Anders Behring Breivik, en betalt morder. De siste års terror

Transkript

1 Anders Behring Breivik, en betalt morder De siste års terror Det er ikke mange årene siden da bomber, drap og forferdelse traff tilfeldige innbyggere i Tyskland, Belgia og Italia. I tilbakeblikk på de mange uskyldige ofres og etterlattes lidelser, hvor også barn og unge ble rammet, kan vi se at et flertall av aksjonene fra dengang har betydelige likhetstrekk med terroren på Utøya og i regjeringskvartalet. Det dreier seg om terroraksjonens konstruksjon, om motiv, manifest, den politiske handling og ikke minst, de som sto bak. Mellom terrorhistorien og det grufulle som Breivik forårsaket dukket det opp røde tråder. Disse tråder viser jeg til. Dette er fakta som tilsammen gir grunnlag for å gjøre antagelser. De gir skjellig grunn til ettertanke. Denne beskjemmende og sjokkerende hendelse vekket mange spørsmål. Unge politisk interesserte noviser, statsansatte i regjeringsbygget og intetanende forbipasserende som sto midt inne i sine liv, ble i løpet av noen få minutter brutalt revet vekk fra mødre og fedre, kastet ut av sine familier, fra sin skolegang, sitt arbeide, fra slekt og venner. Tilbake sto de mange nærmeste, dypt rystet, bleke av forferdelse. Vi andre, tilskuere som sto lenger borte, også. Det var ikke som i filmene, at oppklaring trøster. Ingen gjerningsmann, intet rettssystem, dom eller straff kan i en slik situasjon bringe trøst som monner. Det hendte hadde virkelig hendt, ingen kan snu tiden. Først etter mange uker i lammende forskrekkelse begynte mistanken å fortette seg. Det var gjengivelser jeg stusset over. Det var hendelser som forekom å være underlige. Heftet det usannheter ved det pressen skrev? Kanskje var det ikke bare halve sannheter, kanskje var det direkte løgn? Ble det forsøkt å skjule kjensgjerninger og tildekke sammenheng? Konklusjon: Mine indisier peker på Breiviks oppdragsgivere. At han har hatt med folk å gjøre som har hatt metode i sin planlegging. De har innsikt i terror og profesjonalitet i systematisk bruk av vold i politisk øyemed. Både metode og tenkning er kjent. Breiviks handlinger har deres metode. Hans tale røper deres tenkning. Dermed bærer hans misgjerninger også deres underskrift. For å skjule bakmennene sa Breivik seg villig til å bli synlig som enslige aktør på privat oppgjørstokt. Han skulle være en håndtlanger. Han fikk garantier. Plausible motiv ble produsert, han fikk våpenopplæring og dekkhistorie. Dette skulle være en fordekt aksjon med falske spor. Spor som aldri forsvinner Utøyadrapene og bombesprengningen ved Regjeringsbygget i Oslo traff oss alle midt i mellomgulvet. De råe drapene av ungdommer og statsansatte slo oss stumme. Det lammet oss; jeg var en av de mange som ble både tungsindig og trist. At noen kunne tro at slikt skulle være nødvendig, var langt mere enn jeg kunne forestille meg. Brevik overgav seg. På meg virket hele opptrinnet som avtalt. Han hadde mye å snakke om, syntes han. Noen mente han talte sant og så saken avsluttet med rettsak og straffedom. Men hans ord vekket aldri min tillit. Kanskje er det som Breivik selv sier, gjengitt på s.173 i Husby-rapporten; «det ligger leads» i avhørene.

