskrevet, og basert på denne idéen har forfatteren forsøkt å gi en brukbar forklaring på alle de fysiske fenomenene som er nevnt i manuskriptets innholdsfortegnelse. For å kunne passe til den grunnleggende idéen må også atomene være annerledes enn slik som de beskrives i dagens lærebøker. Dermed lanserer forfatteren en konkurrerende hypotese om hvordan atomene er bygget opp. At denne hypotesen og også den ovenfor nevnte grunnleggende idéen er riktige er sannsynliggjort i manuskriptet. Dette er gjort ved å vise at disse forestillingene gjør det mulig å gi ganske logiske, troverdige og detaljerte forklaringer på mange fysiske fenomen inklusive alle former for energi. Det oppsiktsvekkende er at disse forklaringene passer sammen uten at det oppstår noen konflikt dem imellom. På sidene er det også foretatt noen beregninger som er basert på manuskriptets hypoteser. Beregningene kartlegger kildene til den energien som avgis fra atomene ved fusjon- (og fisjon-) prosesser. Til sammenlikning med innholdet i dette manuskriptet er de forklaringene på fysiske fenomen og diverse andre hypoteser som vi finner i dagens lærebøker ufullstendige, og de er ofte lite detaljerte, og noen av dem synes å være i konflikt med hverandre, etc. Det er vel derfor ikke urimelig å påstå at alle vitenskapsmennenes strev etter å finne tilfredsstillende forklaringer på de fysiske fenomenene synes å gi for dårlige resultater. En forklaring på at vitenskapsmennene tilsynelatende møter uoverstigelige hindringer i sine anstrengelser kan være at de har en gal oppfatning av verden. Det vil i så fall si at de baserer sitt arbeide på gale forutsetninger og således rett og slett er på villspor. Forfatteren av dette manuskriptet mener derfor at det som følge av det ovennevnte må være av interesse å forfølge den idéen som han har kommet frem til, nemlig at verden er annerledes enn slik som vi umiddelbart erfarer den.

4 4 Den idéen som ligger til grunn for innholdet i dette manuskriptet krever imidlertid en del fantasi for å bli forstått. Denne idéen krever også et åpent sinn og vilje til å se ting annerledes enn det som er alminnelige oppfatninger i samfunnet. Men idéen kan tilsynelatende på en ukomplisert måte gi rimelig troverdige forklaringer på mange fysiske fenomen. Og da må de ovennevnte utfordringene anses som relativt små hindringer som det burde være mulig å komme seg gjennom for å oppnå innsyn inn i en verden med nye muligheter. Idéen for en verden som er annerledes enn det som vi umiddelbart erfarer er som følger: Det antas at det tomme verdensrommet slett ikke er tomt, men at det er fylt med en tett antimasse. I manuskriptet er denne antimassen kalt eter. Ordet eter er brukt fordi dette ordet har vært benyttet i tidligere tider da også tanken om at verdensrommet var fylt med noe dukket opp. Denne tanken har altså både kommet og gått tidligere. Men den eteren som dette manuskriptet beskriver har andre egenskaper enn den eteren som man forestilte seg i tidligere tider: - For det første finnes eteren i henhold til dette manuskriptet over alt også inn til atomenes innerste kjerne. Vi kan derfor oppfatte den massen og all energien som bygger opp vår verden som forurensninger i etermassen. Disse forurensningene fortrenger antimassen.. Stjernene, planetene, Jorden med alt som befinner seg på den, etc. er derfor i manuskriptet kalt fortrengninger av etermasse. På manuskriptets siste sider er det beskrevet en tenkt forklaring på hvordan eteren har fått disse forurensningene. Det betyr altså at det på disse sidene er forsøkt å gi en forklaring på hvordan Verden kan ha blitt skapt. - For det andre er eteren i henhold til manuskriptet en homogen og en utrolig tett og hard masse i hvilken det eksisterer et ufattelig stort trykk. - For det tredje eksisterer det en stasjonær grunnvibrasjon av hurtig vekslende trykk og sug i etermassen. Denne grunnvibrasjonen er like kraftig og beholder samme fase over store avstander. - For det fjerde skaper grunnvibrasjonen trykk- og sugbølger som farer gjennom eteren i like store mengder i alle retninger på samme tid. Disse trykk- og sugbølgene blir kalt eterbølger. Eterbølgene påvirkes ikke av hverandre. Men de påvirker og påvirkes av atomenes innerste kjerne og deres omgivelser således at eterbølgene bygger opp atomene og skaper og formidler alle energiformer som utgår fra atomene. - For det femte kan atomene og alt som er utgått fra dem bevege seg friksjonsløst i eteren. Det er trykk/ sug-vibrasjon i etermassen som gjør det mulig for atomene og alle energiformene som utgår fra dem å bevege seg friksjonsløst omkring i eteren. Men bevegelsesfriheten reguleres av hva som er mulig eller umulig for eterbølgene. Det er det som er mulig eller umulig for eterbølgene som er Naturens Lover. Eteren og eterbølgene kan ikke erfares på annen måte enn indirekte ved de fysiske fenomenene som de skaper rundt atomene. Idéen om etermasse og eterbølger slik som nevnt ovenfor er beskrevet og forklart nøye på de første sidene av dette manuskriptet. Forsøk på å forklare diverse fysiske fenomen basert på denne idéen kommer på de etterfølgende sidene.

