Figuren viser svingninger i vokalen a talt med mannsstemme.

Transkript

1 1 Forklaring: De stående m-bølgene i magnetens magnetfelt mellom + polen og polen er vist på skissen ovenfor. Disse stående m-bølgene befinner seg slett ikke i så ordnede posisjoner i forhold til hverandre som vist på skissen. Men de befinner seg alle sammen et så langt stykke fra hverandre at de blir selvstendige bølgebevegelser, og med trykksiden nederst og sugesiden over. Det er nevnt ovenfor at magnetfeltet som oppstår rundt en ledning som er strømførende også inneholder mye stående m-bølger. Disse er også vist på skissen ovenfor. Hvis vi følger retningen med urviseren, da ser vi at disse stående m-bølgenes sug- og trykk-sider er i motsatt rekkefølge for alternativ 1 og alternativ 2. Det er forklart ovenfor at det er strømretningen i ledningen som bestemmer denne rekkefølgen. Ledningen blir i alternativ 1 skjøvet vekk fra magnetens magnetfelt i retning mot venstre. Dette er fordi de stående m-bølgene i magnetens magnetfelt vil trekke ledningens venstre side mot venstre. (Magnetens og ledningens stående m-bølger har motsatt verdi i vertikalretningen på skissen når de ligger i høyde med hverandre slik at + trekkes til og trekkes til +). Og i tillegg vil også ledningens høyre side bli skjøvet mot venstre av de stående m-bølgene i magnetens magnetfelt i alternativ 1. (De to stående m- bølgesystemene har samme verdi i vertikalretningen på skissen slik at + støter vekk + og - støter vekk -). Ledningen blir i alternativ 2 skjøvet mot høyre. Dette er fordi de stående m-bølgenes sug- og trykksider er i motsatt rekkefølge i vertikalretningen (på skissen) for alternativ 2 sammenliknet med alternativ 1. Da vil også trekk- og skyve-kreftene på ledningen skje i motsatt retning for alternativ 2 sammenliknet med alternativ 1. - Når elektroner strømmer i luft eller i en gass og passerer utenfor et magnetfelt på tvers av magnetfeltets retning, da blir elektronene trukket mot eller skjøvet vekk fra magnetfeltet. Dette er vist på skissen nedenfor: Forklaring: Elektroner som strømmer i (eventuelt sterkt fortynnet) luft eller gass forflytter seg fra atom til atom på samme måte som i en elektrisk ledning. Og hver gang et elektron blir mottatt av et atom eller blir avgitt fra et atom blir atomet for en kort stund en liten selvstendig magnet. På samme måte som i en elektrisk ledning orienterer de magnetiserte atomene seg med motsatte poler mot hverandre. Dermed trekkes disse atomene henimot hverandre. I motsetning til atomene i en elektrisk ledning har atomene i luft eller gass ingen faste forbindelser med hverandre og kan derfor bevege seg i forhold til hverandre. Disse magnetvirkningene kunne derfor trekke de magnetiserte atomene helt inn til hverandre. Men

2 2 ved mottagelsen av elektroner blir disse atomene også negativt ladede ioner som støter hverandre vekk. Dermed oppstår det (cirka) balanse mellom de kreftene som trekker atomene sammen og de kreftene som skyver dem fra hverandre. Også i dette tilfellet er det de elektro-magnetiske orienteringene ved Jordoverflaten som tvinger atommagnetene til å snu seg i samme retning. Det vil si i samme retning som om de befant seg i en elektrisk ledning, altså i henhold til høyrehåndsregelen for (elektronenes) strøm- og magnetretninger. Med hjelp av de eksisterende luft- eller gassatomene (som må være tilstede selv om det ikke nødvendigvis behøver å være så mange av dem) oppstår det dermed et magnetfelt omkring de strømmende elektronene. Og dette magnetfeltet inneholder mye stående m-bølger, nøyaktig slik som omkring en strømførende ledning. Magnetens magnetfelt vil nå trekke eller skyve på magnetatomene i elektronstrømmen på samme måte som forklart ovenfor for en strømførende ledning. På grunn av at disse magnetatomene er forbundet med