Transkript

1 Det er ingen ting i veien for at et proton/ nøytron kan danne forening med mer enn ett proton/ nøytron på den måten som er vist på skissen ovenfor. Skissen nedenfor viser for eksempel hvordan fire protoner/ nøytroner kan danne forening med hverandre. G-bølgene trekker dem mot hverandre. Men G-bølgene i 2.- og 3. kuleskall, etc. er i samme fase for alle protonene/ nøytronene. Protonene/ nøytronene blir derfor også skjøvet vekk fra hverandre, og de vil derfor naturlig danne en stjerneform slik som vist på figuren. Det er på denne måten atomkjerner bygges opp. Fire protoner/ nøytroner knyttet sammen til en atomkjerne Det er nevnt ovenfor at vibrasjonsfeltet rundt vibrasjonskulene i et atom består av stående bølger av fortrengt eter / sammentrykket eter. Det som skaper og holder ved like de stående bølgene er dyttene/ sugene fra eterbølger. Det vil alltid være nok eterbølger til å holde ved like de stående bølgene. En stående bølge krever for å kunne forbli en stående bølge at den bølgen (av den sammensatte eterbølgen) som forårsaker en stående bølge sammen med den stående bølgen skal kunne dytte/ suge på den vibrerende kulekjernen på samme tid, og også at denne bølgen må ha samme bølgelengde som den stående bølgen. Dermed må de stående bølgene i vibrasjonsfeltet og bølgen som skapte og holder dem ved like ha samme frekvens og bølgelengde. Frekvens x bølgelengde = hastighet, og det er nevnt tidligere at alle eterbølger og dermed selvfølgelig de bølgene som eterbølgene er satt sammen av - har samme hastighet. Det følger av dette at de stående bølgene i atomene alltid har ett og samme konstante produkt: Frekvens x bølgelengde = eterbølgenes konstante hastighet. Denne bestemte hastigheten er også lysets hastighet. - Absolutt hastighet Vi må skille mellom etermasse og eterbølger. Eterbølger svinger med bestemte frekvenser, og det er etermassens egenskaper som da bestemmer eterbølgenes hastighet og deres bølgelengder. Når vi behandler begrepet absolutt hastighet, da må vi også skille mellom masse (vibrasjonskuler med deres skall av G- og E-bølger) og bølgebevegelser i sin alminnelighet. La oss se på hvordan masse blir påvirket av å bevege seg med absolutt hastighet. Absolutt hastighet i en retning er da slik som tidligere definert som hastigheten relativt til et punkt der eterbølgene i samme retning og motsatt retning møtes med like store hastigheter: Når for eksempel et nøytron eller et proton det vil si en vibrasjonskule med sitt omgivende vibrasjonsfelt av G-bølger er i 0-hastighet etc., da vil det som følge av naturens lov og orden alltid være ganske entydig i form og størrelse, og det vil også ha en

2 bestemt mengde masse. Men når nøytronet får en absolutt hastighet da vil dets vibrasjonsfelt forandre seg. Årsaken til det er at intensiteten av bombardementet av eterbølger på vibrasjonskulens forside og bakside vil variere meget med nøytronets hastighet. Hvis nøytronet for eksempel har en hastighet lik halve lysets hastighet vil således de eterbølgene som kommer forfra dytte/ suge på vibrasjonskulen med tidsintervaller som er 2/3 ganger kortere enn da nøytronet hadde 0-hastighet. De eterbølgene som kommer bakfra vil dytte/ suge på vibrasjonskulen med tidsintervaller som er 2 ganger lengre enn da nøytronet hadde 0-hastighet. Dette gir til sammen uforandret intensitet av bombardementet av eterbølger på hele overflaten av vibrasjonskulen. Det betyr at kuleskallene av stående bølger rundt vibrasjonskulene alltid vil få like meget fortrengt eter uavhengig av om nøytronet har absolutt hastighet eller ikke. Dette gjelder både for G- og E-bølger. Men likevel er det en viktig forskjell: Den økte intensiteten av bombardementet av eterbølger på vibrasjonskulens forside resulterer i at en større del av den fortrengte eter i de stående bølgene blir til reell fortrengt etermasse istedenfor bare til redusert etertrykk Selv om den reelle fortrengte etermassen blir mindre i den delen av de stående bølgene som befinner seg ved vibrasjonskulens bakside, så vil likevel de stående bølgene totalt inneholde mer reell fortrengt etermasse når nøytronet har en absolutt hastighet. All reell fortrengt etermasse påvirker og påvirkes av eterbølger. Således fortrenger den nevnte økningen av reell fortrengt etermasse noen eterbølger det vil si at den produserer noe fortrengt eter. Et nøytron som har hastighet vil altså skape/ ha mer reelt fortrengt eter enn når nøytronet har 0-hastighet. At et nøytron som får øket sin absolutte hastighet får stående bølger som inneholder mer reell fortrengt etermasse betyr at dette nøytronet får øket mengden av sin masse når dens absolutte hastighet øker. Derfor vil et nøytron alltid ha en bestemt mengde masse ved en bestemt absolutt hastighet ved en bestemt temperatur, etc. Det samme gjelder for et proton, og dermed gjelder det samme også for et atom som jo er bygget opp av protoner og nøytroner. Når et nøytron får en hastighet som nærmer seg lysets hastighet, da vil det nesten bevege seg like hurtig som de eterbølgene som holder vibrasjonsfeltet ved like. Eterbølgene som kommer forfra vil dytte/ suge på vibrasjonskulen med tidsintervaller som er 1/2 ganger kortere enn da atomet hadde 0-hastighet. Men de eterbølgene som skulle ha dyttet/ suget på vibrasjonskulen bakfra rekker ikke frem hvis nøytronet har samme hastighet som dem. Tidsintervallene mellom disse dyttene/ sugene på vibrasjonskulens bakside går derfor mot uendelig når nøytronet nærmer seg lysets hastighet. Dermed blir intensiteten av bombardementet av eterbølger på vibrasjonskulens bakside så svak at nøytronet ikke makter å vedlikeholde stående bølger med reell fortrengt etermasse på sin bakside. Hele nøytronet vil derfor bryte sammen når det når lysets hastighet. Nøytronet kan altså ikke bringes opp i større hastighet enn lysets hastighet. Det samme gjelder for et proton, og slik som ovenfor gjelder det samme dermed også for atomer som jo er bygget opp av protoner og nøytroner. Elektroner som beveger seg løsrevet fra protoner kan heller ikke bringes opp i større hastighet enn lysets hastighet. Årsaken er den samme som for nøytronet ettersom et frittsvevende elektron i henhold til forklaringer som er nevnt nedenfor er en bølgeenhet som utseendemessig er lik det ovenfor beskrevne enkle protonet/ nøytronet. Absolutt hastighet påvirker altså masse på to måter: - Massen øker med økende absolutt hastighet. Det vil si at massen øker når den får økende bevegelsesenergi. Dette blir grundigere kommentert i neste kapittel. - Nøytroner, protoner og elektroner kan ikke bringes opp til en større hastighet enn eterbølgenes hastighet som også er lysets hastighet. (I en bestemt retning beveger alle eterbølger seg med samme hastighet, og slik masse kan ikke bevege seg i den retningen hurtigere enn disse eterbølgene uten å bryte sammen.).

