Tekst og foto: André Løyning. En av dem. Det snakkes et språk som forstås av bare en av fem. Opaque er en av dem.

Transkript

1 Tekst og foto: André Løyning En av dem Det snakkes et språk som forstås av bare en av fem. Opaque er en av dem.

2 Oslo, 8. juli 2013 Nysgjerrighet, del 8. Opaque, også kjent som Mae, er en myeomspunnet figur i norsk hiphopmiljø. Den lange, tynne, glatte - streite typen - som alltid sto på scenen da Tommy Tee og hans menn spilte konserter. Jeg husker jeg så ham første gang på Quartfestivalen i Kort tid etterpå dukket han opp på TV under HitAwards i Oslo Spektrum. Han så ikke ut som de andre. Han rappet heller ikke som dem. Fire år seinere albumdebuterte han med plata Gourmet Garbage som heller ikke låt som noe annet. Han var mørkere, skumlere. Han rappet om historier fra et Norge jeg ikke kjente til, fra den mørke undergrunnen i Oslo, dypest ute i Groruddalen. Det gikk rykter om ham. Det skulle bare mangle. Siden har jeg levd med musikken hans og spilt den ukentlig i over ti år. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvem denne mannen egentlig er, og hva som er hans historie. Intervjuet er pu tidligere plisert i ENO 10/2012. Dette intervjuet er en slags drøm som går i oppfyllelse. Det uoppnåelige intervjuet. Derfor blir det nok mest sannsynlig også det siste i denne serien av lange intervjuer. God lesning. André Løyning Kommentarer eller forespørsler: andre.loyning@gmail.com

3 Opaque, eller Mae, sine historier fra et Norge som er ukjent for mange - det er historier som aldri har blitt fortalt før.

4 Hver gang Opaque åpner kjeften for å si noe, går det galt. Det var i 2001, i studioet til produsent Tommy Tee, som for anledningen jobbet med en samleplate der de beste innen skandinavisk hiphop skulle samles og presenteres samlet for første gang. Kevin, den ene av tvillingene i Oslogruppa Warlocks, skulle rappe på norsk, en tekst han hadde jobbet lenge med. Den handlet om Groruddalen og hvordan det var å bo der. Beaten var klar. Alle var samlet i studio, sånn det alltid var. Øl og litt ekstra. God stemning. Opaque hører barndomskompisen fortelle en historie han selv kjenner seg igjen i, og han føler han må bidra. Han bytter til sitt navn fra graffititiden, Mae, skriver noen linjer og spør om å få legge et vers på låten. n Resultatet blir «En av fem», en skildring av beinhard norsk drabantbyvirkelighet, ulikt noe offentligheten har hørt tidligere. Her skildres 90-tallets Groruddalen, da kriminaliteten økte og harde gjengmiljøer hadde fått fotfeste. Ryktene gikk om A- og B-gjengen. Dop og våpen fløyt. Mae kom fra dette stedet. Der de skjønnlitterære forfatterne har fått kritikk for å svikte Groruddalen, tar to gutter på knapt 25 år oppgaven på strak arm og lager en låt som er til å bli vettskremt av. Kort tid etter, i forbindelse med lanseringsintervjuer på sitt engelskspråklige debutalbum, Gourmet Garbage, blir Mae konfrontert med sin norskspråklige låt. Han svarer at han aldri skal rappe på norsk igjen. Det blir for nært og for nakent, synes han. Rap skal være ekte, spontant og naturlig. Det har han alltid ment. Tekstene skal skrives i studio, rett før verset skal legges. Flyten skal være naturlig. Innholdet skal kunne føles. Som når man fortelle en historie. Virkeligheten kan og skal være vanskelig å rømme unna i tekster som er ekte. VERS FRA EN AV FEM Jeg er fra Groruddalen men har satt spor over hele byen Er du ny, så får du tyn Det får du finne deg i, men stelle opp når det smeller Gutta helt propeller, Mange selger, flere kjøper og spreller Det blir mye seine kvelder Det som gjelder er å kutte svinga Kjent båten gjynga Problemer blir det ikke mindre av, lang i fingra forhindra av drittpakk skakk og lei av drittsnakk ikke fuck med min lakk bruker makt når det trengs mange har fått deng, ofte av en hel gjeng for å stjælt både klær og spenn vi ler av dem, og kaller dem jenter det nytter ikke å komme og være kjekkas på Furuset senter lengter etter en selveierkåk koster rundt en mill. Uten jobb kreves det skills for å få det til satser høyt i et spill på jakt etter mere spenn ikke glem, gutta fra Oslo Øst, jeg er en av dem Mae - En av dem - side 4