hverandre slik som forklart ovenfor vil elektronstrømmen med magnetatomene oppføre seg som en ledning som blir bøyd. De magnetiserte atomene som fritt kan bevege seg blir altså forskjøvet henimot eller vekk fra magneten, og elektronene følger med i den tiden da de befinner seg i disse atomene. - Når vi fører en fritthengende og strømførende ledning bort til en magnet, da vil ledningen vri seg rundt magneten. Dette er vist på skissene A og B nedenfor: Forklaring: De stående m-bølgene fra magneten vil påvirke de stående m-bølgene rundt ledningen og forsøke å vri dem inn til sitt eget plan det vil si perpendikulært på aksen mellom magnetens poler. Dermed vil ledningen bli utsatt for en kraft som bøyer ledningen slik som vist på høyre side av skisse B. Når ledningen er bøyd vil magnetens stående m- bølger trekke ledningen til den ene siden av magneten. Det er den siden av magneten der sug (-)- og trykk (+)- sidene til de stående m-bølgene i retningen langsetter magnetens polakse kommer i motsatt rekkefølge for magneten og den siden av ledningen som ligger nærmest magneten. Dermed blir ledningen trukket inn til magneten ved at + trekkes til og trekkes til +. Ledningen vil som følge av dette sno seg oppetter magneten. Hvis strømretningen i

3 3 ledningen går den andre veien, da vil ledningen sno seg i motsatt retning oppover magneten. Årsaken til der er at ledningens stående m-bølger da vil ha sug- og trykksiden i motsatt rekkefølge rundt ledningen. - Når en ladd kondensator som består av to parallelle plater og som befinner seg i vakuum blir utladet ved at platene forbindes med en leder, da får vi et kortvarig magnetfelt i rommet mellom platene mens det elektriske feltet forsvinner. Dette er vist på skissen nedenfor: Forklaring: Når kondensatoren blir utladet, da strømmer det elektroner fra den negativt ladede platen til den ikke-ladede platen. Atomene som da mister elektroner eller polarisering blir for en kort stund magnetiske slik som det er forklart tidligere. Det blir også de atomene som mottar elektroner eller mister polarisering i den platen som var ikke-ladet. Resultatet blir et registrerbart kortvarig magnetfelt i og rundt rommet mellom platene. Samtidig forsvinner det elektriske feltet mellom platene (- eller det blir sterkt redusert/ forandret.) At platene befinner seg i vakuum istedenfor i luft eller gass betyr svært lite for magnetvirkningen. Grunnen til det er selvfølgelig at både E-bølger og m-bølger er bølger i eteren der atomer bare er forurensninger. Det vil si forurensninger som er nødvendige for å skape magnetfeltene, men altså ikke for å bringe dem av sted i eteren. E-bølger og atomets M-bølge er som tidligere nevnt stående bølger rundt atomet, og de er oppstått ved at eterbølger med en bestemt frekvens og bølgelengde (i vakuum) blir reflektert fra atomkjernen. De bølgene som en M-bølge sender ut fra et atom vil nedenfor bli kalt e- bølger. Disse e-bølgene har altså alltid M- og E-bølgenes frekvens og hastigheten til en eterbølge, det vil si at de har lysets hastighet. e-bølgene kan slik som forklart ovenfor forlate M-kuleskallet med positiv eller negativ elektrisk ladning. Selv om e-bølgene har oppstått på en annen måte enn lysbølgene og ikke har masse slik som lysbølgene, så har de likevel foruten å ha samme hastighet flere likhetstrekk med lysbølgene: e-bølgene vil i likhet med lysbølgene få en ny bevegelsesretning når de kommer fra et materiale (for eksempel luft) og deretter beveger seg gjennom et nytt og forskjellig materiale. e-bølgene kan også i likhet med lysbølgene bli reflektert når de kommer til et nytt materiale. Og e-bølgene kan bli absorbert av et materiale slik som lyset, selv om det skjer på en helt annen måte. Lysbølgene skaper reelt fortrengt etermasse fordi de har så kraftige bølgebevegelser. e-bølgene har meget svakere bølgebevegelser: I starten er en e-bølge like kraftig som den M- bølgen som sender den av sted. Deretter blir e-bølgen svakere etter regelen om at