2 Vold og drap forbundet med politiske motiv og hensikter er dessverre ikke nytt i historien, men har ligget som en skjult, men sterk undertone i Europa ihvertfall helt siden attentatet i Sarajevo i Så spørsmålet gjelder også her: Var misgjerningene på Utøya og i regjeringskvartalet en kriminell terrorhandling av en enslig forvirret drapsmann eller sto en sammenslutning av mennesker med politiske motiv bak? Hvis en gruppering sto bak planleggingen av dette, kan vi med sikkerhet gå utfra at dette vil skje igjen. For da er Breivik en som kan byttes ut. Hendelsenes rekkefølge og de mange uhell, tabber og merkelige bortforklaringer, gav meg grunn til å tro at flere står bak Breivik, mennesker med en politisk agenda som ikke lar seg realisere med demokratiske midler. Det er mulig å finne frem til hvem disse er som fra det skjulte vil styre utviklingen i vårt land ved bruk av vold, drap og mord. Hvis vi kunne fått lokket dem frem i lyset, stilt for domstolen og dømt dem, har vi tatt et første skritt for å få bevisstgjort og konfrontert et særdeles kynisk og destruktivt element som lever i sitt beste velgående, skjult i vår demokratisk kultur. Vi må vise at det å ta andres liv med makt aldri i noen sammenheng kan bli akseptert. Det må stoppes. Gjør vi det ikke, har vi snart de samme herrer på banen igjen. Men de lever godt skjult. Å gripe dem er meget komplisert. Mye av det Breivik har fortalt oss går under begrepet dekkhistorier og dekkoperasjoner. Han forvirrer både politi og offentlighet med sine planlagte, strategisk løgnaktige utspill. Men bare fordi han har mektige støttespillere. Tar vi Husby/Sørheims diagnose på alvor, er ingen av hans utsagn brukbare. Alt blir til gal manns tale og gal manns verk. Derfor mener mange og jeg med dem at dette var en bestilt diagnose. Når dette fryktelige har blitt en virkelighet vi skal tåle, så skal vi også tåle sannheten bak. Den nærmer vi oss når vi undersøker handlingens enkeltheter på nært hold. De enkelte skritt i terrorhandlingen lot seg finne igjen. Det er ikke lenge siden disse dannet rammen rundt tilsynelatende meningsløse blodutgytelser, istykkersprengninger, bortføringer og mord. De var brukt tidligere i Europa hvor også dengang både formål og motiv var særegne. Det er jo pussig at noen finner på å bruke en forskrudd tittel i dagens Norge, som for eksempel Breivik gjorde da han presenterte seg i den første telefonsamtale med politiets nødsentral. Han sa han var kommandør. Ja, det er så fremmed at man skulle tro en så terminologibevisst gutt som Breivik ville ha avslått å ta et slikt ord i sin munn. Han var jo ikke på en ubåt eller et marinefartøy. Men tittelen kommandør ble tidligere brukt av RAF (Rote Armee Fraktion), Kommando Holger Meins i 1975 i Stockholm og i 1991 i et bekjennerbrev undertegnet RAF-Kommando Ulrich Wessel funnet på drapsstedet hvor Detlev Karsten Rohwedder, en kjent tysk politiker, ble drept. Antagelig skulle tittelen gi handlingene et profesjonelt og militært preg. Men den var ikke oppfunnet av Breivik selv. Breivik sier selv (s.114 i Husby-rapporten): «Man må ha profesjonelle kvalifikasjoner». Det politiske manifest Heller ikke Breiviks manifest var nytt. Horst Mahler, en av grunnleggere av det tyske RAF (Rote Armee Fraktion) ble stilt for retten i Berlin i Ulrike Meinhof ble innkalt som vitne. Han ville lese høyt fra sitt manifest, ble først nektet, men hevdet å ville bruke manifestet i forhør av Meinhof. Tillatelse ble gitt. Mahlers dokument vakte dengang oppsikt og fungerte som avledningsmanøver i saken. Poenget var å forskyve sakens kjerne og konsentrere pressens oppmerksomheten et annet sted. Det var rett og slett et intelligent spill for å dekke til sakens viktige steder. Et smart sjakktrekk, dengang. «The court had rejected his application to read it out loud, so now he

