Rt <noscript>ncit: 3:02</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 8 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Tidligere byskattelov 39 åttende ledd. SAMMENDRAG: Spørsmål om det kunne kreves betinget skattefritak for gevinst ved salg av tomt som tidligere var benyttet til hotelldrift, men som på grunn av brann hadde ligget ubenyttet i 55 år. En ikkebruk av en tomt over et langt tidsrom, kan medføre at karakteren av driftsmiddel i næring går tapt. Men i det foreliggende tilfelle fant Høyesterett at tomten ikke hadde tapt denne karakter. Det måtte foretas en totalvurdering hvor man la vekt på at tomten var ervervet i næringsøyemed og brukt i næring, og at det senere var arbeidet for gjennopptagelse av hotelldriften. - Kommunen fikk heller ikke medhold i at hotell-selskapet hadde tapt sin skattemessige posisjon ved salg av samtlige aksjer samt økonomisk reorganisering i SAKSGANG: L.nr. 61/1981 PARTER: Oslo kommune (kommuneadvokaten v/ høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad) mot Voksenkollen Hotellkompani A/S (advokat Finn E. Engzelius - til prøve). FORFATTER: Michelsen, Holmøy, Christiansen, Bølviken, justitiarius Ryssdal. Dommer Michelsen: Voksenkollen Hotellkompani A/S solgte i 1973 sin eiendom på Voksenkollen til Den Norske Lægeforening. Oslo kommune gjorde forkjøpsrett gjeldende, og skjøte ble utstedt til kommunen i På eiendommen var det frem til 1919 drevet hotell. Dette året brant hotellet, og tomten har siden ligget ubenyttet. For inntektsåret 1974 krevde selskapet under henvisning til 39 Side 535 åttende ledd i den daværende byskattelov betinget skattefritak for avhendelsesgevinsten. Det mente at tomten måtte sies å ha vært brukt som driftsmiddel i næring. Gevinsten ble imidlertid beskattet. Skattemyndighetene var av den oppfatning at tomten på det tidspunkt da overdragelsen fant sted, hadde tapt sin karakter av driftsmiddel i næring. Selskapet gikk til søksmål mot Oslo kommune, og i denne sak avsa Oslo byrett den 25. januar 1979 dom med slik domsslutning: «1. Ligningen av Voksenkollen Hotellkompani A/S for 1974 oppheves, og ved den nye ligning legges til grunn at selskapets gevinst ved salg av eiendommen gnr. 33 bnr og 410 i Oslo i medhold av byskattel. 39, 8. ledd, kan avsettes betinget skattefritt. 2. Oslo kommune betaler innen 14 dager fra forkynnelsen saksomkostninger til Voksenkollen Hotellkompani A/S med kr ,-, - trettitretusenfemhundre kroner - hvorav kr ,- til dekning av utlegg.» Kommunen anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett. Dommen i lagmannsretten som er avsagt den 8. mai 1980, har slik domsslutning: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Oslo kommune betaler saksomkostninger til Voksenkollen Hotellkompani A/S for lagmannsretten med femtentusentohundreogsekstiåtte - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsretten domsgrunner. Over lagmannsrettens dom har Oslo kommune erklært anke.

