Selv om det ikke vil bli lest før om noen år, synes jeg denne historien trenger noen ord til dem som kommer etter:

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Selv om det ikke vil bli lest før om noen år, synes jeg denne historien trenger noen ord til dem som kommer etter:"

Transkript

1 Til Aline og Aline med den største forståelse og takknemlighet. Forord av Aurora Birkeland, Aline Victorias barnebarn. Jeg synes tiden er inne for å publisere brevet jeg fikk fra mormor fordi jeg selv har fått et barnebarn. Brevet har vært min kjæreste eiendel siden min mor la det på nattbordet mitt for sekstifire år siden. I dag er jeg 79 år gammel, et år yngre enn Aline var da hun satt i en hytte i Alpene og skrev dette brevet til meg. Den gangen var jeg bare et spedbarn, så hun sendte brevet til min mor Agathe med en notis om at det skulle overrekkes meg den dagen jeg fyllte femten år. Overrekkelsen av brevet og meldingen om krigens slutt kom samtidig. Jeg har fortsatt vanskelig for å tro at det var en tilfeldighet. Det gjorde brevet til en ubeskrivelig stor skatt, et vitnesbyrd om krigens slutt. Både Alines krig og verdens krig. Jeg vil ønske deg som leser velkommen til å tre inn i Aline Victoria Birkeland sitt liv. Jeg liker å tro at ikke en gang hennes navn var en tilfeldighet. Aline er et anagram for Alien det fremmede, ukjente. Victoria henspeiler mot Victory seier. Birkeland var hennes pikenavn, som hun valgte å beholde. Vi har en lang rekke sterke og stolte kvinner, både i min familie og i historien ellers. I dag er det lett å ta alt det Aline og andre sterke kvinner har kjempet for som en selvfølge. Vi må alltid fortsette å kjempe for det vi allerede har og det vi ønsker oss. Vi må kjempe for å bli og forbli en del av historien. Jeg offentliggjør min mormors brev, slik at alle som ønsker det kan få innpass i hennes historie. Jeg er stolt av henne, til tross for alt som har blitt ofret. For meg er det å ha en så sterk skikkelse i nærmeste familie verdt alt sammen. Om Aline selv ville vært enig er vanskelig å si. Hvem hun var er et mysterium for oss alle. Selv om det ikke vil bli lest før om noen år, synes jeg denne historien trenger noen ord til dem som kommer etter: Kjære Aline! Her er din navnesøster og oldemors historie. Hennes bragder krevde slit og offer. Selv kommer jeg aldri til å reise fra deg! Det lover jeg. Det er ikke alt vi trenger å gjenta. Men noe er det verdt å føre videre så gi brevet videre til ditt barnebarn. Slekt skal følge slekters gang. Hilsen din bestemor 1

2 Aline Victoria Birkelands brev Kjære Aurora, min datters datter, mitt barnebarn. Jeg er lei for at jeg ikke har vært der for deg, for at du bare kjenner ansiktet mitt fra gulnede fotografier. For å kunne leve slik jeg har ønsket, har jeg gitt avkall på et annet liv. I denne livslange rekken av avgjørelser og til tider savn, er avgjørelsen om å aldri møte deg utsatt til det siste. Det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt. Som så mange andre av mine valg, preger det ikke bare mitt, men også andres liv. Derfor er det rett og rimelig at det er du som får høre om de valgene som er tatt før du kom til verden. Bakerst i rekken er det ofte vanskelig å fatte hvorfor en står der i kø. Hva er det vi venter på? Alle venter på brevet, livstegnet fra en forsvunnet kvinne. Her sitter jeg pakket inn i et pledd, på en terrasse, utenfor en tømmerhytte i De franske alper. Hjemme tror de jeg har reist av gårde på min siste polferd, at jeg er på en spennende, farefull og eventyrlig forskningsreise på tampen av livet. Sannheten er at jeg knapt klarer å ta et spadetak. Leddene mine verker etter alle timer, dager og år med lange turer i kulden. Lungene mine må nærmest mates med luft, i dype og anstrengte åndedrag. Nå er tiden kommet for å nedtegne mitt liv og mine opplevelser for dem som kommer etter. Jeg har valgt dette stedet fordi det gir meg ro. Jeg har snøen, kulden og det blåhvite lyset rundt meg. Men på vårdager som i dag, varmer solen og tiner meg opp. Hytten må være verdens minste pensjonat, men oppvartningen er formidabel. Jean-Claude holder fyr i tre ildsteder samtidig og Marina er en mester i fransk kokkekunst. Jeg er pasient nå, snarere enn forsker eller turist. Doktoren tar turen hit for å se til meg daglig. Jeg har ikke våget å fortelle ham at jeg ikke reiste til landsbyen kun av medisinske årsaker. Det var et kompromiss mellom Auduns behov for å gi meg den beste behandlingen, og min lyst til å skrive i riktige omgivelser. Jeg skal prøve å være kronologisk og systematisk, men det er lettere å ty til metaforer og poesi i fortellingen om et langt liv. Jeg begynner med en metafor: Se for deg at jeg også står bakerst i rekken. Jeg står verken foran eller bak, men ved siden av deg. Jeg holder deg i hånden, og når du ser bort på meg, kan du se pannen, nesen og munnen som en linje. Selv har jeg alltid ment at jeg tar meg best ut i profil. Nå snur jeg hodet mot deg, titter ned på deg, og du ser tilbake på meg. Jeg har lyse blå øyne, to dype rynker i pannen, og masse bittesmå linjer rundt øynene. Huden min er som brunt lær. Hånden min har store årer, kraftige ledd, dype furer. Nå snur jeg håndflaten opp, og rekker deg brevet. Du tar imot det. Håndflaten er tom, og du ser den lange livslinjen, som løper i en bue helt ned til håndleddet. Jeg har gått i en slik bue, rundt hele den lange køen, og gitt brevet alle ventet på til den som stod bakerst. Du vet ikke hvorfor du står i denne køen, og nettopp derfor er det du som skal få svarene. Du vil forhåpentligvis lese brevet med åpenhet. La oss ta det hele fra begynnelsen: Jeg ble født inn i en familie med midler og visjoner, to voksne og to barn, tilhørende den øvre middelklasse. Min far, Normann Birkeland, arbeidet på universitetet. Han var en mann av få ord, men mange meninger. Når far først åpnet munnen, hørte vi alle etter. På universitetet brukte han sin klare røst til å tale studinenes sak. Hjemme talte han min sak, med minst like klar røst. Selv vokste far opp som eneste gutt i en søskenflokk på tre. Astrid var fem år eldre enn Normann og Ingrid var to år yngre. Den yngste søsteren var pliktoppfyllende og fåmælt, slik faren likte sine 2

3 småpiker. Astrid derimot, klarte ikke å leve opp til farens forventninger. Hun fikk ut frustrasjoner ved å skrive dikt og fortellinger. Om kvelden leste hun for Normann og Ingrid. En kveld den vinteren Normann fyllte ti, oppdaget faren stearinlyset på soveværelset. Han tok med seg alt papiret og blyantene han kunne finne og brente det opp på gårdsplassen. Den natten dro Astrid. Far var overbevist om at hun ble forfatter, og at hun skrev under et pseudonym siden han aldri fant bøkene hennes. Han gjorde alt for at jeg ikke skulle lide samme skjebne som hans søster. Min storebror Magnus og jeg pleide å grave i en jordhaug bak huset, i håp om å finne en skatt. En dag fant vi en virkelig skatt! Jeg fikk lov å holde to av de pene, hvite stenene, mens Magnus holdt den tredje. Ivrige etter å vise mor det vi hadde funnet, glemte vi begge å skrubbe bort jorden som satt fast under neglene. Magnus sin sten ble tatt i øyensyn og plassert i vinduskarmen på kjøkkenet med et anerkjennende nikk, og Magnus selv fikk løpe ut igjen med de skitne hendene sine. Jeg derimot fikk skjenn, og mor halte meg etter flettene bort til vaskeservanten. Hun tok tak i det høyre håndleddet mitt og brakk opp fingrene. Den største av de hvite stenene falt ned i servanten med et plask. Så gjorde hun det samme med venstre hånd. Jeg så på de to stenene. Mens jeg stirret ned på bunnen av servanten og mor holdt de sprikende fingrene mine over det glohete såpevannet, talte far med klar røst: Piker får da også søke etter skatter, eller hva Hennie? Mor slapp meg. Far plukket opp stenene fra vasken, tørket av dem, og stilte dem i karmen til høyre for Magnus sin sten. Han holdt meg på skuldrene og sa: Det var litt av en skatt dere to fant i dag, vil du ut og se etter flere, Aline? Når dere kommer inn igjen til middag må dere huske å vaske hendene begge to, alle fire hendene. Forstått? Vi fant ikke flere skatter den dagen, men likevel kom jeg inn i stuen til middag med rene hender og et stort smil om munnen. Dette er lenge siden, min venn, men er likevel noe av det jeg erindrer aller klarest. Denne dagen står for meg som en søyle av skinnende, glassklar is. Mitt første funn, de hvite stenene, skulle bety mer enn jeg kunne ane. Fars tillit skulle senere åpne dører til en verden av drømmer og muligheter, mine drømmer og muligheter. Hans anerkjennelse av kvinner, av sin datter, skulle senere kulmineres i to ord, et navnetrekk, skrevet med svart blekk på hvitt papir. Navnet Normann Birkeland skulle åpne dører som aldri før hadde vært åpnet, mens andre dører ble smelt igjen. Mange skattejakter, forelesninger og eksamener senere, var det bare én ting jeg ønsket. Jeg ville dra på en forskningsreise i polare strøk. En virkelig ekspedisjon! Det kom selvsagt ikke bare ut av det blå, slik det må høres ut for deg nå. Nei, jeg var allerede en erfaren forsker. Far og jeg hadde vært i Finnmark og gjort geologiske funn, samlet og gravd. Vi hadde brukt nesten hele juni, juli og august de siste fire årene på slike små reiser. Om noen visste hva jeg var god for, så var det han. Likevel gruet jeg meg for å lufte mitt største ønske. Riktignok syntes han det var toppen av lykke at jeg var en intellektuell kvinne, og spennende at jeg var en reisende sådan. Jeg så likevel ikke for meg at han ønsket at jeg skulle dra ut på strabasiøse og farefulle reiser, treffe på isbjørn og jeg vet ikke hva. Ikke bare bruke feriedager til forskning innhyllet i myggsvermer, fukt og sommervarme, men gjøre reiser i villmarken til en livsstil, ja til hele mitt liv! Skulle jeg bytte ut mulighet for hjem, familie og en stilling på universitet med et telt, en skute og en gjeng svette, grove mannfolk? Hans eventuelle innvendinger og argumenter, ble til mine spørsmål og frustrasjoner. Nå måtte jeg si det, for det ble bare vanskeligere for hver dag som gikk. En dyp fure i nedre del av pannen, midt mellom øynene, var alt jeg fikk. Og stillhet, endeløs stillhet, kun avbrutt av små kremt. Slik jeg husker det, varte stillheten i nesten fire uker. Far snakket vel med mor, Magnus og sine studenter. Men han snakket ikke med meg. Så en dag kom det plutselig en foss ord ut av ham, som om han hadde samlet opp alt det usagte fra alle de samtalene vi hadde gått glipp av den siste måneden. Jeg husker ikke så mye annet enn at han spurte om og om igjen: Er det dette du vil? og Vil du virkelig dette? Legg merke til hvor han legger trykket, Aurora. Han trengte en sterk, overbevisende bekreftelse på begge spørsmålene. For det første om jeg hadde 3