5 I dag er «En av fem» en moderne kultklassiker, og en viktig låt for den oppvoksende generasjonen drabantbykids. Kort tid etterpå kommer debutalbumet «Gourmet Garbage», en reise gjennom det mørke og usynlige Oslo som det aldri før har blitt fortalt historier fra. NOE KORT OG, EH, SLÅENDE OM GOURMET GARBAGE HER. Opaque, Mae eller Morten Aasdahl Eliassen, har en særegen posisjon i norsk hiphop. Han er en myteomspunnet figur. Så, ti år etter «En av fem», gjør han det igjen. Han åpner munnen og sier noe på norsk. Når Tommy Tees nysignering Jesse Jones skal platedebutere, samples Mae i refrenget på sporet «Blokk til blokk» :«Det som gjelder er å kutte svinga». Her går det en linje fra 2001 til Mae tolker det som en invitasjon til å legge et nytt vers. Han skriver, spiller det inn og stikker fra studio. VERS FRA BLOKK TIL BLOKK Det som gjelder er å kutte svinga. Fra Furuset til Vålerenga. Unnskyld mamma, men jeg gjorde det for penga. Ble tatt litt på senga, men kom styrka ut. Ryggsekken var full og det var fullt av snut. Det er greit å drite seg ut, men prøv å stram deg opp. På kanten, ta et lite steg tilbake, men ta et lite hopp. Prøver å si stopp, men penger og spenning kaller. Noen tråkker over streker for å kjenne at dem har baller. På norsk, som han lovet seg selv å aldri gjøre igjen. Et nytt vers fra Mae etter ti års stillhet er en begivenhet i landets hiphop-kretser. n Kort tid etterpå angrer han. Igjen havner han for nært på virkeligheten til at han føler seg komfortabel med det. En «broket fortid». Litt grums. Noe han helst ikke vil snakke om. Så hvorfor rapper han om det? Fordi han ikke klarer å la være? Hvor har han vært, hva har han gjort de ti årene han har vært borte? Jeg møter Opaque på en restaurant i Oslo. Han har kort hår, er kledd som en forretningsmann, smiler og ler. Mae bestiller røkt svinenakke, pølse og fritert svinekjake, før han innleder en samtale med kelneren om drikke til maten: - Vi tar Riesling! Har du drikkekart her? - Hva drikker dere nå? - Bürklin Wolf, er det husets? - Den står kategorisert som spansk på menyen. - Men den er jo tysk. - Åh, da er det meg som tar feil. - Hva med Koehler Ruprecht, selges den på glass? - Nei, det gjør den ikke. - Tenkte meg det. - Da tar vi mer Bürklin Wolf. Glasset sirkler rundt to ganger, før han stikker det mot nesa og trekker inn. Så retter han det raskt opp, fyller munnen halvfull, lar den skvulpe litt rundt i munnen, før han svelger. Smatt, smatt, smatt. Den var god. Siden rap-karrieren tok en slags pause, Opaque forsvant for en periode, kom han tilbake som hard arbeidende næringsdrivende med kort hår, millioninntekt, svær kåk og dyre vaner. Blant annet har han spesialisert seg på vin, og ser for seg en framtid i vinbransjen sammen med kona. Han er ekspert på riesling og kan skryte på seg å ha drukket statlig hvitvin fra 1939 med tysk ørn på. Men møtet med arbeidslivet har kommet seint og hardt: - Jeg sosa bort hele ungdommen og tidlig ung voksenalder. Jeg begynte ikke å jobbe ordentlig før jeg var Angrer du? - Jeg angrer på at jeg ikke begynte med noe tidligere. Men man kan jo ikke angre for mye heller. Det er bare å brette opp armene og ta fatt på det. Hadde jeg tatt en utdannelse ville jeg stilt sterkere, men den gangen visste jeg ikke hva jeg ville. Jeg hadde ingen mål. - Du har klart deg bra da. - Jeg føler at jeg har klart meg ganske bra ja. Og det er på rein vilje. Da jeg begynte å jobbe følte jeg at jeg burde ha jobbet i ti år allerede, så jeg må straffe meg selv ved å jobbe så hardt som mulig. - Hvorfor bestemte du deg for det? - Jeg følte jo at jeg begynte å bli voksen da. Mae - En av dem - side 5

6 Målet er musikken, et glass kald hvitvin, eller flere, i studioet til Tommy Tee i Torggata. Sånn har de holdt på i snart 20 år.