4 4 bølgehøyden er omvendt proporsjonal med kvadratet av bølgens avstand fra dens startpunkt. På grunn av disse relativt svake bølgebevegelsene kan ikke e-bølgene skape reelt fortrengt etermasse, og har derfor ikke masse av den typen som blir påvirket av gravitasjonskrefter. e-bølgene vil naturligvis kunne svinge med mer eller mindre kraftige bølgebevegelser, og omkring et trykk som er mer eller mindre høyere eller lavere enn det som er normalt i eteren. Dette avhenger av hvor sterke bølgebevegelsene er i det M-kuleskallet som sender dem ut, og av hvor sterkt dette M-kuleskallet er elektrisk ladet eller polarisert, og av e-bølgens avstand fra dette M-kuleskallet. Hvis elektronene i en leder (sender-antenne) blir satt i rytmiske svingninger slik at lederens overflate vekselvis blir positivt eller negativt ladet eller polarisert, da vil atomenes M-kuleskall sende ut e-bølger som svinger omkring et varierende trykknivå som veksler mellom et trykknivå som er over eller under det som er normalt i eteren. Dette betyr at lederen (sender-antennen) da sender ut elektriske impulser. Hvis de rytmiske svingningene i lederen skjer med samme tidsintervall, da sendes de elektriske impulsene ut med en bestemt frekvens. Og ettersom disse impulsene bringes av sted med e- bølger med lysets bestemte hastighet så vil impulsene danne bølger med en bestemt lengde. Figuren nedenfor viser hvordan e-bølger som svinger omkring et varierende trykknivå danner en elektrisk impuls-bølge som forplanter seg fremover:. Hvis elektronene i lederen (sender-antennen) blir forskjøvet med varierende kraft, da vil impulsbølgens svingninger bli tilsvarende mer eller mindre kraftige. Vi får da en serie med impulsbølger som kan se slik ut:

5 5 Impulsbølgene har en frekvens på mange tusen svingninger pr sekund. Det er derfor ikke vanskelig for dertil egnede apparater å kode mottagelsen av disse impulsene til bølgelinjer som er liknende den som er vist nedenfor. Og svingningene til en slik bølgelinje kan omformes til lyd analogt med svingningene fra en grammofonplate. (Lyd blir på tilsvarende måte omkodet til impulser for sender-antennen). Figuren viser svingninger i vokalen a talt med mannsstemme. Det er tidligere beskrevet hvordan lysbølgene får kortere lengder desto mer uren eter det er i det materialet som lysbølgen beveger seg gjennom. Slik er det også med e-bølgene som får kraftigere svingninger, men kortere lengde og langsommere hastighet i uren eter. Dermed vil også e-bølgene forandre retning (brytes) når de beveger seg fra et medium som fortrenger eter til en viss grad til et annet medium som fortrenger eter til en annen grad. (Hvis e-bølgene formidler elektriske impuls-bølger og derfor er elektrisk ladede, da vil de bli elektrisk påvirket av omgivelsene hvis de beveger seg i en elektrisk leder. Det som er nevnt nedenfor forutsetter derfor at e-bølgene da beveger seg i en isolator). Figuren nedenfor viser hvordan e-bølgene brytes: Den forklaringen som ble gjort tidligere på hvordan lys brytes holder ikke for e-bølger. Årsaken til det er at e-bølger er forskjellige fra lysbølger. e-bølger beveger seg fremover som en vegg der forsiden er sug (redusert etertrykk) og baksiden er trykk (forøket etertrykk). e- bølger brytes på den måten at når denne veggen støter på et punkt på overflaten til det nye materialet da skaper den en kuleformet e-bølge (en elementærbølge) innover i dette materialet. Det gjør også de omgivende punktene som veggen etter hvert støter an på. Alle disse elementærbølgene forsterker hverandre i omhyllingsflaten for elementærbølgene. Figuren ovenfor viser at e-bølgene dermed har fått ny retning.