2 Page 2 of 8 Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en utenrettslig erklæring fra formannen i styret i Voksenkollen Hotellkompani. Den ankende part har samtykket i at denne erklæring nyttes som bevis i saken. Formannen har avgitt forklaring for de tidligere instanser. Med en mindre endring som jeg kommer tilbake til, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Oslo kommune har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Etter kommunens oppfatning har lagmannsretten lagt en uriktig forståelse til grunn for sin avgjørelse når den har bygd på at lang tids ikke-bruk av en tomt ikke alene er tilstrekkelig til at den mister sin karakter av driftsmiddel i næring. Utgangspunktet for drøftelsene på dette punkt i saken er at tomten har vært brukt som driftsmiddel i næring i 20 år. Etter ordlyden i den tidligere byskattelovs 39 åttende ledd skulle da vilkårene for betinget skattefritak være til stede. Kommunen hevder imidlertid at loven etter sitt formål må tolkes innskrenkende. Man har fra andre områder innen skatteretten eksempler på at en skattebestemmelse er tolket innskrenkende til skattyterens ugunst. I dette tilfelle er det gått 55 år siden Side 536 tomten ble nyttet som driftsmiddel i næring, og etter forløpet av så lang tid må denne karakter være gått tapt. Det reelle forhold er at tomten lenge før avhendelsen fant sted, hadde karakter av en pengeplassering fra selskapets side. Saken stiller seg her annerledes enn når det har vært tale om å beskatte en gevinst etter den tidligere bestemmelse i byskattelovens 37 annet ledd, annet punktum. Etter denne bestemmelsen skulle en gevinst ved avhendelse av blant annet fast eiendom beskattes hvor eiendommen var ervervet av selgeren i anledning av næring eller «er benyttet dertil». Etter den praksis man hadde om anvendelsen av denne bestemmelsen, ble gevinsten beskattet selv om det var gått lang tid siden eiendommen var nyttet som grunnlag for næring. Oslo kommune gjør videre gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at selskapets prosjekteringsvirksomhet er tilstrekkelig til at tomten kan sies å være brukt som driftsmiddel i næring. Om tidsrommet fra 1919 til 1929 vet man intet. Da det her dreier seg om et tidsforløp på 10 år, må alt ved utløpet av denne perioden karakteren av driftsmiddel i næring stå i fare for å være tapt. De senere planer har vært løse og urealiserbare. Det har rent økonomisk ikke latt seg gjøre å oppføre nytt hotell på tomten. Slike planer kan ikke medføre at tomten etter loven kan betraktes som driftsmiddel i næring. Det gjøres fra kommunens side videre gjeldende at lagmannsretten med urette har lagt vekt på at selskapet har forsvart negative servitutter overfor naboeiendommene. En slik opptreden er uten betydning for avgjørelsen av saken. Subsidiært hevder Oslo kommune at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke kan tillegges betydning i saken at samtlige aksjer i 1929 ble overdradd, og selskapet i denne forbindelse ble tømt for andre aktiva enn tomten. Lagmannsretten har uriktig sett det spørsmål som her er brakt inn i saken, som et identitetsproblem. Poenget er imidlertid om den skattemessige posisjon selskapet tidligere måtte ha hatt, gikk tapt ved de disposisjoner som ble foretatt. Det skjedde etter kommunens oppfatning slike forandringer i 1929 at de nye aksjeeiere ikke kan påberope seg den næringsdrift som hadde funnet sted før endringene. Man står overfor et kontinuitetsbrudd. Realiteten er at en tomt ble solgt av det tidligere selskap og ervervet av det nye. Bare formen er tilbake av det gamle selskapet. Det oppstod et tomteselskap, og da må skatteposisjonen sies å være gått tapt. For Høyesterett har saken undergått den endring at Oslo kommune ikke lenger subsidiært gjør gjeldende at i alle fall bare en del av tomten kan sies å ha vært brukt som driftsmiddel i næring. Kommunen har lagt ned slik påstand: «1. Ligningen av Voksenkollen Hotellkompani A/S for 1974 stadfestes.