3 wanted to use it to question her. Amicably, the Presiding Judge suggested that he could hand it to the journalists if he wanted it made public, upon which Mahler suggested that the Judge himself read it aloud. The Judge declined, and Mahler proceeded to read the document». The Red Army Fraction, av Jillian Becker, 1981, For dette formål ble også Breiviks manifest produsert. Ingenting annet skulle det bevirke. Oppmerksomheten skulle ledes til et falskt sted. Men det var godt forberedt, innpakket og presentert. Ikke bare tusener av nordmenn lot seg føre bak lyset. Men heller ikke Breiviks manifest ble oppfunnet av ham, hverken innholdet eller hensikt. For han hadde ingen ideologi. Den ble også oppfunnet som en avledningsmanøver. «Dokumentene på sider som jeg fikk i 2002 inneholdt det meste allerede, jeg har bare laget fasaden», heter det i rapporten side 181, en side før, s.180, heter det «Han fikk etter møtet en dokumentbunke på 60 sider som han skulle utvikle». Idéen til Breiviks manifest kommer fra den avledende betydning advokat Horst Mahlers pamfletter fikk i lys av det han var stilt for retten for. Noen har åpenbart ment at Breviks manifest kunne få samme virkning. Hvis vi tar på alvor at Breivik mottok dokument-grunnlaget i London, dette manifest som skulle bli et ankerfeste i hans løgnstrategi, bekrefter det at de som gav ham det, folkene bak 'Knights Templar', har kjent helt detaljert til Horst Mahler, RAF og dermed også Tysklands terrorhistorie. De har rett og slett visst hvilken oppsikt Mahlers manifest dengang vakte og ikke minst, at det nesten fikk større betydning enn de kriminelle handlingene til Mahler. Breiviks bakmenn hadde så å si med silkehansker plukket ut perlene fra terrorhistorien. Også Unabomberen, Ted Kaczynski (f.1942), USA, hadde et politisk manifest. Han ble kjent gjennom sine brevbomber, som han sendte til flere universiteter og flyselskaper fra slutten av 1970-tallet frem til begynnelsen av 1990-tallet. Bombene tok livet av tre personer og skadet 29. For å unngå dødsstraff valgte Kaczynski å tilstå. Han ble dømt til livsvarig fengsel. Fra Washington Post: Unabomberen manuskript (på engelsk): Timothy James McVeigh (f.1968) sprengte den 19.april 1995 en hjemmelagd gjødselbombe foran Alfred P. Murrah Federal bygningen i Oklahoma City. Bombens eksplosjon tok livet av 168 mennesker og skadet 800. McVeig skrev et avskjedsbrev i ettertid som ble brukt som et slags manifest, et dokument hvor han tar avskjed med sine omgivelser. At dette ennå finnes offentlig tilgjengelig viser at dokumentet fikk den virkning som var tilsiktet, nemlig å være et substitutt, å skulle lede bort fra de fryktelige kjensgjerninger og fra de som sto bak McVeigh: «Jeg er lei meg at disse menneskene måtte miste sine liv. Men det er udyrets natur. Det er så og si de menneskelige avgifter. Hvis det skulle vise seg å være et liv etter livet, ville han improvisere, rette seg etter omstendighetene og overleve, hvis helvete finnes er jeg i godt selskap med mange jagerpiloter som også måtte bombe uskyldige for å vinne krigen. Jeg visste jeg ville det, før det skjedde. Jeg visste jeg hadde et statlig assistert selvmord foran meg, rett i ansiktet.

