Spenningsnytt. Medlemsblad for NFF s Faggruppe for Psykomotorisk Fysioterapi Nr 3, oktober 2011, årgang 29

Transkript

1 Spenningsnytt Medlemsblad for NFF s Faggruppe for Psykomotorisk Fysioterapi Nr 3, oktober 2011, årgang 29

2 Ett er nødvendig - her i vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne Hans Børli 2 Spenningsnytt nr. 2, juni 2011 Foto: Borghild Viem

3 Kjære leser Vi hadde en plan om å få fylt dette nummeret av Spenningsnytt med tema barn og unge. Nå ser vi at vi heller må spre temaet over flere nummer. Det tar tid å sette ord på praksis, og alt som var planlagt ble ikke ferdig til dette nummeret. Å spre det over flere nummer har også den fordel at tema barn og unge holdes varmt, og kanskje blir flere av dere som arbeider med denne gruppen inspirert til å dele deres erfaringer når dere leser om å stupe kråke i dette nummeret. «Fysioterapeuten» 9/11 inneholdt også mye interessant om fysioterapi og barn. Beate Ytreberg, Eline Thornquist og Marianne Aars sin artikkel «Intervjustudie fra psykiatrisk barnefysioterapipraksis: Undersøkelse og samhandling» ble lest med stort utbytte her i huset. Noen sider lenger ut i bladet, festet en setning fra Elisabeth Skjetne sitt innlegg «Vent - se hva som skjer» seg i mitt hode. Ordene «Fra å være stive av skrekk til å bli hoppende glad» er en nydelig beskrivelse. Hun skrev om hvordan hun har brukt rolleleik inspirert av psykodrama i fysioterapi for barn. Spennende er det å lese om fysioterapeuters arbeid med barn som strever med problemer som sorterer under kategorien psykiske vansker. Tilsvarende uforståelig og frustrerende er det at fysioterapeuter ansatt i barne-og ungdomspsykiatrien er en svært sjelden art. Trist, når vi ser hvor konkrete og virkningsfulle redskaper vi fysioterapeuter rår over i møte med barn og unge. Hilsen Borghild Innhold Kjære leser 3 Noen ord fra leder 4 Informasjon fra styret 5 WCPT-koferansen 6 Å stupe kråke 8 Tangoterapi 10 Hva gjør fysioterapeuten når pasienten henvises for smerter det er vanskelig å forstå? 13 Sherborne og Labanteori 16 En historisk gave 17 Aktuelt 19 Kriterier for tildeling av støtte til fagutvikling for faggruppens medlemmer 20 Doktorgrad - hovedfag - masteroppgaver 22 Nekrolog Kirsti Monsen 24 Annonser 25 Spenningsnytt er medlemsblad for faggruppen psykomotorisk fysioterapi, og sendes ut til alle medlemmer. Kun abbonement koster halvparten av serviceavgiften, dvs for tiden kr 800,-. Opplag: ca utgivelser pr år. Redaksjonskomiteen i Spenningsnytt består av: Frist for innsendelse av stoff til februarutgaven av Spenningsnytt: Borghild Viem Hellmyrbruddet Bodø bj-viem@online.no Ellinor Alstad Ringvålv Heimdal alstadellinor@gmail.com Inger Vetlesen Knarten Hvam ingvetl@online.no 1. februar Illustrasjon: Foto forsiden: Borghild Viem Spenningsnytt nr. 3, oktober

4 Noen ord fra leder`n Kjære kollegaer! Nå har høsten kommet til Østlandet og vakre farger pynter trærne i nabolaget. Det er deilig med frisk, kald høstluft, sol, regn, tykke ullgensere og mørkere kvelder. Det er hyggelig å kose seg både inne og ute og planlegge ulike aktiviteter som passer årstiden. Høsten er en årstid jeg liker godt! I faggruppesammenheng har vi allerede kommet til neste år og gleder oss til å møtes på flere arenaer. Allerede i januar planlegger vi et dagsseminar i Oslo, hvor formålet er å synliggjøre hva psykomotorisk fysioterapi er, overfor besluttende myndigheter, arbeidsgiverorganisasjoner, brukerorganisasjoner og kollegaer. Den andre halvdelen av dagen ønsker vi å tilby våre faggruppemedlemmer inspirasjon til å bidra i media med innspill, etter råd fra en god medierådgiver vi hyrer inn. Lokalene vi leier har plass til ca 50 personer og vi håper dere som har mulighet til å delta lar dere friste! Det har vært skrevet mye om fysioterapi i privat praksis i Kapitals to siste nummer. Den siste utgaven heldigvis mer nyansert enn den første. Det viser seg å være dagsaktuelle tema på flere måter, idet jeg sjekker mailboksen i dag og finner en mail fra en kollega i Oslo. Hun planlegger å gå av med pensjon om et år, og har allerede fått signaler om at hennes driftstilskudd ikke vil videreføres, til tross for at det er lange ventelister til psykomotorisk fysioterapi også i hennes bydel. Hennes engasjement for å kjempe mot at dette skal skje fikk henne til å sette seg ned og skrive et innlegg til Aftenposten. Kan vi be om at vi gjør denne jobben sammen lokalt? Her tenker jeg at alle gode krefter må trå til, og vi i styret vil bidra med alt det vi har av krefter. Og vi må våkne før det er for sent! I februar inviterer vi til årsmøte på Gardermoen den 7. februar kl Dagen starter med foredrag før lunsj, og kollegaveiledning etter lunsj. Vi håper vi ser mange av dere der. Neste morgen går ferden videre, for de som ønsker å bli med til den internasjonale konferansen for fysioterapi innen mental helse, WCPTs Subgroup for Physiotherapy in Mental Health, i Edinburgh. Programmet blir satt sammen av alle deltagernes bidrag, og vi vil få mulighet til å oppleve hvordan fysioterapi utøves i dette fagfeltet i andre land. Det er ennå ikke for sent å sende inn norske bidrag, se nettsiden vår. Fristen er Konferansen i Edinburgh starter den 8 februar kl.15 og avsluttes den 10. Styret har allerede bestilt fly med British Airlines, avgang 8.februar kl ut og kl hjem den Flybillettene nå er billige, og Fondet kan søkes om reisestøtte! Bestill billetter og meld dere på konferansen på Ic-ppmhs nettside. Håper å se mange norske kollegaer der på den internasjonale arenaen, med muligheter for nettverksbygging og synliggjøring av fagtradisjonene i Norge. Ann Parker som arrangerer, er opprinnelig norsk, så ikke nøl med å ta kontakt med henne hvis dere har spørsmål om konferansen. Styret ønsker alle en fortsatt god høst og vel møtt på arrangementene i 2012! Styret i faggruppen: Leder: Mona Lønning Kjos Johan Fastingsgt.23, 2318 Hamar mona@fysioteam.no tlf.priv: mob: tlf.arb: Nestleder og medieansvarlig: Jorunn Lien Einar Skjæraasensvei Oslo lienjor@online.no mob: Økonomiansvarlig: Sten R Fagerberg Stensgata Oslo sten@vekst-balanse.no mob: Sekretær: Gro Marit Hellesø Torvgt. 44, 8004 Bodø gromh@online.no mob: Ansvarlig for psykisk helsevern: Tine Møller Herland, 3275 Svarstad Tine@herland.no mob Styremedlem: Ingrid Brattestad Kjellåsv. 19, 2420 Trysil ibrattes@bbnett.no mob: Faggruppens nettside: Planlagte styremøter: * 2. desember Hilsen fra Mona L. Kjos 4 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