4 lysten, noe han i og for seg hadde skjønt at jeg hadde. For det andre, og det var dette punktet han syntes var det viktigste; om jeg hadde vilje, pågangsmot og krefter til kampen for å gjennomføre. Det kunne fort bli en kamp som ville stå livet ut. Solen er på hell, så jeg må gi meg med å skrive for i dag. Doktoren venter vel på meg innenfor. Vi to får ta opp tråden i morgen. Jeg skal prøve å starte tidlig. For jeg har så meget å fortelle deg. Far hjalp meg mye i årene som fulgte, men var opptatt av at jeg måtte ta meg av min forskning alene. Det var viktig at jeg gjorde noen overbevisende funn. Noen så viktige vitenskapelige oppdagelser at det faktum at jeg var kvinne kom i skyggen. Jeg hadde lenge arbeidet med å kartlegge krystalliseringen av ulike grunnstoffer. Hver dag tilbrakte jeg stadig mer tid over mikroskopet. Denne tiden står for meg som den vanskeligste tiden i mitt liv. Jeg kjente hvordan kroppen ble litt eldre og litt mer utmattet for hver dag som gikk. Den eneste motivasjonen for tiden i laboratoriet var de få øyeblikkene det dukket opp noe viktig og bekreftende eller overraskende og uventet. Jeg bekreftet og avkreftet teorier, og etter hvert utarbeidet jeg mine egne hypoteser. Jeg vil ikke dvele for mye ved detaljer for deg her, mitt kjære barnebarn. Detaljene blir mer interessante og nødvendige i årene som følger. En morgen sa far at han hadde sett over mine siste notater. Han hadde tro på at det ville holde. Nå måtte jeg systematisere krystalliseringsteoriene, og siden skrive en avhandling han kunne forsøke å publisere. Videre måtte jeg skrive et brev til en geolog ved navn Westergaard. Han planla å gjennomføre en lengre ekspedisjon. I brevet måtte jeg utrede hva det var jeg ønsket å undersøke nærmere i min forskning rundt krystallisering. Far leste gjennom brevet. Jeg sto utålmodig og ventet ved siden av stolen hans. Jeg hadde gått opp på laboratoriet, en etasje opp for mitt eget studentlaboratorium. Det var simpelthen umulig å la brevet vente til etter middag. Et anerkjennende nikk her og der, litt humring og deretter raske, kontante rettelser med blyanten. Jeg har korrigert noe, ellers ser det meget bra ut. Du får føre det inn på et pent brevpapir. Så får vi håpe det holder for Gunnar Jeg smilte fornøyd da han rakte meg brevet. Idet jeg var på vei ut døren fra fars arbeidsværelse, tok han tak i armen min. Jeg glemte en viktig detalj. Du må ikke signere brevet. Dr. Gunnar Westergaard må ikke vite at du er en kvinne, før han har sett over teorien og funnet deg verdig. La meg signere. Jeg ble helt i villrede, Men far han avbrøt meg Det er din eneste sjanse, Aline. Far, som alltid var oppriktig i enhver situasjon. Han ofret mange av sine egne kontakter og muligheter, for å gi meg denne ene sjansen. I dag føler jeg meg slettes ikke bra. Hendene lystrer ikke, og som du ser lager pennen bare kråketær. Jeg skrev om kalde hender en gang, og det er nettopp slik mine trette hender føles i dag, selv om solen varmer og det er vår. Også i dag når jeg endelig skulle begynne på beretningen om mine beste år! Jeg vil jo unngå at du legger papirbunken fra deg med et stort gjesp, så kanskje det er lurt om du får et aldri så lite innblikk i disse dagboksidene? De sier noe om meg, om den uroen jeg har og alltid har hatt. Selv nå som jeg er gammel og utmattet, kjenner jeg hvordan tankene mine trekkes mot isødet. Jeg førte alltid logg på forskningstokt, men poesi fikk jeg sjelden skrevet. Likevel pakket jeg ned den samme notatboken hver gang, i håp om å få skrevet ned noen små avsnitt. Her følger noen av de få linjene jeg fikk skrevet på min første tur til Svalbard: 4

5 Idet nettene blir lengre og mørkere, og dagen snart bare skimtes i noen timer, sover jeg mindre for hver natt. Der andre resignerer, tar jeg over. Før jeg tar over, kommer en periode fylt av mistrivsel. Jeg er i mellomrommet mellom to ulike faser, ventetiden i skuen etter noe nytt. Andre spirer om våren og høster når sommeren er på hell. Om våren reiser jeg så lenge som mulig, for deretter å tilbringe en døsig periode hjemme. Sommeren starter med dyp hvile, før jeg begynner å høste og bli motivert for nye oppgaver litt før alle andre. August er en hvileløs tid for meg. Tiden før ventetiden. Linjene ovenfor noterte jeg ned på skipet under overfarten. Det som følger på neste side, er mer knappe beskrivelser, notert ned mens vinden blafret i teltduken og fingrene var stive etter en lang dag i kulden: Blodet suser urolig, kulden hamrer mot tinningen. Den valne følelsen av virkelig kulde, en bedøvelse, alt annet svinner vekk. Enkle oppgaver, en for en, utføres hurtig i villmarkens kulde. Fingrene løper røde og tørre over instrumenter og verktøy. Glemmer hva de skal gripe tak i og hvordan. Øynene søker nye oppgaver. Blodets sus i årene driver meg. Hendene hovner, kroppen tæres. Håndleddene blir kaldere. Snart har jeg ikke mer krefter. Det kan virke som overdrivelser når du ikke står der selv og skjelver over de kalde metallredskapene. Men det er det ikke, bare observasjoner nedtegnet hurtig og informativt. På den oppslåtte siden ligger et lite stykke papir, en tilføyelse på to linjer. Noen år senere, sikkert på laboratoriet mens jeg systematiserte logg og funn, har jeg notert, med slurvet skrift, og sløv blyant: I en slik bedøvet tilstand gjorde jeg mine første betydningsfulle funn. Da skjønte jeg hvorfor sensommerens lyse netter gjorde meg hvileløs, da det endelig begynte å mørkne. Doktoren venter på meg, men i dag har jeg for første gang også ventet på ham. Nå står Marina her og vil hjelpe meg opp av stolen og inn i den varme hytten. Jeg får si ja. La oss fortsette i morgen, Aurora. For en vakker morgen, en stripe med hvit tåke skjærer over alle fjelltoppene på midten. Stripen fortsetter så langt jeg kan se, som om den går i sirkel. Her nede i dalen skinner solen. Jeg har satt meg godt til rette under pleddet. Marina har satt frem kjeks og varm kaffe. Nå ser jeg frem til å fortelle deg om hendelsene som fulgte: Brevet ble signert av far, lagt i en konvolutt, adressert til Dr. Gunnar Westgaard og sendt til hans hus i Harald Hårfagresgate, like ved Naturhistorisk museum. Der må du forresten ta en titt en dag, Aurora. Ja, for det jeg vet har du vært der mange ganger allerede. Nok om det. Noen dager senere fikk jeg et brev tilbake, der han inviterte meg til et kort møte i museumsparken to uker etter. Jeg husker hvordan hendene mine ble klamme av svette. Papiret jeg holdt i hånden ble mykt og fuktig, og jeg fryktet at blekkbokstavene med tidspunkt for møtet skulle renne vekk fra papiret og samtidig slettes i min hukommelse. Etter en stund tenkte jeg klart. Lettelsens øyeblikk gikk imidlertid raskt over i fortvilelse. Denne ukjente, sikkert strenge, og ikke minst viktige, mannen visste fortsatt ikke at jeg var en kvinne! Et nei ville vært bedre enn denne invitasjonen! Far var stolt og mannet meg opp til dette viktige møtet. Og så en morgen var dagen der. Jeg ikledde meg min peneste hverdagskjole, og tok med meg en liten notatbok. I tilfelle jeg ble altfor nervøs og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av hendene. Da er det alltid greit å late som den en samtaler med har sagt noe fryktelig viktig og notere det ned i en fart. Attpåtil kunne kanskje notatene brukes senere? Herr Westergaard var en klok og intellektuell mann. 5

6 Museumshagen er stor, så jeg stilte meg ved brønnen. Det er vel her folk pleier å møtes, tenkte jeg. Etter en stund gikk det en mann forbi. Han så svært travel ut, der han bar en bunke notater under armen. Jeg ventet i det som føltes som en evighet. Der kom den samme mannen igjen. Denne gangen fikk jeg registrert at han var liten, ikke stort høyere enn meg. Han hadde på seg brun frakk, svarte kalosjer, hansker og lue istedenfor hatt. Alle menn brukte hatt på den tiden. Men på resten av tøyet og hans oppsyn, var det tydelig at han var en velstående herre. Idet han passerte, la jeg merke til kikkerten han hadde rundt halsen. Den fikk meg til å kremte. Han snudde seg mot meg: ja? sa han, litt irritert, kanskje avbrutt i en viktig tankerekke. Unnskyld, men ser De etter noe? Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at De passerte meg også for litt siden. Han så på meg, noe vennligere, og sa: Jeg skulle møte en Normann Birkeland. Ja, De kjenner vel ikke ham ved navn, så det er vel ingen vits Jeg hadde mest lyst å løpe, men ble stående. Jo, nå har det seg slik at jeg er hans datter mumlet jeg. Og jeg som trodde han måtte være en slik ung, eventyrlysten herremann. Ja, sånn omtrent på din alder, frøken Birkeland? jeg nikket, og han fortsatte: men så var han snarere noe eldre, og kanskje litt syk. Han følte seg dårlig, og sendte Dem istedenfor, ikke sant? Nei, men da får jeg heller tilby ham arbeid på mitt laboratorium. Ja, for hans teorier var formidable, det må du hilse ham og si. Spesielt hvordan han gikk inn på stoffers ulike krystalliseringsevner i forhold til omgivelsene. Fantastisk nytenkende! Men jeg kan ikke ha med en eldre herre på ekspedisjon. Vi har nok med kokken vår. Så du får hilse og Han stoppet litt opp, som om han tenkte et øyeblikk for ordflommen skulle fortsette. Jeg skyndte meg å avbryte, før han fikk sagt noe mer. Frøkner skal aldri avbryte, men han tok jo en tenkepause uansett og her sto det nærmest om mitt liv: Det er meg som vil være med Dem! Jeg nesten ropte det ut. Han så sjokkert og spørrende på meg. Ja, det er mine teorier. Det er jeg som vil på ekspedisjon. Jeg fikk far til å signere, så De i det minste skulle ta brevet til etterretning. Jeg hadde aldri drømt om at det holdt ja at De, herr professor, ville invitere meg til en samtale. Her endte vårt møte. Hr. Westergaard ble så sjokkert at han vendte meg ryggen og gikk. Først mange uker senere, tok han kontakt. Han oppsøkte meg på laboratoriet, der jeg hadde sittet uvirksom og tiltaksløs stort sett hver dag siden møtet i museumshagen. Han strente rett inn uten å banke på, og stilte seg rett foran bordet mitt. Fingrene hans var foldet i en trekant foran ansiktet. Jeg har tenkt begynte han og fortsatte: Du kan få være med på båten som reiser fra Tromsø i høst. Du kan få arbeide som kokk, og assistere meg og resten av mannskapet når vi måtte trenge hjelp. Tiden du eventuelt måtte ha til overs, kan du bruke til å arbeide med dine egne teorier Jeg kjente hvordan ansiktet mitt glødet, varmt, sjenert og lykkelig. Gunnar la til Men, om du nå skulle komme frem til noe et funn, en observasjon, hva som helst så tilhører det du måtte finne meg. Vi har ikke med noen kokk, ditt navn og ditt fotografi vil ikke bli offentliggjort, verken i forkant av - eller etter ekspedisjonen. Når vi mønstrer på skipet i Tromsø, den 15. september klokken elleve, er du allerede i byssen og venter på oss. Det er betingelsene. Ansiktet mitt var kjøligere, smilet var forsvunnet, men resten av kroppen min dirret fremdeles av begeistring. Jeg skulle på ekspedisjon. Jeg fikk noen måneder til å tenke over hva jeg hadde sagt ja til. De få rundt meg jeg hadde fortalt om reisen, var sjokkert over at jeg i det hele tatt, som kvinne, kunne vurdere å reise på ekspedisjon. Far var den eneste som synes jeg skulle reise, selv om Hr. Westergaards betingelser var harde å svelge. For å klargjøre for meg selv at jeg ville dra og hvorfor, skrev jeg et slags manifest før avreisen til Svalbard: Mitt liv er reiser og opplevelser i snøens og kuldens land. Å overraske meg selv og andre med nye oppdagelser, er langt viktigere for meg enn faglig respekt og berømmelse. Jeg er ikke så engasjert 6