5 5 En idé som kan brukes til å forklare fysiske fenomen. Iherdig intellektuelt arbeid utført av dyktige vitenskapsmenn har ført til dagens imponerende mengde av kunnskaper i faget fysikk. Ikke minst praktiske eksperimenter har hjulpet fysikerne til å finne frem til hvilke lover som gjelder for ulike fysiske prosesser og fenomen. Stadig er det blitt oppdaget nye fysiske fenomen, og som følge av disse gjøres det nye erkjennelser. Hvis vi ser tilbake i tid og så følger utviklingen frem til i dag, da ser vi hvordan de lærdes oppfatninger har forandret seg etter hvert som vitenskapsmennene oppdaget nye ting. Vi må tro at det samme vil skje også fremover i tid, slik at mange av de oppfatningene som gjør seg gjeldende i dag også før eller senere vil måtte forandres. Grunnen til at det som moderne vitenskap mener ofte må justeres og forandres er altså at naturen ikke umiddelbart forteller menneskene om sine hemmeligheter. Samme grunn har også gjort det vanskelig for vitenskapsmennene å finne forklaringer på de fysiske fenomenene som de på så dyktig måte beskriver. Det er viktig å nevne at det også er en annen grunn til at det ofte har vært vanskelig for vitenskapsmennene å få aksept for nye tanker om årsakene til fysiske fenomen: De oppfatningene som vi har av våre omgivelser i videste forstand av den verden som omgir oss er et resultat av vår egen fortolkning av de påvirkningene som vi har vært utsatt for gjennom hele vårt liv. Således vil de påvirkningene som vi mottar gjennom våre sanser lære oss å kjenne ting: Med vårt syn kan vi se tingene som omgir oss. Når vi tar på tingene føler vi at de er harde eller bløte, tunge eller lette, varme eller kalde, etc. Med andre sanser lærer vi at tingene kan ha lukt eller smak, og at verden er full av lyder. I vår daglige omgang med ting vinner vi altså erfaringer og lærer å kjenne våre omgivelser alt på grunnlag av de påvirkninger som vi mottar fra tingene. Disse påvirkningene tolker vi etter beste evne. Vi selv og våre medmennesker blir utsatt for de samme påvirkningene fra tingene omkring oss, og vi gjør de samme fortolkningene. Derfor får vi ofte de samme oppfatningene, og disse blir dermed dominerende oppfatninger i samfunnet. Og slike oppfatninger har vi stor tro på. Men ettersom verden ikke påvirker oss med informasjoner om alle sine hemmeligheter har ofte slike dominerende oppfatninger i samfunnet vist seg å være gale fordi de har vært basert på uriktig eller ufullstendig grunnlag. Likevel har det gjennom tidene gang etter gang vist seg vanskelig for vitenskapsmennene å få aksept for nye tanker når disse ikke er i overensstemmelse med de gjeldende dominerende oppfatningene i samfunnet. Som følge av de ovennevnte vanskelighetene er det fremdeles i dag mange fysiske fenomen som vitenskapsmennene ikke har funnet frem til gode forklaringer på. I dette manuskriptet gjøres det forsøk på å gi forklaringer på mange fysiske fenomen basert på en idé om at naturen fremdeles skjuler en svært viktig hemmelighet. Nemlig en hemmelighet som er avgjørende for å kunne se de forklaringene på fysiske fenomen som det synes hittil å ha vært så vanskelig å finne. Denne idéen bryter helt klart med dominerende oppfatninger i samfunnet. Men, kjære leser, vær snill og vis et åpent sinn og ærlig vilje til å vurdere om denne idéen kan være en reell mulighet. La det være helt klart at forfatteren av dette manuskriptet slett ikke anser idéen som noen umulig tanke. Han mener tvert imot at denne tanken er sannheten og at den beskriver verden slik som den i virkeligheten er! Det kreves en god fantasi for å kunne forstå idéen. Men det er bare etter å ha forstått idéen at lesning av den etterfølgende teksten i manuskriptet kan gi mening.