6 6 Det må skilles mellom e-bølger og elektriske impuls-bølger. E-bølgene er bærere av elektriske impuls-bølger, men det betyr ikke at elektriske impuls-bølger er bundet til å følge e-bølgenes bevegelser fremover uten avvik. Følgende eksempel viser det: På skissen som er vist nedenfor er 0 en kilde som avgir elektrisk ladede e-bølger som bringer med seg elektriske impuls-bølger. Bølgene blir 100% stoppet av en skjerm slik som vist på skissen. e-bølgene med sine meget korte lengder blir stoppet av skjermen og vil bevege seg videre fremover bare over linjen T e. (Helt korrekt: Også ørlite grann under). Impuls-bølgene med sine lange lengder vil imidlertid delvis bli båret videre også av e-bølger under linjen T e. Impuls-bølgene vil gradvis avta i styrke desto lenger de kommer under linjen T e. Hvis vi setter et minstemål for denne styrken, da vil den ligge langsetter en linje omtrent som linjen H I.. Avstanden x mellom linjene 0 e og H I øker med impuls-bølgenes lengde. På grunn av det ovennevnte er ikke elektro-magnetiske radiobølger, etc. avhengig av fri sikt mellom avsender og mottager. (Lyd forplanter seg i fortrengt eter på samme måte som e- bølger forplanter seg i eter. På grunn av denne likheten gjelder de ovennevnte betraktningene også for lydskjerming der man for eksempel nær baksiden av en jordvoll ikke hører høyfrekvent trafikkstøy, men fremdeles hører den lavfrekvente støyen. På lang avstand fra jordvollen vil all trafikkstøy bli borte et visst antall meter under linjen for fri sikt til støykildene). En fortelling om hvordan Verden kan ha blitt skapt Verden er stor, og hvis du skal forstå den, da må du tenke stort. Du kan prøve på det ved å forestille deg at du vokser. Først vokser du så meget at du kan se solsystemet vårt på en rimelig avstand. Samtidig som at du vokser så må du også få andre tidsbegreper. Tid er et mål på foranderlighet. Således vil det innenfor en tidsenhet av for eksempel en time skje en viss mengde forandringer. Men hvis du skal ha en fornuftig tidsenhet når du er blitt så stor at du ser solsystemet på avstand, da må du øke tidsenheten fordi alt som du da ser skjer så mye langsommere. For eksempel kan det vel passe å bruke et år, og å oppfatte dette som en time. Du lar altså tiden fly så meget raskere, og oppfatter den tiden som det tar for Jorden å sirkle en gang rundt Solen som en time istedenfor som et år. Så vokser du videre slik at du ser vår stjernetåke Melkeveien på en rimelig avstand. Nå øker du tidsenheten til for eksempel ti tusen

7 år og oppfatter det som en time. Men du vokser videre, og lar tiden fly tilsvarende raskere hele tiden. Du vokser til du ser hele vårt univers med alle dets mange stjernetåker. Men din vekst stopper ikke her, du vokser til du kan se hele verden med mange universer. Hvert eneste univers slik som det vi er en del av består av masse stjernetåker som igjen består av masse solsystemer, o.s.v. Når du nå i denne ufattelig store dimensjonen lar tiden rase av sted så ser du universer som blir borte. Men etter en tid skjer det et lysglimt og ut spruter et nytt univers i form av nye stjernetåker etc. Men så slukner stjernene igjen inntil etter en tids mørke alt gjentar seg med et nytt lysglimt og et nytt univers. Verden ser ut som det rene fyrverkeriet. Slik fornyer verden seg hele tiden og dør ikke ut. Vårt univers og verden kan være resultatet av to forskjellige begynnelser, eller vi kan si at de kan ha oppstått ved to helt forskjellige hendelser. Den siste hendelsen var da når vårt univers oppsto, og den første hendelsen var da ved Verdens begynnelse. Jeg vil først beskrive hva som kan ha skjedd ved den siste hendelsen, nemlig da vårt univers oppsto. Som nevnt ovenfor oppstår et univers med et lysglimt og brennende masse som slynges ut i verdensrommet. Det danner seg stjerner, hvorav mange trekkes inn i store virvler av myriader av stjerner og danner det som vi kaller stjernetåker. Etter hvert som den brennende massen slukner danner det seg planeter og måner, etc. og noe som kalles sorte hull. Et sort hull er en kule av