Tidsskrift for progressiv rock

Transkript

1 Tidsskrift for progressiv rock 15 Tarkus nr. 15 Desember 2000 Kr. 45,- Magma Christian Vander 90-tallet Kayak Spock s Beard Eddy Zoltan

2 Innhold Redaksjon Knut Tore Abrahamsen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Åge Bakken Petrus Bojanowski Johan Dalsrud Geir Larzen Rikard A. Toftesund Layout og grafisk produksjon Trykk/innbinding Comitas AS KONTAKT Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) Trondheim Heidi Bolstad Bergsbakken Trondheim Tlf.: Webadresse Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Tidsskrift for progressiv rock Magma 90-tallet Kayak GORGG Eddy Zoltan 15 Tarkus nr. 15 Desember 2000 Kr. 45,- Ray Shulman (Gentle Giant) Foto: Claude Wacker Artikler/portretter 33 GORGG Lars Hollmer 8 Merkverdigheter og monumenter 14 Samla Mammas Manna Intervjuer 5 Isabelle Fouillbois 7 James Mac Gaw 5 Antoine Paganotti 16 Ton Scherpenzeel 4 Christian Vander 6 Stella Vander Anmeldelser 29 ADVENTURE adventure 22 ALPHA III new voyage to ixlan 27 ANOMALY anomaly 21 AZTEC JADE paradise lost 23 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC petrophonics 27 LAREN D'OR war of angels 25 DJAM KARET live at orion 25 DJAM KARET reflections from the firepool 28 TROY DONOCKLEY the unseen stream 32 FIDRA LIGHTHOUSE porcelain 25 FORGOTTEN SUNS fiction edge 1 23 ELOY FRITSCH cyberspace 21 GENESIS archive #2 28 GENTLE GIANT in a glass house 22 GILGAMESH arriving twice 24 GNIDROLOG gnosis 29 GOOD MORNINGS the good mornings 22 GREENSLADE large afternoon 30 HEINER GÖBBELS surrogate cities Leder Tilbakemelding Det er ikke ofte vi plager leserne våre med spørsmål, men i dette nummeret har vi tatt opp tråden fra Tarkus tidligste tider, og presenterer Tarkus Magazines leseravstemning hvor dere kan stemme på favoritter både i året som snart er gått, og for 90-, , 60- og gjerne 50-tallet for den saks skyld. Samtidig ønsker vi korte kommentarer fra dere vedrørende Tarkus Magazine som sådan. Bladet har gjennomgått en viss utvikling siden starten. Fra å være et blad sentrert mye rundt neoprog har vi etterhvert blitt et magasin som har dreiet mer mot den uavhengige og eksperimentelle delen av prog-miljøet, med spesiell fokus på norsk og nordisk prog. Denne utviklingen var både vært bevisst og uunngåelig. Bevisst fordi vi har ønsket å fokusere på et bredere spekter av musikk, uunngåelig fordi endringer i 22 IQ suberranea - the concert 30 KANSAS somewhere to elsewhere 32 MEADOW demo ONE SHOT one shot 28 MARTIN ORFORD classical music and popular songs 30 OZRIC TENTACLES swirly terminations 29 PLANET X universe 28 PIP PYLE 7 year itch 32 RAW MOVEMENT gone 24 SPOCK'S BEARD don't try this at home 31 MARKUS STOCKHAUSEN karta 29 SYMPHONY X v 27 JOHN TAMS unity 23 TEMPANO áctabal-yemal 23 TEMPANO enfin de la infancia 30 THINKING PLAGUE early plague years 24 TURING MACHINE a new machine for living 31 UZVA tammikuinen tammela Konserter 3 Magma 35 Spock's Beard 32 Tammatoys Faste spalter/annet 34 Leseravstemning 21 Redaksjonens musikalske ståsted 20 Svens Mimrehjørne: EDDY ZOLTAN spelemannen 13 Tiloversblevne plateanmeldelser Annonsører 26 InsideOut 14 Oddity Music 10 Oslo Rock Antikvariat bladets redaksjonsstab har medført at interesse og kunnskap for neoprog har blitt erstattet av interesser og kunnskaper for annen type musikk. Nå har vi ikke noe som helst ønske om å fornekte neoprogen, men bladets innhold vil selvfølgelig alltid gjenspeile redaksjonens smak. Vi føler dog at vi redaksjonen nå er et velfungerende team. Vi har fremdeles entusiasmen og pionerånden intakt. Vi har tro på at vi gjorde rett da vi senket ambisjonsnivået med hensyn til utgivelsesfrekvens og sidetall. Vi har i år (for første gang i bladets historie!) holdt utgivelsesplanen. Vi har i året som er gått prioritert å gjenopprette gode forhold til plateselskaper, artister og lesere, noe som begynner å bære frukter. Vi har klart å senke produksjonskostnadene radikalt slik at vi kan overleve på et lavere antall abonnenter og annonsører. Fremdeles går ikke bladet med overskudd (det har heller aldri vært meningen), men dere som kjøper Tarkus skal være forsikret om at hver krone du betaler pløyes tilbake til bladet. Trykking er fremdeles vår største kostnad selvom kostnaden har blitt halvert siden starten, og når det gjelder internett valgte vi å betale for serverleie og eget domene etter dårlige erfaringer med gratis, reklamefinansierte servere. Vi har for første gang finansiert en tur utenlands for to medarbeidere, noe dere kan se resultatet av i dette nummeret og det er mer på lageret. Fordi vi ønsker å gi dere et så bra produkt som mulig innenfor de rammene vi har, ber vi om at dere tar dere tid til å skrive noen linjer kommentarer sammen med leseravstemningen. Det er tross alt dere vi lager bladet for ikke oss selv. Side 2 Tarkus nr. 15

3 Bli med Tarkus til London Magma on stage Sted Dato Royal Festival Hall, London Bandmedlemmer Christian Vander (trommer, sang), Stella Vander (sang, keyboard), Isabelle Fuillbois (sang), Antoine Paganotti (sang), James Mac Gaw (gitar), Philippe Bussonnet (bass) Emmanuel Borghi (keyboards), Jean Christoph Gardier (sang) Publikumsantall? (mange) Varighet Stemning Bootleggere? Sagt etter konserten Tilstede for Tarkus I overkant av 2 x 80 minutter! Som i en konsertsal før Karajan gikk på podiet. «Pressen liker meg ikke, men jeg er ikke en farlig mann» (Christian Vander) Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen Av alle de konserter jeg har vært med på siden 70-tallet kan jeg ikke huske å ha hatt større forventning enn til denne. Tenk, Magma stod på scenen og ryktene ville ha det til at de skulle spille mye av det gamle materialet fra glansdagene. Kunne noe være bedre? Simen Viig Østensen Glen & Magma Etter heftig ringing fra diverse telefonkiosker i Londons gater på konsertdagen fikk vi endelig tak på Glen Powey, bandets manager, som nedtegnet oss for umiddelbar VIP-behandling litt senere på dagen da bandet ankom. Lettet pustet vi ut og tok oss en dagstur til Thornton Heath og Recommended Records (og til dette årtusenets største kjøpefest utført av unge Abrahamsen) i påvente av at den store kvelden skulle komme. Så, et par timer før konserten startet opp stod vi som to tente lys ved sceneinngangen og trippet nervøst mens vakten prøvde å få tak på en temmelig opptatt manager, men i det vi nærmest hadde gitt opp håpet kom han ned fra scenen og tok i mot oss med åpne armer og påsatt Gong- T-skjorte. Det viste seg at han også var manager for dette bandet. «De har ikke kommet ennå, men kom inn så venter vi på dem». OK, da satt vi altså hos vakten og lurte på hvordan Christian Vander ville ta seg ut i levende live. Med alt pratet om Stôth Kommandöh og farlige menneskemaskiner fra fjerne planeter og med den skumle Magma-gryphen grinende til deg fra de fleste platecoverne var vi nok en smule nervøse, og vi ble ennå litt mindre der vi satt i sofaen og ventet. Plutselig dukket bandet opp og mens vakten registrerte og Powey hilste velkommen stilte en person seg opp ved siden av undertegnede, kikket bort på meg og hilste høflig. Det var grunnleggeren av planeten Kobaia og hele dens mystikk i egen høy person. Sa jeg høy, han var faktisk ikke så veldig stor, men med hånden på hjertet vil jeg påstå at hyggeligere førsteinntrykk av en bandleder har jeg ennå til gode å oppleve. En soundcheck til begjær Vi sitter to nordmenn med forventninger over det normale i Royal Festival Hall og på tredje rad sammen med en håndfull mennesker. På scenen dirigerer Christian sine tropper og før vi vet ordet av det synger han introen til Hhai. Kjære leser, den dagen jeg forlater mitt jordiske hylster vil min sjel kun ha med ett minne som ballast og jeg tror jeg ikke trenger å videreformidle hva det vil være. Fy f... det var saker. Om hele 69 besetningen av King Crimson tuslet inn på scenen i det øyeblikket ville jeg ha bedt dem skynde seg å bli ferdige, for hvem trenger vel Fripp & Co når historiens sannsynligvis råeste vokalparti blir sunget der og da, live og bare for deg (vel, man må jo få være litt innbilsk ikke sant?). Stella og Isabelle tok stemmeprøver og koret litt kjent materiale. «Dette skal bli bra», jeg kikket bort på min sidemann som hadde et passende ansiktsutrykk for anledningen. Joda, Abrahamsen lot seg imponere. Etter at photo- og backstagepass var blitt delt ut og soundchecken var ferdig ble vi med Stella Vander opp backstage for behørig fjerdegradsforhør om Magma-historikk. Christian Vander og de andre kom like etter. Blant snitter og edle dråper satt vi omgitt av verdens kanskje mest myteomspunnende band (intervjuene følger reportasjen i dette nummeret). Theusz Hamttaahk-trilogien Vi hadde for sikkerhets skyld kjøpt biletter på forhånd og vi satt noe lengre bak enn på soundchecken. Salen var litt over halvfull, men når vi snakker om Royal Festival hall så betyr halvfull sikkert et par konserthus av Oslo-dimensjon, så publikum var det nok av. Apropos publikum, det var en svak summing mens vi ventet på at bandet skulle komme på scenen. Det hele ga meg et inntrykk av å være tilstede på en klassisk konsert eller en opera, minuttene før dirigenten trådte opp på podiet. Typisk prog-publikum tenkte jeg i mitt stille sinn. Så kom bandet, publikum applauderte med besinnet ekstase og før vi viste ordet av det fyrte de løs. Det var første del av Theusz Hamttaahk- trilogien som bekledde de ærverdige vegger, men i stedet for å la meg henføre til planeten Kobaia kom kveldens første og eneste nedtur. Salen var simpelthen for stor, eller lydannlegget for knusselig for et band som Magma, for bassen var kun en skygge av det vi hørte på soundchecken og lydbildet i sin helhet manglet noe av den pondusen vi hadde hørt en kort stund i forveien. Hva var det som hadde skjedd? Forklaringen er enkel, skal du oppleve et band som Magma og med full bakoversveis bør du sette deg nære scenekanten, spesielt hvis publikum sitter i et amfi som her var tilfelle. Bassen er jo gjerne nederst og den stanger mot de første radene. I tillegg burde arrangørene ha dyttet inn et halvt hundre JBL-høytalere som kunne ha gitt den rette peiskosen. Var så konserten ødelagt? Det sier vel kanskje sitt om bandets formidlingsevne og om musikken i seg selv når jeg etter det første sjokket fremdeles kan skryte av å ha vært i proggens konsert-nirvana den kvelden, for all verdens spe lyd var glemt etter noen skarve minutter. Det hjalp selvfølgelig betraktelig også måten bandet visuelt formidlet seg på. Tarkus nr. 15 Side 3

4 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Stöthvurdah Vander Skumle skygger Christian Vander sitter i midten med et relativt enkelt trommesett. På hver side er han flankert av James Mac Gaw og bassist Philippe Busonnet. To el-pianoer er vinklet mot sentrum og hverandre på hver sin scenekant, og ytterst til venstre står de mannlige vokalistene mens Stella og Isabelle i mørke kjoler står ytterst til høyre, begge grupper på hvert sitt opphøyde podium. Alle er de forøvrig sortkledde med unntak av Stella, som kledde en mørk purpurfarge. Det bør forøvrig nevnes at Antoine Paganotti er sønn av Bernard som spilte i Magma på 70-tallet,...som far så sønn! Et stort lerret bak scenen liksom inviterte til Magma-gryphen og skumle filmsekvenser fra kriger i en annen verden, men den forble billedløs resten av kvelden. Det som derimot ble en formidabel erstatning var når et rødlig lys ble formidlet via Paganotti og Gardier og projektert opp på veggen bak dem. Deres skygger ble store og skumle og svært effektfulle. Mac Gaw, Stella og Busonnet byttet tidevis for øvrig ved venstre klaviatur og Stella kom endog fram ved scenekanten under en av hennes soloer. Hun er for øvrig den lyse stemmen blant jentene og Paganotti den mørke, dystre Magma-stemmen på manssiden. Så var det jo da dette med set-listen. Theusz Hamttaahk høres veldig ut som «tusen takk» når den blir fremført og både Knut Tore og undertegnede hadde en følelse av tidevis destruksjon av opplevelsen hver gang bandet takket for seg på norsk, det lød liksom ikke så Kobaiansk. I London fremførte bandet for øvrig hele trilogien, hvorpå andre del var Wurdah Ïtah, og tredje, min desiderte Magma-favoritt, nemlig Mëkanïk Destruktïw Kommandöh Den kom forøvrig etter pausen (du hørte riktig,...en pause) og for å runde det liksom av kom live-klassikeren Hhai som ekstranummer, og den varte rundt 40 min. (var det noen som sa valuta for pengene?). Hver låt varte for øvrig like lenge og hvert sett i overkant av 80 minutter. Joda, en pause var jo godt å ha, særlig når Magma-effekter og alt bandet og bandmedlemmene har utgitt (i alle fall nesten) var å få kjøpt i foijéen. Konklusjonen? Jeg har hørt at bandet skal spille live i vektløs tilstand på Mars. Kjøp en billett hos NASA snarest, for selv om du må selge huset, barna, kona og svigermor for å klare «buss-billetten» så kan jeg se deg rett inn i øynene neste gang vi møtes å si...det ER VERD PENGA! Intervjuobjekt Christian Vander og James Mac Gaw fra Magma Tolk James Mac Gaw Intervjuer Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen Dato Sted Backstage, Royal Festival Hall, London Tarkus: Hva er hovedforskjellen mellom Magma av i dag og fra starten 30 år siden? Christian Vander: Det er basert på samme idé som den gang, men en idé i utvikling. Musikken utvikler seg også og selve formen endrer seg noe, men ideen vil derimot alltid være den samme. Tarkus: På 80-tallet var bandet og kanskje spesielt du mer inne i jazzen? Christian Vander: Hvis du tenker på Offering så var ikke det egentlig ett jazz-band. Ideen med improvisasjon var fremdeles der også i Magma, men jeg ønsket å ha mer rom for eksperimentering og vokalimprovisasjon, altså å gå fra et punkt til et annet og i mellom dette kunne det være ren magi eller absolutt ingenting. Farlig men spennende, noe som får deg til å være veldig oppmerksom og på vakt. Det var ideen bak Offering, men det var ikke jazz i formen. Dette var egentlig en annen side av samme sak, men med mer eksperimentering på improvisasjon, koring og det å ta sjanser på scenen ovenfor et publikum. Prosjektet tok likevel med seg en del fra Magma. Magma av i dag benytter seg av mange av de elementene som ble skapt under Offering-perioden. Tarkus: Dagens besetning består av åtte medlemmer. Kan du fortelle litt om dem? Christian Vander: Det er et team, et meget bra team og nok til å spille Magmas musikk. Det fungerer og bandet arbeider med hele tiden å forbedre seg. Det er ikke lett å samle sammen et band bestående av selvstendige individer og samtidig at de skal fungere som et team som er klar over hva som foregår på scenen. James Mac Gaw: Når det gjelder dagens besetning i forhold til singelen fra 98 så har Bertrand Cardier forlatt bandet. Han er nå en operasanger i Frankrike og har blitt erstattet av Antoine Paganotti, sønnen til Bernard som spilte i bandet på 70-tallet. Jean Christopf Gardier, annen manns-stemme i bandet, har også kommet inn siden da. Tarkus: På 70-tallet prøvde du og Daniel Denis fra Univers Zero å danne én gruppe. Hvorfor ble dette ikke noe av? Christian Vander: Det var ikke den rette tiden til å gjennomføre dette. Daniel Denis spilte for øvrig en tid i Magma. Tarkus: Hvordan kom du inn i bandet? James Mac Gaw: Han der er grunnen (peker mot Philippe). Han og jeg var venner og kjente hverandre fra år tilbake da vi spilte sammen i et annet band som spilte cover-låter av Magma under Offering-perioden. Musikken gjorde oss gal (i positiv forstand) og vi ønsket å spille denne musikken skjønt det var meget vanskelig å få til. Så kom Stella Vander og så oss en kveld da vi spilte i Paris. Da Magma kom sammen igjen ringte de meg med forespørsel om jeg kunne spille gitar for dem. Klart jeg ville det. Tarkus: Hvordan hadde det seg at Magma ble til? Christian Vander: Jeg var en meget stor fan av John Coltrane og jeg ønsket å spille på den måten han gjorde det. Kanskje også å få spille sammen med ham en dag. Da Coltrane døde i 1967 var det som om jeg døde også. Jeg tilbrakte så to år i Italia uten ellers å ha noe liv etter dette, men så reiste jeg tilbake til Paris på grunn av det jeg best kan kalle en åpenbaring uten å vite hvorfor. Jeg forlot min venninne i Italia og dro rett hjem for å spille Coltranes musikk, men folk der ville heller høre på musikk av Sonny Rollins eller free-jazz, altså et skritt videre enn hva Coltrane hadde stått for, men det de egentlig gjorde var å ta ett skritt over eller rundt han. Dette var i Jeg ønsket ikke å kompromisse og jeg fant heller ikke folk som kunne spille Coltranes musikk sammen med meg så jeg startet i stedet med å komponere noe musikk selv uten å ha noen egentlig tilknytning til Coltranes musikk. Jeg klarte heller ikke å formidle det Coltrane selv hadde gjort så jeg satte i gang for å samle sammen noen musikere med tanke på et eget band. Jeg fant disse raskt, mennesker som hadde et åpent sinn med bakgrunn i rock, jazz og klassisk musikk-miljøer. Vi prøvde å høre på all den musikk vi kom over å være mest mulig åpne for hva vi hørte. Tarkus: Når vi snakker om forbilder, har Elvin Jones influert din trommestil? Christian Vander: Absolutt. Elvin Jones var en venn av min mor og en venn av Bobby Jassbar (saksofonist og fløytist) som også var en venn av henne. Jeg hadde møtt Elvin Jones tidligere da han spilte i John Coltranes kvartett. Første gang jeg hørte han ble jeg inspirert umiddelbart. Side 4 Tarkus nr. 15