4 Du gjorde akkurat noe som du prøvde å si skulle være ulovlig for medisinsk fagfolk». Timothy James McVeigh ble dømt til døden og etter sigende henrettet den 11.juni «I am sorry these people had to loose their lives. But that's the nature of the beast. It's understood going in what the human toll will be. He said that if there turned out to be an afterlife, he would 'improvise, adapt and overcome', noting that: If there is a hell, then I'll be in good company with a lot of fighter pilots who also had to bomb innocents to win the war. He also said:i knew I wanted this before it happened. I knew my objective was stateassisted suicide and when it happens, it's in your face. You just did something you're trying to say should be illegal for medical personnel» (Wikipedia). McVeig brev: The Guardian skriver: En politisk handling «...siktede reagerer på ordet drap, og hevder at han har foretatt politiske henrettelser. Han sier han har henrettet menneskene han har tatt livet av, men benekter å ha myrdet dem» (s.18). «...mener han ikke har begått drap. Siktede mener at han deltar i en politisk krig, borgerkrig» (s.22). «...Han er skuffet han ikke møtes av PST og mener at Org-krim ikke er de rette til å møte ham som ideologisk fange» (s.27) «...for ivaretagelse av politiske fanger, som ham selv» (s.71). «Som kommandør i den norske motstandsbevegelsen ønsker jeg å bli stilt for militærdomstol». «Observanden begrunner dette med at Arbeiderpartiet ser på oss som terrorister» (s.167). «Forskjellen mellom drap og og henrettelser er de juridiske sidene, legger han til. Det bestialske er ikke nødvendigvis galt. Det ble under operasjonen henrettet 68 politiske aktivister fra Arbeiderpartiet. Spørsmålet om skyld blir derfor fullstendig hypotetisk» (s.182). Breivik oppfordrer med jevne mellomrom at hans handling skal bli betraktet som en politisk handling, ikke en kriminell. Disse støtter seg på de krav den tyske terrorist Ulrike Meinhof stilte i retten og som på 70-tallet fikk stor anerkjennelse og sympati i vide kretser. Dette var slik i Tyskland fordi mange av naziregimets ledende menn hadde fått viktige posisjoner i samfunnet etter krigen. Mange, særlig de yngre, likte ikke det, men dette var en samfunnsutvikling bestemt av krigens seierherrer, USA. Dette var betydningsfullt i Ulrike Meinhofs skjebne. Det var grunnen til at journalisten Ulrike Meinhof oppfordret til bruk av vold. Hennes ord fra dengang blir ennå husket godt: Kaster man en stein, så er det en straffbar handling. Blir tusen steiner kastet, er det en politisk aksjon. Tenner man på en bil, er det en straffbar handling, blir hundre biler påtente, er det en politisk aksjon. Implisitt er drapet: Dreper man ett menneske, er det et mord. En kriminell handling. Dreper man hundre mennesker, er det en politisk handling. Breivik prøver å heve sin handling opp fra å være hjerteløs, rå og kriminell til en politisk, betydningsfull handling. Dette er en anbefaling han ikke har fra eget bryst. Ulrike Meinhofs ord vakte dengang stor oppsikt over hele Tyskland, mens her i Norge fant Breiviks ønske, så langt, ingen gjenklang. Hans ønske forekom oss søkt og merkelig. For det er forskjeller mellom Norge og Tyskland. Nasjonenes kulturelle og historiske bakgrunn er ikke like, men det visste planleggerne kanskje ikke nok om? De trodde nok at vanlige statistiske analyser fra europa duger også her. Alikevel forsøkte Breivik stadig å få en reaksjon. Det er

5 fordi han ikke forstår bakgrunnen for dette. Han er intelligent. Skulle han selv stått for dette, ville han ha funnet frem andre juridiske argumenter enn dette. Hvis han ikke hadde hatt hjelpere som hvisker ham i øret hva han skal si og gjøre. Noen medsammensvorne er stadig i kontakt med ham. At han ikke gir seg, men gjentar sine nølende overbevisningsforsøk, bekrefter at han går andres ærend, han utfører andres strategi. Alikevel synes grunnelementene i planen å være utviklet etter mellomeuropeiske forhold, av folk som har juridisk innsikt i viktige ankerpunkter i kjente terrorsaker fra Tyskland og Italia, men som ikke kjenner det norske folkelynnet særlig godt. For planleggerne hadde rett og slett feilberegnet det norske folks reaksjon. Ulrike Meinhof's biografi: Her til lands er det få som har forståelse for å skille mellom en kriminell og en politisk fange. Heller ikke reagerte vi som de hadde ment vi skulle reagere. Som statistikken tilsa. Vi ble ikke redde, slått av angst, gru og skrekk. Vi ble forferdet, bleke og fryktelig triste. Men vi stormet ikke statens institusjoner for å få mere politi, bevæpnet militær i gatene og effektiv kontroll. Vi ble bare tause og usigelig bedrøvet. Allerede av disse fakta kan man slutte at planleggingen av Breiviks terrorhandlinger ikke ble gjort av ham selv. Den fant heller ikke sted i Norge, men ble gjort av folk med innblikk i mellomeuropeisk terrorhistorie, men uten dypere forståelse for det norske folks lynne. Breivik antyder at planleggerne hadde en militær bakgrunn. En ergerlig forglemmelse Han glemte mobiltelefonen i bombebilen. Den ble sprengt i filler. Den var en sentral brikke i utførelsen av en lang og komplisert planlegging. Der var nemlig ett viktig telefonnummer lagret. Han måtte finne en telefon hos en av de døde. Det var viktig å få ringt rette vedkommende. Det var denne hendelse som ikke var til å begripe: Telefonsamtalen Breivik førte fra Utøya. Hans forklaring på dette forekom meg å være særegen: Selv om han hadde drept 50 unge mennesker som lå i blodpøler rundt omkring, var giret opp på steroider, hadde hamrende hjerte og var, ifølge Husbyrapporten, psykotisk, utilregnelig og paranoid schizofrén, så ringte han ikke en, to og tre ganger, nei, han ringte 10 ganger. Han gav ikke opp, han forfulgte den tråden han hadde. Å få kontakt med operasjonsleder for Delta var avgjørende. Han ville ha Snortingheimsmoen på tråden. Ingen andre. Han lot seg ikke affisere det aller minste av de kaotiske, fortvilede ytre omstendighetene han selv hadde skapt. Geværløpet må ha vært rødglødende. Han hadde ikke telefonens pin og måtte ringe politiets nødnummer. Samtale klokka 18.00:49 til Nordre Buskerud politidistrikt: Politi: Politiets nødtelefon. Breivik: Ja, god dag, mitt navn er kommandør Anders Behring Breivik i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen. Politi: Ja. Breivik: Jeg er på Utøya for øyeblikket. Jeg ønsker å overgi meg. Politi: Ok, hvilket nummer ringer du fra. Breivik: Jeg ringer fra mobil. Politi: Du ringer fra din mobil. Breivik: Ja. Det er ikke min mobil, en annen... Politi: En annen, hva het du for noe? Hallo... hallo...

6 Samtale 2, klokka til Søndre Buskerud Politi: Nødtelefonen politiet. Breivik: God dag, mitt navn er Anders Behring Breivik. Politi: Ja, hei. Breivik: Jeg er kommandør i den norske motstandsbevegelsen. Politi: Ja, hei. Breivik: Kan du sette meg over til operasjonsleder for Delta? Politi: Ja... hvor kommer du inn, og hva gjelder det? Breivik: Jeg er på Utøya. Politi: Du er på Utøya ja. Breivik: Jeg har fullført operasjonen min, så jeg ønsker å... overgi meg. Politi: Du ønsker å overgi deg ja. Breivik: Ja. Politi: Hva var navnet ditt sa du? Breivik: Anders Behring Breivik. Politi: Og du var kommandør i...breivik: Knights Templar Europe heter organisasjonen, men vi er organisert i... den antikommunistiske og norske motstandsbevegelsen mot islamisering av Europa og mot islamisering av Norge. Politi: Ja. Breivik: Vi har nettopp utført en operasjon på vegne av Knights Templar. Politi: Ja...Breivik: Europa og Norge. Politi: Ja...Breivik: Og med tanke på at operasjonen er fullført, så... er det akseptabelt å overgi seg til Delta. Politi: Du ønsker å overgi deg til Delta? Breivik: Kan du, kan du overføre meg til operasjonsleder for Delta? Politi: Ja, du du snakker for så vidt med en som, med en som på en måte har overordnet ansvar. Breivik: Ok, bare finn ut det du skal, og så ringer du på denne telefonen her, ikke sant. Politi: Hm, men hvilket telefonnummer...breivik: Kjempefint, hei. Politi: Jeg har ikke det telefonnummeret! Hallo! Telefonsamtalene gjengitt i VG: Skulle vi gå etter hans egen forklaring, ville det ha vært nok å si: 'det er meg som skyter og dreper på Utøya, nå har jeg fått nok av dette, hent meg, jeg orker ikke mer, jeg gir meg'. For hva skal vel navnet hans bety? Hva slags betydning har en tittel fra fordums tider? Hvorfor dette forbund som han nå åpenbarer for første gang i offentligheten? Det som betyr noe er at det er han som skyter og dreper ungdommer. Hva skal alt det andre være godt for? Ihvertfall har han for lengst forlatt det troverdige området i sin egen forklaring på dette. Det gir nemlig ingen mening, hvis vi tar hans egne ord på alvor, at han ville overgi seg. Det hadde han kunnet sagt for lengst. Det dreier seg om noe annet. Det er ikke overgivelsen det gjelder. Dette kunne være en pressemeddelelse, akkurat som med pensjonisten på toget, som aldri skulle glemme Breivik. En meddelelse for riksmedia, da han visste at alle politiets innkommende samtaler blir tatt opp. I tillegg, slik synes det for meg, kunne en intern beskjed være pakket inn der. Kanskje er dette noe nærmere sannheten? Han har fullført operasjonen, sier han. Han sier ikke 'nå er jeg ferdig med det jeg hadde satt meg fore' eller 'jeg vil ikke drepe flere', nei, han sier uttrykkelig 'fullført operasjonen'. Det mye brukte uttrykk er det engelske «mission completed». Uttrykk «mission» omtaler et oppdrag. Det andre er at han her omtaler beredskapstroppen Delta og dens operasjonsleder som om dette var meget kjent for ham. Nesten familiært. Hva kan grunnen være til det? Har han beskjeftiget seg meget mere med politiets terrorberedskap enn han har villet ut med? Kanskje også de med ham? Var det almenn kunnskap, navnet på terrorberedskapstroppen? At lederen av den kalles en operasjonsleder? Politiet selv har opplyst at lederens tittel egentlig er politioverbetjent, ikke operasjonsleder. Kanskje er det slik at tittelen operasjonsleder brukes internt? I så fall brukte Breivik en internt kjent tittel. Vi forstår at det ikke hadde passet å bruke navn, å be om å få snakke med Snortingheimsmoen.

7 Han vil overgi seg Å bruke titler er uvanlig i Norge. Vi har for lenge siden droppet den i tiltalen av andre. Heller ikke sier vi De og Dem, Deres lenger, den tyske høflighetsform. Her i Norge står de fleste av oss på lik linje. Men til kongen sier vi Kongen, også ovenfor rangpersoner fra forsvaret. Hvorfor brukte da Breivik tittelen kommandør da han endelig etter 10 forsøk kom igjennom hos politiet? I den første avbrutte oppringning til politiets nødnummer brukte han lang tid, sett i lys hva han sto oppe i, på å presentere seg (kl.18): «Ja, god dag, mitt navn er kommandør Anders Behring Breivik i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen». Breivik sier god dag (!) og presenterer seg med tittel, navn og tilhørighet til en organisasjon. Og det er rart, for det er bare nede i Mellom-Europa de ennå har et lidenskapelig forhold til titler, merker og medaljer. Ikke i Norge, stort sett. Bare i vårt militære er dette ennå levninger fra fordums tider som markerer hierarkiene. For Breivik var det viktig å få sagt at at han er kommandør og at han ønsket å overgi seg. På dette tidspunkt var han faktisk alene med våpen i hendene på Utøya. Han hadde mange døde ungdommer rundt seg. Hans medskyttere var forsvunnet. Ingen hadde bedt ham om å overgi seg. Ingen trusler var i hans nærhet. At han i denne situasjonen brukte så mye tid på å ringe politiet, da han etter eget utsagn var ute på et nasjonalt straffeoppgjør mot AP, Islam og kulturmarxisme, virker spesielt... Han hadde intet utestående med politiet, og skulle ikke, etter sine egne forklaringer, ha hatt den minste interesse av å kontakte dem. Det skulle ha vært det aller siste han tenkte på, fordi han, utfra det han selv har sagt, ikke ville ha noe med dem å gjøre. Han, som holdt på å drepe sin egen gamle nabo, fordi denne i vanvare kom for nær hans ytterdør, som han fortalte. Nå hadde han den forestillingen å absolutt ville nå frem til politiet, for så å bruke lang tid til å presentere seg og si at han vil overgi seg, virker på meg som om den sammenheng han og hendelsen står inne i, er en helt annen enn den han selv påstår. Han ville absolutt ha kontakt. Han ringte 10 ganger for å meddele at han ville overgi seg. Hvorfor? Normalt ville utsagnet 'å overgi seg', være et svar på en fordring pr megafon fra politiet. Fordring: «Overgi deg!» Svar: «Jeg overgir meg!»men ingen hadde formulert en fordring. Ingen hadde bedt ham om å overgi seg. Alikevel ville han overgi seg, ifølge ham selv. Han som var så nøye på den riktige terminologi, har i dette tilfelle droppet den riktige bruk av begrepet! Han skulle ha ventet på oppfordringen fra politiet før han overgav seg. Var det noe annet han ville meddele? En skjult beskjed? «Jeg merket at politimannen (Trond Berntsen, foto VG) begynte å reagere på polititerminologien min siden jeg ikke brukte den helt riktig. Jeg visste at det var en svakhet siden jeg ikke hadde undersøkt den godt nok,» forklarte Breivik i avhør (VG). Cellene fra den kalde krigen Terrornettverk har siden krigens dager arbeidet med små celler, uavhengig av hverandre, det enkelte medlem bare med så mye kunnskap som nødvendig. Slik kunne de sikre hvis et

8 medlem ble tatt, at ikke aksjonen eller hele gruppen raknet. Det har i kjølvannet av siste verdenskrig og den kalde krig vært mange slike nettverk også i Norge, både av offisiellstatlig, men også av privat karakter. Et av medlemmene av en slik krets var Gunnar Sønsteby (f.1918). Han var i Milorg og har siden ivret for å overbevise oss om at de var de gode helter. Om hemmelige, private, bevæpnede motstandsgrupper, sitat fra en anonym reserveoffiser, Sjue/Bye, Norges Hemmelige Hær, 1995, side 179: «Noen småkonger er dødd, og gruppene med dem. Andre grupper er sovende. De er ikke lagt ned, de har ledelse, utstyr og planer. Men er altså ikke i aktivitet før klarsignalet går. Enkelte er blitt holdt i live trass i et visst generasjonsskifte og har fortsatt ved hjelp av knoppskyting og rekruttering. Noen er betydelige i styrke, andre er små og svake. Enkelte er helt og fullt uoffisielle og private. Andre igjen er nok høyst uoffisielle, fordekte og private. Men har en usynlig hjemmel i kraft av beredskapsloven. De fleste blir brukt for hva de er verdt. Noen ganger kan de også fungere som syndebukker, dersom de offisielle instansene har behov for å avlede oppmerksomheten fra noe som ellers kan bli ubehagelig, mener offiseren. Disse gruppene danner til sammen et større nettverk. Nyttig for tjenestene (vår militære etterretningstjeneste og PST, forf. anm). Særlig viktig er det å merke seg at en god del av medlemmene i gruppene også har vært og er med i Stay behind-cellene. Slik sett går det an å snakke om en del av de private gruppene som en slags privat nettverk bak et statlige Stay behind. Forbindelsene går med andre ord på kryss og tvers. Dette kan ofte være svært nyttig. Og det er omtrent umulig å oppdage dette nettverket for en som står utenfor det hele enn si oppdage det og så skjønne hvordan det fungerer. Offiseren smiler lurt. Men det er noen grupper og individer han ønsker å markere distanse til. Disse hører ikke hjemme i det nettverket av private eller uoffisielle grupper som mer eller mindre er stemplet «godkjente» - i det skjulte. - De nynazistiske gruppene har ingen plass i det nettverket vi nå snakker om. Det har heller ikke enkelte provokatører som stadig dukker opp i ulike sammenhenger» (sitat slutt). Anonyme undergrunnsceller, i krig er de helter eller motstandsgrupper, mens i fred væpnede terrorister. De skal egentlig være uten kunnskap om det større nettverk de er en del av, etter ideen «need to know». Vi skjønner på Breiviks utsagn at at det er noe lignende han står i forbindelse med: «...siden han ikke hadde tilgang til andre celler» (s.167). Stay behind er et barn av Nato. Norske Stay behind består av gamle, litt støvete, men rettskafne, godtmenende menn. Slik blir de fremstilt av forfatterne Sjue/Bye i boken Norges Hemmelige Hær. Forfatterne omtaler ikke nærmere at Nato er deres opphav og mor. De unnlot å beskrive at Nato blir ledet av kalde, kyniske og skruppeløse folk, betalt av bl.a. våre skattemidler, som har sørget for at tusener av undercover-agenter ble sendt ut over hele Europa; intelligente, men brutale og hensynsløse kjeltringer som uten et snev av moralsk innsikt eller dannelse har manipulert seg inn i de verst tenkelige terroraksjoner i land som Tyrkia, Italia, Belgia og Tyskland helt frem til sent på 90-tallet. Opprullingen av dette ble påbegynt av den italienske dommer Felice Casson i Hans forskrekkelige oppdagelser offentliggjorde han i 1990, ble stort sett fortidd av den norske rikspresse. Den sveitsiske forfatteren Daniele Ganser har i sin bok påvist at Central Intelligence Agency gjennom Nato systematisk har villet manipulere medlemslands innenrikspolitikk ved hjelp av terror. Her er noen få eksempler i teksten på at virkeligheten faktisk er meget verre enn man har kunnet forestille seg det.

