Globale trender i kristenforfølgelsen

Transkript

1 World Watch List 2013 Åpne Dører Globale trender i kristenforfølgelsen Muslimske ekstremister er fremdeles de største forfølgere av kristne på verdensbasis Nord-Korea fortsetter å være det mest marerittaktige landet å leve i som kristen i dagens verden. Samtidig gjør Åpne Dørers World Watch List 2013 det klart at islamismens framgang i samtlige land som opplevde Den arabiske våren, ble den mest markante forfølgelsestrenden i Som resultat blir store deler av kirken i Midt-Østen og Nord-Afrika utsatt for mye større press. Utenlandske jihadkrigere terroriserer nå kristne i krigsherjede Syria som har skutt oppover fra 36. til 11. plass. Militante tilknyttet Al-Qaida tok over Nord-Mali og gjør livet umulig for de kristne i området. Mali blir dermed nr. 7 på årets liste. Og selv i land som Libya, hvor endringer er blitt gjort for å skape demokrati, driver islamist-grupper med terror overfor den kristne minoriteten uten å bli straffet. Landet er opp fra 26. til 17. plass. Islamisme har også spredt seg til sør for Sahara og erstattet sufisme, en tradisjonelt mer tolerant form av islam, med wahabisme, en streng Saudi-støttet versjon. Dette gir fem nykommere blant topp 50-landene: Mali (nr. 7), Tanzania (nr. 24), Kenya (nr. 40), Uganda (nr. 47) og Niger (nr. 50). Islamisme vanskeliggjør også situasjonen for kristne i Malaysia (opp fra 50 til nr. 42), og skjønt Indonesia sank noen plasser ned (fra nr. 43 til nr. 45) var dette heller forårsaket av at andre land ble verre, enn at den store kristne befolkningen i det muslimsk-dominerte landet fikk en synlig forbedret situasjon. Alle tendenser er dog ikke like mørke. Alle kommuniststatene i Det fjerne Østen, med unntak av Nord-Korea, gjorde små forbedringer i sin behandling av kristne. Laos sank fra 12. plass til 18. plass, Vietnam forlot topp tjue (fra nr. 19 til nr. 21) selv om en varslet endring i religionsloven kan gjøre situasjonen vanskeligere igjen. Men det største fallet fikk Kina - landet med 85 millioner kristne og verdens største levende minoritetskirke - som falt ned fra nr. 21 til nr. 37. Åpne Dørers World Watch List er den eneste årlige kartleggingen av kristnes trosfrihet rundt om i verden. Den måler i hvor stor grad en kristen kan leve ut troen sin på fem områder av livet: privat, i familien, i lokalsamfunnet, i kirken og på nasjonalt nivå. Et sjette område som måles, er omfanget av vold. I 2012 opplevde kristne i Nigeria, Irak og Syria mest vold og ble tett etterfulgt av Sudan og Colombia. Voldsnivået mot kristne var også svært høyt i Eritrea, Burma, Kenya og Egypt. Hvert livsområde i undersøkelsen teller like mye og er uttenkt spesielt med tanke på å avdekke forfølgelse på et dypere nivå, ikke bare enkeltepisoder. Nik Ripkin advarer i sin kommende bok, The Insanity of God, at forfølgelsen ofte kan være verst der det er få voldelige hendelser, siden kristne kan være så hardt kuet at de frykter for å si et ord eller må flykte fra det hele, som f.eks. nord i Mali. Eller som en annen kristen leder i Nord-Nigeria uttrykte det: Man må forstå at kontinuerlig press ofte er en mer effektiv måte å ødelegge kirken på enn knusing, men den er vanskeligere å få øye på og skaper ikke overskrifter.