masse som har samlet seg fra sloknede soler og planeter, etc. Det vil si at et sort hull består av masse av den typen som vi selv og tingene våre består av. På side 6 er denne typen masse kalt fortrengt etermasse, og den er også kalt negativ masse i motsetning til etermassen som da er positiv masse. Hvis vi tenker oss et sort hull som kule av en slik fortrengt etermasse, da er et sort hull et kuleformet tomrom i etermassen. Dette kuleformede tomrommet er da et absolutt rent tomrom der all etermassen er fortrengt. Et sort hull er altså en kule av død (negativ-) masse. (Der altså all den reelt fortrengte etermassen i vibrerende kulekjerner med omgivende kuleskall av stående bølger, etc. er presset sammen til en død massiv kule). Dette sorte hullet eller den massive kulen er ugjennomtrengelig for eterbølger. Men overflaten til denne kulen reflekterer eterbølger i den grad de ikke har reell fortrengt etermasse slik at de ikke selv blir påvirket av gravitasjonskrefter. Effekten av disse reflekterte eterbølgene deriblant G-bølgene er at et sort hull omgir seg med et fryktelig kraftig gravitasjonsfelt. Og dette gravitasjonsfeltet blir kraftigere dess større det sorte hullet er. Etter hvert som tiden går trekker slike sorte hull til seg stadig flere himmellegemer fra sine omgivelser. Når et himmellegeme blir suget inn i et slikt sort hull da dør atomene i himmellegemet. Årsaken til det er at fravær av eterbølger i retning fra det sorte hullet på overflaten av det sort hullet resulterer i at det ikke blir tilstrekkelig med eterbølger til å vedlikeholde vibrasjonene i atomkjernene eller til å vedlikeholde de stående bølgene omkring de vibrerende atomkjernene. Dessuten er gravitasjonskraften så voldsom at himmellegemene bare blir trykket sammen og smelter sammen med det sorte hullet. Disse himmellegemene blir altså en del av det sorte hullet som altså dermed gradvis vokser, og tilsynelatende blir bestående av død fortrengt masse. Men energien som fulgte med himmellegemene inn i det sorte hullet er der likevel fortsatt. De sorte hullene er således gigantiske udetonerte bomber. Men det er et par betingelser som må oppfylles før et sort hull skal kunne eksplodere. For det første må det sorte hullet ha vokst seg temmelig stort, og for det andre så er det bare en kollisjon med et annet stort sort hull som kan fremkalle nok (bevegelses-/ stillings-) energi til å starte en eksplosjon. Når eksplosjonen er i gang da vil den negative massen sprute ut i verdensrommet og danne et nytt univers slik som nevnt ovenfor. I starten samler denne massen seg i like store vibrasjonskuler, og eterbølgene vil straks starte vibrasjonene i disse og danne feltene av stående bølger omkring dem slik at det dannes nøytroner, protoner, elektroner og lys, etc. Disse vil etter hvert ( når temperaturen synker) samle seg i ulike atomkjerner slik at det dannes atomer av forskjellige 7

8 slag. Deretter dannes det molekyler når atomene forener seg til ulike stoffer. Og etter hvert oppstår soler, og så videre. Det kan være flere sorte hull i et univers. Det er disse sorte hullene som betyr slutten på et univers og begynnelsen på et nytt univers. Et sort hull kan bli riktig gammelt, og det skjer hvis det i lengre tid bare trekker til seg relativt små himmellegemer fra sine omgivelser. Men før eller senere vil det ha vokst seg stort og møter sin skjebne ved å bli gjensidig tiltrukket av et annet stort sort hull. Det var to slike store sorte hull som raste mot hverandre umiddelbart før vårt eget univers oppsto. De to sorte hullene nådde hverandre. PANG. Det oppsto en gigantisk eksplosjon og brennende masse som skulle bli vårt univers sprutet ut i himmelrommet. Dette skjedde for en tid siden avhengig av hvilken tidsenhet man benytter. Men i alle fall i løpet av denne tiden har vårt univers og vår Jord og livet på den fått utvikle seg til slik som det er i dag. Jeg vil nå beskrive hva som kan ha skjedd ved den første hendelsen, nemlig da verden oppsto. Som nevnt ovenfor skal du forestille deg at du vokser. Du er allerede blitt så stor at du