7 - Du tjener en million i året. - Jeg har gjort det de siste årene ja, som selvstendig næringsdrivende. Men nå har jeg blitt ansatt i et firma. Det er et jævlig pes det også. Hvis man tjener mye penger og ikke er superøkonomisk, er det lett å kjøpe alt man har lyst på. Så får man baksmell og moms, mye inn og mye ut, så jeg følte ikke at jeg satt igjen med så mye. Men jeg klarer meg fint. Allerede da Opaque vokste opp, skilte han seg ut. Han var ikke som de andre. Verken på skolen, på ishockey-laget på Furuset, blant ungdommene på Ammerud-klubben eller blant de som henger på Furuset senter. Også i tida som løpegutt med spraybokser i sekken skilte han seg ut. Med press i buksa og sleik. Langt hår blant skinheads, og trange bukser blant vide jeans langt nedpå hoftene. Han har en annen stil. Han snakker annerledes. Han beveger seg annerledes. Han vil være annerledes. Også i musikken har han hatt et behov for å skille seg ut. Fra gjestevers på debutalbumene til Tommy Tee og Warlocks, til med koret Loudmouf Choir som albumdebuterte i år. Der hiphop i Norge på 80- tallet var inspirert av Storbritannia og streng militant kjapp rapping med riddersk symbolbruk, til 90-tallet der mange så til New York og deres gatesmarte stil, til 2000-tallet der hiphop ble fullstendig kommersialisert og grensene mellom hiphop og pop er hårfine. Opaque kjørte sitt eget løp. Han var inspirert av funkens George Clinton og vestkystrapperne i Above the Law. Opaque valgte sløye beats med seige basslinjer og lekende synther foran de raske beatsa. Han valgte en mer laidback rapstil og sang framfor det militante rapstilen. Og der mange rappere fokuserte på selvskryt og metaforstafetter, la Opaque seg tettere på virkeligheten. Han vil at låtene han skal høres troverdige ut, gjennom at han rapper som han snakker og at han forteller historier som har en forankring i virkeligheten. Kelneren kommer forbi og ser på notatene mine. «Å, er det intervju? Jeg ser det står Tommy Tee der, snakker dere om hiphop?» - Ja. «Fyfaen, var dere på jammet i Uppsala i 1992 der Afrika Bambataa spilte? Det var helt rått. ALLE var der», forteller han. Mae tenker seg litt om. Han var der. - COD-crew og alle de stoe skandinaviske writerne var der. Jeg husker det. Vi bomba byen med dem på kvelden. Mae forteller om turen med Ammerud-klubben, en minibuss som havarerte og en ungdomsklubbleder som sendte kidsa videre med tog aleine, mens han selv dro hjem. På toget møtte gutta fra Ammerudklubben en fyr fra Moss som het Håkon, som sammen med to tvillinger fra klubben danner Warlocks på denne turen. For de som falt utenfor idrettslaget eller korpset var det lite å ta seg til i Groruddalen. For noen av disse ble Ammerud-klubben et alternativ, og uten denne ville hiphop i Norge antakelig vært noe helt annet enn det var. Her møttes det som ble til Warlocks, Opaque og andre hiphop-veteraner innen graffiti og breakdansing. Miljøet var godt, og fellesskapet sto høyt. Drabantkidsa som falt utenfor og var nysgjerrige på noe nytt. Fra pubertal tagging til å leke med samplere, lage radio, rappe på andre ungdomsklubber og øve på dans. Hiphopens fire elementer. Miljøet rundt Ammerud og Furuset har skapt det som har blitt til Opaques låtskriverunivers. Et eksempel på dette er låta «Short stories». «Short stories» åpner med historien om ei jente som flytter fra et lite tettsted til hovedstaden for å søke eventyr. Hun er pen, men støter borti feil gutter på byen. Hun vil smake på livet, som starter med ecstasy og går over til kokain. Hun danser, ruser seg og puler rundt. Hun blir et kjent fjes på byen, får et rykte på seg, går forbi køen på utesteder. Gutta forsyner henne med dop og hun betaler på soverommet. I slutten av første verset sier hun at hun ikke kunne gjort dette hjemme, men i storbyen er det ingen som ser noe. This town ain t that big, you re not invisible Del to handler om en småkriminell gutt på 17 som røyker litt hasj og gjør små brekk. Han faller litt utpå, rullebladet vokser og han får tak i en pistol. En kveld på byen sier noen at en kar har slengt dritt om ham. Gutten konfronterer vedkommende, de havner i en slåsskamp som ender med at pistolen fyres. Gutten dør. I fengselet blir han nykter og prøver å overbevise om at han kan endre seg. This town ain t that big, you re not invisible Oslo har i over 100 år slitt med boligmangel. Etter andre verdenskrig startet utbyggingen av Groruddalen. Rimelige to- og tre-roms blokkleiligheter Mae - En av dem - side 7

