Partiene og partisystemet

Transkript

1 Kapittel 6 Partiene og partisystemet «Representativt demokrati kan ikke fungere ordentlig uten ulike politiske partier. Partiene gir velgerne et redskap til å uttrykke seg ( ) og gir dem ulike politiske alternativer. Likevel er det stor misnøye med politiske partier verden rundt: Partiene mangler velgernes tillit eller lider av institusjonelle problemer.» The International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) Partiene spiller en svært viktig rolle i den politiske styringskjeden, som vi introduserte i forrige kapittel. De er noen av de viktigste bindeleddene mellom folket og de politiske beslutningstakerne. Samtidig ser vi, som i sitatet ovenfor, at mange er bekymret for partienes stilling i vår tid. I dette kapittelet ser vi på partienes roller og utfordringer i det norske demokratiet. Komikerne Johan Golden og Atle Antonsen dannet i år 2000 et politisk parti som het Det Politiske Parti. De stilte lister til stortingsvalget i 2001 og gjorde det godt ved skolevalgene. 79

2 DEL 2 KAPITTEL 6 Partiene og partisystemet Partienes rolle i offentlig politikk Politiske partier er organisasjoner som stiller kandidater ved valg til offentlige politiske organer. Slik prøver de å få innflytelse over samfunnsutviklingen. For partiene er kampen om velgerne starten på kampen om makt og innflytelse. Partiene har to ansikter: det ene rettet mot velgerne i et forsøk på å vinne popularitet og øke maktgrunnlaget sitt, og det andre rettet mot medlemmene i arbeidet med å skape en slagkraftig organisasjon. Det finnes ingen formelle regler for hvilken rolle partiene skal ha i politikken. Likevel kan vi peke på noen viktige funksjoner de har i vår tid. De politiske partiene mobiliserer og rekrutterer, det vil si driver kampanjer for å få tak i velgere og medlemmer til sitt parti sørger for politisk sosialisering, det vil si sprer kunnskap om politisk arbeid, skolerer medlemmene og tillitsvalgte og arbeider for å få fram nye kandidater til politiske verv fungerer som politiske verksteder, det vil si steder der folk med mer eller mindre sammenfallende interesser diskuterer og utvikler planer og strategier formulerer politiske mål, blant annet avdekker problemer og utfordringer i samfunnet og lager prinsipp- og korttidsprogrammer utgjør alternativer ved valg, ved at de konkurrerer med andre partier om velgernes stemmer bidrar til ansvarlig styring av samfunnet, blant annet ved at de sørger for at landet har en regjering Det norske partisystemet i dag Med begrepet partisystem mener vi hvor mange partier det er i et land størrelsesforholdet mellom dem avstanden mellom dem i politiske saker Partisystemet varierer fra land til land og endrer seg over tid. Vi skal se nærmere på det norske partisystemet av i dag. Antall partier Stemmene ved stortingsvalg har i stor grad samlet seg om de samme sju større partiene i en årrekke: Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet. Det finnes også flere mindre partier i Norge, blant dem Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l), som har stilt til valg gjennom Rød Valgallianse og Rødt. Dette partiet har vært representert på Stortinget i 80

3 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 Forholdet mellom partiene har endret seg mye. I mange år var det Høyre og Arbeiderpartiet som var de to store partiene, med Arbeiderpartiet som det desidert største. Nå er Fremskrittspartiet større enn Høyre og av og til på meningsmålingene like stort som Arbeiderpartiet. bare én periode, men har vært med i en rekke kommunestyrer. Kystpartiet ble representert på Stortinget første gang ved valget i Norges Kommunistparti har ikke vært representert på Stortinget siden Størrelse En klar tendens de siste årene er at oppslutningen om partiene ved valg og meningsmålinger svinger voldsomt. En hovedtendens er at velgerne ser ut til å spre seg jevnere mellom de fire fem største partiene. Ved stortingsvalget i 2001 mistet Arbeiderpartiet store velgergrupper. Stortingsvalget i 2005 ga ny framgang, men svingningene viser at det ikke lenger er like selvfølgelig at Arbeiderpartiet skal være betydelig større enn andre partier. I 2005 framsto Fremskrittspartiet som landets nest største parti, mens Høyre gikk sterkt tilbake. Fremskrittspartiet utfordrer i økende grad Høyres tradisjonelle rolle som det ledende partiet på borgerlig side. Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre har de siste tiårene hatt støtte fra bare rundt 4 10 prosent av velgerne. 81