6 6 Så, kjære leser, trekk pusten og mobiliser hva du har av velvilje og fantasi: I henhold til vår oppfatning er det meste av vår verden tomt himmelrom. Det eneste som befinner seg i all denne tomheten er noen himmellegemer som i forhold til tomrommets størrelse er ubetydelig små. Det er disse himmellegemene det vil si stjerner, soler, planeter etc., og Jorden med det som befinner seg på den som vi oppfatter som ting. Alt det andre er tomrom ingenting. Her er det at vi skal bruke vår fantasi og tenke oss at denne oppfatningen er gal, og at verden er annerledes enn det som vi umiddelbart tror: Det vi oppfatter som tomrom er da langt fra tomt, men er tvert imot fylt med en tett antimasse. Vi må oppfatte denne antimassen som en slags positiv-masse. Da må altså den massen som vi selv og tingene våre består av bli oppfattet som negativ-masse. I det etterfølgende blir antimassen altså positiv-massen kalt eter. En fortelling om hvordan Verden kan ha blitt skapt er beskrevet i det siste kapitlet av denne boken. I henhold til denne idéen ble Verden skapt av intet. En skjelving spredte seg utover fra et punkt i intet og samtidig delte dette intet seg i positivt og negativt. Disse to typene av positiv og negativ masse støter hverandre vekk. Men det ble noe av den negative massen igjen i den positive massen som forurensninger. Det er altså den positive massen som jeg kaller etermasse, og det er de små forurensningene av den negative massen som bygger opp vår verden av i dag. Vi kan ikke se og våre menneskeskapte vitenskapelige instrumenter har ennå ikke registrert - eteren. Men det er altså det ufattelig store himmelhavet av eter og de ufattelig små forurensningene i eteren som har latt vår rike og kompliserte verden bygge seg opp av seg selv etter metoden prøve og feile, fordi forurensningene har egenskaper som har muliggjort dette. Eteren er en homogen og tett og hard masse som fyller hele verdensrommet, og som befinner seg over alt også inn til atomenes innerste kjerne. I denne etermassen eksisterer det en stasjonær grunnvibrasjon som er fortsettelsen av den ovennevnte skjelvingen. Grunnvibrasjonen er like kraftig og beholder samme fase over store avstander. I etermassen farer det også trykk- og sugbølger i like store mengder i alle retninger på samme tid. Disse trykk- og sugbølgene blir kalt eterbølger. Det er grunnvibrasjonen som skaper eterbølgene. Dette blir forklart nøyaktigere på side 16. Eterbølgene beveger seg i stor hastighet i rettlinjede baner, og de ankommer alltid til et stillestående punkt vedvarende med samme hastighet og med de samme bølgelengdene. (En eterbølge er en sammensatt bølge. Den består av bølger både med kort og lang lengde som setter seg sammen til en resulterende eterbølge). Tidsintervallet mellom to etterfølgende eterbølger til et stillestående punkt er derfor alltid det samme. Alle eterbølger har altså alltid samme hastighet. Eterbølgene beveger seg i like store mengder i alle retninger, og de påvirkes ikke av hverandre. Eterhavet altså verdensrommet er ikke rent, men er slik som nevnt ovenfor forurenset. Disse forurensningene er det som vi kan registrere som masse, lys, etc., det vil si som atomer og energi. Det er upraktisk å benytte begge begrepene positiv og negativ masse i en fortelling som denne. Det skaper lett forvirring. Derfor vil positiv masse heretter bli kalt etermasse. Og negativ masse som altså er forurensning i den positive massen og som derfor fortrenger den positive massen vil bli kalt fortrengt etermasse. I det etterfølgende blir altså bare begrepene etermasse og fortrengt etermasse benyttet. Eteren er en utrolig tett og hard masse i hvilken det eksisterer et ufattelig stort trykk. I denne eteren kan atomene og alt som er utgått fra dem bevege seg friksjonsløst. Atomkjernene er små vibrasjonskuler av fortrengt eter. Rundt disse kulene er det et vibrasjonsfelt av stående bølger i eteren. Når en eterbølge treffer en slik kule (atomkjerne) blir den nemlig reflektert slik at det oppstår stående bølger som til dels kan bestå av reell fortrengt