8 som lå tett på Marka skulle være det ideelle for en arbeider i hovedstaden. Barna skulle være aktive i idrettslag eller krops, og for Ola Nordmann var både jappetid og oljeeventyr fortsatt fremmedord. Mange lot seg lokkes av tilbudet. Etterhvert eksploderte antallet beboere i Groruddalen, skolene ble fylt opp og fritidstilbudene også det. Da innvandringen kom på 70- tallet, da primært arbeidsinnvandrere fra Pakistan og India, ble dette et naturlig sted å bosette seg. I tillegg har Oslo en vaklende politisk retning, som svinger vekselsvis fra Arbeiderpartiet til Høyre, nærmest annenhver valgperiode. Oppfølgingen av drabantbyen som politisk prosjekt, endrer kurs og delvis svikter i en tidlig og sårbar periode. Utover 80-tallet kom en annen type invandrere, asylsøkere og arbeidsløse. At også disse ble plassert i Groruddalen, den delen av byen som primært kommunen hadde stått for utbyggingen og tilgangen på kommunale leiligheter var betydelig mye enklere enn på den mer villa-belagte vestkanten, er både naturlig og sterkt kritisert i ettertid. Opp gjennom 90-tallet eskalerte innvandringen og seinest for en måned siden gikk en lærer ut i Dagsnytt og fortalte at norskandelen på skolen hans nå var så liten at han valgte å ta med seg familien og flytte ut av byen. Drabantbyene har blitt kritisert fra tidlig morgen for å være en sosial dumpingplass, og på mange måter er det resultatet av det man ser i dag. Fra små guttegjenger tidlig i tenårene som dreiv med graffiti på 90-tallet som ble behandlet som Det vi sier er ikke hele sannheten for hva som er Groruddalen, men det er en side av den tunge kriminelle før de nådde puberteten, til større guttegjenger med storebrødre og eldre fettere som gjorde små brekk og solgte dop. - Mange mener at de skjønnlitterære forfatterne sviktet Groruddalen. Har du bidratt til å skrive historien om Drabantby-Oslo? - Det er i så fall veldig trist. For det vi sier er ikke hele sannheten for hva som er Groruddalen, men det er en side av den. Det er veldig få som er sånn. Kanskje det blir flere og flere nå. Da vi vokste opp var det sosialklienter og arbeiderklasse, og det har alltid vært der, men ikke sånn at det er farlig å gå ut om kvelden. Ikke i det hele tatt. - Hvorfor tror du det er så få historier fra denne delen av Oslo? - Det er jo en ganske ung bydel. Der jeg vokste opp, flytta vi inn i 1982 og da var det nytt. Det var et eget felt som ble gravd ut av skogen og ble omgjort til boligfelt. Det er jo noen forfattere, han derre som er matskribent... Erik Fosnes Hansen, han er fra Furuset... - Men hans historier herfra er veldig annerledes enn dine. - Jaja, absolutt. Han er sikkert fra gamle Furuset, og det er jo et villastrøk. Hele de blokkgreien er noe helt annet. - Har Groruddalen fått et ufortjent dårlig rykte? - Ja, kanskje de siste ti årene i såfall. Før det var det ingen skriving. Men ufortjent og ufortjent. Det er jo mye søppel der. Jeg har jo flytta derfra. Jeg har fått en datter og vil ikke at hun skal vokse opp der. - Skolen burde kjører hardere på norskundervisning. Jo mer segregert det blir, jo vanskeligere blir det å komme sammen igjen seinere. Veiene deles, og bare fortsetter å gå lengre fra hverandre. Mange fremmdspråklige blir pressa veldig hardt på utdanning og språk, men de som ikke er lesehester og kanskje begynner å henge med litt feil folk da er det veldig lett å havne feil. Spesielt i tenåra, der man er veldig lett påvirkelig. Alle er redd for å være annerledes. Og han er ikke aleine om det. Dagsnytt sendte i oktober et nyhetsinnslag der en lærer fortalte at det hadde blitt så mange fremmedspråklige elever ved skolen hans i Groruddalen, at han ikke orket mer. Dette hadde ingenting med rasistiske holdninger å gjøre, men han rett og slett ikke maktet å være i et miljø der norsk var blitt et fremmedspråk og der foreldrene ikke tok tak for å integrere sine barn i det norske miljøet ved å blant annet lære dem språket. Læreren ønsket heller ikke at hans barn skulle vokse opp som en norsk minoritet i en bydel som nærmest var tatt over av fremmedspråklige. Mae kjente selv på dette da han bodde på Furuset: - Alle pumper hverandre nedover, rett og slett. Plutselig snakker alle et annet språk og så begynner Mae - En av dem - side 8

9 Opaque når han rapper på engelsk, Mae når han rapper på norsk, og Loudmouf Choir når han lager fyllelåter med kompiser.