3 Page 3 of 8 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.» Ankemotparten har henholdt seg til byrettens og lagmannsrettens dommer og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for disse instanser. Det er i saken ubestridt at tomten på Voksenkollen er ervervet ut Side 537 fra det formål at den skulle nyttes i næringsvirksomhet. Det er også klart at den i tidsrommet fra 1900 til 1919 ble brukt i næring. Tilfellet går da inn under de ord som fantes i den tidligere byskattelovs 39 åttende ledd. Det skal på skatterettens område meget til for at man skal kunne tolke en skatteregel innskrenkende til skattyterens ugunst, og i dette tilfelle kan man ikke påberope seg, som overligningsnemnda har gjort, at en slik tolking er i overensstemmelse med lovgiverens hensikt. Man finner ikke støtte for dette syn i lovens forarbeider, som tvert om viser at det ble lagt opp til en fleksibel, bred og romslig ordning. Når en eiendom er ervervet for å nyttes i næringsvirksomhet, er dette som hovedregel tilstrekkelig til at man må konstatere at den er et driftsmiddel i næring. Enda klarere blir dette dersom eiendommen også gjennom lengre tid er benyttet i næring. Ervervsformålet da denne eiendommen ble innkjøpt ved århundreskiftet, og bruken frem til 1919 er således tilstrekkelig til å gi den karakteren av driftsmiddel i næring. Har en eiendom fått dette preg, skal det meget til for at det igjen skal gå tapt, det være seg som følge av det som har vært kalt motbruk eller ved ikke-bruk. Etter den praksis som hadde dannet seg omkring bestemmelsen i 37 annet ledd i den tidligere byskattelov, må det sies at det var tvilsomt om det ved motbruk eller ikke-bruk overhodet rent tidsmessig kunne settes noen grense for når en slik skattemessig karakter gikk tapt. Selskapet erkjenner dog at et sted må en grense trekkes. I denne saken må det i denne forbindelse tillegges vekt at eiendommen ikke har vært nyttet til noe annet enn næringsformål, og det er et grunnleggende skille mellom de tilfellene hvor bruken skifter fra næringsformål til et annet, og dem hvor den fysiske bruk hviler, og man ut fra det opprinnelige formål sitter med eiendommen i beredskap. Det skal da mer til for at karakteren av driftsmiddel som følge av et tidsforløp skal kunne sies å være gått tapt. Man må foreta en totalvurdering hvor foruten det opprinnelige ervervsformål og næringsbruken også selskapets etterfølgende aktivitet må tillegges vekt. Siden brannen i 1919 har selskapet ikke utvist passivitet, men tvert om stor aktivitet for å realisere på nytt det som har vært dets formål. Det har gjennom sin opptreden vist at det aldri har hatt til hensikt å ta tomten ut av næring, men har søkt atter å få hotelldrift i gang på eiendommen. Når dette ikke har lykkes, har årsakene vært å finne i forhold som har ligget utenfor selskapets kontroll. Det må også tillegges betydning at selskapet har opptrådt aktivt og søkt å forsvare sitt formål ved å gjøre gjeldende negative servitutter over naboeiendommer som forbyr hotell- eller restaurantdrift på disse. Etter en slik totalvurdering kan i dette tilfelle tidsforløpet ikke tillegges den vekt at tomtens egenskap av driftsmiddel i næring kan sies å være gått tapt da overdragelsen i 1973 fant sted. En slik løsning er etter selskapets oppfatning i overensstemmelse med det som har vært formålet med bestemmelsen i byskattelovens 39 åttende ledd. Selskapet har gjennom salget omplassert sitt hovedaktivum. Det har søkt å tilpasse seg til en ny situasjon, og bør da Side 538 få beholde salgssummen ubeskåret av skatt for ny investering. Etter selskapets oppfatning er det ikke holdepunkter for den ankende parts subsidiære anførsel. Mens kommunen tidligere har hevdet at selskapet i 1929 endret identitet, legger man nå vekten på at en skattemessig posisjon skulle være gått tapt. Etter selskapets oppfatning er dette reelt sett bare to uttrykksmåter for det samme syn.