7 7 etermasse. (Det maksimale trykket og suget i disse stående bølgene vil avhenge av mange forskjellige ting. Men hvis suget blir tilstrekkelig stort, da vil det oppstå et slags vakuum i etermassen slik at den blir fortrengt. Men det er allerede her viktig å peke på at mengden av fortrengt etermasse i verden alltid er konstant. Slik må det være i henhold til fortellingen om hvordan Verden ble skapt). De stående bølgene formes som kuleskall rundt kulene (når de er alene) og danner til sammen vibrasjonsfeltet. Når en eterbølge med sin store hastighet treffer en vibrasjonskule forårsaker eterbølgens sammentrengning/ fortynning av etermasse det vil si økt/ redusert etertrykk - et kraftig støt/ sug på vibrasjonskulen. Eterbølgene påvirker og påvirkes også av den reelt fortrengte etermassen som de stående bølgene til dels består av, men stort sett passerer eterbølgene gjennom atomets vibrasjonsfelt. Ettersom atomkjernene det vil si vibrasjonskulene - er så små og befinner seg i stor avstand fra hverandre relativt til sin størrelse så passerer derfor mesteparten av eterbølgene gjennom det som vi oppfatter som masse omtrent slik som lys passerer gjennom gjennomsiktig luft, glass, etc. Dette vil bli forklart grundigere senere i boken. Vi lever i en ytterst rik, variert og komplisert verden av stjerner og planeter etc., som består av forskjellige grunnstoffer, lys og andre stråler og energiformer. Vi ser på vår egen planet hvordan disse grunnstoffene, lyset og de forskjellige energiformene etc. bygger opp fjell, sjø, luft, planter, dyr, dag og natt, vinter og sommer etc. Vi ser også hvordan verden stadig forandrer seg ved plantenes, dyrenes, sjøens, luftens, årstidenes etc. ustanselige bevegelser og fornyelser etc. Alt dette som vi oppfatter som verden og livet er bygget opp av atomer. Det er atomenes evne og villighet til å forandre seg og til å inngå foreninger eller atskillelser seg imellom som gjør verden og livet mulig. Således er lys, varme og andre energiformer et resultat av at atomer har forandret seg, og krystaller, vesker, gasser, organiske og uorganiske stoffer etc. er et resultat av at atomer har inngått foreninger og dannet forskjellige molekyler i ulike tilstander. I henhold til det som er nevnt ovenfor er altså atomene fortrengt etermasse som består av vibrasjonskuler med omgivende vibrasjonsfelt. Alle grunnstoffer er bygget opp av atomer, og grunnstoffets art avhenger av hvor mange vibrasjonskuler det er i atomet og av det omgivende vibrasjonsfeltet i vibrasjonskulenes nærhet. Et stoff kan befinne seg i forskjellige tilstander for eksempel som krystall, veske, gass etc., alt avhengig av hvordan atomene bygger opp stoffets molekyler, og dette igjen er avhengig av hvordan vibrasjonskulene i de forskjellige atomene er arrangert og av de omgivende vibrasjonsfeltene rundt de forskjellige gruppene av vibrasjonskuler. Eterbølgene beveger seg i like store mengder og hastigheter i alle retninger. Naturen gir alle atomkjerner en 0-hastighet når en bestemt betingelse er oppnådd. Det er eterbølgene som bestemmer hva denne betingelsen er for noe, nemlig der hvor alle eterbølgene møtes i like store hastigheter fra alle retninger - slik som det antas at det er her på Jorden. Dette vil bli grundigere kommentert senere i boken. Her på Jorden har altså alle atomer Solens antatte ca. 0-hastighet.( det vil si slik som vi tror og forutsetter her) pluss sirkulasjonshastigheten rundt Solen justert for Jordens rotasjonshastighet..som følge av naturens lov og orden er alle vibrasjonskuler alltid like store når betingelsene omkring vibrasjonskulene er de samme. Men en vibrasjonskule kan for eksempel overføre større eller mindre mengder med fortrengt etermasse til eller fra vibrasjonsfeltet som omgir vibrasjonskulen. Det er viktig å huske at reelt fortrengt etermasse aldri kan oppstå fra intet eller forsvinne til intet. Alle atomer av samme slag er også i utgangspunktet (i 0-hastighet etc.) alltid like. Det er allerede nevnt at et atom av et bestemt grunnstoff har en kjerne som består av et bestemt antall vibrasjonskuler, og at det rundt disse vibrasjonskulene befinner seg

8 8 et vibrasjonsfelt eller kalt et vibrasjonsmønster som er spesielt for bare det grunnstoffet. Vibrasjonsfeltet er bølger av fortrengt eter / sammentrykket eter. Disse bølgene er stående bølger som hver av dem korresponderer med sin bestemte bølge fra den sammensatte eterbølgen. Det vil si at hver av disse stående bølgene korresponderer med en eterbølge som har en bestemt bølgelengde og frekvens, og som derfor dytter/ suger på vibrasjonskulen og sin stående bølge med bestemte tidsintervaller. Vibrasjonskulen består av reelt fortrengt eter. Som allerede nevnt ovenfor blir eterbølgene påvirket av vibrasjonsfeltet i vibrasjonskulens nærhet. De stående bølgene som er aller nærmest vibrasjonskulen inneholder nemlig reelt fortrengt eter. Reelt fortrengt eter påvirker og påvirkes av eterbølgene og har således masse, eller vekt. Det er altså eterbølgene som skaper vibrasjonsfeltene av stående bølger omkring atomkjernens vibrasjonskuler og således bygger opp atomet. Vi skal senere i denne boken se hvordan de forskjellige former for energi dannes og utgår fra atomene, og at det også da alltid er eterbølger som formidler