2 Fem hovedtendenser Fem hovedtendenser underbygger funnene til 2012-rapporten som tar for seg historien til den verdensvide forfulgte kirke fra 1. november 2011 til 31. oktober Islamistene har fått fotfeste i Den arabiske våren og forsterket marginaliseringen av kristne. I desember 2012 var det to år siden Den arabiske våren startet. Til tross for at flere diktatorer falt, er det de islamistiske partiene som har tjent mest på forandringene. En islamist er kort forklart en som ønsker å dreie all politikk og alt samfunnsliv rundt islam. Den arabiske våren ga islamistiske bevegelser muligheten til å utvide sin innflytelse gjennom valgurnene. I hvert land hvor et regime falt, fikk islamistiske partier makten. Sekularistene, de som ønsker et mer sammensatt politisk system og som ikke insisterer på at alt må være muslimsk, og som vil gi rettigheter til minoritetsgrupper, ble i stor grad beseiret, av og til fordi de var lammet av splittelse seg imellom. Det muslimske brorskap tok f.eks. makten i Egypt, der Midtøstens største kristne minoritet befinner seg, og de presser gjennom en grunnlov som trolig vil gjøre sharialovene til utgangspunktet for all lovgivning. De egyptiske kopterne har trukket seg ut av konsultasjonsprosessen fordi de mener at Brorskapet ikke viste noe ønske om å lytte til deres synspunkter. Mye verre er det imidlertid på steder hvor islamistene er militære organisasjoner, eller til og med overbeviste jihad-krigere. Dette gjelder Syria, hvor opposisjonen har involvert betydelige grupper med islamistiske tendenser. Kristne i Syria blir sett på som støttespillere av Assad-regimet og ble tidlig skyteskive, f.eks. ble de tvunget til å rømme den hovedsakelig kristne byen Homs. I midten av året sluttet så utenlandske jihad-krigere seg til kampen, og disse anser alle kristne som fremmede elementer som bør renses ut av landet. I Libya forblir store deler av landet under kontroll av islamistiske bander, og kristne er ofte et lett bytte for utpressing. Regimer som Saudi-Arabia og Iran kappes om å støtte ekstremistversjoner av islam på et regionalt nivå, og kombinert med Tyrkias fremgang og Amerikas avtagende innflytelse blir klimaet vanskeligere for kristne minoriteter. Av de ti øverste landene på World Watch List er ekstremistregimer ansvarlige for forfølgelsen av kristne i åtte, dessuten i 24 av de øverste 30. Det er islamistiske ekstremister, enten i styringsorganene eller som voldelige opposisjonsstyrker, som er hovedkilden til forfølgelse. Til tross for dette vokser kirken, om ikke i antall så i hvert fall i enhet. Kristne ledere i Syria har funnet fram til ny enhet i presset de opplever, og tross fristende tilbud om å forlate landet, blir mange ledere igjen og er villige til å møte hva som enn måtte komme. Slikt modig lederskap fortsetter å inspirere kirkemedlemmene. 2. Islamisme har spredt seg til sør for Sahara og forårsaker et alarmerende stort omfang av vold rettet mot kristne. Islamisme har vært i vekst over en hel generasjon sør for Sahara, men det er først i det siste at voldelige bander har destabilisert land og regioner. Disse grupperingene blirofte støttet med penger og våpen fra Saudi-Arabia eller fra land som Libya, som er i delvis oppløsning. Boko Haram er og blir en kompromissløs muslimsk terrorgruppe nord i Nigeria og gjør dette til området hvor kristne opplever mer vold enn noe annet sted i verden. I verdens fattigste stat, Mali, tok al-qaidas Saharaavdeling kontrollen nord i landet etter militærkuppet 12. mars. Tuaregiske opprørere har kjempet om dette området og har nå påtvunget innbyggerne en streng form av sharia. Kristne måtte flykte i

3 all hast og hadde ofte ingenting med seg da de kom seg sørover før ekstremister gjennomsøkte hus etter hus for å slakte ned kristne. Den afrikanske union har lovet å fjerne opprørerne, men så langt er ingen styrker klargjort. En mer overraskende utvikling er det at islamistisk ekstremistvold har blitt mer utbredt i stater med en kristen majoritet som Kenya og Tanzania. I sistnevnte land er konfliktene imidlertid konsentrert til de muslimsk dominerte øyene Zanzibar (Unguja) og Pemba. Den økende volden mot kristne i Kenya kan være nært knyttet til ekstremistene som flykter fra al-shabab i Somalia og nå begynner å terrorisere regioner i Øst-Kenya. En enda større bekymring vekker