10 skolen å tilpasse seg disse, og da er man plutselig utenfor da. I tillegg skaper media et dårlig rykte der man blir fortalt at man er bølla, og da blir man ihvertfall bølla. Sånn er det jo. - Hva mener du med det? - Det gjelder samme hvor man er fra, hvis trenden er at den mest populære gutten er en bølle og jo flere det er av disse, så blir det normen. Da lager de regler om at det skal være sånn og sånn for at man skal bli med i gjengen, og da blir dette det vanlige. Det er alltid de kuleste gutta på skolen som er de som skriker høyest og er sterkest, kødder mest, banker folk. Så baller det på seg, og det ser jeg jo nå. Alle de som var gærne da jeg gikk på skolen, de er ikke så gærne nå lengre. Nå er de tapere. Det er ikke så mange av de jeg har vanka med som gjør det veldig bra nå. - Hva har dette hatt å si for musikken din? - Ja, det er jo erfaringer fra livet som blir formidlet gjennom musikken. Rap er en veldig bra arena for sånne ting, der man nærmest blir premiert for å være mest mulig idiot. n En lørdagskveld i 1998 henger han i bjelkene over Oslo Spektrum. Det er 35 meter ned til betongen. Salen er fullstatt, og vel så det. I tillegg er den fyllt opp av tv-kameraer, som sender direkte ut i de hundretusen hjem. Sendingen har vart i snart to timer, og de nærmer seg avslutningsnummeret. Pulsen stiger. De er uniformerte, i gusjegrønne Helly Hansen-jakker, med sorte finlandshetter. Plutselig inser en av dem at han har høydeskrekk. Men da er det allerede for seint NÅ! Det er røyk og lys overalt. Ingen ser noe som helst. Verken scenen eller publikum. Bassen dundrer ut av høyttalerne. Og om det hadde finnes et målingsinstrument for adrenalin ville det sprengt omtrent her, like før de treffer bakken. Tommy Tee, Warlocks, Diaz, N-Light-N og Opaque. Som en gjeng ninjaer i tau ned fra et liksom-helikopter på taket av Spektrum. Takin Ova var et en hit på forhånd, men denne kvelden gjør en hittil marginal ungdomskultur fra drabantbyene sitt endelige gjennombrudd. Det bare måtte skje. Hiphoppen slo gjennom for alvor, og mye skulle bli annerledes etter den kvelden her. Jeg husker selv at jeg som fjortiss satt hjemme i stua med foreldrene mine denne fredag eller lørdagskvelden og så på HitAwards sin første sending på TV2 som fremdeles var i trassalderen. Vi spiste pizza med p-p-p-pizzafyll og hadde fått vår første CD-spiller i stua. Folk hadde begynt å snakke om internett, men få av mine venner visste hva det var. Vi skata og tagga og hørte på hiphop. Det visste ikke foreldrene mine hva var, fram til denne dagen. I tiden etterpå var det den store snakkisen. På denne tiden var det også mange andre som ikke visste hva hiphop var. Mange trodde det var tagging og Alle de som var gærne da jeg gikk på skolen, de er ikke så gærne nå lengre. Nå er de tapere. hærverk. I Moss ble ett av tiltakene for å få slutt på dette, å forby hettegenseren. Takin Ova-showet er et resultat av tilfeldigheter og enda mer tilfeldigheter. Flaks og galskap. En relativt fersk tv-kanal sitt ønske om å lage et underholdningsprogram for hele familien, som også ungdom skulle se på. En slags kontrast til det formelle pliktløpet til Spellemannsprisen på NRK, som riktignok også hadde hatt Takin Ova på sin sending noen måneder i forkant, uten at det fikk noen følger for verken ungdommen uti distriktet eller hiphopkulturen som seg selv. To dager før showet skulle sendes er det generalprøve i Spektrum. TV2s underholdningssjef Eivind Landsmark kommer på befaring på kanalens nysatsing og flaggskip. HitAwards skulle ikke bare utkonkurrere Spellemannsprisen, men også den veletablerte VG-Lista. Dette med et budsjett som ikke nådde noen av dem til knærne engang. Tommy Tee og hans fotsoldater hadde hittil sluppet et par album, en Warlocksskive, N-Light-N albumet og sjefens eget album Bonds, Beats & Beliefs med den medfølgende radiosingelen Takin Ova. For prosjektleder Trond Kvernstrøm var de et naturlig innslag i programmet. De planla showet sammen, som skulle spille opp under låta, der Tee Productions skulle ta over den direktesendte sendingen. Det var friskt og noe annerledes. Landsmark var uenig. Han va sin Mae - En av dem - side 10

11 prosjektleder om å fjerne nummeret fra sendingen. «Det der skal ikke på TV». Det var for smalt. Folk kunne finne på å skru av. Kvernstrøm svarer med «jeg skal se hva jeg kan få til», men trosser sjefen sin og gjør ingenting. Oslo Spektrum tas over på direkten og skaper et sjeldent tv-øyeblikk som får tredveåringer til å savne tenårene og fortsatt gir gåsehud på ryggen. Som om det ikke var rart at Tommy Tee fikk avslutte nysatsingen, var det også «The Mudstain Trobadour» som fikk avslutte låta. Den lange mannen, med sleika hår i hestehale. Han som rappet veldig annerledes enn de andre. I 1998 er det fire år siden sist han sto på scene i Oslo Spektrum, da for å varme opp for Naughty by Nature sammen med kompisene i Valuable Scamps, atten år gammel. Hiphop er nytt i Norge, for alt fra lydteknikere til journalister. Likevel er det en i salen som hører at lyden er forferdelig dårlig. Han går bort til teknikeren og får bekreftet sine mistanker om at det er en rocker som skrur lyd i byens storstue. Unggutten med hanekam instruerer lydmannen om hvordan han burde gjøre jobben sin. Tommy Tee møter Opaque, og hiphophistorien begynner å skrive på sitt andre kapittel. Året etterpå får han platekontrakt med Tommy Tee, men det skal likevel gå seks år før det kommer ut noe plate. n Jeg følte jo at jeg var klar for å gi ut soloalbum lenge før jeg gjorde det. Det var Tommy som holdt meg igjen Mae rapper kun på Tommy Tee-beats. Det har han gjort såpass lenge nå, at det har blitt en prinsippsak. Han går i studio når Tommy ber ham om det. Han rapper kun på engelsk, med et unntak på norsk. Det ble for nært og personlig til at han vil gjøre det igjen. Ellers jobber han mest mulig, for å forsørge familien og dyre vaner. Eneste grunnen til at han stilte opp på dette intervjuet, det første på ti år, var fordi Tommy ba ham om det. Opaque ble aldri butikk. Han spilte en eller to konserter, og solgte 3000 eksemplarer av debutplata «Gourmet Garbage» som kom ut i Elleve år seinere kommer han ut med plate igjen med kompisgjengen i Loudmouf Choir. De gjør en konsert på sin egen slippfest, og henviser heretter alle som er interessert i å booke gutta om å dra til helvete. Ingen god oppskrift på kommersiell suksess, men heller en god oppskrift på å skape seg heltestatus. Siden ingen av de involverte lever av musikken, eller tjener stort med penger på den, er det viktigste å ha det gøy. Det viktigste er å gjøre ting på sin måte, og ha en egen stil. Der han før skulle si mest mulig i løpet av en låt, har han nå roet ned andelen ord per vers betydelig. Gitt ordene mer luft. Latt de treffe beaten bedre. Dette gjør også at ordene kommer tydeligere fram enn da han rappet fort. Budskapet kommer mer fram. Det blir mer nakent, og derfor blir det også viktigere hva som kommer fram og hvem som kan forstå dette. - Jeg skriver tekster i studio, men jeg setter ikke av tid for å skrive. Da jeg var liten satt jeg og skreiv masse. Det er jo den eneste måten å lære det på. Skrive og skrive og skrive, og kaste alt. Jeg følte jo at jeg var klar for å gi ut soloalbum lenge før jeg gjorde det. Det var Tommy som holdt meg igjen, og alle venta på tur. Siden jeg har skrevet så mye som jeg gjorde da, over en så lang periode, selv om det ikke var mange timer om dagen, trenger jeg bare en beat. Da begynner kverna å gå av seg selv. Etterpå skal vi i studio, og da skal jeg legge et vers på en låt som vi begynte på for tre år siden. Nå har jeg tre-fire nye setninger. Kanskje den kan brukes på en mixtape eller noe sånt. - Norsk eller engelsk? - Alt er engelsk. Norsk er bare hvis jeg må. Alle de norske låtene jeg har gjort er jo bare spontane greier. Den første, hva heter den igjen, med Kevin... - En av fem? - Ja, den. Det var Kevin som hadde laget den låta. Han holdt på å spille den inn, og jeg var der i studio. Jeg synes det var helt rått og tenkete «det her vil jeg også si», så skreiv jeg et vers og la det. Det var spontant og ærlig. Det nytter ikke å gjenta og gjenta for at det skal bli bra. Da mister man energien og feelingen, det uforklarelige på hvorfor det treffer. Alle versa jeg legger nå er ett eller to take. Aldri mer. Når maten er fordøyd og vinflaska tom, går vi i studio. Det er sånn frihelgene pleier å være. God mat, enda bedre vin, og henge i studio med de som måtte Mae - En av dem - side 13

12 Ammerudblokka i Groruddalen, like ved ungdomsklubben som formet det som ble pionerene i norsk hiphop.

13 svinge innom. Tommy Tees krypinn i Torggata har for lengst blitt en legendarisk hangout, der allverdens av storheter på hovedstadsbesøk har ramlet innom. Det har også ført til at gjestevers og beats ofte sendes rundt kloden, og helst til Statene. I kveld er det bare Tommy og Mae som skal være her. Dette har de holdt på med i snart 20 år, møttes i studio for å høre på beats og skrive låter. Mae drar vinflaska opp av posen, introduserer og serverer. Det smattes og det sjattes. For Tommy Tees del har dette vært et skjæringspunkt mellom hobby og jobb: det koster som en dyr hobby, sluker like mye tid som en jobb, gir like lite inntjeninger som en hobby men gir likevel en ny fjær i jobbhatten. Loudmouf-skiva kom noen uker i forveien. Loudmouf Choir, som består av Mae, Tommy Tee, Kennybong og Sean Price er et sporadisk kor, som primært opptrer i studio. På sitt ene pressebilde i forkant av sin ene konsert, er hele koret ikledd masker og kostymer. De kunne vært hvem som helst. De kunne også vært et moderne Parliament, bandet til det ikoniske forbildet George Clinton. Der debutplata handlet om beinhard virkelighet, er Loudmouf mer fittepreik og morsomme linjer. Mae kaller koret for en musikalsk befrielse. Et slags frihetsprosjekt der alt er lov, der man kan si hva man vil og gjøre hva man vil. Der feil er riktig. Der en bonuslåt som ble glemt tatt med på skiva, ikke er en kjip feil men en «typisk Loudmouf-ting».Den har blitt tolket av anmelderne, forstått og misforstått. Akkurat på denne tiden ville jeg skille meg ut, både fra graffiti og andre ting. For å skli inn i mengden. Akkurat som det var for ti år siden, kun med unntak av Morgenbladets Topp100 kåring der norske artister plasserte debutplata hans på en 23. plass over tidenes beste norske album. Sånt varmer. Det gjør også den kommende USA-lanseringen av Loudmouf Choir. Uten at det nødvendigvis betyr at Mae har tenkt å dra på noen turné eller gjøre noe større ut av seg. - Den stilen du anla, kom den fra graffiti eller andre ting? - Akkurat på denne tiden ville jeg skille meg ut, både fra graffiti og andre ting. For å skli inn i mengden og ikke skille seg ut. - Hvorfor det? - For å ikke synes så godt. Men det fikk den effekten at når jeg bare var med hiphopere, så skilte jeg meg ihvertfall ut. I de forskjellige miljøene jeg vanka i, var det de fleste som ikke dreiv med hiphop. Men jeg vet ikke hvor gjennomtenkt det var som alt annet. Med musikken er det også mye tilfeldigheter. Jeg tar mye ting som de kommer. Jeg er ikke så flink til å planlegge. - Du har fortsatt et bevisst forhold til stilen din, og rapper om den. - Jada, og de siste årene har jeg blitt veldig interessert i klær. Dama mi synes jeg ser ut som en voksen mann. Jeg prøver å se mest mulig konservativ ut. Jeg liker det. Men det må være bra kvalitet, og bra håndtverk. Det er det samme med mat og vin, det må være bra kvalitet. - Det tok ti år fra du ga ut «Gourmet Garbage» til du ga ut en ny skive. Hvorfor ville du gi ut ny plate? - Jeg vet ikke. Det er det vi gjør, liksom. Det var en periode etter Gourmet Garbage jeg hadde lyst til å slutte med musikk. Jeg følte at det ikke var helt meg. Jeg skjønte at den musikken jeg laget aldri kom til å slå gjennom. Om jeg virkelig satset og trykket trynet mitt fram, hadde jeg sikkert klart det i et par år men etter det er det ingenting igjen. Man kan ikke være liksom-popstjerne til man blir gammel, med mindre man blir virkelig svær. Og det er ikke noe for meg. Folk skjønner at jeg har en halvbroket fortid, men jeg vil ikke være en «gangster». Om jeg hadde blitt kjent så ville alt bare handlet om det. Alle har hatt en trøblete fortid, og det selger jo bra, men jeg er ikke hypp på å være en del av det. Jeg har ikke hatt det vanskelig, jeg kommer ikke fra noe rus-hjem, blitt banka eller vært på barnehjem, som mange av de jeg har vanka med. Om jeg skulle laget musikk som jeg ville at folk skulle like, ville det ikke blitt bra. Det ville ikke blitt autentisk. Jeg tok det valget ganske tidlig, at jeg ikke skulle leve av musikken men av en jobb. Siden 2003 har jeg og Tommy laget en låt i uka. Vi har masse låter å ta av, og det var bare å plukke ut noen og gi det ut. For oss handler det bare om å gi det ut og se hva som skjer. - I tekstene dine skildrer du et Oslo som ikke har blitt skildret før. Hvor tett på virkeligheten ligger du? Mae - En av dem - side 13

14 - I New York rapper de mye om våpen og skyting og sånt, men det trenger ikke å bety at de skyter så mye. Det handler jo om å overdrive, helt klart. Selv om det er en situasjon du vet om, som du nødvendigvis ikke har gjort noe selv, men noen du kjenner har gjort noe, så kan du tegne et bilde på det. På stemningen, miljøet og omgivelsene. Det er jo ekte på en måte, men det er nødvendigvis ikke ordrett på det som har skjedd men det kunne nok skjedd. Mye i rap handler om måten man sier noe. Å klare å si DET. Måten man bygger opp steningene på, måten ordene treffer beaten på, og samtidig har en rot i virkelighet. Men den virkelighetstilnærmingen har forsvunnet helt med Loudmouf. Der er det minst mulig virkelighet. - Mens Mae og Opaque-tekster er tettere på? - Ja, på en måte. Der skal jeg prøve å si noe. Jeg vil ha noe å komme med. Men samtidig er det ofte ikke helt bevisst. Det er ikke det at jeg har en historie jeg vil fortelle når jeg skriver tekster. Hvis jeg skriver sammen med noen andre prøver jeg å ta tak i noe av det de andre skriver. Det er ikke så gjennomtenkt alltid. Det er ikke så ofte at verset har en sammenheng fra begynnelse til slutt. Jeg har heller ikke tid til å sitte hjemme og jobbe med teksten, fra begynnelse til slutt. Jeg skriver i studio, og da er det bare å få ned et vers og få setningsoppbygningen til å bli kul, samtidig som du sier noe kul. Noen morsomme kule ting å si. Ofte er det lite gjennomtenkt Jeg skjønner at det blir mer interessant når det folk føler at det er ekte. og lite gjennomarbeida. Det er det jeg kommer på der og da. - Er det ikke denne spontantieten du misliker når du skriver på norsk? - Jo, men samtidig skjønner jeg at det blir mer interessant når det folk føler at det er ekte. Man bruker jo større ord og lar ting høres større ut. Det er det som er rap. Å bruke store ord og hevde seg selv. Det er sånn det starta: «Jeg er kulere enn deg». Det er mange som er flinke med ord, flinke til å rappe, skriver ting som rimer både her og der, og har masse metaforer, men samtidig så er det ikke noe sjel. Det blir bare kjedelig. - Må rap være ærlig eller ekte? - Nei, det synes jeg ikke. Så lenge det høres kult ut. - Når fengselsbetjenten Rick Ross rapper om å skyte, så er det ok? - Da jeg var liten var jeg opptatt av at ting skulle være ekte, mens nå er det bare underholdning. Alt er lov. Man skaper seg en figur eller en skuespiller. Det er musikken som er viktig. Hvis beaten er kul så trenger ikke rapperen å være så rå. Det viktigste er at du sier noe kult og måten du sier det på. Jeg synes det er viktigere å lage kule låter enn å være flink til å rappe. Alle kan bli flinke til å rappe, det er bare å øve nok. Mange kan bli teknisk flinke, men det er ikke kult nok. Det gir meg ingenting. Det er kjedelig. - Kommer du til å rappe mer på norsk? - Jeg er litt for bastant innimellom, så jeg skal aldri si aldri. Jeg har ingen planer om det, men kommer nok til å gjøre det igjen. - Kommer Opaque tilbake da? - Kanskje et vers her og et vers der på noe TP-greier, men det blir aldri noe Opaque-album igjen. Da må man legge for mye i det. Jeg vil heller være med på et prosjekt med noen andre og legge et vers her og der. n Han trives best i bakgrunnen, sånn var det i begynnelsen og sånn er det også nå. Morten vil stå på scenen, men ikke som seg selv. Han vil rappe, men ikke så alle forstår det. Han vil gi ut plater, men ikke spille konserter. Han vil stikke seg fram, men ikke gi intervjuer. Om så Maes prosjekt er å holde seg i kulissene, har han uansett allerede stukket seg nok fram til å bidra til historiebøkene. n Mae - En av dem - side 14

15 FAKTA Opaque heter egentlig Morten Aasdahl Eliassen. Født 25. september 1976 (altså 36 år) på Ammerud, oppvokst på Furuset, men bor ikke lengre der. Jobber til daglig som selvstendig næringsdrivende. UTGIVELSER Gorumet Garbage, 2001 Lavatory / Difficult to understand, 12, 2004 Camel Toe, 2012 Tjente kroner i Rapper på norsk under aliaset Mae, og er «korleder» i Loudmouf Choir med Tommy Tee, Kennybong og den amerikanske rapperen Sean Price Solodebuterte i 2001 med «Gorumet Garbage» som fikk dårlig mottakelse og solgte minimalt, men har siden blitt omtalt som en moderne klassiker. Ga i år ut «Camel Toe» med gruppa Loudmouf Choir, et slags kompis-kor. Utgivelsen vakte liten eller ingen oppmerksomhet. Lanseres i USA i disse dager. Er en habil vinkjenner og utelukker ikke en framtid i vinens tjeneste. Mae - En av dem - side 15

16 Linje 5 i Groruddalen, like ved Ammerudklubben.