energi av ulike slag. Det er de mulighetene og begrensningene som ligger i eterbølgene som bestemmer hva atomer og energi kan eller ikke kan gjøre, og som således er Naturens Lover. Figuren nedenfor viser en vibrasjonskule med sitt nærmeste kuleskall (1. kuleskall) av de stående bølgene som forårsaker gravitasjon. De stående bølgene som forårsaker gravitasjon kalles G-bølger. (Se nærmere forklaringer nedenfor). Figuren viser trykkforholdet for G-bølgen i et bestemt øyeblikk. (Når trykket er minst i vibrasjonskulen og størst i kuleskallet.) På figuren illustreres de longitudinale trykkbølgene med transverse bølger. Vibrasjonskule G-bølge som forårsaker gravitasjon. Longitudinale bølger er her illustrert med transverse bølger 1. kuleskall av stående G-bølger En gjenstand er bygget opp av et meget stort antall atomer det vil i henhold til det som er forklart ovenfor si vibrasjonskuler med omgivende vibrasjonsfelt. Gjenstandens vekt er summen av vekten av alle vibrasjonskulene med vibrasjonsfeltene som befinner seg omkring vibrasjonskulene. Vi oppfatter i daglig liv gjenstandens vekt som dens evne til å bli trukket i retning nedover det vil si hvor sterkt den blir tiltrukket til den meget større gjenstanden: Jorden. Vi kaller denne tiltrekningskraften mellom to masselegemer (gjenstander) for tyngdekraft eller gravitasjonskraft. Vi vet at gravitasjonskraften fra en gjenstand er proporsjonal med mengden av gjenstandens masse og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra gjenstandens sentrum. Idéen brukt til å gi en mulig forklaring på: - Gravitasjonskraften Når eterbølgene kolliderer med atomkjernene ( vibrasjonskulene ), da er støtene/ sugene så kraftige at det oppstår reell fortrengt etermasse (liknende vakuum i luft) i de stående bølgene som ligger nærmest omkring vibrasjonskulene. Hver stående bølge fortsetter bakover og danner således stadig større kuleskall av stående bølger. Radien til disse kuleskallene

9 er alltid et helt tall multiplisert med bølgelengden til den bølgen som skapte dem. ( Altså en av de bølgene som den sammensatte eterbølgen er bygd opp av). Den totale mengden av fortrengt eter / sammentrykket eter er den samme i hvert av kuleskallene. Dette betyr at det bare er de stående bølgene som er nærmest atomkjernen som kan inneholde reell fortrengt etermasse. I de mer fjerntliggende stående bølgene er det ikke lenger fortrengt etermasse, men bare redusert etertrykk og sammentrykt eter med stadig mer redusert trykk. Dette betyr også at trykkforhøyelsen i sammentrykket eter blir omvendt proporsjonal med kuleskallets størrelse. Det vil si at trykkforhøyelsen i denne sammentrykkede eteren er omvendt proporsjonalt med kuleskallets radius i annen potens. Trykkforhøyelsen i sammentrykket eter i de stående bølgene er altså omvendt proporsjonalt med kvadratet av lengden fra atomkjernen som skapte dem. Denne regelen gjelder uten noen grenser for avstanden fra atomkjernen. Trykket i etermassen er enormt stort. Men i fortrengt eter er dette trykket mindre, og tilsvarende er trykket større i sammentrykket eter. Det forøkede trykket i sammentrykket eter vil forsøke å utjevne det reduserte trykket i fortrengt eter og omvendt. Dette betyr at det reduserte trykket i fortrengt eter og det forøkede trykket i sammentrykket eter vil skape et sug henimot hverandre. Redusert trykk i fortrengt eter vil bygge seg på redusert trykk, og forøket trykk i sammentrykket eter vil bygge seg på forøket trykk. Dette betyr at redusert trykk i fortrengt eter vil støte vekk redusert trykk, og forøket trykk i sammentrykket eter vil støte vekk forøket trykk. Dette vil bli nærmere kommentert senere i kapitlet. Det suget/ trykket som G-bølgene skaper i eteren og som altså øker i styrke desto nærmere vi kommer den omhandlede atomkjernen forårsaker gravitasjonskraft. Dette kan vi forstå ved å studere de fire figurene som er vist nedenfor. På alle figurene er det tegnet inn med stiplet linje stående G-bølger fra et nabo-atom. Disse bølgene blir svakere i retning mot høyre. Altså befinner naboatomet seg til venstre for de viste vibrasjonskulene med omkringliggende 1. kuleskall (av G-bølger). Også på disse figurene illustreres longitudinale bølger med transverse bølger. Bølgetoppene eller bølgedalene til den stående G- bølgen fra naboatomet kan selvsagt ligge lengre både til høyre eller venstre fra det som er vist på figurene. Denne stående G-bølgen vil da påvirke vibrasjonskulen med dets omkringliggende kuleskall (av G-bølge) med en annen kraft, men likevel etter de samme regler som er beskrevet nedenfor.det er viktig å huske at alle G-bølgene har samme bølgelengde og svingefrekvens. Således er det