4 Page 4 of 8 Utgangspunktet for drøftelsen på dette punkt er at et aksjeselskap og dets aksjonærer er forskjellige skattesubjekter, og at et aksjeselskap ikke taper sin identitet om samtlige akjser overdras. Unntak fra dette syn kan følge av en lovbestemmelse. Et eksempel er regelen om selgende gruppe, jfr. byskattelovens 46 annet ledd og 45 første ledd nest siste punktum. For det tilfellet som foreligger i denne saken, har man ingen slik lovhjemmel. Et ytterligere unntak er i praksis gjort der det for å oppnå en skattemessig fordel er søkt etablert ordninger som kan sies å være illojale. Man står ikke her overfor et slikt tilfelle. Det ble i 1929 foretatt en reell økonomisk reorganisering av selskapet, og det foregikk intet brudd med det formål selskapet tidligere hadde hatt. Det er ikke tale om at erververen søkte å kjøpe seg til en gunstig skattemessig posisjon. Ankemotparten har lagt ned slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes Voksenkollen Hotellkompani A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser. Mitt syn på det prinsipale spørsmål faller sammen med byrettens og lagmannsrettens, og jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse disse retter har gitt. Det er det klare utgangspunkt at tomten på Voksenkollen er ervervet i næringsøyemed, og at den i tidsrommet frem til 1919 er brukt i overensstemmelse med dette. Den har vært brukt som driftsmiddel i næring. Ut fra ordlyden i byskattelovens 39 åttende ledd skulle således vilkårene for betinget skattefritak være til stede. Det er dog på det rene at selskapet ikke har gjort bruk av tomten i næringsøyemed over et tidsrom av 55 år. Etter min oppfatning vil en ikke-bruk av en tomt som strekker seg over et langt tidsrom, i seg selv kunne medføre at karakteren av driftsmiddel i næring er gått tapt. Det kan ikke antas at et slikt trekk ved en eiendom uten tidsbegrensning skulle hefte ved den når den ikke nyttes i næring. Jeg kan ikke se at den praksis som hadde dannet seg omkring den tidligere bestemmelse i byskattelovens 37 annet ledd kan tillegges avgjørende betydning i denne forbindelse. Det var her tale om at en skattyter som følge av motbruk eller ikke-bruk av en eiendom skulle bli fri for en skatteplikt som klart fulgte av lovens ord. I den foreliggende tilfelle dreier det seg om en ordning med betinget skattefritak som er etablert ut fra et bestemt økonomisk formål. I denne sak kan jeg ikke se at tidsforløpet kan medføre at tomten har mistet sin karakter av driftsmiddel i næring. Jeg er enig med Side 539 partene i at man ikke ensidig kan se hen til det lange tidsforløp, men må foreta en totalvurdering hvor man må trekke inn i overveielsene foruten de momenter som dannet utgangspunktet for drøftelsen - ervervsformålet og næringsbruken - også den aktivitet selskapet har vist i det tidsrom da tomten har ligget ubenyttet. Jeg finner det godtgjort at selskapet i løpet av denne tiden har gjort store anstrengelser for å søke å realisere på nytt det som har vært og helt frem til 1973 var dets formål. Man har stadig arbeidet med planer om å gjenoppta hotelldrift på eiendommen, og har søkt å gjennomføre disse. Jeg kan ikke finne grunnlag for å karakterisere planene som løse eller urealistiske. Det hører også med i bildet at selskapet har forsvart sine servitutter overfor planer om konkurrerende virksomhet og hotelldrift på naboeiendommene. Ut fra dette er jeg således kommet til at man i dette tilfelle må legge til grunn den løsning som følger av lovens ord. Jeg har heller ikke funnet å kunne gi kommunen medhold i det subsidiære grunnlag som er anført fra dens side. I 1929 ble samtlige aksjer i selskapet overdradd, og det ble foretatt en økonomisk reorganisering. Etter min mening kan dette forhold ikke lede til at selskapet etter gjennomføringen