5 STYRET INFORMERER Nytt fra styret Siden sist Spenningsnytt har styret hatt møte i juni, september og oktober. I september hadde vi to dager for å få tid til å diskutere mer og gå dypere i sakene. Mellom møtene er det mye mail-korrespondanse, som blir en annen form for diskusjon enn å møtes. Mailkontakten er viktig og mye av styrets arbeid foregår mellom møtene. Primærkontakt / sykmeldende behandler, oppfølging av vedtak fra årsmøtet 2011: Saken er videresendt til NFF sentralt og ble behandlet i sentralstyremøtet I følge protokollen ble det gjort slikt vedtak: Sekretariatet jobber videre med temaet på bak-grunn av notatet og debatten i Sentralstyret. Det tas hen-syn til behovet for ressurser til dette arbeidet i forbindelse med handlingsplan Enstemmig. Nå er det altså sekretariatet som fører saken videre. Hver enkelt med A9 kompetanse vil etter hvert få mulighet til å tilegne seg en utvidet behandlerrolle. For noen etterlengtet, for andre mer fremmed. Navneendring og spesialistordning: Navneendringa har konsekvens for spesialisttittelen vår. Bente Øfjord sier at tittelen spesialist i psykomotorisk fysioterapi blir gjeldende fra Det sendes ikke ut nye spesialistbevis til de som er spesialister. Søker for inneværende år får gammel tittel. NFF arbeider med offentlig spesialistordning for psykomotorikere og manuellterapeuter. Les i Fysioterapeuten nr. 9/11om dette. Nettverkskonferansen i Mental helse på WCPT Amsterdam: I forkant av konferansen hadde styret og spesielt leder og nestleder forberedt deltagelsen på verdenskongressen og konferansen. Det var viktig å være orientert om planlegging av oppretting av Sub-group for mental helse, hvor prosessen var etter at det ble sendt søknad fra vår faggruppe om ny Sub-group. Hvordan kunne de skape kontakt og kommunikasjon med andre og hva foregår på vårt fagfelt i andre deler av verden. Resultatet av dette kan du lese i referatet fra Amsterdam. Neste årsmøte på Gardermoen og seminar i Edinburgh (beste pris før 1. nov. Les nettsida vår) Som dere sikkert husker, vedtok Årsmøtet 2011 at seminaret i 2012 skal være deltagelse på ICPPMH konferansen i Edinburgh. Siden seminaret skal være i Edinburgh, har vi ikke opprettet seminarkomité. Etter hvert øker omfanget og det blir mange ting som skal planlegges og organiseres. Vi sender e-post til alle medlemmer om priser og påmelding til årsmøtet som blir 7. februar på Hotell Raddison (nesten helt sikkert). Vi har valgt dette fordi det er gå-avstand til flyplassen. Det er et godt sted å være. Litt dyrere enn de lengre unna, men ikke mer enn det det koster ekstra med transport mellom dem og flyplassen. Vi håper mange prioriterer årsmøtet og ikke minst konferansen etterpå. Men for at de som ikke har anledning til å reise, skal få noe faglig påfyll i forbindelse med årsmøtet, blir det foredrag i tilknytning til dette med både klinisk og teoretisk vinkling. Som vanlig arrangeres det også kollegabasert samling. Sten har hatt mye kontakt med hotellet, og vi har kontakt med et konferansebyrå som skal informere styret om sine tjenester. Styret vil finne et konferansebyrå som vi kan bruke flere ganger. Med dette ønsker vi å lette arbeidet for kommende seminarkomiteer. Når byrået kjenner våre behov, må vi ikke ta alt fra begynnelsen hver gang, slik det har vært de siste årene. Årsmøtet og kollegabasert samling er gratis for medlemmene, men det blir betaling for det faglige og mat og drikke. Vi tar sikte på endelig avtale med hotellet i slutten av oktober. Profilering av fagfeltet psykomotorisk fysioterapi arrangerer styret seminar (i Oslo) med tema: Psykomotorisk Fysioterapi, hva er det? Fysioterapeut med spesialkompetanse i psykomotorisk fysioterapi, hvilken rolle i 1. og 2. linjetjenesten. Vi ønsker å synliggjøre vår kompetanse og få forståelse for behovet for vår kompetanse innenfor 1. og 2. linjetjenesten og også mot psykiatrien. Vi håper å få tak i en del skriveføre og ivrige kolleger til å delta, kolleger som ønsker å fronte mediene i større grad og eventuelt la dette seminaret være en inspirator til å bidra til mer synlighet. Kanskje kan seminaret følges opp med et skrivekurs på et senere tidspunkt. Det blir ca 30 plasser for medlemmer i tillegg til inviterte gjester fra NFFs ledelse, HOD, KS, Spekter, brukerorganisasjoner og evt. andre. Vi regner med at dette vil være interessant og en viktig arena for mange av medlemmene våre. Invitasjon til abstraktinnsending - Deltagelse på Prekonferanse om forskning innen arbeid og helse: Denne årlige konferansen arrangeres av ARR, NAV og Helsedirektoratet og finner sted i Drammen Styret har deltatt med en eller to de siste årene. På denne arenaen er det få fysioterapeuter og responsen på tilstedeværelse har økt fra år til år. Arbeidsrettet rehabilitering er sentralt i vårt fagområde, men vi trenger mer synliggjøring. Det er viktig å være med her. Mona mener vi har mye vi kan bringe inn her og oppfordrer alle til deltagelse. Spesialitetene og krav til praksis: NFF arbeider med revidering av alle spesialitetenes krav til praksis. Tine har hatt ansvar for å redigere de endringene vi har diskutert oss fram til og disse er oversendt sekretariatet. Det har vært flere utkast underveis og det er et vanskelig og nøyaktig arbeid. NFF arrangerer informasjons og diskusjonsmøter om dette med deltagere fra alle faggruppene. Tine deltar på møtene om spesialistordningen 10. oktober og 12.desember. Grupp ga god respons: Mona sendte e-post til alle medlemmene og fikk god respons. Noen tok opp saker styret jobber videre med. Styret takker for aktive medlemmer, det stimulerer til videre arbeid for faggruppa! Dessverre kommer noen av mailene i retur. Styret har ikke mulighet for å rette dette på annen måte enn at den som ikke får e-post tar kontakt med NFFs medlemsregister og får rettet opp e-postadressa si der. På vegne av styret Gro Marit Hellesø Styret har ett møte til dette året, den 2. desember. Spenningsnytt nr. 3, oktober

6 WCPT Noen inntrykk fra den 16. internasjonale WCPT kongressen i Amsterdam 2011 av Jorunn Lien Verdenskongressen i Amsterdam gikk over 4 dager, juni. Fra styret i faggruppen deltok leder Mona Lønning Kjos og nestleder Jorunn Lien. WCPTs verdenskongress i Amsterdam samlet 5000 fysioterapeuter. Kongressen arrangeres hvert fjerde år. Ca 140 ulike seminarer og presentasjoner og om lag postere sto på programmet. 40 av bidragene var norske. Liv Helvik Skjærven og Anne Kristin Wanvik fra Norge presenterte sine arbeider relatert til fysioterapi og psykisk helse. Fra vår faggruppe har det vært knyttet stor spenning til opprettelsen av Subgroup for psykisk helse. Prosessen for denne subgroupopprettelsen er blitt drevet frem av Liv Helvik Skjærven ved HiB og nestleder i NFF, Elin Engeseth. Det har vært en tidkrevende prosess, men takket være bl.a. Liv og Elins bidrag ble International Organization of Physical Therapists in Mental Health endelig en realitet. Onsdag den 22. juni kl 7:00-08:30 ledet Elin Engeseth et nettverksmøte for Mental Health International Organisation of Physical Therapists in Mental Health (IOPTMH). Der møtte det opp ca 25 morgenfriske fysioterapeuter som var interessert i psykisk helse innen fysioterapi. Vi brukte en del tid på å presentere oss for hverandre og hvilken utbredelse psykisk helse har innen de respektive lands fysioterapitilbud. Den japanske representanten kunne bl.a. fortelle at blant japanske fysioterapeuter er det bare 50 som arbeider med psykisk helse! Sett i relasjon til befolkningstall og antall fysioterapeuter ser det ut som om Norge har den største faggruppen innen psykisk helse. Vårt inntrykk er at fysioterapeuter i Nord-Europa og Sentral-Europa er de mest ledende innen psykisk helsearbeid. Nederland og Norge er de eneste landene som tilbyr masterstudier innen fysioterapi og psykisk helse. Lenger sør i Europa og i andre deler av verden, er psykisk helse ikke et eget definert fagområde for fysioterapeuter. I følge Liv og Elin blir dette sett som alternativ behandling i USA og Canada. Det er grunnen til at det ikke har vært mulig å innlemme det amerikanske kontinentet i den nye subgroupen. Etter nettverksmøtet deltok vi i det første møtet i IOPTMH. Liv ble valgt inn i styret som nestleder for den nye internasjonale faggruppen og Michel Probst fra Belgia ble leder. Ann Parker fra Storbritannia ble økonomiansvarlig. Det ble bl.a. diskutert hvilken økonomisk modell den nye faggruppen skal velge og det ble en enighet om at en økonomisk modell blir lagt frem på kongressen i Edinburgh i Se ellers for videre informasjon. I Amsterdam så Mona og jeg virkelig betydningen av hvor viktig det er å danne en internasjonal faggruppe for psykisk helse innen fysioterapi. Sett i forhold til alle seminarer, postere og abstracts var temaet psykisk helse forsvinnende lite. For min del ble det en aha-opplevelse hvilket foregangsland vi er internasjonalt med vår Amsterdam. Foto: Jorunn Lien 6 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

7 WCPT psykomotoriske tradisjon. Vi har mye å være stolte av, men vi har også et ansvar for å bringe våre erfaringer, forskning, ulike utdannelser og modeller ut i verden. Vi deltok blant annet på en presentasjon om psykisk helse der det var gjort en systematisk litteraturstudie om effekt av spesialisert psykosomatisk fysioterapi for pasienter med stressrelaterte helseproblemer. Litteraturstudien kunne vise til at svært få vitenskapelige artikler var blitt skrevet på engelsk eller tysk om dette temaet. Vårt budskap er at vi håper at norskproduserte vitenskapelige artikler heretter blir skrevet på engelsk. Skal vi kunne spre budskapet om hvor viktig fysioterapi er innen psykisk helsearbeid må det skrives på et språk som resten av verden forstår. Derfor ser vi frem til at flere i faggruppen for psykomotorisk fysioterapi deltar på internasjonale kongresser der vi har mulighet til å presentere forskning og prosjekter på engelsk. Edinburgh i 2012 er en god begynnelse og arena for å vise frem hvilke tilnærminger vi har i Norge. Mona tester utstyr for nakkestabilisering. Foto: Jorunn Lien International Conference of Physiotherapy in Psychiatry and Mental Health 4th International Conference of Physiotherapy in Psychiatry and Mental Health (IC-PPMH) 8-10 February Edinburgh, Scotland, UK Promoting Quality of Movement the contribution of physiotherapy to mental health and wellbeing Påmelding innen 1. november gir redusert pris! For mer informasjon, se Spenningsnytt nr. 3, oktober