bare én forskjell mellom figurene til venstre og høyre, nemlig at de stående G-bølgene fra naboatomet er faseforskjøvet med en halv bølgebevegelse. Likeledes er det bare én forskjell mellom de øvre og nedre figurene, nemlig at de stående G-bølgene omkring vibrasjonskulene er faseforskjøvet med en halv bølgebevegelse. Det bør kanskje også nevnes at bølgene svinger så lynraskt at situasjonene som figurene viser ikke vil forandre seg merkbart før etter svært mange svingninger selv om atomene har stor hastighet i forhold til hverandre. Vi skal nå studere hvordan bølgebevegelsen fra naboatomet påvirker vibrasjonskulen: Den stående G-bølgen fra naboatomet er bare tegnet frem til vibrasjonskulen. Dette er fordi det bare er den delen av denne bølgen som påvirker vibrasjonskulen med sitt trykk/ sug som kan forårsake gravitasjonskraft. Den delen av denne bølgen som strekker seg forbi vibrasjonskulen er derfor ikke vist. På vibrasjonskulens lo-side i forhold til bølgene fra naboatomet vil de to stående G-bølgesystemene bygge på hverandre eller redusere hverandre. Figur 1 viser at trykket i bølgen fra naboatomet bygger på trykket utenfor vibrasjonskulen, og dette skjer altså bare på lo-siden. Men når trykket utenfor vibrasjonskulen er på sitt maksimum, da har dette nådd et tak og er så stort at det ikke kan bli større. Både høyre- og venstresiden av vibrasjonskulen får derfor et uforandret trykk for figur 1. Figur 2 viser at suget i bølgen fra naboatomet reduserer trykket utenfor vibrasjonskulen på dens lo-side. Dette vil alltid skje for en situasjon slik som vist på figur 2, og vibrasjonskulen blir i dette tilfellet trykket mot naboatomet. (Mot venstre). Figur 3 viser at trykket i bølgen fra naboatomet 9

10 bygger på suget utenfor vibrasjonskulen på dens lo-side. Men når suget utenfor vibrasjonskulen er på sitt maksimum, da er dette suget blitt til reell fortrengt etermasse. Normalt er ikke bølgene fra naboatomet sterke nok til å forandre reell fortrengt etermasse til redusert etertrykk. Da kan ikke suget bli lavere, og da vil både høyre- og venstresiden av vibrasjonskulen få et uforandret sug for figur 3. Senere skal vi se nærmere på det spesielle tilfellet at naboatomet befinner seg svært nær vibrasjonskulen. Da vil bølgene fra naboatomet kunne bli så sterke at suget utenfor vibrasjonskulen blir lavere på høyre- enn på venstresiden slik at vibrasjonskulen blir trukket mot venstre vekk fra naboatomet. Da vil altså den situasjonen som er vist på figur 3 kunne virke reduserende på gravitasjonskraften mellom atomene. Figur 4 viser at suget i bølgen fra naboatomet kommer i tillegg til suget utenfor vibrasjonskulen på dens lo-side. Men i likhet med den situasjonen som er beskrevet for figur 3 kan ikke suget bli lavere enn når det har dannet seg reell fortrengt etermasse Dermed vil både høyre- og venstresiden av vibrasjonskulen få et uforandret sug for figur 4. Resultatet er altså at det bare er den situasjonen som er vist på figur 2 som (normalt) har betydning for gravitasjonskraften mellom naboatomet og vibrasjonskulen (med sitt omgivende skall av G-bølge). Gravitasjonskraften skyldes altså at når bølgebevegelsen fra naboatomet og bølgebevegelsen omkring vibrasjonskulen er slik som vist på figur 2, da vil trykket på vibrasjonskulens le-side være større enn på lo-siden slik at vibrasjonskulen blir presset mot venstre henimot naboatomet. Når bølgebevegelsene er annerledes slik som vist på figurene 1, 3 eller 4, da vil vibrasjonskulen ikke bli utsatt for noen gravitasjonskraft. Det må her bemerkes at bølgetoppene eller bølgedalene til den stående G-bølgen rundt vibrasjonskulen selvsagt heller ikke alltid er på sitt maksimum. Men hvis den stående G-bølgen rundt vibrasjonskulen er svak for de ovenfor beskrevne tilfellene (figurene 1, 2, 3 eller 4), da vil G-bølgene fra naboatomet forårsake et vekselvis trykk og sug på vibrasjonskulen med like stor kraft i begge retninger slik at det da ikke oppstår noen gravitasjonskraft. Atomene beveger seg i forhold til hverandre. Derfor er det den samlede gjennomsnittlige effekten av bølgebevegelsenes trykkog sugvirkninger som skaper gravitasjonskraften. Også lyspartikler (foton-enheter) og atompartikler (elektroner, etc.) påvirkes av gravitasjonskraften på denne måten. (Se senere kapitler) 10