utbredelsen av målrettet islamisme som endrer kulturen i deler av Øst-Afrika. Selv i Kenya hvor majoriteten er kristne, har muslimer gjort et så vellykket lobbyarbeid at de har klart å få inn en ny forordning i den nye grunnloven om å ha rett til lå etablere muslimske familiedomstoler i alle områdene av Kenya, selv der det bare er noen få muslimer. Når denne brohode nå har blitt etablert, frykter mange at områdene med muslimsk flertall vil erklære seg som sharia-stater. Muslimske ekstremister har infiltrert kulturen generelt på en svært sofistikert måte i hele denne regionen. Landene ved Sahelbeltet har lenge fungert som et potensielt konfliktområde, ettersom muslimske misjonærer kommer nedover fra det arabiske nord og kristne misjonærer kommer oppover fra det mer kristne sør. Disse to misjonerende religionene har kommet enda nærmere hverandre ettersom mange animister i området har konvertert til en av de to religionene. 3. I de større asiatiske landene hvor den kristne minoriteten er betydelig, forsøker andre religioner å omdefinere kulturen på en slik måte at situasjonen blir vanskelig for kristne Det asiatiske landskapet domineres av to land foruten Kina: India og Indonesia. Begge har enorme kristne befolkninger på henholdsvis 70 og 38 millioner. Dernest har begge en grunnlov som er sekulær og en sterk pluralistisk tradisjon som søker å hindre at én religion får dominere en annen. Dette er imidlertid i endring. I en viktig bok utgitt av Den evangeliske verdensalliansen i 2012, Sorrow and blood, skriver eksperter på forfølgelse, Christof Sauer og Thomas Schirrmacher, at to svært folkerike nasjoner som har opplevd relativ ro i flere tiår, India og Indonesia, vender tilbake til undertrykkelse. I India har hindu-ekstremister trukket seg tilbake til landlige områder etter at de tapte valgkampen i 2004, og det er klare tegn på at kulturen sakte men sikkert hinduiseres. I tillegg driver maoistiske opprørere og streifer rundt i tolv stater, og i regioner som Chhattisgarh og Orissa retter de ofte våpen mot kristne og tvinger dem på flukt. I Indonesia skjer det jevnlige angrep av islamistiske bander mot kirker på landsbygda, men enda mer bekymringsfull er regjeringens tilsynelatende uvillighet til å forsvare prinsippet om religiøst mangfold. Lokale styremakter har påtvunget sharialover i rundt 100 distrikter til tross for at dette bryter med grunnloven, og dette skaper flere urolige områder hvor kristne og muslimer kommer på kant med hverandre. Det fryktes at eliten i det nasjonale regjeringsapparatet holder på å infiltreres av muslimske fundamentalister, og dette kan være årsaken til deres passivitet. Det er imidlertid sterke moderate krefter i begge land, så det er ingen irreversibel trend at lidelsene vil bli større for kristne i disse folkerike og store landene.

4 4. De formelt kommunistiske statene i Det fjerne Østen erkjenner gradvis verdien av å samarbeide med kirken istedenfor å gjøre den til en fiende. Med Nord-Korea som unntak er sosial stabilitet parolen for Kina, Vietnam og lille Laos. I samtlige har det skjedd både små og store forbedringer i behandlingen av kristne. Kina er det landet på listen som har utviklet seg mest positivt, og selv om kristne fortsatt kan oppleve hard forfølgelse særlig i de muslimske og tibetanske områdene så utviser staten uten tvil en de facto toleranse i forhold til millionene av Han-kinesere i husmenigheter som fortsetter å organisere seg utenfor den offisielle og registrerte kirken. Muligens er dette knyttet til statens økende fokus på å makte de sosiale utfordringene som overgangen til et kapitalistisk samfunn fører med seg. Staten ser kirken som en alliert i at den oppfordrer til hardt arbeid, ærlighet og respekt for myndigheter, verdier som er avgjørende for å sikre sosial stabilitet. Kirken er imidlertid langt unna å eie en status hvor den er beskyttet av loven, og det at kirkeledere og staten for tiden nærmer seg hverandre, kan opphøre hvis situasjonen endrer seg. 5. I mange stater er korrupsjon så gjennomført og organisert at ærlige kristne ofte havner i skuddlinjen Det pleide å være slik at verdens mest korrupte regimer befant seg i Latin-Amerika hvor diktatorer som Perus president, Fujimori, tømte nasjonens pengekasse rett i egen lomme mens han bekjempet opprørere som drev med narkotika og