8 FAG Å stupe kråke av Gro Marit Hellesø Kan psykomotorisk fysioterapi være et viktig verktøy i behandling av barn og unge? Mange barn som kommer til fysioterapi har problemer med å flektere i ryggliggende. Det er tungt eller umulig å ligge på ryggen og løfte hodet og se på magen sin. Denne grunnleggende ferdigheten mangler i mange typer problematikk. Nyttige og gode øvelser for disse lærte jeg av Liv Larsen Stray som har jobbet med og forsket på barn med ADHD. På videreutdanningen i Psykomotorisk fysioterapi hadde Gabi Svenningsen en glimrende forelesning om viktigheten av at barnet selv skal sette grenser for hva de tør. Karen Margrete Sæbøs kursrekke Sporene i kroppen etter sjokk og traumer er også en uvurderlig ballast. I juni undersøkte jeg en gutt, Ola. Han er 8 år og henvist for hodepine. Han hadde fått fysioterapi og manuellterapi for økt tensjon i nakkemuskulatur og bevegelsesrestriksjon i første og andre nakkeledd. Bevegelsesrestriksjonen var borte, men ikke hodepinen. Nakke og hode var røntgen- og MR- undersøkt uten funn. Sykehistrie: Ola har ofte hodepine og kan våkne med den, han har hatt det slik i 2-3 år. Han går på skolen likevel for han vil være på skolen, liker å male og leke med de andre. I fjor sommer fikk han flåttbitt med etterfølgende facialisparese og noe nedsatt motorikk på høyre side. Facialisparesen er borte, men litt innoverrotasjon i høyre bein ses enda. Som 5-åring opplevde Ola å bli tatt fra foreldrene, kidnappet og stengt inne på et rom. Familien kom til Norge for to år siden. Far forteller at etter dette vil han ha oversikt over resten av familien, hvor de befinner seg, til enhver tid. Nylig har han begynt å sove på eget rom, men med åpen dør. Det er også vanskelig å sove. Undersøkelse: Ola er litt sjenert og forsiktig til å begynne med. Inne på behandlingsrommet leker han med en legofigur han har med seg. I stupstående kan han ikke la hodet henge ned, men holder nakkemuskulaturen spent og ser framover. I langssittende har han nesten helt god bekkenstilling, men ikke strekk i beina. På benken kan han la både bein og armer beveges passivt, men ikke nakken. I ryggleie slapper han av i beina og pusten er rolig, men han fingrer med leken og er årvåken. Mens jeg beveger armene passivt, kan han la leken ligge, men den er straks tilbake. Han synes det er behagelig å bli strøket på. Noe øm i trapezius. Jeg ber han lukke øynene. Han gjør det, men de er åpne like fort, bare som et blunk. Vi fortsetter i treningssalen. Løp, hopp og hink er ok, men jeg tester han ikke til maxgrense. Koordinering er litt vanskelig. Han kan hoppe ut og sammen med beina, men saksehopp er for vanskelig. I soldatgange er høyre arm mindre med i bevegelsen enn venstre. Firfotstående med arm- og beinløft viser ustabil trunkus. I ryggleie er det tungt å holde hodet opp og se på magen. Ola kan ikke stupe kråke selv om de har øvd hjemme. Når han prøver, setter han hodet ned og ser framover, det er umulig for ham å flektere nakke og rygg i denne posisjonen. Jeg viser først, så hjelper vi han rundt to ganger. Det blir noe kantete. På spørsmål svarer han at han ikke vil flere ganger, da stopper vi. Han klatrer i ribbevegg, så høyt han vil selv. Etterpå finner jeg tunellen, han krabber glad inni. Jeg spør om jeg skal lukke igjen; nei! Vil du selv lukke? Det vil han, men beholder en liten åpning. Han legger seg på magen på en stor ball. Idet han ruller over og tar imot, har han bøyde fingre, spesielt på høyre hånd. Jeg lar han legge seg over den største ballen, han når ikke ned med både armer og bein, så jeg holder han i balanse og stryker han over ryggen. Han ligger rolig, men øynene er åpne og nakken ekstendert, det er ikke mulig å få den til å slippe ved rolige strykninger. Vurdering: Ola er konsentrert og gjør det jeg sier. Han tar lett instruksjon og har initiativ til å finne på ting selv. Muskulært er han noe ustabil i trunkus og svak i magemuskulatur. Det ser ut til at muskulaturen på høyre side trenger mer stimuli, eller flere repetisjoner, før den tar tak. 8 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

9 FAG Det jeg fester meg ved er at han kontrollerer omgivelsene. Uansett øvelse, aktivitet eller stilling, kontrollerer han omgivelsene med blikket. Dette holder nakken spent. Foreldrene ser dette mønsteret, og skjønner sammenhengen med Olas opplevelser, spenning og angst. I ettertid ser jeg at det var viktig å la Ola ha legomannen; den var kjent og trygg på et nytt sted. Behandlingsmål: Jobbe med trygghet og reaksjonsmønster. Få han til å kjenne seg trygg nok til å slippe spenningen i nakken og kunne hvile øynene. September 2011, 8.møte. Ola kommer glad og fornøyd. Pappa kan sitte på venterommet sier han, og spør hva vi skal gjøre i dag. Jeg sier vi skal lage hinderløype og gjøre forskjellige ting i salen, og gå inn på rommet etterpå. Han synes dette er greit og vil klatre i ribbeveggen først. Han klatrer fortere og høyere enn første gang. Så vil han at jeg stenger begge endene av tunellen, han vil sove og får pute. Synes det er greit at jeg går og snakker med far som venter lengre borte. Far forteller at Ola er bedre i hodet og tryggere. Før måtte han få paracet hver dag, men nå bare 2-3 dager i uka. Han sover bedre og går ut og leker uten at foreldrene er med. De øver på å stupe kråke hjemme og det går bedre. endring, nakken slipper i noen situasjoner, tilliten og tryggheten i timene øker, søvnen er bedre og hodepinen sjeldnere. Fra 3. gang vil han at mor eller far, den som er med, kan vente på venterommet. Dette er i inngangspartiet, ikke avstengt med dør. Hvorfor blir Ola bedre? Jeg tror foreldrenes innsikt er vesentlig. I første time ble det tydelig for dem at det er sammenheng mellom spenningsmønster, kontroll av og over omgivelsene og problem med hodepine og manglende søvn. Innsikten gir tillit til at det vi arbeider med i timene er viktig, og de får kunnskap og tro på at de selv kan hjelpe barnet sitt. Takk til Gabi som vektla at barnet selv må sette grensene. Første time måtte Ola lukke tunellen selv, jeg fikk ikke lov. Nå skal jeg lukke og det må være mørkt. Vi bygger hus og hytte av firkanter og matter og alt lurt som finnes i rommet. Vi finner på aktiviteter som gir nakkefleksjon og aktivitet i svak forsidemuskulatur, og er spennende nok til å gi utfordringer. Takk til min tidligere veileder, Nina Emaus, som sa jeg måtte fortsette å skrive! Og til Borghild som utfordret meg til å skrive om dette i Spenningsnytt. Ola går på skråbrett som stilles brattere og brattere, da bøyer han nakken fint og ser ned idet han går baklengs ned igjen. Liggende over den store ballen, slapper han bedre av og kan legge hodet ned med avspent nakke, men kan ikke holde øynene lukket samtidig. Når vi sitter på gulvet og løfter medisinballen over hodet før vi kaster til hverandre, lukker han øynene og lager dette til en del av leken. Inne på rommet bruker jeg noen elementer fra PMF, men med ekstra vekt på valgfrihet. I stupstående står Ola ustøtt og holder nakke og hode helt spent. Han kan gynge litt i knærne. På benken vil han ligge på ryggen. Jeg beveger ene beinet hans, han strammer og slipper noen ganger. Jeg spør om han kjenner forskjell på hvordan dette beinet ligger i forhold til det andre. Han sier at det slapper mer av, men samtidig beveger han hendene. Han skifter fokus bort fra beina, men tilbake når jeg sier noe. Ola slapper av i deler av kroppen, mens andre deler er urolige. Avspenning ser behagelig ut, men ikke for mye om gangen. Noen gode gjesp og armstrekk kommer spontant. Formidling Det var uventet å se denne spenningen og årvåkenheten så gjennomført i alle situasjoner. Hvordan lek kan vise at mønsteret beholdes i alle aktiviteter og hindrer funksjoner som å stupe kråke. Etter få timer ser jeg Begge illustrasjonsfoto: Borghild Viem Spenningsnytt nr. 3, oktober