3 Vi skal nå se på hvordan eterbølger og G- og E-bølger kan bevege seg i eteren. (G- og E- bølger er jo stående bølger. Men det som vi kaller G- og E-bølger nedenfor er de reflekterte eterbølgene som skaper G- og E-bølgene): Etermassen har egenskaper som bestemmer disse bølgenes hastighet. Men etermassen som sådan er en ren og homogen masse som ikke har noen referanse til noen absolutt hastighet. Det er derfor hastigheten til det punktet som avgir disse bølgene som bestemmer hvilken hastighet de vil få. Disse bølgenes hastigheter kan derfor bare måles relativt til utgangspunktet. Dette betyr at hvis utgangspunktet for eksempel er det ovennevnte nøytronet som beveger seg med halve lysets hastighet, da vil G- og E-bølgene (det vil si de reflekterte eterbølgene) forlate nøytronet i alle retninger med en hastighet relativt til nøytronet som er lik lysets hastighet. Men i forhold til nøytronets absolutte hastighet vil disse bølgene få en hastighet fremover som er 1,5 ganger større enn lysets hastighet og bakover vil de få en hastighet som bare er halve lysets hastighet. Disse hastighetene er imidlertid relative til et punkt som ikke er relevant for disse bølgene. Dermed kommer vi altså til det resultatet at G- og E-bølgene kan ha hastigheter som både er større eller mindre enn hastighetene til eterbølgene relativt til eterbølgenes utgangspunkt. Dermed kan disse bølgene når de har nøytroner etc. som utgangspunkt få hastigheter som er fra null til dobbelt så stor i forhold til absolutt hastighet. (Husk at dette gjelder de reflekterte eterbølgene som danner de stående G- og E-bølgene). Disse betraktningene er gyldige også for vanlig lys (foton-enheter) som pulserer fremover uavhengig av eterbølgene. (Se senere kapittel). Et nøytron etc. får som følge av det ovennevnte et vibrasjonsfelt av stående G- og E-kuleskall som blir uforandret i sitt utseende selv om nøytronet får stor absolutt hastighet.det er her viktig å huske at vibrasjonskulen ustoppelig blir bombardert med utallige eterbølger som hele tiden holder nøytronet med sitt vibrasjonsfelt ved like. Når nøytronet flytter på seg, da er det altså hele tiden nye eterbølger som reflekteres. Dette betyr at bølgene flytter seg fremover sammen med nøytronet. Men som nevnt ovenfor inneholder disse kuleskallene mer reelt fortrengt etermasse på forsiden i bevegelsesretningen og mindre reelt fortrengt etermasse på baksiden. Det fremkommer et viktig spørsmål fra de ovennevnte betraktningene: Hvorfor har alle eterbølger samme hastighet i samme retning relativt til hverandre? Svaret er at det er den grunnvibrasjonen som er beskrevet på sidene 29 og 63 som skaper eterbølgene. Vi kan se det slik at hvert eneste vibrerende punkt i etermassen er utgangspunktet for en eterbølge. Dermed får vi en uendelighet av eterbølger som alle utvider seg i alle retninger med en hastighet som bestemmes av etermassens egenskaper. Etermassen er stillestående. Derfor får alle eterbølgenes utgangspunkter over alt alltid en 0-hastighet i forhold til hverandre, og da får alle eterbølgene samme hastighet i samme retning relativt til hverandre. Grunnvibrasjonen er sammensatt med minst to forskjellige frekvenser. Dermed skapes også eterbølger med forskjellige frekvenser, og disse reflekteres fra vibrasjonskulene som henholdsvis G- og E- bølger. I tillegg til det som er nevnt ovenfor om hvordan absolutt hastighet påvirker masse kan vi nå konstatere: - Alle bølger i eteren som utgår fra atomer får hastigheter som bare kan beregnes relativt til atomene, der vi ikke kjenner atomenes absolutte hastigheter. - Hvis et atom har en betydelig absolutt hastighet så har dette ingen betydning for atomets utseende på annen måte enn at G- og E-kuleskallene har mer reelt fortrengt etermasse på forsiden i bevegelsesretningen og mindre reelt forterengt etermasse på baksiden. Som nevnt ovenfor befinner vi oss i i henhold til våre observasjoner i en stabil del av verden der Solen har ca. 0-hastighet. Ovenfor er det også hevdet at vi objektivt sett gjør det, men

4 dette er bare hva vi antar. Men det har ingen praktisk betydning, og er bare av teoretisk interesse om denne påstanden er riktig eller ikke. Hvis Solen og vi sammen med den har en betydelig absolutt hastighet, så kan ikke vi registrere det. Det vil si, vi kan nok finne det ut selv om det er vanskelig: Vi kan undersøke om protoner/ nøytroner har tykkere eller tynnere kuleskall av stående G-bølger til venstre enn til høyere ved et bestemt tidspunkt. Det er en måte til å finne ut om vår klode har stor eller liten absolutt hastighet. Men på andre måter er vi upåvirket av absolutt hastighet. Vi kan altså bare oppfatte hastigheter som er relative til oss selv. I slutten av kapitlet vanlig lys er lyshastighet mellom to bevegelige punkter kommentert. - At energi er masse Det ble nevnt ovenfor at et atom av et bestemt slag under bestemte ytre betingelser vil ha en bestemt mengde masse ved en bestemt absolutt hastighet. Likeledes vil et slikt atom ha en bestemt mengde bevegelsesenergi ved en bestemt absolutt hastighet. Hvis dette atomet møter motstand slik at dets hastighet reduseres til 0, da vil det avgi den samme mengde bevegelsesenergi som det hadde mottatt, og også avgi samme mengde kjerneenergi (omforme masse til energi) som det hadde mottatt inntil det bare har tilbake den massen som det hadde i sin 0-hastighet. Vi forstår fra det som er nevnt ovenfor at bevegelsesenergi er masse. Vi skal se enda et eksempel på at energi er masse: Vi tenker oss to frittsvevende masselegemer (kuler) i verdensrommet. Begge kulene har i utgangspunktet 0-hastighet. Den ene kulen A er meget stor, og den andre kulen B befinner seg til å begynne med meget langt vekk fra kulen A slik som vist på figuren nedenfor: De to kulene blir tiltrukket av hverandre på grunn av gravitasjonskraften mellom kulene. Det er tidligere blitt forklart at gravitasjonskrefter mellom to masselegemer skyldes at masselegemenes nøytroner og protoner omgir seg med stående G-bølger. Og at disse stående G-bølgene påvirker bølgene i nabonøytronenes og naboprotonenes 1. G-kuleskall på en slik måte at trykk- og sugvirkningene på nøytonenes og protonenes vibrasjonskuler blir slik at disse blir trykket henimot nabonøytronene og naboprotonene. Således oppstår det altså gravitasjonskrefter internt i masselegemene og også mellom masselegemene det vil i vårt eksempel si mellom de to kulene. G-bølgene som altså omgir alle masselegemer er som nevnt tidligere trykk- og sugbølger i eteren, og disse skaper vekselvis forøket etertrykk av sammentrykket eter og redusert etertrykk av fortrengt eter. Denne fortrengte eteren i de stående G-bølgene er av samme natur som reell fortrengt etermasse det vil si som fysisk masse/ atomer. ( Vibrasjonskuler med omgivende vibrasjonsfelt ). Dette betyr at områdene omkring de to kulene er fylt med en form for fysisk masse. Vi kaller denne fysiske massen for gravitasjonsmasse som altså er den fortrengte eteren i stående bølger omkring atomene i masselegemer. Mengden av gravitasjonsmasse pr. volumenhet i nærheten av et fritt og alenesvevende masselegeme som for eksempel en kule er proporsjonal med mengden av fortrengt eter i de stående bølgene. Det vil som tidligere forklart si omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden fra kulen, og proporsjonalt med mengden av kulens masse.

5 Når de to ovennevnte kulene A og B kommer nær hverandre, da vil de ikke lenger motta de eterbølgene som er stoppet av nabokulen. Kulene vil altså skjerme hverandre for eterbølger. Dette betyr at når kulene er nær hverandre, da vil de ikke lenger kunne reflektere så mange eterbølger i retningen mot hverandre som de kunne da de var alene og frittsvevende. De to kulene vil da ikke lenger forårsake like meget fortrengt eter som tidligere. Det vil si at de til sammen da ikke lenger vil forårsake så meget gravitasjonsmasse. Dette er vist på figuren nedenfor: Hvis gravitasjonskraften trekker de to ovennevnte kulene A og B fra deres utgangspunkter inntil de er ganske nær hverandre det vil si hvis den lille kulen B faller ned henimot den store kulen A da får begge kulene en absolutt hastighet når de beveger seg mot hverandre. Dermed får begge kulene en viss mengde bevegelsesenergi, og i henhold til det som er nevnt tidligere får kulene da også en økning i mengden av deres masser. Det er grunn til å tro at denne økningen i mengden av masse for de to kulene til sammen nøyaktig tilsvarer den mengden gravitasjonsmasse som forsvinner når kulene A og B faller henimot hverandre slik som nevnt ovenfor. Dette kan forklares slik: Kulene hadde i utgangspunktet en stillingsenergi i forhold til hverandre på grunn av deres avstand fra hverandre og tiltrekningskraften (gravitasjonskraften) mellom dem. Når stillingsenergi går over til bevegelsesenergi som i vårt eksempel, da vil som kjent den ervervede bevegelsesenergi alltid være like stor som den tapte stillingsenergi. Det er da ikke så uventet at den masseforøkelsen som de to kulene får tilsvarende deres samlede ervervede bevegelsesenergi er like stor som tapet av gravitasjonsmasse tilsvarende deres samlede tapte stillingsenergi. Når kulene har nærmet seg hverandre, da er stillingsenergien redusert og denne reduksjonen av stillingsenergi tilsvarer altså den gravitasjonsmassen som forsvant. Vi forstår fra det som er nevnt ovenfor at stillingsenergi også er masse, nemlig gravitasjonsmasse Dette stemmer overens med det tidligere fremførte postulatet at mengden av fortrengt etermasse er alltid uforandret. Vi kan bare overføre masse fra en form for masse til en annen form for masse, der de ulike typer av energi er forskjellige former for masse. Knyttet til atomer uttrykker energi hvilken tilstand disse befinner seg i. Betraktningene ovenfor vedrørende de to kulene A og B dreier seg selvfølgelig om atomenergi. Hvis vi på Jorden med en absolutt hastighet V oppover kaster en ball opp i været med en hastighet V+Vo, da vil ballen ha en hastighet V-Vo ved retur, og vil således ha