9 Organisasjoner som Ergenekon (tyrkiske Stay behind), en kriminell gjeng som angivelig prøvde å kaste den tyrkiske regjering, må utryddes fullstendig, ellers vil de spre seg som kreft i samfunnet, sier den legendære italienske statsadvokat Felice Casson, som oppdaget eksistensen av operasjon Gladio, en skjult paramilitær Natostyrke som var en tiloversblitt rest etter den kalde krig. «Organizations like Ergenekon, a criminal gang allegedly seeking to overthrow the Turkish government, must be rooted out completely or else they will spread like a cancer throughout society, says legendary Italian prosecutor Felice Casson, who discovered the existence of Operation Gladio, a NATO stay-behind paramilitary force left over from the Cold War». Dommer Felice Casson til en tyrkisk avis, 2008, kreftcellene må utryddes komplett: load=detay&link= Uskyldige mennesker, barn, unge, kvinner og menn har blitt dratt ned i dette helvetes dragsug. De har blitt drept, hardt såret og invalidisert. For politikkens skyld. Det har vært så ille at begrepene mord og drap ikke strekker til. Daniele Ganser har kalt dette en skjult, hemmelig krig. For å forstå den sammenhengen Anders Behring Breivik står inne i, er det helt sentralt å få kunnskap om dette. For å se hva disse mennesker er istand til, må vi gå noen år bakover i historien. Vi må være modige og orke å se i øynene det vi kanskje aldri ville ha trodd skulle være mulig. Vi må ta innover oss det faktum at vår gode allierte og beskytter, vår nære venn Nato, kanskje ikke er så god alikevel. Bruk av løgn og bedrag The men the European public admires most extravagantly are the most daring liars; the men they detest most violently are those who try to tell them the truth. (Sitat Breiviks Manifest side 4). Det er avgjørende å vite at Breivik er intelligent og en bevisst bruker av løgn som strategi. Han plasserer bestemte utsagn med hensikt. I samtale med psykiater Randi Rosenqvist i Ila fengsel understreket han at politiet ikke hadde tatt ham i en eneste løgn. Hun, en menneskekjenner med lang livserfaring og en sikker dømmekraft, sier at «jeg er imidlertid ikke sikker på at han snakker sant, selv om han prøver å gi inntrykk av det». I Husby/Sørheim rapporten side 76 forteller mor at «halvparten av det han har sagt til politiet er løgn». På side 41 i samme rapport forteller en nær venn:...tror Anders har konstruert sin fortid for at det skal skapes en årsakssammenheng til det han har gjort. På spørsmål om hva vitnes inntrykk er av hva Anders har skrevet (i sitt manifest, forf.anm.) om vitnet, svarer vitnet at han ikke skjønner hvorfor han har skrevet de tingene. Noen av tingene er direkte selvmotsigelser. På side 43 beskriver vitnet at «observanden i

10 kompendiet har diktet rundt vitnet og at beskrivelsene enten er direkte feilaktige, som for eksempel om muslimsk identitet og begivenheter dertil, eller sterkt manipulerte. Som eksempel på dette siste mener vitnet at observanden har konstruert historier om at vitner har en omfattende kriminell fortid og sier at vitnet har sittet i fengsel. Dette sier vitnet er feil». Breivik lyver systematisk fordi han vil skape et bestemt bilde av seg og sine handlinger i offentligheten. Derfor understreker han dette stadig ved å være høflig, åpen, vennlig og tilsynelatende ærlig. Han markedsfører løgnene med bruk av radio, aviser og fjernsyn. Han bygger stadig videre på de dekkhistorier han fikk. Det er en verden hvor det ikke finnes sannhet. Bare det løgn kan skape. Her blir sjonglert og manipulert med illusjoner. Men det skal være plausibelt. Alt for å skjule hvem som virkelig sto bak. Han kommenterer selv: «22.juli 2011 beskrevet en historie med gullutvinning i Finnmark. Dette beskriver han som en rest av en dekkhistorie (utheving forf.) han hadde skrevet inn i kompendiet i tilfelle han skulle bli tatt før de påklagede handlinger». (s.63) Breivik har et forhold til dekkoperasjoner, som han kaller det: «Ved å overleve har vi kontroll etterpå, og unngår at regimet kan konstruere dekkoperasjoner for å bortforklare hendelsen». (s.195) Dette viser hans evne til å bruke usannheter i manipulasjons øyemed. Han er som bedrageren Felix Krull som forfatteren Thomas Mann beskrev, in spe. Men han er ingen uskyldig lurendreier. Ikke lenger. Han er en som latt seg forlede til handlinger han nok gjerne skulle vært foruten, om han fikk snu