10 FAG Tangoterapi av Ellinor Alstad Tango gir innsikt Ikke så helt uvanlig, vil jeg tro, startet jeg opp full av pågangsmot - med noe jeg selv mente var en storartet ide: Tango til de utmattede! Noen av de utmattede var like begeistret for tango som meg, men etter hvert ble jeg mer forsiktig og lot i noen tilfeller være å ta fram dette verktøyet. (Vi har jo så mange andre, også!) Det var nemlig ikke bare positive reaksjoner å få: Noen sa høylytt ifra at dette likte de ikke, noen visket til meg at de syntes det ble litt nært, og noen styrtet gråtende ut av rommet midt i dansen. Dette startet jeg opp med i januar 2010 på CoperioSenteret* i Trondheims dagrehabilitering for pasienter med langvarige smerter og/eller utmattelse. Ett og et halvt år etter møtte jeg noen av mine første pasienter derfra igjen, og måtte på direkte spørsmål svare at: Nei, jeg bruker ikke tango like mye som før. Da fikk jeg svar til ettertanke: Det var tangoen som hadde vært det som hadde fått dem til å forstå mest, og det var den de hadde opplevd som mest frigjørende. De kunne også minne meg om at de hadde vært blant dem som hadde styrtet gråtende ut av rommet, men det var nettopp da lyset hadde gått opp! Jeg måtte for all del ikke slutte med dette! Jeg fikk også mer detaljert informasjon som jeg skriver om i det følgende. Jeg vil likevel presisere at selv om jeg har fått fornyet mot til å bruke tango i terapi, så er det fremdeles tilfeller der jeg vurderer tango som kontraindisert: Ja, vi skal utfordre, men passelig mye! holdning. Argentinsk tango, derimot, er improvisasjon og en være-iøyeblikket-dans. Uttrykket er poetisk og beveger seg fra det vare, rolige og forsiktige til kraft, tempo og eksplosivitet. Holdning, akse, kontakt med underlaget, sentrering, tilstedeværelse samt frihet og dynamikk utvikles gjennom dansen. Men først og fremst handler argentinsk tango om kommunikasjon og samhandling, ro og mot til å la skje. Kommunikasjonen utvikles gjennom økende grad av varhet for impulser, og sensitiviteten øker når spenninger slipper taket. Væren - i - øyeblikket Tanker som surrer og går uten stopp er en vanlig utfordring. Det kan være slitsomt i seg selv, men det kan også være en brikke i utvikling og vedlikehold av psykiske lidelser som angst og depresjon. Ulike teknikker for å plages mindre med tankeflom er utviklet både i psykologien (mindfullness og metakognitiv terapi) og i religioner Tangoens vesen Argentinsk tango må ikke forveksles med ballroom-tango som handler om innøvde trinn og stram Ellinor og Elling André. Foto: Bjørn Christian Enger 10 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

11 FAG (meditasjon). Argentinsk tango er slik i sitt vesen at man ikke trenger å bestemme seg for å forholde seg til tankestrømmen på en bestemt måte, ei heller å stoppe den. Det er rett og slett umulig å danse samtidig med som man tenker særlig tanker av det verbale slaget. Hjernen klarer kun å fokusere på et begrenset antall stimuli av gangen. I tango er det nødvendig å fokusere på flere stimuli: du må kjenne hvor du har din egen kropp, du må kjenne hvilke bevegelser som skjer i dansepartneren og du må lytte til musikken. Innenfor disse kategoriene er det igjen mange elementer å lytte til. I sin egen kropp bør man ikke bare kjenne hvilken fot man står på, men også om man holder aksen, om man er avspent i det beinet man ikke står på og om man slipper ned skuldrene. Dette for å nevne noe. Det er veldig mye mer og stadig mulighet for å utvikle seg videre og trene på nye elementer! Det samme gjelder for hva man lytter etter hos sin partner og i musikken. Poenget er at oppmerksomheten stadig er rettet mot disse elementene og dermed blir det omtrent umulig å fortsette å lytte til egne tanker. Tango kan altså virke som et lite elektrosjokk: Man starter dansen i en mental og emosjonell tilstand og med en plagsom tankestrøm. For i det hele tatt å kunne danse må man over i en ny tilstand med økt Når jeg står i akse, kjenner min egen midte, først da kan du med letthet invitere meg med i leken din! oppmerksomhet knyttet til kroppen. Når dansen er ferdig, er man hensatt i en ny tilstand og faller ikke nødvendigvis tilbake til opprinnelige tanker og følelser. Videre er tangoen er en emosjonell dans. Man leker med musikken som varierer i tempo, temperament og emosjonelt uttrykk. Ved å åpne opp for og gå inn i de ulike følelsene som uttrykkes i dansen, kan man komme ut av den følelsesmessige tilstand man var i før man begynte å danse - for eksempel tungsinn. Dette er selvfølgelig ikke noe som er unikt for tango. Mange har kjent humøret komme etter å ha blitt dratt med i en fotballkamp eller ved å gå en tur. Trening er i seg selv vist som en beskyttende faktor mot angst og depresjon. Og det er et element å huske på ved behandling av psykiske lidelser: Effekten av å gjøre noe ikke bare snakke om det. Samt verdien av å la seg bevege, la seg berøre og også: å berøre andre. Å oppdage seg selv gjennom tango: Å lede og å bli ledet. Å vise hva man vil. Alfa og omega for en god dans er at den som følger skjønner hva den som fører prøver å formidle. Skal man formidle noe, må man selv vite hva man vil. Og man må tørre å vise det. I arbeid med pasienter har nettopp dette elementet vært en utfordring. Flere har kjent på hvor vanskelig det har vært å formidle med tydelighet og kraft hva man vil. Dette uttrykkes i tangoen ikke gjennom ord, men ved å bevege kroppen. Svært mye av det vi kommuniserer også utenfor dansegulvet gjør vi med kroppen. Å bli oppmerksom på hvor vanskelig det er å uttrykke vilje gjennom kroppen gir en kraftig Aha-opplevelse for mange pasienter. Slik kan det bli tydeligere for dem både hvorfor de ikke blir hørt når de selv mener de har sagt fra, og også å kjenne på hvor utfordrende det er å ta sin egen vilje på alvor. Å lytte til partneren samt å oppgi noe av kontrollen er den andre utfordringen. Den som følger må Å bli oppmerksom på hvor vanskelig det er å uttrykke vilje gjennom kroppen gir en kraftig Aha-opplevelse for mange pasienter våge å gi seg hen til den andres styring av dansen. For noen er dette en god erfaring: endelig kan man slippe fra seg noe av ansvaret, mens andre vil kjenne på utfordringen ved å gi slipp på noe kontroll. Ordet noe brukes helt bevisst. Tangoen preges av forsiktig føring som er langt fra dytting. Den skal bære preg av invitasjon heller enn av tvang. Det er en nydelig balanse i tangoen som går ut på at man hele tida må ta ansvar for seg selv: sin egen balanse, stå støtt på egne bein, holde aksen, holde kroppen på en behagelig måte, vise tydelig hva man vil og ikke vil - også når man blir ført. Man skal for eksempel ikke bli med på et høyere tempo eller lengre skritt en det man er komfortabel med. Slik må også den som fører lytte til responsen i følgerens kropp. Denne balansen mellom å stå i sitt eget samt ta ansvar for en god kommunikasjon med den andre er også en kilde til innsikt hos tangodansere. Noen vil kjenne på at de har tendens til å presse fram sin egen vilje uten å lytte nok til den andre. De vil da kunne oppleve økt motstand, at dansen går i stå eller en viljeløs partner med dårlig balanse. Dårlig balanse vil i dansen medføre at du henger på den andre, at du søker støtte i den andre eller at du også drar den andre ut av balanse. Å kjenne hvor du har deg selv er derfor essensielt ikke bare for deg selv- men også for den andre! Spenningsnytt nr. 3, oktober

12 FAG Motstand God kroppslig kommunikasjon krever at når en hånd presser mot en annen, viker ikke den andre unna, men møter med et mottrykk slik at kontakten opprettholdes. En viss motstand og tydeliggjøring av her er jeg, og jeg har også en vilje er nødvendig også fra den som blir ført. Dette kan oppleves som utfordrende, og flere får emosjonelle reaksjoner når de blir bedt om å gi et lite mottrykk når de blir ført. Å oppleve sin egen tendens til å vike unna er en kilde til innsikt. Nærhet og grenser Hvor nært vil jeg komme den andre? Argentinsk tango har klare regler for hvordan man nærmer seg hverandre på en respektfull måte og hvordan man setter grenser for hvor nært man må komme. Kontakt bryst mot bryst er ikke nødvendig, og jeg starter alltid med kontakt bare mellom underarmer. Tango som terapi gir mulighet både til å kjenne på hvordan man opplever fysisk nærhet til andre samt til å sette grenser. Pasienter lærer at å kjenne etter hva som skjer med pust og spenninger når man nærmer seg hverandre er en bedre måte å lytte til kroppen på enn til å ha fokus på symptomer. Å oppleve nærheten knyttet til å være en bevegelse sammen med sin partner, kan være en svært god opplevelse som sier noe om at nærhet er vel så mye knyttet til god kommunikasjon som til ren fysisk kontakt. Den relasjonelle kroppen er en fantastisk boktittel (til en god bok!) av Anne Gretland. Tittelen holder frem et svært viktig poeng jeg mener vi med fordel kan bruke mer i terapien: Hvordan vi ikke bare er kropper i oss selv, men Ellinor og Terje. Foto: Bjørn Christian Enger kropper i kommunikasjon og relasjon til andre kropper. Dette kan med fordel utforskes i praksis- ikke bare som teori! Jeg driver mange bevegelsesgrupper der vi beveger oss alene - der vi utforsker lårets forhold til setet og ryggens forhold til knærne, men jeg ønsker å slå et slag for mine føtters forhold til din Jeg ønsker å slå et slag for mine føtters forhold til din pust og din unnvikelse sitt forhold til min ustøhet pust og din unnvikelse sitt forhold til min ustøhet! I tangoen kan jeg oppdage hvordan min egen mangel på å vise ha jeg vil, min egen utydelighet, skaper misforståelser og usikkerhet. Jeg kan oppdage at først når jeg kjenner hvor jeg har føttene, at jeg har dem under meg og står i akse- når jeg tydelig kjenner hvor jeg selv er - først da skjønner jeg hvor du er og hva du vil. Da kjenner jeg meg- og først da ser jeg deg slik du er adskilt fra meg. Og først når jeg tydelig viser hvor jeg er og hva jeg vil, kan du vise hva du vil. Når jeg ikke står i min egen balanse, vil jeg enten lene meg på deg, eller også dra deg ut av balanse. Når jeg står i akse, kjenner min egen midte, først da kan du med letthet invitere meg med i leken din! *CoperioSenteret i Trondheim er en privateid bedrift som blant annet driver dagrehabilitering for pasienter med langvarige smerter og/eller utmattelse på oppdrag for Helse Midt-Norge. Behandlingen er altså støttet av det offentlige, og pasientene betaler en egenandel på 132,-kr pr dag. Behandlingen er på 25 dager fordelt på 10 uker. Hver dag er på fem timer der fysioterapeut leder terapi og undervisning i to timer og psykolog to timer. I tillegg har pasientene en time lunsj/pause. 12 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

13 FAG Hva gjør fysioterapeuten når pasienten henvises for smerter og plager som det kan være vanskelig å forstå? av Elsbeth Jacobs, fysioterapeut og spesialrådgiver RVTS Øst Elsbeth Jacobs har arbeidet som Spesialrådgiver ved Regionalt Senter for Vold og Traumatisk Stress (RVTS) region Øst siden Fysioterapiutdannet i 1974, bachelorgrad fra HIO 2004 "Flerkulturell Forståelse" og har tatt kursrekken "Sporene i kroppen etter sjokk og traumer". Elsbeth har 15 års erfaring fra Smerteklinikken ved Aker Universitetssykehus med pasienter med langvarige smerter, pasienter med torturbakgrunn og annen traumatisk bakgrunn. Hun har privat praksis i en bydel i Oslo, får her mange pasienter henvist fra DPS-systemet. Hun er medforfatter i boken "Smerter", smerteopplevelse og atferd (Cappelen 2007). Hun har undervist på fysioterapiutdanningen og på den psykomotoriske videreutdanningen ved HiO. Hun er medarrangør i tverrfaglige kurs rettet mot ansatte i kommunehelsetjenesten, driver veiledningsgrupper og holder også kurs for fysioterapeuter (se annonsesidene). Hun jobber frivillig på Røde Kors og Kirkens bymisjon på helsesenteret for papirløse migranter. I artikkelen under deler hun av sin erfaring med pasienter med traumatiske opplevelser. Artikkelen er en litt forkortet utgave av en artikkel som ligger på nettsiden til RVTS Øst. Mange av pasientene som henvises til fysioterapi, kommer med plager og lidelser det ikke umiddelbart er en åpenbar og effektiv behandlingsmetode for. At en betydelig andel av pasientene er født og oppvokst langt fra Norge og snakker dårlig norsk, gjør det ikke enklere for hjelpsøker å formidle seg, og for hjelperen å forstå. Altfor mange opplever derfor møtet med fysioterapeuten som en ny dårlig erfaring, der den profesjonelle hjelperen blir hjelpeløs i møtet med problematikken. Jeg ønsker å bidra til bedre og mer helsefremmende møter, og formidler her hva jeg selv har erfart som nyttig. Hvem kan jeg jobbe med? Hvilke pasienter kan jeg som fysioterapeut tilby behandling? Finnes det begrensninger? Min erfaring er at pasienter som er psykisk veldig dårlige, for eksempel dypt deprimerte eller psykotiske, vil være uegnet for den behandlingen jeg tilbyr. Det er fordi denne tilnærmingen forutsetter en viss grad av tilstedeværelse. Behandlingens varighet vil variere veldig, fra 3-4 konsultasjoner og opp til til 4-5 års behandling. Men traumebehandling må ikke nødvendigvis ta lang tid. Fatima (navnet er endret) kommer til første time. Hun er henvist fra DPS i bydelen. Henvisningen inneholder typisk enten svært mye informasjon eller veldig lite. Det kan være opplysninger som smerter i ulike kroppsdeler, somatisering, angst, depresjon, oppgitthet og noen ganger opplysninger om voldsomme livshendelser. I noen henvisninger står det presisert at pasienten har behov for tolk. Informasjon om pasienten bruker medisiner og i så fall hvilke er ofte utelatt. Min nye pasient Fatima snakker godt norsk og har ikke behov for tolk. Jeg ønsker henne velkommen inn i terapirommet, som jeg har innredet med farger og blomster. Det er bilder av min familie på veggene. Jeg er privat antrukket. I rommet har jeg plassert lekedyr jeg bruker i behandlingen. Det er en hare som har gode grunner for å være redd. En løve kan representere det truende, i form av en overgriper, en tsunami eller en bøddel. Et piggsvin kan illustrere en som dødgjør seg. En panda med et lite pandabarn som kan lære pasienten å kjenne at det hadde vært fint om noen tok vare på meg Jeg har flere gode stoler, pasienten kan velge den hun syntes er komfortabel. Fatima velger raskt hvor hun vil sitte i rommet og hvor hun vil ha meg. Allerede her tenker jeg at Fatima begynner å sette grenser for hvor tett hun vil ha meg innpå seg Det som ofte kjennetegner pasienter med traumeerfaring er utrygghet, angst og tap av kontroll over hverdagen, samt at det er vanskelig å etablere nye og sunne grenser, fordi Spenningsnytt nr. 3, oktober

14 FAG grensene tidligere er blitt overskredet Jeg forklarer hvordan jeg jobber Fatima vil vite mer om hvordan jeg arbeider og jeg forteller om mine metoder, og at jeg har lang erfaring med pasienter fra andre land med voldsomme erfaringer med seg i kofferten. Samtidig sier jeg til henne at det er fint om hun kan si fra om det er noe hun ikke liker av det vi gjør. Jeg vil gjerne være skipper n i terapirommet. Men vi skal navigere sammen mot målet. Fatima, hvordan er det å være deg akkurat nå?, spør jeg. Hva mener du med det? sier hun. Jeg føler meg litt utrygg. Har aldri vært her før. Lande i rommet Jeg spør om hun sitter godt, og om hun kjenner at stolen bærer henne. Jeg ber henne kjenne etter om stolen gir henne god støtte for ryggen og om gulvet gir støtte for føttene. Hvordan er det å være i dette rommet? spør jeg. Hvordan vil du sitte? Er det godt å krysse beina? Ha armene foran kroppen som en beskyttelse? Vil du ha et pledd rundt deg? Jeg stiller spørsmålene med gode pauser og er til stede med henne her og nå. Hva kommer hun for, hvordan forstår hun selv sin situasjon Jeg spør Fatima hva som er det største problemet hennes akkurat nå. Hun forteller at hun har store smerter i hode, nakke, skuldre og armer. Hun er mye svimmel og kvalm. Viktige spørsmål er også om sosialt nettverk, familie, bolig og økonomi. I tillegg spør jeg henne om hvor aktiv hun er, både fysisk og sosialt. Jeg ønsker også å vite om hun bruker mye medisiner, om hennes appetitt og søvnkvalitet. Det er viktig å kartlegge når er det hun har mer smerter og når er smertene mindre. Jeg lurer på om hun kan tenke seg hvorfor hun har disse smertene. Jeg bekrefter at jeg vet hun har vondt, og at det er derfor hun kommer til meg. Men jeg lurer altså på hvorfor. Hun svarer at jeg er spesialisten, så jeg bør jo vite. Bekreftelse på ekspert i eget liv Min erfaring er at når pasienten gis mulighet til å tenke seg om, så kommer hun til at hun selv egentlig er ekspert på eget liv. Hun er ekspert på sin kropp, sine følelser, sine tanker og sine drømmer. Det gir økt trygghet å bli bekreftet på dette av den profesjonelle behandleren. Fatima forteller at hun har mange problemer, som gjør hverdagen plagsom. Appetitten er dårlig, hun sover dårlig. Selvbildet er lavt. Hun er blitt krenket mange ganger og føler seg lite verdt. Hun stoler ikke på noen. Hun er ikke flink til noe. Hun er bekymret for barna og fremtiden. Men hun er ikke sikker på at faren er over, selv om den voldelige mannen hun er skilt fra, er sendt tilbake hjemlandet etter endt soning. Jeg sier til Fatima at jeg forstår at hun har hatt mange voldsomme opplevelser. Men for meg er det ikke nødvendig å vite detaljene i hva hun har opplevd. Det holder for meg å vite at hun har hatt et vanskelig liv. Så bekrefter jeg direkte til henne: «Det må ha vært krevende for deg å ha opplevd alt dette, og at du må ha vært sterk som har overlevd». Av og til sier jeg at «Jeg vet ikke om jeg hadde greid det som du har greid, Fatima». Erfaring fra tidligere behandling «Har du hatt fysioterapi tidligere?» spør jeg. Det har hun hatt, uten at det hjalp noe på smertene. Det var varmepakning, massasje og øvelser og noe elektroterapibehandling. «Jeg ble verre», sier Fatima. Jeg tenker at behandlingen mest har handlet om å fokusere på symptomene, noe som kan øke somatiseringen. Hva uttrykker smertene? Til nå har møtene med Fatima hatt fokus på å forstå hennes situasjon i dag, og få litt mer tak i hvordan hun tenker om seg selv og livet sitt. Jeg har demonstrert enkle øvelser for å være tilstede i rommet og kjenne seg mer komfortabel. Gjennom disse første 2-3 timene er vi blitt litt mer kjent, og Fatima er ikke lenger så anspent i møte med meg. Hun er med andre ord allerede litt bedre stabilisert. Nå er tiden inne til å gå litt videre. «Har du brukt armene til noe ubehagelig noen gang?» spør jeg. «Jeg måtte bruke armene til å beskytte ansiktet når min mann slo meg», svarer hun. «I tillegg måtte jeg skyve ham vekk». Jeg forstår det som at hun har forsøkt å sette grenser, men mannen var sterkere. De dårlige minnene sitter i armene. Her vil det være en god ide å starte med å trene kroppsdeler som ikke er vonde, for så å trekke inn de «vonde» etter hvert. Målsetningen er at pasienten skal komme tilbake til kroppen etter sjokk og traumatiske påkjenninger. Mange fjerner seg fra kroppen som en beskyttelse mot det som skjer, når det er for overveldende. Det kalles dissosiasjon. Når personen ikke kommer seg unna fysisk, blir å fjerne seg mentalt fra situasjonen den måten man kan beskytte seg på. Men om dissosieringen fortsetter, kan personen være sårbar og lett bli utsatt for nye overgrep, fordi man ikke har trening i å beskytte seg mer aktivt. «Når det har vært noen der og griset til kroppen min, så orker jeg ikke være der», som Fatima sa en gang. Pasientens unngåelse. Hva gjør jeg da som behandler? Fatima fjerner seg av og til mentalt i timen. Ser ut av vinduet, taket, unngår mitt blikk. Greier ikke konsentrere seg. Jeg ber henne lytte til min stemme og møte mitt blikk. Samtidig spør jeg henne hvilken dag det er i dag og hvilken farge jeg har på genseren min. «Vet du hvor du er nå?» spør jeg. Sammen klapper vi på armene våre og beina, for å vekke kroppen tilbake til her og nå. «Kjenn at du har pust. Hvordan er det for deg å ha pust? Hvor i kroppen kjenner du at du har pust?» Nærværstrening er viktig for å være tilstede og for å kunne nyttiggjøre seg behandlingen. Erfaringer med å være trygg Jeg spør Fatima om det er noe sted i leiligheten sin hun føler seg trygg. Fatima er ikke trygg sammen med mennesker. Hun kan ikke stole på andre, så jeg spør derfor etter et 14 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

15 FAG trygt sted. Det hender at pasienter aldri har hatt erfaring med å føle seg trygge. Føle seg relativt trygg er derfor målet, - helt trygge blir vi kanskje aldri. Ofte har pasientene gode grunner for å føle seg utrygge. Jeg spør henne om hun noen gang har følt seg trygg. Hun bekrefter at hun nesten aldri har følt seg trygg. «Jeg er alltid på vakt og jeg er alltid redd» sier hun. Fatima forteller at hun føler seg tryggest på kjøkkenet sitt. Hvordan kan vi bruke kjøkkenet hennes som et stabiliseringsverktøy? Jeg spør hvordan det ser ut på kjøkkenet, og ber henne kjenne etter hva som skjer i kroppen når hun snakker om kjøkkenet. Hva er det med kjøkkenet som gjør det så trygt å være der? Hun forteller at det er så mange hyggelig ting på kjøkkenet, lyse farger på veggene og røde blomster. «Jeg liker meg der» sier hun. «Det er varmt der. Jeg er glad i å lage mat. Jeg blir varm i kroppen når jeg tenker på kjøkkenet mitt, kjennes godt». Selvfølelse. Å ta vare på seg selv Fatima sier at det er vanskelig å tenke på seg selv, og hva som hadde vært godt for henne. Hun er vant til å måtte beskytte barna fra den voldelige faren og syntes det er vanskelig å være vennlig mot seg selv. Jeg vet at hun aldri har blitt anerkjent av sin mor og far. De ga henne aldri ros, og far har krenket henne både fysisk og psykisk. Hun tenker at hun aldri har fått til noe. Ressurssanking De traumatiske krenkelsene hun har opplevd, har vært så overveldende at hun ikke uten videre greier å ta imot ros og anerkjennelse fra meg. Det må skje i små doser. Fatima forteller at hun er flink til å reparere klær og sy i knapper. Vi snakker om knappene. «Hvordan er det for deg å være flink til å sy i knapper?» sier jeg. Hun ler, syntes ikke det er så bra, men det er en sped begynnelse på å kunne ta imot anerkjennelse fra en annen. Jeg spør henne hva som hadde vært godt akkurat nå, hva kunne hun ønske at jeg skulle gjøre? Fatima sier at det hadde vært godt at jeg holder hendene mine på skuldrene hennes. «Jeg har båret så mye gjennom livet. Det har vært en tung bør å være så bekymret for så mange mennesker». Jeg spør om det er ok at jeg står bak henne, lar henne bestemme. Vanligvis står jeg ikke bak pasienten, det gir ofte en følelse av usikkerhet å ikke se meg. Men hun sier det er ok og jeg gir skuldrene støtte gjennom min berøring. Hun blir sliten av å kjenne etter. Vi har mange time-out, hvor det ikke skjer noe. Men det skjer mye når det er helt stille også. Vi lytter begge to til det jeg tenker på som etterdønningene av de ulike intervensjonene. Hun og jeg er sammen om dette. Jeg merker at jeg faller tilbake i stolen. «Hva kjenner du nå?» spør jeg. «Pusten min er roligere og musklene på skuldrene er ikke så stramme», sier hun. Jeg møter blikket hennes og vi ser på hverandre. Vi arbeider i terapirommet sittende over for hverandre. Fatima sier at det godt å vite hvor jeg er til enhver tid. «Det gir meg en følelse av kontroll» sier hun. Vi vet at det kan være nye og gamle traumer. Jeg begynner med de siste traumeerfaringene først, har her-og-nå perspektivet i fokus. Når bevegelse er for vanskelig Av og til kan Fatima sitte helt stille og vil ikke bevege seg. Da fungerer det dårlig å be henne om å røre på seg. Jeg spør: «Fatima, hvis du hadde kunnet bevege deg i dag, hva ville du har gjort da?» Hun sier ikke noe, men forteller meg senere i timen at hun tenkte det kunne vært fint å løfte armene i været og reise seg opp og gå rundt i rommet. Å tenke på aktivitet setter hjernen i sving. Å tenke på og forestille seg en bevegelse er viktig forberedelse til å kunne gjennomføre bevegelsen senere. Grensesetting Fatima har problemer med å sette grenser. Hun har aldri satt grenser. Alltid sagt ja. Det er viktig for henne å lære seg å ta mer plass. Hun får en oppgave hvor hun skal se for seg at hun skyver veggene som hun føler klistrer seg innpå henne til siden og fremover, for å få mer plass. «Hva gjør det med deg at du føler at det ikke er plass til deg?» spør jeg. «Jeg føler meg så liten og gjennomsiktig» sier hun. «Som om ingen ser meg». Noen ganger er det godt å være liten, men ikke alltid. Fatima blir bedt om å tegne en krittsirkel rundt seg på gulvet for å markere grensene sine mot meg. Noen ganger lager hun den tett inntil seg, noen ganger langt unna. Hun kan også lære seg verbalt å sette grenser. Jeg spør: «Hva ville du sagt til mannen din hvis han var her nå?» Og hun svarer spontant: «Nei, nå er det nok. Slutt med det der» sier hun med lav stemme. «Du har ødelagt livet mitt. Gå vekk. Drittsekk». Etter hvert greier hun å si dette med litt kraftigere stemme. «Det kjennes som kroppen blir litt lettere når jeg greier å si dette», sier hun. «Jeg puster dypere etterpå. Det kjennes godt!» Det hender at Fatima ikke greier å si fra på den måten vi øver på. Da spør jeg henne. «Hvis du hadde greid å si noe, hva ville du sagt da?» Det er en måte å aktivere tankene, og det skjer mye i kroppen bare ved å tenke på hva man ville ha sagt, dersom man hadde kunnet. Profesjonsutøvere kan stole på at utdannelsen passer for pasienter fra andre land. Verktøykassen er bra nok, om man er klar over at pasienten kan ha med seg tilleggsbagasje som må tas hensyn til. Pasienter som kommer fra andre land kan ha opplevd krig, dramatisk flukt og vært vitne til mange voldsomme hendelser. I tillegg kan tilværelsen i eksil være meget utfordrende. Men Fatima kunne like gjerne het Toril. Toril kan også ha mange livserfaringer med seg som det er viktig å vite noe om, og være oppmerksom på. Jeg har hatt god hjelp av å tenke at det er mennesker som møtes, ikke bare kulturer. «Begynn hvor pasienten er og bygg med det de har» sa en kinesisk filosof, Lao Tse, for 2500 år siden. Spenningsnytt nr. 3, oktober

16 LESERINNLEGG Sherborne og Laban-teori av Randi Bentzen Jeg henviser til artikkelen om Sherbornekonferansen i Bergen mai Jeg er enig med Unni Vågstøl som er skeptisk til teorigrunnlaget for et eget sertifikat i Sherborne-bevegelse. Veronica Sherbornes teoretiske grunnlag er Laban-teori (Laban Movement Analysis, LMA) som hun også beskriver i boken sin Developmental Movement for Children. (Cambridge University Press, UK, 1993). Sherborne var utdannet fysioterapeut og gymlærer dvs lærer i Physical Education. På tallet og til slutten av 70-tallet underviste et stort antall av Englands idrettshøgskoler og lærerhøgskoler i Movement and Dance. Det var utbredt at barneskoler og ungdomsskoler hadde movement/dance som eget fag på lik linje med svømming, ballspill, gymnastikk eller friidrett. Movement and Dance var såpass utbredt at BBC hadde egne instruksjonstimer over radio som klassene kunne følge, med litt hjelp av egen lærer (mannlige eller kvinnelige). Dette var helt og fullt Rudolf Labans opplegg, teoretisk og pedagogisk, og gikk under navnet Modern Educational Dance (MED). Som i bevegelsesvitenskap utvikler barnet seg motorisk i forhold til omgivelsene. Bevegelsesvitenskap: Individual Task - Environment. Laban Movement Analysis: Body Effort Space I tillegg la Laban vekt på et 4. hovedområde Relationship som i dans først og fremst henviser til koreografi og formasjoner av kropper. Det er dette Sherborne videreutviklet i sin terapi og spesifiserte 3 områder: Caring, Shared and Against Relationship. Dette setter hun inn i, og varierer i temaer rundt Kropp (Body), forskjellige Dynamics(Effort) og Omgivelser (Space). Pedagogikken i Modern Educational Dance, og som Eline Thornquist refererer til at Sherborne bruker, er tema-sentrert. Praktisk vil dette si at lærer setter opp tema og undertema for timene, og legger til rette innenfor barnas forståelse og erfaringsnivå. Undervisningen er open-ended, der closed tasks (teknisk instruksjon) stort sett ikke blir brukt. Barna eksperimenterer og bruker sin kreativitet og kompetanse. Dette gir bevegelsesglede uansett fysisk utgangspunkt eller handikap, og stimulerer til selvtillit, bedret kroppsbevissthet og fysisk kompetanse i tillegg til sansebevissthet og bedrede sosiale evner. Interessen for LMA er i dag økende internasjonalt både innen dans (alt fra keep fit, community dance til profesjonell dans) og mye innen teater. Det er videreutdanning for lærere og et eget mastergradsstudium, fortrinnsvis for lærere, ved Bedford University. En egen analysemetode Movement Pattern Analysis, er utbredt innenfor tilrettelegging og utvelgelse til administrasjon og ledelse i bedrifter spesielt i USA, men også økende i England og Europa. LMA er et verktøy innen terapi, fysioterapi og psykoterapi. Og den mest internasjonalt kjente terapeuten er Veronica Sherborne. Laban Movement Analysis defineres forskjellig i USA og UK. I USA har Irmgard Bartenieff utviklet sitt konsept med 4 hovedområder som er Body, Effort, Space and Shape, og har dermed ikke Relationship slik den engelske modellen har. Se forøvrig www. labanguild.org.uk Illustrasjonsfoto: Lea Alstad 16 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

17 AKTUELT En historisk gave Berit Heir Bunkan i samtale med Ellinor Alstad Vær så god, kjære faggruppe: Berit Heir Bunkan gir oss alle 50-års historie i bokform: Røtter. Historien til faggruppen for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Jeg sitter med head-set på så jeg skal klare å skrive samtidig som jeg snakker med Bunkan i telefonen, men med så mye historie og engasjement som hun har, klarer fingrene mine knapt å holde tritt på tastaturet. Bunkan kjenner historien og ramser opp både kjente og, for meg, ukjente navn. Omkring 150 personer er omtalt og sitert eller har kommet med egne bidrag. Og jo, Bunkan mener det er risikabelt å nevne mange navn, for ikke alle kan tas med, og noen kan jo bli uteglemt, så hun sier: Om noen har noe de vil ha med i boken, så må de maile meg! Boka er som sagt en gave til faggruppen: Bunkan skal ikke tjene på den, og et eventuelt overskudd går til faggruppen. Boken tar for seg tiden mellom 1956 og 2oo6. Første hoveddel gjelder etableringsfasen. Andre del gjelder oppbyggingsfasen, med utvikling av undervisning som ledet til egen takst. Tredje del gjelder Norgesnett og samarbeide mellom de nordiske land. Formaliseringen av styresett for faggruppen og måten styrer og spenningsnytt har fungert trekkes også frem. I forbindelse med utviklingen av psykiatriseksjonen kommer Basal Kroppskjennskap (BK) inn, og diskusjonene rundt BK og Psykomotorisk Fysioterapi. Femte del gjelder kolleger som har bidratt til diskusjonen i faggruppen og hatt meninger som støtter eller avviker, og sjette del del gjelder overgangen Berit Heir Bunkan, privat foto til høgskolesystemet og de første kullene. Jeg lurer: Er dette en bok du har skrevet alene? Bunkan: Jeg har hatt et utstrakt samarbeid med alle dem som er nevnt i boka og som er av større betydning. De har fått tilsendt manus og fått mulighet til å komme med uttalelser, tilføyelser og overstrykninger. Det har vært mye arbeid med boka, og jeg har jobbet med den i 3-4 år. I telefonen hører jeg Bunkan rose mange kollegaer og fortelle med begeistring om andres innsats for faget. Hun gjør meg oppmerksom på at Eli Heiberg er slått til ridder av St.Olavs orden av 1.grad og at hun står for en stor faglig produksjon, Lillemor Johnsens banebrytende observasjon og tenkning rundt hypertoni, Gudrun Øvrebergs betydelige arbeid for bevegelser og bevegelsesgrupper, Gerd Bøyesens innsats for internasjonal kroppspsykoterapi og Anne Gretlands talent for ordlegging og argumentering som har ført fram til utdannelsen i Tromsø. Det levende psykomotoriske leksikonet forteller også om mange andre, om positivismedebatten, hypotonidebatten og debatten rundt BK, samt eget og andres samarbeid og reiser over landegrenser. Faget vårt har vekket interesse også Spenningsnytt nr. 3, oktober