6 mindre bevegelsesenergi ved returen. Men vår erfaring på Jorden er at ballen skal ha samme bevegelsesenergi når den kommer ned som den hadde da den ble kastet opp. Det er korrekt fordi vi bare kan forholde oss til ballens relative bevegelse til oss, nemlig at den har samme hastighet Vo både på vei opp og ned. Ballens tap av bevegelsesenergi i form av tap av masse ved retur kan vi normalt ikke registrere fordi dette tapet av masse er så lite. Men hvor ble det av den tapte bevegelsesenergien? Den ble faktisk overført til jorden som fikk et tap av bevegelsesenergi da ballen ble kastet opp og som gjenvandt denne bevegelsesenergien mens ballen falt ned. Det er kanskje verdt å bemerke at bevegelsesenergien til en gjenstand øker med kvadratet av den absolutte hastigheten. Dette er en av grunnene til at vi ikke merker noen masseforøkelse av en gjenstand når hastighetsforøkelsen bare er liten. Det skal også nevnes at vi kan tenke oss at de to ovennevnte kulene A og B hadde vært like store og i utgangspunktet hadde hatt samme absolutte hastighet v etter hverandre langs samme rette linje. De to kulene ville da like før sammenstøt hatt de absolutte hastighetene v + v 1 og v v 1. Bevegelsesenergien til kulene til sammen i første posisjon ville ha vært 2 x v 2 i forhold til bevegelsesenergien i andre posisjon som ville ha vært 2 x v x v 1 2. Økningen i bevegelsesenergien 2 x v 1 2 x en massekonstant er altså den samme uansett hvilken hastighet kulene har i utgangspunktet. - Vanlig lys Jeg vil nå komme med en forklaring på hva vanlig lys altså det som vi til daglig kaller lys er for noe. Faktum er at det som vi til daglig kaller lys i sin natur er temmelig likt eterbølgene. Vanlig lys er nemlig også trykk/ sug-bølger, og de forplanter seg slik som eterbølgene i rettlinjede baner, med samme hastighet som eterbølgene, og de blir heller ikke påvirket av å krysse lys fra andre lyskilder. (Teoretisk lite grann, men det er så lite at det ikke har noen praktisk betydning). Eterbølger og lysbølger er begge trykk/ sug-bølger som svinger omkring det samme høye etertrykket, men lysbølger har så kraftige vibrasjoner at de frembringer reelt fortrengt etermasse. For å kunne forstå den følgende forklaringen på hva vanlig lys er for noe er det nødvendig å kjenne til de tidligere nevnte E-bølgene og også å vite hva elektroner er for noe. I neste kapittel vil atomet omkring atomkjernen med E-bølger og elektroner bli beskrevet grundig. I forbindelse med forklaringen på hva vanlig lys er for noe er det imidlertid tilstrekkelig å vite at E-bølgene er stående bølger som oppstår når eterbølger med E-bølgens lengde kolliderer med og reflekteres fra protonenes vibrasjonskuler. E-bølgene fortsetter sin bevegelse vekk fra vibrasjonskulen etter at de er blitt reflektert vekk fra den, og de danner således stående bølger i stadig større avstand fra vibrasjonskulen. E-bølgene har i forhold til protonenes og nøytronenes G-bølger meget lang bølgelengde. De stående E-bølgene omgir derfor atomkjernen det vil si klumpen av protoner og nøytroner som kuleskall (Ekuleskall) i relativ lang avstand fra atomkjernen. Disse E-kuleskallene blir liggende i mange lag (i mange nivåer) utenfor atomkjernen med en innbyrdes avstand som er lik E-bølgens lengde. Etter bestemte regler danner E-kuleskallenes E-bølger det som vi kaller elektroner. Disse elektronene er da kuleskallet av stående E-bølger. Dette blir grundig forklart nedenfor. Det bør kanskje også nevnes at E-bølgene i de E-kuleskallene som befinner seg aller nærmest atomkjernen ikke nødvendigvis følger regelen om at amplityden til bølgenes svingninger er omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden fra atomkjernen som skapte dem. Også dette blir kommentert i detalj nedenfor. Varme er en form for energi og er derfor i henhold til det som er nevnt ovenfor - en form for masse, det vil si fortrengt eter. Når et atom tilføres varme da er det vibrasjonskulene i atomkjernen og kuleskallene omkring vibrasjonskulene som tilføres denne varmen som fortrengt eter. Det skjer ved at vibrasjonskulene og bølgene omkring

7 vibrasjonskulene får kraftigere vibrasjoner og bevegelser slik at de fortrenger mer eter. Det er ikke E-bølgene som får kraftigere vibrasjoner når atomet tilføres varme, men tilleggsbølger som vi kaller L-bølger og l-bølger. Når atomet tilføres varme får altså vibrasjonskulene i atomkjernen kraftigere vibrasjoner, og blir sentrum av et L- og l-bølgesystem som kommer som et tillegg til E-bølgesystemet. L-bølgen har samme lengde som E-bølgen og er derfor en ren tilleggsbølge til E-bølgen. Men L-bølgens amplityde (dette er jo longitudinale trykk/ sug-bølger) kan ikke bli større enn E-bølgens. L-bølgens topp og dalbunn strekker seg derfor utover i bølgens utvidelsesretning (sidelengs på skissen nedenfor). l-bølgen er en høyfrekvent trykk/sug-bølge som også er en stående bølge omkring atomkjernen. (L- og l-bølgene kommer fra vibrasjonskulene og har derfor samme frekvens og bølgelengde som henholdsvis E- og G bølgene. I møtet med tilsvarende eterbølger blir også L- og l-bølgene stående bølger.). Dette L- og l-bølgesystemet strekker seg i starten bare ut til 1. E-kuleskall. (Det vil si det innerste E- kuleskallet som er nærmest atomkjernen). Etter hvert som atomet får tilført mer varme/ høyere temperatur vil L- og l-bølgesystemet bli større, og når det har fått en viss amplityde i 1. E-kuleskall vil det utvide seg til det neste E-kuleskallet. (2. E-kuleskall). Slik vil det fortsette videre utover til de neste E-kuleskallene på høyere nivåer inntil det 7. E-kuleskallet. Skissen nedenfor viser et system av E-, L- og l-bølger. Transverse bølger illustrerer de longitudinale bølgene, og skissen viser trykkforholdene langs en rett linje som strekker seg utover til høyre fra atomkjernen. Disse atomene har en så høy temperatur at de utstråler lys.