5 Page 5 of 8 av nyordningen skulle stå i en annen skatterettslig stilling enn tidligere. Det foreligger ikke noe nytt selskap om samtlige aksjer overdras, og det dreier seg ikke om et skattemessig arrangement hvor man har søkt å utnytte en skattebestemmelse til å oppnå en skattemessig gunstig posisjon som det ikke har vært lovens hensikt å beskytte. Det er ikke grunnlag for å si at man gjennom kjøpet av et tomt aksjeselskap har søkt å erverve en gunstig skattemessig posisjon. Jeg er etter dette kommet til at Voksenkollen Hotellkompani A/S har krav på betinget skattefritak for avhendelsesgevinsten. Da jeg også er enig med lagmannsretten i dens omkostningsavgjørelse, blir mitt resultat at dens dom stadfestes. Etter det jeg legger til grunn, har anken ikke ført frem, og Oslo kommune må da etter min oppfatning pålegges å betale sakens omkostninger for Høyesterett. Ankemotpartene har fremlagt omkostningsoppgave. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr Av denne sum er kr. 150 til dekning av omkostninger. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Voksenkollen Hotellkompani A/S tjue tusen ett hundre og femti - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså. Side 540 Av by rettens dom (byrettsdommer Astrid Will Monsen): Saken gjelder skattespørsmål. Voksenkollen Hotellkompani A/S (heretter kalt VH) solgte i 1973 sine eiendommer på Voksenkollen i Oslo, gnr. 33 bnr og 410, på til sammen ca. 117 dekar til Den Norske Lægeforening for kr ,-. Hovedeiendommen på ca. 111 da. var ervervet i Gnr. 33 bnr. 410 på ca. 6 da. ble kjøpt til i Oslo kommune gjorde forkjøpsrett gjeldende, og hele eiendommen er senere overført til kommunen. VH er en fortsettelse av A/S Voksenkollen Sanatorium, som ble stiftet i 1899 og i år 1900 startet hotelldrift på eiendommen. Hotellet, det såkalte Soria Moria, var velrenommert og hadde 300 faste gjester. Hele hotellet brant ned i Det er senere arbeidet for å gjenreise et hotell på eiendommen, uten at dette har blitt noe av. Til slutt ga selskapet opp planen om å realisere et nytt hotell på eiendommen og solgte denne som før nevnt. Ved ligningen for 1974 krevet selskapet i medhold av den daværende bestemmelse i byskl. 39, 8. ledd, betinget skattefritak for salgsgevinsten kr ,-. Den sendte Oslo ligningskontor varsel til selskapet om at de ville fravike selvangivelsen. --- Retten skal bemerke. Saken gjelder fortolkning av den daværende byskattelovs 39,8. ledd, der 1. og 2. setning lyder: «Gevinst som nevnt i foregående ledd kan kreves fritatt for inntektsbeskatning når og så langt erstatningen eller salgssummen aktes brukt til ervervelse av nytt driftsmiddel. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av tomt som er brukt som driftsmiddel i næring.» Det kan ikke være tvilsomt at det i denne sak dreier seg om avhendelse av en tomt som i sin tid ble brukt som driftsmiddel i næring, og at tilfellet for så vidt går direkte inn under lovens ord ved naturlig forståelse av disse. Etter rettens mening gjelder det hele tomten. Den hotell/sanatoriedrift som foregikk fra årsskiftet og utover, innbefattet etter den tids skikk at gjestene skulle spasere i parken, eventuelt naturparken og drikke kildevann, og den store tomt utgjorde dermed en del av hotellkomplekset og ble benyttet i driften. Spørsmålet er dernest om tidens forløp har ført til at den tomt det her gjelder, har mistet sin

6 Page 6 of 8 karakter av driftsmiddel. Det er helt på det rene at den faktiske hotelldrift opphørte i 1919, og at selskapet ikke senere har lykkes i sine bestrebelser for å gjenoppta slik drift. Det fremgår av den foreliggende rettspraksis at tidsforløpet er av betydning, men det er ikke det eneste moment som spiller inn når man skal bedømme om et driftsmiddel er gått ut av næring. Det må være helt klart etter de foreliggende dommer at dette lettere vil skje hvis det forekommer såkalt mot-bruk, altså hvis driftsmiddelet benyttes til noe som er i direkte strid med næringen. Noe slikt skjer f.eks. når forretningslokaler tas i bruk til boligformål. I dette tilfelle har det ikke funnet sted noe motbruk. Hotelltomten har hele tiden ligget der, klar til å danne grunnlaget for et nytt hotellkompleks. Tomten ble ervervet i 1899, og hotelldriften startet i Hotelldriften måtte åpenbart være planlagt før tomten ble formelt innkjøpt, og det kan ikke være tvil om at ervervet skjedde i anledning av den næring man planla. Hotelldriften varte i 19 år, altså et relativt langt tidsrom, og det var etter tidens forhold et stort hotell, som ble drevet i årene frem til brannen. Etter brannen var tiden en annen enn omkring århundreskiftet. Man hadde 1. verdenskrig Side 541 bak seg, og teknikken hadde gjort store fremsteg. Gjestenes krav til komfort ved et førsteklasses hotell var meget større enn omkring Blant annet stillet man helt andre krav til de sanitære forhold. På den annen side forelå det ikke noe kommunalt vann-nett i dette område, slik at en løsning av de sanitære problemer åpenbart ville bli meget kostbar. At det under disse omstendigheter måtte ta lang tid å planlegge et storhotell, er forståelig. Selskapet kan ikke bebreides at det ikke klarte å få frem sine planer i begynnelsen av 1920-årene. da tidene var «gode» og pengene rikelige inntil deflasjonen mot slutten av 20-årene. Imidlertid forelå helt ferdige planer i 1933, men da ble byggetillatelse nektet. De kommunale myndigheter hindret således selskapet i å komme i gang på ny med faktisk hotelldrift. Nye reelle byggeplaner forelå i begynnelsen av 1940-årene. Det er forståelig at planene ble lagt på is under okkupasjonstiden. Et nytt hotell da ville antagelig blitt preget av dårlige materialer og straks okkupert og ramponert hvis det ble ferdig. Så i 1948 forelå igjen ferdige planer for å gå i gang med byggingen, men igjen ble planene stoppet av myndighetene. Uten tilsagn om å få materialer var det umulig å bygge. Senere ble det arbeidet med nye byggeplaner, men de ble aldri ført helt frem mot igang-setting. Det ble klart at omkostningene ville bli meget store og finansieringen vanskelig. Utenlandske hotellkjeder var ikke interessert i å medvirke ved hotellbygg i et utkant-strøk. Til slutt ble tidene så vanskelige at selskapet ga opp sine planer om hotelldrift på denne tomt. Det er i dette tilfelle meget lang tid siden den egentlige hotelldrift opphørte. nemlig 55 år. Retten er kommet til at selskapet i denne lange tid har gjort mer enn passivt å sitte med tomten. Selskapet har aktivt arbeidet for å realisere selskapets formål, hotelldrift, fortrinnsvis på tomten på Voksenkollen. To ganger er det myndighetene som har forhindret at selskapet gjenopptok sin aktive næring. Dette er noe vesentlig mer enn ikke-bruk av et driftsmiddel. Retten mener at ervervet i næringsøyemed, bruken i næring og det aktive arbeid som senere er gjort for å gjenoppta driften, til sammen har til følge at tomten ikke har tapt sin karakter av driftsmiddel. Dette er også i samsvar med lovformålet, nemlig å sikre at skattytende bedrifter beholder sine driftsmidler mest mulig intakt når forholdene tvinger dem til å omlegge sin virksomhet. Det skal meget til for å fravike lovens klare ord til ugunst for en skattyter, som ikke har forsøkt seg på noe illojalt skatte-arrangement. Slik forholdene ligger an i denne sak, kan det ikke være nok at det er gått 55 år siden den faktiske hotellvirksomhet opphørte. Retten kan heller ikke finne at det er skjedd noe brudd i den skatterettslige identitet som fører til et annet resultat. Det er på det rene at det er foretatt salg av aksjer i selskapet, men disse salg har vært uten enhver forbindelse med skatterettslige posisjoner, og selskapets formål har hele tiden vært det samme. Den samme tomt som var grunnlag for hotelldriften i , var i selskapets eie hele tiden til tomtesalget i Den er det identisk samme driftsmiddel som ble benyttet i næringen da driften var i gang. --- Av lagmannsrettens dom (lagdommer H. P. Langvand, ekstraordinær lagdommer John Qvale og kst. lagdommer Anne Austbø): --- Lagmannsretten som i det vesentlige og i resultatet er enig med byretten, skal bemerke:

7 Page 7 of 8 Det er på det rene at det er bestemmelsen i den tidligere byskattelovs 39 åttende ledd som kommer til anvendelse, og det er natyrlig å ta utgangspunkt i Side 542 ordlyden i denne bestemmelse. Ifølge bestemmelsens ordlyd kan det kreves betinget skattefritak for «gevinst ved avhendelse av tomt som er brukt som driftsmiddel i næring». I det foreliggende tilfellet er det uomtvistet at den eiendom som ble solgt av selskapet. er en tomt i skattelovens forstand. Tvisten gjelder derimot om eiendommen er «brukt som driftsmiddel i næring», og om dette i så fall gjelder hele eiendommen eller bare en del av den. Lagmannsretten finner det klart at eiendommen i den utstrekning den ble brukt til hotelldrift, var å anse som «driftsmiddel i næring» frem til brannen i Dette må antas å