Utdrag fra "Tommy" Alle rettigheter. Kolofon Forlag AS. og Kjell Horn. Kapittel 2 Slik har det alltid vært hos oss

Transkript

1 Kapittel 2 Slik har det alltid vært hos oss Rektor Riise følte seg lite til pass. Samtalen med Tommy i forrige uke hadde ikke vært noen overraskelse for ham, mer en bekreftelse på forhold som han lenge hadde vurdert som uverdige og som slett ikke var begrenset til Gladeng, en tvers igjennom og på alle vis representativ skole for byungdom med rundt tohundreogfemti elever og cirka tretti ansatte flest lærere, selvsagt, men også mange med spesialfunksjoner. Gladeng besto av i alt tre skittengule bygninger i sin tid monumentale, oppført ved forrige århundreskifte da skole og nasjonsbygging nærmest var synonymer; en hovedbygning med brede kor- ridorer der dype huller i murpussen vitnet om at elevene en gang i en fjern fortid hadde hatt knagger å henge yttertøyet på, kontorer for skolens ledelse, rådgiver og sosiallærer (de to siste et ommøblert og avdelt tidligere klasserom), personalrom (eller lærerværelse, som lærerne fortsatt insisterte på å kalle det), arbeidsrom for lærerne og klasserom som knapt egnet seg for de pedagogiske metodene og oppleggene som læreplanen foreskrev. I et forsøk på å myke opp det dystre inntrykket noe, hadde en kreativ formingslærer for en del år siden inspirert elevene til å male noen frescomalerier direkte på veggene. Interessant for de elevene som hadde deltatt i prosjektet, men nokså likegyldig for dagens elever. Derfor ble da også kunstverkene til stadighet utsatt for mildt hærverk. Helhetsinntrykket kunne altså oppsummeres i ett eneste ord: forfall. En stor sidebygning hadde spesialrom for kunst- og håndverk og kroppsøving og var dessuten utstyrt med rom for lege, helsesøster og tannlege, men på grunn av nedskjæringer i kommunale budsjetter var disse helserelaterte avdelingene så sjelden bemannet, at elevene eller foreldrene som kunder knapt visste at tilbudet fantes. Den siste bygningen var opprinnelig en vaktmesterbolig, men for noen år siden var kommunen kommet til at det ble for dyrt med en vakt- 22

2 mester ved hver skole som kunne ha oppsyn med bygningene nærmest døgnet rundt. Derfor ordnet man seg med ambulerende vaktmestere eller flying carpenters som en kollega av det slagferdige slaget kalte dem, folk som kunne slukke branner og reagere når skader og hærverk hadde oppstått, og det gjorde det adskillig hyppigere nå. Om det var noen sammenheng mellom fraværet av fast vaktmester som følte ansvar for sin skole, og de økte utgiftene til vedlikehold, var det ingen ansvarlige som tenkte på. De frigjorte rommene ble brukt fortrinnsvis til data og bibliotek, men det siste var av økonomiske grunner oftest stengt. Det var lenge siden de økonomisk blomstrende tidene da hver skole kunne se seg råd til å ha fagutdannet bibliotekar i det minste noen timer i uken. Selvsagt fantes det skoler av mer moderne type hva arkitektur angikk, men like fullt viste de undersøkelsene Ivar Riise hadde oppsummert for seg selv, og de erfaringene han hadde gjort fra andre skoler, at Tommys hovedinntrykk fra Gladeng var tragisk allment. Elever og da spesielt gutter med hans bakgrunn og problemer ble ikke godt nok ivaretatt innenfor det normale skolesystemet, og om de i tillegg hadde innvandrerbakgrunn, så var resultatet gitt; faglig katastrofe, sosial utstøting og innlemmelse i en eller annen gjeng. Og om noen av dem tross alt opponerte mot det de opplevde som urettferdighet, var skolens evne og vilje til å analysere seg selv og gjøre forandringer i tilbud og opplegg tragisk svak. Problemet nå var bare at han var usikker på hvordan han skulle gripe saken an ved denne skolen som han hadde fått ansvaret for å lede. At han måtte gjøre noe, var han helt overbevist om, men hva og hvordan? Et forsøk på å involvere sin nærmeste medarbeider og kollega i det som skulle være et lederteam, undervisningsinspektør Otto Bull som han hadde arvet fra sin forgjenger, hadde falt fullstendig i fisk. Om det skyldtes lojalitet overfor forgjengeren i rektorstolen, det totalt uvante ved å tenke høyt om pedagogikk eller skuffelse over at det var nettopp han Ivar Riise som hadde etterfulgt Johannes Dahl, var ikke lett å si. Men det triste faktum var uansett at den sekstito år gamle og dermed snart pensjonerte medarbeideren intet hadde å yte som sparring partner. Men som teknisk administrator av en tradisjonell skole med faste timeplaner, inspeksjonsplaner og andre mer eller mindre nødvendige rutiner fungerte den ti år eldre kollegen utmerket bortsett fra at Riise etter kort tids samarbeid hadde oppdaget at den 23

3 andres millimeternøyaktige byråkratiske lojalitet overfor alle gamle regler nok kunne være et hinder mot pedagogisk eksperimentering og dermed utvikling. Så når det gjaldt det umiddelbare problemet; å ta opp elevenes vurdering av skolen, måtte han med beklagelse innse at han sto alene. Men han var som sagt usikker på veien videre. En mulighet var å kalle den enkelte lærer, som så til de grader hadde misforstått rollen sin, inn på teppet og konfrontere vedkommende med hva lov, forskrift, læreplan, pedagogisk forskning- og teori, og til slutt generell yrkesetikk sa om lærerrollen og forholdet mellom elev og lærer. En annen var å gjøre det hele til en prinsippsak, til en anonymisert case som utgangspunkt for felles drøftinger i personalet om lærerrollen før og nå og på den måten starte en egen evaluering av elevenes læringsmiljø. Etter å ha gått noen runder med seg selv, var han kommet til at den første varianten kunne oppfattes som en overreaksjon og en inngripen i det som tradisjonelt ble betraktet som den enkelte lærers pedagogiske frihet. (Eller var det ren feighet som avholdt ham fra å gripe inn en tilbøyelighet til å vike unna for konfrontasjoner mann mot mann eller enda verre: mann mot kvinne, for om lag to tredeler av personalet var kvinner, og det å snakke hardt til en dame, det bød ham imot. Kanskje gammeldags og lite profesjonelt. Men sånn var det?) Uansett motiv han hadde bestemt seg for den andre angrepsvinkelen, og nå var stunden kommet. Klokka hadde passert to godt og vel, og lærerne begynte gradvis å innfinne seg til den ukentlige totimers samrådingen på personalrommet, eller altså lærerværelset, en samlingsstund som alltid ble innledet med en kortere eller lengre sekvens som var rektors. Alle var ikke like begeistret for denne ordningen, for mange ville heller benytte tiden til mer matnyttige ting som retting og forberedelse av neste dags undervisning. (Og en del lærere benyttet da også samrådings tiden til i smug å pusle med rettebunkene sine!) Hver og en fant imidlertid sin faste plass innefor den uformelle grupperingen der hun eller han hadde befunnet seg siden tidenes morgen. (Forsøk fra Ivar Ri ises side på å bryte dette mønsteret, hadde vært totalt mislykket. Men her visste han at han var i godt selskap, for ingen rektorkolleger han kjente, hadde lyktes i å bryte opp fastlåste sosiale strukturer i sine personal er.) Selv om han ikke kunne rose seg av å være særlig velutstyrt når det gjaldt sosiale antenner, hadde han allerede de første dagene som rek- 24

4 tor merket seg at personalet grupperte seg rundt bord som han for seg selv ga ulike betegnelser; noen var nokså innlysende og gikk igjen fra skole til skole, som for eksempel kvinnebordet med stort engasjement og betydelig støynivå, mens andre var mer stedstypiske. Til de siste hørte fiskebordet der det utelukkende satt mannfolk som brukte pausene fredagene på å planlegge helgens fisketur, enten det var med flue om høsten eller på isen om vinteren, og mandagene ble så brukt til å utveksle søndagens erfaringer med gode fiskehistorier. Pedagogikk som tema var fraværende ved dette bordet, om en da ikke la sjikanøs omtale av enkeltelever av det utagerende slaget (og hjemmene deres) inn under dette begrepet. Et tredje bord, også det en gjenganger ved de fleste skoler Ivar Riise hadde hatt kontakt med, besto av sindige, rolige lærere av begge kjønn, folk med stort engasjement, men med små ambisjoner på skolens vegne ut over det å gjøre en god jobb for egen del. Til slutt var det en del libroer, lærere med kort fartstid ved Gladeng, som nok trengte noe tid på å finne sin plass innen en av disse subkulturene, som rektor Riise for seg selv pleide å kalle dem uten å legge noe odiøst i det, grupperinger som han både av erfaring og på grunnlag av teoretiske studier visste det var uomgjengelig nødvendig å bryte opp om en skulle komme noen vei med å utvikle en fastgrodd skolekultur. At han også ved et par anledninger hadde brukt uttrykket subkultur overfor personalet og høstet en smule storm, var en annen sak! Noen gruppering som kunne karakteriseres som spesielt utviklingsorientert, hadde Ivar Riise ikke oppdaget. Men de kunne jo være der enkeltvis og uten å markere seg så tydelig at han hadde kunnet oppdage dem. Janteloven var nok mer virksom enn skoleloven, her som de fleste andre steder! Da alle var kommet, kremtet rektor, og den joviale samtalen rundt bordene stilnet. Med utgangspunkt i en del konkrete henvendelser, er det noe prinsipielt jeg gjerne vil begynne en drøfting av med dere i dag, begynte han og anstrengte seg for å virke rolig, avslappet og hyggelig, noe som selvsagt ikke lyktes, siden det er en selvmotsigelse å skulle anstrenge seg for å være uanstrengt! Og bedre ble det ikke da han merket motstand og kulde fra en del grupperinger straks han hadde kommet med denne innledningen, for mange av lærerne likte aldeles ikke hans tilbøyelighet til å gå inn i prinsipielle drøftinger. De ønsket å få være fred med undervisningen 25

5 sin og syntes, som sagt, det var en utidig inngripen i deres pedagogiske frihet å måtte underkaste seg mer eller mindre tydelig uttalte krav om forandringer. For det var (med rette) det de følte lå i lufta hver gang den nye rektoren innledet slik han nå gjorde. Når det skjedde, rykket alltid Mads Vold, tillitsvalgt for Undervisningsforbundet, ut og minnet om at drøftinger, ifølge Hovedavtalen, skulle foregå i medbestemmelsesmøte, ikke i samlet personalmøte, og i hans forståelse av virkeligheten var enhver samtale om pedagogiske spørsmål som kunne få betydning for lærernes måte å gjøre jobben på, en drøfting som altså skulle foregå mellom ham og kollega Arne Kolbein på den ene siden av bordet og rektor på den andre. Fra andre derimot, især en del av kvinnene og de få yngre av begge kjønn, merket han en oppmerksom nyfikenhet på hva han ville komme med i dag. Så bildet var ikke helt svart. For ikke helt å miste motet allerede i starten, festet han derfor blikket på en del av disse, samtidig som han bevisst unnlot å søke øyekontakt med Mads Vold og kretsen rundt bordet hans. Saken er den, fortsatte han, at jeg ikke så sjelden får sendt ned til meg elever som en del av dere ikke ønsker å ha i undervisningen. Dette er på den ene siden en rolle som jeg i utgangspunktet misliker, men det er ikke hovedsaken nå. For det jeg vil ta opp med dere, er det inntrykket av skolen vår disse elevene formidler til meg. Hva slag skole tilbud er det egentlig vi gir dem? Legger vi opp undervisningen slik at den passer for et veltilpasset, relativt skoleflinkt skikt, og glemmer de elevene som av ulike grunner trenger andre tilnærmingsmåter til fagene? Rektor Riise tok en pause og fant fram et håndskrevet plastikkark, mens han fryktsomt ventet på dolkestøtet fra den tillitsvalgte. Her, fortsatte han, har jeg notert ned de temaene eller ankepunktene mot oss som oftest har gått igjen fra de la oss kalle dem mistilpassede elevene som en del av dere har sendt ned til meg. Han tente overheaden og la på denne foilen: Undervisning per forelesning Stoffvalg som ikke angår ham Sarkastiske lærere Passivisering av elevene. Karakterer som disiplineringsmiddel og som negativ motivasjon. 26

6 Forskjellsbehandling ut fra sosial klasse. A- og B-lag blant elevene; de som har, og de som ikke har, fremmedspråk som tilvalgsfag. Nei til reell elevmedvirkning. Det er læreren som vet best. L97 og fagplandelen som pensum- eller minstekrav. Ja, sa han. Dette er altså oppsummeringen av mine inntrykk av en del slike elevsamtaler, inntrykk som vel best kan samles i begrepet mistrivsel, og som faller sammen med en rekke undersøkelser som dere sikkert kjenner til. Han så seg rundt i rommet og følte alvorlig uro i personalet, noe som blant annet skyldtes at bare de færreste kjente til slike undersøkelser, men at de ikke ville røpe det, fordi de innerst inne hadde en følelse av at de nok burde bruke noe mer tid på å holde seg oppdatert på det rent skolefaglige. Selv om det i oppsiktsvekkende grad faller sammen med egne inntrykk, sier jeg ikke at elevenes tilbakemeldinger er objektivt sanne eller at det gir et fullstendig bilde av skolen vår, fortsatte han. Men jeg har på den annen side vondt for å avvise elevenes påstander eller vurderingen som rent oppspinn. For faktum er jo at disse elevene blir sendt ut av timene fordi det skjærer seg mellom dem og en del av dere. Og da er det i alle tilfelle noe som ikke stemmer. Og så er det jo påfallende hvordan de samme tingene går igjen som dyptfølte opplevelser fra elev til elev. Han lot fingeren gli opp og ned langs rekka av momenter mens han snakket videre: Noen elementer nevnes med større tyngde enn andre. Men fellesinntrykket er likevel sterkt. Og hvis det er slik, så er det etter min mening behov for en kritisk gjennomgang av praksisen vår. Ny pause. Trykkende stemning. Så var kanskje heller ikke denne måten å angripe problemet på den aller beste. Men hva var lurest? Ivar Riise bannet lavt for seg selv. Bare å la tingene skure og gå som de hadde gjort i alle år? La lærerne ha sin pedagogiske frihet i behold? Selvsagt kunne han det. Han kunne velge å please lærerne og begrense lederjobben til å være en flink administrator. Men var det det han hadde villet med å søke en rektorstilling? Nei, det var ikke det. Da han hadde vært ekstern søker til jobben i konkurranse med flere kolleger som kjente Gladeng skole fra før, blant andre Mads Vold, gladenglærer og tillitsvalgt som for all verden hadde 27

7 oppnevnt seg selv som kronprins, var han blitt kalt inn til intervju. Og i samtalen med skoleinspektøren, som også var personalsjef, og den kommunalt tillitsvalgte for Undervisningsforbundet hadde han lagt fram sitt program for skoleledelse og skoleutvikling uten å ta taktiske hensyn. Dette, sammen med det han kunne vise til av egen praksis, førte til at han til sin egen store overraskelse fikk jobben, og dermed følte han at han hadde fått et mandat og var blitt vist tillit. Derfor fortsatte han, rett nok i en smule tilkjempet ro: Men nå foreslår jeg at dere bruker et kvarters tid på å summe rundt bordene med utgangspunkt i denne momentlisten. Og da ber jeg dere ikke gruble over sannhetsgehalten. For dere må tro meg når jeg sier at dette faktisk er elevinntrykkene. Så det vi må gjøre, er for det første å ta standpunkt til om det er uunngåelig at en del elever få eller mange skal mistrives hos oss, og hvis vi ikke er fornøyd med situasjonen, hvilke grep kan vi ta for å endre den? Fra bordet til Vold og Lund kunne han høre mumlende protester, men etter en tid kom samtalen i gang, riktig nok noe nølende, og etter noen minutter virket det som også de konsentrerte seg om oppgaven hvis det da ikke var den nye rektoren de okket seg over. I mellomtiden ryddet Ivar Rise i noen papirer, tilsynelatende rolig, men egentlig var han ganske opprørt og temmelig spent opprørt over at det over hodet var nødvendig å bruke så mye tid på ting som for ham var så selvsagt, og spent på hva dette utspillet hans ville føre til i fortsettelsen. Ville det sette i gang en god prosess, eller hadde han vært for brå slik at de toneangivende i personalet gikk i vranglås og bare ville forsvare seg? Sjansene var store for at det siste ville skje, og han forbannet allerede seg selv for sin egen utålmodighet. Men samtidig orket han ikke bare å være mer eller mindre passiv tilskuer til at kull etter kull av elever skulle få en unødig stusslig tid i ungdomsskolen fordi de voksne trengte så mye tid på å omstille seg. Hvis de da i det hele tatt var villige til å starte prosessen. Og det var jo problemet. For Ivar Riise hadde startet i skolen den gang Normalplanen av 1939 rådde grunnen med sin glimrende generelle del i innledningen. Men så vidt han hadde kunnet se hos sine eldre kolleger den gangen, var det ingen som hadde lest denne delen av planen. Og slik hadde det fortsatt fra den ene planrevisjonen til den andre. Fagre formuleringer om arbeidsmåter og læreres holdninger til elever hadde gått sporløst hen over generasjon etter generasjon med lærere, mens de som svamper 28

8 hadde sugd til seg de ulykksalige delene med detaljerte planer for det enkelte fag! Nå, sa Riise da kvarteret var gått. Vi kan ikke regne med å komme med de helt geniale løsningsforslagene på så kort tid. Men noe kom vel fram i gruppene? Han så spørrende ut over forsamlingen, men behøvde ikke vente lenge. Jeg må si, kom det sint fra Mads Vold, norsk- og engelsklærer (og som sagt tillitsvalgt for Undervisningsforbundet og hans rival til rektorstillingen). Han satt i samme gruppe som Reidar Lund og valgte åpenbart å gå offensivt ut allerede fra starten. Jeg må si, gjentok han, og fortsatte, at de metodene du bruker er nokså underlige. For her sender vi elever ned til deg, slamper som ødelegger undervisningen og som vi forventer at du gir en skikkelig oppstrammer, og så bruker du anledningen til å jatte med dem! Ja, du nærmest fritter dem ut om vår undervisning! Det er uhørt! Og det undergraver vår autoritet fullstendig! Han så seg triumferende omkring, men fikk ikke den massive tilslutningen han hadde håpet, selv om mange av hoffet gjorde mine til å ville klappe! Derfor fortsatte han, oppmuntret av den støtten han tross alt fikk, og drevet fram av den lederposisjonen formell så vel som uformell som han hadde i personalet: Nei, da var det en annen stil og struktur over kulturen vår i rektor Dahls tid da! Mads Vold visste utmerket vel at gamlerektoren, Johannes Dahl, som hadde sittet til han ble sytti, hadde vært en usedvanlig respektert rektor, og svært godt likt av de fleste lærerne. At elevene hadde hatt et mer distansert forhold til ham og han til dem bekymret ikke klubbl ederen fra Undervisningsforbundet noe særlig. Nå vet jeg jo at du ikke kan bli noen kloning av rektor Dahl, Riise. Men enkelte av hans gode egenskaper kunne det vel vært en idé om du førte videre som rektor. Jeg skal bare nevne en del forhold som ville skape nødvendig stabilitet og trygghet, som ville gi oss tilbake det gode arbeidsmiljøet som vi engang hadde: For det første hadde Dahl sikker kunnskap om regelverket. Der snublet han aldri, og han konsentrerte seg om dette i stedet for å beskjeftige seg med mer luftige og høytflyvende idealer og teorier om skoleutvikling slik enkelte av oss nå mener du gjør. For det andre var vi aldri i tvil om hvilken 29

9 side han valgte hvis det skulle oppstå tilløp til konflikt mellom en av oss og elever eller foreldre. Han visste hvilken forferdelig krevende og vanskelig jobb det er å være lærer, derfor tok han alltid vårt parti og satte den annen part på plass med de metoder han til enhver tid fant tjenlig. Videre hadde vi, og der tror jeg nok jeg kan snakke på alles vegne, en klar opplevelse av at han ikke på noen måte kvalitetssorterte oss ut fra hvilken holdning vi hadde til skolearbeidet. Men viktigst av alt var kanskje de kravene til hevdvunne verdier som disiplin, orden, punktlighet, nøyaktighet, flid og utholdenhet som han hadde til elevene, krav som gjorde det trygt å sende elever til ham fordi vi visste at vi ville få full støtte i ønsket om å stramme opp de slaskene vi ikke kunne takle selv, midt i en stresset undervisningssituasjon! Stillhet. Ingen stilte foreløpig spørsmål om hva disse holdningene hos en rektor hadde hatt å si for elevenes arbeidsmiljø. Mads Vold fikk mumlende tilslutning fra flere hold, spesielt dem som hørte til hans bord. Rektor Riise ventet på at noen skulle imøte gå den tillitsvalgte, men forgjeves. Derfor måtte han, skuffet men ikke overrasket ta ordet selv: Jeg kjenner det synspunktet godt fra før, Mads, og jeg har selvsagt stor respekt for min forgjenger, sa han og håpet han virket over bevisende men uten engang å overbevise seg selv. Men tidene forandrer seg og med dem kravene til oss skolefolk. For om jeg i mine første år som lærer med kraft og autoritet kunne stille ganske bestemte krav til hvordan elevene skulle oppføre seg, så er ikke en slik holdning fra vår side gangbar i dag heldigvis. Derfor kan jeg ikke gjøre annet nå enn å lytte når jeg blir stilt overfor en ungdom som er i opprør, som er dypt fortvilet og føler at han, eller også av og til hun, er satt i en helt uholdbar tvangssituasjon. Så beklager, men det er du som representerer makten, og eleven som er den underlegne og som faktisk trenger noe hjelp og støtte til å rydde opp i følelsene og tankene sine når han eller hun er i opprør. Ja, ikke bare det. De trenger faktisk oppmuntring når de drister seg til å forholde seg aktivt til det som skjer med dem og rundt dem i stedet for passivt å la seg forme og dirigere å la seg tilpasse vårt system. Eller, sagt med andre ord: Det er bra at elever stiller seg konstruktivt kritiske til det som skjer med dem, at de er subjekter i egne liv, og tilsvarende farlig om de altfor villig blir veltilpasset, om de reduserer seg selv til objekter selv om det på kort sikt er det mest behagelige for oss! 30

10 Dyster stemning fortsatt. På tross av kort fartstid ved Gladeng visste Ivar Riise at de i personalet som støttet ham på tomannshånd, bare sjelden hadde mot til å utfordre haukene i plenum. Men kanskje denne dagen ville bli annerledes, bli en av de gode? Ved et av bordene i den motsatte enden av rommet rakte en av lærerne handa i været. Det var formingslæreren, Ove Ask, havarert som kunstner i den beinharde kampen om stipendier og prosjektmidler, men med mye livserfaring, som meldte seg. Ja, Ove. Rektor var tydelig lettet da han kunne gi ordet til en av de andre. Bare synd at han utdanningsmessig ikke var ordentlig lærer og at det var knyttet så lite prestisje til det faget han underviste i. Vær så god. Ja, jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal si det for at det ikke skal bli for amper stemning, begynte Ask. Men det var vel ikke rektors metoder vi skulle diskutere. Det hører vel mer hjemme i andre fora, for eksempel medbestemmelsesmøtet, dersom noen har noe å klage på som går på personalpolitikken hans, eller kanskje i medarbeidersamtalene som han har invitert til i løpet av høsten. Nei, det var vel heller den oppsummeringen han gjorde selve saken som var interessant. Og da vil jeg si, ja vi var vel stort sett enige rundt bordet vårt, at han nok har fått med seg mye vesentlig, og at vi vel må se på egen praksis, som han sier, og finne ut om vi kan jobbe slik at alle elevene trives hos oss. Det der kan du bare glemme! Utbruddet kom fra Reidar Lund. For det fins en del elever som er så luta late og så uoppdragne at det bare er real tvang og trussel om straff som nytter. Ta den slampen Tommy Kristoffersen, for eksempel, som jeg sendte ned til rektor for et par dager siden. Ukonsentrert, gjør aldri lekser, frekk, vaser omkring i klasserommet og forstyrrer dem som tross alt vil lære. Om han er tjukk i hue, eller bare tverr, er ikke mulig å si. Men mye håp for ham eller hans likesinnede er det uansett ikke. Og så skal en oppsum mering av slike elevers inntrykk av skolen være med og danne grunnlaget for eventuelle strukturelle endringer, som rektor sier! Ha! Nei, disse slaskene får være glad til at vi har dem her! I gamle dager hadde vi diverse typer institusjoner som kunne ta seg av sånne slabbedasker, og kanskje var det idé å få tilbake dem eller i det minste gjenopprette den gamle OBS-klassen, så kan vi vanlige lærere få gjøre den jobben 31

11 vi skal gjøre sammen med de skikkelige elevene som tross alt er i stort flertall! Nei, hør her! Denne gangen ba ikke Ove Ask om ordet. Han bare tok det. Hva i huleste er det for et menneskesyn du forfekter, Reidar? Er du ikke klar over at vi har en obligatorisk grunnskole, og at det er vår forbannede plikt å legge forholdene til rette slik at ideelt sett alle elevene skal oppleve å bli tatt vare på og få en undervisnings- og læringssituasjon som er tilpasset deres spesielle forutsetninger? Sånn som du prater, skulle en tro du ønsket å blåse liv i de gamle såkalte skolehjemmene igjen, som for eksempel Bastøy, der guttunger med livstruende vanskelige oppvekstvilkår ble plassert nærmest som i konsentrasjonsleire, plassert uten lov og dom eller mulighet for å anke vergerådets avgjørelse! En annen sak er for øvrig at de samme ungene som du gir en så vakker karakteristikk av, de opplever jeg som både kreative og gøyale å ha med å gjøre i mine timer, selv om de nok av og til både i språk og ellers kan virke noe upolerte, for å si det sånn. Men det er jo de samme elevene som du opplever som så håpløse, så da må det være noe i tilbudene som spriker, eller hva? Før Mads Vold rakk å samle seg til et motinnlegg, registrerte Ivar Riise med stor tilfredshet at Else Wang Nilsen, den omtrent førtiårige sosiallæreren, fra sin plass ved kvinnebordet blandet seg i diskusjonen: Hallo! Kan jeg får ordet? Selv om også jeg har all mulig aktelse for gamlerektoren, er det uhyggelig å høre Mads innlegg, nærmest som et gufs fra fortiden, som vel var det Ove pekte på. Og når det gjelder elevene og behandlingen av dem, så er det ikke i så rent få tilfeller jeg i løpet av de fire årene jeg har jobbet sammen med dere, har måttet rake kastanjene ut av ilden, på den måten at jeg på den ene siden har måttet ta en del av dere i forsvar overfor fortvilte elever, samtidig som jeg har sett det som min oppgave å prøve å stable dem følelsesmessig på beina etter de faglige og emosjonelle trøkkene de har fått i timene deres, og det med full støtte fra rektor Dahl! Ja, dere får ha meg unnskyldt, dere som her bare ser svart og hvitt. Derfor vil jeg selv om noen selvsagt vil kalle det spyttslikking gi ros til vår nye rektor fordi han har tatt opp denne saken. Den vakre sosiallæreren jo, Ivar Riise måtte innrømme for seg selv at han ikke var helt blind for eller upåvirket av kvinners utseende hadde fått lett hektiske roser i kinnene som resultat av sitt eget engasjement. Og pulsen hadde åpenbart steget mange 32

12 hakk. Men hun hadde mer på hjertet: Og de forsknings rapportene han snakket om i sted, viser med all ønskelig tydelighet at det er behov for forandringer, forandringer som ikke vil skje med mindre vi har en ledelse som vil noe annet enn å administrere på gamlemåten. Det er ellers slik at en del av oss lærere faktisk syns det er spennende ikke bare å tenke nytt, men også å handle i samsvar med ny tenkning og ny innsikt! Sint og engasjert stirret hun oppover mot fiskebordet og prøvde å få øyekontakt med Mads Vold. Men han stirret bare demonstrativt opp i taket, som for øvrig trengte en vask, skjoldet og flekkete som det var av mangel på renhold og vedlikehold. Men Else Wang Nilsen lot seg ikke vippe av pinnen av kollegens primitive bruk av hersketeknikk, så hun fortsatte, vel vitende om at hun var en av de ganske få som uten å be om å bli betalt for det holdt seg oppdatert på pedagogisk fag litteratur. Så hun fortsatte: Men det er kanskje galt å snakke om at dette er nye tanker. For hva sa ikke den finske nevrologen Matti Bergstrøm alledere omkring 1980 i boka Eleven den siste slaven, etter at han hadde fått hospitere i skandinaviske skoleklasser noen uker? Dette var sikkert min mest interessante skoledag førti år etter at jeg forlot skolen som student, sier han. Hva hadde jeg opp- levd? Mye. Slikt som jeg aldri kunne ha ventet. Og han fortsetter: Her kan jeg sammenfatte dagens sterkeste inntrykk i en eneste setning: Sammenlignet med skolen for et halvt hundreår siden var lærerne de samme, mens elevene hadde utviklet seg til en helt ny art. Eller ta Philip Jackson som i det gylne året 1968 oppdaget det han kalte Den skjulte læreplanen, den fossile, imaginære planen som er prentet inn i ryggmargen vår og som vi derfor faktisk følger, i stedte for den planen politikerne har vedtatt etter grundige forarbeider av fagpedagoger. Ha! Det er lett for deg å snakke! Reidar Lund fnyste foraktelig. Du som har eget kontor og sjelden eller aldri møter elevene i samlet klasse, bare som klienter nede hos deg eller når du har dem i enetimer i spesialundervisning. I slike situasjoner kunne vel jeg også vært snill onkel og strøket selv typer som Tommy Kristoffersen med hårene. Men neimen om en slik linje fører fram når du har full klasse og skal prøve å lære elevene noe. For skole handler da til syvende og sist om nettopp dette å lære fag! Og de som verken kan eller vil rette seg etter det systemet for orden og arbeidsrutiner jeg vil ha i klassen, de får heller finne seg andre steder å utfolde initiativ og kreativitet hvis de har noe slikt da! 33

13 Reidar Lund så seg triumferende omkring, men høstet heller ikke denne gangen den grad av beundring og støtte som han hadde forventet, noe som ergret ham overmåte. Sosiallæreren så spørrende bort på rektor, som nikket bekreftende og viste at han mer enn gjerne så at hun fortsatte: Ja, for en del av dere er det tilstrekkelig at det finnes avlastningsmuligheter, slik at dere slipper å ha noe med de vanskeligste elevene å gjøre. Men det sier seg selv at opplevelsen av daglig å bli betraktet som hår i suppa gjør noe med selvbildet til unge mennesker, derfor er jeg nesten på gråten hver gang jeg etter press fra dere tvinges til å overtale en av elevene våre til å søke overføring til Skogen alternative skole. Hadde vi fått bukt med de gammeldagse, realskolepregede og til dels elevfiendtlige holdningene som fremdeles står sterkt hos oss, og jeg vil tro en dominerende del av personalene ved svært mange, kanskje de fleste, ungdomsskolene, ja, så ville det ikke lenger vært behov for disse skolene. Sosiallærer Else Wang Nilsen hadde snakket seg skikkelig varm nå, og med om mulig enda mer flammende og røde kinn boret hun øynene hardt i Reidar Lund som satt ved fiskebordet helt i den andre enden av lærerværelset. Og for øvrig, fortsatte hun, snakker du om arbeidsrutiner som du ønsker å ha i klassen. Men har det da helt forbigått deg at vi nå heldigvis har en skole der elevene skal være med og bestemme slike rutiner, være med og forme ut sitt eget arbeidsmiljø? Nei, stopp en halv! Det var representanten for Undervisningsforbundet som meldte seg igjen. Det er vel og bra at elevene skal diskutere saker som angår dem. Men når det gjelder selve undervisningen, så er selvsagt vi lærere suverene. For ingen kan vel i fullt alvor mene at barn skal ha noen kvalifisert mening om stoffvalg, arbeidsmåter og slikt noe, eller forhold som i høy grad går på vårt, på lærernes arbeidsmiljø løs! Diskret klapping fra kollegene rundt bordet hans. Ellers pinlig taushet også fra dem som antydningsvis tidligere hadde støttet ham.. Helst skulle jeg vel forbigått dette innlegget i taushet. Det var Ivar Riise som igjen meldte seg på i diskusjonen, vel vitende at det ikke var særlig god personalpolitikk å nærmest ydmyke en lærer i alles påhør. Men hva skulle han gjøre? Det gikk jo ikke an å la slike uttalelser gå upåtalt, og sikker på at en annen av lærerne ville ta til motmæle kunne han jo ikke være, selv om både sosiallæreren og Ove Ask hadde gjort 34

14 en heltemodig innsats så langt! Derfor fortsatte han, tilsynelatende rolig, men egentlig i stort indre opprør: Men dette er et hakk for grovt, Mads. For helt siden vi fikk Normalplanen for folkeskolen i 1939 har det vært et klart uttalt prinsipp at elevene selv skulle være med og forme sin egen arbeidsdag og sitt eget arbeidsmiljø, et prinsipp som er blitt stadig tydeligere uttalt fra plan til plan helt til i dag. At dette likevel er blitt sabotert av oss som har jobbet i skolen, er en annen sak, og så er da også resultatet det at liten eller ingen utvikling har skjedd, bortsett fra ved enkelte fyrtårnskoler da. Han så seg rundt og merket med tilfredshet en viss lettelse i deler av personalet. Derfor tok han sjansen på å fortsette: Men nå har myndighetene bestemt seg for at noe må skje, spesielt med ungdomstrinnet. Og det er ikke snakk om stille reformer eller såkalt tilpasning, men rett og slett fornyelse, verken mer eller mindre, slik det heter i departementets handlingsplan for forsøksog utviklingsarbeid i grunnskolen, og denne fornyelsesprosessen er vi forpliktet til å ta del i, enten vi vil eller ikke så da er det like godt å sette i gang med å prøve å ville så snart som mulig. Vi skal selv sprenge grensene for det tilvante, og vi skal også invitere elevene med i denne grensesprengende virksomheten! Vil dere være med på det?! Nei, så pokker om vi vil!! Mads Vold reiste seg i raseri, men satte seg brått ned igjen, sannsynligvis i en erkjennelse av at han var på vei til å spille seg selv ut over sidelinjen. Hallo! En ny lærer meldte seg på, og Ivar Riise begynte å fryde seg over engasjementet, om ikke annet, selv om diskusjonen neppe bidro til å glatte over motsetninger eller skape et bedre arbeidsmiljø. Det var Arne Kolbein, en trettifem år gammel realog som han selv for spøk kalte seg, fordi han med lærerhøgskolebakgrunn og realfag og humaniora i fagkretsen, hørte til den gruppen lærere som med stor frimodighet sa ja til å undervise i de fleste fag og på alle trinn i grunnskolen, en holdning som var dårlig ansett hos lærere som utelukkende hadde sin utdanning fra universitetet, hva enten de var filologer eller realister. Kolbein var for øvrig tillitsvalgt for den konkurrerende organisasjonen Skolenes Landsforbund, som for enkelhets skyld ble kalt SL, og som ved Gladeng skole hadde fire medlemmer. Han var derfor nær medarbeider med Mads Vold, noe som verken han eller kollegen fra Undervisningsforbundet opplevde som spesielt enkelt. Basen sin 35

15 på lærerværelset hadde han, på tross av sin relativt unge alder, ved det sindige pedagogbordet, der også Ove Ask satt. Det er greit at rektor spør som han gjør, fortsatte Arne Kolbein, men egentlig er det vel mer retorikk en realitet i dette. For vi har vitterlig forhandlet oss fram til enighet med arbeidsgiver om at en snuoperasjon må gjøres, og disse forhandlingene har du også, gjennom din organisasjon, vært med på, Mads, så du er rett og slett i utakt med dine egne når du snakker som du gjør her i dag! Så gikk det som det pleide å gå. Personalet besto altså av om lag tretti lærere, sosiallærer, undervisningsinspektør og rådgiver inkludert. Men i plenumsdiskusjoner var det oftest bare tre-fire stykker som engasjerte seg aktivt. Hvor de andre sto, og hva de mente fra sak til sak, var det heller vanskelig å røyke ut. Derfor håpet Ivar Riise han ville finne ut av det i løpet av den serien med medarbeidersamtaler han hadde lagt opp til i løpet av året. Men foreløpig måtte han nøye seg med å gjette og føle seg fram til hvor landet lå, bortsett fra at den gamle undervisningsinspektøren burde kunne fortelle ham noe. Men her var han noe skeptisk, for så langt han hadde erfart til nå, så var nok Bull som Dahls gamle våpendrager ikke særlig innstilt på å hjelpe sin nye sjef til rette? Ja, ja. Jeg registrerer at reaksjonene på dette utspillet mitt spriker, og noe annet hadde jeg for så vidt ikke ventet heller, sukket rektor. Men selv om vi må over til andre saker nå, forventer jeg at disse problemstillingene blir diskutert dere imellom i tiden som kommer, og at vi kan ta saken opp i større bredde og bedre forberedt om noen uker eller måneder. Og så en ting helt til slutt, en sak som ikke er gjenstand for diskusjon eller forhandling: Den eller de av dere som på noen måte liten eller stor føler seg truffet av karakteristikken sarkastisk overfor elever, må snarest gå i seg selv og vurdere egne holdninger og praksis. Og er dere usikre på hjemmelen for et slikt påbud fra min side, ber jeg dere lese forskriftens bestemmelse som sier noe om at krenkjande åtferd ikkje skal nyttast. Men nå over til neste sak. De to timenes planleggingsmøte var over, og rektor Riise sto og ryddet opp i papirene sine, klar for å fortsette dagens kontorarbeid, da en av skolens eldste lærere, den seksti år gamle Agnes Ringdahl som 36

16 underviste i kristendom eller KRL (kristendom med religions- og livssynskunnskap) som det het nå, selv om kristendommen hadde den altoverskyggende plassen og norsk, stilte seg opp ved siden av ham og nokså nølende begynte: Det er noe jeg har tenkt en del på, Riise, som har med alle kravene om forandring å gjøre, og det er at hver gang du eller myndighetene ber oss jobbe annerledes, så er det liksom som det ligger under en kritikk av det vi har gjort før. Det føles liksom så håpløst at tredve-førti års samvittighetsfullt arbeid bare blir karakterisert som elevfiendtlig eller undertrykkende eller gammeldags eller hva det nå måtte være. Men det kan da ikke være sant? For faktum er jo at jeg har ført ut kull etter kull som er blitt riktig flinke til å skrive norsk, så så helt galt kan det da ikke ha vært? Ivar Riise merket seg at hun ikke nevnte kristendomsundervisningen sin. Klokelig nok, tenkte han, for i disse timene var det ikke lett å engasjere elevene slik planene hadde vært i alle år. Men dette kommenterte han ikke. I stedet sa han, mens han lot papirbunken ligge: Nei, Agnes. Den jobben du har gjort, har vært glimrende, det vet du, sett på bakgrunn av den tiden du snakker om og det elevklientellet vi hadde før. Men nye tider og jeg vil påstå en ny type elever med helt andre erfaringer og livssituasjon krever at vi som lærere faktisk må være villige til å omstille oss, slik alle andre bransjer må. Men at det er krevende, det forstår jeg, ja, jeg merker det faktisk selv også, ut fra min posisjon som rektor. Men jeg tror faktisk ikke det er noen vei utenom. Så jeg vil råde deg til å hygge deg med de gode minnene fra tidligere og så med frimodig sinn begynne å smake på det nye. For studerer du den nye læreplanen, så vil du faktisk finne veldig mye der som harmonerer med det elev- og menneskesynet jeg vet du har. Agnes Ringdahl svarte ikke på dette, og om hun var tilfreds med svaret eller fortsatt følte seg overkjørt eller satt til side, det var ikke Ivar Riise i stand til å si. Men dette var det beste han kunne få gjort ut av situasjonen, så fikk det bli med det foreløpig, og han hadde jo i det minste ikke sagt at, jo, med den pedagogikken hun hadde praktisert, så hadde hun nok på samvittigheten ikke så rent få ulykkelige skjebner, unge mennesker som med et annet tilbud ville fått adskillig mer ut av skolegangen. Det han videre kunne ha sagt, var at de åtte tusen (!) timene (minst) som hun i løpet av sin yrkeskarriere hadde sittet 37

17 bøyd over stilebunker og satt sine kommentarer som bare ble lest av noen få og studert av enda færre nok med stort hell kunne vært brukt helt annerledes, at han (og departementet) ikke krevde mer arbeid av lærerne, bare en annen og bedre måte å bruke tiden på, til beste for alle elevene! Men dette sa han altså ikke nå. Synd. For det var bra tenkt. Så det var ergerlig at den snart pensjonerte læreren ikke hadde kommet med innlegget sitt i plenum. Men sånn var det jo bestandig. De tomme tønnene rumlet mest, mens de som var litt mer reflektert av beskjedenhet og frykt for å provosere, oftest holdt tankene sine for seg selv. Men overordnet denne avsluttende samtalen med Agnes Ringdahl, var det for ham at det lot til at han med dagens samråding hadde fått skåret nødvendig hull på en byll som var heller overmoden, og det som hadde gitt ham det nødvendige lille sparket bak, var besøket av Tommy i forrige uke. Men hva så med fortsettelsen? Ville det være mulig å bygge bru over motsetningene, eller ville dagens diskusjon bare bli opptakten til, eller synliggjøringen og forsterkingen av grunnleggende motsetninger i personalet med hensyn til pedagogikk og elevsyn ja, gjerne livssyn i det hele? Hadde han med dette initiativet dradd i gang en prosess som han verken kunne styre eller stanse, en prosess som ville kaste om kull den balansen mellom subkulturene i personalet som var så tydelig? Og ville dette i siste instans komme til ikke å skape men å synliggjøre et dårlig arbeidsmiljø? Og ville det i så fall bli han som fikk skylden for dette? Hvis så, var det jo for så vidt ikke helt ufortjent. Det var vanskelig å si. Men på tross av usikkerheten følte han at det han hadde gjort i dag, var riktig ut fra hensynet til Tommy og alle de andre ungdommene som led under et system det ikke var mulig å komme seg bort fra, og som det nesten ikke fantes alternativer til, i det minste ikke hvis en ikke var villig til å betale dyrt i form av sosiale kostnader. Møtet var gått i oppløsning. Noen av lærerne ble sittende og prate videre i de vanlige gruppene, noen få forsvant inn på arbeidsrommet der de hadde sin lille kvadratmeter med arbeidsplass, men de fleste gjorde seg klar til å haste hjem. Med bunken av rundskriv og plastikkark under armen ruslet Ivar Riise for sin del inn på kontoret for å oppsummere dagen og møtet. 38

18 Kapittel 3 Elevene må jo vite hvor de står Det var gått et par måneder siden Tommys første besøk hos rektor og den etterfølgende seansen under samrådingsmøtet. Utenfor klasseromsvinduene dalte triste, bløte snøfiller mot marken der de etter hvert dannet en utrivelig, skittengrå sørpe. Oppe ved kateteret i klasse 9B satt lektor Reidar Lund og gned seg tilfreds i hendene. Elevene var blitt noe stillere i det siste. Kunne det ha sammenheng med at den harde linjen han hadde ført med å sende de verste urostifterne til rektor hadde ført fram? Og det på tross av hans store skepsis til sjefens holdning til disse elevene? (At sammenhengen delvis var den motsatte, at det var i møte med en voksen, som i det minste lyttet til dem, at disse elevene nå i noen grad kunne holde ut, det ofret han ikke en tanke.) Men nå var det viktigere saker som sto på kartet. Elevene hadde hatt høstens første, store matematikkprøve. Med fullt overlegg hadde han gjort den ekstra vanskelig, for han visste at 9. klasse, det midterste året i ungdomsskolen, var like viktig for innlæring av fag som det var vanskelig for konsentrasjonen. Elevene var blitt varme i trøya etter det første året og følte de kunne tillate seg alt, og det var for tidlig å begynne å skremme med eksamen slik han kunne når de kom i 10. I tillegg kom jo det uunngåelige men for faglig læring katastrofale at hormonenes runddans i systemet reduserte evnen til konsentrasjon, for å si det mildt. Men krevende prøver og streng karaktergiing visste han av erfaring hadde en god virkning på svært mange av elevene. Og han hadde gitt alle samme prøve, for alle skulle jo med tiden opp til samme eksamen, uansett individuelle forutsetninger, som det ifølge rektor så vakkert het i læreplanen som han for øvrig aldri hadde tatt seg tid til å lese. For hvorfor skulle han det? Han kunne jo matematikkfaget sitt og var trygg på sine metoder, 39

19 og dessuten hadde han jo lærebøkene som var godkjent av departementet og som han fulgte, både av lojalitet og fordi han ikke kunne begripe hvorfor han skulle finne opp hjulet på nytt når kompetente kolleger hadde lagt så mye arbeid i disse bøkene. Og dessuten mente han at dette med å tilpasse stoffet til den enkelte elev bare var politiske honnør ord eller fagre mål, satt opp av folk som ikke hadde peiling på hva skolehverdagen krevde av lærerne. For å etterleve disse kravene, var uansett umulig i den praktiske skolehverdagen. Så hvorfor i all verden kaste bort verdifull tid på å lese kvasipedagogiske anvisninger, skrevet av folk som altså ikke hadde sett en elev eller vært inne i et klasse rom som lærere på mange år, hvis de da over hodet hadde vært ute i krigen selv noen gang. For lektor Lund, med hovedfag i matematikk, opplevde virkelig at tilværelsen som lærer kunne sammen liknes med en krig; den ene mot de mange, der han satt med all makt, men der horden av ungdom likevel, i kraft av å være så mange, utgjorde en daglig trussel. Men lektoren hadde sine metoder til å disiplinere og holde ungdommene i sjakk. Blant dem var karakterene, som noen idioter av noen skrivebordspedagoger rett som det var truet med å ville fjerne. Ja, Reidar Lund hadde en sterk mistanke om at rektor Riise var en av dem. Men karakterer var viktige, ikke bare for at elevene selv og foreldrene skulle få vite hvor de sto i faget, men også fordi de unge snart skulle ut i et hardt konkurransesamfunn. Når noen av kollegene kritiserte ham for å være i strengeste laget, svarte han bare at dette bidro til å gi dem et realistisk selvbilde, og innenfor dagens regelverk, var det vanskelig å motsi ham på dette. Derfor gjorde han, slik han så det og noen annen rimelig måte å se tingene på fantes jo ikke elevene en tjeneste ved å la dem møte livets realiteter her og nå, innenfor rammene av en trygg skolehverdag, i stedet for å lulle dem inn i forestillingen om at verden var snill og god. For det var den jo ikke, det hadde han selv fått smertelig erfare, oppvokst som han var med en alt annet enn livsbejaende prest til far og en nærmest usynlig mor. Et hjem hvor begrepet glede ingen plass hadde, men hvor alt handlet om plikt og store forventninger, og hvor hard, fysisk straff var den naturlige konsekvens av ikke å holde mål. Så unge Reidars eneste form for opposisjon da han var ferdig med skolen, var å begynne å studere realfag i stedet for å følge i farens fotspor inn på Menighetsfakultetet. Studiene hadde gått greit nok unna, men da han ville prøve seg som 40

20 forsker, stoppet det opp. Det var visst noe med kreativiteten hans som ikke passet for et slikt løp, hadde veilederen hans forsiktig antydet, og dermed ble skolen og lærergjerningen det naturlige valget, om han skulle ha noe å leve av. En like tøff herdingsprosess som hans, men i kontrollerte former, var det alle barn og ungdommer trengte, mente Reidar Lund! (At det var hans eget stivsinn som var noe av grunnen til at tilværelsen utenfor skolens trygge rammer til tider syntes litt lite vennlig mot ham, lå hinsides hans mulige forklaringer på hvorfor livet var som det var.) Ja, nå skal vi se, begynte han langsomt og slepent og lot blikket gli ut over klassen. Her var det sannelig litt av hvert, men svært så lite på enkelte, da. Ha, ha! Bare lille Alexander Dysthe lo av morsomheten hans, litt tvungent og nervøst riktig nok. Men han lo da, som forventet. Lektor Lund trommet svakt på bunken av besvarelser mens han bevisst unnlot å se ned mot den delen av rommet der Tommy satt sammen med en del andre minusvarianter, stort sett gutter med en alt annet enn akademisk bakgrunn, som han så elegant uttrykte det når han satt nede på lærerværelset i kretsen rundt Mads Vold og de andre som alle beklaget den uroen som var oppstått i og med at kommunen hadde tilsatt denne rabulisten Ivar Riise som rektor. De fleste av disse guttene var lyse i huden, men et par av dem hørte åpenbart til gruppen våre nye landsmenn, som for øvrig var utsatt for ekstra doser av sjikanøs omtale i deler av personalet. Felles for disse guttene var imidlertid at de verken interesserte seg for eller ytet noe i Lunds fag, matematikk. Nå har jeg gjort meg svært flid med rettingene, fortsatte lektoren. Jeg satt hele helgen fra morgen til kveld, så nå regner jeg med at dere setter pris på dette og merker dere alle kommentarer og alternative løsningsforslag. Det er det dere lærer av, å studere deres egne feil. Dere må altså ikke bare se på karakteren, for den er jo ikke annet enn en oppsummering av det helhetsinntrykket jeg har av besvarelsen deres. Men viktig er den jo, bevares, for det er jo på grunnlag av karakterene dere kommer videre i utdanningssystemet. Og dere vil vel alle bli til noe, vil dere ikke? Han ventet ikke noe svar på dette retoriske spørsmålet, men Tommy tenkte inni seg at hvis det å bli til noe var det samme som å bli så lik lektor Lund som mulig, så kunne det være det samme. Men på den 41