7 i dagens samfunn som jeg burde være. Til gjengjeld kjenner jeg en unik dragning mot det polare; så jeg tar igjen med en enorm iver etter forskning i isødet. Men når noen så motsier mine ønsker, og vil holde meg i ro; vil jeg selvsagt svare med politikk og samfunnsengasjement. Tiden frem til avreisen gikk med til pakking og forberedelser. Kvelden før vi skulle dra avsted gikk jeg ombord på skuten, for å tilbringe natten der. Hr. Westergaard hadde insistert. Vi kunne ikke ta noen sjanser. Mange velstående familier hadde donert penger til Westergaards ekspedisjon. De ville blitt rasende og trukket tilbake all støtte om de fikk høre snakk om et kvinnelig ekspedisjonsmedlem. De første skuelystne kom tidlig. Jeg hadde akkurat satt meg til rette i kahytten, da jeg hørte en barnestemme: Hvor er de, bestefar? Hvor er de, spurte jeg! Når kommer de? Hvor mange er de? Har de med hund? Ski? Gevær? Gutten var så ivrig at han snakket både på innpust og utpust. Bestefaren virket som han var av den tålmodige sorten. Alltid tidlig ute. De kommer nok om litt skal du se. Vi er her først, gutten min. Og vet du hva det betyr? Gutten ristet sikkert på hodet, for jeg hørte ikke noe svar. Vi får den beste skueplassen! For her er det ikke slik som i teateret, at det er tykkelsen på lommeboken som bestemmer om vi får plass på første rad. Se der ser du? Tønner med mat, ja sikkert med ammunisjon også Jeg hørte skrittene deres frem og tilbake langs skuten. Tankene mine gikk fra det jeg kunne høre der ute, til det jeg så rundt meg i den trange kahytten. Mørkt treverk, fire brisker med tynne madrasser. Jeg kjente på dem. Ganske riktig det var harde halmmadrasser. På veggen hang et gevær, landmålingsinstrumenter, øks, spett, hakke, rep og en kikkert. Over reisekisten min hang en bulkete vaskeservant og en kaffekopp i blikk. På reisekisten lå der en pakke, omtrent en neve stor, innpakket i gråpapir med påskriften: Til Aline. Jeg åpnet den opp. Det var et slags skinnetui og en sammenbrettet papirlapp. Jeg undersøkte lappen først. Det var en notis skrevet med mørkeblått blekk: Denne følgesvennen vil lede deg ut av tørst og sult og kan ellers være behjelpelig med så meget ingen av oss enda aner. Med vennlig hilsen ekspedisjonsleder Hr. Dr. Westergaard. Jeg åpnet den lille trykkknappen på skinnetuiet. Innsiden var dekket av et pent glass, med samme fasong som etuiet. I glasset lå det en skarp kniv med flaskeåpner og neglefil på skaftet, en spiseskje og en gaffel. Bestikket hadde solide benskaft og var brettet i to slik at de fikk plass i glasset, og festet på en lapp av skinn, så ingenting skulle klirre rundt. Gaven fikk meg til å legge merke til hvordan resten av kahytten var innredet på samme måte. Hver eneste gjenstand i rommet hadde sin faste plass og var festet til gulv, tak eller vegger med solide metallfester. Akkurat som med bestikket, var alt plassert og festet slik at det tok minst mulig plass og ikke skranglet rundt og var i veien. Mang en gang på den lange reisen skulle jeg sette pris på dette! Det et er ikke rom for rot når en skal arbeide på et skip i Nordishavets dønninger. Jeg hørte at det ble stadig flere spente stemmer på bryggen. Bestefar og barnebarn var i hvert fall ikke alene om å ville se mannskap og skip. Jeg var misunnelig. De andre kunne marsjere over landgangen med selvsikre smil og vink, og på denne måten få bekreftet hvilken stor og meningsfull reise dette var for dem. De fikk kjenne på stemningen der blant folkemengden hvor mye deres innsats ble satt pris på allerede før de hadde kastet loss. Jeg derimot, satt inne i kahytten, og kjente på min egen ensomhet og tvil. Hva ville jeg egentlig oppnå med denne reisen? Hva kunne jeg oppnå, når ingen engang visste jeg var med? Etter en stund fryktet jeg det var en mobb utenfor, som ville inn og hente meg trekke den avslørte ut av sitt skjulested, og videre over landgangen, for så å vise alle de oppmøte dette kvinnemennesket som våget seg på tokt. Hva var hun? En rotløs, rastløs tater? Uff ja Tankene mine plaget meg. Jeg har alltid tenkt for mye. Jeg tenker mye nå også. Men ved å skrive brev til deg, får jeg samlet tankene, og sendt dem videre. Paradoksalt nok var det disse håpløse tankene, som fikk meg til å handle tankeløst. Jeg hadde først oversett det lille, runde vinduet på veggen mellom geværet og kikkerten. Nå når jeg først så det, brukte jeg ikke én tanke på å vurdere hva jeg drev med. Jeg reiste meg opp fra foran reisekisten, 7

8 der jeg hadde sittet på huk, og tok de to skrittene bort til det lille, skitne koøyet. Så tittet jeg ut. Med ett hørte jeg en grov mannsstemme: Hvem er det der i vinduet? Ett sekunds stillhet, så Hr. Westergaards stemme litt tvilende og spak: Hvor? Tre endeløse sekunder, så fortsatte han, med selvsikker røst: Åh, der i det vinduet? Det er nok bare Aline som har hjulpet oss å vaske og klargjøre lugarene. Hun er sikkert litt sent ferdig. Mye å ordne før en slik reise, gitt. Jaja karer, vi får vel komme oss ombord! Mange hundre Farvel og en streng hånd på skulderen det var Hr. Westergaard: Å gud hendelse, som du lot meg i stikken der, Aline. Nå får du gå av og hilse pent på folket, så ingen fatter mistanke. Så får vi hente deg ute på neset der om en halv time presis! Han pekte litt vestover, mot et nes der bølgene endte i hvitt, frådende skum. Så fikk jeg en slags baklengs opplevelse. Der de andre hadde tatt farvel, måtte jeg hilse God dag! med en påklistret høflig og intetanende mine. Jeg håpet at ingen så gjennom den, og skimtet øyner og hjerte glødende av forventning og frykt. Jeg gikk rolig ut av folkemengden, før jeg benfløy vestover i retning det værbitte neset. Hjemlengsel og kvalme stjal mesteparten av tiden de første to dagene. Ikke så rart kanskje. Jeg var en ung kvinne alene på et skip, omringet av mannfolk og polarhunder. Selv om Hr. Westergaard hadde informert resten av mannskapet om min deltagelse på ekspedisjonen, hadde de svært vanskelig for å akseptere det. Det var bare en av dem, Herr Audun Borg, som forsvarte meg. Han mente at om jeg var dyktig faglig sett, så hadde jeg like stor rett til å delta som en mann. Jeg snublet rundt mellom tønner med proviant, kasser med utstyr, våpen og drivstoff, mens jeg prøvde å være til nytte, men i starten var det ikke lett. Siden Hr. Westergaard hadde sagt jeg skulle være kokk, og forespeilet meg dagliglivet over grytene, startet jeg å tilberede mat straks jeg hadde vendt meg til å sette sjøbein. Jeg satte i gang med å tilberede frokost, middag og aftensmat. Men hva lager man av tørkekjøtt, fisk, sukker og kaffe? Det tok to dager før en av mannskapet, Hr. Audun Borg, viste meg hvor havren og hvetemelet sto. (Jeg ble aldri dus med resten av mannskapet, men etter hvert ble jeg dus med Hr. Borg. Audun Borg og jeg adresserte hverandre med etternavn når der var andre tilstede.) Så nå fikk jeg laget frokost med grøt og aftensmat med brød. Det var kanskje like greit at serveringen hadde vært litt broket og sparsom de første dagene, for da synes alle den var upåklagelig da blingser og velling ble lagt til i menyen. En uke etter påpekte Audun at alle skulle få omlag fem gram tørkede blåbær hver dag for å forebygge skjørbuk. Han viste meg også flirende trekassene med sjokoladeplater. Jeg lurte selvsagt på hvorfor vi hadde med så mye sjokolade. Ikke det at jeg hadde noe imot det, men hvorfor sjokolade når vi knapt hadde en eneste potet? Audun forklarte at sjokolade kunne brukes for å unngå vekttap og akutte fall i blodsukkernivå. Videre fortalte han hvor lett kroppen mistet overskuddslagre på en tokt som vår: Kroppen blir fort nummen i slik voldsom kulde. Før du vet ordet av det, føler du at kraften renner ut av kroppen. For å unngå å falle om og komme raskt til hektene, kan sjokolade hjelpe. Ja, faktisk kan det nærmest brukes som medisin. Selvsagt kunne vi brukt sukker, som vi har med oss uansett. Men få klarer å svelge de små krystallene i en slik tilstand, og det tar altfor meget tid å koke opp sukkervann Da Audun beskrev sukker som krystaller, gikk tankene mine umiddelbart til mine egne teorier rundt fenomenet. Isen som drev rundt oss på alle kanter, var også vann som hadde gjennomgått en slik prosess. Hva med å undersøke det mest elementære stoff vi kjenner til og dets krystalliseringsevner? Jeg løp ned i kahytten for å plukke opp loggboken min fra skipssekken med initialene AVB. Jeg noterte: Vann blir is. Krystallisering i polar kulde. Ulike forhold ulik is? Kanskje selvsagt, men lite undersøkt. 8