18 AKTUELT internasjonalt. Når Bunkan prater, avsløres et stort engasjement for faget, og hun har klare meninger: Jeg er ikke uenig med Gunn (Engelsrud), Eline (Thornquist) og Anne (Gretland) som er fenomenologiske! Men vi trenger også kvantitativ forskning for å bli tatt på alvor av myndighetene og medisinen for øvrig.. Det går an å være kvantitativ i forskning og kvalitativ i forhold til mennesker! Jeg lurer på om boka også handler om slike ting og får til svar: Jeg har ikke stukket våre dissenser under stolen. Også de som gjelder meg selv for eksempel da jeg ble angrepet for ikke å være nok filosofisk i Legetidsskriftet. Engasjementet er også stort når det gjelder utfordringer faggruppa står foran i framtida. Et helt kapittel i boka er viet dette temaet: Det er masse utfordringer i framtida! Masse! Fagruppa må se hvilken makt den har og bruke den! Et eksempel er egenbehandlingen: Den er egentlig frivillig! Men man må ha den for å få taksten, og det er forbundet som sender inn hvem som skal ha takst. Men nå er det snakk om at de med master skal få den taksten..så må faggruppen se på kvaliteten på faget vårt. I boka kritiserer jeg ganske sterkt at det er mulig å få spesialiteten uten å ha hatt en uke på psykiatrisk sykehus. Det går ikke an å få en spesialitet på et sånt grunnlag! Og vi trenger flere publikasjoner! Det er fint at noen har begynt med små pilotstudier, noen ble jo framlagt i Trondheim på årsmøteseminar i år et sted må man jo begynne, men vi trenger å bli med i større tverrfaglige prosjekt! De som har kommet så langt når ikke norske myndigheter. Det er også viktig å gå inn i dagspressen ellers svinner vi hen! Videre har vi sett en uheldig prosess fra 80-tallet: Fysioterapeuter blir i institusjoner underlagt institusjonsledere. Disse er gjerne sykepleiere slik at psykomotorikeren ikke så lett vinner ved nye stillinger. Inndragningen av drifttilskudd til psykomotorikere, slik vi har sett i Oslo, bekymrer meg også. Hva er motivasjonen for å skrive boka? Bunkan forteller: Jeg har gjort dette til min svanesang: Det er oppnøstingen av mitt faglige liv. Dessuten er det snart bare meg og Gudrun (Øvreberg) igjen som kan Det går an å være kvantitativ i forskning og kvalitativ i forhold til mennesker hele denne historien. Men nå må jeg fortelle deg hvordan det gikk til at Gyldendal vurderer å gi ut boka: Gyldendal har en julefest. Jeg er litt glemsk så jeg kom for tidlig. Professor Karterud som har gitt noen bidrag til boka, sto og pratet med en mann jeg ikke kjente. Så ropte Karterud til meg. Jeg gikk bort til ham og spurte, : Hvor blir det av feedbacken på det jeg har skrevet om Lillemor Johnsen? Vi pratet videre rundt dette til den ukjente mannen ved siden av spurte: Skriver du om Lillemor Johnsen? Interessant! Jeg bekreftet dette og sa videre at boken er veldig smal så den er ikke noe for Dette er ikke bare historie, men også rikelig med faglig stoff Gyldendal. Men så viste det seg at det var direktøren for Gyldendal jeg snakket med. Han kjente Lillemor Johnsen, og var slett ikke uinteressert i å utgi boka. Siden salget av en slik bok ikke ville innbringe nok til å dekke utgiftene til trykking, måtte jeg skaffe forhåndsbestillinger, og beløp som gjorde at forlaget ikke tapte på å trykke den. Så boka kan altså bli utgitt på Gyldendal? lurer jeg og får til svar: Jeg trenger derfor preskibsjoner fra mange flere i faggruppen. Bestillinger kan mailes til meg. Etter en interessant og spennende samtale med Berit Bunkan, er jeg selv ikke i tvil om at dette er en bok jeg ønsker meg! Dette er ikke bare historie, men også rikelig med faglig stoff. Hvorfor tenker vi som vi gjør i dag? Hva tenkte generasjonene før oss? I dag utvikler faget seg i ulike retninger. Er det ideer fra tidligere tider som bør frem fra glemmeboka? Jeg oppfordrer alle til å sende sine bestillinger til: BeritHeir.Bunkan@senior.hioa.no 18 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011

19 AKTUELT aktuelt å lese av Borghild Viem I Tidsskrift for Den Norske Legeforeningen 7/2011, finner du følgende artikkel vi i redaksjonskomiteen anbefaler å ta en titt på: «Menneskets biologi mettet med erfaring», skrevet av Linn Getz, Anna Luise Kirkengen og Elling Ulvestad. Om du er interessert i kunnskap om hvordan erfaringer innskives i den menneskelige biologien, og grundig dokumentasjon på dette, finner du mye spennende å lese her. Forfatterne skriver blant annet i innledningen følgende: «Vi vil med denne artikkelen fremheve erfaringenes betydning for helsen. Derved påpeker vi samtidig et behov for å revidere medisinens teorigrunnlag og for nødvendigheten av å integrere denne nye kunnskapen i klinisk praksis, forskning, undervisning og helsepolitikk.». Forfatterne tilhører en tenketank i regi av Allmennmedisinsk forskningsenhet ved Institutt for samfunnsmedisin i Trondheim. Videre kunne man i Morgensbladet 7. oktober lese et essay av Tore Næss, filosof som studerer medisin: «Kropp og psyke. Hva vet vi egentlig om livserfaringers betydning for helsen?» Han tar utgangspunkt i artikkelen over om menneskets biologi, og den kunskapen som presenteres der om epigenetikk, hvordan erfaringer påvirker arvematerialet. I tillegg tar Næss et historisk tilbakeblikk på hva Nic Waal, Trygve Braatøy, Ola Raknes og Aadel Bülow-Hansen allerede for mange år siden oppdaget om erfaringer og følelsers betydning for muskler og pust. Han peker videre på det tankekorset at samtidig som vi stadig vet mer om livserfaringers betydning for helsen, har legen mindre tid til å lytte til disse erfaringene. En lengre versjon av teksten publiseres i siste nummer av tidsskriftet Prosa. Essayet finner du også på Morgenbladets nettside. Essayet til Næss har blitt lagt merke til. Nå i siste liten før oktobernummeret av Spenningsnytt går i trykken, kom det to mailer i min postkasse med oppfordring om å gjøre Spenningsnytts lesere oppmerksom på essayet. Og på jobb i morges ble en kopi av det lagt på pulten min med spørsmålet «Dette må da fysioterapeuter i deres faggruppe kunne skrive enda bedre om?» Og ja, det tenker jeg vi kan. Temaet er brennaktuelt, og vekker interesse hos de fleste, ikke bare folk med medisinsk utdannelse. Vår faggruppe har arbeidet konkret ut fra dette perspektivet siden Aadel Bülow Hansens tid. Vi har strevd med å finne ord for å formidle vår kunnskap til andre faggrupper. Nå strømmer det på med ord og kunnskap vi kan ta i bruk for å beskrive vår praksis. Og ikke minst for å forstå vår praksis. Herved er dere alle utfordret til å følge opp essayet i Morgenbladet med et innlegg fra en fysioterapeut. Om Morgenbladet drukner i innlegg fra oss, er det bare fint, da er sannsynligheten større for at en av oss får spalteplass. Fortsett forøvrig med å send oss tips om artikler, essay og andre ting du mener kolleger bør lese. gladnyhet - ny stilling opprettet for fysioterapeut i psykiatrisk avdeling i Bodø av Borghild Viem Ved korttidsenhet for rus ved Nordlandssykehuset Psykiatri i Bodø er det opprettet en ny stilling for spesialfysioterapeut. Sykehuset har gjennom mange år hatt stabile fysioterapeuter tilknyttet de fleste voksenpsykiatriske avdelingene. De fleste har psykomotorisk fysioterapiutdanning, og har gjort fagfeltet godt kjent i det tverrfaglige miljøet ved sykehuset. I forbindelse med opprettelse av den nye korttidsenheten for rus, var fysioterapimiljøet her aktivt med på å påvirke valget av fagpersoner til behandlerstaben ved den nye enheten. Våkne faglig sterke fysioterapeuter lokalt er uvurderlig skal vi få flere stillinger i psykiatrien for vår faggruppe. Og her i Bodø ser vi et godt bevis på at det går an å nå frem. Eneste skjær i sjøen har vært at det ved første utlysning ikke var søkere med spesialkompetanse. Det er med andre ord for få av oss, så skal vi nå målet om å få flere fysioterapeuter inn i psykiatrien, må det utdannes flere av oss ser det ut til. Stilligen er utlyst på nytt, frist omtrent samtidig med at dette bladet går i trykken. Spenningsnytt nr. 3, oktober

20 Kriterier for tildeling av støtte til fagutvikling for faggruppens medlemmer Retningslinjene er revidert for 2009 Formålet med å tildele støtte til faggruppens medlemmer er 1. å stimulere til medlemmers Kompetanseutvikling Kursutvikling Prosjektarbeid innen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. 2. å stimulere medlemmer til synliggjøring av faget gjennom undervisning, foredrag og publisering av artikler i aviser og tidsskrifter.. Søknaden kan gjelde: Forsknings- og fagutviklingsprosjekter Kurs- og læremiddelprosjekter Deltakelse på kongresser, kurs og seminarer i inn- og utland Forberedelser til foredrag og skriving av artikler i aviser og tidskrifter Forpliktelse: Ved tildeling av midler plikter søker å gi en kort rapport om den virksomhet som midlene ble anvendt til og spesielt om det faglige utbyttet. Rapporten vurderes publisert i Spenningsnytt. Rammer: Individuell deltakelse på aktuelle arrangementer støttes med maksimum kr Søkere må være medlem av faggruppen for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Prosedyrer: Søknad sendes gjerne på forhånd og senest 1 måned etter avsluttet kurs eller avslutning av prosjektet. Med søknaden legges budsjett med finansieringsplan. Søknad sendes styret ved økonomiansvarlig som legger søknadene fram for styret.. Styret fordeler midlene 2 ganger i året, med søknadsfrist 1. mai og 1. november. Styremedlemmer som har søkt går ut under saksbehandlingen. Tildelte midler utbetales etter at omsøkt tiltak er gjennomført og økonomiansvarlig har mottatt følgende: regnskap og kvitteringer rapport fra tiltaket. Faggruppen har begrensede midler. Det anmodes derfor om å søke andre steder, for eksempel Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. Det gis ikke stønad til: Ordinære utgifter ved kompetansegivende studier (studieavgift, reise, opphold) Utdanninger, kurs og seminarer arrangert av høyskoler og universitet. Illustrasjon: 20 Spenningsnytt nr. 3, oktober 2011