tiden, men som han nå må brenne inne med i nært samvær med alle sine ofre og deres etterlatte. Det kan ha sett slik ut: Han har møtt ett kjent menneske med status som appellerte til hans sterke forfengelighet og hans ønske om å få utføre en betydelig handling. Han har fått forklaringer og innsikt, han har fått spørsmålet. Han har svart ja fordi han fikk garantier han trodde på. Det forklarer den uvanlige selvtillit og ståkraft etter 22/7, men også i tiden før. Husk bare med hvilken selvfølgelighet han skaffet seg alibi da han holdt igjen pensjonisten i frakkeskjøtet på toget, slik at vedkommende ikke fikk gått av på den stasjon han skulle. Da han på neste stasjon kom seg av, hadde han, sikkert både fortumlet og forbauset, Breiviks navn og telefonnummer på en lapp i hånden. Utspekulert intelligent. Han ville bli husket. Pensjonisten på toget: Han var sterk i troen, Breivik. Meget sterk. Helt siden han overga seg på Utøya har han omgitt seg med en nimbus som sier at «jeg er sterk, for jeg står sammen med 'dem'! Dette er en helt annen Breivik enn han som lot seg plastisk operere og noen år senere, i 2006, med all sin business i grus, slikket han sine sår, var engstelig, ensom og igjenglemt på sitt barneværelse hos mor. Spørsmålet er hvem gav ham denne styrke og tro? Da han nå, snart ett år etter udåden, fortsetter å opptre som kongen på haugen, synes det som om han stadig er i kontakt med sine oppdragsgivere. Hvem er de, hans 'oppdragsgivere'? Hvor er de, de som bare tror på makt og hater frihet? I Husby-rapporten er det gjengitt på side 165: «Han vet at han vil bli løslatt». «Observanden tror han vil bli sittende i fengsel frem til statskuppet» (Side 184).

11 Utsagn om Knights Templar Antyder han ved å si at Knights Templars arbeidsspråk er engelsk at det også er et annet eller flere språk som brukes? Han bruker uttrykket arbeidsspråk, som om man snakker et annet språk i fritiden. Det er da også flere merkelige formuleringer, «militær orden», «militær domstol», «øverste militære myndighet», «sionistorganisasjon», «maktovertagelse, i samråd med politiet»? Hvor i vår nære historie finner vi en sammenheng som kan belyse slike uttalelser? Hvor finner vi en fellesnevner hvor slike uttrykk passer inn? Breivik fremstiller seg som en celle. En enmannscelle som har blitt presentert for en liten flik av en større organisasjon. Han ser kanskje ikke hele overbygningen og nettverket rundt, men det kan like godt være en løgn for å dekke til det han egentlig vet og har innsikt i. Det kan være infiltrasjon fra planleggerens side i en bestående gruppe, da de er høytstående, faglige eksperter på infiltrasjon og undercoveroppdrag. Men det kan også være en helt ny gruppe, konstruert for akkurat denne aksjonen. På bakgrunn av hans uttalelser fortetter det seg et bilde som peker i en bestemt retning. Som Breivik forteller: «I vår organisasjon kan en person bli en enmannshær. Jeg er en egen, uavhengig organisatorisk celleenhet. Enmannsceller samarbeider ikke med andre celler. Det unike med oss er at vi fokuserer kun på encelle-operatører» (s.129). En organisasjon som ligner de militære; han sier ikke at de er militæret, men en militær organisasjon, de har en hierarkisk struktur, snakker engelsk, men er ikke engelske, står de amerikanske styrker nært, kanskje står de også i samarbeide med det amerikanske militær, kanskje spesialstyrker, siden marine eller flyvåpen ikke er nevnt med begrep, de har ømfindtlige oppdrag, kanskje sågar viktige terroroppdrag, siden personer registrert hos politiet ikke kan være med. Og sist, men ikke minst, gruppen er kjent av viktige personer i det norske politi og politiets sikkerhetstjeneste. Tilsammen må jo dette være overraskende opplysninger, særlig for de som har greie på det... og dette må jo politiet forlengst ha oppdaget. Da skjønner også jeg at slikt kan de ikke gå ut med i offentligheten. Da forstår også jeg hvorfor dette må forbli en statshemmelighet. Men til tross for forståelsen; rett er det ikke og rett blir det aldri. At Breivik i ettertid fornektet eksistensen av Knights Templar, tyder på at han kanskje ikke lenger er sikker på hvor han egentlig vil lyve seg hen. Men det kan like godt være at han speiler sine oppdragsgiveres usikkerhet og forvirring, da de forteller ham hva han skal gjøre, hva han skal meddele pressen. For det er flere kokker tilstede, nå også.