9 Da vi endelig var over havet, visste jeg hvor jeg ville begynne å lete etter svar. Vi var omringet av snø og is. Alt som ikke var is, ble hardt som is i løpet av sekunder eller minutter, alt etter dagens temperatur og luftfuktighet. Disse ekspedisjonene har gjort meg kald for alltid. Jeg kjenner ikke lenger min datter, eller min datters datter. Hvem er det jeg forteller om livet mitt? Vil du noensinne fortelle videre, eller er jeg ingen lenger? God natt, mitt kjære barn. I dag tok jeg meg en tur ut i snøen på ski. Jeg var fryktelig ustødig og svak. Likevel gjorde det meg godt å ha fjell og blå himmel på alle kanter, istedenfor å sitte i en stol inntil en hyttevegg og bare bevitne det hele som et teaterstykke foran meg. Jeg har aldri klart å nøye meg med beste skueplass. Jeg vil selv stå midt på arenaen og være der det skjer. Mens jeg gikk der for meg selv, kom jeg på at jeg skrev et notat til på min første ekspedisjon. Jeg hadde helt glemt av dette notatet. Det handlet nok mer om trivielle problemer enn det første du fikk lese tidligere i brevet, men disse problemene skapte mitt andre viktige vendepunkt i livet. Vel tilbake på det lille rommet mitt, fant jeg frem den slitte boken igjen. Der fant jeg det jeg lette etter, forlagt helt bakerst et avsnitt nedtegnet på et stykke tynt, slitt papir: Tidligere hadde jeg aldri skjønt hvorfor samtlige ekspedisjoner endte med tomme forråd, som førte til tomme mager og etter hvert underernæring og skjørbuk. Jeg hadde alltid tenkt at det er da grenser for hva en orker å fortære på en dag. Det er vel bare å gange denne mengden mat med antall personer og antall dager. Knapt matematikk eller logikk, snarere en enkel regneoppgave for et barn i folkeskolealder. Nå hadde jeg imidlertid følt kulden på kroppen kjent hvordan snø og frost får kroppen min til å være i konstant bevegelse. Etter en natts søvn er jeg ikke uthvilt, men snarere kald, stiv og sliten av å ligge sammenkrøpet og skjelvende i fosterstilling. Magen rumler allerede før det lynkjappe morgenstellet. Vi spiser alle mer her. Frokost består av grøt, tørket kjøtt og kaffe. Vi spiser bare akkurat nok til å orke å spenne på oss pulken og begi oss videre. Måltidene i løpet av dagen blir ofte fortært raskt i små porsjoner. Det er mye som skal gjøres, det er kaldt å stå i ro og vanskelig å få i seg mat med votter på. Det er vel om kvelden vi har spist noen ekstra store porsjoner. Vi har gjerne laget mat over flamme og endelig er det varmt nok til at en kjenner sulten. Alle prøver vi å unngå suget i magen morgenen etter ved å ta en ekstra øse med suppe eller et stort brødstykke. Det er vel ikke så mye mer jeg har å si om denne reisen. Det var for mye strev, for lite tid til å virkelig fordype meg. Jeg fikk målt tetthet i hauger av ulike snø- og isprøver, og satt dem i et slags provisorisk system. Men for å legge grunnlaget for en egen teori på vannets krystallisering i forhold til omgivelser, trengte jeg så mange ulike prøver som overhodet mulig. Med andre ord mer regelmessighet i arbeidet. Jeg fant ikke det jeg egentlig lette etter. Jeg fant noe, men det viste jeg aldri til Dr. Westergaard. Mitt valg var å finne noe, rettere sagt; la ham finne noe, eller ikke finne noe i det hele tatt. Så jeg fant ingenting. Til gjengjeld fant jeg Audun. Midt i notatboken, liksom løsrevet fra alt annet, har jeg skrevet navnet hans om og om igjen. I morgen håper jeg på å få startet beretningen om min andre ekspedisjon. Nå trenger jeg hvile. Det var mange år siden jeg kom hjem med resten av Hr. Gunnar Westergaards ekspedisjon. I mellomtiden hadde jeg giftet meg med Audun, din bestefar. Din mor ble født syv måneder etter vi kom hjem og hadde vokst og blitt en sterk og selvstendig jente. Denne delen av historien kjenner du nok litt til fra før, og mange kan fylle ut med langt morsommere detaljer her enn jeg. I går kveld, 9

10 mens jeg så solnedgangen her fra terrassen, tenkte jeg nærmere over hvordan tiden mellom de to ekspedisjonene forløp, og jeg kom frem til at det er ett og annet fra disse ni årene, som er særdeles viktig å fortelle deg om: Etter at din mor ble født, svevde jeg rundt i en slags tåke. En lengsel etter å dra tilbake til isødet jaget meg hver gang jeg var alene. Men idet jeg så min eneste, kjæreste datter, brøt tåken opp og jeg ble fylt av gledesrus. Hun trengte meg, og jeg trengte henne. Ofte følte jeg at hun trengte mer av meg enn jeg klarte å gi, at hun trengte meg litt mer enn jeg trengte henne. Midt i en tilværelse fylt av spennende reiser og opplevelser, var det vanskelig å plutselig skulle falle til ro og bli lykkelig med å stelle hjemme. Ja, rettere sagt umulig for min del. Heldigvis var Agathe en rolig pike, så jeg tok henne ganske enkelt med meg til laboratoriet mitt på universitetet. Der innredet jeg en egen krok til henne, med papir, blyanter, saks og lim. Det kunne holde henne virksom timevis. Når hun ble eldre, ja det var vel da hun var rundt fem år, ble hun mye mer rastløs. Hun fikk låne pipetter, små flasker og reagensrør så hun kunne leke at hun selv forsket. Hun hadde også et forstørrelsesglass som hun fikk ta med seg ut i parken på ekspedisjon. Der vandret hun, noen ganger en time, andre ganger bare noen minutter. Plutselig kom hun stormende inn for å forsikre seg om at jeg ikke hadde dratt fra henne. Hun var alltid redd for at jeg skulle reise. Kanskje hun følte at isødet var viktigere enn henne? Hvis hun hadde funnet noe i parken, kom hun stormende inn for å vise meg. Hvis jeg ikke straks ga henne oppmerksomhet, brøt hun ut i voldsomme raserianfall. Når jeg ga henne den aksepten hun ønsket ble hun roligere. Da skottet hun gjerne bekymret bort på meg, der jeg satt som i staver. Hun hadde spurt meg om noe fem ganger uten å få svar. Jeg forklarte henne at når hun var stor nok til å ha et liv selv, uten at mor knøt lisser og sløyfer, leste bøker og gredde håret hennes, da ville jeg kanskje reise tilbake til isen og kulden. Agathe så min rastløshet. Hun kjente meg best av alle på den tiden. Da Agathe kom hjem fra skolen første skoledag, kunngjorde hun at nå kunne jeg bare reise. I dag hadde hun lært å knyte skolissene selv, ja med dobbel knute. Frøken sa at vi snart skal lære å lese også og resten kan vel far ta seg av en liten stund? Jeg svarte at hun var flink jente, men at jeg kanskje ville vente litt til med å reise fra henne. Agathes veslevoksne beslutning, fikk meg til å tenke på mulighetene vi hadde. Samtidig bekymret det meg at hun plutselig ville jeg skulle reise. Hun som alltid hadde vært så redd for at jeg skulle forsvinne. Sa hun det for å få ros og oppmerksomhet? Eller hadde hun gitt meg opp som mor? Ville hun heller at far skulle ta seg av henne? Slik var jeg også som barn. Hva har det gjort med meg? Audun hadde falt mer til ro hjemme enn meg. Hans lengsel etter ekspedisjonslivet var ikke så sterk som min, selv om han gjerne ville gjenoppleve dagliglivet i kulden og snøen. Til tross utfordringene jeg utsatte meg selv for, bestemte jeg meg for å planlegge en ny ekspedisjon. Jeg ville ha med meg Audun og Agathe nordover. Vi kjente en norsk-russisk famile, som hadde bosatt seg i Grumantbyen på Svalbard. De sa ja til å ha Agathe hos seg en tid. En norsk-russisk familie var svært uvanlig på den tiden. Hr. Peter Vladimir hadde arbeidet som oversetter og tolk i Finnmark. Da han først kom over grensen, kjente han ingen og hadde ikke noe sted å bo. På den tiden var det stor boligmangel og det endte med at han sov i telt. Anna, som var den eldste av ni jenter, så til reinflokken da hun oppdaget et telt midt på beitemarken. Hun hadde tenkt å jage dem som måtte være i teltet bort, hun dro teltduken ti side, i teltet lå en mann sovende på rygg i pen frakk. De kom i snakk, og Anna tok ham med tilbake til familiens hus. Over en kopp kaffe klarte Hr. Vladimir å få Annas far til å selge ham et stykke land. Det var ikke så vanskelig, for familien trengte penger. På tomten sto et lite uthus, men det tok ikke lange tiden før der sto et stort hus ved siden av. Selv Annas far, som først hadde vært skeptisk til den revolusjonære tolken, ble imponert. Da huset sto ferdig, fridde Hr. Peter Vladmir til Fr. Anna Oline. Sommeren det samme året, dro jeg med far til 10