gjelde hele eiendommen. Som uttalt av byretten må det i denne forbindelse legges til grunn at driften av hotellet etter den tids skikk krevde et så vidt stort område som det her er tale om, for at gjestene skulle kunne nyttiggjøre seg de naturskjønne omgivelser til spaserturer på anlagte stier og til andre former for utendørs rekreasjon. På denne bakgrunn er det ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at ikke hele eiendommen ble benyttet til hotelldriften. Som byretten er lagmannsretten videre kommet til at eiendommen heller ikke etter brannen i 1919 tapte sin karakter av driftsmiddel i forhold til byskattelovens 39 åttende ledd. Selv om det forhold at det er gått lang tid siden en tomt har vært brukt, nok må tillegges vekt ved avgjørelsen av om den kan anses som driftsmiddel ved en senere avhendelse, kan ikke tidsforløpet alene tillegges avgjørende betydning. Etter lagmannsrettens oppfatning må det i dette tilfellet legges vekt på at selskapet i tiden mellom brannen og salget gjentatte ganger forsøke å gjenreise hotellet, men at dette av forskjellige grunner ikke lyktes. Videre er det av betydning at selskapet gjennom hele tidsrommet holdt eiendommen i beredskap for det nevnte formål, og, så langt det lot seg gjøre, søkte å hindre at andre tok opp konkurrerende virksomhet i omegnen. Det foreligger ikke i noen del av perioden mellom brannen i 1919 og salget i 1973 relevant motbruk av eiendommen. Selv om selskapets planleggingsarbeid for å få gjenopptatt hotelldriften ikke i seg selv innebærer noen bruk, antar lagmannsretten at dette arbeid og det forhold at eiendommen ikke ble tatt i bruk til andre formål, bringer saken i en annen stilling enn om det hadde foreligget ren passivitet fra selskapets side. Lagmannsretten mener å finne støtte for det nevnte syn på den foreliggende ikke-bruk i rettspraksis. Det henvises for så vidt til uttalelser i den høyesterettsdom i Rt flg. som er påberopt av selskapet. Selv om dommen gjelder en annen bestemmelse i skatteloven og heller ikke avgjør spørsmålet om den langvarige og rene ikke-bruks skatterettslige betydning, synes det av førstvoterendes uttalelse på 692 å være noe tvilsomt om selv 32 års bruk til utleie var tilstrekkelig til å frata eiendommen dens opprinnelige status som driftsmiddel. Det kan heller ikke ses å foreligge noen annen avgjørelse som har latt ikke-bruk alene føre til at en eiendom ved senere salg ikke lenger er å anse som driftsmiddel. Etter lagmannsrettens mening bestyrker dette den forståelse av byskattelovens 39 åttende ledd at en eiendoms driftsmiddelstatus iallfall ikke går tapt ved at tiden går under slike omstendigheter som foreligger her. Kommunen har subsidiært anført at betinget skattefritak ikke kan kreves av Voksenkollen Hotellkompani A/S fordi dette aksjeselskap ikke er identisk med det selskap som sto som eier av eiendommen frem til Lagmannsretten er Side 543 også på dette punkt enig med byretten. Ut fra de opplysninger som foreligger om transaksjonene i 1929, må lagmannsretten legge til grunn at samtlige aksjer i det selskap som hadde vært eier av Soria Moria med tilliggende grunnarealer, ble kjøpt opp av en rekke interesserte som kalte seg «det gamle konsortium». Videre synes det på det rene at det ble foretatt en omdisponering slik at selskapets aktiva og passiva kom til å bestå av tomtearealet med påhefte av en pantegjeld på kr til overrettssakfører Krag. Etter lagmannsrettens mening er de nevnte disposisjoner ikke av en slik art at det selskap som

8 Page 8 of 8 besto etter omdisponeringene, skatterettslig var et annet enn det tidligere. Det samme gjelder etter lagmannsrettens syn de disposisjoner som fant sted i 1936, samt de aksjeoverdragelser som senere har foregått. Så vel rettspraksis som teori antar at det skal meget vesentlige forandringer til for at den selskapsrettslige kontinuitet skal anses brutt med den følge at det etter bruddet ikke lenger er tale om det samme, identiske selskap i forhold til skatteloven. Det henvises i denne forbindelse til høyesterettsdommene i Rt og Rt og til Aarbakke: Skatt på inntekt Del I (3. utg.) 63 og Del II 142 flg. som er påberopt av selskapet. ---