11 11 Vi kan tenke oss to frittsvevende atomer. De vil begge omgi seg med stående bølger slik som n Vi kan tenke oss to frittsvevende atomer. De vil begge omgi seg med stående bølger slik som nevnt ovenfor, og de vil derfor begge føle et sug henimot det andre atomet. Sugets styrke vil i henhold til det ovennevnte være omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden mellom atomkjernene. Hvis vi tenker oss to like store frittsvevende gjenstander istedenfor to enslige atomer, da vil dette suget øke i kraft proporsjonalt med antallet av atomer i gjenstandene. Vi får derfor den regelen at dette suget det vil si gravitasjonskraften er omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden mellom gjenstandene og proporsjonalt med mengden av gjenstandenes masse. Dette stemmer overens med lærebøkenes lover for gravitasjonskraften det vil si med det som vi til daglig erfarer. Gravitasjonskraft skyldes altså suget/ trykket i stående G-bølger fra atomene i gjenstander som kan befinne seg svært langt unna, og vi forstår at stående bølger i eteren ikke er noe som bare er begrenset til atomenes nærhet. Gravitasjonskreftene virker både mellom atomene i to nærliggende gjenstander slik at det oppstår en resulterende gravitasjonskraft mellom disse to gjenstandene, og mellom atomenes vibrasjonskuler slik som vi så ovenfor. Men vibrasjonsfeltene fester seg til hverandre slik som det er beskrevet nedenfor. Dermed hindres gravitasjonskreftene fra å trekke vibrasjonskulene i atomkjernene helt inntil hverandre. Dette er forklart nærmere nedenfor. Senere i denne boken er det forklart at også det som vi kaller magnetisme og det som vi kaller elektrisitet skyldes bølger som er skapt av eterbølger og atomkjerner / vibrasjonskuler med omkringliggende kuleskall av stående bølger som til dels består av reelt fortrengt eter. Det er nevnt ovenfor at eterbølgen er sammensatt av bølger med forskjellig bølgelengde. Og det er to av disse bølgene (G-bølgene og E-bølgene) som uavhengig av hverandre skaper henholdsvis gravitasjonskraft - og magnetisme og elektrisitet. Jeg vil nå beskrive en atomkjerne enda grundigere enn ovenfor med henvisning til skissen som er vist nedenfor: Skissen viser en atomkjerne av enkleste slag (et nøytron) i absolutt 0-hastighet. Vibrasjonskulen er omgitt av et kuleskall-formet vibrasjonsfelt av stående G-bølger. Den nærmeste stående G-bølgen har alltid reelt fortrengt etermasse (-) når den er i posisjon redusert etertrykk. Som nevnt tidligere er den totale mengden av fortrengt eter og også

12 12 mengden av forøket etertrykk den samme i hvert av kuleskallene av stående bølger. Dette betyr at reduksjonen i etertrykket - eller forøkelsen av etertrykket - blir mindre og mindre desto lenger vekk den stående bølgen befinner seg fra vibrasjonskulen som skapte den. Den nest nærmeste stående G-bølgen har derfor normalt bare redusert etertrykk (-) når den er i posisjon redusert etertrykk. Mellom vibrasjonskulen og bølgedalene av redusert etertrykk oppstår det bølgetopper av forøkt etertrykk (+). Stående bølger pulserer slik at disse (+) bølgene blir (-) bølger og omvendt etter hvert som eterbølgene og de reflekterte bølgene passerer. Det er slike enheter bestående av en vibrasjonskule med et omgivende vibrerende kuleskall av stående G-bølger med reelt fortrengt etermasse og forøket etertrykk som vi kaller nøytroner. En utseendemessig lik - men ikke identisk lik - enhet bestående av en vibrasjonskule med omgivende kuleskall av stående G-bølger med reelt fortrengt etermasse - og forøket etertrykk - er det som vi kaller et proton. Men protonet omgir seg også med stående E-bølger. E-bølgene har svært meget lengre bølger enn G- bølgene. Mens protonene og nøytronene klumper seg sammen til atomets kjerne vil derfor de stående E-bølgene befinne seg i kuleskall som relativt sett er langt vekk fra atomkjernen. I det etterfølgende er det protonene og nøytronene i atomet som kalles atomets kjerne. Alle vibrasjonskuler med de nærmeste stående G-bølgene er alltid identisk like i alle nøytroner (og også i alle protoner) forutsatt absolutt 0-hastighet, ved en bestemt absolutt temperatur, etc. Skallene med stående E-bølger rundt atomkjernene (altså med nøytroner og protoner) det vil si vibrasjonsmønsterene omkring atomkjernene er derimot ikke alltid like. Vibrasjonsmønsterene avhenger av hvor mange nøytroner og protoner det er som samler seg i kjernen av et atom og i et molekyl, og hvordan de gjør det. (Se senere kommentarer). Vi tenker oss reelt fortrengt etermasse og redusert etertrykk som negativt ladet, og forøkt etertrykk som positivt ladet. Fortrengt eter (-) tiltrekkes av forøkt etertrykk (+) og omvendt, og forøkt etertrykk (+) frastøtes av forøkt etertrykk (+) likesom fortrengt eter (-) frastøtes av fortrengt eter (-). Skissen nedenfor viser to protoner (eller nøytroner) A og B som trekkes henimot hverandre av G-bølger illustrert som transverse bølger. Men protonene hindres fra å bli trukket helt inn i hverandre, og de blir stoppet i den posisjonen