5 Intervju med «lille» Paganotti Antoine Paganotti Intervjuobjekt Antoine Paganotti Intervjuer Simen Viig Østensen Dato Sted Royal Festival Hall, London Navnet Paganotti gir liksom litt sus i serken. Ikke bare var Bernard Paganotti med i Magma på 70- tallet (som bassist), men han har også vært aktiv siden det, bl.a. i Paga Group. I London var han derimot ikke, men poden ved navn Antoine stilte på scenen, som mannlig hovedvokalist. Simen Viig Østensen Tarkus: Jeg står her med Mr. Paganotti, men ikke den samme Paganotti som spilte med Magma for lenge siden. Ditt navn er? Antoine Paganotti: Antoine Paganotti og er sønn av Bernard. Jeg har sunget med Magma i ett år nå. Tarkus: Hva har du gjort før du kom med i bandet? Antoine Paganotti: Jeg har vært med i forskjellige jazzband i Paris bl.a. med Patrick Gautier i hans kvintett hvor jeg spilte trommer. Det stoppet for tre til fire år siden. Nå spiller jeg i forskjellige jazzband men har for de siste fire, fem årene spilt i eget band som heter «Monkey Tooth». Min søster er vokalist i bandet og vi spiller hva jeg vil kalle rock. For øvrig er det min søster og meg selv som skriver låtene. Tarkus: Planlegger dere noen utgivelser etterhvert? Antoine Paganotti: Vi kommer til å utgi en CD med fem låter og fra før av har vi utgitt én med tre låter. Dette er våre egne utgivelser og den nye CD en kommer i neste måned. Mer enn dette rakk jeg dessverre ikke å snakke med Antoine, men håper at det i alle fall gir et visst innblikk i hva han har drevet med og driver med pr. idag utenom Magma. Gong 1972 a vi var tilbake backstage etter konserten og resten av intervjue- var i boks kom en kar bort til Dne Knut Tore og meg og sa: «Han der borte burde dere intervjue». Det viste seg at mannen het Mac Pool, hadde spilt trommer i Warhorse med Rick Wakeman og Nick Simper (fra Deep Purple) og at han hadde blitt forespurt av Daevid Allen i 1972 om å spille i Gong. Han var bandets trommeslager i ni måneder, men ble ikke med på noen av skivene ettersom Gong ikke spilte inn eller utga noe på den tiden. Mr. Pool var ikke bare hyggelig å snakke med, men han var glad i å snakke også, og det lengste intervjuet vi gjorde i London var nettopp med han. Intervjuet bar derimot mer preg av en monolog av den samme med mye livsfilosofi og lite om bandtilknytning med mer. Vi får se om et kondensert utdrag kan dukke opp i Tarkus ved anledning. Nevnte jeg for øvrig at bak mikserbordet på konserten satt Venus de Lux, gammel lydman og Switchdoctor hos Gong? Han dukket også opp backstage etter konserten Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Isabelle Fouillbois Intervjuer Simen Viig Østensen Tolk James Mac Gaw Dato Sted Royal Festival Hall, London Magma har som kjent to kvinnelige vokalister. Vi tok likså godt tak i begge og som med Christian Vander fikk vi litt tolkehjelp av James Mac Gaw igjen i det vi skulle snakke med Isabelle, skjønt begge kunne nok ha stått sin prøve uten. Simen Viig Østensen Tarkus: Hvor lenge har du vært med i Magma? Isabelle Fouillbois: Jeg har vært med siden 1986, jeg var en fan av bandet. Jeg var derimot ikke en sanger men jeg elsket musikken og kunne hver eneste låt utenatt. En dag hørte Christian meg synge og inviterte meg der og da til å synge med Magma. Det var slik jeg kom inn i bandet, med tro, samvittighet og uvitenhet. Tarkus: Du sa at du sang og at Christian hørte deg, men var det i forbindelse med et band? Isabelle Fouillbois: Nei, jeg bare sang for meg selv. Det er det fantastiske med Magma, du trenger ikke å være profesjonell for å være med i gruppen, for min del lærte jeg meg inn i Magma. Tarkus: Det er kanskje ikke så vanlig at jenter liker denne musikktypen? Isabelle Fouillbois: Det er nok så, men første Magma-låten jeg hørte var De Futura (fra Udu Wudu, 1977) og det var et sjokk for meg. Det hele ble faktisk en besettelse. Jeg kjøpte alle skivene, gikk på konsertene. Tarkus: Hva hører du på ellers nå om dagen? Isabelle Fouillbois: Magma selvfølgelig (latter), John Coltrane, irsk folkemusikk, Tamla Motown og klassisk musikk som Wagner og Bach. Tarkus: Du fortsetter med Magma også i fremtiden? Isabelle Fouillbois: Jeg håper da det! Jeg ha jo vært med i gruppen i 14 år nå også på Offering så det håper jeg på. Tarkus: Synger du på heltid? Isabelle Fouillbois: Nei kun Magma, ellers jobber jeg på Magmas label Seventh Records og selger selvfølgelig en del Magma-skiver til daglig. Norske Portretter må dessverre utgå denne gangen på grunn av plassmangel, men vi kommer sterkt tilbake i neste nummer. Tarkus nr. 15 Side 5

6 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert Stella Vander Intervjuere Knut Tore Abrahamsen og Simen Viig Østensen Dato Sted Royal Festival Hall, London Tarkus: Magma var jo i Norge en gang. Kan du fortelle litt om denne konserten? Stella Vander: Jeg husker den meget godt. Det var i 1977 og det regnet. Vi startet å spille mens det ennå var bra vær, men så kom regnet. Likevel ble alle sittende under sine paraplyer og hørte på hele konserten. Det er slikt man husker. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke har vært der siden, men vi kunne gjerne tenke oss å komme tilbake. Vi spilte i alle fall i Sverige, Finland og Danmark i Tarkus: Jeg har hørt at Magma har spilt mange konserter sammen med Gong. Dere har jo begge denne filosofien som spinner seg rundt en planet, men musikken er jo temmelig annerledes? Stella Vander: Musikken så vel som filosofien er totalt annerledes. Det faktum at vi har spilt sammen nå også i nyere tid er vel noe mer tilfeldig, men det hyggelige er å se at de fleste som kommer på konsertene våre er yngre menneske under 20 år og ikke så mange av de eldre. De kommer nettopp for å høre de bandene fra den gang som fremdeles spiller sammen, deriblant Gong og oss. Det er jo likevel litt pussig dette med Gong og Magma fordi i fjor spilte vi i Nord-Amerika hvor Gong spilte på de samme steden enten rett før oss eller etter, og av og til sammen. Dette skjedde også gjentatte ganger på 70-tallet. Tarkus: Magmas musikk er pr. i dag nærmere bandets røtter enn noen gang? Stella Vander: Vi har jo gjort en del andre ting i mellom, bl.a. Offering som var en akustisk gruppe, men for fire år siden var det, som jeg har nevnt, mange yngre som begynte å kjøpe platene våre som Mëkanïk Destruktïw Kommandöh mm. og vi bestemte da å spille dette materiale på våre konserter for disse ungdommenes skyld. Tarkus: Hvordan ble du medlem av Magma? Stella Vander: Jeg var med fra begynnelsen av, men i den tidlige perioden sang jeg ikke i bandet. I stedet tok jeg meg av bl.a. lyset, management mm. ettersom vi på den tiden var en ganske liten gruppe. Jeg begynte å synge i bandet i 1973 da Christian begynte å skrive for vokaler til Mekanikh Kommandoh det året. Tarkus: Hva gjorde du før du kom med i Magma? Stella Vander: Jeg var musiker fra veldig ung alder av. Jeg hadde en liten karriere som sanger på 60-tallet med franske sanger. Jeg var vel ca. 13 år gammel på den tiden. Så ble jeg opptatt av å komme inn i noe helt annet og Magma var det jeg lette etter. Tarkus: Så du har alltid vært en sanger? Stella Vander: Ja, og jeg fikk utgitt en del plater på den tiden i Frankrike, men da jeg var 16 år gammel stoppet jeg med det og fortsatte i stede med å være i forskjellige band frem til den dagen jeg fant musikken til Magma. Tarkus: Har du gjort noe annet etter at du kom med i bandet? Stella Vander: Ja, flere ting, bl.a. var jeg med i en kvartett med Sofie Demanchic hvor jeg også spilte perkusjoner og i 1991 gjorde jeg et soloalbum som het D epreuves d Amour. Jeg har også vært med Christian på de mange prosjektene hans, både Magma, Offering og solo. Tarkus: Hva skjer i fremtiden, vil du fortsatt synge? Stella Vander: Det håper jeg. Jeg har planlagt nok et soloalbum, men vi har så mange prosjekter på gang før den tid. Selv om du gjør det du føler er det beste som finnes trenger du andre ting å drive med også. Jeg synes det er spennende med en dialog med en annen musiker, spesielt en annen kvinne. Da jeg var veldig ung drømte jeg at jeg kunne ha et eget jenteband. Den gang var det umulig men i dag lar det seg jo gjøre. Tarkus: Har du også komponert musikk i de mange prosjektene til Christian Vander som du har vært med på? Stella Vander: Nei, jeg er ikke komponist. Jeg gjør derimot keyboardprogrammering for alle Christians prosjekter. La meg bare føye til at Stella Vander var utrolig hyggelig å snakke med hun også. Hmm,...hva er det med disse Magma-menneskene da? På scenen står de sortkledde og spiller det som for enkelte kanskje kan virke som «skremmende» musikk mens de privat er totalt imøtekommende? Prog-pludder White Willow er booket inn til å spille på NEARfest i juni neste år. De jobber for tiden med nytt materiale som etterhvert skal bli en oppfølger til Sacrament. Ifølge plateselskapet selger Sacrament svært så bra. Det amerikanske progmetal-bandet Shadow Gallery har akkurat gjort ferdig innspilling av sitt fjerde album, som foreløpig ikke har fått noen tittel. Produsent for albumet er Neil Kernon, og utgivelse er ventet en gang på nyåret. Det svenske bandet Ritual er i gang med innspilling av en ny plate, og ifølge ryktene er fire låter allerede i boks. Bandet vil dog ikke røpe hvilken stil de har lagt seg på denne gang. De har også spilt inn et sett improvisasjoner som sannsynligvis får en utgivelse om ikke altfor lenge. Kit Watkins har slett ikke gått i hi selv om han ikke lenger er med i Happy The Man. Han forbereder i disse dager et sett konserter på nyåret. Side 6 Tarkus nr. 15

7 Tarkus i London på Magmas 30-års jubileumskonsert One Shot/James Mac Gaw ONE SHOT 0ne shot Nasjonalitet Frankrike Innspilt 1999 Utgitt 1999 Plateselskap Egen utgivelse Katalognr - Spilletid 59:28 Knut Tore Abrahamsen ne Shot er et prosjekt som består av Emmanuel Borghi (Fender Rhodes og O synth), Philippe Buissonnet (bass) og James Mac Gaw (gitar) som alle er med i dagens Magma lineup. I tillegg er det D. Jeand heur (trommer). Plata er spilt inn på en dag og har en veldig live feeling, men for en live feeling. Det oser energi og spilleglede av denne skiva og lyden gir veldig trøkk og du tenker knapt over at plata er spilt inn med begrensa utstyr (se intervju med Mac Gaw for flere detaljer). Og det er vel nesten overflødig å nevne at vi her har med dyktige musikere å gjøre, Magma har vel ikke akkurat vært kjent for å ha dårlige musikere. Man merker fra første stund på denne skiva at de har det gøy når de spiller og at de slår seg løs selv om det er innenfor en fastsatt struktur. Ja, hvordan musikk er dette? Jeg vil gå så langt som å si at det er noe av den beste jazz-rocken jeg har hørt på lang lang tid, det trenger nødvendigvis ikke si så mye avhengig av hvor mye jazz-rock jeg har hørt og hvordan min egen smak er men dette groover virkelig noe vanvittig. Og jeg synes det er blitt en vellykka blanding mellom jazz-rock à la Miles Davis på begynnelsen av 70-tallet, pluss litt Magma (særlig bassen og Rhodesen til tider). Bassen har skikkelig pondus og i den tredje låten Trente Trois har den et sound som minner om plata On The Corner (1972) med Miles Davis, et nesten kvekkende sound. Ellers er bass soundet mye som bringer tankene til de klassiske Magma bassister Top og Paganotti. Men det er en stor dose med eget preg over det hele som gjør at det ikke blir pregløst. Grunnen til at jeg trekker fram bassen er at mange av låtene er bygd opp rundt et fett bassriff med improviserende gitar eller Rhodes over. Låtene begynner ofte med et tema unisont for så å gå over i mer improviserende stil i god jazz tradisjon. Og det er nok av heftige temaer og partier på plata men også tid til det mer rolige dvelende som i låta Un Jour Dans L`est som er nesten litt canterburyaktig med Rhodesen i høysete og et vakkert tema som blir spilt. Det minner meg om National Health uten vokal. På den andre ytterkanten har vi siste låta Riff Fantom som starter med et Crimsonaktig heftig gitarbasert tema i 7/8-takt som går videre inn et tøft bassriff groove, det er også noen stilige overgangspartier og mellompartier før de forskjellige instrumentene får slå seg løs med improviseringer. Det kommer et stilfult overgangsparti før låta blir avslutta der den starta med det første partiet. Alt på skiva sitter bare «der», dvs. samspillet er enormt bra. Noe negativt med plata? Vel det Intervju med James Mac Gaw om One Shot prosjektet. Knut Tore Abrahamsen Tarkus: Er du med i prosjektet One Shot? James Mac Gaw: Ja, det stemmer. Tarkus: Ja, jeg har plata. James Mac Gaw: Åh! Hvordan fikk du tak i den? Tarkus: Jeg bestilte den fra Wayside Music. James Mac Gaw: Da har den vandret langt for å komme til deg. Tarkus: Hvor mange eksemplarer kom plata ut i? James Mac Gaw: Den kom ut i 1000 eksemplarer på verdensbasis. Tarkus: Jeg ser at det ikke er noe plateselskap som har gitt den ut, hvordan har dere gitt den ut? James Mac Gaw: Vi betalte det selv, eller rettere sagt vi fikk noen til å betale for oss. Tarkus: Gjorde dere alt selv? James Mac Gaw: Vi spilte den inn på en farm med kun en 8-spors opptaker og deretter mikset vi den i studioet til Christian (Vander) og Stella (Vander) som ligger i Frankrike. Derettter fant Emmanuelle (Borghi) vår keyboardist noen som gav oss penger til mastering og selve utgivelsen. Tarkus: Det er en skam at den bare er gitt ut i 1000 eksemplarer. James Mac Gaw: Kanskje vi kan gi den ut på nytt neste år, det avhenger av Marquee i Japan og Wayside i Amerika. Tarkus: Jeg tror den har et mye større salgspotensiale. James Mac Gaw: Tusen takk for det. måtte være at den er kommet i et så begrenset opplag. Plata anbefales sterkt til de som liker drivende jazz-rock og anbefales også til fans av Magma og ellers til alle som synes at dette virka som ei spennende plate. Vi snakker ikke her om noe revolusjonerende plate men ei plate som har fått sitt eget preg som fungerer veldig godt etter min mening. Tarkus: Kommer dere til å lage flere plater med One Shot prosjektet? James Mac Gaw: Ja, vi planlegger å spille inn denne vinteren. Vi har skaffet en helt ny producer, det er faktisk mannen som fant begge distributørene for oss, Marquee og Wayside. Han sa seg villig til å gjøre det og tilbudte seg å betale en del, det han kunne, for å få gitt ut den andre skiva. Så viss vi holder oss til planen så vil ha ei helt ny plate klar rundt mars. Jeg håper at den vil bli distribuert i Frankrike, det var ikke tilfellet denne gangen. Vi håper også å kunne fortsette med USA og Japan fordi det er viktig for oss, kanskje også få distribusjon i Tyskland. Og hvorfor ikke Skandinavia, hele Skandinavia ville vært topp. Tarkus: Dere spilte den inn live i studio? James Mac Gaw: Vel, studio er et stort ord (ler). Det er vel en overdrivelse. Som jeg sa spilte vi inn på en gård og det er virkelig en gård. Det var bare et rom og teknikeren hadde ikke noe gulv å sette opptaksutstyret på. Det var bare jord og planker og andre ting du finner på en gård så teknikeren måtte sette opptaksutstyret på dette å prøve og stille inn riktig (ler). Vi brukte tre SM 58 mikrofoner, en 57 og to overheads og det var alt vi brukte. Det var nesten som en øving før konsert, så teknikeren trykte på record, vi spilte inn plata og så glømte vi det (ler). Tarkus: Det høres ut som om dere hadde det veldig gøy når dere spilte. James Mac Gaw: Ja, det stemmer. Vi beholdt en versjon som var veldig rein men du kan høre energien og du kan føle den. Tarkus: Hadde dere komponert sangene før dere dro til gården? James Mac Gaw: I dette bandet her er det veldig ofte at hver enkelt kommer med noe som er nesten ferdig, og vi behandler soundet sammen. Av og til er det: «hva skal vi gjøre i introen her?», «hvilke deler skal vektlegges med den nye chorusen eller soloen?», men det er alt. Når låtene kommer til bandet er de nesten ferdige. Tarkus: Hvordan ble du med i Magma? James Mac Gaw: Han er grunnen til det (peker), det er min venn Philippe (Bussonnet). Vi spilte sammen for år siden og har fortsatt med det og vi hadde et band som spilte Magma låter, i perioden Offering for musikken gjorde oss henrykte og vi ønsket å spille det og bli konfrontert med musikken men det var veldig vanskelig å få til. En dag så Stella oss i Paris og vi spilte mange låter så da Magma skulle gjenforenes, den andre forandringen i line-up, ringte de meg: «James kan du spille gitaren?» Så derfor er jeg nå med i Magma. Tarkus nr. 15 Side 7

8 90-tallet Merkverdigheter og monumenter som unnslapp lupen På det nåværende tidspunkt har flesteparten av den vestlige verdens sunne mennesker registrert et nytt årtusen. Forhåpentligvis vil apostlene i det relativt knøttlille internasjonale progrocksamfunnet også ha fått med seg at tiåret som «reddet» oss til slutt ble avløst. Hva skjedde egentlig imellom 1990 og 2000 i relasjon til oppfatningen av det avlegse, ferdige, misbrukte, feiltolkede, utvannede og reaksjonære - overfor det oppdaterte, banebrytende, forseggjorte, innovative, kompromissløse og radikale innen progressiv musikk? Rikard Toftesund E n av grunge-bølgens viktigste konsekvenser, var at relativismen som fulgte i kjølvannet av «generasjonx-syndromet» åpnet for prinsipielt nye perspektiver rundt stillingen omverden/individ; fenomenet utraderte enhver mulighet for «preferanse-profilering» bygget på refleksjoner omkring hvilken samfunnsleir man tilhørte rent estetisk. Musikk-historisk betød denne relativismen ergo at én og samme person kunne forsvare sin sans for både ELP og Dead Kennedys ut ifra en identisk rekke av argumenter og analyser. Blant globaliserings-prosessens primære følger i IT-alderen, finner vi nødvendigvis sammenbruddet av altomgripende snitt- og generalitets-teorier, noe som i høy grad beror på de plutselig uoversiktlige mengdene av data som vanligvis ligger til grunn. Disse forskyvningene var fullstendig elementære virkninger av den teknologi-parade vi bevitnet fra midten av 90- tallet, og fikk betydning for alle tenkelige sektorer av menneskelig inter-aktivitet og mentalitet - så vel på mikro- som makroplan. For oss som elsket en hatet musikkform, var denne Tipographica: God Says I Can t Dance utviklingen skjebnesvanger og kjærkommen. Den reddende engel var alternativ-tanken; at «sjelen» i det elektrisk-musikalske formspråket vi hadde lært å kjenne som «rock n roll» hadde gått heden og best kunne gjenopplives på utsiden av etablissementet - nøyaktig slik den første versjonen av dette rebelske mediet hadde oppstått i de svingende 50-årene. Guns n Roses var avskyelige og kommersielle, derfor skapte vi Kurt Cobain og sikret den «gamle» kunsten overtid. Resultatet var fremveksten av den uavhengige musikken; den måtte gjerne lyde nøyaktig som tidligere, såfremt holdningen, bevisstheten og motivet var et annet. Punk-bølgen på tampen av 70-tallet hadde gitt alle mulighet til å spille rock, rett og slett ved å endre den etablerte konsistensen av formen; grunge-bølgen ga nå enhver Blast aspirant prospekter for plateutgivelse (via «independent»-industrien), omtale (fanziner, presse-sortering og spesialisering) og verdensomspennende distribusjon (internet). I langt større utstrekning enn hva prog-småfolket har vært villige til å innrømme, ble dette også frelsen for den mest forhatte populærmusikalske retning av dem alle. «Nei, nei nei!» Jeg gidder ikke fabulere gjennom den konkrete årsaksbakgrunn for 90-tallets progressive «gryning», men mener fullt og helt at denne musikkens tilbakekomst som et vitalt og bærekraftig kunstnerisk konsept, utelukkende kunne intruffet i det snevre. Poenget er at rockens generelle natur er død og begravet som slagkraftig idé; den eksisterer ikke integrert i markedsspekteret annet enn som «alternativ» til bruksmusikk (dance-, house-, dub- og rapgenrene), eller som anakronistisk regresjonskunst i den jevnlige Springsteen-, Dire Straitseller Rolling Stones-utgivelse. Om ti år, vil selv ikke den tids Oasis kunne okkupere en nevneverdig posisjon på salgsbarometeret; til dét vil utvilsomt forestillingen om «menneske-fremført» eller «sjels-betont» populærmusikk innebære et fremmed begrep. Rocken vil ikke forsvinne, men som populærmusikalsk uttrykk vil den være borte. Dette gir selvfølgelig åpne fremtidsutsikter for «det progressive», men bare dersom man fjerner idéen om det stilrene og i stedet utvider forståelsen av egenskap. Hva medfører konsekvent «progressivitet», og er det enklere å foreta en utgreining om dette hvis vi skuer mot tiåret som gikk? Kommersielt Et sentralt moment i så vel kritikernes som entusiastenes tolkning av 70-tallet, er forholdet mellom musikalsk form og salgspotensialet. Kommersiell kunst defineres ofte som «skapt med grunn i markedshensyn, og med dette som aktiv funksjon i selve den kreative prosess». Videreført betyr dette at et artistisk utspill kan anses som «kommersielt» dersom eksterne motiver, eksempelvis viljen til appell hos et spesifikt avgrenset publikum - betinget som ubetinget - eller ønsket om høye salgstall, innføres som mer eller mindre dominerende komponent i skaper-akten. Litt av problemet 70-talls kritikerne sitter inne med, er anerkjennelsen av bruddet i dikotomien form vs. markedskraft som de progressive rock-gruppene manifesterte. Disse artistenes formmessige «alibi» var allerede i utgangspunktet en selv-erklært antikommersialisme; band som Genesis og Yes betraktet seg selv som alternative for sin æra, ikke bare i form og uttrykk, men i helhetlig attityd. 60- og 70-tallsperioden var, populær-musikalsk Side 8 Tarkus nr. 15

9 sett, usammenlignbar med vår tid. Det enkleste poeng vedrører nydannings-aspektet; banebrudd ble gjennomført av allerede vel-situerte og etablerte artister som Beach Boys, Beatles, Byrds, Simon & Garfunkel og Bob Dylan - m.a.o. av kommersielt vellykkede figurer - og i mindre grad av artister fra en øvrig irrelevant «undergrunn» (som imidlertid tiltok fra 1965/66). Der fantes riktignok et «voksenmusikalsk», anerkjent marked på siden av disse artistene, men slike retninger og appellgrupper ble holdt adskilt ved at der oppstod génre-teoretiske prinsipper rundt sammenhengen kunst/konsument. Mitt argument her, er at store 70-tallsband som Pink Floyd, ELP, Jethro Tull osv. i praksis aldri gjorde noe som helst annet enn de ovennevnte artister hadde gjort før dem. Dinosaurene var altså kommersielle popartister med hang til utvikling av interne stil-idiomer; en åpenlys oppfølging av trend og tradisjon. Bruddet mellom instansene form og markedskraft, mener jeg er hovedårsak til ettertidens utbredte motvilje overfor progressiv rock. Yes Close to the Edge burde aldri ha solgt i over en million eksemplarer da den kom i 72, enkelt og greit fordi hendelsen ikke lot til å passe den profil som utgjorde det kunstneriske begrep om markedsvariabler- og impulser. Hvis man ifra artistisk hold ikke bevarer grep om autonomitets-kriteriene for «levende» kunst, faller så vel identitet som integritet bort i ånds-fronten mot det materielle, og nettopp derfor er kontroll og oversikt med markedsvariablene (d.v.s. hvilke formelle trekk som bestemmer et salgstilsnitt) livsviktig for en «profesjonell» estetiker. På den annen side er det et minst like stort problem for den progressive rock-musikkens utvikling, at altfor mange stadig forstår dinosaur-bandene som «ikke-kommersielle». Ut ifra definisjonen jeg nevnte over, blir det kun snakk om et skille i grad av kommersialisme når man snakker om Genesis vs. ABBA. Dette da salgs- og appell-profilen nedfelt i form/markedskraft dikotomien viser sistnevntes suksess som mer «korrekt» beregnelig og forutsigbar (ved siden av den kvantitative forskjell i disses salgstall). Glamrock-gruppene, disco-artistene og heavy metal-bandene har aldri gjennomgått den samme tilbakeskuende hudfletting, rett og slett fordi disse genrene fulgte trend-mønstre basert på bruks-idealer og ikke på pretensjoner som å skape «stor kunst» slik tilfellet var med herrene Gabriel og Anderson; hvis ikke den progressive rocken hadde nådd den markedsstatus og salgs-troverdighet den tross alt gjorde, betviler jeg at det moderne kritiker-korpset ville ha skydd enhver seriøst og «behersket» vinkel omkring dinosaur-artistenes liv og levnet. Og endelig 90-tallet Don Caballero: What Burns Never Returns Hele konklusjonen min blir, at vår tids progrock-bølge faktisk slipper å lide samme skjebne som den overliggende og kommersielt velfunderte bølgen på 70-tallet, nettopp fordi denne musikken i dag ikke eier tenkelig salgspotensiale. Der finnes ikke et stort marked som avgjør hensynet hos de skapende artister; oppmerksomheten kan fullt og helt dirigeres innover mot en kunstnerisk substans. Følgen er en «progressiv rock» som er atskillig mer oppegående, mange-fasettert og estetisk legitim enn tidligere! Og her kommer understrekningen, som blir et naturlig spørsmål: hvorfor sysler fremdeles størstedelen av de «progressive» musikerne og entusiastene med resirkulering av fortids-elementer? Hvorfor åpnes ikke slusene videre mot alle de utallige andre kreative audio-eksperimentene som har vært gjort, som gjøres og som kommer til å bli gjort i fremtiden ellers? Jeg lar spørsmålet hvile. I stedet akter jeg å stille frem 25 utgivelser som kom på 90-tallet, men som av forskjellige grunner ikke fant veien til anmelderspaltene i Tarkus. Som leseren sikkert forstår, dreier dette seg om et 100% subjektivt utvalg fra undertegnedes side. Det var selvsagt for å kunne spandere på meg en slik egosentrisk luksus at jeg ga min refleksjon ovenfor. Via søkelys på disse fabelaktige platene, håper jeg å kunne gjøre rekkevidden av 90-årenes mini-progboom synligere. Men la oss først bla litt igjennom 25 album som derimot ble behandlet, og som i noen grad har oppnådd ikon-status av lavt eller høyt merke i ettertid. Les, lær/husk/vær uenig, tenk 90-tallet er forbi, lenge leve nu! Anmeldt i Tarkus After Crying (Ungarn) - De Profundis, 1996 (Tarkus nr. 2): Den fjerde LPen deres anses gjerne som den mest allsidige. Et av få genuint nyskapende band innen 90-tallets symfoniske stil. Anekdoten (Sverige) - Nucleus, 1995 (i nr. 1): Vesentlig mer interessant enn debuten; inspirert av KC og ikke med håpløse pretensjoner om å være KC denne gangen. Boud Deun (USA) - Astronomy Dr. Nerve Made Easy, 1997 (i nr. 5): Mahavishnu, Dregs og KC i ett og samme progfusion-udyr som med enkelhet kunne ha utfordret influensene. Discipline (USA) - Unfolded Like Staircase, 1997 (i nr. 7): Verken neo eller retro, men likevel begge deler. Ufarlig musikk fremført med livsfarlig innlevelse og selvsikkerhet; et tips til flere av dagens artister. DFA (Italia) - Lavori In Corso, 1996 (i nr. 7): Burde hatt den posisjon Spock s Beard har i dag, men er selvfølgelig altfor intelligente og kunstnerisk seriøse til masse-appell. Ikke synger de «fuck you!» heller. Echolyn (USA) - As the World, 1995 (i nr. 1): Soundgarden og Mudhoney digget Black Sabbath, mens Hawaii-shortserne Echolyn digget GGiant. Kompleksiteten er oppskrytt men bandet er tett, utrolig så. Ensemble Nimbus (Sverige) - Scapegoat, 1998 (i nr. 8): Topp moderne kammerrock med impro-tilbøyelighet og etniske vridninger. Gjorde gruppen kjent blant progfans i Japan og USA. 5UU s (USA) - Hunger s Teeth, 1994 (i nr. 8): Spinner på et knappenålshode, et sjeldent eksempel på vilje til utforskning av grunnleggende lydbilder og disses muligheter. Brobygger RIO/symfonisk prog. Gordian Knot (USA) - Gordian Knot, 1998 (i nr. 11): Metal møter fusion og soundscapes i moderne prog-tapning. Mer enn kun en lekegrind for musikeres musikere. Og overraskende melodiøst. Happy Family (Japan) - Toscco, 1997 (i nr. 5): C. Vander og Fripp spiller Meshuggah. Det ble bra, men sikkert ikke for alle og enhver. Naboene mine hater den. Höyry-Kone (Finland) - Huono Parturi, 1997 (i nr. 6): 90-tallets hevn over fortiden og Kekkonen snur seg i graven. Man kan elske dem eller det motsatte; uansett får man blåmerker. Isildurs Bane (Sverige) - Mind Volume 1, 1997 (i nr. 5): En institusjon varter opp med orkestrert «professor-prog». Denne overrasket mange av gruppens tidligere tilhengere. Miriodor (Canada) - Jongleries Elastiques, 1995 (i nr. 2): Banebrytende selv innenfor RIOleiren, men med trygt fotfeste i mer tradisjonell prog også. Et uoverkommelig variert åndsprodukt. Nathan Mahl (Canada) - Clever Use of Shadows, 1999 (i nr. 13): Gamlinger i fuzz-jazzet rakettfart. Himmelen for Hammond-elskere. Håper det ikke går 15 år til neste gang. Nebelnest (Frankrike) - Nebelnest, 1999 (i nr. 11): Plasserer heldigvis Frankrike på kartet igjen, med symfonisk post-spacerock av det kraftige og mørke slaget. Porcupine Tree (England) - Signify, 1996 (i nr. 1): Siste stopp for flere enn meg. Steven Wilson burde ha forstått at dét å ville lage «enklere låter» var en idiotisk idé etter dette; Tree var allerede genialt simplistiske. Samla Mammas Manna (Sverige) - Kaka, 1999 (i nr. 10): Søtaste broren tillbaks! Gamle og nye fans kan fryde seg over Samla per i dag. Og Lyckliga Titanic er noe av det beste Hollmer har gjort. Tarkus nr. 15 Side 9

10 Somnambulist (USA) - Somnambulist, 1996 (i nr. 3): Enkelte liker slettes ikke denne gruppen, som gjennom fullstendig lavpannede tekster avslører at det hele kanskje handler om en parodi med mini-moog og mellotron. Spock s Beard (USA) - Beware of Darkness, 1997 (i nr. 4): Omdefinerte dét å være «in» i prog-sammenheng. Beatles møter Yes via Boston, Echolyn og Journey. Det eneste som mangler er en baseball-stadion. Simon Steensland (Sverige) - The Zombie Hunter, 1995 (i nr. 2 & 3): Tokiga bror, skulle man dømme på noen reaksjoner. Men vi visste bedre, vi som ikke liker zombier og ville jakte. Marimba i duell med fretless-bass. Thinking Plague (USA) - In Extremis, 1998 (i nr. 10): Både motstandere og tilhengere hyler og skriker om denne platen, som klatret opp på alternative musikklister i hjemlandet. «Intriguing», som det heter. Thule (Norge) - Graks, 1997 (i nr. 7): Vel, én norsk måtte jeg nevne - og W. Willows Sacrament kom ikke før i år. Thule var per 97 vårt svar på Uz Jsme Doma, og minst like særpregede. Graks er et vidunderlig album. Transatlantic (div.) - SMPTe, 1999 (i nr. 12): Jeg er som kjent ingen stor fan, men gjør i det minste mitt beste for å respektere andres argumenter. Cover-kalkunen In Held Twas in I burde derimot resultert i søksmål. Dr. Nerve: Skin Uz Jsme Doma: Phodádky ze Zapotrebí Univers Zero (Belgia) - The Hard Quest, 1999 (i nr. 11): Stor uenighet om kvaliteten på denne, men et hvilket som helst annet ensemble ville blitt helter av mindre. Spesielt originalt er det derimot ikke. Yoke Shire (USA) - Masque of Shadows, 1999 (i nr. 12): Prisbelønnet retro/neo-hvasomhelst. Selger bra hos så vel metal- som progfolket. Sangerens skjegg er undervurdert. Unnslapp Tarkus A Triggering Myth (USA) - The Sins of Our Saviours, 1998 (The Laser s Edge) Tangentspillerne Rick Eddy og Tim Drumhellers fjerde ATM-utspill innfridde alt som tidligere hadde ligget på forsøksstadiet. Her nærmer det seg avant-symfonisk prog! Fremdeles med klare henvisninger til Kit Watkins og Brain Saladæra ELP, men også influert av ren kontemporær musikk. Pluss på et par aktive gjester på trommer, sang og fiolin (de to sistnevnte fra DEM) og du ender med en av Edge-selskapets beste «moderne» utgivelser. Biota (USA) - Object Holder, 1995 (ReR): Musikk/grafikk/billedkunst/multimedie-kollektivet Mnemonists har veteranstatus i USA, og er springbrettet for Biota. Dette er deres 7. eller 8. album (siden 1981) og inneholder en sammenhengende, 70-minutters montasje av vokal-låter, verdensmusikk, elektroniske lydbrikker, «betong-jazz», skrevne støy-passasjer og mye mer. Septetten (skiftende besetning fra LP til LP) arbeider i det store og hele med musikk fundert på ikke-musikalsk kunstmodus, noe som kan virke fjernt og fremmed i en prog-kontekst. I mine ører er denne platen imidlertid en autentisk gjengivning av verdensforfallets mer «tiltalende» sider, og der finnes ikke en eneste unaturlig frekvens på hele CDen. Blast (Nederland) - Stringy Rugs, 1997 (Cuneiform) Etter to sprikende og litt kjedelige LPer, presterte denne bemerkelsesverdige gruppen å skape et verk som forente Beefhearts galskap, Zorns aggresjon, KCrimsons tyngde og Henry Cows kompleksitet. Progressivt i sin ytterste konsekvens, med krysningen eksperimentell jazz/avantgarde-rock i sentrum. Inkludert er blant annet noen av de mest hårreisende perkusjons-mønstrene (marimba, vibrafon) overhodet utprøvd av et «rockeband», samt rytmiske/tonale vinkler selv skolerte proff-musikanter ville hatt problemer med å håndtere. Jeg forstår det slik at navnet Blast er ensbetydende med skrekk og gru i nederlandske jazzmiljøer; platen nytes for så vidt best i stykkvis lytting. Cynic (USA) - Focus, 1993 (Roadrunner) Der den ordinære prog-metallen opererte med Iron Maiden, Rush og Queensrhyche som forbilder, utgikk techmetal-sjangeren fra band som Voivod, Death og Carcass. Cynic produserte en meget intrikat slags cyber-techmetal, og anses i ettertid som et av de mest originale navn innen amerikansk heavyrock fra perioden. Focus var deres eneste LP. Den består av åtte sofistikerte, men brutale reiser gjennom et sonisk rom helt for seg selv, rådet av barberblad-gitarer, Uzitrommer, vocoder-robotvokal og Shaun Malones perplekse bassgitar ( han startet senere Gordian Knot). Cynic har fremdeles til gode å bli oppdaget av de brede prog-masser, noe som er synd, da den langt bredere metal-massen for lengst har oppdaget King Crimson. Deus Ex Machina (Italia) - Equilibrismo da Insofferenza, 1998 (Kaliphonia): DEM gikk fra total substans- og retningsløshet på sine to første skiver, slapp så den utsøkte De Republica (1996), og endte deretter med å lage det beste italienske album på over 20 år! Bandet er her utvidet med en blåser-rekke, og har forlagt de nokså pretensiøst lydende latinske tekstene til fordel for morsmålet. Produksjonen er åpnet helt opp og gitt en stor, men audielt detaljert 15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo Telefon Åpningstider (12-16) Side 10 Tarkus nr. 15

11 og klang-basert live-teknikk. Og både komposisjoner, arrangementer og spilling er som en våt drøm. Man hører mye av Area i deres sound nå, men DEM er uendelig kraftigere og mer konsistente enn Demetrio Stratos og co. noensinne var i «gode, gamle dager». Musikken tar så godt som ingen forventede vendinger, melodiforløpene er abstrakte men synkroniserte, vokallinjene tilnærmet atonale mange ganger - selv om de lange sangenes indre kompresjon til enhver tid er tydelig nok. Da jeg først hørte Equilibrismo, nektet jeg å tro at dette var det samme, rastløse tøysebandet jeg hadde overvært en konsert med i Stockholm i 96. I dag havner CDen problemfritt blant mine fem favoritter fra 90-tallet. Doctor Nerve (USA) - Skin, 1995 (Cuneiform): Nerve er offisielt anerkjent som et av de mest kompromissløse ensembler i verden. Anført av gitar-professor Nick Didkovsky, har man til nå utgitt 7 LPer med tonale massakrer som egentlig ikke kan sammenlignes med noe annet i rock-historien, selv om enkelte umiddelbart skriker Zappa når de hører musikk av slik forskrudd og «umulig» art som dette. Store deler av repertoiret er skrevet av en computer som fungerer på et avansert note-program Didkovsky selv konstruerte for en del år tilbake, HMSL (Hierarchical Music Specification Language). Det blir med andre ord opp til utvalget av musikere (rockeband + blåsere, perkusjonister og iblant strykere) å fremføre musikk en datamaskin har skapt! Selv om alle Nerve-platene også innehar «menneske-komponerte» stykker, er det konkurransen mellom HMSL og ensemblet som har gjort Didkovsky og gruppen høyt omtalt i «seriøse» kunstmusikk-sirkler. Skin er den tyngste og mest rock-figurerte utgivelsen til Doctor Nerve, men den har også neddempede stunder. Electric Orange: Cyberdelic Don Caballero (USA) - What Burns Never Returns, 1998 (Touch & Go) En av de heftigste skivene fra tampen av 90- tallet sto denne postrock-kvartetten ansvarlig for. DC fanger opp alt som er bra med sin tid og pakker det hele inn i en demontert bandmodell (for prog å regne), kun for å frembringe noe av den mest sofistikerte «anti-rock» på denne siden av This Heat, MX-80 Sound og Red Crayola. Dette er deres tredje LP, og den skiller seg merkbart fra tidens øvrige postrock gjennom sine tilsynelatende spontane gitar/bass/ rytme-veverier, som både i dissonans-strukturer og akkord-tepper overgår 90% av alle «konvensjonelle» progband i dag. Trommeslageren i særdeleshet, står for noen av de mest usannsynlig kompetente prestasjonene jeg har hørt de siste år, mens blokk-samspillet mellom bandets gitarister aldri beveger seg et steg fra det fascinerende. Du aner ikke hvilken posisjon moderne rock står i før du sjekker ut denne kruttønnen av et band! Electric Orange (Tyskland) - Cyberdelic, 1996 (Delerium) Skolekameratene Dirk Bittner og Dirk Jan Müller, begge multiinstrumentalister, gjør her det eksakt motsatte av Änglagård m. likesinnede; de behandler urtypiske 90-tallsstiler på klassisk tysk (progressivt) vis. Techno, acidjazz og dub presses forbløffende lett- Germinale vint og med respekt gjennom et «70-tallsfilter» (les: analoge synther og effekter, mellotroner, Hammond-orgler, Rickenbacker-basslyder osv.) og entrer verden på den andre siden som en frekt oppfinnsom og uhyre smakfull «krautrock» for samtiden. Duoen har måttet nøye seg med mikro-kultstatus, da fans av begge leirene (gammelt og nytt) later til å bli provosert av dette konseptets kunstneriske gjennomførbarhet. Synd og skam, da Cyberdelic i tillegg er deres beste produksjon. Germinale (Italia) -...e il suo respiro ancora agita le onde..., 1996 (Mellow) Av samtlige italienske 90-tallsartister, er det ingen som kommer i nærheten av dette Pisabandets ambisjoner om å gjenskape stemningen og de melankolske fantasiene fra «gullalderen». Debut-LPen Germinale ( 93) viste dem et sted mellom Celeste og Stormy Six i Biglietto del Tram-tiden, men denne mesterlige oppfølgeren er et betydelig mer inadvendt og personlig utkast. Gruppen legger vekt på akustiske lyd-kulisser og en vidt åpen, analog produksjon, og benytter overveiende eldre instrumenter som piano, Hammond, fløyte, Stratocaster og den slags. Dette gir oss en umiddelbar «retro»-fornemmelse, men sannheten er at Germinale pr var et av de mest tidsriktige band i Italia, og at gruppen sto på randen av et stort nasjonalt gjennombrudd da den ble oppløst like etter. Du finner her en type «proto»- alternativ drømme-rock i den aller beste middelhavs-tradisjon, spekket med musikalsk eventyr og finesse. Jeg savner dem. Halloween (Frankrike) - Merlin, 1994 (Musea) Denne ble riktignok gitt en fin anmeldelse i Hybris nr. 4, men jeg velger å ta den med likevel. Etter å ha ligget brakk en tid, kom disse musikerne sammen for å lage sitt Magnum Opus, og resultatet ble storslått og originalt. For meg var Halloween, ved siden av bl.a. After Crying, et sjeldent eksempel på fundamental nytenkning innen den symfoniske grenen av 90-tallets progressive rock. Der ligger nok vage linjer til Ange og Atoll i grunnvollene, men Halloween låter 100% moderne uten at det verken blir stereotypt eller kunstig - faktisk får man snarere inntrykk av at dette kunne vært en fundamentalt ny rock-genré! Bandet (keys/gitar/fiolin & sang) har her tilsluttet en kvinnelig vokalist og en strykekvartett, noe som gir et tøyelig og farverikt sound; både grandiøst og detaljert om det trengs. Franske tekster, tett og digital produksjon og null nostalgi (selv om platen er et King Arthur-relatert prosjekt) har nok gjort sitt for at mange ikke våger seg nærmere Merlin. Poenget er at alle de lydmessige fasilitetene fikk en bevisst innretning, og ikke var produkter av inkompetanse. Et nesten intellektuelt symfonisk progband fra våre dager, uten fnugg av neo-tendens. Tim Hodgkinson (England) - Each In Our Own Thoughts, 1994 (Megaphone/Woof) Denne CDen er merkverdig av to grunner: a) den var Hodgkinsons første ytring som «seriøs» samtids-komponist, og inneholder således noen av hans tidligste ambisjoner om å skrive stykker for strykere etc. (han har siden oppnådd større anerkjennelse i internasjonale Germinale: e il suo respiro ancora agita le onde kunstmusikk-kretser), og b) den inneholder en «halv» Henry Cow-gjenforening (Cooper, Cutler ++) i anledning innspillingen av Hold to the Zero Burn, Imagine, den siste komposisjonen Cow syslet med på 70-tallet. Sistnevnte er en 17-minutters, ekstremt komplisert ferd i ensemble-arrangerte landskaper - langt mer ambisiøst og krevende enn selv det mest innfløkte av Cows «offisielle» produksjon. CDen viser fint veien fremover mot de høyst eksperimentelle tingene Hodgkinson senere har gjort for ReR (som Pragma i 98), mens den parallelt har et trygt ben innen ekspresjonistisk avantprogressiv rock. Anbefalt. Mark Hollis (England) - Mark Hollis, 1998 (Polydor) Uten særlig forvarsel returnerte popmusikkens mest vemodige mann på denne siden av Nick Drake. Mark Hollis første (og forhåpentligvis ikke eneste) solo-album er mindre desperat og dyster, men desto mer romantisk enn de salige Talk Talk-skivene fra sent 80- og tidlig 90-tall. Platen er delvis et rent enmanns-produkt (piano, akustisk gitar og sang) og delvis et «artist m. band»-arbeid. All instrumentering er akustisk (kontrabass, klarinett, fagott, trompet, fløyte, munnspill osv.), ingen tar en ledende stilling utover det de slepende arrangementene avkrever. Jeg tviler på om det skapes musikk med større «ensomhets-faktor» i dag, men det beste med Hollis er likevel at han unngår å være tendensiøs; dette er ikke en konstruert atmosfære, men en refleksjon av en Tarkus nr. 15 Side 11

12 kunstnerisk sinnsstemning. Når sangene i tillegg er av en slik sammensatt art rent teksturisk (det nærmer seg ofte kammermusikk-aktige prinsipper), blir denne CDen en nytelse. H20 (Italia) - Unopuntosei, 1997 (Kaliphonia) Bortsett fra en dårlig tilpasset, klinisk produksjon (som især rammer slagverket), er dette en 90-talls symfonisk tour-de-force. Gruppen var visstnok et engangs-studio prosjekt, men maktet å lyde vitale og artistisk helstøpte like fullt. CDen har fire lange, kompakt skrevne spor i tråd med PFMs L Isola di Niente, inklusive italienske tekster, et hav av gamle og nye tangentbord og svære, lidenskapelige lydvegger. På en måte høres bandet ut som en forening av DFA (energi og dynamikk) og Finisterre (drømmende «åndsbilder»), men med klar rot i sin samtid. Liker man det pompøst men troverdig og profesjonelt utført, er Unopuntosei et førsteklasses valg. Spacious Mind Molecules (USA) - Down Under the Black Light, 1993 (Megaphone) Hatet av både prog-fans og hardcore-entusiaster for å ville føre sammen disse musikkartene, Molecules er et unikt trio-prosjekt ledet av gitarist/komponist Ron Anderson («Jeg hører like gjerne Close to the Edge som Too Drunk To Fuck når jeg skal drikke meg dritings»), som har arbeidet med bl.a. Ruins og store orkestre i USA. Bandet lager ikke en fragmentert hybrid av elementer plassert side-om-side, men heller en helhetlig syntese av to diametrale motsetninger. Korte, brutale utsnitt punk-estetikk (fælt språk, low-fi produksjonsverdi, eksistensielle «drit-ogdra»-tekster o.l.) i kronglete, progressive arrangementer (vanvittige overganger, vridde rytmer, myldrende instrumental-partier og høy musikalitet) finner man her. Provokativt og kontroversielt, men definitivt forfriskende og annerledes. Mange kunne lært av dem. Mr. Bungle (USA) - Disco Volante, 1995 (Warner) Hvis alle avanserte rockeband hadde hatt et «hipt» medlem! Disse har Mike Patton (Faith no More) og produserte i 95 en av tiårets mest oppsiktsvekkende LPer. Debut-skiven fra to år tidligere var en streit funkmetal-sak, men på Disco Volante mangler alt som kan minne om røde linjer. Det kan lede tanken hen på en tenkt sammensmeltning av Naked City og Mothers of Invention, krydret med samtids-metal og vaudeville. Personlig hører jeg likheter med f.eks. The Molecules, The Muffins og Rascal Reporters, men i realiteten kan vel Mr. Bungle betraktes som nok et tilskudd til den lange rekken av mer eller mindre forstokkede avantgarde-rockband på det amerikanske kontinent. Mushroom (USA) - Analog Hi-Fi Surprise, 1998 (Inner Space) Mange mener at Mushroom er det bandet som har gjort mest for å bringe moderne progressiv rock inn i det etablerte søkelys i hjemlandet. Da denne LPen (som er deres andre) kom, ble den mottatt med fantastiske lovord fra det H2O: Unopuntosei ellers strenge kritikersjiktet i USA. Her sysler man med en form for prog-psykedelisk postrock, influert av de gamle kraut-gruppene, Canterbury og tradisjonell jazz. Musikken er først og fremst utrolig «levende» og aktuell, men også intelligent og humoristisk. Gammel og ny instrumentering møtes i en rock-formel som låter forbløffende tidløs. Platen har for øvrig solgt seg inn på independent-listene i USA! Rascal Reporters (USA) - Happy Accidents, 1996 (ZNR) De to lange stykkene Weigh in On The Way-Out og Trucks ble opprinnelig utgitt på vinyl i 1988, men i 95 fikk ZNR-sjefen Steve Roberts tillatelse til å utgi denne groteske musikken på CD. RR er kanskje det mest eksentriske bandet jeg har hørt. Duoen Steve Gore og Steve Kretzmer har spilt sammen som RR siden midten av 70- tallet, da de ble kjent som naboer. Ingen av dem leser eller skriver musikk, men likevel har arbeidsformatet- og omstendighetene betydd at deres utkast regnes blant det mest komplekse som har vært laget i en rock-sammenheng. En mengde internasjonale størrelser innen avantgarde-basert lydkunst (James Grigsby, Nick Didkovsky, Dave Newhouse, Fred Frith, Dave Kerman og Guy Segers er bare noen av dem) har da også samarbeidet med dem. Hvis man kan tenke seg Hatfield & The North, Zappa, The Residents og John Cage i ett og samme orkester, kommer man kanskje i nærheten av en beskrivelse av hvordan det hele Univers Zero låter. Jeg leser at der finnes et femtitalls timer med musikk tilgjengelig fra deres hjemmestudio-sentral, hvorav en håndfull til nå er sluppet (en ny hi-fi produksjon ventes senere i år). Både Gore og Kretzmer er forresten lidenskapelige samlere av all slags progressiv rock - og sier seg tilmed inspirert av navn som ELP og Yes! Happy Accidents-CDen inneholder blant annet et 25 minutter langt bonus-spor med Gore solo, og dette er minst like usaklig avansert som resten av albumet. Du tror det ikke før du hører det, men du må tåle såpass merkelig musikk for å komme på innsiden. Ruins (Japan) - Symphonica, 1998 (Tzadik/New Japan) Tatsuya og Sasaki nærmer seg her en mer «regulær» progressiv stil, selv om energien og galskapen fra duo-prosjektene selvsagt henger ved (flere av sangene er da også nye versjoner av Ruins-»klassikere»). Forskjellen er at tannlegen Kenichi Oguchi (egentlig medlem av Kenso) bidrar med sine mange tangenter (piano, mini-moog, Hammond, mellotron m.m.), samt at duoen har rekruttert to sangerinner (fra Bondage Fruit og Demi-Semi Quaver). Her spaltes det mer entydige Zeuhl-konseptet til Tatsuyas side-geskjeft Hundred Sights of Koenji, med det faste hardcore-turboprog opplegget som Ruins er blitt mer og mer kjent for. Og her fungerer det over all evne; dette er den tyngste Zeuhl-musikken siden Eider Stellaires, Rascal Reporters: Happy Accidents Side 12 Tarkus nr. 15

13 The Molecules: Down Under The Black Light Shub Nigguraths og Eskatons velmaktsdager. Tempoet er selvfølgelig «japansk», og dét er instrument-trakteringene også. Litt som om Flintstones spiller Köhntarkosz. The Spacious Mind (Sverige) - Organic Mind Solution, 1996 (Garageland) Mystisk mange fans av skandinavisk progressiv musikk er ikke klar over hvilken respekt denne gruppen nyter rundt omkring i verden. Blant dem som kjenner space- og psykedelisk 90-tallsrock ut og inn, regnes TSM som et av nåtidens viktigste navn; jeg kommer med jevne mellomrom over leserbrev i f.eks. THE WIRE, hvor folk fra New Zealand og Peru forteller om bandet med den største selvfølgelighet - som om TSM tilhørte en virkelig stor agenda. Organic Mind Solution var deres andre og etter min mening beste skive. Den representerer et kompromissløst og konsekvent oppgjør med både fortid og samtid, nettopp ved å vise til at linjene imellom overhodet ikke er så lange som man skal ha det til i dag. Droner fremført og ikke avspilt, og «sjelelige» budskap utlevert, totalt frigjort fra vår tids avkrevde distanse. Dette er en av de mest storslagne platene jeg eier. Tiemko (Frankrike) - Ocean, 1991 (Musea) Denne trioen var hjertebarnet til trommeslageren Eric Delaunay, en veteran innen den eksperimentelle delen av Paris rock-miljø. Ocean var nr. to av fire LPer gruppen (synth/elgitar, bass/tangenter, slagverk) rakk å gi ut før Delaunay ble syk og døde. Musikken lar seg best forklare som original, symfonisk jazzrock - påvirket av artister som Happy the Man, Gentle Giant og det franske 70-talls kultbandet Potemkine. Dette er den mest innviklede og intense av platene deres, med lengre spor og mer intim produksjon enn de følgende to, Parade ( 93) og Clone ( 95). Tipographica (Japan) - God Says I Can t Dance, 1996 (Mellow) Jeg nevner ofte dette bandet, men vil hevde at det skjer med god grunn. Her får du levert et spindelvev av kompositoriske teknikker og taktikker, samt spilleferdigheter i den øverste verdensklassen. God Says... er kanskje deres mest utfordrende album, en imponerende stuing av New Yorks «downtown scene», Frank Zappa og tegnefilm-musikk. Denne platen blir stående som en av pilarene innen «rockmøter-jazz-ser-samtidsmusikk»-sektoren av moderne prog, og flere burde respondere til Mellow-selskapets sjarm-offensiv og innlemme seg i Tipos univers. Ulan Bator (Frankrike) - Ulan Bator, 1995 (Les Disques du Soleil et de L Acier) En aggressiv og fremadskuende power-trio, dette her. Første LP (nr. to var en mini-lp) fanger opp et slags støyende Crimson-landskap in futura; sangene er enkle og intelligente, monotone og varierte på samme tid. Jeg hører mye This Heat, Swans og The Dead C i dem også, men aller mest Fripp og co. Musikken er truende, mørk og «fremmedgjort», men mest av alt raffinert og utagerende. Nesten fransk postrock! U Totem (USA) - U Totem, 1990 (Cuneiform) Fantastisk debut-album fra James Grigsby og Dave Kermans kooperasjons-medium. Lange, storslagent orkestrerte kammerrock-komposisjoner i konkurranse med kortere, mer konsise avant-progressive stykker presenteres her. Henry Cow pr. In Praise of Learning gjennom «institusjonalisert» ensemble-kunst, treffer midt i mellomgulvet hos kresne fans av viderekommen elektro-akustisk musikk. Et av tiårets Halloween: Merlin høydepunkter; må høres for å tros. Uz Jsme Doma (Tsjekkia) - Pohádky ze Zapotrebí (Fairytales from Needland), 1995 (Skoda) Knapt noen grupper duger i slik grad som UJD når det gjelder å bringe punk- og prog-prinsippene ilag. Før omveltningen i 89 spilte medlemmene i diverse garasjerock-formasjoner, men den lange erfaringen og støtten fra radikale vestlige artister ga med tiden impulser til noe ganske annet. I dag er UJD et enestående band, selv om musikken deres har betydd enormt mye for utviklingen av «alternativ» rock i både hjemlandet og andre steder. Denne utgivelsen fra 95 viser dem fra det mest pågående hjørnet, med en type jazza prog-hardcore som forundrer meg like mye i dag som første gang jeg hørte den. Et dykk inn i fortidens øst- Europa med brød-køer, vodka-misbruk, materiell lengsel og grådighet. På tsjekkisk, klart nok. Versus X (Tyskland) - Disturbance, 1997 (Musea) Enkelte omtaler musikken til gitaristen Arne Schaefer som usammenhengende og kunstig, men personlig synes jeg at denne CDen er en av de beste innen «ren» symfonisk prog fra andre halvdel av tiåret. Schaefer er influert av KCrimson og Van der Graaf Generator, og Versus X produksjon havner trygt i bås med f.eks. amerikanske Disciplines «retro-neo» formular. Men de endeløse låtene (17-22 minutter) er stappet med nær sagt alt du ønsker fra slike selv-erklært tilbakeskuende artister, og ekspederes i tillegg med en nerve og et hovmod som overgår det meste i sitt slag. Uhyre ambisiøst, men dradd i land med urokkelig presisjon og eleganse - nøyaktig som Hammill selv ville ha gjort det. Og pianospill som fordrer positive tårer. «Tiloversblevne» plateanmeldelser Det utgis for tiden flere plater enn det vi har plass til å anmelde i Tarkus Magazine. For at ikke disse bare skal «bli borte» har vi valgt å legge anmeldelsene ut på våre internettsider Her er en liten smakebit på hva du kan finne: APOCALYPSE live in usa Brasiliansk neoprogbad med live-utgivelse på det jevne. ANDRÉ MELLO blue desert Tempus Fugit-keyboardist med soloalbum i landskapet Rick Wakeman og Camel. ENCHANT juggling 9 Lyttervennlig rock-prog i velprodusert innpakning. ORATORY illusions dimensions Portugisisk powermetal i samme gate som Helloween. RHAPSODY holy thunderforce Italiensk power-metal med middelalder-tema. SHADOW KEEP corruption within Dundrende gitarer og gjesteopptreden av Clive Nolan. DEYSS the dragonfly from the sun Konsertopptak fra 70- tallet i tilnærmet bootleg-kvalitet. MOOM bone idol Krysning mellom tidlig Canterbury og amerikansk vestkyst-sound. Tarkus nr. 15 Side 13

14 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband ODDITY MUSIC Bergly, 6487 Harøy Tlf: Fax: WEB: SKANDINAVISK PROG ROCK ADVENTURE ADVENTURE 175,00 ANEKDOTEN NUCLEUS 175,00 AUNT MARY LOADED 110,00 AUNT MARY JANUS 110,00 AUNT MARY THE BEST OF 110,00 BODIN, TOMAS AN ORDINARY NIGHT 175,00 THE FLOWER KINGS EDITION LIMITEE QUEBECK 175,00 THE FLOWER KINGS FLOWER KINGS (2CD) 210,00 THE FLOWER KINGS RETROPOLIS 175,00 THE FLOWER KINGS SPACE REVOLVER (LTD DIGI) 230,00 THE FLOWER KINGS STARDUST WE ARE (2CD) 250,00 THE FLOWER KINGS BACK IN THE WORLD OF ADV 175,00 FRUITCAKE FOOL TAPES 150,00 HANSSON, BO SAGAN OM RINGEN/LORD OF 95,00 KAIPA INGET NYTT UNDER SOLEN 165,00 KAIPA KAIPA 165,00 KAIPA SOLO 165,00 LUCIFER WAS UNDERGROUND AND BEYOND 160,00 LUCIFER WAS IN ANADI S BOWER 165,00 POPOL VUH POPOL VUH 95,00 PRUDENCE TOMORROW MAY BE VANISHED 110,00 RUPHUS NEW BORN DAY 165,00 RUPHUS RANSHART 165,00 STOLT, ROINE FLOWER KING 175,00 TITANIC EAGLE ROCK 175,00 TITANIC SEA WOLF (*DIGI) 175,00 TITANIC BALLAD OF A ROCK N ROL (*DIGI) 175,00 TOLONEN, JUKKA TOLONEN!/SUMMERGAMES 135,00 TOLONEN, JUKKA HYSTERICA 135,00 TOLONEN, JUKKA A PASSENGER TO PARAMARIBO 135,00 TOLONEN, JUKKA MONTREUX BOOGIE 135,00 VON ZAMLA ZAMLARANAMMA 110,00 TRANSATLANTIC SMPTe 175,00 WIGWAM LUCKY GOLDEN STRIPES 125,00 DIVERSE PROG ROCK ANDROMEDA DEFINITIVE COLLECTION (2CD) 180,00 ATOMIC ROOSTER RARITIES 165,00 AYREON ACTUAL FANTASY 175,00 AYREON INTO THE ELECTRIC CASTLE (2CD) 225,00 AYREON UNIVERSAL MIGRATOR 1 175,00 AYREON UNIVERSAL MIGRATOR 2 175,00 BANCO DEL MUTUA PAPAGAYO CLUB ,00 BELEW, ADRIAN DESIRE OF THE RHINO KING 160,00 BELEW, ADRIAN THE ACOUSTIC ADRIAN BELEW 135,00 BLONDE ON BLONDE REBIRTH 175,00 DIXIE DREGS NIGHT OF THE LIVING DREGS 125,00 FIVE DAY WEEK STRAW PEOPLE FIVE DAY WEEK STRAW PEOPLE 165,00 FREEDOM AT LAST ,00 GENESIS ARCHIVES VOL.2 (3CD) 375,00 GENTLE GIANT POWER AND THE GLORY 175,00 GENTLE GIANT PLAYING THE FOOL, LIVE 150,00 GENTLE GIANT CIVILIAN 175,00 GENTLE GIANT OUT OF THE WOODS 175,00 GENTLE GIANT OUT OF THE FIRE (2CD) 210,00 GENTLE GIANT TOTALLY OUT OF THE WOODS (2CD)210,00 GONG HISTORY & MYSTERY (2CD) 175,00 KANSAS LIVE KING BISQUIT ,00 KING CRIMSON IN THE COURT OF (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON IN THE WAKE OF (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON ISLANDS (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON LIZARD (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON LARK S TONGUE (*PAPPCOVER) 175,00 KING CRIMSON STARLESS AND BIBLE (*PAPPCOVER)175,00 KING CRIMSON RED (*PAPPCOVER) 175,00 KRAAN WIEDERHOREN (*) 175,00 KRAAN TOURNEE (*) 175,00 KRAAN NACHTFART (*) 175,00 KRAAN FLYDAY (*) 175,00 PINK FLOYD WISH YOU WERE HERE (*PAPPCOVER)175,00 SIR LORD BALTIMORE SIR LORD BALTIMORE 175,00 SPOCK S BEARD DON T TRY THIS AT HOME 175,00 SYMPHONY X V 175,00 VANDEN PLAS SPIRIT OF LIVE 175,00 VAN DER GRAAF THE BOX (4CD) 525,00 WETTON, JOHN CHASING THE DEER 150,00 YES SOMETHING S COMING, BBC LIVE (2CD) 210,00 YES LIVE FROM THE HOUSE OF BLUES (2CD) 180,00 ZAPPA, FRANK HAVE I OFFENDED SOMEONE? 125,00 ÆLIAN A TREE UNDER THE COLOURS 175,00 Vil du også ha tilsendt våre nyhetsskriv? Gi oss beskjed, vi sender månedlige skriv i post og/eller på mail. Sjekk også våre WEB sider: Ny liste ute nå i disse dager!! Skivene vi har listet opp i annonsen her, er selvsagt bare et lite utvalg av det vi har/kan skaffe. Vi har flere tusen skiver i vår database, vi handler med alle de store selskapene og vi har mye import fra både store og små leverandører i England, USA, Tyskland, Japan. ÅPENT HVERDAGER KL LØRDAG & SØNDAG KL I våre dager har mange progrockinteresserte fått det for seg at det på syttitallet var Sverige som var den progressive rockens viktigste arnested for progressiv rock i Skandinavia. Men det man ofte glemmer, er at progressiv rock i Sverige vel så mye betød musikk med et progressivt (sosialistisk) budskap som den progressive rocken vi vanligvis forbinder syttitallet med. Et band som Hoolabandoola Band, med sin ganske ordinære folkrock med kommunistiske tekster blir derfor i Sverige kalt et progrockband. Trond Gjellum Samla Mammas Manna S elv om dette tar litt av brodden fra myten om Sverige som et progressivt Mekka, fantes det i Sverige på syttitallet i hvert fall et band som virkelig kunne kalle seg progressive eller nyskapende i ordets rette forstand, og det var det Uppsala-baserte bandet Samla Mammas Manna. Med sin kompormissløse sjangerblanding og gale humor satte dette bandet seg i respekt hos de fleste, både i Sverige og utlandet. Samla Mammas Manna Foto: Hans Voigt Slik startet det hele Samla Mammas Manna (bandnavnet betyr absolutt ingenting, ifølge Lars Hollmer låt det bare så utrolig rytmisk og tullete at det bare måtte brukes) ble startet av Lars Hollmer (keyboards og vokal) Lasse Krantz (bass og vokal), Hasse Bruniusson (trommer og vokal) samt Bebben Øberg (perkusjon) sent på sekstitallet. De hadde alle sammen veldig forskjellige musikalske utgangspunkt, noe som også gjorde at musikken deres også fikk et usedvanlig mangfoldig preg.hvis du tar en dose tidlig Zappa og Santana og parrer det med sirkus og tivolimusikk med trekk av svenske folketoner og østerriksk jodling alt sammen gjerne i samme låt har du en slags formening av hva dette går ut på. Dette mangfoldige soundet gjør at bandets musikk for får et preg av tidløshet som gjør at de kan låte usedvanlig forfriskende selv nesten 30 år etterpå. Debutalbumet Samla Mammas Manna fra 1969 sliter med en dårlig lyd og merkelig produksjon, men gløden og galskapen er der og viser et forfriskende annerledes band. Mens alle i 1970 skulle høres ut som Moody Blues eller King Crimson, gikk heller Samla sine egne veier. Noen små forandringer... Bandet vakte tidlig oppmerksomhet med denne ville sjangerblandingen, og etter at gitarist Coste Apetrea kom med på gitar som erstatning for Øberg, hadde bandet funnet den besetningsformelen som skulle komme til å lage noen av de mest minneverdige Samlainnspillingene. Andreskiva Måltid fra 1973, er et oppkomme av morsomme melodier, fantastisk spilling, rare studiooverdubs og morsom «liksomvokal» som prøver å herme barnespråk. Det spilletekniske er på topp, og selv om produksjonen er rå og litt typisk syttitalls, skjønner du at dette er musikk som virkelig hadde lyst til å gå andre veier. Side 14 Tarkus nr. 15

15 del 8 det seg ikke så langt fra det senere Zamla, og dette bandets utgivelser er så absolutt anbefalt. I 1990 ble bandet fra Måltid-periodens gjenforent i anledning Hasse Bruniussons 40 års dag. Etter en utstrakt konsertvirksomhet i bl. a Norge, kom i 1999 albumet Kaka, som er et godt bevis på at disse karene har noe å bidra med selv etter så mange år Neste album Klossa Knapitatet, hvis tittel er et ordspill over den svenske venstrebevegelsens slagord «Krossa kapitalet» (Knus kapitalismen), følger i samme stil, og det er på den vanvittige låta Musmjölkningsmaskinen du finner progens råeste jodling! Apetrea viser seg spesielt godt her som en utrolig god gitarist med et lyrisk uttrykk et sted mellom Frank Zappa, Carlos Santana og Fred Frith! Oppbrudd og nye takter Etter et samarbeid med den svensk/amerikanske synthpioneren og komponisten Gregory Allen Fitzpatrick, som resulterte i albumet Snorrungarnas Symfoni, et album fullt av en slags symfoniske barnesanger, gikk bandet i oppløsning. Etter et par år kom de sammen igjen med den nye gitaristen Eino Haapala. Med han forlot de sirkusmusikken og gikk inn på en rock med klare overtoner av avantgarde og improvisasjon. De hadde mot slutten av sin første periode følt at deres kommersielle suksess la en kreativ tvangstrøye rundt dem, og de ville derfor prøve noe nytt. Derfor byttet de like så godt navn til navn til Zamla Mammaz Manna for å markere at bandet hadde tenkt å gjøre noe som skilte dem ut fra deres gamle dager. Dobbeltalbumet Schlagerns Mystik/För Äldre Nybegynnare besto av en LP med låter i en salgs «Zamla møter Residents»-stil. Her bruker de en enkel, men oppfinnsom instrumentering som bakteppe og grunnlag for morsomme tekster pakket inn i tilsynelatende enkle men likevel komplekse, låter. Siste låt på denne LPen er den fantastiske 17 minutter lange Ödeten tour de force i blanding av komposisjon og improvisasjon. Den andre LP-en besto utelukkende av improvisasjoner som i og for seg er spennende men kanskje mest for de spesielt interesserte. Etter å ha samarbeidet med den såkalte RIObevegelsen, fikk Zamla mange nye impulser. På albumet Familjesprickor fra 1980 hører du et band som har klart å forene det gamle soundet med nye trekk av fusion, avantgarderock og samtidsmusikk. Bandet ble oppløst etter dette, men Hollmer og Haapala tok opp tråden i bandet Von Zamla, som en periode også inkluderte Univers Zeros fagottist Michel Berckmans. Stilmessige fjernet Anbefalte album SAMLA MAMMAS MANNA/ ZAMLA MAMMAZ MANNA Måltid (1973) Klossa knapitatet (1974) Disse to skivene definerer Samla - soundet på en fortreffelig måte. Familjiesprickor (1980) Et utrolig variert og spennende album fra første til siste takt. Kaka (1999) Fantastisk comeback som forener nye impulser med gamle idealer! VON ZAMLA 1983 (1999) Et livealbum som oppsummerer det beste fra dette bandets to studioutgivelser. Inkluderer også en fin versjon av Samlaklassikeren Ödet. Lars Hollmer K eyboardist Lars Hollmer innledet i 1980 en solokarriere som etterhvert har brakt han fram i lyset som en av de ypperste og mest respekterte musikerne og komponistene innen den «progressive» musikken de siste 20 årene. Som komponist fører Hollmer særlig det litt barnlige og naive preget sammen med folkemusikken ved Samla Mammas Mannas musikk, enda et steg lenger. På detbutalbumet 12 Sibiriska Cykler fra 1981, spiller han de fleste instrumentene selv, og musikken har et lystig og sorgmuntert preg som påkaller smil og latter mer en en gang. Det høre umiddelbart Lars Hollmer enkelt og naivt ut, men mer enn en keyboardspire har latt seg imponere av akkorder og melodilinjer som ikke akkurat er standard i et vanlig rockrepertoar. Trekkspillet for en sentral plass og gir musikken et unikt lydbilde. På de tre neste soloskivene Vill Du Höra Mer? (1982), Från Natt Idag (1983) og Tonöga (1985) benytter seg av denne musikalske formelen og alle sammen burde være verdt en lytt. I 1987 satte Hollmer sammen bandet Looping Home Orchestra, som brakte inn et mer symfonisk og RIO-aktig rocketrøkk inn i Hollmers låter. Dette kler musikken veldig godt, og albumet Vendeltid fra 1988 er en perle, verken mer eller mindre. Etter noen års pause kom livealbumet Looping Home Orchestra Live i Dette er et av undertegnedes favorittalbum uansett artist og sjanger. Med hjelp av Samlabassist Lars Krantz, gitaristene Fred Frith og Eino Haapala, saksofonist Jean Derome og keyboardist Olle Sundin maler han med bred pensel et fantastisk musikalsk bilde som gir deg gåsehud mer enn en gang. Siden dette har Hollmer sluppet Vändelmässa (1996) og Andetag (1997), to jevne men ikke fullt så interessante skiver. I dette leses er Hollmer ute med et nytt album, Utsikter, og er du lur, tror jeg du gjør lurt i å sjekke dette ut... Anbefalte album The Siberian Circus (1993) Et samlealbum som plukker et beste fra de fire første soloskivene samt Vendeltid med Looping Home Orchestra. Liker du dette, er det bare å anskaffe alle de ovennevnte utgivelsene. Looping Home Orchestra live (1993) Et helt unikt album som viser Hollmer fra den best tenkelige side. Et absolutt «must»! Tarkus nr. 15 Side 15

16 Nederlands ledende pop/prog band gjør comeback Kayak v/ton Scherpenzeel Kayak har vært et markant innslag i Nederlands pop/prog-miljø siden debutalbumet See See The Sun i Etter snart 20 år i dvale har bandet gjort et comeback, og i den forbindelse har vi snakket med bandets ubestridte leder og hovedlåtskriver, keyboardist Ton Scherpenzeel. Geir Larzen i samtale med Ton Scherpenzeel im Koopman og undertegnede spilte sammen i en rekke band forut for Kayak, men P det var først i 1972 vi maktet å sanke sammen et musikerlag som virkelig fungerte. Dette ble altså Kayak og vår platedebut See See The Sun kom året etter. Hele æraen var preget av progressiv tenkning, og de store prog-gruppene øvde enorm aktelse i Nederland. Kayak fløt nok også litt på denne bølgen, og albumet ble svært godt mottatt. Det pussige var at selv om bandet hørte hjemme på den progressive gren, så hadde vi populære singler og hits; et symptomatisk trekk som vedvarte karrieren gjennom. Globalt sett kunne vi ikke måle oss i salgstall med sjangerens førende band, men Kayak gjorde det godt i hjemlandet. Utad ble vi sett på som progressive, men vi appellerte til veldig ulike mennesker, og noen ganger endte vi også opp med singelslipp som nådde uante kommersielle høyder. Kayak anno See See The Sun blir av mange dogmatikere regnet for å være Kayaks tyngste løft, men personlig inntar den selvtitulerte oppfølgeren favorittposisjon. Kayak er, må jeg innrømme, eders magnum opus... -De tre første skivene danner en stigende kurve, rent kvalitativt. Kayak er bedre enn See See The Sun, men Royal Bed Bouncer overgår begge. Debuten har mange gode idéer; kanskje for mange... Det er lett å høre at musikerne ivrer etter å vise seg fram. See See The Sun var resultatet av tre års arbeid, og vi var omslynget av en nesten naiv entusiasme. Skiva er kanskje litt bråkjekk, men den ble forrettet i god tro. Oppfølgeren er bedre, men efter mitt skjønn ble den innspilt alt for fort. Det gikk bare ni måneder mellom See See The Sun og Kayak, og jeg tror tiden hadde talt til vår fordel om vi hadde ventet et helt år. Dessuten er Kayak noe kortere enn debuten. Den klokker inn på bortimot 35 minutter. Du er dog ikke mutters alene om å mene den andre Kayak-plata er den sterkeste. Den er definitivt mer balansert enn en noe kronglete debut. -They Get To Know Me, som runder av A-siden på kimærisk vis, er dessuten min Kayak-favoritt. -Det gir vel mening. Tror jeg. Det er i alle fall et verk som er svært gjenkjennelig. De mer langstrakte komposisjonene våre hadde gjerne et forlenget coda, om du vil, som var komplett løsrevet fra forutgående verselinjer og refreng, og som bygger og bygger i symfoniske formkurver. Jeg har forståelse for at fansen liker den slags. -Dere representerer den andre generasjonen progrock-band. Var dere på noe vis influert av elitedivisjonen og de forutgående pionérer? -Under opptakten til Kayak hørte vi mye på et band som Yes, og jeg tror det er rettferdig å si vi var tydelig influert av disse mens vi skrev og spilte inn See See The Sun. Etter 1973 forsvant de opplagte influensene temmelig raskt, og vi ble et selvstendig band med et distinkt sound. Folk sammenlignet oss med Genesis, særlig i våre unge år, men dette var et band ingen av oss hadde hørt. «Sangeren deres låter som Peter Gabriel», skrev pressen. OK, tenkte vi, det er sikkert fint for Genesis. Vi var ikke nevneverdig fanatiske omkring dette med progressiv rock som en isolert modul, og lyttet like gjerne til andre typer musikk. I ettertid er det vanskelig å peke på eksakte elementer for inspirasjon, men siden du spør; vi digget Yes og gikk på konserter med dem. Etter 1973 derimot, er Kayak å betrakte som et band med eiendommelig uttrykk. -Første halvdel av 70-tallet var en uvurderlig epoke for rocken. Bare i Nederland hadde dere størrelser som Focus, Ekseption, Kayak, Trace, Earth & Fire, etc, etc. -Det var en utrolig tid, men jeg tror alle land kunne skilte med respektive storheter. I Nederland var det stort sett Focus som regjerte grunnen. De hadde jo forlengst overskridet landegrensene, og gjorde det enormt godt i utlandet. -Hvor mye turnérte dere i denne perioden? -Stort sett opptrådte vi i Belgia og Nederland, men det hendte vi gjennomførte relativt små turnéer også i England, Frankrike og Tyskland. Like ens, hovedvekten av tilhørere var alltid å finne i Belgia eller Nederland, og dette forholdet endret seg aldri! Vi har mange minner fra 70-årene, og jeg kan berette at du ikke ville trodd størrelsen på et par av de lokalene vi endte opp i. Mikroskopiske... Side 16 Tarkus nr. 15

17 See See The Sun -Her om dagen forskanset jeg meg med kaskader av pils og hele Kayak-repertoaret; både for å gjenoppdage bandet, men også for å gripe fatt i kausale bevegelser og ekstreme ytterpunkter. Kayaks mørkeste time heter Trust In The Machine. Kan du huske denne perlen? -Å, ja! Pim Koopman skrev musikken og Cees van Leeuwen forfattet teksten. Trust In The Machine var et av våre glansnummer når det kom til liveopptredener. Mest fordi vi hadde sjansen til å gjøre folk døve i midtsekvensen. Jeg husker vi lekte lenge og vel med disse onde maskinlydene... -Etter 1975 blekner den progressive rocken. Flere giganter, deriblant Genesis, lot seg frivillig degradere til viderverdige støvsamlere, og mye av det som presteres i perioden maner til brekningsfornemmelser. Kayak er et unntak, men også dere undergikk drastiske endringer. Hvordan vil du beskrive gruppas kunstneriske tildragelser i tiden etter Royal Bed Bouncer, og i hvor stor grad etterstrebet Kayak en markedsmessig adapsjon? -Utviklingen skjedde ikke over natten, men pågikk i flere år. Vår fundamentale grunnpilar har alltid vært låten først. Samtlige Kayakalbum, endog de mest komplekse og symfoniske, inneholder kortere kutt, og for oss har låten vært alfa og omega. Noen ganger har det vært nødvendig å bruke åtte minutter, noen ganger to. I det første tilfelle har folk lett for å katalogisere oss som progressive. Til tross for intrikat arrangering, gnistrende samspill og intelligente, kompositoriske grep har Kayak aldri sviktet Den Gode Låt eller Den Gode Melodi, og du finner rikelig av begge deler på samtlige Kayak-slipp. Vi sviktet aldri denne tilnærmelsen, selv om låtene i perioden stort sett er malt på kortere lerret. Den største musikalske forandring finner sted idet Max Werner fatter vedtak om å sette seg bak slagverket, og mikrofonen hendes Edward Reekers. Phantom Of The Night er Edwards første plate, og her er bandet sunket hen til middelmådig farvann. Jeg liker ikke denne terminologien, men finner ikke et mer dekkende begrep. Musikken vi skrev mot slutten av 70-årene er alt for romantisk, og vi mistet noe av gnisten og iveren etter å eksperimentere; selv om jeg understreker at både Phantom Of The Night og Periscope Life gestalter sterke låter. Og bare for å ha sagt det: Om Max hadde sunget de selvsamme kutt ville det ikke utgjøre noen revolusjonerende differanse. -Overfor illiterate venner som efter beste evne higer etter en strukturell orientering i et mylder av interessant musikk, griper jeg til adjektiver som «catchy», «melodisk», «intelligent lettfattelig» og «harmonisk» når de avkrever en Kayakdeskripsjon. Jeg har endog gått så langt - litt for langt kanskje - som å hevde Kayak er den progressive rockens svar på ABBA. Hva synes du om det? - «Melodisk» og «catchy» gir gode assosiasjoner, og jeg lar det sige inn over meg som komplimenter. Jeg har alltid vært opptatt av å kombinere interessante melodier og ditto harmonier, med sterke rytmer, og at noen opplever musikken vår på den måte du øyensynlig gjør, føles flott. Endeløse vakuum av improvisasjon og soli er komplett irrelevant i Kayak-sammenheng. Det samme går for evigvarende tema. Hva som i bunn og grunn besnærer meg er melodier og låter hvor råvarene (arrangering, fremførelse etc.) er optimalisert. Om det tar to eller femten minutter å avslutte et stykke blir derfor et uinteressant spørsmål så lenge innholdet gavner låta. Det handler om et ekvilibrium i forholdet mellom kontekst og form. En låt konstitueres av melodi, harmoni og rytme. Svikter én av komponentene, pulveriseres grunnenvollene. Det eksisterer så avsindig mange elementer du kan bake inn i et musikkstykke, og noen ganger opplever man tre minutter-formelen som et fengsel, men da et fengsel til å bryte ut av. -Historien er full av geniforklarte tølpere som benytter påkrevd besetning, normregulerte cover og som kjevler ut «komposisjoner» med infantile, repetitive riff og improvisasjoner, og som tror seg vel i havn dersom mølet overskrider ti minutter. Da er det prog, og da er det bra. Patetisk, ikke? -Hva du nettopp skisserte er definitivt helt feil utgangspunkt for alle som skriver musikk, men jeg må innskyte at det selvfølgelig også finnes fabelaktige band som briljerer med lange låter. Alt avhenger av gruppas integritet og det mål man setter seg. Om bandet fylles av ekstraordinære instrumentalister, som i tillegg har et egenartet uttrykk, da er det begripelig hvorfor noen ønsker å gi ut plater med bare ett eller to spor. Gjør hva du vil! Men for vår del har melodi og låter gått foran tekniske oppvisninger. Dette er ikke polariserte enheter, og det fungerer best i naturlig interaksjon. Jeg liker å tro at selv de mest fengende poplåtene våre besitter en immanens av intelligent musikalitet. Kayak var gode enkeltutøvere, og visst gjorde også vi soloer, men alt dette tjente låta som helhet. For vår del hadde soloinnslagene en klar funksjon. -De mest indolente av mine progressive åndsfrender misliker Starlight Dancer, Phantom Of The Night og Periscope Life. Dette fordi skivene angivelig blir for poporienterte. Kall det hva du vil, men at Kayak selv i denne perioden var tro mot seg selv skulle være hevet over enhver tvil... -Samtlige Kayak-produksjoner er unnfanget rent instinktivt. Vi har aldri forhåndsdefinert et kommende album, og tenkte aldri på markedskreftene eller rådende trender. Noen ganger ble platene mer poppy, andre ganger ikke. Under øving i forkant av et studioarbeid, kikket vi på alt vi hadde av nytt stoff. Uavhengig av genrefornemmelser eller bastante direktiver, gikk vi for de låtene vi mente var best. Ble sammensetningen ganske tilbakelent så endte vi jo med et bedagelig produkt. Men vi forutså aldri den slags. Vi ga katta i hva andre måtte mene om saken. «Huff, dere er ikke progressive lengre» og «Dette er for pyntlig» var gjengangerfraser i pressen. Viktigere enn å tilfredsstille eksterne krefter var å kunne skape noe som vi innad i bandet kunne stå for, og den oppgaven løser man alltid best ved å ignorere omverdenen. At kritikerne beskyldte oss for å ha gitt den progressive rocken på båten forekom oss totalt uinteressant. Første gang vi ble overøst med den slags surmuling var ved utgivelsen av Starlight Dancer i La meg først som sist legge for dage min elsk for skivas repertoar. Det er tonnvis av sterke låter på Starlight Dancer, men selve produksjonen yter ikke musikken rettferd. Dessuten pågikk det indre vanskeligheter i gruppa. Vi hadde nettopp mistet bandets mest fulminante rytmeseksjon. Pim Koopman og Bert Veldkamp dannet et kimærisk komp, og Kayak ble aldri helt det samme etter at de forlot skuta. Deres erstattere, Theo de Jong og Charles Schouten, var skolerte individer, men sto uten de attributter som forløste bandets singularitet. Etter The Last Encore opplevde vi for første gang en musikalsk krise i Kayak, og på Starlight Dancer møter man et veldig søkende band. Besetningen hadde ikke blitt behørig internalisert, og vi visste ikke helt hvor vi ville med konseptet. Da det er sagt må jeg nok en gang understreke hvor mange bra låter skiva har. Tittelsporet er for eksempel noe vi fortsatt presenterer i livesammenheng. -Åpningslåta, Daughter Or Son, er av det kaliber som får meg til å gå amok. På gode dager synes jeg denne er deres aller flotteste... -Det er meget bemerkelsesverdig, fordi jeg tror aldri jeg har vært borti noen som deler din oppfatning. Daughter Or Son er underslått enhver aksept later det til. -Og siden nøt dere stor suksess med Ruthless Queen og albumet Phantom Of The Night. Selvsagt måtte den aller svakeste Kayak-skiva gå hjem hos den gemene hop... -Vel, som jeg nevnte tidligere så var musikktrender oss helt fremmed, og da Ruthless Queen entret 3. plassen på singellisten her i Nederland ble vi like overrasket som noenhver. Jeg mener, her hadde vi ufortrødent syslet med våre egne ting i seks år, og ingenting var endret. Hvorfor Kayak akkurat denne låta og denne skiva skulle falle folk lettere å like enn de øvrige utgivelsene, kan ikke forklares. Phantom Of The Night er vår salgsmessige milepæl og den fisket inn et platinum-trofé. Men suksessen kunne like gjerne kommet Kayak eller The Last Encore til del. Intet var kalkulert. -Max Werner har en eksepsjonell stemme, og hvorfor han byttes ut med Edward Reekers i 1978 forekommer meg enigmatisk gåtefullt. -Saken er at Maxs hovedinstrument er trommer og perkusjon. Også lenge før Kayaks dannelse var Max trommeslager, og da Charles Schouten bestemte seg for å hoppe av, ble batteristrollen ledig. Max var aldri komfortabel i rollen som sanger og frontfigur, og han ga gruppa et ultimatum: Enten beholder dere meg som trommis, eller så fordufter jeg. Det var i realiteten ikke mye av et valg, så vi ble nødt til å se oss om etter en høvelig erstatter. Ironisk nok kom berømmelsen med Edward Reekers. Tarkus nr. 15 Side 17

18 Pim, Max og jeg er Kayaks originale medlemmer, og i begynnelsen av 70-årene studerte vi musikk ved det samme konservatorium i Hilversum. Jeg var hovedsaklig pianist, og de to andre var trommeslagere. Det hele utviklet seg til å bli et band, hvor jeg ofte spilte dobbel-bass, og hvor vi etterhåden oppdaget at Max var i besittelse av en unik stemmeprakt. Plutselig, og mot hans eget ønske, var han gruppas vokalist, men i hjertet har han alltid vært en perkusjonist. Vi forstod ham godt. Tenk, der hadde Max satset skjorta i over seks år, og det på noe han egentlig ikke ville... -I tiden etter Phantom Of The Night, som altså ble en bestselger, var det vel naturlig å forstørre perspektivet. Utvidet dere horisonten på turnéfronten? -Vi turnérte mye, men igjen begrenset det seg til Nederland og Belgia. Noen avstikkere ble gjort. Blant annet gjorde vi supportjobb for Focus i England, og vi har også besøkt Frankrike og Tyskland, men vårt konsertmarked har definitivt alltid vært Nederland og Belgia. -Dere var med andre ord aldri i USA? -Ikke som turnéattraksjon, men vi spilte inn Periscope Life i Los Angeles. Vi var underlagt kontrakt med Phonogram, og de eide et studio ved navn Wisseloord Studios. I 1978 var Kayak Royal Bed Bouncer det aller første bandet som spilte inn plate her, men vi var en slags forsøkskanin og fikk den noble oppgave å «oppdage feil og mangler» ved studioet. Og den slags kom i bøtter og spann! Det tok over et halvt år å komplettere Phantom Of The Night. Når vi tok med oss tapene hjem i våre respektive bopeler låt det fundamentalt annerledes enn det gjorde i studio. Alt var et problem i disse 6 månedene, men da skiva omsider ble ferdig og den ble en slik suksess, glemte vi fort vanskelighetene - helt til Phonogram atter ønsket å sende oss tilbake i Wisseloord for å gjøre oppfølgeren. Vi nektet plent. Phonogram ville ikke vite av at deres hovedprioritet booket tid i noen andres studio, og tilbød oss å gjøre Periscope Life i Los Angeles. Naturligvis aksepterte vi tilbudet. Med tid og stunder kom Wisseloord i orden, og jeg har senere arbeidet der med stort hell. -Hva føler du selv for Periscope Life? Jeg kan ikke forklare det, men jeg elsker skiva. -Periscope Life er et undervurdert album. Visst er det glatt og poporientert, men plata rommer særdeles mange bra låter. Feilen med albumet er selve miksen. Vi måtte re-mikse hele sulamitten i løpet av én uke, og dette ble forsøkt gjort på to 24-spors miksere som ikke synkroniserte. I dag forekommer tildragelsen meg latterlig, men vi hadde intet annet valg på den tiden. Som følge av overopphetet stemning og stress er vokalen alt for lav i miksen, men selve låtmaterialet holder stand. -Kan du huske et kutt ved navn Stop That Song? Jeg har en pussig svakhet for denne, til tross for at den minner om en mutert fusjon av Eurovision-finalen og et jazzkorps fra New Orleans... -Dette er ikke til å tro! Stop That Song er kanskje min fremste Kayak-favoritt gjennom tidene. Det er ei låt jeg kan spille når som helst og fremdeles føle at det er ingenting jeg kunne tenke meg å rokke ved eller gjøre annerledes. På alle måter er dette også en Kayak-komposisjon som adskiller seg fra vår gjengse merittliste. For gruppas image er Stop That Song alt for poppy, men kommer en forbi den slags barrikader er det et fantastisk spor. Dessuten hadde vi det usedvanlig gøy i studio. Vi inviterte med oss noen session-musikere, og lot disse fritt improvisere over temaet. Klarinett og tromboner er ikke akkurat hverdagskost i Kayaks annaller. -Som keyboardist inntar du en sjelden original posisjon. Du må være en kirkemusikkens mann -Jeg er utvilsomt influert av kirkemusikk, ja. Interessen for early music og de klanger og idéer som oppstår i middelalderen leder over mot renessansens og barokkens moguler, og de fleste av disse skrev musikk som var ment oppført i kirken. Bach, for eksempel. Bach kombinerer selve kvintessensen i musikk, og behandler strukturer, melodikk, polyfoni, harmoni og rytme på en skjellsettende måte. Han legger liksom lista. Jeg vil ingenlunde gjøre sammenligninger omkring Bach og mitt eget, ydmyke vesen, men felles for både Kayak og Bach er det prinsippielle fundament som tilsier at hver stemme, hvert instrument, er like viktig. Harmoniene står i et vesentlig kontrapunktisk forhold til selve hovedmelodien, og Bach var derom en sann mester. -Har du musikalsk utdannelse å vise til? -Ja, jeg har studert piano siden jeg fylte 7 år, men den gang tok jeg det ikke særlig alvorlig; hovedsaklig fordi jeg avskydde noter. Med tiden har jeg dog lært meg både å lese og å skrive musikk, men det er ikke noe jeg kaster bort tid på. Kayaks låter ble aldri nedtegnet. Max, Pim og jeg studerte ved samme skole, og fikk all den teoretiske bakgrunn vi behøvde for å utforske rockens mange ansikter. Nu ble vi riktignok sparket fra skolen, men i embeds medfør som det heter. Kayak opptok snart all vår tid, og vi forsømte skolegangen fullstendig. -En korrekt prioritering. Dette med kontinuerlig skifte av foretgn (dur/moll) i én og samme komposisjon, er en vedvarende kvalitet i Kayaks forfatterskap. Mouldy Wood er et ekstremt tilfelle hvor separate stemmer i dur og moll forekommer samtidig uten at tonaliteten går dukken. -Du har sikkert rett. Som sagt så skriver vi musikk på instinkt. Det hender sporadisk jeg skriver ned idéer, men det er sjelden. Jeg resonnerer aldri over hva som skjer rent musikkteoretisk. Det bare skjer. I ettertid kan jeg nærme meg et eldre stykke og anskueliggjøre hvorfor jeg endret toneart der og der, men jeg tenker lite over den slags. Jeg kan gi deg et ferskt eksempel: I fjor skulle vi delta på et direktesendt TV-program i Nederland, og vi ble bedt om å fremføre vår aller første singel, Lyrics. Dessverre hadde ikke Pim anledning til å bli med, så for denne ene gangen måtte vi hyre inn en annen. Pim bor for øvrig i Irland av ekteskapelige årsaker... Vel, vi fikk fatt på en fyr, og han måtte jo få låta presentert. Dette tvang meg til å gjennomgå Lyrics på et rent teoretisk plan, og jeg oppdaget for første gang hvor mange taktskifter den besitter. Jeg hadde ikke engang tenkt på Lyrics som særlig kompleks eller vanskelig, men den er visst det. Sies det... (ha ha ha). -I 1981 returnerer Kayak til de episke høyder. The Last Encore Merlin er et knakende godt album, særlig A-siden. -Merlins første vinylside er etter mitt skjønn bandets mest fullendte arbeid noensinne. Det er vår karrieremessige høydepunkt. A-siden er et slags kunstnerisk synopsis, og vi er innom alle divertissimenter bandet har å by på. Materialet er uhyre rockorientert, men også melodier, arrangementer og harmonier er utpønsket med urtypisk Kayak-metodikk. -De nye låtene fra Eyewitness er også hyggelige. Fullt så hyggelig er dog ikke den opprinnelige LPen! -Du tenker på publikumsbrølet? Ja, det er noe som har hjemsøkt meg i all min tid, og jeg vil anbefale folk å investere i CD-versjonen. Her har vi nemlig eliminert applausen. Hele historien er gjengitt i CD-bookleten. Da vi ble spurt om å remastere Eyewitness fikk vi vite at Phonogram hadde «mistet» master-tapen. De hadde også rotet vekk masteren til Merlin, så disse CD-slippene er basert på gode kopier som Edward var i besittelse av. Da vi lyttet til master-kopien av Eyewitness oppdaget vi at publikum glimret med sitt fravær; hvilket har sin naturlige forklaring i at materialet først ble spilt inn «live» i studio, og at vi i etterkant inviterte et hundretalls fans i studio for å «late som» de var på konsert med oss. Kopien vi fant var altså identisk med den aller første innspillingen, og det låter mye, mye bedre uten applausen. Med unntak av to-tre overdubs er CD-versjonen ekvivalent med en liveinnspilling. Karrieren var allerede over på det tidspunktet, og vi gjorde Eyewitness utelukkende for å fylle våre juridiske obligasjoner overfor Phonogram. Vi betraktet plata som et testamente og et dokument på hvorledes Kayak låt ved inngangen av 80-tallet. Jeg foraktet skiva slik den endelig ble. Etter at vi adderte publikumssuset greide jeg ikke høre på den, og du kan sikkert forestille deg vår glede da vi ti år senere kunne børste støv av master-kopien. -Hvorfor velger noen, etter nylig å ha levert magnifikate Merlin, å oppløse et band? -Vi hadde fått nok. Det er aldri én enkelt årsak til at band splittes. Innad hersket det musikalske uoverensstemmelser. I tillegg var vi ute å Side 18 Tarkus nr. 15

19 kjøre når det gjaldt økonomi, og vi hadde uoverkommelige feider med vår manager. Som om ikke dette var nok fikk Max Werner en nr. 1 hitsingel i Tyskland med låta Rain In May; noe Max ønsket å følge opp som best han kunne. Han var derfor stort sett i Tyskland i denne perioden, og vi så lite til hverandre. Som band var det ikke stort igjen å hente. Selv jeg følte Kayak-navnet mer som en byrde enn noe annet. Vi var trette av hverandre og av oss selv, og splittelsen var en helt naturlig følge av vår felles mistilpasshet. Det var et hundre prosent ensstemmig vedtak. Problemene tårnet seg opp. I 1979 gjorde vi rent bord med Ruthless Queen og Phantom Of The Night. Periscope Life solgte halvparten av denne, og Merlin solgte halvparten så bra som Periscope Life. Karrieren var dalende, som man sier. -Hva kan du fortelle om Europe og perioden rett etter bruddet? -Europe var vel en siste krampetrekning og et uttrykk for at noen av oss nektet å innse at Kayak-eventyret var over... Aller helst ønsket vi å bruke Kayak-banneren på platecoveret, men for å kvitte oss med manageren ble vi tvunget til å komme opp med et annet bandnavn. Lytter jeg på plata i dag er det lett å peke på åpenbare styrker og svakheter. Noen av låtene holder mål, andre ikke, men generelt kan en si vi skrev den alt for kjapt etter skrinleggelsen av Kayak. Vi burde ventet ytterligere ett år før vi bragte på banen et nytt band. -Siden har du gjort noen solo-plater, samt virket som permanent medlem av Camel... Merlin -Jeg har heldigvis holdt meg aktiv som musiker i alle disse årene. Stikk i strid med gjengse oppfatninger har jeg aldri skrevet så mye musikk før som jeg har gjort på 90-tallet. Min aller første solo-lp kom dog alt i Det var min eksegese av det klassiske stykket til Saint-Saens, The Carnival Of The Animals - en sak som har hengt med meg siden barndommen. Utspillet var rent hobbypreget. I 1984 fikk jeg en henvendelse fra Andy Latimer. Han ønsket å rekruttere meg som keyboardist i Camel. Gjennom ham kom jeg i kontakt med Chris Rainbow, som i sin tur la vokalsporene på mitt neste soloalbum: Heart Of The Universe. Ved inngangen av 90-tallet ble jeg tilbudt å skrive musikk for et TV-show som av alle ting ble tatt opp i din hjemby, Trondheim! Det handlet om strikkhopping, fjellklatring og dets like, og jeg publiserte musikken under navnet Orion. Tittelen var Virgin Grounds. Dette var mitt siste offisielle soloprosjekt, men jeg har siden vært umåtelig aktiv på andre felter. -Hvordan vil du oppsummere tiden med Camel? Kayak Først og fremst var mitt engasjement i Camel en enorm lettelse. Andy Latimer er en av verdens fremste gitarister. Han gjør, som du sikkert har observert, en solo på vårt eminente reunion-album. Andys stil matcher min egen, og vi trives i hverandres selskap; både musikalsk og sosialt. I Kayak ble det mer og mer til at jeg alene stod for musikken, og dette er et kolossalt ansvar. Camel var en befrielse også på dette området. Vi gjorde forresten et gig i Oslo, ca ! -Du bedyrer at aktivitetsnivået har vært skyhøyt på 90-tallet. Hva er det egentlig du driver med? -I løpet av de siste 15 årene har jeg skrevet musikk for teater og scene. Jeg arbeider ræva av meg, og har gjort omtrent 20 musikaler i nevnte epoke. Hvert stykke består av gjennomsnittlig 45 minutter musikk, og musikalene spiller uavlatelig rundt om i Nederland, særlig i Rotterdam. Dessverre for nysgjerrige folk som deg er dette bare å få kjøpt ved selve teateret. Librettoene er opptegnet på nederlandsk, og jeg advarer mot at dette ikke har mye til felles med Kayak, Camel eller progressiv rock for øvrig. Opus 1, navnet på teaterselskapet, ga meg fast hyre på midten av 90-tallet, og siden har jeg fylt mine forpliktelser og forsynt dem med mange timer musikk. I øyeblikket arbeider jeg på min 5. musikal for selskapet. Innimellom har jeg også gjort utallige session-arbeider, deriblant for en lokalt berømt cabaret-artist. Det er litt snålt å tenke på at her hver bidige kveld er tre eller fire teatre som spiller min musikk. Samtidig! Intet av dette utgis under mitt eget navn, men folk vet det er jeg som er komponisten. -Close To The Fire er Kayaks første produkt siden Eyewitness i Ton, ganske enkelt nå: Hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan...? -Det hele begynner i Pim og jeg har holdt løpende kontakt hele veien, og vi ønsket å samarbeide med noen demoinnspillinger. Det var aldri tale om at dette skulle involvere andre ex- Kayak medlemmer eller Kayak-navnet over hode. Vi ville ganske enkelt gjøre noe musikk sammen igjen, og spilte inn noen kutt for moro skyld. Disse ble presentert for en rekke plateselskaper, men responsen var spartansk og langt dårligere enn forventet. På samme tid gjenopptok vi kontakten med Max Werner, og han tilbød seg generøst å legge vokal på det vesle materialet. Og det slo oss samtidig: Min musikk, Maxs stemme - dette er Kayak! Vi kunne ikke kalle det annet, og tok på nytt en runde hos de store plateselskapene; uten å få napp. -Det er en vakker verden, og slett ikke tåpelig i det hele tatt! Riktignok har Kayak alltid vært et undergrunnsfenomen, men en skulle kanskje tro nederlenderne selv forstår å hylle sine landsmenn. -Nei, ingen var interessert i et nytt Kayakalbum. Materialet ble lagt på is en kort stund, før vi i fjor fikk en telefon fra medlemmene i det nederlandske bandet Kast. De er umåtelig populære her, og det viste seg at alle i Kast var dedikerte Kayak-fans. Hva mer: De hadde et Eyewitness Tarkus nr. 15 Side 19

20 eget TV-program og ville ha Kayak som gjester! Vi hadde ikke spilt sammen på 18 år, men etter en kjapp tenkefase aksepterte vi tilbudet. Kastmedlemmene grunnla sin egen label, ProActs, noen år tilbake, og da vi oversendte demoene våre, gikk det ikke lang tid før vi undertegnet kontrakt på et helt album. Slik kan det altså gå. Selv om ProActs gjør sine første barneskritt om dagen, har jeg inntrykk av at de når langt. De er distribuert av Arcade/CNR, i alle fall her i Nederland, og Close To The Fire er linsensiert til Pro- Acts. Dette var sjansen vi hadde ventet på, og det er vidunderlig å jobbe med folk som ikke bare tror på produktet, men som også kjenner gruppas biografiske herkomst, og som endog er store tilhengere av våre fortidige verker. Plata ble fullbyrdet av de selvsamme individer som jobbet på demomaterialet - Max Werner unntagen. Han entret manesjen som sistemann. Basisen er lagt hjemme i mitt eget studio, og vi brukte fjoråret til å finpusse demoene, samt at vi skrev en rekke nye låter. Trommene og miksen er lagt i et annet studio, men 80 prosent av albumet er faktisk identisk med demotapningene gjort i kjelleren min. -Close To The Fire er i grunnen en storatet oppfølger til Merlin, og jeg kan nesten ikke tro det er gått nesten 20 år... -Tusen takk! Jeg liker også å se plata som en videreføring av Merlin. At vi har en annen sanger og annen produksjon blir av sekundær signifikans. De to nevnte skivene har mange felleskomponenter - én av dem er det faktum at dette låter veldig, veldig Kayak... Close To The Fire-låta kunne fint ha vunnet innpass på Merlin. Hør bare på de rendyrkede, middelalder-influerte harmoniene. Kombinasjonen mine melodier og Maxs sonoritet er magisk. Da vi hørte resultatet lot det seg ikke benekte at dette var Kayak. Det nye materialet lar seg spore tilbake til 1973, selv om mye har endret seg. Noe av grunnen til at det fortsatt låter vitalt, energisk og egenrådig er at alle involverte hele tiden har jobbet med musikk i perioden hvor Kayak lå brakk. Vi har aldri latt de musikalske ferdighetene forfalle. Dette har vært en forutsetning for platas profesjonalitet. Det kunne fort blitt krampaktig og flåsete. -Og skiva er solid, den. Særlig første halvdel, med tittelsporet som progressiv bærebjelke... -Helt enig! Dette er platas mest bejublede spor og samtidig min favoritt. Den balanserer og krysskombinerer alle de ting man kan definere Kayak ut fra, og den orkestrerte midt-sekvensen har vi fått mye skryt for. -Hvor stor er egentlig denne gjenforeninga? Kommer det flere skiver? Vil dere turnére, og i så fall: Vil dere nedlate dere til å opptre utenfor hjemlandet? -En skal aldri si aldri, men foreløpig foreligger ingen planer om å tjenestegjøre i utlandet (ha ha ha). I sommer gjorde vi en del større konserter, og vi kommer til å fylle stilige haller resten av året. Det er snakk om konsertavviklinger. Frekvensen på disse vil variere noe, men om du vil oppleve Kayak live så anbefaler jeg at du jevnlig sjekker nettsiden vår. Og, ja - vi har allerede påbegynt arbeidet med en ny plate. Våre norske fans, i den grad vi har noen, vil jeg derfor berolige med å understreke at dette ikke er noen ettårs-reunion. Kayak har fått blod på tann... Tarkus Magazine takker Metal Shuffle v/geir Larzen for dette intervjuet. En forkortet utgave av intervjuet er å finne i Metal Shuffle Svens mimrehjørne: Eddy Zoltan Spelemannen Den som ser sitt vardøger er ikkje utan like. Han må som mange andre reise inn i daudens rike M ed disse dystre ordene starter Eddy Zoltans album Spelemannen, et unikt stykke bygdeprog med tekster som handler om slike ting som gutten som gjorde dama gravid og flyktet til byen, og spelemannen som mista kjæresten fordi han møtte dårlige venner og havnet på fylla, samt en passe dose miljøvern. Bandet hadde sin base på Gjøvik, men tekstforfatter og gitarist Manne Kjøs var fra Fyresdal (hvor han også hentet mye av inspirasjonen til tekstene), fløytist, sanger og medkomponist Olle Johnny Lande kom fra Rjukan, mens hovedpersonen selv, Eddy Zoltan var fra Budapest, med musikkutdannelse fra Tyskland og Østerrike. Besetningen ble komplettert med Øyvind Engen (bass/sang) og Henning Westeng (trommer). Spelemannen er en ganske så spesiell plate. En ting er at alle tekstene (med ett unntak) er skrevet på nynorsk, bandet er mest kjent fra danseband-tradisjonen som normalt ikke er der progband fødes og dør. Musikalsk har de mye til felles med Procol Harum, både gjennom de langsomme, seige rytmene, og gjennom bruken av piano og orgel i kombinasjon. I tillegg legger de på både string ensemble (ikke Mellotron som det står på coveret), og en god del fløyte. De henter inspirasjon både fra blues (Blues for Ole er en av titlene) og jazz. Zoltan flørter med norsk mytologi i instrumentalen Tor Med Hammaren med heftig Hammond-spill og mange likheter med engelsk Vertigo-prog, og kanskje bittelittegranne Focus. Dog blir det noe litt innestengt både over denne låta og en del av de andre. Man sitter med et inntrykk av en noe uforløst plate, av at gruppa hadde større potensiale enn det de får vist her, og at dette kunne ha blitt veldig bra med litt mer arbeid. Blues for Ole er som tittelen sier blues på nynorsk. «Eg vaknar opp kvar morgo med ei jente i mi seng» er den nynorske utgaven av standard blues-åpning. Nuvel. Kjærleik til vår jord er på grensen til å bli kvalmende, komplett med barnekor og typisk syttitalls miljøverntekst. Men låta reddes av et par fine, små instrumentalpartier og Zoltans dyktighet bak tangentene. Eg er ein av tjugeni er en morsom jazzpreget låt, med lett elpiano, fløyte og en svingende rytme. Både denne og Mjuke dråpar (det nærmeste vi kommer tradisjonell progressiv rock på plata) kan minne mye om tidlig Popol Vuh (det norske bandet). Mjuke dråpar er en meget lyrisk, vakker låt som veksler mellom tunge partier med skarp gitar, og myke partier dominert av piano, fløyte og string ensemble. Skumring er en liten snutt i god norsk vise-tradisjon med akustiske gitarer og fløyte. Ikke spesielt godt verken skrevet eller framført, og den litt komprimerte lyden som preger hele plata blir spesielt merkbar her. Tittelkuttet Spelemannen som med sine drøyt fire og et halvt minutt er platas lengste kutt forteller en trist historie om spelemannen som gikk over fjellet «med fela mi på ryggen og flaska i neven». Låta er som snytt ut av et tidlig Procol Harum-album med unntak av de små mellomspillene som låner toneganger fra norsk folkemusikk. Låta har også vært motiv for det dramatiske og stemningsfulle covermotivet, malt av Hersleb Rønnegård fra Fyresdal. Bandet og plateselskapet hadde ambisjoner med denne plata. Ikke bare pakket de den inn i et flott gatefold cover, de henvendte seg også til fjernsynet med spørsmål om de var interessert i å lage et konsept-program rundt plata. Nå ble dette såvidt vites aldri realisert, og plata ble heller aldri den salgssuksessen de hadde håpet på og også langt på vei hadde fortjent. Spelemannen ble gruppas eneste markerte avstikker i prog-land, og selvom Eddy Zoltan i ettertid knapt kan karakteriseres som noe prog-band, skal de ha full honnør for dette ærlige og friske stykke vinyl med sin heilnorske vinkling. Eddy Zoltan Spelemannen LP: Talent TLS Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 20 Tarkus nr. 15