Møte med Barnevoldsutvalget, BLD 25.april 2016

Transkript

1 1 Møte med Barnevoldsutvalget, BLD 25.april 2016 Fra NSF møter: Nina Granum Lycke fra Barnesykepleierforbundet Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver i Fag- og helsepolitisk avdeling, med folkehelse som hovedfelt. NSF har i høringsuttalelse støttet forslaget om å gi utvalget tilgang til taushetsbelagt informasjon. Vi pekte på betydningen av at det utarbeides og gis grundig informasjon til aktuelt helsepersonell og andre aktører om fritak fra lovpålagt taushetsplikt i dette spesielle tilfellet. Erfaringsmessig er dette forhold som ofte skaper usikkerhet og mange spørsmål blant ansatte, knyttet til hvordan taushetsplikt og opplysningsrett skal håndteres. En del av det vi spiller inn i dag, påpekte vi i høring i Justiskomiteen 15.mars, vedrørende Representantforslag 52 S ( ) - om tiltak for å hindre at taushetsplikt og regelverk står i veien for et godt tilbud til volds- og overgrepsutsatte barn. Der påpekte vi også at representantforslagene må sees i lys av det arbeidet Barnevoldsutvalget skal gjøre. NSF har ellers gitt en rekke høringsuttalelser til barnelov, barnevernlov, utredninger og annet som vedrører vold og overgrep mot barn. Hva er deres analyse av utfordringene knyttet til avdekking, forebygging og forhindring av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn? Herunder samordning mellom tjenester til barn og unge. Kunnskap, opplæring og samarbeid Forebyggingsdelen ivaretas i stor grad av helsesøstre via helsestasjon- og skolehelsetjenesten. De har hatt eget møte med dere, slik at vi i liten grad belyser det i dag. Vi vil si noe om jordmors innsats i forhold til tidlig forebygging. Det er store utfordringer både i somatisk og psykisk spesialisthelsetjeneste knyttet til det å avdekke vold og seksuelle overgrep. Man er redd for å ødelegge behandlingsalliansen, man er redd for å komme i konflikt med foresatte, man tror man må være sikker i sin sak og man har ingen å diskutere sine observasjoner med. Kanskje er det uenighet blant personalet, og mange sykepleiere opplever at de ikke kan være uenige med Pasientansvarlig lege. Det som oppleves som aller vanskeligst i arbeidet med å oppdage og hjelpe barn utsatt for vold og overgrep er at det i spesialisthelsetjenesten mangler arenaer for utveksling av informasjon og mulighet til å snakke sammen på tvers av profesjoner og etater. Dette gjør at ingen sitter med det helhetlige bildet av barnets og familiens situasjon. Vi jobber alle stykkevis og delt med vår lille flik av viten. Når mistanken er vekket står man ofte i grenseland mellom etterforskning og behandling/helsehjelp. Mange opplever det som vanskelig å vite hvor langt man kan/skal gå. Hvor sikker må man være, før

2 2 man varsler politi. Hvem skal sjekke ut om historien til foreldrene kan stemme? I tillegg til veiledere og prosedyrer som finnes 1, mener vi at man må ha strukturert opplæring, praktiske øvelser og temaet må jevnlig tas opp. Man bør systematisk drøfte konkrete saker i avdelingen, slik at man får belyst aktuelle problemstillinger. Det er også viktig å skape felles arenaer for opplæring og dialog rundt disse temaene, for tjenester som kommer tett på barn og familier; helsestasjon- og skolehelsetjenesten, jordmortjeneste i kommunene, barnevern, barneavdelinger og føde- og barselavdelinger. NSF mener det må iverksettes tiltak som øker kunnskapen om og riktig anvendelse av regelverket, samt tiltak for å bedre informasjonsflyten og samarbeidet mellom de ulike etatene. Dette er slik vi vurderer det de viktigste tiltakene for å styrke forebygging, avdekking og god oppfølging av volds- og overgrepssaker mot barn og unge. Vi mener dagens lov- og regelverk i all hovedsak er godt nok. Det hjelper lite om lovverket tydeliggjøres og samordnes hvis ikke de som jobber med barn og unge kjenner lovverket, er trygge på anvendelsen av det og har gode rutiner for hvordan gå fram i saker om vold og overgrep. NSF mener at opplæring må sikres både gjennom profesjonsutdanningene, gjennom kurs og etterutdanning i regi av helsemyndighetene og som et ledd i den enkelte virksomhets internkontroll. Opplæring må skje systematisk og kontinuerlig også i praksisfeltet, gjennom både teori, dialog/refleksjon og veiledning. Mulighetene for anonym drøfting kan bidra til økt trygghet og handlingskompetanse. Det kan også medføre at flere saker og ikke minst de riktige sakene meldes. Da må det legges praktisk til rette for slik drøfting og samhandling. Familiens hus er en god organisatorisk samarbeidsmodell for kommunene, som bør videreutvikles og bygges ut i langt flere kommuner. I Familiens Hus har også spesialisthelsetjenesten en rolle, både i veiledning av personale og i arbeid med konkrete saker. Det kan være en velegnet arena for felles kompetanseheving. Evalueringen av forsøket med familiesentermodellen 2 viste at den blant annet førte til tidligere oppdaging og handtering av familievold enn det som ellers er vanlig. Vi etterlyser derfor tydeligere føringer fra sentrale myndigheter på innføring av denne samarbeidsmodellen. Det er en svakhet at det i Norge ikke finnes overgrepsmottak for utsatte barn. Utsatte barn kommer nå i barnemottakene rundt omkring på landets barneavdelinger. De gjør en god jobb, men det er krevende for personalet å gjøre dette arbeidet når de har svært lite praktisk øvelse (det er heldigvis ikke så ofte det skjer akutte overgrep mot barn). Det er betenkelig at de barna som kanskje trenger mest akutt hjelp og er i behov for sporsikring, ikke møter det mest trenede personalet. For å kunne avdekke vold mot barn tidligst mulig, må sykehusene ha tilgjengelig barnefaglig kompetanse, med lav terskel for å legge inn barn ved mistanke. Det må med andre ord være kompetanse i alle ledd, men noe ulikt vektet

3 3 Taushetsplikt Taushetsplikten er helt sentral for tilliten mellom den enkelte pasient og helsepersonell. På lengre sikt bidrar taushetsplikten til at befolkningen tør å oppsøke helsepersonell og å gi opplysninger de ellers nødig gir fra seg. Taushetsplikten er personlig, og brudd på den er straffesanksjonert 3. NSF har en bekymring for at den profesjonsbaserte taushetsplikten er i ferd med å uthules, og at man i den gode hensikt -enklere tverrfaglig samarbeid- tilsidesetter viktige prinsipper for ivaretakelse av taushet om sensitive personopplysninger. Når man først har fått mistanke om at et barn utsettes for vold og overgrep ser vi at svært mange er redd for å bryte taushetsplikten. Lov om taushetsplikt tolkes forskjellig fra person til person både i helsetjenesten og i barnevernstjenesten. Dette er et stort hinder for å hjelpe utsatte barn ut av en voldelig omsorgssituasjon. Manglende arenaer for å diskutere og utveksle informasjon uten å begrenses av de ulike profesjoners taushetsplikt oppleves hemmende. Taushetsplikten må balanseres mot behovet for å kunne melde og samarbeide om saker med vold og overgrep mot barn og unge. Dagens lovbestemmelser gir klare regler for opplysningsplikt, og muligheter for å fravike taushetsplikten blant annet gjennom samtykke og «når tungtveiende private interesser gjør det rettmessig». Avvergelsesplikten fremstår nok for mange noe mer uklar. Skal lovverket eller deler av dette endres, mener NSF at en presisering av den individuelle opplysningsplikten, og avvergelsesplikten kan være hensiktsmessig. Hvordan opplever sykepleiere sin rolle og arbeidsvilkår knyttet til tematikken? Har dere de nødvendige virkemidlene til å avdekke vold mot barn? Barnesykepleiere, helsesøstre, jordmødre og psykiatriske sykepleiere er de blant våre grupper som oftest møter utfordringer knyttet til temaet vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Helsesøstres rolle har dere tidligere fått belyst. Jordmødre kan gjennom svangerskapsomsorgen fange opp vold mot mor. Forebyggende tiltak med tett oppfølging av sårbare gravide er nødvendig for å hindre at barn fødes inn i vold. Barns oppvekstsvilkår kan bedres gjennom tidlig innsats i svangerskapet til utsatte grupper. Jordmødres arbeid under svangerskapet med å styrke sårbare familier og forberede dem på foreldrerollen står sentralt i dette arbeidet. Alle gravide skal i dag få spørsmål om vold under svangerskapet av jordmor, og om andre forhold som er vanskelige på hjemmebane. Hvis mor har vært utsatt for vold nå eller tidligere i livet vet vi at dette gir økt risiko for voldsbruk. Jordmødre skal også spørre, allerede på hjemmebesøket like etter fødsel, hvordan mødre og fedre takler sinne og irritasjon fordi babyen for eksempel gråter. Dette følges så opp av helsesøstre på neste hjemmebesøk og påfølgende konsultasjoner i helsestasjonen og i skolehelsetjenesten. Barnesykepleiere er i en unik posisjon til å oppdage barnemishandling. De er store deler av døgnet rundt familien når barnet er innlagt i sykehus/hjemmesykehus, og sykepleiere oppfattes ofte av foresatte som mindre truende. Foresatte kan være mer seg selv, og manglende omsorgsevne/overgrep kan lettere oppdages. NSF erfarer at selv om det finnes gode veiledere og prosedyrer så er det krevende for den enkelte i 3 Juss for helsesøstre, 3.utgave 2012,

4 4 hjelpeapparatet, når disse skal omsettes i praktisk handling. Dette skyldes i stor grad mangel på kunnskap og manglende handlingskompetanse og trygghet. Sykepleiere har svært lite undervisning om vold og overgrep under utdanningen. Et eksempel: Alle sykepleiestudenter som har praksis på barneavdelingene i OUS får en times innføring i tematikken. Det er for lite ifht å faktisk vite hva man skal se etter og hvilke tiltak man skal iverksette, og det er for lite til å gjøre sykepleierne trygge nok til å stå i situasjonen. Barnesykepleiere opplever også ofte sin rolle underordnet legene. Det er legene som til syvende og sist bestemmer. Selv om de fleste sykepleiere er klar over sin selvstendige plikt til å melde bekymring til barnevernstjenesten, oppleves det vanskelig å gå i mot Pasientansvarlig lege(pas). De viktigste virkemidlene er ikke standardiserte kartlegginger for å avdekke vold og overgrep, men styrket kompetanse gjennom bachelor- og masterutdanningene, kontinuerlig opplæring i praksis (svært mye læring skjer på arbeidsstedet), tid til refleksjon og veiledning slik at man opparbeider trygghet på hva man skal se etter og hvordan man skal agere. Avdelingene/enhetene må ha gode prosedyrer som er innarbeidet hos hver enkelt ansatt. Regelmessige «kriseøvelser» for å være forberedt når en sak dukker opp, kan være en ide. Det må være bemanningsmessige ressurser og tid til å kunne observere barn og familie i samspill under opphold i avdelingen (eller i hjemmet når tilbud om hjemmesykehus). Bestemmelser i eks. barnevernlov, pasient- og brukerrettighetslov som direkte berører disse temaene, bør enkelt gjenfinnes i helsepersonell-loven. Det kan også være hensiktsmessig å tydeliggjøre i profesjonslovverket at rutiner for melding og opplysninger skal inngå som en del av virksomhetens internkontroll, og slik er et tydelig lederansvar. Hva slags erfaringer har dere med meldeplikt til barnevernet og samarbeid med barnevernet i etterkant av melding? Når barnesykepleiere sender bekymringsmelding, er som regel samarbeidet med barnevernet bra. De tar meldingen på alvor, og vi får skriftlig tilbakemelding om at meldingen er mottatt. Det er store forskjeller på hvordan videre samarbeid med barnevernet fungerer. I noen saker er det mye dialog (kanskje mest der barnet har store medisinske behov), og barneavdelingen blir informert om videre saksgang og hvilke tiltak som iverksettes. Dessverre oppleves det fortsatt for ofte at melder ikke får noe informasjon, og at barnevernstjenesten tilsynelatende ikke er interessert i å diskutere situasjonen rundt barnet videre. Avslutningsvis Kompleksiteten i slike saker må ikke undervurderes, og det er ofte elementer av skjønn som ingen lover eller prosedyrer fullt ut kan dekke. Vi tar med noen eksempler for å illustrere dette. Eksempel 1: Pike 13 mnd kommer inn med store hodeskader. Far forteller at barnet har falt fra egen høyde, slått seg mot bordet. Sykepleier tar seg av foreldre mens barnet blir operert, hører på de og er tilgjengelig for dem. Barnet blir operert, og ligger da på respirator i ettertid, og sykepleier ser tydelige blåmerker på thorax etter at noen har holdt hardt rundt kroppen. Sykepleier tar bilder av disse blåmerkene og gir som bevis. Det blir tatt rtg av jente som viser gamle brudd. Barnet har antagelig vært utsatt for «shaking baby syndrome» og tidligere mishandlingshendelser. Lege kontakter politi, og foreldrene blir arrestert.

5 5 Det er ikke forenlig med slike skader etter fall fra egen høyde. Burde det i mottakssammenheng vært stilt spørsmål om hendelsesforløpet? Eksempel 2: I kirurgisk avdeling kommer det inn søsken med sirkulære brannsår på begge føtter. Relativt store barn, 3-8 år. Det er sagt at barna har lekt med vann i badekaret. Det blir lang tid med sårskift, transplantasjoner, og mye smerter. Det blir aldri stilt spørsmål til historien om hvordan disse barna fikk sårene. Legene tok dette aldri opp, barna blir sendt hjem med foreldrene. Sirkulære skader kommer som oftest etter å ha bli holdt nede i varmt vann, ellers drar barna opp bena på refleks og det vil være mere sprutskader, enn rene sårkanter. Dette var utenlandske foreldre, har vi andre grenser når det gjelder barn av annen etnisk opprinnelse? Eksempel 3: Jente med femurfractur, etter fall fra hest. Ligger i strekk i avdelingen over lang tid. Far er lege. Etter hvert kommer det frem at flere sykepleiere på post er bekymret for barnet, og omsorgen rundt henne. Det blir tatt opp på visitten. Det viser seg å bli vanskelig å få forståelse hos kirurgene om denne bekymringen som er vanskelig å sette konkrete ord på. Er det fordi far er lege og lett å identifisere seg med? Det hele blir ikke meldt og jenta drar hjem etter endt behandling. Kontaktinfo: Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver NSF astrid.grydeland.ersvik@nsf.no Nina Granum Lycke, sekretær Barnesykepleierforbundet NSF sekretaer@barnesykepleierforbundet.no