kan se hele verden med mange universer. Hvis du vokser enda mer, da kommer du til verdens ende. Verden er nemlig begrenset i størrelse. Eteren med sine ørsmå forurensninger av fortrengt etermasse og det som de har dannet når de har samlet seg, nemlig stjerner og planeter, etc. - det vil si det som er vår verden har altså en begrenset størrelse. Hvis det nå hadde vært mulig for deg å bli så stor at du kunne se hele Verden på avstand, da hadde du sett en stor kule. Utenfor det kalde eterhavet med sine stjerner, etc. må det nemlig i henhold til den idéen som er beskrevet nedenfor være et tykt kuleskall. Hva består så dette kuleskallet av? Svaret er: Negativ masse. Altså masse av den typen som vi selv og tingene våre består av. Vi befinner oss altså i henhold til denne idéen innesperret i et ufattelig stort og tykt skall! Og utenfor dette Verdensskallet er det trolig absolutt ingenting! Slik som vi vil oppfatte det er altså verden et kuleskall som svever i absolutt ingenting, og inne i dette kuleskallet er det i hovedsak et tomt himmelrom med bare noen små ubetydelige forurensninger av stjerner og planeter, etc.! Men dette er altså slik som vi oppfatter det. I virkeligheten er det tomme himmelrommet ikke tomt. Tvert imot er det tomme himmelrommet en kule av etermasse som befinner seg innenfor kuleskallet av negativ masse. Og etermassen er i sannhet ikke ingenting! Etermassen er istedenfor en utrolig hard masse. Og kulen av etermasse har et ufattelig stort trykk innover mot sentrum der vi befinner oss. Og i denne kulen av etermasse er det slik som tidligere nevnt en grunnvibrasjon av hurtig vekslende trykk og sug. Det er disse trykk/ sugvibrasjonene i etermassen som gjør det mulig for forurensningene av fortrengt etermasse og det som de kan danne å bevege seg friksjonsløst omkring i eteren. Verdens tilblivelse kan ha begynt slik: En skjelving spredte seg utover fra et punkt i intet, og samtidig delte dette intet seg i positivt og negativt. Positivt er den etermassen som omgir oss. Denne skjelvingen vedvarer fremdeles som den ovenfor nevnte grunnvibrasjonen i etermassen. Det er denne grunnvibrasjonen som skaper eterbølgene slik som forklart på side 16. Negativt kan av årsaker som er nevnt nedenfor kalles lysmasse, og er av den typen som vi selv og tingene våre består av og som vi i denne boken også kaller fortrengt etermasse. Disse to typene positiv og negativ masse tiltrekker ikke hverandre, men støter hverandre vekk. Allerede fra første øyeblikk da de oppsto fra intet prøvde etermasse og lysmasse derfor å skille seg fra hverandre. Etermassen fløt mot sentrum og lysmassen la seg som et skall utenpå. Noe lysmasse greide ikke å unnslippe fra eterhavet innenfor skallet som omgir Verden. Denne lysmassen er altså av typen fortrengt etermasse (det vil si av den typen som vi selv og tingene våre består av), og på grunn av eterbølgene skapes det gravitasjonskrefter i slik fortrengt etermasse. Den lysmassen som ble værende i eterhavet var i sin opprinnelige form et slags urlys. Urlyset forplantet seg gjennom eteren som trykk- og sug-bølger der sug- 8

9 9 bølgene var så kraftige at de brakte med seg reelt fortrengt etermasse. Og urlyset beveget seg gjennom eteren med eterbølgenes det vil si med lysets hastighet. Derfor kaller jeg den negative massen som ble skapt da intet delte seg for lysmasse. Urlyset ville normalt ha beveget seg i rettlinjede baner. Men den enkelte bølge av urlyset ble av gravitasjonskreftene trukket mot resten av urlyset. Dermed fulgte altså ikke lenger den enkelte bølge av urlyset en rettlinjet bane, men en kurvet bane. Og det frittflytende urlyset samlet seg derfor etter hvert i et skall. Dette skallet trakk seg tettere og tettere sammen etter hvert som gravitasjonskreftene påvirket urlyset stadig sterkere. Urlyset var altså trykk- og sug-bølger med reelt fortrengt etermasse, og hadde derfor energi. Og all den energien som urlyset brakte med seg til dette skallet samlet seg der. Prosessen fortsatte inntil skallet av urlys hadde nådd en viss størrelse. Da kollapset og eksploderte skallet. Resultatet ble den første og absolutt den største BIG BANG i verdens historie. Det som sprutet ut fra denne eksplosjonen var ikke lenger urlys, men vibrerasjonskuler. Og eterbølgene startet straks vibrasjonene i disse og dannet felter av stående G- og E-bølger omkring dem slik at nøytroner, protoner, elektroner, lys, etc. oppsto. Og så fortsatte utviklingen slik som beskrevet ovenfor. Først kom altså lyset det vil si urlyset og ved en stor eksplosjon ble dette lyset omdannet til vibrasjonskuler av reelt fortrengt etermasse med tilhørende energiformer av de slag som vår verden er bygget opp av i dag. Det som skjedde etter den første og STORE BIG BANG var at det etter hvert dannet seg stjerner, tåker og andre himmellegemer, etc. og slik som forklart ovenfor også sorte hull. Da var altså Verdens liv begynt, og universer oppsto og forsvant slik som beskrevet ovenfor. P.S. Fins det ingen måte å kontrollere om de ovennevnte fantasifulle idéene kan ha meget sannhet i seg? Jo, jeg mener faktisk at det er det! Først må det da kontrolleres at de forklaringene som jeg har gitt kan stemme overens med de fysiske kjensgjerninger som vi kan registrere og bekrefte. Det vil si at ingen del av forklaringene beviselig er gale. Dernest må forklaringene være sannsynlige og logiske. Og ikke minst må forklaringene være konsekvente uten å være i konflikt med hverandre gjennom hele fortellingen. Og til slutt: Alternative forklaringer må kunne tilfredsstille de samme krav ellers må det stå enhver fritt hva han vil tro på!

10 10 VEDLEGG Samspillet mellom etermasse, grunnvibrasjon, eterbølger, vibrasjonskuler og G- og E-bølger Etermassen er en tett, hård og stillestående masse som fyller hele verdensrommet, og som befinner seg over alt også inn til atomenes innerste kjerne. Trykket i etermassen er voldsomt høyt. I etermassen eksisterer det en grunnvibrasjon. Denne grunnvibrasjonen er en stasjonær trykk- og sug-vibrasjon som over store avstander er like kraftig og som beholder samme fase. Vi kan forestille oss en sfære med en stor radius som blir utsatt for et vekselvis trykk og sug som er like kraftig over hele overflaten. All etermassen inne i denne sfæren vil da vekselvis på samme tid få et like høyt eller lavt etertrykk. Etermassen er utrolig hård slik at bevegelsene i denne sfærens overflate som følge av det vekslende trykket og suget blir ubetydelig. Det som er viktig er at grunnvibrasjonens trykk- og sug-vibrasjoner er like sterke og i samme fase over rimelig store avstander. I etermassen jager trykk- og sug-bølger kalt eterbølger i stor hastighet i rettlinjede baner. Det er grunnvibrasjonen som skaper eterbølgene, og som holder dem ved like. Vi kan se det slik at hvert eneste vibrerende punkt i etermassen er utgangspunktet for en eterbølge. Men eterbølgene blir stadig holdt ved like/ fornyet av grunnvibrasjonen, slik at alle eterbølger alltid er like kraftige. Dermed får vi en uendelighet av eterbølger som alle utvider seg i alle retninger med grunnvibrasjonens frekvens og med en bølgelengde og hastighet som bestemmes av etermassens egenskaper. Eterbølgene påvirker ikke hverandre, og som en følge av hvordan de er skapt er det alltid like store mengder av eterbølger i alle retninger over alt i eterhavet. Etermassen er absolutt homogen, og er således stillestående. Derfor får alle eterbølgenes utgangspunkter over alt alltid en 0-hastighet i forhold til hverandre. Og da får alle eterbølgene alltid samme hastighet i samme retning. Grunnvibrasjonen er sammensatt med minst to forskjellige frekvenser. Dermed skapes minst to forskjellige eterbølger som har hver sin frekvens med tilsvarende bølgelengde, men som har samme hastighet. Eterhavet er forurenset. Disse forurensningene fortrenger etermasse, og er det som vi kan registrere som masse, lys, etc., det vil si som er atomer og energi. Atomene består av små vibrasjonskuler som omgir seg med kuleskall av stående bølger. Alle vibrasjonskuler er like store, og de vibrerer som følge av trykk- og sug-påvirkninger fra grunnvibrasjonen i den omkringliggende etermassen. Vibrasjonskulenes og grunnvibrasjonens trykk- og sugsvingninger kommer som følge av dette i takt med hverandre. Og i likhet med grunnvibrasjonens svingninger blir dermed også alle vibrasjonskulenes trykk- og sugsvingninger i samme fase over store avstander. Eterbølgene blir reflektert når de kolliderer med en vibrasjonskule fordi denne inneholder reelt fortrengt etermasse. De eterbølgene som ved ankomst til vibrasjonskulen er i fase med vibrasjonskulens trykk- og sug-svingninger danner da kraftige utgående bølger. Det er de eterbølgene som har sine utgangspunkter beliggende i kuleskall som er en eller flere

11 11 eterbølgelengder vekk fra vibrasjonskulen som blir reflektert på denne måten. Når en slik reflektert eterbølge når frem til sitt kuleskall da dannes det en kraftig bølgetopp eller bølgedal (det vil si et kraftig trykk eller sug) i det kuleskallet. Grunnvibrasjonen er med på å gjøre disse bølgene så kraftige. Dermed kan det danne seg reelt fortrengt etermasse i dette kuleskallet. Reelt fortrengt etermasse påvirker og påvirkes av eterbølger. Som følge av det blir bølgene i kuleskallet enda kraftigere ved at reflekterte eterbølger og eterbølger utenfra møtes og kolliderer i kuleskallet. Bølgebevegelsen i dette kuleskallet blir en såkalt stående bølge. Kraftige stående bølger dannes altså i alle kuleskall som ligger omkring en vibrasjonskule i en avstand som er et helt tall multiplisert med eterbølgelengden. Disse stående bølgene vil bli gradvis svakere etter hvert som de får større avstand fra vibrasjonskulen. Bare de kuleskallene som ligger aller nærmest vibrasjonskulen har så sterke stående bølger at det dannes reelt fortrengt etermasse. De reflekterte eterbølgene som danner de stående bølgene i kuleskallene omkring vibrasjonskulene er som nevnt ovenfor i fase med vibrasjonskulens trykk- og sug-svingninger. I likhet med vibrasjonskulenes trykk-og sug-svingninger blir dermed også alle de stående bølgene i kuleskallene omkring vibrasjonskulene i samme fase over store avstander. Det er nevnt ovenfor at det fins minst to forskjellige eterbølger. Disse har hver sin frekvens med tilsvarende bølgelengde, men de har samme hastighet. (Det er bestemt av etermassens egenskaper). Det er to forskjellige eterbølger som er viktige for oss, nemlig en eterbølge med høy frekvens og kort lengde, og en eterbølge med lav frekvens og lang lengde. Når de høyfrekvente og kortbølgete eterbølgene danner stående bølger ut fra vibrasjonskulene, da kalles de G-bølger. G-bølger er viktige for dannelsen av atomkjerner og for å skape gravitasjonskraft. Når de lavfrekvente og langbølgete eterbølgene danner stående bølger ut fra vibrasjonskulene, da kalles de E-bølger. E-bølger er viktige for dannelsen av atomet utenfor atomkjernen og for å bygge opp molekyler, og for å skape elektrisitet. Som nevnt ovenfor er de stående bølgene i kuleskallene omkring vibrasjonskulene i samme fase over store avstander. Dette gjelder altså for alle G- og E-bølger som dermed alltid er i samme fase over store avstander. Vi registrerer forurensningene i eterhavet som masse, lys, etc., det vil si som atomer og energi. Til tross for at eteren er en tett og hard masse som er under et enormt kraftig trykk, så vil likevel disse atomene med alle de former for energi som de skaper bevege seg friksjonsløst i eteren. Det er grunnvibrasjonen av hurtig vekslende trykk og sug som gjør det mulig for forurensningene av fortrengt etermasse og det som de kan danne å bevege seg friksjonsløst omkring i eteren.

12 12 VEDLEGG II Kommentarer til Doppler-effekten. I henhold til kapitlet Absolutt hastighet skal alle lyskilder alltid avgi lys med samme bestemte hastighet (c) relativt til lyskilden uavhengig av dennes hastighet. Og dette lyset skal mottas med en hastighet (V) som er avhengig av lyskildens og mottagers relative hastigheter. Doppler-effekten bør vel kunne brukes som bevis på at denne hypotesen er riktig: Lysbølger sprer seg ut fra en lyskilde med samme hastighet (c) relativt til kilden i enhver retning uansett kildens hastighet.