Kerstin Ekman. Hendelser ved vann. Oversatt av Gunnel Malmström

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kerstin Ekman. Hendelser ved vann. Oversatt av Gunnel Malmström"

Hjalmar Nordli
7 år siden
Visninger:

2 Kerstin Ekman Hendelser ved vann Oversatt av Gunnel Malmström

3 Originalens tittel: Händelser vid vatten Kerstin Ekman 1993 Første gang publisert av Albert Bonniers Förlag AB, Stockholm Norsk utgave 1994, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo epub produktion: Rosendahls - BookPartnerMedia ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.

4 I

5 EN LYD. Hun våknet av den. Klokken var fire om morgenen. Fire null to med klokkeradioens røde streker. