Heidi Linde. Nu, jävlar! Roman

Transkript

1 Heidi Linde Nu, jävlar! Roman

2 Til Ellen

3 People of Berlin people of the world. This is our moment. This is our time. Barack Obama

4 Politiførstebetjenten som tar imot meldingen, er nettopp i ferd med å sette tennene i en velfylt, grov rekebagett når telefonen ringer. Selv om kvelden har forløpt høyst udramatisk og det ikke er loggført et eneste alvorlig forhold, har det vært en hektisk vakt: en forsvunnet labrador, to henvendelser om pass og et spørsmål om bæretillatelse for salongrifle, for ikke å glemme kjenningen av huset som ringte for å melde fra om noe som hørtes ut som en voldelig og svært brutal slåsskamp, men som, da innringeren bare fikk summet seg, viste seg å komme fra fjernsynet hans og ikke fra leiligheten vegg i vegg. En jevn strøm av avbrekk og ubetydeligheter, og hele tiden er det dette politiførstebetjenten har sett for seg: rekebagetten i kjøleskapet. Det er kona som har lagd den, det er hun som har kjøpt bagetten også, samme dag, det har hun bestandig vært opptatt av, at bakevarer skal være ferske. Selv kan han fint spise brød som er både to og tre dager gamle, men ikke kona, hun vil ha det ferskt, og etter at hun syklet ned på butikken i formiddag og kjøpte den ferske bagetten, var det også hennes fingrer som omhyggelig renset hver eneste reke og danderte dem side om side, omgitt av sitron og dill og en akkurat passe mengde majones. Politiførstebetjenten vet hva han har i vente når han omsider kan pakke rekebagetten ut av plasten, når han endelig åpner munnen og fører bagetten mot leppene, og han vet 9

5 også dette; han stelles godt med, kanskje mer enn han fortjener. Politiførstebetjenten kjenner hvordan munnen fylles av vann og forventning idet tennene borer seg gjennom det ytterste laget av ferskt, grovt brød, men når telefonen begynner å ringe og han høyst motvillig legger bagetten tilbake oppå plasten på bordet og reiser seg fra den slitte skinnsalongen, er det ikke lenger bagetten, men kona, han tenker på. Hun som venter hjemme, hun gjør bestandig det etter kveldsvakten; sitter våken og venter på ham, og det er ingen grunn til at hun denne kvelden, fredag den niende oktober i det Herrens år totusenogni, skal gjøre noe annet. Tøflene hans satt fram ved ytterdøra, en kopp kamillete eller kanskje noen påsmurte havrekjeks, og det ufravikelige spørsmålet:hvordan gikk vakta? Et spørsmål som kanskje stilles mer av gammel vane enn av forventning om et svar, tenker politiførstebetjenten der han skrår over gulvet mot telefonen som kimer, men samtidig et spørsmål som avslører en kjærlighet for ham, hennes mann gjennom over trettiåtte år. Og politiførstebetjenten er også overbevist om dette; at om han hadde han svart noe annet enn det han alltid gjør en forutsigbar strofe om at alt gikk fint, at han er sliten, kanskje, men det er slik det har gått; fint er han overbevist om at hun ville løftet blikket fra tekoppen og havrekjeksene og sett på ham og ventet tålmodig på fortsettelsen. Kvinnen i den andre enden snakker hektisk og usammenhengende. Den lette skjelvingen i stemmen hennes får ham til å se for seg sin for lengst avdøde bestemor, og på nytt fylles politiførstebetjentens munn med vann når han, i et kort øyeblikk, kjenner duften fra bestemors nybakte lefser. Det gikk jo så fort, sier kvinnen i telefonen, og ordene stokker seg når hun forsøker å forklare hva hun har sett, dette noe som hun kan ha sett, på brua, nå nettopp. Men det var akkurat som det sto noe der, på brua. En skikkelse. 10

6 Politiførstebetjenten kjenner smaken av majones mot ganen, trekker tunga over leppene og spør: Du mener Gjemselund bru? Nei, sier kvinnen, ikke den nye, den andre. Den gamle. Før sa vi jo bare brua, men kanskje den heter noe annet, nå som det har kommet en til? En skikkelse, altså? spør politiførstebetjenten. På kanten av brua, kanskje? Bak rekkverket? Ja, sier kvinnen. Eller nei Jeg kastet bare et blikk. Det var mest en skygge. Du veit, når man kjører, det går så fort, får ikke med seg alt, da. Hun trekker pusten raskt og politiførstebetjenten hører lyden av bremser som piper. Vent litt, sier kvinnen, jeg er midt i ei rundkjøring her! Et horn tuter iltert, kvinnen mumler noen uforståelige fraser, motoren ruser kraftig, og så er hun der igjen. Du kjører bil? spør politiførstebetjenten. Har du handsfree? Åh, herregud, sier kvinnen, og nå skjelver stemmen igjen Får jeg bot, nå? Politiførstebetjenten ser mot bordet der bagetten har bikket over til den ene siden, flere av rekene har falt ut og ligger løst på plasten som inntil nylig omga den. Jeg pleier aldri å gjøre det, sier kvinnen. Kjører aldri bil mens jeg snakker! Bruker den nesten ikke, heller, det er sønnen min som absolutt ville at jeg skulle få meg mobil. Hvis det skulle skje noe, som han sa. Hør her, sier politiførstebetjenten, legg ned telefonen og så kjører du rolig og fint inn på en busslomme og stanser. Ok? Aspiranten gikk nettopp på do, han plukket med seg sportsbilaget til avisa på vei ut, og politiførstebetjenten vet hva det betyr når han plukker med seg sportsbilaget og går på do. Det er 11

7 tredje kvelden på rad de jobber sammen, og så sant han ikke blir avbrutt, vil aspiranten bli sittende der inne minst et kvarter. Det var nettopp derfor det passet så bra å spise denne bagetten nå. Ikke et vondt ord om kollegaen, aspiranten er rivende engasjert, pliktoppfyllende og nøyaktig, men det er noe med disse unge. En rastløshet, en uendelig flom av ord, og når politibetjenten først hadde ventet så lenge på å få sette tennene i denne etterlengtede rekebagetten, ville han aller helst gjøre det alene, i stillhet. Nå er jeg her! sier kvinnen. Nå har jeg parkert foran Esso n. Får jeg bot? Jeg har ikke sett deg, sier politiførstebetjenten. Jeg kan ikke bøtelegge noe jeg ikke har sett, kan jeg vel? Stemmen hans er stø og rolig, han kan høre det selv, og hvis noen hadde bedt ham trekke fram den ene egenskapen som han har fått mest brukt for i sine nesten førti år i politiet, ville han utvilsomt svart tålmodigheten. Tusen, tusen takk! sier kvinnen i den andre enden. Jeg skal aldri mer kjøre bil mens jeg snakker i telefonen, faktisk har jeg aldri gjort noe ulovlig i hele mitt liv, ikke en fartsbot engang! En svak murring bak øyenbrynene, politiførstebetjenten kjenner hvordan den sakte vokser fram. Det er alltid der hodepinen starter, i panna bak øyenbrynene, han burde ha drukket mer, i denne varmen holder det ikke med bare kaffe. Hva så du? spør han. Så? Du ringte fordi du så noe? Åh, det Hun sier ikke mer og politiførstebetjenten venter, det kan være en prøvelse iblant, all denne ventingen, men ikke sjelden har han erfart hvor kort man kommer med å presse folk. Enten det handler om garvede kjeltringer eller et tilfeldig vitne, er 12

8 det ofte tid de trenger. Tid og tillit, tenker politiførstebetjenten, og han løfter den ledige hånda og presser tommelen og pekefingeren øverst mot neseryggen. Jeg har akkurat fått nye briller, sier kvinnen i den andre enden. De virker litt for sterke, kanskje er det bare en vanesak, men jeg synes liksom jeg ser både det ene og det andre når jeg har dem på meg. Hun ler unnskyldende og politiførstebetjenten tenker på hvor trygt de lever, hvor lite som faktisk skjer i en middels stor småby en fredagskveld. En gang, for mange år siden, tenkte han å dra ut, jobbe med det internasjonale politisambandet i et annet land, kanskje til og med i en annen verdensdel. Det hender fremdeles han tenker på hvordan det ville blitt om han hadde våget å reise ut, for det var det alt hadde handlet om; hans eventuelle mot eller feighet. Kona hadde støttet ham, de var nygifte og hun hadde sagt at hun ble med dit han dro, eller, om han heller foretrakk det, ble hun hjemme og ventet. Det skulle ikke stå på henne, hadde hun sagt. Og det var han det hadde stått på. Det var han som hadde tatt valget om ikke å dra eller rettere sagt bare blitt værende her men det var vel også var et slags valg. Og det hadde vært fine år her på stasjonen. Han skulle stå fram til neste vår, da var han 62, da kunne han gå av og det skulle han gjøre, nyte pensjonisttilværelsen og leve livet som de snakket om, gamlekara som hadde gått av og som stakk innom kammeret for en kaffe eller for en økt i treningsrommet i kjelleren; friheten og mulighetene. Likevel hendte det at han ble slått av tanken på den andre virkeligheten som fantes der ute, hvordan livet ville blitt om han hadde hatt mot til å dra, alt han i så fall kunne fått muligheten til å oppleve. Senest en natt i forrige uke hadde han blitt liggende våken til langt utpå morgenkvisten og tenkt på dette. De hadde fått besøk av en utenlandsk kollega, en sørafrikansk politimann somvar på kurs på Sæther, han hadde ytret ønske om å se hvordan 13

9 hans norske kollegaer arbeidet, og det var politiførstebetjenten som hadde fått oppgaven med å vise ham rundt på stasjonen. Den sørafrikanske politimannen hadde vært interessert i alt han så, han hadde skrytt av trimrommet og det avanserte tekniske utstyret inne på krim-en, slått en spøk om den slitte skinnsofaen på piketten, den som burde vært skiftet ut for lenge siden, men som alle var blitt for vant til og glad i til å klare å kvitte seg med, og så, da de kikket inn på glattcella, for anledningen tom, hadde den sørafrikanske kollegaen sett seg rundt på de blåmalte betongveggene og spurt, helt oppriktig, om hvor mange som hengte seg der inne i snitt hvert år. Jeg må bare beklage forstyrrelsen, sier kvinnen i den andre enden. Nå tror jeg rett og slett jeg skal parkere bilen og be sønnen min komme ned hit og hente meg, og så skal jeg legge meg på sofaen med en kald klut på panna. Høres fornuftig ut, sier politiførstebetjenten og stryker hånda gjennom skjegget. Og i det samme hører han vannet som spyles ned i do, låsen som vris rundt der ute i gangen, og aspirantens energiske skritt. Det er noe med denne varmen, sier kvinnen, den er nesten kriminell? Ja, jeg skal ikke arrestere deg på det, sier politimannen. Kvinnen ler hjertelig, og etter at han nok en gang har forsikret henne om at mobilbruken hennes ikke vil få noen strafferettslige følger, legger hun på. Aspiranten slenger avisa fra seg på bordet mens han kikker på rekebagetten. Dæven, sier han og drar tunga over leppene. Hvor får man kjøpt noe sånt? Kontorstolen knirker idet politiførstebetjenten reiser seg, og mens han går tilbake over gulvet, kjenner han hvordan mur- 14

10 ringen bak øyenbrynene har blitt verre, han burde finne seg en paracet før det slår ut for fullt. Slike som denne er ikke til salgs, sier han. Han setter seg ned igjen og det er som om han synker nedover i skinnsofaen, han trekkes liksom inn og ned, og aspiranten ser på ham og begynner å le. Hva prøver du å si? flirer han. At jeg bør se til å skaffe meg ei kjerring? Latteren ligger i de lysegrå øynene hans. Han er en kjekk gutt. Pliktoppfyllende og vennlig, aldri vond å be. Kanskje det, sier politiførstebetjenten. Han plukker opp de løse rekene og dytter dem forsiktig på plass der det ser ut til at de hører hjemme og, aspiranten bare står der og ser på. Det var nettopp dette politiførstebetjenten ønsket å unngå; å spise mens noen ser på ham, er blant det han liker aller minst. Fikk du inn ei melding? spør aspiranten. Politiførstebetjenten nikker og det er noe der som ikke forsvinner, en uro bakerst i hodet, bak murringen i pannebrasken. En eldre dame, sier han. Hun mente først at hun kunne ha sett noe på brua, men så var det visst bare brillene. Aspiranten fisker fram snusboksen fra lommen på uniformsbuksa. Jeg har tenkt på en ting, sier han. Hva hvis politiet kunne begynne å operere med to nødnumre? Et for dem som virkelig hadde noe å melde fra om, og et for dem som bare var skravlesjuke? Han vipper av lokket på snusboksen og ler. Godt poeng, sier politiførstebetjenten. Men likevel. Det er en uro i ham. Hun hørtes forvirret ut, absolutt, men hun valgte å ringe, og hva om det var noe annet enn de nye brillene hennes som fikk henne til å gjøre det? 15

11 Kanskje leser aspirantene tankene hans, for mens han lirker ut en pris og smetter den inn under overleppa, kaster han et blikk over bordet, mot politiførstebetjenten. Om det faktisk hadde vært noe, var det vel andre som ville meldt fra? sier han. Så mange folk som er ute en varm fredagskveld som denne, tror du ikke noen andre ville sett det som måtte være å se? Politiførstebetjenten nikker og han tenker at kanskje han begynner å bli gammel, gammel og engstelig, og i det samme som han registrerer hvordan hodepinen har flyttet seg fra panna og ut til begge tinningene, begynner telefonen å ringe. Denne gangen er det en mann. En svenske. Og han er ikke i tvil om hva det er han har sett.

12 CHANGE

13 De gule frontlysene tennes idet Touranen starter opp, så settes bilen i revers og rygger langsomt vekk fra huset og fra henne, ned den gruslagte innkjørselen og inn snuplassen foran stativet med huskene. Terese lener seg nærmere vinduet, magen stanger mot kjøkkenbenken og der ute i bilen kommer tre hender til syne: Einars hånd som slipper taket i rattet og løfter seg til en hilsen mens han bøyer seg litt ned slik at han kan se henne tydeligere, og jentenes små hender i bilvinduet bak, og Terese løfter sin egen hånd og vinker opprømt tilbake, og det er akkurat som om det fins en slags mekanisk forbindelse mellom dem; som om det er veivingen fra hennes hånd som er bilens egentlige motor, og jo raskere og mer energisk hun vinker, jo fortere vil hun ble kvitt dem. Det blinker kort opp i baklysene når Touranen bremser ned ved veien, så svinger den sakte ut og blir borte bak garasjen til Haukås. Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver, det kjennes som hun er i ferd med å gjøre noe hemmelig eller forbudt, som om elskeren hun har gjemt under senga når som helst vil hoppe fram, naken og klar, men det er ingen elsker under senga, ikke er det lodotter der, heller, hun støvsugde hele huset i går, slik at alt skulle være klart til dette etterlengtede som nå venter henne; en blank dag, en lang rekke av timer i stillhet som hun kan fylle med akkurat hva hun vil. 19

14 Terese snur seg vekk fra vinduet mot kjøkkenbordet der glassene og tallerkenene er ryddet av og allerede stablet i oppvaskmaskinen. Brødsmulene er tørket av fjøla og på badet er vaskeklutene lagt i skittentøyskurven sammen med Ibens våte pysj. Hun kom inn til dem kvart over to i natt, krøp opp i dobbeltsenga på Tereses side, det er alltid den siden de velger, jentene, selv om hun ligger ved vinduet, lengst vekk fra døra, og uansett om hun løfter dem over i midten, er det henne de sparker i magen, henne de holder våken, hennes del av senga de tisser i. Etter slike urolige netter kan Einar våkne uthvilt om morgenen og smile overrasket til døtrene og si: Har dere sovet her, også? Pysjen til Iben var våt da hun kom krypende i natt. Terese forsøkte å ikke ta det inn over seg, selv ikke da Iben i søvne begynte å gni den våte baken sin mot albuen hennes. Først da Terese husket hvilken dag det var, sto hun opp og løftet med seg ungen inn på badet. Kanskje kunne man bli syk av å ligge våt en hel natt, og det var ikke plass til noe sånt i dag, sykt barn, det var en umulig tanke, ikke i dag, ikke på den blanke fridagen som hun hadde lengtet sånn etter, men kanskje var det allerede for sent, kanskje hadde den våte pysjen allerede rukket å gjøre skade, for Ibens hud kjentes varm, hun døste på stellebordet, våknet ikke engang av det skarpe lyset der inne på baderommet, og panna hennes og huden på lårene og armene var varmere enn de brukte. Terese tok seg ikke bryet med å ta tempen, sånn var hun blitt, så langt hadde det gått, hun bøyde seg bare ned etter paraceten i den nederste skuffen, og magen var i veien, magen var i veien hele tiden nå, men særlig når hun bøyde seg, da var det som om all luft og alle innvollene ville presse seg ut av henne, enten den ene eller andre veien. Iben glippet med øynene idet Terese dyttet inn stikkpillen, antagelig strammet hun musklene også, for paraceten kom bare halvveis 20

15 inn før den spratt ut igjen, men Terese presset den inn på nytt, hardt, raskt, og hun klemte fingeren mot det lille rumpehullet så den skulle holde seg der inne, og Iben åpnet øynene og så på henne. Au, sa hun. Einar lå på ryggen i dobbeltsenga da de kom tilbake, han hadde det eiendommelige uttrykket som ofte kom over ham når han sov; munnen halvåpen og øyenbrynene trukket opp i panna, det ga ham et måpende, nesten komisk uttrykk. Iben krøllet seg sammen tett inntil henne og sovnet med det samme, og da klokka ringte ti på halv sju, var hun opplagt og energisk. Det var Einar som stelte henne, og han sa ingenting om at hun kjentes varm, og mens Terese smurte matpakker, kunne hun høre hvordan de lo sammen ute på badet. Hun hadde brettet det lille papiret som omga stikkpillen hardt sammen og lagt det under en brukt våtserviett i søppeldunken på badet. Så kalkulert var hun. Og mens hun la matpakkene ned i barnehagesekkene sammen med bananene og ekstratøyet de hadde hatt med seg hjem fra barnehagen i går, tøyet som hadde blitt vått, men som nå var vasket og tørket og brettet pent sammen, og mens hun dekte bordet med Ole Brumm-kopper med melk og frokosttallerkener med brødskiver med leverpostei og agurk og små biter av frukt, tenkte hun at hun hadde overskredet en grense. Hun var for trøtt til å klare å ta det helt inn over seg, til å ane omfanget og konsekvensene av det hun faktisk hadde gjort, men hun skjønte at det, uansett om hun ikke ville fortelle det til en levende sjel, ville få følger. Og mens hun begynte å rydde ut av oppvaskmaskinen, slik at færrest mulig oppgaver skulle gjenstå når Einar og jentene var ute av huset, kom hun til å tenke på en forside i Dagbladet for en tid tilbake, om foreldre som stappet paracet i de feberhete ungene sine og sendte dem i barnehagen. Sånn var dagens karrieresugne småbarnsforeldre 21

16 blitt, sånn hadde Norge, verdens beste land å bo i, utviklet seg til å bli. Det var Einar som hadde vist henne artikkelen, han hadde rukket henne avisa en kveld han satt i ørelappstolen ved vinduet i stua. Tenk det! sa Einar. Hvis ikke engang foreldrene vil det beste for ungene sine, hva slags samfunn ender vi opp med å få da? Terese lener korsryggen mot kjøkkenbenken og lar blikket gli over rommet. Smulene er tørket vekk, sengene oppe er redd, pysjene ute på badet er brettet sammen, og klesvasken, som hun satte i gang i går kveld og helt glemte å henge opp før hun gikk og la seg, tok hun halv seks i dag tidlig da Maja kom krypende opp i dobbeltsenga. Selv om Iben hadde sovnet straks de kom tilbake fra badet, hadde Terese blitt liggende våken i flere timer, og så, da hun endelig gled inn i søvnen, kom Maja. Terese ble liggende våken med et barn på hver side av seg, to barn som pustet mot ansiktet hennes, som ålte seg rundt og stakk de små, lubne hendene sine mot kroppen hennes, og Terese hadde ligget der i senga og tenkt at det var som et angrep fra to sider. Nei, mer! For det ålte og sparket inne i henne også, barnet der inne som gjerne brukte nettopp nettene til å boltre seg. Til slutt hadde hun stått opp, og da vekkerklokka ringte ti på halv sju, hadde hun allerede hengt opp klesvasken og tatt en dusj. Men nå har hun fri. Nå kan hun gjøre hva hun vil. Om hun føler for det kan hun gå og legge seg, under dyna i senga, eller bare på sofaen med et pledd, hun kan se en film, lese en bok, sitte ved kjøkkenbordet med en kaffe og bruke en time på å komme seg gjennom avisa, for alt er lov og alt er mulig, en helt blank dag. Einar foreslo at han kunne ta med jentene i svømmehallen etter jobben, og da moren hennes ringte i går og ville 22

17 ha dem over på fredagspizza, hadde Einar sagt at bare han og jentene kunne dra slik at hun fikk kvelden alene. Terese hadde holdt på å begynne å gråte av takknemlighet da han foreslo det. Og nå er de ute av huset, nå er dagen blank og åpen, nå kan hun gjøre akkurat som hun vil, og Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver, for hva skal hun gjøre? Hvor skal hun begynne? Hva er det verdt å fylle all denne tiden med? Hun stryker hånda over kjøkkenbenken, den er ren og helt uten støv og hun må finne roen nå, ikke stresse seg opp over alle mulighetene, bare velge ett eller annet, bare være i det og hånda hennes stanser ved laptopen som står oppslått på kjøkkenbenken, der skjermbildet viser jentene på blåbærtur nå i høst, to vidåpne, leende munner med blå tunger og blå tenner, og bildet forsvinner straks hun rører ved musa. Yr melder om fortsatt sol, Dagbladet melder om skyhøye forventninger foran morgendagens EM-kvalifiseringskamp i fotball, Aftenposten spekulerer på hvem som senere i dag blir tilkjent fredsprisen, og Terese logger seg inn på mailen, det er én ny melding i innboksen, den er fra rektor og overskriften er «Rettledning til nasjonale prøver», men Terese åpner den ikke, ikke nå, hun skifter vekten over på den andre foten og logger seg inn på Facebook, og i det samme strammer det til i magen; en intens, dirrende krampe der magen spenner seg og blir helt stram, og Terese lukker øynene og holder seg fast i benken mens hun puster, det varer noen sekunder og så er kynnerne over. Mona B. Nymoen Noen som er interessert i en sprinkelseng? Førstemann til mølla! June Brattlie invited you to join the group I bet females on facebook can reach 1 million before males do!!! Kristine Stemre bakte fire glutenfrie speltbrød i går og gleder seg til lunsjj 23

18 Lill Hege Haukås Hjemme fra jobb med pjusk og varm liten gutt i dag. Terese løfter blikket fra skjermen og ser ut vinduet, men det eneste man kan se av eiendommen til Haukås her inne fra, er baksiden av garasjen. Går man inn i stua, derimot, kan man se både hagen og inngangspartiet deres, og Terese merker hvor påtrengende det kjennes; tanken på at det er folk hjemme i nabohuset. Hvis Lill Hege går ut på veien, hvis hun legger guttungen i vogna og bestemmer seg for å trille ham en tur for å få ham til å sove, vil hun passere innkjørselen til huset deres, og det skal ikke mer til enn et blikk mot kjøkkenvinduet for at hun forstår at det også her er folk hjemme, og Terese tar et skritt til siden slik at kjøkkengardinen sperrer utsynet og hun ser på meldingen på Facebook; Lill Heges muntre ansikt som har trukket seg sammen til et uttrykk som ligger midt mellom en grimase og et smil, og i det samme begynner telefonen å ringe. Den står rett foran henne på kjøkkenbenken, til venstre for laptopen, Terese trenger ikke engang flytte seg for å ta den, hun kan bare løfte hånda og gripe røret, men hun gjør ikke det, isteden ser hun for seg hvordan denne blanke dagen, den som hun har lengtet sånn etter, skal spises opp av Lill Hege Haukås og den halvsyke guttungen hennes, kanskje vil de komme over og låne en paracet, og så blir de sittende, resten av dagen, Lill Hege er en sånn som ikke trenger invitasjon for å komme, og når hun først har slått seg ned, går hun ikke heller, og kanskje er det for sent, kanskje har hun allerede lagt merke til Terese der bak gardinene på kjøkkenet, og nå ringer hun for å gjøre en avtale om å stikke innom, det er det hun kommer til å kalle det, men i virkeligheten innebærer det selvfølgelig at hun blir sittende her og skravle hele dagen, intetsigende fraser mens hun tålmodig og trøstende stryker den varme gutten over håret, for Lill Hege Haukås er 24

19 ikke en sånn mor som sender barnet sitt fra seg når det har feber. Telefonen fortsetter å kime, og Terese trekker seg helt vekk fra vinduet, hun lister seg innover i rommet, forbi kjøkkenbordet, mot vasken, og telefonen kimer, og Terese tenker at hvis det hadde vært noe med ungene, hvis det skulle ha hendt noe med dem, så ville de vel ha ringt henne på mobilen? Kimingen stanser. Alt blir stille, selv tørketrommelen ute på badet stanser opp, den som hun satte i gang i dag tidlig mens hun hjalp Maja med tannpussen, og Terese står urørlig midt på gulvet og så begynner mobilen hennes å ringe. Den ligger oppå avisa på kjøkkenbordet og den ringer med den muntre melodien som Maja har valgt ut. Her kommer Ole Brumm, en liten bjørn i skogen, tiddeli tiddeli bom. Det står Einar jobb på displayet. Hun svarer på innpust. Ja? Det er meg. Ja? Vekte jeg deg? Hva? Du svarte ikke på hustelefonen? Jeg dusjet. Igjen? Gjorde du ikke det i dag tidlig? Hva har skjedd? Nei, skjedd? Siden du ringer! Han smiler. Hun kan høre det, at han smiler, og Terese klemmer fingrene mot telefonen og hun lurer på hvor hun har lagt handsfreen, hun glemmer alltid å bruke den, selv om hun, etter å ha lest en artikkel om potensiell strålefare ved mobilbruk, har bestemt seg for alltid å bruke ørepropp. 25