11 Finnmark for første gang. Vi slo opp teltet vårt på beitemarken og møtte Fr. Anna Oline vi også. Først var hun streng og reservert. Da vi hadde forklart henne om forskningen, ble hun mer gjestfri. Hun fortalte om hvordan mange snek seg inn på eiendommen for å trakassere hennes russiske mann. Far sa at det måtte det straks bli en slutt på! Det var nok en altfor stor oppgave å få alle i Finnmark på godfot med russerne, men far fikk dem til å akseptere Hr. Peter Vladimir. Han skrev et avisinnlegg, der han redegjorde for en tolks viktige arbeid for kommunikasjon over landegrensene. Han skrev om tolkens oppgave på et generelt plan, og det var kanskje det som fikk folk til å tenke. Siden Peter snakket norsk og var gift med en samisk kvinne, ville vel noen etterhvert glemme at han var født i Moskva. Men fars artikkel fikk en fortgang i det hele. Da Peter Vladimir og Anna reiste til Grumant, fikk hun oppleve det samme. Da var det hun som måtte bli en god russisk kone i et russisk gruvesamfunn. Grumant lå i nærheten av en bukt. Kullet ble fraktet til båtene ved hjelp av en smalsporet jernbaneskinne og en liten kullvogn. Audun spøkte alltid med at det var plass til Agathe også i den lille vognen. Så om vi må hente deg ned fra byen når det er uvær, kan de bare laste deg inn der oppe også fraktes du ned til oss og vårt luksuriøse skip! sa han mens han kløp Agathe i nesen og vred rundt. Han hadde bestemt seg for å være med på ekspedisjonen i en måneds tid, før han skulle bo på en fangsthytte og gjøre sine meteorologiske målinger der. Grumantbyens beliggenhet var en av forutsetningene for at vi kunne la Agathe være igjen der alene i noen måneder. Om Peter Vladimirs familie hadde bodd i et øde område lenger borte fra Longyear By, kunne vi risikere at isen aldri smeltet den våren, og om det var for langt og kronglete å hente henne med hundespann, måtte hun overvintret et år til helt til isen gikk neste sommer. For meg å tenke på å ikke se Agathe på to vintre, var en helt forferdelig og uholdbar tanke. Denne gangen var det min ekspedisjon, mine premisser, mine forskningsformål, men fortsatt måtte papirer signeres med en annens navn. Denne gangen var det ikke fars navnetrekk som skulle være drahjelp, men mannen min Auduns signatur som skulle få hjulene til å rulle. Det var ikke lett å svelge et slikt kompromiss. Om jeg hadde gått ut med utlysning om deltagelse på ekspedisjonen under mitt navn, ville mange eminente forskere latt være å vise sin interesse. De ville simpelthen ikke stolt på at jeg som kvinne kunne takle et så stort ansvar, og mange ville ikke engang tatt forespørselen på alvor. Så, som jeg har nevnt i manifestet jeg skrev mange år tidligere; om politikk hadde vært mitt største interessefelt, så skulle jeg sannelig haglet dem ned med motargumenter. Nå var det imidlertid forskningen som sto mitt hjerte nærmest. Grave, hakke, samle og måle alt jeg lyster, uten tid til snikksnakk og diskusjon. Så dro vi hele familien Audun, Agathe og jeg samt de fem mannlige ekspedisjonsjonsmedlemmene, med et fullastet skip. Først til Tromsø og deretter videre til Svalbard. Vi reiste allerede i slutten av april, for jeg hadde et ønske om å bygge opp en forskningsbase før vinteren. Siden Audun skulle være med på overfarten begge veier, hadde vi mer enn nok av tid til å forklare mannskapet at selv om ekspedisjonen var i Auduns navn, var det meg de skulle henvende seg til når det kom til forskning og resultater. Vi reiste fra Tromsø i deilig vårsol. Det var så vidunderlig å i det minste være en offisiell deltager på ekspedisjonens overfart. Jeg kunne stå der, med Agathes lille hånd i min, og Auduns hånd på skulderen, og vinke til den oppmøtte folkemengden. Vi var ingen stor ekspedisjon, så det var ikke så mange oppmøtte som da vi kastet loss med Dr. Westergaards skip. Vel ombord på båten kom det selvsagt mange spørsmål, men Agathe skånet meg for det meste av oppmerksomheten. De fleste karene hadde selv barn hjemme, og en etter en ble de sjarmert av 11

12 hennes ivrige forsknings-lek og laboratoriet hun hadde installert i overkøyen sin. Spesielt Hr. Jacobsen hadde sansen, og lærte henne om nordlys, midnattssol, isbjørner og polarrev. Han viste henne også hvordan vi ellers i båten hadde gitt alt en egen plass, slik jeg selv hadde lagt merke til på min første ekspedisjon. Så gikk han og hentet en blikkboks med spikre og en liten hammer, som han overrakte henne. Så kan du selv bestemme hvor alt skal være. Det er du som er forskeren her i overkøya. Hr. Asle Jacobsen var en blid og vennlig mann. Han aksepterte meg som ekspedisjonsleder med en selvfølgelighet, som gradvis smittet over på de andre fire. Han hadde også vært med på Hr. Gunnar Westergaards ekspedisjon, og kjente både Audun og meg godt fra før. Han var en fremragende zoolog, og hadde oppdaget mange nye fuglearter både på Svalbard og i Nord-Norge. Han hadde også undersøkt selens sosiale liv og kosthold med en grundig og tett observasjonsmetode, som få andre hadde hatt tålmodighet til å gjennomføre. Han hadde bodd alene på en fangsthytte på Austfjordneset og sittet i et telt i fjæren både natt og dag, sommer som vinter, for at selen skulle venne seg til ham. Etterhvert ble han nærmest et medlem av selbestanden, og de var ikke mer skvetten om de så ham, enn om de møtte på en annen sel. På overfarten spurte vi ham om å undervise Agathe i Dyrelivet på Svalbard forlystelser og farer vi kan møte på ferden vår. Og Agathe endte selvsagt som en ung dyreviter, med sel som spesialfelt. Vi dro direkte til havnen nær Grumant, der vi skulle sette av Agathe hos vår venn Hr. Peter Vladimir og hans kone Marja. De hadde en gutt som var et år eldre enn Agathe. Han hadde det norskklingende navnet Nils, og snakket også norsk, riktignok med en syngende, samisk klang, siden hans mor var fra Lappland. Jeg hadde gruet meg til å ta farvel med Agathe, men det var rørende å se hvordan hun gikk rett bort til Nils, der han sto sjenert og usikker. Gleden over å endelig se et annet barn igjen, var stor. For Nils, tok det litt lenger tid å gjengjelde fortroligheten. Som Peter sa det: Han har sett på seg selv som en kortvokst med et langt liv foran seg. Her er ikke andre barn i byen Svært få av arbeiderne i Grumant hadde med seg barn, det var der ikke plass til. Om andre deler av Svalbard var for øde for små barn, var Grumant overbefolket og trangt. Siden Peter var den som skrev og oversatte alle offisielle papirer, hadde han likevel fått ta med seg konen og sønnen. På den måten håpet kullkompaniet å få beholde ham der så lenge som mulig. Forholdene var kummerlige. Arbeiderne sov i køysenger i enorme sovesaler. Peters familie hadde fått et lite rom med to køysenger for seg selv. Kjøkken og bad delte de med alle arbeiderne. Peter underviste Agathe og Nils i matematikk, konstruksjoner, byggeskikk og selvsagt russisk. Bøker ble oppbevart i en skuff under den ene sengen. Da det var tid for undervisning ble skuffen trukket ut. Den var Nils og Agathes bibliotek, mens sengene utgjorde klasserommet. Etterhvert snakket Agathe og Nils russsisk da de lekte sammen. Agathe har alltid hatt et særdeles godt øre for språk, så at hun har blitt tolk og oversetter i voksen alder, var for meg ingen stor overraskelse. Jeg undrer meg selvsagt på hvor meget hun husker fra tiden på Svalbard. Hele reisen varte i nærmere to år. Det er lang tid, en fjerdedel av livet, for et barn på åtte år. Agathe var åtte da hun dro, og ti da vi vendte tilbake til Bergen. Hun hadde mistet alle melketennene sine i løpet av reisen. Kan du ikke be henne fortelle deg om tiden i Grumant? Jeg er sikker på at det vil bli betraktelig mer spennende enn om jeg skal gi deg et resymé. I morgen vil jeg fortelle deg om min tid alene med mannskapet i isen. God morgen, Aurora! Jeg har helt glemt bort å introdusere deg for mannskapet! Her er en mannskapsliste som jeg skrev i forkant av ekspedisjonen, med en oversikt over deres profesjoner og ekspertise. Alle innfridde sine arbeidsoppgaver, så jeg ser ingen grunn til å endre på listen: 12

13 Aline Victoria Birkeland er ekspedisjonsleder, utdannet både som kjemiker og fysiker med spesialfeltet krystallisering. (På mannskapslisten som er presentert for offentligheten er jeg kjemikeren og meteorologen Audun Vindenes, altså min mann.) Asle Jacobsen er utdannet zoolog. Han vil se videre på selens adferd i forhold til egen forskning. Han har tidligere bare undersøkt deres adferdsmønster på ett spesifikt sted, ved fangsthytten på Austfjordneset. Han er interessert i om der kan være noen variabler i forhold til sted. Havstrømmer, tempertatur, buktens bredde også videre kan muligens få selen til å oppføre seg forskjellig. I tillegg vil han jakte, og gi oss ferskt og speket kjøtt til matforrådet. Han vil også være behjelpelig til å holde kontroll over hvilke dyr som er rundt oss til enhver tid, og videre om de utgjør en fare eller en forlystelse som han selv pleier å si det. Nilas Hætta er oppvokst på Finnmarksvidda, og er vant til å leve i det kalde klimaet. Han har tilpasset telt etter de ekstreme boforholdene, og vil være ansvarlig for å sette opp og ta ned telt når vi skal bevege oss videre. Nilas er en fremragende skiløper, og den av oss som har størst kjennskap til snøen som et underlag for fremkomst og transportering. Som han selv sier: Dere lærte å krype på stuegulvet. Selv krøp jeg aldri. Det var altfor trangt i teltet og beinkaldt i snøen utenfor. Jeg reiste meg opp og gikk istedenfor. Og så ga far meg et par ski. Terje Johannes Thingstad er kjemiker og skal assistere meg når jeg skal ta isprøver. Han er opptatt av kosthold og har vært med å sette sammen proviantlageret vårt før avreise. Han har også konservert matvarer for oss: både tørket, tørrfryst, hermetisert. Olav Vaage Isachsen er kjemiker og matematiker, og meget dyktig på å danne ulike systemer. Han skal hjelpe meg å sette isfunnene i et system, der en kan finne snøtetthet og krystallkvalitet ut i fra temperatur, vannkvalitet: om det er rent ferskvann, brakkvann eller saltvann, vindforhold og luftfuktighet. Henrik Hammer er dekksgutt og skal ha mye praktisk ansvar på overfarten. I tillegg har han hovedansvaret for at alt blir lastet på båten, og fordelt forsvarlig rundt, slik at skipet er i balanse før den krevende overfarten. Nilas, Terje og jeg har felles ansvar for matlaging. Vi har ikke med oss kokk. Andrej Bolsjov og hans kone Tanja er også med på overfarten. Andrej eier kullselskapet i Coles Bay, som er like i nærheten av Grumant. De vil gå i land samtidig som Agathe. Turen deres er hovedsakelig for å se til sin egen bedrift og deres arbeidere, samt en forlystelsesreise. Andrej Bolsjov finansierer over halve ekspedisjonen med det økonomiske bidraget han har ytt for å få være med på skuten. I dag følte jeg meg bra nok til å ta en tur. Det var vidunderlig å være til fjells igjen. Jeg liker å reise med hundespann, men jeg må innrømme at jeg savner å kunne dra på langturer på ski helt alene. Den endeløse, stille lyden av snø og den taktfase, men samtidig rolige lyden av skiene som glir gjennom det hvite landskapet. Nå ser jeg frem til å tilbringe resten av dagen, til det blir kjølig her på terrassen, til å fortelle deg om ekspedisjonen: I løpet av den arktiske sommeren, skulle resten av oss seile videre, via Sibir til iskanten. Om været tillot det, og det ikke var fare for at båten ble skrudd fast i isen, skulle vi ta oss et stykke innover polisen på ski og med hundespann. Dette var etter mitt ønske, fordi jeg ønsket å se om is og snøkvaliteten forandret seg her hvor det ikke var fastland under isen noen steder. 13

14 Vi fikk en usedvanlig isfri sommer og kom oss raskt til Sibir. Vi innså likevel at tiden var knapp om vi skulle reise helt frem til iskanten, videre med hundene, for så å dra tilbake til Grumantbyen sjøveien. Om vi var heldig, kunne vi nå fram til Coles Bay og Grumant med hundene, men skipet ville skru seg fast lenge før den tid og vi kunne ikke ta med oss Agathe med hundespann på den tøffe tilbakeveien til skipet, som uansett ville bli liggende til isen smeltet. Som jeg har nevnt for deg tidligere, har det vært mange vanskelige avgjørelser i årenes løp. Beslutningen jeg var i ferd med å ta her, skulle koste flest tårer og mest savn. Ja, for det var jeg som tok den endelige avgjørelsen om å overvintre i Sibir. I mars når mørketiden hadde sluppet taket, skulle vi gjøre fremstøt mot polisen med hundespann, sleder og ski. Vi beregnet å være tilbake til Grumant i løpet av den arktiske sommeren. Men vi ville være nesten et halvt år forsinket i forhold til hva jeg hadde forespeilet Agathe. Audun hadde blitt advart på forhånd om at dette var et alternativ, og han hadde sagt seg enig i at han ville dra fra fangsthytten i februar selv om vi ikke hadde vendt tilbake med skuten. Han ville dra med hundespann til Grumant og bo der med familien Vladimir og vår kjære Agathe. Jeg visste at dette var en tøff reise, hvor det kunne stå om livet. Uvissheten jaget meg hver eneste kveld, kulden krøp inn og fikk overtaket uansett om jeg var i båt eller telt, med pledd, skinnfell eller pesk. Jeg drømte at Agathe sto i snøen i bare nattkjole uten tenner, mens Audun lå i snøen bak. Han var mer død enn levende, men brystkassen hevet og senket seg. Det var ikke bjørnen som hadde tatt ham, for det var ikke en eneste rød flekk i alt det hvite. Vi lot ikke skuten ligge ved Severaya Zemlya utenfor Sibir, slik vi hadde planlagt. Når våren kom, tok sjansen på å seile helt til iskanten, og la båten fryse inn der. På denne måten fikk vi med oss alt utstyret vi trengte så langt som mulig. Herfra hadde vi utallige forskningsreiser med slede og hundespann, og kortere turer på ski. Jeg gikk ofte alene, selv om jeg gjerne skulle hatt med meg Hr. Thingstad. Han hadde vist seg å være lat og uten ambisjoner og nektet å være med ut om det var for kaldt eller rått vær ute. Til min store glede, ble Asle ofte med istedenfor. Han var god å ha når jeg ville sage ut store blokker med is. Han var sterk som en bjørn! En gang hjalp han meg å frakte en isblokk fra langt nordvest på isen helt tilbake til skuten. Jeg var fascinert av det vakre mønsteret og lagene isen lå i. Noen var blanke, noen besto av små nålkrystaller, mens andre så ut som om de var fylt av luftbobler. Jeg ville tegne av de ulike lagene og teste isens styrke når jeg hamret i isen med spett. Det var nydelig sol, så jeg satt meg på dekk for å tegne av lagene. Etter middag var det fortsatt lyst ute, det er midnattssol der oppe vet du, og jeg så at stykket med is som jeg trodde ville være vann for lengst, ikke så ut som om det var smeltet helt bort enda. Det var noen hvite blokker av ulik størrelse som lå der på skipsdekket. Da jeg kom nærmere, så jeg at blokkene besto av nydelige krystaller. Jeg plukket en opp. Den var ikke kald! Jeg tok alle krystallene med inn i kahytten. Der la jeg dem på et brett i køyen over min. Jeg ble litt vemodig da jeg tenkte på at dette var Agathes køye. Den lille forskningsbasen hennes var fortsatt inntakt. Hun ville sikkert blitt stolt om hun visste at jeg også brukte laboratoriet hennes, tenkte jeg. Morgenen etter reiste jeg meg opp av sengen så fort at jeg ble aldeles svimmel. Etter å ha summet meg et lite sekund, stilte jeg meg på tå for å se opp i køyen. Krystallene var fortsatt intakte. Hva kunne det være. Jeg luktet på en av dem. Den luktet svakt av sjø, Så slikket jeg på den. Det var en saltkrystall! Kulden og det harde presset fra isen, hadde fått den til å bli hard som stein. Jeg hadde aldri før sett så store og blanke krystaller! Den ene var like stor som en garnkule, hovedformen var nesten rund, med kraftige krystaller sprikende ut i alle retninger, som en kråkebolle. Jeg ville dra et annet sted, og se om jeg fant flere. Kanskje de ville være annerledes? Hvor kom saltet fra? Var isen så tynn at det ble presset opp fra sjøvannet under? 14

15 Jeg fikk Asle med meg og fire hunder og en stor slede. Vi tok ut en ny blokk, vi saget og boret enda dypere ned denne gangen. Tilbake til skipet, smeltet jeg blokken ved bålet. Den forsvant umiddelbart. Der var ingen krystaller. Asle var tålmodig, men sa forsiktig at han hadde noe viktig fore, og gikk tilbake til sitt. Jeg gikk ned i kahytten for å ta krystallene i nærmere øyesyn. Der satt jeg og stirret på dem helt til kvelden kom. Dagen etter dro jeg ut alene, også dagen etter, og dagen etter den, og dagen etter den, helt til jeg mistet tellingen. Jeg dro i litt ulik retning hverdag, nord, litt lenger nord, nord-øst, litt lenger øst, nord-vest, litt lenger vest. I ukevis smeltet jeg blokker med is på ulike steder, med utallige metoder. På dekk, midt i solen på en diger plate og ved bålet. Ingen krystaller, intet resultat overhodet. Bortsett fra dammer med vann. Jeg ble gradvis mer trygg på terrenget, og kjørte lenger og lenger inn på isen. For hver dag tok jeg ut en stadig dypere blokk. En dag dro jeg i samme retning som den aller første dagen rett nord. Jeg dro enda lenger inn på isen enn jeg noensinne hadde gjort tidligere. Jeg gravde et dypt hull. Jeg tok ut en diger blokk den største blokken, fra det aller dypeste hullet. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg ikke fant noe denne dagen, måtte jeg se på mitt første funn som noe uforklarlig et mystisk fenomen. Jeg var blitt mer tålmodig nå, og lot blokken stå på dekk, slik jeg hadde gjort når det var sol, selv om det var overskyet og ganske kaldt. Morgenen etter sto jeg grytidlig opp. Der lå massevis av krystaller på dekket! Den største var enda større enn de jeg hadde funnet første gang, og hadde den same, runde grunnformen. I midten av den skimtet jeg noe mørkt, som et lite dyr av pels, eller en dott med mørk mose! Hva kunne det være? Jeg tok med meg en av de mindre krystallansamlingene ned i kahytten, for å sammenligne den med dem jeg hadde funnet først. Jeg hadde ikke sett på dem på sikkert en uke. Jeg hadde vel gitt halvveis opp dette mysteriet, og sittet timevis med Hr. Isachsen for å sette mine mer ordinære isfunn i et system. (Ikke si det til noen, men Isachsen var en virkelig tørrpinne. Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg om hans forklaringer rundt disse systemene.) Det eneste jeg klarte å tenke på i henhold til systematiseringen, var hvor de salte krystallene hadde sin plass i det hele. Med salt og andre mineraler? Eller i systemet med ulike iskvaliteter? Jeg gikk opp den lille stigen til overkøyen. Jeg ville ta et blikk på alle krystallene som lå der. Da jeg kom opp og hadde satt meg vel til rette, så jeg til min forskrekkelse at mange av dem var knust. De hadde blitt porøse, mer som vanlige saltkrystaller, den stenaktige, harde overflaten hadde blitt svekket. Det var for varmt for krystallene i kahytten! Jeg løp opp på dekk for å redde det nye funnet. Jeg tenkte mest på den største krystallen med den mørke, nesten hårete ballen i midten. Så stod jeg der og så på krystallene, i villrede. Den lå der, men litt til høyre for resten av krystallene. Men hva skulle jeg gjøre for å bevare den? Jeg gikk ned i det rommet der vi oppbevarte proviant. Her fant jeg en tom kasse av blikk. Jeg tok den med opp på dekk. Så løp jeg ned i kahytten igjen for å finne spett og hakke. Jeg la det på en kjelke som kunne dra etter meg, og fant frem ski. Jeg hadde ikke tid til å spenne for hundene. Rett inne på isen saget jeg ut en blokk på størrelse med kassen. Så benfløy jeg så fort jeg klarte med kjelken på slep tilbake til skipet. Isblokken passet ikke helt inn i kassen, så jeg måtte skrape litt av den. Så hamret jeg et hull i blokken og la varsomt krystallen ned i hullet. Deretter fant jeg fram bestikk-settet jeg hadde fått av Dr. Westergaard på den første ekspedisjonen, og plukket fram skjeen, et fint lite graveredskap. Jeg skulle fylle snø i luftlommene mellom hullet og krystallen. Først løftet jeg krystallen opp igjen, og la noen skjeer snø i bunnen av hullet. Så la jeg krystallen ned i hullet igjen, og fylte på med ny snø på toppen. Først hadde jeg holdt på å bruke sjøvann, men så slo det meg at om det frøs rundt krystallen, kunne det muligens ødelegge den fullendte, naturlige formen, fordi saltet i vannet ville danne nye krystaller på utsiden av den nydelige, runde krystallansamlingen. Jeg var lettet! Nå hadde jeg i det minste klart å redde denne ene, unike krystallen. Men vi skulle seile sørøver noen dager etter. Hvor skulle jeg gjøre av den? Den ville vekke altfor meget oppmerksomhet oppe på dekk, og kunne lett bli kastet rundt i de store bølgene. Jeg bestemte meg for å feste den på utsiden av båten. Jeg kom på spikerne og den lille hammeren Asle hadde gitt til Agathe. Mon tro om det ligger i overkøyen 15

16 enda? Så jeg ikke en liten eske der oppe? Jeg løp over dekk igjen. På vei ned trappen til kahyttene løp jeg nesten på Asle. Det var da svært til løping opp og ned på deg i dag da! Jeg svarte ikke, men løp rett forbi og inn i min egen kahytt. Jeg famlet med hånden i overkøyen. En krystall falt ned og ble til en million bittesmå krystaller på gulvet. Der var spikeresken og den lille hammeren også! Jeg tok det med meg og løp opp på dekk igjen. Andpusten og rød i kinnene løftet jeg opp treboksen og tok den også med meg. Jeg hadde en plan. Jeg fikk buksert alt sammen av skipet. Nå måtte jeg bare ha noe plank til å forsterke esken. Jeg løp ned i lasterommet. Der lå drivveden som var til overs da vi hadde bygget den lille forskningsstasjonen på Svalbard. Jeg tok med meg noe småved jeg klarte å bære ned fra skipet selv. Nå tok jeg skipet i øyensyn for å finne et sted. Planen var å feste kassen på utsiden av skipet, høyt oppe, slik at den ikke ble kastet av i bølgene. Jeg valgte å feste den like ved ytterveggen på min egen kahytt, for den lå nesten bak ved hekken, der det var mindre kraftig bølgesprut en lenger fremme mot baugen. Da kunne jeg også etterfeste ovenfra med et tau, og jeg kunne se den fra det lille koøyet i kahytten, hvis jeg lente meg helt inntil. Det var mye uvær på overfarten hjem. Kassen var festet med et langt tau i rekkverket på hekken. Jeg hadde festet det der rett før vi dro fra isødet, fordi Hætta mente det ble uvær. Heldigvis! For en gang klarte den å slite seg fast fra de solide festene. Plutselig så jeg den på en bølgetopp, med den lange linen festet til rekkverket! Da bestemte jeg meg for å ta kassen opp på dekk og binde den fast der. Så fikk de andre heller lure. Men ingen spurte. Vi hadde alle fått en gjensidig respekt for hverandre i løpet av den lange reisen. De hadde nok alle skjønt at kassen inneholdt noe som var viktig for meg og at jeg hadde fortalt dem hva den inneholdt om jeg ønsket de skulle vite det. Lite mat og dagslys, mye bølger, frost og vind. Slik var overfarten via ugjestmilde sibirske farvann tilbake til Svalbard. Du synes kanskje jeg er brå, når jeg sier: Nok om det! Men det skjedde ingenting som er viktig for deg på denne turen. Det er fryktelig mye annet jeg har hoppet over og skjøvet vekk også. Slik må det bli når et levd liv oppsummeres i et brev. Om jeg skulle fått alt med, måtte jeg begynt å skrive for mange herrens år siden. Om jeg hadde satt meg ned etter denne ekspedisjonen og begynt å skrive, ville jeg kanskje hatt en bok ferdig nå. La oss dra videre mens jeg fortsatt orker. Den arktiske sommeren var på hell da vi nådde Grumant. Jeg var glad, vemodig, nervøs og spent alt på en gang der jeg vandret sliten og medtatt mot Peter Vladimirs hus. Det var Peter som åpnet for meg et lykkelig smil, gledestårer og en god velkomstklem. På kjøkkenet satt Nils, Audun og jeg måtte se en gang til for å være sikker Agathe. Hun var blyg og kom ikke bort til meg med det samme, men stirret på meg med store, mørke øyne. Audun strakte ut armene sine, men han reiste seg ikke! Da så jeg det. Han hadde en stor skinne på foten. Han kunne ikke gå. Med en gang slo det meg; vi må være her til våren igjen. Agathe løp bort til meg og hev seg i armene mine. Jeg ville gi henne en god klem, men hun ville ikke likevel. Hun rev seg løs fra omfavnelsen min, og så på meg med mørke øyne, før hun vendte ryggen til meg og ropte: Hvorfor ble du borte så lenge? Hvordan kunne du la far dra hit alene. Han var to uker forsinket. Han holdt på å dø! Jeg trodde du var død også, før Hun ble helt hysterisk, og snudde seg mot meg igjen: før han fortalte at du hadde løyet for meg. At du visste det kunne bli sånn fra starten!. Jeg ble såret, og skjønte hva hun hadde vært gjennom, men jeg klarte ikke å gråte. Ekspedisjonen hadde vært en nødvendighet for meg. Dette var den første av mange diskusjoner oss to imellom. Agathe klandret meg for at Audun var blitt kastet av sleden, da hundene skulle føre ham over et bratt fjellpass. Jeg var enig med henne. Min mann ville være halt for alltid. Audun hadde ofret denne foten for å støtte meg, og være med Agathe. Jeg prøvde å forklare henne at livet mitt var delt i to, at jeg elsket henne, men at jeg også hadde en slik uforklarlig dragning mot isødet. 16

17 Etter mange og lange samtaler i familien Vladimirs stue, ble vi kjent igjen. Men jeg tror ikke hun følte at hun kjente meg så godt som før. Jeg hadde sviktet. Mens jeg var borte, hadde Agathe mistet alle melketennene sine. Det fikk meg til å innse hvor lenge jeg hadde vært borte fra henne, hvor stor del av hennes liv jeg ikke hadde deltatt i. Hun åpnet seg gradvis for meg, fortalte mer og mer om livet med den russiske familien. Jeg ville betro meg til henne også. Jeg fortalte om krystallene som ikke smeltet og viste henne kassen. Hun ble noe motvillig med ned i båten, så jeg fikk vist henne krystallene som lå i overkøyen hennes også. Jeg forklarte hvordan de hadde blitt porøse av varmen. Så ba jeg henne om å vise meg et sted vi kunne grave kassen ned. Jeg hadde innsett at den måtte gjemmes i kulden. Agathe tok meg i hånden og dro meg opp skråningen bak Grumant. Der visste hun om et bra sted. Det er mitt, og jeg vil huske det for alltid, mor! sa hun. Vi måtte grave denne dagen, for frosten kunne komme tilbake når som helst. Vi gravde så dypt vi klarte, men det var vel ikke mer enn en halvmeter. Under var det tele og helt hard grunn. Jeg brukte en hakke for å komme ned i den øverste delen av telen. Krystallfunnet måtte ha det kaldt. Jeg senket esken ned i hullet. Vi pakket jorden tilbake på plass. Jeg staket ut kursen med kompass og dekket den oppgravde, mørke jordflekken med en rusten metallplate som jeg hadde funnet på vei opp skråningen. Så sto jeg der og så ned på bakken. Jeg tok farvel. Agathe gikk bort til meg og klemte meg hardt. Den første ordentlige klemmen hun hadde gitt meg siden jeg kom tilbake fra den lange reisen. Hun så opp på meg: Du mor? Jeg så ned på henne. Hun stotret litt, men fortsatte: Skal du reise fra meg igjen? Jeg ristet på hodet. Nei, kjære skatten min. Vi to skal reise herfra sammen. Vi skal hjem. Jeg prøvde å skjule hvor mye det smertet meg å la mitt viktigste funn være igjen her under bakken. Om det ikke hadde vært for Agathe, ville jeg bosatt meg i nærheten og voktet krystallen. Der ville jeg ventet til verden var rede for å se den. Vi var heldig. Kulden og den første snøen kom allerede den kvelden. Morgenen etter var alt dekket med snø og ingen kunne se at det noensinne hadde blitt gravd i skråningen. Adventstid, jul og påske. Hele vinteren var ventetid for oss som skulle hjem. For første gang i mitt liv kjente jeg at det var helt greit å vente. Kroppen var rolig og trengte hvile. På reisen hjemover spurte Agathe ofte om kassen, som hun alltid referere til som Den andre skatten din. Jeg måtte forsikre henne om at hun skulle få være med den dagen den skulle hentes. Det står jeg fortsatt ved, men jeg vil at du skal være med også, Aurora! Det har vært planen siden du kom til verden. Det var jeg som valgte navnet ditt Aurora Iselia. Du er oppkalt etter nordlyset og polarisen. Din mor var ikke lett å overtale, for jeg hadde sviktet henne ved å reise fra familien atter en gang. Hun ville ikke lenger bli forsker som meg, men tolk som Peter. I savnet etter sin egen mor og far, hadde hun vendt seg til Peter og Anna. Nå savnet hun dem. Hun ble innesluttet, og vendte seg mot språket russisk, fransk og engelsk. Hun satt der time etter time over ordbøker og litteratur. Nå var det språk hun ville hevde seg i. Hun ble både tolk og oversetter av litteratur. Hun ble Peter Vladimirs datter. Agathe har staheten etter meg, og den staheten håper jeg du har i blodet også, så du klarer å overtale henne til å bli med. Du har et kort du må bruke for det det er verdt jeg fortalte henne aldri om den mørke flekken, dette nærmest levende, i midten av krystallkulen. Få henne nysgjerrig. Om hun begjærer å finne denne skatten igjen, vil hun aldri gi seg. På 78,14 lengdegrader og 15,07 breddegrader ligger skråningen bak Grumant. Se etter den rustne platen. Grav opp det som måtte være der. Prøv å få din mor til å grave opp sine egne beretninger fra tiden i Grumant mens dere er der. Hun fortalte så livaktig om alt hun og Nils fant på. Men etter vi kom hjem nevnte hun aldri Grumant igjen, som om ikke bare krystallen men reisen i seg selv var en eneste stor hemmelighet. 17

18 Vis verden dette funnet og dets historie, gjerne straks om du tror de er rede for det. Du må nok introdusere meg - og med denne introduksjonen må du også selv tre frem i lyset hvordan er din reise mot målet? Skriv logg og dagbok. Om du ikke er varsom med hvordan og hvor funnet presenteres, kan det lett slukes av din tids forskning. Mye har skjedd siden den gang jeg dro noe opp på overflaten, for så å grave det ned igjen. Muligens kan noen forklare deg og verden hva jeg fant den gangen for akkurat seksti år siden, men noen ganger er verdens fenomener uforklarlige. Ingen andre har oppdaget slike krystaller. Jeg har vært på vakt. Jeg har ikke kunnet vokte over selve krystallen, men jeg har voktet over fenomenet. Etter jeg som liten pike fant de hvite stenene i hagen, undret jeg meg stadig på hvordan de endte der i jordhaugen. Undringen vendte tilbake da jeg fant krystallene i isen, og den har aldri sluppet taket. Jeg håper, jeg liker å tro, at undringen har smittet over på deg, at du velger å reise. Lykke til på reisen, mitt eneste, kjæreste barnebarn! Gjør det du lyster i livet, dra dit du vil. Med alle verdens gode ønsker fra din mors mor, Aline Victoria Birkeland. 18

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

The agency for brain development

The agency for brain development The agency for brain development Hvor er jeg, hvem er jeg? Jeg hører pusten min som går fort. Jeg kan bare se mørke, og jeg har smerter i hele kroppen. Det er en ubeskrivelig smerte, som ikke vil slutte.

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Kapittel 12 Sammenheng i tekst

Kapittel 12 Sammenheng i tekst Kapittel 12 Sammenheng i tekst 12.1 vi har har vi har vi har vi 12.2 Anna har både god utdannelse og arbeidserfaring. Anna har verken hus eller bil. Både Jim og Anna har god utdannelse. Verken Jim eller

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

KAPITTEL 1. Mannen på stranden KAPITTEL 1 Mannen på stranden Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske. Ikke før nå. De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter Karin Haugane Oder til Fenn Sonetter 1 Slik rosen klamrer seg til tornekvisten Når snøen daler og fyller bladene Roper jeg blindt: Å gå ikke ifra meg Gyng til kvisten står naken og avblåst Synger deg inn,

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg Roman Om forfatteren: Runo Isaksen (f. 1968) er oppvokst i Lyngen (Troms) og Stavanger, nå bosatt ved Bergen. Han har tidligere utgitt fem romaner: Åpen bok (1997),

Detaljer

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg.

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg. Kapittel 1 Pappa og mamma hadde stilt inn høyttalerne i bilen sånn at musikken bare hørtes bak. Hedda kunne nesten ha så høyt volum hun bare ville. Hun hørte på sommerhits som var lystige og trallete,

Detaljer

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet Sinnets fengsel av Eva Lis Evertsen INNESTENGT / UTESTENGT By Oda Jenssen Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen Oda Jenssen 93294925 odajenssen@gmail.com 1 EXT. RIKMANNSBOLIG - KVELD HVITT HUS OG HAGE, I VINDUENE ER LYSENE

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman Rannveig Leite Molven Der skyene begynner Roman Han er fremdeles der da jeg kommer tilbake, sovende akkurat som noen timer tidligere. I halvmørket er ansiktet hans utydelig, men måten han puster på gjør

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Sølvgutten Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Historien om universets tilblivelse

Historien om universets tilblivelse Historien om universets tilblivelse i den første skoleuka fortalte vi historien om universets tilblivelse og for elevene i gruppe 1. Her er historien Verden ble skapt for lenge, lenge siden. Og det var

Detaljer

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger.

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger. Preken 1. Påskedag 2006 Tekst: Lukas 24,1-12 Antall ord: 2114 Han er oppstanden! Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

Av en født forbryters dagbok

Av en født forbryters dagbok Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovet og er våt fordi jeg har tisset på meg, og når jeg skal sove og jeg er tørr fordi

Detaljer

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal Liv Margareth Alver Døden er her Slangeringen 1 Gyldendal TAKK TIL Professor Bergljot Solberg, som var min veileder til Arkeologi hovedfag. Rosvita M. Alver, Eirik W. Alver, Anne L. Alver, Bjarte S. Larsen,

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

Kvinner møter kvinner

Kvinner møter kvinner 1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som

Detaljer

MARI ULSET. Biltur FORLAGET OKTOBER

MARI ULSET. Biltur FORLAGET OKTOBER MARI ULSET Biltur FORLAGET OKTOBER MARI ULSET Biltur Forlaget Oktober AS, Oslo 2011 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-495-1474-8

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

Charlie og sjokoladefabrikken

Charlie og sjokoladefabrikken Roald Dahl Charlie og sjokoladefabrikken Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Oddmund Ljone Det er fem barn i denne boken: AUGUSTUS GLOOP en grådig gutt VERUCA SALT en pike som forkjæles av sine foreldre

Detaljer

OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD. Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER

OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD. Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER Brev til en ufødt datter 28. AUGUST SEPTEMBER Epler Veps Plastposer Solen Tenner Niser Bensin Frosker Kirker Piss Rammer Skumring

Detaljer

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit

Detaljer

Mor Så hva vil du gjøre? Du kan ikke oppdra en unge med den mannen. Jeg mener, se på deg. Se på hva han har gjort mot deg.

Mor Så hva vil du gjøre? Du kan ikke oppdra en unge med den mannen. Jeg mener, se på deg. Se på hva han har gjort mot deg. Stue, morgen ROBERT, mann i slutten av tjueårene, lener seg mot vinduskarmen og ser utover gata. Han virker svett og sliten, han studerer et par med barnevogn som går forbi under han. Han stryker knoklene

Detaljer

Eventyr Asbjørnsen og Moe

Eventyr Asbjørnsen og Moe Side 1 av 5 TROLLET UTEN HJERTE Sist oppdatert: 13. mars 2004 Det var engang en konge som hadde syv sønner. Da de var voksne, skulle seks av dem ut og fri. Den yngste, Askeladden, ville faren ha igjen

Detaljer

Dette er Tigergjengen

Dette er Tigergjengen 1 Dette er Tigergjengen Nina Skauge TIGER- GJENGEN 1 Lettlestserie for unge og voksne med utviklingshemming og lærevansker 2 3 Skauge forlag, Bergen, 2015 ISBN 978-82-92518-20-5 Tekst og illustrasjoner,

Detaljer

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Game Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til Kathy. Endelig. Del én 3 spillere, 2 lag Kapittel 1 Hun hadde skreket, men hun hadde ikke grått. Det var det han kom til å huske, tenkte

Detaljer

Mahmona Khan. Når du minst venter det

Mahmona Khan. Når du minst venter det Mahmona Khan Når du minst venter det Om boken: Et lys nærmet seg og lyste opp hele sidespeilet. Charlotte øynet et håp. Den som kom kjørende ville helt sikkert oppdage henne. Hun trengte hjelp! Charlotte

Detaljer

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal Widar Aspeli Sort enke Mustangen Gyldendal Vi vet aldri når eventyret kommer til livet vårt, men den dagen det er der, må vi gripe det. Tormod Haugen Knipe Nora krøllet seg sammen i senga. Pakket seg inn

Detaljer

Krypende post Uke 42. Epledagen: Livet på avdelingen:

Krypende post Uke 42. Epledagen: Livet på avdelingen: Livet på avdelingen: Feiekosten er en stor favoritt for tiden. Vi har mange flinke feiere som feier både gulv og tepper.. Krypende post Uke 42 Epledagen: Fredag 17.oktober var det epledagen!! Dette ønsket

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

Åsa Larsson & Ingela Korsell

Åsa Larsson & Ingela Korsell Åsa Larsson & Ingela Korsell 4 Trollharen Illustrert av Henrik Jonsson Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal KAPITTEL 1 Urolige drømmer Alarmen til Viggo piper klokka to om natten. Han blir lys våken med

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

Den som er bak speilet. Knut Ørke

Den som er bak speilet. Knut Ørke Den som er bak speilet av Knut Ørke 1 INT. FESTHUS NETT Folk danser rundt i et rom fullt av lys og mumlende musikk. Alt er uklart og beveger seg sakte. Ut fra ingenting høres et SKRIK fra ei jente. TITTEL:

Detaljer

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Livet er herlig Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om krukka i vinduskarmen og hvorfor det gror hår overalt på menn Caro sier at hun har en dagbok hjemme som hun skriver alle hemmelighetene

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 9

Glenn Ringtved Dreamteam 9 Glenn Ringtved Dreamteam 9 Venner for alltid Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas HANS OG GRETE Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas Musikk av Lisa Smith Walaas ROLLER Storesøster Storebror Hans Hans 2 Grete Grete 2 Heksa Urd And A And Reas And Ikken And Ers Ravner

Detaljer

Dror Mishani. Naboens sønn. Politietterforsker Avi Avrahams første sak. Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik

Dror Mishani. Naboens sønn. Politietterforsker Avi Avrahams første sak. Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik Dror Mishani Naboens sønn Politietterforsker Avi Avrahams første sak Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik Tilegnet Marta Hvordan møttes de? Ved en tilfeldighet, som alle andre? DENIS DIDEROT, Fatalisten

Detaljer

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt Siobhán Parkinson Noe usynlig Oversatt av Gry Wastvedt En Tusenfryd følger Solen blidt Og når hans gyldne gang er slutt Sitter han sky ved hans føtter Han våkner og finner blomsten der Hvorfor Røver er

Detaljer

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Blanca Busquets Stillhetens hus Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken Øvelsen Teresa Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling.

Detaljer

Reisen til månen (c) 2004 Matthijs Holter

Reisen til månen (c) 2004 Matthijs Holter Reisen til månen (c) 2004 Matthijs Holter Et rollespill som skal spilles når det er mørkt ute, og månen skinner ned på hustakene. Dette spillet er som et natta-eventyr. Det handler om at dere drar på besøk

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen. Veggene er nøytrale i fargen, og ellers

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann PARKEN

Anan Singh og Natalie Normann PARKEN Anan Singh og Natalie Normann PARKEN Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Det er en lett dag og solen står på skrå over sletten. Snart vil klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkrer har to unge funnet en sti som de aldri før har

Detaljer

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. SOVEROM EVEN MORGEN Even sitter å gråter. Han har mye på tankene sine. Han har mye å tenke

Detaljer

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Sammen for alltid Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om at Mimo gjør det slutt med meg fordi jeg er dikter LÆREREN ER FORELSKET i mamma! Kan man tenke seg noe verre? NEI! Altså, foreldrene

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. MORGEN Vi er utenfor huset, gjennom stua vinduet går vi inn. Det er en stue med noen bilder på veggen.

Detaljer

Skoletorget.no Moses KRL Side 1 av 6

Skoletorget.no Moses KRL Side 1 av 6 Side 1 av 6 De ti landeplager Sist oppdatert: 4. januar 2003 Denne teksten egner seg godt til enten gjenfortelling eller opplesning for barna. Læreren bør ha lest gjennom teksten på forhånd slik at den

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

Mari Stokke-Bakken. Nesten for. Roman

Mari Stokke-Bakken. Nesten for. Roman Mari Stokke-Bakken Nesten for alvorlig Roman Jeg står halvsvimmel i skumringen, ved et middels stort fjellvann, det er ikke et menneske i nærheten. Jeg trekker inn den friske alpeluften, den er kald og

Detaljer

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon Scene for en mann og to kvinner Manus kan kjøpes på www.dramas.no Axel slår opp med Nymse, fordi han ikke elsker henne på den riktige måten. Hun ender med å sitte

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

Det er her jeg skal være

Det er her jeg skal være Hilde Hylleskaar Det er her jeg skal være Gyldendal 1 Jeg kaster et blikk tvers over rommet mot det store speilet, og ser at jeg ser utrolig glad ut. Jeg holder et champagneglass i hånden. Det bruser og

Detaljer

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof.

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. PROOF Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. Forhistorie: Cathrine og Line er søstre, svært ulike av natur. Deres far, Robert har gått

Detaljer

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang. Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel:

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Preken 5. april 2015 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena

Detaljer

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE 1 Endelig skulle jeg få lov til å være med som fotograf på en fødsel, forteller denne kvinnen. Med fotoapparat og en egenopplevd traumatisk fødsel i håndbagasjen møter hun

Detaljer

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal Michelle Gagnon Ingen er alene Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal Til Esme og Taegan Himmelen ble vakrere, med stjernespekket krumning i et purpurfarget sentrum. Hun hadde funnet en gud, et fremtidig våpen.

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Skalle likte å crawle baklengs, da fikk han en sånn lur liten plogefølelse, nesten som en båt.

Skalle likte å crawle baklengs, da fikk han en sånn lur liten plogefølelse, nesten som en båt. Skalle likte å crawle baklengs, da fikk han en sånn lur liten plogefølelse, nesten som en båt. Sjøen skummet rundt skallet. Skalle syntes selv at han svømte kjempefort. Han syntes han svømte like fort

Detaljer

Markus Zusak. Boktyven. Oversatt av Henning Hagerup

Markus Zusak. Boktyven. Oversatt av Henning Hagerup Markus Zusak Boktyven Oversatt av Henning Hagerup Til Elisabeth og Helmut Zusak, i kjærlighet og beundring PROLOG en fjellkjede av murbrokker hvor fortelleren presenterer: seg selv fargene og boktyven

Detaljer

Det nye livet. Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst

Det nye livet. Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst Det nye livet Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst Det var sankthansaften 1996 og vi skulle flytte neste lass fra den gamle leiligheten til det nye huset. Tingene sto klare og skulle

Detaljer

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy 1 Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy Det er ikke så lett å forklare hvordan Kalle og Mattis så ut. Du må bare ikke tro det er lett! For ingen av dem stod stille særlig lenge av gangen. Og da er det jo

Detaljer

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene.

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. Reiselyst Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. Det er ikke bare av og til. Det er faktisk hver dag! Derfor kikker han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. På null-komma-niks

Detaljer

Sorgvers til annonse

Sorgvers til annonse Sorgvers til annonse 1 Det led mot aften, din sol gikk ned, din smerte stilnet og du fikk fred. 2 Snart vil den evige morgen løfte det tårevåte slør. Der i det fredfulle rike. Ingen blir syke eller dør.

Detaljer

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn.

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn. Oversikt over vers Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn. Alltid andres ve og vel aldri sparte du deg selv.

Detaljer