pengeutpressing for å kunne nå sitt mål om revolusjon. Altfor ofte endte kristne opp i skuddlinjen. De revolusjonære har nå stort sett gitt opp revolusjonene sine, men ikke pengeutpressingen. Korrupsjon fortsetter å gjennomsyre hele samfunnet. I Colombia er store landområder kontrollert av narkokarteller, og når pastorer tar til motmæle og snakker ut mot systemet, blir de skyteskive. Det samme gjelder deler av Mexico, Guatemala og Honduras, som foreløpig ikke har funnet veien til World Watch List. Men organisert korrupsjon er ikke bare en latin-amerikansk sykdom, og de sentral-asiatiske republikkene, hvor samtlige er blant de 50 WWL-landene (Usbekistan ligger på 16. plass), er et annet eksempel hvor kirken kommer i vanskeligheter for å simpelthen snakke sant der grådighet og utnyttelse har tatt overhånd. Burma er et annet land som har vært styrt av generalenes ønsker om storhet og penger. Og selv om det nå blir tatt forsiktige steg mot en demokratisk framtid, fortsetter fjellandets kristne å bli misbrukt og ofte tvunget til slavearbeid i gruver og ulike prosjekter. Voldtekt av kristne kvinner er bare altfor vanlig, og Benedict Rogers dokumenterer i sin bok, Burma, A Nation at the Crossroads, hvordan noen kristne fra Chin-folket er blitt voldtatt og så korsfestet. Andre rapporter Selv om Åpne Dørers World Watch List er unik ved sin årlige fokusering på forfulgte kristne, har det vært økende oppmerksomhet gjennom de siste årene på å samle informasjon om trosfriheten til alle troende fra alle religioner. I spissen for dette arbeidet står Forum on Religion and Public Life, drevet av Pew Research Center. I september 2012 publiserte de sin tredje rapport om religiøse restriksjoner rundt om i verden. Denne rapporten tok for seg perioden fra midten av 2009 til 2010, men det er viktige sammenfall mellom deres rapporter og World Watch List. Pew Research Center rangerer landene i Midt-Østen og Nord-Afrika som verst når det gjelder restriksjoner rundt trosutøvelse for alle religioner. De konkluderer med at 75% av verdens befolkning bor i land hvor staten pålegger restriksjoner rundt tro, eller at det eksisterer mye sosial fiendtlighet relatert til religion og at trenden ser ut til å forverres. I midten av 2012 meldte Pew at trakassering av kristne fra myndigheter eller lokalsamfunn er rapportert i 111 land. Den forrige toppen var 107, i det første året

5 studien ble gjort. De hevdet også i sin rapport om Global kristendom at 10% av verdens kristne bor i land hvor de er en minoritet. Om alle disse bodde i ett land, ville de utgjøre den nest-største kristne befolkningen i verden, med 208 millioner mennesker. Hvis vi analyserer årets World Watch List, finner vi bare seks land på listen som har en kristen majoritet: Etiopia, Nigeria, Kenya, Tanzania, Uganda og Colombia. Vi kan derfor si at forfulgte kristne stort sett lever som minoritetsgrupper, og at de som forfølges aller mest, bor i muslimske stater. Men det finnes håp på listen. Forfølgelsen vokser fordi den kristne kirke vokser. Kirkene i Latin- Amerika og Afrika er blitt dobbelt så store siden 1970-tallet, og i Asia har den tredoblet seg. Dermed har det siden 1990-tallet vært slik at de fleste kristne ikke bor i Vesten. Forfølgelse skjer ofte parallelt med vekst og vitnesbyrd; ofte lutrer og styrker den troen heller enn å svekke den. Kinas enorme vekkelse begynte på 1960-tallet da Maos kulturrevolusjon kokte som mest. Selv midt i intens borgerkrig rapporter Syrias kristne om en ny enhet; trusselen om vold og utslettelse fører dem sammen. I Asia får kirken mulighet til å spille en større rolle i samfunnet, og selv i Pakistan hvor den kristne ministeren for minoritetsspørsmål, Shabaz Bhatti, ble skutt og drept i 2011, har året vært bedre. Dette ble tydelig i forbindelse med den merkelige arrestasjonen av en 14 år gammel kristen jente, Rimsha Masih, i august. Hun skulle angivelig ha vanhelliget Koranen og ble holdt i varetekt for å ha brutt blasfemiloven. Lokale muslimer troppet opp hos politiet og fortalte at en lokal imam hadde lagt revne sider av Koranen ned i veska hennes. Anklagene mot henne ble tatt tilbake og hun ble frikjent. Noen hevder at noe slikt ikke ville kunne ha skjedd for et år tilbake. Det er en liten historie, men kan indikere at strømningene kan snu seg, selv i land som Pakistan.