20 Det har ikke skjedd noe, sier Einar, jeg glemte bare å nevne det med feieren. Hvaforenfeier? Han som går fra hus til hus i svarte klær og kikker ned i pipene til folk. Hun hører smilet hans igjen, og denne gangen blir det visst så bredt at det ender ut i en kort, liten latter. Einar, sier Terese. Han kommer innom i løpet av formiddagen. Feieren? Ja. Hit? Ja. Terese trekker pusten, men den når ikke helt ned, det er som om den stanser bakerst i svelget, og hun sier: Men han kan jo ikke komme i dag. Hvorfor ikke? spør Einar. Jeg er jo hjemme! Det er nettopp derfor det passer så bra. Men Einar, sier Terese. Antagelig trenger han ikke å komme inn, sier Einar. Ofte holder de bare på utendørs, Men siden vi bør få sjekket det pipeløpet, kan den hende han vil ta en kikk i peisen også. Og da må han inn hit? Det er bare snakk om et par minutter. Han vet akkurat hva han ser etter, du trenger ikke engang snakke med han om du ikke har lyst! Einar ler igjen og så er det en stemme bak ham, det høres ut som den nye legesekretæren, hun polske, eller kanskje latviske. Jeg må ta inn en pasient nå, sier han. Feieren kommer en gang mellom ti og tre. Ti og tre? sier Terese. 26

21 Han antok det. Men det er jo hele dagen? Som sagt, sier Einar, du trenger ikke gjøre noe som helst. Stemmen hans er rask nå, profesjonell og effektiv, og hun ser ham for seg: hvit frakk på det hvite kontoret, framoverlent, hånda som allerede har startet bevegelsen med å legge på røret og Terese kjenner pulsen i tinningen, det dunker mot kanten av mobilen og hun klemmer fingrene rundt telefonen og sier: Kan du ikke være så snill og be han komme en annen dag? Nå synes jeg du er urimelig, sier Einar. Han trekker pusten på den oppgitte måten og Terese hører skritt og en dør som lukkes eller kanskje åpnes. Jeg er nødt til å slippe inn en pasient, sier Einar. Du får nyte fridagen, da! Da Lill-Hege og Halvor Haukås flyttet inn i nabohuset sammen med sønnen sin i vår, hadde Einar foreslått å invitere dem over på grilling en ettermiddag. Terese hadde vært skeptisk. Det var greit å slå av en prat når man traff hverandre ved garasjen, mente hun. Og det var fint å utvikle et forhold som tilsa at man kunne banke på og låne en kopp sukker, eller hva det nå var som var vanlig å låne, av naboene. Men var det riktig å gå så hardt ut som grilling allerede andre uka? hadde hun spurt. Og ville de ikke risikere, ved en så aktiv invitasjon, å sende ut noen signaler om at her var det bare å renne dørene ned hos hverandre? Einar hadde sett uforstående på henne. Hva ville være så ille med det? spurte han. De virker da som skikkelig trivelige folk. Halvor Haukås var jurist og nordfra, Lill Hege Haukås hadde gått to trinn under Terese på skolen, den gangen het hun Lundby, og bortsett fra en felles fortid i korpset, hadde de 27

22 egentlig aldri kjent hverandre. De hadde invitert dem over til klokka fire, det var en lørdag, og Terese hadde sett for seg at de kunne grille et par timers tid, grille og leke, alt ble mindre formelt når det var barn til stede, og jentene hadde løpt nakne rundt i gresset sammen med sønnen til Halvor og Lill Hege, en lubben toåring med kritthvitt hår, de hadde sprunget gjennom vannsprederen som Einar hadde rigget opp til dem og fylt vannballonger og kastet på hverandre og de hadde frydet seg og holdt det gående helt til klokka ble sju. Til slutt var de så utslitte at de gråt alle tre, og Terese hadde reist seg og sagt med litt for høy stemme at nå var det på tide å finne senga, og hun tok med seg jentene inn, og selv om de var utslitte, brukte de lang til på å roe seg, og mens Terese satt på sengekanten og sang vuggeviser med monoton og uinspirert stemme, hadde hun tenkt at ettermiddagen faktisk hadde gått bedre enn ventet, at hun tross alt hadde klart seg ganske bra, og da jentene endelig sovnet, var klokka passert åtte og Terese kjente hvor trøtt hun var, men også lettet, og mens hun listet seg ut av rommet og ned trappa, så hun for seg hvordan hun skulle flate ut på sofaen, hvordan hun og Einar skulle snakke om de nye naboene, hva de egentlig syntes om dem, om også Einar hadde stusset over det Lill Hege hadde sagt om polske vaskehjelper og om han hadde lagt merke til det påfallende hårfestet til Halvor Haukås, men Einar var verken i stua eller på kjøkkenet, han hadde ikke båret inn oppvasken heller, og Terese smatt føttene i sandalene og gikk ut i hagen, og før hun nådde hushjørnet, hørte hun latteren deres; de satt der rundt bordet alle tre, og Lill Hege og Halvor Haukås lo høyt av noe Einar hadde sagt, og da Lill Hege fikk øye på henne, løftet hun opp en kartong med pappvin. Se her! ropte hun. Kom og sett deg, Terese! Einar møtte blikket hennes og smilte mens han løftet vin- 28

23 glasset sitt mot munnen, og i det samme hørtes en knitrende lyd og et dempet host fra et barn, og Einar nikket mot en babycall som lå foran dem på hagebordet. Når det er så god dekning mellom husene her, har vi jo virkelig muligheten til å holde det gående, sa han og lo. Det er ingen tegn til aktivitet i nabohuset. Terese står ved vinduet i stua, godt skjult av gardinene, og borte hos Haukås virker alt rolig. Barnevogna står riktignok på trappa, men kalesjen er trukket helt tilbake, hun kan se at vogna er tom, antagelig sitter Lill-Hege og guttungen inne, tenker Terese, sammen ved det romslige kjøkkenbordet der de koser seg med kjeks og frukt, det er mange som sier det rett ut; hvor deilig det kan være med en dag hjemme sammen med et halvpjusk barn, eller, hvis gutten er dårlig, Lill-Hege sittende på kanten av barnesenga, en kald klut mot den lille, feberhete panna, saft i glass med sugerør, omsorgsfulle hender som stryker igjen og igjen gjennom den svette panneluggen. Terese slipper taket i gardinen og begynner å vagge tilbake mot kjøkkenet, og da hun kaster et blikk ut av vinduet der inne, får hun øye på en skikkelse; ryggen på en mann idet han går mot Halldis Langseths hus; to og to trinn i slengen opp trappa mot kjøkkendøra. Terese stanser foran vinduet, og i øyeblikket da hun går opp på tærne og rent fysisk strekker hals, er det som hun ser seg selv utenfra, som selve fenomenet den nysgjerrige nabokona. Mannen forsvinner inn. Kjøkkendøra blir stående halvveis åpen etter ham. I gresset foran det hvitmalte huset, der malingen har begynt å flasse av på nesten alle veggene, står en halvrusten Volvo parkert. Einar har irritert seg over de veggene lenge, en kveld i forrige uke hadde han vært på nippet til å gå bort og klage, si noen velvalgte ord om hvilke forpliktelser man faktisk har 29

24 når man engang har valgt å bosette seg i et villastrøk som dette. Valgt å bosette seg? sa Terese. Halldis Langseth har faktisk bodd her veldig mye lenger enn oss. Så du mener at det fritar henne for ethvert ansvar? sa Einar. Herregud, sa Terese. Vi snakker om en søtti år gammel benskjør dame uten familie! Etter hva jeg har hørt, har hun en voksen sønn, svarte Einar. Han bor uansett ikke her. Nei, sa Einar, og det er vel kanskje like greit. Hva mener du med det? sa Terese. Einar hevet øyenbrynene på den megetsigende måten. Etter hva jeg har hørt, er han en sånn som vi ikke ønsker rekende rundt husveggene her. Terese holdt blikket hans akkurat litt for lenge. Jeg trodde ikke du var en sånn som hang deg opp i hva du har hørt. Einar hadde blitt snurt. Han forsøkte så godt han bare kunne å skjule det, men hun så den helt tydelig, snurtheten hans. Du kan jo gå bort og fortelle om hvordan du plages av de slitte veggene hennes, sa Terese, og så kan du tilby deg å male dem for henne? Han hadde ikke sagt noe mer da, Einar, men allerede dagen etter, da han og Halvor Haukås polerte hver sin stasjonsvogn mens de snakket sammen over hekken, hadde Terese overhørt den samstemte klagingen deres, om hvordan også deres boliger ble forringet og sank i verdi når de lå i nærheten av en så ustelt og falleferdig eiendom. * 30