8 Desto større L- og l-bølgesystemet blir, desto mer energi/ varme har det altså mottatt og absorbert. Men det er selvfølgelig en grense for hvor mye varme L- og l-bølgene kan absorbere. Når en L-bølge har nådd en viss maksimum størrelse avhengig av temperatur, etc. og blir tilført mer energi, da vil L-bølgen forsøke å fortsette å vokse. Men dette blir hindret ved at ethvert tillegg til L-bølgen da blir støtt vekk fra L-bølgen. Slik slanking av L- bølgesystemet kan skje ved hvilken som helst L-bølge i E-kuleskallene opp til det 7. E- kuleskallet. Men Slankingen begynner alltid først ved det 7. E-kuleskallet, og forplanter seg etter hvert nedover mot de lavere E-kuleskallene etter hvert som temperaturen stiger. Slankingen foregår på følgende måte: Når L-bølgen er i fase sammentrykket eter (+) da vil noe av den sammentrykkede etermassen som da befinner seg øverst i toppen av L- og l- bølgen skalle av. Det er den halvdelen av en l-bølge som befinner seg over L-bølgens øverste topp som skaller av. l-bølger som skaller av er alltid like store slik at den mengden av sammentrykket etermasse som skaller av alltid er like stor. Og når L-bølgen er i fase fortrengt eter (-) da vil noe av den reelt fortrengte etermassen som da befinner seg i bunnen av L- og l- bølgen smuldre opp i ørsmå biter som løsriver seg fra L- og l-bølgene. Det er den halvdelen av en l-bølge som befinner seg under L-bølgens nederste bunn som smuldrer opp, og dette er resten av den samme l-bølgen som skallet av da L-bølgen var på topp. l-bølger som smuldrer opp er derfor like store slik at den mengden av reelt fortrengt etermasse som smuldrer opp i biter alltid er like stor, og altså også like stor som den mengden av sammentrykket etermasse som skallet av da L-bølgen var på topp. Biter er riktig for den oppsmuldrete reelt fortrengte etermassen former seg som kuler. Vi kaller disse kulene foton-partikler, og de er alltid like store. Vi kaller den totale mengden av sammentrykket etermasse/ reelt fortrengt etermasse som løsriver seg i en operasjon fra en bestemt l-bølge for en foton-masse. Både skallene med sammentrykket etermasse og de fritt-flytende bitene med reelt fortrengt etermasse vil umiddelbart etter at de er blitt frie bli utsatt for skyvende og trekkende krefter fra de nærmeste L-bølgenes og l-bølgenes bølgetopper og bølgedaler. Således vil skallene med sammentrykket etermasse (+) bli støtt vekk fra en bølgetopp med sammentrykket eter (+), og bli trukket mot en bølgedal av fortrengt eter (-). Motsatt vil bitene med reelt fortrengt etermasse (-) bli støtt vekk fra en bølgedal av fortrengt eter (-), og bli trukket mot en bølgetopp av sammentrykket eter (+). Rekkefølgen av den ovennevnte slankingen er viktig: Først skaller sammentrykket eter av fra en bølgetopp, og dernest river biter av reelt fortrengt etermasse seg løs fra en bølgedal. Det som skjer videre er følgende: Når et skall med sammentrykket etermasse er blitt fritt slik som nevnt ovenfor da befinner det seg i sin første posisjon på toppen (+) av en L-bølge. Men skallet av sammentrykket etermasse (+) vil bli skjøvet vekk fra denne bølgetoppen (+). Av de to nabobølgedalene (-) som E- og L-bølgene danner er det den som er nærmest atomkjernen som er størst, og skallet vil bli trukket sterkest mot den største bølgedalen. Skallet blir altså skjøvet og trukket ut av sitt E- og L-kuleskall i retning henimot atomkjernen. Men når skallet ankommer det innenfor liggende E-kuleskallet (det som var den største nabobølgedalen), da er E- og L-bølgen i dette kuleskallet blitt til en bølgetopp (+). Også dette kuleskallet skyver derfor skallet vekk fra seg ved skallets ankomst. Enten kan skallet nå bli reflektert, eller det kan fortsette sin ferd gjennom denne barrieren. Det er styrken på l- bølgenes amplityder på denne L-bølgens topp som avgjør om skallet vil stoppe eller fortsette. Hvis skallet fortsetter sin ferd, da vil det (+) bli skjøvet videre av denne bølgetoppen (+), og bli trukket mot neste bølgedal (-). Og slik fortsetter skallet sin ferd henimot atomkjernen inntil det møter et E-kuleskall som er så kraftig at skallet blir reflektert. Skallet av sammentrykket etermasse er absolutt plastisk, og vil derfor først bli stoppet. Men deretter vil det (+) bli skjøvet vekk fra E-kuleskallet (+) som stoppet det, og denne gangen i motsatt retning utover og vekk fra atomkjernen. E- (og L-) bølgen i det

9 utenfor liggende E-kuleskallet er da en bølgedal (-) som trekker denne enheten ( skallet ) av sammentrykket etermasse (+) til seg. Og når enheten ( skallet ) av sammentrykket etermasse (+) når frem til dette utenforliggende E-kuleskallet som da er blitt en bølgetopp (+) blir skallet midlertidig værende der. Når en av de ovennevnte bitene av fortrengt etermasse er blitt fri en halv bølgelengde etter at et skall av sammentrykket etermasse ble frigjort, da befinner den seg i sin første posisjon i en bølgedal. Men biten av fortrengt etermasse (-) vil bli skjøvet vekk fra denne bølgedalen (-). På samme måte som skallet vil nå biten bli trukket og skjøvet innover mot atomkjernen inntil den når frem til det samme E-kuleskallet (-) som stoppet skallet. Biten befinner seg jo hele tiden en halv bølgelengde etter skallet, og derfor er E- (og L-) bølgen i dette E-kuleskallet nå blitt en bølgedal. Når biten (-) støter mot dette E-kuleskallet (-) da blir den reflektert. Biten av reelt fortrengt etermasse det vil si foton-partikkelet (se ovenfor) er absolutt elastisk og derfor spretter det opp igjen som en ball når det blir reflektert. På skissen ovenfor er det vist at L-bølgenes topp og dalbunn kan strekke seg i betydelig lengde utover i bølgenes utvidelsesretning. Når disse toppene og dalbunnene er langstrakte, da vil det svinge mange l-bølger langsetter hver av disse toppene og dalbunnene. Hver av disse l- bølgene kan avgi foton-partikkler. Foton-partikkler kan altså falle fra en hvilken som helst l-bølge som befinner seg i disse områdene omkring E-kuleskallene fra det 2. til det 7. E- kuleskallet og ned til hvilket som helst E-kuleskall fra det 1. til det 6. E-kuleskallet. Når L- bølgenes topper og dalbunner er svært langstrakte da blir alle foton-partikklenes mulige fallhøyder i atomet nesten like mange som antallet av de teoretisk mulige fallhøydene i området fra det 7. E-kuleskallet ned til det 1. E-kuleskallet. Når et foton-partikkel blir reflektert av et E-kuleskall, da har det mottatt en mengde bevegelsesenergi som er bestemt av hvor langt foton-partikklet har falt ned til det E-kuleskallet som reflekterte det. Denne bevegelsesenergien bestemmer hvor kraftig foton-partikklet spretter opp fra det E- kuleskallet som reflekterer det. I dette øyeblikket befinner den ovennevnte enheten ( skallet ) av sammentrykket etermasse (+) seg i det utenfor liggende E-kuleskallet (+). Det som skjer nå er at foton-partikklet overfører sin bevegelsesenergi til skallet av sammentrykket etermasse. Denne bølgetoppen (det vil si skallet ) av sammentrykket etermasse blir presset ned av fotonpartikklet som inntar bølgetoppens ( skallets ) plass og istedenfor skaper en bølgedal. Desto mer bevegelsesenergi foton-partikklet bringer med seg desto hurtigere foregår denne nedpressingen av bølgetoppen ( skallet ). Det vil si at den tiden T som denne nedpressingen tar er omvendt proporsjonal med foton-partikkelets energi. Nedpressingen av sammentrykket etermasse skaper en trykkimpuls fremover slik at det oppstår en bølgetopp av sammentrykket etermasse en viss lengde foran den bølgedalen som foton-partikkelet skapte. Denne bølgetoppen er like stor som den tidligere bølgetoppen ( skallet ) av sammentrykket etermasse. Denne prosessen vil fortsette. Den nye bølgetoppen vil nemlig bli presset ned igjen når den har nådd sitt maksimum, og det vil oppstå en bølgedal som er like stor som den første bølgedalen som foton-partikkelet skapte. Og da har det oppstått en ny bølgetopp foran i bølgens bevegelsesretning vekk fra atomkjernen. Og så videre. Dermed er det skapt det som vi vil kalle en foton-enhet, og dette er en enhet av en lysbølge. En slik lysbølge-enhet er altså skapt (og består - ) av en foton-partikkel sammen med en samarbeidende enhet ( skallet ) av sammentrykket etermasse. Lysbølge-enhetens energi E er den som foton-partikkelet medbragte og overleverte. Og som nevnt ovenfor er tidslengden T for nedpressingen av lysbølge-enhetens bølgetopp omvendt proporsjonal med denne energien E. Det vil si at T er proporsjonal med 1/ E eller E er proporsjonal med 1/ T som er lysbølge-enhetens frekvens f. Lysbølge-enheten vil bevege seg vekk fra atomkjernen og ut av atomet med E-bølgenes, det vil si lysets bestemte hastighet C. Lysbølge-enhetens lengde L = C/ f. Det vil si at lysbølge-enhetens lengde L blir kortere med hurtigere frekvens, og

10 frekvensen f er proporsjonal med energien E. Hele tiden vil suge-delen av denne fotonenheten beholde foton-partikklets reelt fortrengte etermasse uforandret. Det er nevnt ovenfor at alle bitene av reelt fortrengt etermasse alltid er like store. Alle foton-enheter det vil si lysbølgeenheter er derfor alltid bærere av like meget reelt fortrengt etermasse. Det betyr at alle lysbølge-enheter alltid har like kraftige bølgetopper og bølgedaler. En enkelt bevegelse av en lysbølge-enhet har derfor alltid like meget energi. Men i løpet av en viss tid, eller fordi alle lysbølger beveger seg like hurtig (I vakuum/ ren eter) i løpet av en viss distanse, vil de lysbølgeenhetene som svinger hurtigst ha mest energi. Det vil igjen si at lysbølgeenhetens energi er proporsjonal med dens frekvens. Det er altså lysbølgens frekvens/ energi som karakteriserer lysbølgen, og som gir den sin egenart, altså som gir den sin egen bestemte farge. Det ble nevnt ovenfor at et atom har mulighet til å produsere foton-partikkler med svært mange forskjellige fallhøyder det vil si med svært mange forskjellige mengder av bevegelsesenergi. Atomet kan produsere mange av disse forskjellige foton-partikklene på samme tid. Vi forstår at atomet derfor kan produsere mange forskjellige foton-enheter det vil si lysbølge-enheter på samme tid. En slik lysbølge-enhet er bare en ørliten prikk, men hver av alle disse forskjellige lysbølge-enhetene forlater atomet sammen med en skur av andre helt like lysbølge-enheter. En slik skur av helt like lysbølge-enheter eller fotonenheter som er en følge av løsrivelsen av en foton-masse (se ovenfor) er det som vi kaller et foton eller en lysbølge. Atomet kan altså produsere mange forskjellige lysbølger på samme tid. Hver skur av helt like lysbølge-enheter forlater atomet i skall (en lysbølge) som blir større, men tynnere etter hvert som den brer seg utover og vekk fra atomet. Det er antallet av lysbølge-enheter per flateenhet i disse skallene som bestemmer lysintensiteten. Skissen nedenfor viser en lysbølge-enhet der longitudinale bølger er illustrert med transverse bølger. Den beveger seg i retning mot høyre. 1. posisjon viser bølgen med maksimal bølgetopp og bølgedal. I 2. posisjon har den sammentrykkede etermassen (bølgetoppen) utlignet mye av den fortrengte etermassen (bølgedalen). I 3. posisjon er den tidligere bølgedalen med fortrengt etermasse borte. Istedenfor danner det seg en bølgedal der det tidligere var en bølgetopp, og en ny bølgetopp danner seg en bølgelengde fremover. 4. posisjon viser en ny og helt utviklet bølgedannelse. Slik fortsetter bølgen å bevege seg fremover. Bevegelsesretning

11 Den energien som lysbølgene har i seg og som de ved å forlate atomet bringer vekk fra atomet tilsvarer den varmen som atomet mottar til det ovennevnte mislykkede forsøket på å forøke L- bølgesystemet utover dets maksimale størrelse. Denne varmen blir slik som nevnt ovenfor tilført atomet som fortrengt eter, og denne fortrengte eteren blir altså sendt ut av atomet igjen i form av lys som inneholder en like stor mengde fortrengt eter (Forutsatt at varme ikke også forlater atomet på annen måte). Som nevnt ovenfor er mengden av fortrengt eter alltid konstant. Når atomet sender ut lysbølger som består av reelt fortrengt eter, da får atomet mindre masse, men samtidig mottar altså atomet like meget masse for eksempel i form av varme. Vanlig lys er altså masse av typen atommasse. Dette er overensstemmende med hva som er forklart tidligere om at de ulike typer av energi er forskjellige former for masse. Energi kan altså aldri eksistere alene, men må alltid opptre i en eller annen form for masse, og knyttet til atomer uttrykker energi hvilken tilstand disse befinner seg i. Prosessen som er beskrevet ovenfor gjentar seg i rask rekkefølge slik at stadig nye fotoner/ lysbølger sendes ut fra atomet så lenge atomet mottar varme. Vi vet jo at masse vil begynne å gløde eller lyse og avgi lys, etc. hvis varmetilførselen blir så stor at temperaturen stiger til bestemte nivåer. En lysbølge er en enkel bølgebevegelse som forplanter seg fremover med en hastighet som avhenger av hvilket medium den forplanter seg i. En bestemt lysbølge har slik som nevnt ovenfor alltid samme frekvens, men bølgelengden kan variere med hvilket medium den beveger seg i. I ren eter er produktet av alle lysbølgers frekvens og tilhørende lengde som tidligere nevnt alltid en konstant hastighet. Men lys kan forplante seg relativt uhindret i noen medier som for eksempel glass eller vann. I slike medier er ikke eteren ren. Materialet som lyset da beveger seg gjennom består jo av fortrengt eter, slik at mediet blir uren eter. Ettersom fotoneenhetens/ lysbølgeenhetens energi og frekvens er konstant må hver bølgebevegelse fortsatt ha like meget energi. Og da må bølgens topp og dal bli større slik at bølgen kan forskyve like meget etermasse i et medium med noe fortrengt eter som den gjør i ren eter. Skissen nedenfor viser med transverse bølger som illustrerer longitudinale bølger hvordan en lysbølgeenhet blir større når den beveger seg i et medium med noe fortrengt etermasse: Når lysbølgeenheten forandrer størrelse og form slik som vist ovenfor, da forandrer bølgeenhetens lengde seg også. Bølgeenheten trekker seg sammen en lengde 2x når lysbølgeenheten kommer inn i et medium med uren eter det vil si i et medium med noe fortrengt etermasse. En lysbølgeenhet som forplanter seg i uren eter får altså en kortere

12 lengde (l) enn den lengden (L) som lysbølgeenheten har i ren eter. Ettersom lysbølgeenhetens frekvens alltid er den samme får lysbølgeenheten mindre hastighet i uren eter det vil si i materialer som for eksempel glass eller vann. Bølgelengden (l) blir kortere dess mer uren eteren er det vil si at også lysbølgeenhetens hastighet avtar dess mer uren eteren er. Dette er årsaken til at en lysstråle forandrer retning (brytes) idet den beveger seg fra et medium som fortrenger eter til en viss grad og til et annet medium som fortrenger eter til en annen grad. Se nedenfor. Alle lysstråler brytes ikke like meget. Når for eksempel en solstråle skinner gjennom et glassprisme, da ser vi at lysstrålene med de korteste bølgelengdene (fiolett) blir brutt mer enn lysstrålene med de lengste bølgelengdene (rødt). Figuren som er vist ovenfor gir forklaringen på dette: Det er forholdet mellom lysbølgeenhetenes lengde (l) i det ene mediet og lengden (L) i det andre mediet (for eksempel ren eter) som bestemmer hvor meget lysstrålen skal brytes. Det er altså l/ L som bestemmer hvor meget lysstrålen skal brytes. Men l = L 2x, og l/ L = L/L - 2x/L, der 2x/L er større for korte enn for lange lysbølger. Da blir l/ L mindre for lys med korte enn for lange bølger. Dette betyr at den relative forkortelsen av bølgelengden blir kraftigere for små bølgelengder enn for større bølgelengder, og dette er årsaken til at lysstrålene spres fra hverandre når de går gjennom et glassprisme. Se nedenfor. For en lysbølgeenhet er selvfølgelig overflaten til et prisme ikke speilblankt. Denne overflaten er en vegg av atomer. Likeledes er glasset inne i prismet ikke et homogent medium. For det første er ikke glasset helt rent, og dernest består jo glassmaterialet av atomer som er vibrasjonskuler av reelt fortrengt eter med omgivende felter av bølger som i det ene øyeblikket er fortrengt eter og så i det neste øyeblikket er sammentrykket eter. Og lysbølgeenhetene møter G- og E-kuleskallene i alle forskjellige innfallsvinkler. Likevel brytes lysbølgene (lysstrålene) slik som figuren nedenfor viser:. Hvordan kan lysstrålene forandre retning på en så presis måte ved grenseoverflaten mellom de to mediene, og hvordan kan lysstrålene fortsette gjennom den urene eteren forurenset av glassmolekylene/ atomene i rettlinjede baner? Forklaringen er som følger: Lysbølgeenhetene forlater de atomene som skaper dem i stort antall som en skur. Det er forklart ovenfor at disse lysbølgeenhetene ligger side ved side i kuleskall som utvider seg i retning vekk fra atomet med atomet i sentrum. Lysbølgeenhetene støter hverandre vekk slik at alle alltid vil få like stor avstand fra hverandre. Skissen nedenfor viser utseendet til en lysbølgeenhet:

13 En lysbølgeenhet har altså et sentrum som inneholder hovedmengden av den sammentrykkete etermassen og den fortrengte etermassen omfattende all den reelt fortrengte etermassen. Men forsiden og baksiden av lysbølgeenheten strekker seg kraftig ut sideveis. Således danner det seg en hinne på forsiden og baksiden av lysbølgen. Disse hinnene pulserer fremover på samme måte som resten av lysbølgeenhetene. Og disse hinnene tvinger alle lysbølgeenhetene i lysbølgen inn i samme retning perpendikulært på hinnenes plan. Dermed tvinges lysbølgeenhetene inn i en ny baneretning når lyset går fra et medium med lite uren eter til et medium med mer uren eter slik som vist på figuren ovenfor. Men et spørsmål gjenstår: Hvorfor vil ikke lysbølgeenhetene forskyve seg i forhold til hverandre når de beveger seg gjennom ulike E-kuleskall? Svaret er at lysbølgeenhetene til en viss grad kan låne energi fra hverandre slik at lysbølgeenhetene i gjennomsnitt får den energien som ville ha vært riktig for dem hvis mediet hadde vært helt homogent. Dermed blir lysbølgenes to hinner plane i svært stor grad også når lyset går gjennom for eksempel et glassprisme. Dobbelbrytning kan skje i krystaller der molekylene/ atomene ligger i faste mønstre slik at èn vei har mindre uren eter enn de andre veiene. For en lysbølge er heller ikke overflaten til et speil blankt. Også denne overflaten er en vegg av atomer. Likevel reflekteres lysbølger fra et speil slik at det bildet som vi ser inne i speilet blir meget klart. Parallelle lysstråler inn blir altså reflektert som parallelle lysstråler ut, og vinklene mellom speilplanet og lysstrålene inn og ut er de samme. Forklaringen på at lysstrålene reflekteres fra speilet som om overflaten er helt blank er den samme som den som er nevnt ovenfor: Lysbølgene ankommer speilet som elastiske matter som til en viss men tilstrekkelig grad har evnen til å dempe effekten av ujevnheter slik at den enkelte lysbølgeenhet får forholde seg til en gjennomsnittlig glatt overflate. Det bør nevnes at vi kan se lyset fra stjerner som befinner seg svært langt fra oss. Det er naturligvis ikke lyset fra ett enkelt atom vi ser, men lyset fra utallige atomer over en svært stor overflate. Lysstrålene fra en slik stjerne vil være helt parallelle når de befinner seg i tilstrekkelig stor avstand fra lyskildene. Lysbølgeenheter med samme energi/ frekvens og som befinner seg i tilnærmet samme hinne-plan vil da forenes og innpasses i samme lysbølge selv om de altså kommer fra forskjellige lyskilder. Vi vet at bølger av vanlig lys gir et særdeles lite trykk på en gjenstand når den blir belyst, selv om lyset blir absorbert eller reflektert av gjenstanden. Når dette trykket er så lite

14 at det normalt ikke er merkbart til tross for at lyset kommer med kolossal stor hastighet så skyldes dette at lyset bringer med seg forsvinnende lite reelt fortrengt etermasse. Dette er forståelig ettersom denne lysmassen i henhold til det som er nevnt ovenfor er av typen atommasse, og lyset bringer jo normalt ikke så mye energi med seg. Det siste spørsmålet som gjenstår om lys er nå: Hvorfor kan lys skinne så uhindret gjennom atomene i for eksempel luft, vann og glass mens atomstrukturene i andre materialer som for eksempel metaller absorberer eller reflekterer lys slik at disse materialene blir ugjennomsiktige? Svaret er at det er E-kuleskallenes evne til å stoppe lysbølge-enhetene som avgjør om lyset får skinne gjennom atomene, eller blir absorbert av dem, eller blir reflektert av dem. Alle lysbølge-enheter er helt like bortsett fra at de bærer med seg sin egen helt spesielle mengde med energi som bestemmes av lysbølge-enhetenes frekvens. Alle E- kuleskall er også like bortsett fra at de kan ha ulik posisjon i forhold til atomkjernen (alternativene er fra 1. til 7. E-kuleskall), og at de kan ha forskjellig antall elektroner i seg, og at atomets andre E-kuleskall kan ha forskjellige antall elektroner i seg, og at L-bølgesystemet kan være forskjellig. Et E-kuleskall i en bestemt posisjon i et bestemt atom er alltid forskjellig fra alle andre E-kuleskall som har en annen posisjon eller er i et forskjellig atom. Men alle E- kuleskall i en bestemt posisjon i et bestemt atom er alltid like bortsett fra at L-bølgesystemet forandrer seg med temperaturen. Når temperaturen og dermed L-bølgesystemet forandrer seg i et atom da får atomet andre egenskaper på flere måter: Vi vet for eksempel at et materiale som varmes opp normalt øker i volum. Vi vet også at et stykke metall som varmes opp kan bli bløtt eller endog flytende hvis temperaturen blir høy nok, og at metallet da kan begynne å gløde det vil si å avgi lys. Men når metallstykket er kaldt og blankt, da reflekterer det lyset. Et annet eksempel er vannstoff som avgir lys når vannstoffatomene er tilstrekkelig varme. Men det er tett i tett med vannstoffatomer både i luft og vann og allikevel skinner lyset uhindret gjennom disse atomene. Vi har den regelen at et E-kuleskall som kan skape en lysbølge-enhet også kan absorbere en liknende lysbølge-enhet. Men vi forstår at denne regelen er gyldig bare når temperaturen er på (cirka) samme nivå. L-bølgene påvirker altså E- kuleskallenes fysiske egenskaper overfor omgivelsene. Når et L-bølgesystem blir kraftigere da gjør de E-kuleskallene mykere i for eksempel jern, men kraftigere i for eksempel vannstoff.. Materialer tar altså imot lys på en annen måte når de er kalde enn når de er varme. Og når noen materialer som for eksempel glass, vann og luft lar lyset passere temmelig fritt når disse materialene har en relativt lav temperatur så er forklaringen denne: Atomene i disse materialene har i kald tilstand E-kuleskall som er alt for stive og for svake til å kunne stoppe lysbølgeenhetene. Lysbølgeenhetene pulserer jo fremover på den måten at sammentrykt etermasse trykkes frem til en bølgetopp og dette skjer med en større eller mindre hastighet avhengig av lysbølgeenhetens frekvens. Desto raskere frekvens, desto hurtigere dannes bølgetoppen. Det vil si at denne bølgetoppen slår mot det som den støter mot, og slagets kraft øker proporsjonalt med lysbølgeenhetens frekvens. Bølgetoppen er alltid like stor for alle lysbølgeenheter. Hvis et E-kuleskall er stivt og svakt da har det ikke tilstrekkelig styrke til å kunne motstå lysbølgeenhetens energi, og vil derfor slippe lysbølgeenheten gjennom E- kuleskallet. Når et atom absorberer lys da skjer det følgende: Det er E-kuleskallene i atomet som absorberer lysbølgeenheter, og hvert av disse E-kuleskallene absorberer bare lysbølgeenheter som har helt bestemte frekvenser, det vil si som bærer med seg helt bestemte mengder med energi, eller som kan yte en helt bestemt kraft til en bestemt veilengde. Betingelsen for absorpsjon er at den veilengden som E-kuleskallet gir etter for lysbølgeenhetens trykk multiplisert med det mottrykket som E-kuleskallet yter er lik lysbølgeenhetens energi. Når en lysbølgeenhet med den energien som er riktig for absorpsjon av et E-kuleskall støter an mot det E-kuleskallet, da vil altså E-kuleskallet gi etter en så stor lengde at den kraften som

15 oppstår som følge av lysbølgeenhetens energi tilsvarer E-kuleskallets styrke. Istedenfor å bli reflektert eller å forsere E-kuleskallet blir da lysbølgeenhetens bølgetopp av sammentrykket etermasse absorbert av E-kuleskallet. Og sammen med lysbølgeenhetens fortrengte etermasse blir den tidligere lysbølgeenheten nå omskapt til å bli en del av et L-bølgesystem i atomet. Det vil si at lysbølgeenheten er gått over til å bli varme. Når E-kuleskallet ikke kan yte tilstrekkelig mottrykk til å kunne absorbere lysbølgeenhetens energi, da passerer lysbølgeenheten den hindringen som E-kuleskallet representerer slik som beskrevet ovenfor for glass, vann og luft. Når den veilengden som E-kuleskallet gir etter for lysbølgeenhetens trykk multiplisert med mottrykket som E-kuleskallet yter er større enn lysbølgeenhetens energi da reflekteres lysbølgeenheten. Lyshastighet mellom to bevegelige punkter har skapt noe forvirring. (Se arbeider av Michelson, Fitzgerald, H.E. Lorentz og A. Einstein). Skissen nedenfor viser lys som beveger seg fra punkt A henimot punkt B. Begge punktene beveger seg i samme retning med samme hastighet. I henhold til det som er nevnt ovenfor er det ikke vanskelig å forstå at lyset som beveger seg (pulserende og ikke glidende ) mellom de to punktene A og B alltid har lysets bestemte hastighet uavhengig av punktenes hastighet. Passerende eterbølger i en eller annen retning påvirker ikke dette lyset. (Se kommentarer i tidligere kapitler). Men det er selvfølgelig interessant å konstatere at lysbølgeenhetene det vil si fotonenhetene i dette lyset faktisk har en absolutt hastighet på skrått av sin bevegelsesretning som er større enn lysets hastighet. - Atomets oppbygning Jeg vil nå komme med en forklaring på hvordan atomet omkring atomkjernen ser ut, og hvordan atomene bygger opp molekyler. Vi må da begynne med å studere et atom som består av et enkelt proton. Dette atomet er vist på skissen nedenfor i absolutt 0-hastighet. Omkring vibrasjonskulen er det tegnet en sirkel i heltrukket linje som viser det innerste kuleskallet som er forårsaket av G- bølgene. Men eterbølgene er sammensatt av bølger med flere forskjellige bølgelengder hvorav en viktig eterbølge har en bølgelengde som er mange ganger så lang som bølgelengden til G-bølgene. Denne eterbølgen kolliderer med og blir reflektert fra den vibrerende kulekjernen på samme måte som G-bølgene. Vi kaller denne bølgen for E-bølgen fordi det er denne bølgen som forårsaker elektrisitet. Dette blir forklart nedenfor. Når E-bølgene blir reflektert fra vibrasjonskulen danner de stående bølger i eteren omkring vibrasjonskulen nøyaktig på samme måte som G-bølgene. På skissen nedenfor viser den stiplete linjen det innerste kuleskallet av stående E-bølger omkringvibrasjonskulen. Dermed er skissen komplett og viser den enkleste form for et atom nemlig hydrogenatomet. Det innerste kuleskallet av stående E-bølger er hydrogenatomets elektron. Dette vil bli forklart nærmere nedenfor.

16 Vi skal nå studere et atom som består av to protoner (+ to nøytroner) som har kuleskall liknende det som ble beskrevet ovenfor, og som har inngått forbindelse med hverandre. Et slikt atom skulle forventes å se ut slik som vist på skissen nedenfor. (Vist i gal skala): Men slik vil ikke atomet bli fordi vibrasjonene i de to kuleskallene av stående E-bølger vil være i samme fase. Årsaken til det er at det eksisterer en grunnvibrasjon i etermassen. Denne grunnvibrasjonen er en stasjonær trykk- og sug-vibrasjon som over store avstander beholder samme fase. Vi kan forestille oss at etermassen i en sfære med en slik stor avstand som radius blir utsatt for vekselvis trykk og sug. All etermassen i denne sfæren vil da vekselvis på samme tid få et høyt eller lavt etertrykk. Etermassen er utrolig hård slik at bevegelsene i denne sfærens overflate som følge av det vekslende trykket og suget blir ubetydelig. Det som er viktig er at grunnvibrasjonens trykk- og sug-variasjoner er i samme fase over rimelig store avstander. Og vibrasjonskulenes trykk- og sug-svingninger følger grunnvibrasjonens trykk- og sug-variasjoner. Dermed blir altså vibrasjonskulenes trykk- og sug-svingninger også i samme fase over store avstander. De eterbølgene som reflekteres fra vibrasjonskulene og som dermed danner G- og E-bølgene er de som er i samme fase med vibrasjonskulenes trykk- og sug svingninger. Grunnvibrasjonen, vibrasjonskulenes trykk- og sug-svingninger, og de stående G- og E-bølgene omkring vibrasjonskulene får altså alltid samme fase innenfor store områder. Vibrasjonene i de to ovenfor nevnte kuleskallene av stående E-bølger blir derfor i samme fase med hverandre. Vibrasjonene i de stående E- bølgene vi altså være i samme fase i alle kuleskall. Det samme som er nevnt ovenfor gjelder også for G-bølgene. Derfor får alle stående G- og E-bølger omkring vibrasjonskulene alltid samme fase. Dermed inntreffer + (forøket etertrykk) og (redusert etertrykk) samtidig i begge kuleskallene. Og ettersom + støtes vekk fra + og også støtes vekk fra vil de to kuleskallene derfor støtes vekk fra hverandre langs sirkelen A-A der de to kuleskallene skjærer inn i hverandre. Protonene vil holde stand og bli liggende uforandret i forhold til hverandre. Men kuleskallene skiller seg fra hverandre slik at atomet blir seende ut slik som vist på skissen nedenfor:

17 Hvert av disse halve kuleskallene er et elektron. Dette vil bli forklart nærmere nedenfor. Ettersom hvert av de to halve kuleskallene mottar reflekterte E-bølger fra hvert av to protoner blir de stående bølgene i et slikt halvt kuleskall dobbelt så kraftige som de var i det hele kuleskallet omkring et enkelt proton i eksemplet ovenfor. Elektronene i disse to halve kuleskallene er derfor hver for seg like kraftige som elektronet omkring et enkelt proton. De stående bølgene i kuleskallet kan ikke bli kraftigere enn de er i det ovennevnte halve kuleskallet. Atomer som består av flere protoner får derfor sine elektroner i kuleskallene av stående bølger som ligger lenger vekk fra atomkjernen. Vi kaller nærmeste kuleskall for 1. kuleskall nest 2. tredje 3. fjerde 4. og så videre inntil maksimalt 7. kuleskall. Elektronene tar hver sin like store del av sitt kuleskall som dermed deles opp i et visst antall like store arealer. Regelen er at hvert slikt areal bare kan gi rom til ett elektron. Og hvert elektron krever en viss plass som ikke kan bli mindre enn halve arealet til innerste kuleskall Hvert kuleskall kan derfor maksimalt gi rom for et antall av elektroner som tilsvarer to ganger kuleskallets areal. Dermed får vi at 1. kuleskall gir plass til: fra 1 til (1 2 ) x 2 = fra 1 til 2 elektroner tilsvarende 1 2 protoner 2. 1 (2 2 ) x 2 = (3 2 ) x 2 = (4 2 ) x 2 = Det maksimale antall elektroner som fjernere kuleskall gir rom til avtar med kuleskallets avstand fra atomkjernen. Skissen nedenfor viser hvordan et kuleskall deles opp for å gi rom til et økende antall elektroner. Hvert elektron har en proton i atomkjernen. Elektronene er av type s, p, d eller f. I hvert kuleskall dannes elektronene i rekkefølgen s først, deretter p, så d, og til slutt f.. Årsaken til dette er at det kreves minst energi å danne s-elektronene, mer energi for å danne p- elektronene, enda mer energi for å danne d-elektronene, og mest energi for å danne f- elektronene. Et kuleskall må ikke nødvendigvis være fylt opp med alle sine elektroner før det dannes elektroner i det neste kuleskallet som ligger utenfor. Årsaken til dette er at selv om det kreves mer energi å bygge opp elektronene i kuleskallet som ligger utenfor, så kan det likevel kreves enda mer energi å danne de siste d- og f-elektronene i kuleskallet som ligger innenfor.

18 2 s-elektroner 2 s-elektroner 6 p-elektroner 6 p-elektroner 1 10 d-elektroner 10 d-elektroner i skallet 1 14 f-elektroner Det kan maksimalt i skallet være 10 d-elektroner i ett skall. Det kan maksimalt være 14 f-elektroner i ett skall. Elektroner som omkranser atomkjernen slik som vist på figurene ovenfor er elektrisk og magnetisk nøytrale når de ikke er påvirket av ytre krefter dette er kommentert i detalj nedenfor. Skissen ovenfor viser hvordan elektronene bygger opp et elektronskall. Men elektronene kan omgruppere seg til et annet mønster hvis atomet binder seg til et eller flere andre atomer. Det er nevnt tidligere at de stående G-bølgene omkring et proton har en bølgehøyde som er omvendt proporsjonal med kvadratet av bølgens avstand fra protonet. Denne regelen gjelder imidlertid ikke for de stående E-bølgene omkring en atomkjerne. Disse bølgebevegelsene kan ikke bli kraftigere enn de er i 1. kuleskall av E-bølger når det er to protoner i atomkjernen, det