4 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET Politisk avstand Hva så med den politiske avstanden, det vil si graden av uenighet mellom partiene? Partier med en sosialistisk tradisjon utgjør i dag den såkalte venstresiden i politikken, mens vi finner de såkalte borgerlige partiene på høyresiden eller i det såkalte sentrum. Denne inndelingen tar utgangspunkt i partienes tradisjonelle syn på statens rolle og skattenivået. Venstresiden Dagens venstreside snakker ofte om å styrke statens muligheter til å omfordele goder og yte velferdstjenester. En sterk stat er nødvendig for å motvirke de uheldige sidene ved det frie markedet og skape like muligheter for alle, hevder de. Partiene på venstresiden bygger fortsatt på tradisjoner fra marxismen og sosialismen, selv om dette blir stadig mindre tydelig i partier som Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. Derfor er det mer presist å kalle partiene sosialdemokratiske (se side 92). Høyresiden Høyresiden mener at markedet ofte finner de mest effektive løsningene, og at en derfor kan redusere de statlige inntektene fra skatter og avgifter som skal bygge opp et omfattende offentlig tilbud. Privat eiendomsrett og individets frihet står sterkt. Vi finner også ønsker om å styrke kristne verdier og nasjonale særpreg i en del grupper på høyresiden. Høyresiden bygger på tradisjonene fra liberalisme og konservatisme (se side 92). Slik ser det norske partilandskapet ut, ført i pennen av Carl I. Hagen Sentrum Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har tradisjonelt vært en del av høyresiden i norsk politikk. De tre partiene har likevel en rekke standpunkter som plasserer dem mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Derfor kalles de ofte sentrum i norsk politikk. I 1990-årene forsøkte partiene å lansere sentrum som et selvstendig regjeringsalternativ. Noe av bakgrunnen for det var de tre partienes motstand mot EU-medlemskap og vektlegging av miljøvern og distriktenes interesser. Sentrumspartiene omtales ofte som sosialliberale (se side 92). 82

5 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 En politisk fargeskala Venstresiden, høyresiden og sentrum er grove inndelinger. Det kan være nyttig å se for seg en skala, gjerne fargeskala, mellom ytterste «mørkerøde» venstre og ytterste «mørkeblå» høyre. Partiene blir plassert på denne skalaen ut fra hvor mye de skiller seg fra andre partier i ulike spørsmål. Fremskrittspartiet er et parti uten klar tilhørighet på skalaen. De er sterke tilhengere av private løsninger og lave skatter og avgifter, men forsvarer også store statlige overføringer til blant annet omsorg og helse. Politikere fra Fremskrittspartiet plasserer sjelden sitt eget parti på høyre fløy, slik samfunnsforskere, journalister og velgere ofte gjør. Polarisering og motsetninger Ovenfor så vi på det tradisjonelle skillet mellom høyresiden og venstresiden knyttet til synet på statens rolle. Men ofte er det andre stridsspørsmål som får fram forskjellene mellom partiene i vår tid. Det er en skarp front mellom Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse / Rødt ytterst på venstresiden og Fremskrittspartiet på høyresiden. Også Senterpartiet og til dels Kristelig Folkeparti har gått sterkt mot mange av de politiske utspillene fra Fremskrittspartiet. Det er særlig synet på innvandring, kriminalitet, alkohol og privatisering som har skapt de skarpe frontene mot Fremskrittspartiets politikk. Også partiets ønske om å bruke mer av Norges oljeinntekter har ført til hissig debatt. Et annet konfliktområde er Norges forhold til Europa. Hver gang spørsmålet om norsk medlemskap i EU kommer opp, blir motsetningene mellom partiene svært tydelige. Andre saker med klare fronter er synet på miljøvern og statlig støtte til utkantstrøk. En sak som trolig kommer til å skape uro i lang tid framover, er den pågående omorganiseringen av offentlig sektor. Her inntar partiene standpunkter i tråd med den klassiske inndelingen i en venstreside og en høyreside. Uenigheten er stor om hvordan tilbudet til befolkningen kan bedres, samtidig som ordningene blir rimeligst mulig for staten. Ikke minst har organiseringen av den offentlige skolen blitt en viktig del av denne debatten. Alle partiene i dag er enige om at det trengs en robust velferdsstat, men omfanget og organiseringen av velferdsordningene blir fortsatt livlig debattert. Pragmatisk; er man hvis man holder seg til fakta og sak og ønsker å oppnå praktiske resultater i motsetning til å holde seg til spekulasjoner og teorier Mer pragmatiske partier Selv om det fortsatt finnes flere viktige stridsspørsmål i norsk politikk, er forskjellene mellom partiene stadig vanskeligere å få øye på. Hovedtendensen gjennom flere tiår er at partiene både på høyresiden og venstresiden beveger seg inn mot sentrum i politikken. Partiene blir stadig mindre opptatt av sine ideologiske tradisjoner og prinsipper. I stedet legger de vekt på å vinne velgere og finne løsninger på aktuelle samfunnsproblemer. Vi sier at de er mer pragmatiske. Et viktig skille mellom partiene har å gjøre med hvilke sosiale grupper de tradisjonelt representerer. Litt firkantet kan vi si at Senterpartiet har forsvart bøndenes interesser, Arbeiderpartiet har vært industriarbeidernes talerør, og Høyre har stilt seg i spissen for de øverste samfunnslagene. I dag ser vi at 83

6 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET forholdet mellom partiene og spesielle samfunnsgrupper blir stadig løsere. Undersøkelser viser at Arbeiderpartiet og Høyre ofte stemmer likt i viktige saker i Stortinget. Et eksempel er den store pensjonsreformen som ble vedtatt etter et kompromiss mellom de to partiene. Det har dessuten vært stor enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om hovedlinjene i den norske utenrikspolitikken siden den andre verdenskrigen. De innbitte motstanderne vi møter på tv er altså ikke alltid like uenige når konkrete politiske vedtak skal gjøres i Stortinget. Norsk politisk historie: Demokratisering og velferdsstat Da Norge fikk Grunnloven i 1814, var det norske styringssystemet temmelig annerledes enn i vår tid. To trekk er spesielt iøynefallende: Den gangen fantes det ikke partier og kongen hadde i praksis all makt over regjeringen. Norge hadde en nokså selvstendig stilling i unionen med Sverige , men vi var underlagt svensk utenriksstyre og en svensk konge. Embetsmannsstaten I første del av 1800-tallet var de viktigste stillingene både i regjeringen, Stortinget og forvaltningen dominert av noen få velstående familier. Kongen hadde i lang tid, også før 1814, gitt mennene i disse familiene viktige offentlige embetsstillinger som offiserer, biskoper, dommere osv. Disse embetsmennenes dominans i norsk politikk kaller vi gjerne embetsmannsstaten. I 1814 hadde nesten halvparten av alle voksne menn stemmerett, men de folkevalgte embetsmennene gjorde ofte som de ville. De første tiårene etter 1814 var idealet blant norske politikere å være upartiske, frie representanter. De folkevalgte skulle stå fritt til å innta de standpunktene de mente var best for folket og nasjonen uavhengig av andre folkevalgte og strømninger i folket. Samarbeid og allianser mellom politikere ble sett på med mistenksomhet. Det var generell motstand mot formelt samarbeid og partier. Konflikter og nye allianser Utover på 1800-tallet var det stadig flere som mente det var nødvendig å inngå allianser for å få gjennomslag for viktige interesser. Dype konflikter om verdier og interesser lå og gjæret mellom ulike grupper i samfunnet. Spesielt klar var skillelinjen mellom by og land. Selv om bøndene hadde fått stemmerett i 1814, tok det tid før det ble mulig å utfordre den herskende eliten. Først på midten av 1800-tallet begynte bøndene å stemme sine egne inn på Stortinget. Søren Jaabæk utfordret embetsmennenes dominans da han maktet å samle folkevalgte bønder i Bondevennene i 1860-årene. Urbanisering, industrialisering og det økende utdanningsnivået skapte stadig nye grupperinger og fellesskap. Mange kastet seg inn i samfunnsdebatten og hadde sterke ønsker og meninger om statsstyret. Akademikere, som jurister 84

7 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 og ingeniører, var en av gruppene som vokste sterkt i byene. I 1870-årene fikk juristen og stortingsrepresentanten Johan Sverdrup i stand en allianse mellom folkevalgte akademikere og bønder. Hvorfor mente Sverdrup det var nødvendig med en slik allianse? Mange ønsket seg mer effektive politiske organer som ikke bare var prateklubber for de mektige i samfunnet, men var anerkjent av befolkningen. Bøndene ville begrense utgiftene i statsbudsjettet og øke det lokale selvstyret. Akademikere fra byene ville ha økt folkestyre og satsing på utdanning. Begge gruppene ønsket å svekke embetsmennenes makt. Mot dem sto de som ønsket å bevare den sterke kongemakten og embetsmannsstyret. Kong Oscar II og Johan Sverdrup. Kongen ble presset av Stortinget til å utnevne Sverdrup til statsminister i Parlamentarisme og partier I Grunnloven står det at kongen selv skal velge et råd av menn, en praksis som ble fulgt helt til 1880-årene. Det gjorde at Stortinget hadde liten innflytelse over hvem disse statsrådene var, og hvordan de regjerte. I perioden sørget maktfordelingsprinsippet for at kongen og hans utvalgte statsråder ikke hadde adgang til Stortinget. Og Stortinget hadde få muligheter til å drive effektiv kontroll med kongen og regjeringen. Kongen og regjeringen kunne i praksis nekte å gjennomføre vedtak som Stortinget hadde fattet, uten at det fikk særlige konsekvenser. En betydelig del av den politiske makten i Norge var på denne måten samlet hos kongen og hans venner i embetsmannsfamiliene. I 1869 var embetsmennene kommet i mindretall på Stortinget. Da ble det vedtatt at Stortinget skulle møtes årlig. Dette styrket Stortingets politiske rolle betydelig. I 1870-årene ble kong Oscar II og regjeringen hans presset fra skanse til skanse. Stridens kjerne var flere stortingsvedtak om å tvinge regjeringen til å møte for Stortinget. Kongen mente han kunne stoppe dette med et absolutt veto, men det avviste Stortinget. Loven om statsrådenes møterett i Stortinget, i praksis møteplikt, ble vedtatt på tross av kongens motstand. Riksretten straffet statsrådene for å ha gitt kongen råd i strid med Stortingets ønsker. Kort tid etter riksrettsdommen følte kong Oscar II seg presset til å utnevne en regjering som hadde tillit i Stortinget. Johan Sverdrup ble statsminister. Grunnlaget var lagt for parlamentarisme. Gradvis fikk landet en ordning der statsrådene måtte stå ansvarlige for Stortinget, og gå av dersom stortingsflertallet krevde det. Det tok ca. 20 år før parlamentarismen fullt ut ble del av den norske styreformen. Det skjedde først etter 1905, da Norge ble selvstendig. Alliansen til Sverdrup utviklet seg gradvis til partiet 85

8 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET Venstre, formelt opprettet i Venstremotstanderne, miljøet rundt kong Oscar II, samlet seg i det nye partiet Høyre, som ble dannet bare noen måneder etter Venstre. Etter hvert ble Høyre partiet for industri- og kapitaleierne, som ønsket økonomisk frihet og trygghet for investeringene sine. Arbeiderbevegelsen På slutten av 1800-tallet ble det langt flere industriarbeidere, og kravene til bedre lønns- og arbeidsforhold økte. Fagforeninger gikk sammen om å danne Arbeiderpartiet i 1887 elleve år før arbeiderne selv kunne stemme. Først da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, ble arbeiderbevegelsen en viktig politisk kraft. Likevel var det først da valgordningen ble endret i 1919, at partiet fikk så mange stortingsmandater som velgertallet skulle tilsi. Økonomisk uro og frustrasjon over en urettferdig valgordning la grunnlaget for en voldsom radikalisering av Arbeiderpartiet rundt Arbeiderpartiet ble en del av Komintern, Den kommunistiske Internasjonalen, underlagt de nye revolusjonære makthaverne i Sovjetunionen. Men i 1923 gjenvant den moderate fløyen makten i partiet og meldte partiet ut. Den radikale fløyen brøt da ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Arbeiderpartiet etablerte medlemsbaser både i by og bygd. Vi kan si at Arbeiderpartiet sto i opposisjon både til storbøndene på landsbygda og til industrieierne og overklassen i byene. Landbruksinteresser og motkulturer Venstre hadde, gjennom flere kompromisser, klart å holde partiet sammen etter en serie med mindre avskallinger sent på 1800-tallet. Partiet slet med å finne standpunkter som kunne holde de ulike gruppene samlet. Bøndene og skogeierne i Venstre var skeptiske til en fri næringspolitikk, og ønsket å verne om prisnivået på varene sine og sikre statsstøtte til næringene sine. De var også bekymret for at Arbeiderpartiet hadde fått for mye makt på landsbygda. De brøt ut av Venstre og dannet Bondepartiet i Partiet skiftet i 1956 navn til Senterpartiet. Venstre slet også med strid om kultur og moral. Mange var opptatt av de såkalte motkulturene, som la vekt på edruskapspolitikk, landsmål (nynorsk) og lekmannskristendom. Mange av dem brøt i 1933 ut av Venstre og dannet Kristelig Folkeparti. Nøytralitet og revolusjon I 1949 gikk Norge inn i den USA-ledede forsvarsalliansen Nato etter påtrykk fra Arbeiderpartiets ledelse. Arbeiderpartiet var imidlertid delt i synet på Nato og USA. Det var bakgrunnen for at partiet Sosialistisk Folkeparti (fra 1975 Sosialistisk Venstreparti) ble etablert i De hentet medlemmer og velgere fra dem som ønsket ny utenrikspolitikk og økt sosial utjevning. Venstresiden i norsk politikk ble i 1973 utvidet med Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l), et revolusjonært, sosialistisk parti. Nøytralitet; er en stats posisjon ved krig mellom stater som er definert i Folkeretten. 86

9 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 Mot skatter og reguleringer I 1973 samlet Anders Lange en gruppe som kalte seg Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det var i utgangspunktet et rent protestparti med front mot statlige reguleringer og høye skatter og avgifter. Partiets nestleder var Carl I. Hagen. Han bygde opp partiorganisasjonen og var partiets leder da det i 1977 skiftet navn til Fremskrittspartiet. Fra stabil topartistat til ustabil flerpartistat En oversikt over hovedfasene i vårt lands nyere politiske historie kan se slik ut: Topartistat, : De to nokså jevnstore partiene Venstre og Høyre vekslet mellom å ha regjeringsmakt. Ustabil flerpartistat, : Arbeiderpartiet vokste seg sterkere, men vant stor oppslutning først da stemmeretten ble utvidet i 1898 og 1913 og valgordningen ble endret i Første forsøk på å danne regjering i 1928 endte med mistillit fra Stortinget, etterfulgt av hyppige regjeringsskifter mellom Venstre og Høyre. Den økonomiske krisen ga stor oppslutning om Arbeiderpartiet i 1930-årene, og i 1935 overtok partiet regjeringsmakten etter at det hadde sikret seg Bondepartiets støtte i det såkalte kriseforliket. Det ble altså bygd bro over det tidligere gapet mellom det sosialistiske Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene, blant dem Bondepartiet. Høyre utviklet seg i løpet av denne perioden fra å være en beskytter av konge, regjering og embetsmenn til å bli en representant for kapitaleiere og arbeidsgivere. «Ettpartistat» : I mange tiår var Arbeiderpartiet den dominerende maktfaktoren i norsk politikk med regjeringsmakt i det meste av perioden , men ble i økende grad utfordret av partiene på høyresiden. Arbeiderpartiet mistet flertallet på Stortinget i Borgerlig samarbeid og høyrebølge : En kortlivet borgerlig regjering i 1963 la grunnlaget for at Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre dannet en mer varig regjering fra 1965 til Stor framgang for borgerlige partier fra rundt 1980 resulterte i borgerlig regjeringssamarbeid ledet av Høyre i midten av 1980-årene. Arbeiderpartiet lå stort sett langt unna oppslutningen fra 1940-, og 1960-årene, men fikk likevel regjeringsmakt flere ganger, selv om det var borgerlig flertall på Stortinget. Ustabilitet og borgerlig splittelse 1990 : Til tross for borgerlige regjeringer ( , , ) er denne perioden preget av splittelse på borgerlig side. Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre har alle hatt regjeringsmakt i ulike borgerlige koalisjonsregjeringer. Fremskrittspartiets framgang bidro imidlertid til å splitte den borgerlige siden: Kristelig Folkeparti avviste formelt samarbeid. I Høyre ønsket mange å åpne for et tettere samarbeid med Fremskrittspartiet, som per 2007 er det eneste av de store norske partiene som ikke har sittet i regjering. Et annet uttrykk for den borgerlige splittelsen var Senterpartiets regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i en flertallsregjering fra høsten

10 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET Partiene som organisasjoner Melder du deg inn i et parti, blir du medlem i et lokallag i en by, en kommune eller en bydel. Lokallaget er underlagt fylkeslaget. Det er lokallagene og fylkeslagene som deltar i det daglige politiske arbeidet i kommuner og fylker landet rundt. De peker ut (nominerer) også kandidatene som skal konkurrere om plassene i kommunestyrene, fylkestingene og Stortinget. Lokallag og fylkeslag peker dessuten ut delegater (representanter) som skal delta på partiets landsmøte, som vanligvis blir holdt annethvert år. Landsmøtet er partiets øverste myndighet. Her blir partiprogrammene vedtatt. Samtidig velger landsmøtet et landsstyre, et sentralstyre og en partiledelse med partileder og nestledere. Disse tre organene får fullmakt til å styre partiet mellom landsmøtene. Et parti har dessuten et sekretariat, som koordinerer det daglige praktiske organisasjonsarbeidet. Dette kontoret blir ledet av en landsmøtevalgt partisekretær. De fleste partiene har svært selvbevisste ungdomsavdelinger. AUF er Arbeiderpartiets ungdomsgruppe, Sosialistisk Venstreparti har SU, mens på høyresiden finner vi Unge Høyre, Kristelig Folkepartis Ungdom, Senterungdommen, Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom. Partiene har for lengst lært seg å leve med at ungdomspartiene ofte er mer ideologiske, idealistiske og gjerne noe frekkere i stilen enn moderpartiet. AUFs åpne motstand mot både EU og gasskraftverk har ikke gjort det lettere for partiledelsen når den skal ut og argumentere for sitt ja i begge disse sakene. Det har lenge vært diskutert om partiene blir så dominert av eliten i partiet at det er vanskelig for vanlige medlemmer å nå fram med sine interesser og synspunkter. Mange er redde for at partiledelsen gradvis har mistet kontakten med vanlige velgere og medlemmenes hverdag. AUF har leir på Utøya hver sommer. Det er tradisjon for at statsministeren tar seg en tur dit. Fra masseparti til nettverksparti? Partiene har tradisjonelt hatt ulik organisasjon og strategi. Arbeiderpartiet og Høyre har framstått som typiske massepartier. Slike partier har ofte høye medlemstall og en sterk og aktiv partiorganisasjon. Andre blir omtalt som interessepartier, som prioriterer interessene til én gruppe velgere på et spesielt saksområde. Senterpartiet blir ofte nevnt som eksempel. Kristelig Folkeparti får ofte merkelappen livssynsparti. Enkelte partiforskere har påstått at alle de norske partiene i større eller mindre grad går i retning av å bli det vi kan kalle nettverkspartier. I slike partier er målet først og fremst å vinne velgere, ikke å styrke partiorganisasjonen. Middelet er en handlekraftig og profesjonell partielite. Her er det spesielt viktig å ha ledere som gjør seg godt i mediene. Både medlemmer og andre kan ha innflytelse i et nettverksparti, gjerne gjennom personlige kontakter, uformelle kanaler og nettverk. Derfor er det ikke noe absolutt skille mellom medlemmer og ikke-medlemmer i slike nettverkspartier. Partiorganisasjonen blir et sted der en meisler ut ideer og mediestrategier. Her løfter en fram morgendagens politiske ledere og driller dem til innsats i 88

11 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 Partienes finansiering Partiorganisasjonene finansieres i hovedsak på tre måter. Det kan skje ved statlige tilskudd. Partiene får offentlig støtte ut fra velgeroppslutningen ved siste stortingsvalg. De må imidlertid ha fått over 2,5 prosent av stemmene for å være kvalifisert til statlig støtte. Stadig større andel av partienes finansiering kommer gjennom offentlig støtte. (I 2006 utgjorde det statlige tilskuddet tre firedeler av inntektene.); ved medlemskontingent. Partimedlemmene betaler kontingent, men medlemmene blir stadig færre i de fleste partier. Senterpartiet er det eneste partiet der kontingenten utgjør en betydelig del av partiets finansiering; ved støtte fra organisasjoner og bedrifter. Arbeiderpartiet mottar støtte fra LO, og Høyre fra ulike deler av det private næringslivet. Oversikt over partienes inntekter i 2006 (kilde: SSB) I alt Kristelig Folkeparti Venstre Sosialistisk Venstreparti Høyre Det norske Arbeiderparti Fremskrittspartiet Senterpartiet Rød Valgallianse

12 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET mediene. Arbeidet for og med partimedlemmene kommer i andre rekke. De tradisjonelle tungrodde, interne beslutningsprosessene blir sett på som uheldige og unødvendige. Vi kan se på nettverkspartiet som partienes reaksjon på medienes økende betydning, nye kontaktformer gjennom Internett og nedgangen i medlemstall i mange av partiene. Konklusjonen i Makt- og demokratiutredningens bok Hva skjer med partiene? er at ideen om nettverkspartiet ikke helt har slått igjennom i Norge ennå. Forfatterne analyserer det indre livet i dagens norske partier og peker på at det fortsatt finnes klare trekk av massepartiet i dem: Aktiviteten innad i partiene holder seg nokså høy, og landsmøtet beholder sin plass som politisk arena. Medlemmene er dessuten fortsatt opptatt av partiets tradisjonelle sosiale basis, at Arbeiderpartiet er for arbeiderklassen, Senterpartiet for primærnæringene, osv. Forfatternes konklusjon er at partiene som organisasjoner holder seg overraskende stabile, men «utfordres av elementer fra nettverkspartiet». Fra partilederdebatt i NRK. I nettverkspartiet er det viktig med ledere som gjør seg godt i mediene. 90

13 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 Partimedlemskap Rundt åtte prosent av Norges befolkning er medlem i et parti (2005). For alle partier er det en fordel å ha så mange medlemmer som mulig. Det skyldes ikke først og fremst inntektene som partiet får gjennom medlemskontingenten. Medlemmer gir styrke av flere grunner: Det å ha mange medlemmer legitimerer partiets politikk. Mange medlemmer er synonymt med stor popularitet og kan dermed øke muligheten for gjennomslagskraft i politikken. Medlemmene kan brukes som opinionsledere i nærmiljøet ved at de «kringkaster» partiets program og overbeviser usikre velgere. Arbeidsinnsatsen fra aktive medlemmer utgjør en viktig del av partiets strategi for å kapre nye velgere. Særlig før valgene aktiviseres medlemmene til å stå på stand og gå på hjemmebesøk til potensielle velgere. Medlemskap i politiske partier SV Ap Sp KrF V H FrP Kilde: De politiske partienes organisasjonssekretærer. Ulik fortolkningspraksis partiene imellom gjør det i enkelte tilfeller vanskelig å sammenligne tallene med hverandre. Kilde: 91

14 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET Ideologier og tankeretninger Ideologier er helhetlige tanker om hvordan samfunnet bør være. I vår tid er partiene selv tilsynelatende stadig mindre opptatt av sitt ideologiske grunnlag. Likevel kan det være nyttig med en kortfattet oversikt over viktige tradisjoner, ikke minst fordi begreper som liberalisme og sosialisme fortsatt dukker opp i samfunnsdebatten. Liberalismen vokste fram på 1700-tallet som en front mot den eneveldige kongemakten. Som det går fram av ordet, la liberalismen vekt på individenes frihet og rettigheter overfor kongemakt og statsmakt. Det utviklet seg raskt et skille mellom dem som først og fremst var opptatt av økonomisk frihet, økonomisk liberalisme, og dem som var opptatt av individuelle rettigheter, som ytringsfrihet og religionsfrihet, politisk liberalisme. Liberalistiske tanker stod sentralt i den etter hvert så blodige franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet og fikk økende betydning utover på 1800-tallet. Mange liberalister ble skremt av den voksende fattigdommen og urettferdigheten som industrisamfunnet og urbaniseringen førte med seg. Nye tanker om at staten ikke bare måtte fremme frihet, men også arbeide for sosiale tiltak for de vanskeligst stilte, førte fram mot det som blir kalt sosialliberalisme. Mange fryktet at liberalismen gikk for langt i å avfeie tradisjonelle prinsipper og verdier. Derfor fremmet enkelte politiske tenkere en form for konservatisme (av konservere = bevare), som var opptatt av å ta vare på viktige verdier knyttet til kongestyre, eiendomsrett og religion. Etter hvert som samfunnet ble industrialisert, ble både konservatisme og liberalisme knyttet til den nye overklassen i byene, borgerskapet. De to retningene ble dermed kalt borgerlige ideologier. Industrieierne og de andre gruppene i borgerskapet ble utfordret av arbeiderklassens ideer om klassekamp og sosialisme. I sosialismen er målet et samfunn uten utbytting (økonomisk utnytting) og store økonomiske og sosiale forskjeller. Enkelte mente at veien til sosialismen gikk gjennom kommunisme: Arbeiderne måtte gjøre revolusjon og innføre et midlertidig diktatur med full statlig kontroll (totalitær stat) for å renske ut fiendene sine og forberede overgangen til et klasseløst samfunn. Andre beholdt sosialismen som et ideal, men foretrakk å arbeide gjennom folkevalgte organer for å få gjennomført reformer som gradvis ville skape bedre forhold for arbeiderklassen. Denne retningen innenfor sosialismen kan vi kalle sosialdemokratisk. I mellomkrigstiden vokste fascismen fram som en borgerlig reaksjon mot den økende betydningen kommunismen fikk etter den første verdenskrigen. En måtte erstatte tidens klassekamp og splittelse med et sterkt nasjonalt fellesskap, mente fascistene. De foraktet demokratiet, ettersom partienes stadige kamp om velgere splittet nasjonen. Kampen for nasjonens ære og enhet overskygget alt. Fascistene krevde at folket samlet seg under én lederskikkelse, en fører, som baserte makten sin på full lydighet og disiplin fra massene. Målet var en totalitær stat der staten hadde full kontroll over alle deler av samfunnet. Makthaverne praktiserte ensretting og voldelig undertrykking og forfølgelse av meningsmotstandere. De gikk også inn for sterk statlig styring med økonomien. Den italienske fascismen i mellomkrigstiden er kjent blant annet for sin korporativisme, det vil si at staten kontrollerte næringslivet og organisasjonene ved å knytte dem til styringsorganene. Den tyske fascismen, nazismen ( ), er kjennetegnet blant annet av en aggressiv rasisme, som særlig var rettet mot jødene. 92

15 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 forum Er partiene styrket eller svekket? Medlemstallet i de fleste av de norske partiene gikk markert tilbake i 1990-årene, og mange har lett etter forklaringer. Medlemsflukten har skjedd samtidig med at mediene har blitt viktigere i politikken. Som vi skal se i kapittel 14, er det i vår tid avgjørende å framstå med kraft og troverdighet i mediene dersom en skal vinne velgere. Makten vinnes gjennom ledernes medieinnsats de siste intense dagene før valget, blir det hevdet. Mange synes derfor at det ikke lenger er like meningsfullt å bruke krefter på tidkrevende partiarbeid. Som vi skal se nærmere på senere i boka, velger mange i vår tid å engasjere seg i kortvarige aksjoner framfor langsiktig, forpliktende politisk arbeid. De tradisjonelle beslutningsrutinene i partiorganisasjonen er ofte langsomme og omstendelige. Dette passer ikke inn i en medieregissert politikk med raske sceneskifter og pågående journalister, blir det hevdet. Enkelte mener også at medienes behov for å forsterke motsetningene mellom partiene og frontfigurene deres svekker folks tillit til partiene. Statsstøtte gir mer profesjonelle partier Likevel er det for tidlig å gravlegge partiene som politiske organisasjoner. Enkelte samfunnsforskere minner om at partiene på mange måter også er styrket de siste tjue årene. Det kommer ikke minst av at partiene siden 1970 har mottatt statsstøtte. For alle partiene utgjør denne støtten godt over halvparten av inntektene. Slik har det vært mulig å øke antallet heltidspolitikere, profesjonalisere sekretariatet og styrke partienes evne til å utrede og planlegge saker. Som organisasjoner framstår partiene altså som langt mer robuste og profesjonelle enn for noen tiår siden. Dessuten så vi tidligere i kapittelet at de gjenværende medlemmene tilsynelatende makter å holde liv i mange av prosedyrene og medlemsaktivitetene som vi kjenner fra massepartiets tid. Partier uten bakkekontakt? Knut Heidar, som er professor i statsvitenskap, ser en fare ved at partiorganisasjonen blir styrket med flere fast ansatte, samtidig som medlemstallet stuper. Han konkluderer med at «folkestyret blir i større grad et elitestyre». Heidar mener altså at partiene mer og mer blir styringsredskaper for de mektigste i samfunnet i stedet for et sted der vanlige folk får fram meningene sine. Han foreslår at partiene åpner dørene mot samfunnet igjen: «Partiene må søke allianser med andre grupper i samfunnet gjennom kontakt med aksjonsgrupper, velforeninger og idrettslag. De må oppsøke velgerne aktivt der de jobber og handler, ikke invitere til tradisjonelle møter.» Likevel understreker Heidar at partiene fremdeles er et instrument som formidler meninger og krav fra brede grupper i det norske samfunnet. De kan dermed fortsatt til en viss grad fungere som en motvekt mot den elitedominerte debatten i mediene og de mektige lobbyistene og pressgruppene som markerer seg i enkeltsaker. Øyvind Østerud, lederen for Makt- og demokratiutredningen, har hevdet at de politiske partiene har mistet betydning i den politiske beslutningsprosessen, mens organisasjoner som Bellona ser ut til å spille en stadig viktigere rolle. Han viser til at én enkelt sak i dag ofte er nok til at store velgergrupper svinger fra ett parti til et annet. Ustabiliteten rår, og partiene makter ikke å tilpasse seg denne utviklingen raskt nok, hevder han. Kan vi se for oss et moderne demokrati uten partier? Velgerne trenger klare alternativer ved valgene, og det er ikke lett å se hvordan 93

16 DEL 2 KAPITTEL 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET tenk over Er det på tide at partiene i Norge slår seg sammen til to tre store partier? Vil det være flest fordeler eller ulemper med å få et eget ungdomsparti? dette skal bli ivaretatt uten partier i en eller annen form. Spørsmålet blir kanskje heller hva slags partier vi vil få i framtiden. Kanskje kan vi få et økende innslag av partier som er spunnet rundt enkeltpersoner, der selve partiorganisasjonen ender som en heiagjeng for en karismatisk leder. Hvorfor blir forskjellene mindre? Mange synes det blir stadig vanskeligere å oppfatte forskjellene mellom partiene. Trolig er forklaringen at alle de norske partiene er midt inne i en grunnleggende forvandling, fra å være talerør for spesielle ideologier og sosiale grupper til å bli konkurrenter om de samme velgerne. Spørreundersøkelser viser at flesteparten av velgerne har synspunkter som tilsvarer det midterste området på venstre høyre-skalaen. De vil ha både en robust velferdsstat og et åpent marked, balanse mellom en sterk stat og private løsninger. De siste tiårene har vi sett hvordan partiene gradvis har endret profil for å fange velgere i dette politiske sentrumsområdet. Det er ikke lenger lett å skille ut en klar arbeiderklasse, en middelklasse eller et storborgerskap blant velgerne. Velgerne føler ikke lenger noen klar tilknytning til sosiale lag eller klasser. De utgjør i dag en mer eller mindre enhetlig gruppe forbrukere av private og offentlige goder. Gamle forskjeller er visket ut, og velgerne har blitt mer like. Partienes forvandling er bare et speilbilde av denne utviklingen, blir det hevdet. Benito Mussolini og Adolf Hitler. Begge la stor vekt på partiet. Mussolini og fascisistene i Italia ønsket en sterk, korporativ stat (se rammetekst side 92) 94

17 Kapittel 6 PARTIENE OG PARTISYSTEMET DEL 2 Repetisjonsoppgaver 1 Hva er et parti? 2 Hvilke funksjoner har partiene i politikken? 3 Hva mener vi med at partiene bygger på ulike ideologier og sosiale grupper? Gi eksempler. 4 Hva mener vi med et partisystem? 5 Hva har skjedd med størrelsesforholdet mellom partiene de siste årene? 6 Hvordan deler vi inn partiene på den tradisjonelle høyre venstre-skalaen? 7 Forklar hva som kjennetegner partier til venstre, til høyre og i sentrum på skalaen. 8 Hvor finner vi de største motpolene i norsk politikk? 9 Hva mener vi med at partiene er blitt mer pragmatiske? 10 Forklar hvordan tittelen «Fra stabil topartistat til ustabil flerpartistat» beskriver partiutviklingen fra slutten av 1800-tallet fram til i dag. 11 Hvordan er partiene organisert? 12 Hva er det øverste organet i partiene? 13 Hvor får partiene inntektene sine fra? 14 Hva mener vi med betegnelsene masseparti og nettverksparti? 15 Hva har skjedd med tallet på partimedlemmer? 16 Hvordan kan vi forklare at partiene ser ut til å bli mer og mer like? Arbeidsoppgaver 1 Drøft om den politiske høyre venstre-aksen gir et fullstendig bilde av forskjellene mellom partiene. 2 Partiene blir på mange vis mer og mer like. Ta utgangspunkt i de årsakene som er presentert i boka, og prøv å trekke inn egne forslag til forklaringer. Hvilke følger kan denne utviklingen få? 3 Sett opp argumenter for og imot at vi bør innføre reformer, for eksempel i valgordningen, som gir oss bare to partier her i landet. 4 Finn fram til fem tiltak som partiene kan sette i verk for å motvirke lav valgdeltakelse og synkende medlemstall, både generelt og blant ungdom spesielt. 5 Skriv et innlegg med tittelen: «Er det partienes egen skyld at ungdommene ikke melder seg inn?» 6 Pek på fordeler og ulemper ved at partienes ledelse blir stadig mer profesjonell og knyttet til andre eliter i samfunnet. 7 Lag en diskusjon mellom en samfunnsforsker som mener at partiene er styrket, og en som mener at de er svekket de siste tiårene. 8 Arranger en diskusjon i klassen: «Trenger vi partier?» 9 Diskuter hvorfor enkelte partier ikke har så stort fall i medlemstall som andre. 10 Finn argumenter for og imot at partiene bør få økonomiske tilskudd fra staten basert på andel stemmer i siste stortingsvalg, slik praksis er i dag. 95