som er vist på skissen. For å finne forklaringen på dette må vi gå tilbake to sider til skissen med fire figurer. I kommentarene til denne skissen ble det vist at det er samspillet mellom de to G-bølgene fra de to vibrasjonskulene som avgjør hvordan de to protonene blir tiltrukket mot hverandre. Vi så da at det bare var situasjonen som er vist på figur 2 som har betydning for gravitasjonskraften mellom naboprotonet (A) og proton B når disse protonene ikke befinner seg i nærheten av hverandre. Men når protonene er kommet ganske nær hverandre, da er situasjonen blitt forandret. Da er nemlig de stående bølgene fra naboprotonet blitt svært meget kraftigere enn de var vist på de fire figurene. Kommentarene som ble gjort ovenfor til figur 1 og 4 gjelder likevel uforandret selv om de stående bølgene nå er kraftigere. Kommentarene som ble gjort ovenfor til figur 3 gjelder også fortsatt. Men nå er de stående bølgene fra naboprotonet så kraftige at de makter å forandre reell fortrengt etermasse til redusert etertrykk. Dermed får høyresiden av vibrasjonskulen et kraftigere sug enn venstresiden. Dette betyr at vibrasjonskulen blir trukket til høyre og vekk fra naboprotonet. Når de to protonene A og B befinner seg ganske nær hverandre, da vil altså G-bølgene som omgir dem forårsake en kraft som trekker dem mot hverandre når situasjonen er slik som vist på figur 2. Men dette blir delvis oppveiet av at disse G-bølgene forårsaker en kraft som trekker protonene vekk fra hverandre når situasjonen er slik som vist på figur 3. Dette betyr at når protonene er kommet ganske nær hverandre, da øker ikke lenger gravitasjonskraften mellom dem når de nærmer seg hverandre slik som den gjorde da protonene befant seg lenger vekk fra hverandre. Men det som stopper protonene før de trekkes helt inn i hverandre er den motstanden som de møter når deres 1. kuleskall av stående bølger

13 kolliderer med hverandre. Protonene stopper ikke før deres 1. kuleskall av stående G-bølger skjærer inn i hverandre etter sirkelen A-A slik som vist på skissen nedenfor. De stående G- bølgene i begge 1. kuleskall er i samme fase. I kapitlet Atomets oppbygning er det gitt en nøyaktig forklaring på hvorfor disse bølgene alltid er i samme fase. Dermed inntreffer altså + (forøket etertrykk) og (redusert etertrykk) samtidig i begge disse stående G-bølgene. Og ettersom + støtes vekk fra + og også støtes vekk fra vil G-bølgene i de to 1. kuleskallene støte hverandre vekk langs sirkelen A A. I den posisjonen som protonene nå har fått (se skissen nedenfor) skulle de i henhold til det som er beskrevet tidligere ikke bli utsatt for noen gravitasjonskraft. (Situasjonen som var vist på figur 2 og figur 3 kan ikke oppstå). Men situasjonen er blitt spesiell. På den siden av protonene der 1. kuleskall av de stående G- bølgene skjærer inn i hverandre blir bølgebevegelsene i 1. kuleskall uklare slik at de returnerende bølgene mot vibrasjonskulen mister sin kraft. (Grunnen til det er at det normalt danner seg reelt fortrengt etermasse i 1.kuleskall av G-bølger. Denne reelt fortrengte etermassen vil stoppe kryssende G-bølger. Men disse går jo begge veier i dette tilfellet slik at det ikke kan danne seg så kraftige bølgetopper at de utvikler reelt fortrengt etermasse. Dermed blir det ikke to bølgetopper, men en mer langstrakt bølgerygg ). På den andre siden av protonene er situasjonen den at bølgetoppen (det maksimale trykket) i 1. kuleskall beholdes, og til og med forsterkes av E-bølgen fra naboprotonet. Her beholdes også bølgedalen (det maksimale suget), men fordi det danner seg reelt fortrengt etermasse kan ikke dette suget bli større enn det som er normalt i 1. kuleskall av G-bølger. Resultatet av dette blir at de returnerende bølgene mot vibrasjonskulen får et kraftigere trykk enn sug. Dermed får protonene et kraftig trykk i retning henimot hverandre. Vibrasjonskulen har i denne situasjonen heller ingen mulighet til å danne et nytt G-kuleskall i kontinuerlig fortsettelse av det som ble stoppet. Hvis vi kunne tenke oss at vibrasjonskulen fortsatte et stykke før den stanset, da ville den etter å ha stanset strømme tilbake til den posisjonen som er riktig i henhold til G-kuleskallet. Protonene er altså blitt trukket inn i en bestemt avstand fra hverandre og blir der fanget og holdt fast av bølgesystemet som omgir dem. Det må her innskytes en viktig påminnelse: I kapitlet At energi er masse blir det beskrevet hvordan kuler (vibrerende kulekjerner, etc.) skjermer hverandre for eterbølger når de er nær hverandre. Dette reduserer kraften i den delen av de stående bølgene som befinner seg langs aksen mellom kulene når kulene nærmer seg hverandre. 13