19 vil si når det er to elektroner i 1. E-kuleskall. Denne begrensningen ble også nevnt tidligere da L- og l-bølgene ble beskrevet i forbindelse med forklaringen på hvordan lys oppstår i atomene. Begrensningen skyldes at bevegelsene av E-bølgene dempes/ stoppes når bølgene blir tilstrekkelig kraftige ved at det da dannes reelt fortrengt etermasse når bølgene er i fase sug (-). Bølgebevegelsen i 1. kuleskall av E-bølger når det bare er ett proton i atomkjernen er bare halvparten så kraftig som når det er to protoner i atomkjernen fordi det da bare er ett proton som reflekterer eterbølger. Når atomkjernen har tre protoner da glir E-bølgene (eterbølgene) til og fra det 3. protonet gjennom 1. kuleskall av E-bølger uten å påvirke dette skallet. (På samme måte som de også glir gjennom 1. kuleskall av G-bølger uten å påvirke det skallet). Men E-bølgen fra det 3. protonet støter an mot innkomne eterbølger i 2. E- kuleskall og gjør den allerede eksisterende stående E-bølgen der kraftigere. Det samme gjør E-bølgene fra de neste syv protonene i atomkjernen. 2. kuleskall prioriterer E-bølgene fra nr. 3 til nr. 10 proton på den måten at den stående bølgen som er en fortsettelse av bølgen i 1. kuleskall blir fortrengt til 3. kuleskall. Når til sammen 8 protoner bygger opp 2. kuleskall av E-bølger, da er bølgebevegelsene i dette kuleskallet like kraftige som i 1. kuleskall med 2 protoner i atomkjernen og kan ikke bli kraftigere. (Skallet har da 8 elektroner). Når atomkjernen har protoner da glir derfor E-bølgene til og fra de siste 18 protonene både gjennom 1. og 2. kuleskall av E-bølger uten å påvirke disse skallene. E-bølgene fra disse nr. 11 til nr. 28 protonene støter an mot innkomne eterbølger i 3. kuleskall og forstørrer og eventuelt fortrenger den allerede eksisterende stående E-bølgen der. Som allerede nevnt kreves det minst energi å danne s-elektroner, mer energi for å danne p-elektroner, enda mer energi for å danne d-elektroner, og mest energi for å danne f-elektroner. Selv om det kreves mer energi å bygge opp elektroner i kuleskallet som ligger utenfor, så kan det derfor kreves enda mer energi å danne de siste d- og f-elektronene i kuleskallet som ligger innenfor. Her blir bare de ferdige elektronskallene beskrevet og ikke i hvilken rekkefølge de blir dannet. Når til sammen 18 protoner bygger opp 3. kuleskall av E-bølger, da er bølgebevegelsen i dette kuleskallet like kraftig som i 1. kuleskall med 2. protoner i atomkjernen og kan ikke bli kraftigere. (Skallet har da 18 elektroner). De neste 32 protonene i atomkjernen bygger opp 4. kuleskall av E-bølger inntil bølgebevegelsen også i dette kuleskallet er like kraftig som i 1. kuleskall med 2 protoner i atomkjernen. (4. kuleskall har da 32 elektroner). Hele tiden blir de stående bølgene som er en fortsettelse av bølgene i 1., 2., 3. og 4. kuleskall fortrengt til neste kuleskall. Kraften som skal til for å fortrenge disse stående bølgene øker utover fra kuleskall til kuleskall. Derfor avtar antallet elektroner i de ytterste kuleskallene. De kuleskallene av E- bølger som er nærmest atomkjernen vil altså ikke følge regelen om at bølgehøyden er omvendt proporsjonal med kvadratet av bølgens avstand fra bølgesystemets startpunkt. Men utenfor det siste kuleskallet av E-bølger som ikke følger denne regelen vil de stående E- bølgene få bølgehøyder som følger regelen med atomkjernen som utgangspunkt. Etter hvert som atomets 1., 2., 3., 4. etc. kuleskall blir fylt opp med elektroner blir altså de stående E-bølgene som er en fortsettelse av bølgene i disse kuleskallene fortrengt i retning vekk fra atomkjernen til de neste kuleskallene. Den kraften som skal til for å fortrenge de stående E-bølgene på denne måten blir større etter hvert som antallet av kuleskall som er fylt opp med elektroner øker. Denne kraften blir ikke borte, men den forsøker hele tiden å skyve de fortrengte stående E-bølgene tilbake innover mot atomkjernen og presser dermed på elektronene i de kuleskallene som ligger nærmere atomkjernen. Det skal ofte bare en relativt moderat ytre påvirkning/ energitilførsel til for å skyve ett eller flere elektroner ut av atomet. Det er elektronene i det ytterste kuleskallet med elektroner som er (mest) utsatt for å bli skjøvet ut av atomet. De stående E-bølgene i dette ytterste kuleskallet med elektroner er i motsatt fase til E-bølgene i det neste kuleskallet som er det innerste kuleskallet som til dels består av fortrengte stående E-bølger. Vi kaller dette innerste kuleskallet som til dels består av

20 fortrengte stående E-bølger for M-kuleskallet. Den stående E-bølgen som danner M- kuleskallet kalles da for M-bølgen. Det er bare når M-bølgen er i fase maksimal bølgetopp av forøkt etertrykk (+) at den normalt er i stand til å skyve elektroner ut av atomet. Elektronet er da (fremdeles som stående E-bølge i atomets ytterste elektronskall) i fase maksimal bølgedal av redusert etertrykk med noe reelt fortrengt etermasse (-). Det som skjer når et elektron blir skjøvet ut av et atom er at elektronet beholder sin negative ladning av redusert etertrykk med noe reelt fortrengt etermasse. Etter å ha blitt støtt vekk fra atomet blir elektronet i frittsvevende tilstand derfor til en enhet av stående E-bølger som svinger omkring et trykknivå som er lavere enn det normale trykknivået i eteren, og som pulserer til og fra et sentrum slik at det oppstår reelt fortrengt etermasse i dette senteret når bølgebevegelsen der er i fase (-), og slik at det oppstår noe reelt fortrengt etermasse i 1. kuleskall når bølgebevegelsen der er i fase (-). Feltet med stående E-bølger omkring elektronet sprer seg utover fra elektronet med stadig svakere bølger (etter samme regel som gjelder for G-bølgene) der også trykknivået etter hvert nærmer seg det normale trykket i eteren. Utad virker da elektronet som en enhet som er negativt elektrisk ladet. Det er den ørlille vibrerende kulekjernen av reelt fortrengt etermasse som er elektronets masse. Når et elektron blir skjøvet ut av et atom, da vil en del av M-bølgen som forårsaker dette forskyve seg en halv E-bølgelengde innover mot atomkjernen og innta elektronets tidligere plass i det ytterste E-kuleskallet med elektroner - og det er i atomets ytterste E-kuleskall. Dermed vil M-bølgen miste en mengde fortrengt etermasse som tilsvarer elektronets negative ladning av redusert etertrykk. Resultatet blir at M-bølgen som tidligere var nøytral nå blir positivt ladet, det vil si med stående E-bølger som svinger omkring et trykknivå som er høyere enn det normale trykknivået i eteren, og denne positive ladningen vil fordele seg jevnt utover hele M-kuleskallet. M-kuleskallets E-bølge vil spre seg utover fra atomet med stadig svakere bølger (etter samme regel som gjelder for G-bølgene) der også trykknivået etter hvert nærmer seg det normale trykket i eteren. Utad virker da atomet som en enhet som er positivt elektrisk ladet. Når et slikt ladet atom kan bevege seg fritt omkring da kaller vi det for et ion se nedenfor. Det er ett elektron som trekkes ut av atomet i den prosessen som er nevnt ovenfor. En liknende prosess kan også skje med andre elektroner selv om ett elektron allerede har forlatt atomet. Hvordan et elektron skyves/ trekkes ut av et atom vil bli forklart grundigere senere. Under spesielle forhold kan M-bølgene være i fase (-) når de skyver elektroner ut av atomene. Disse elektronene er da (fremdeles som stående E-bølger i atomet) i fase (+), og de beholder sin positive ladning når de forlater atomet. Etter å ha blitt støtt vekk fra atomet blir disse elektronene i frittsvevende tilstand til enheter av stående E-bølger som svinger omkring et trykknivå som er høyere enn det normale trykknivået i eteren, og som pulserer til og fra et sentrum slik at det oppstår reelt fortrengt etermasse i dette senteret når bølgebevegelsen der er i fase (-), og slik at det oppstår noe reelt fortrengt etermasse i 1. kuleskall når bølgebevegelsen der er i fase (-). Slike elektroner kalles positroner og de virker utad som enheter som er positivt ladet. Et positron er normalt ustabilt. Fra det som er nevnt ovenfor er det lett å forstå at et atom som har mistet et positron vil virke utad som en enhet som er negativt elektrisk ladet. Det er vel nødvendig å nevne at det selvfølgelig er vanskelig å forestille oss at E-bølger kan svinge omkring trykknivåer som er høyere eller lavere enn det som er det normale trykknivået i eteren. Vi er jo vant til at trykkbølger svinger omkring trykket i det mediet som trykkbølgen forplanter seg i som for eksempel det atmosfæriske trykket for lyd som forplanter seg i luft. Det er imidlertid litt lettere å forstå at E-bølger også kan svinge omkring et høyere trykknivå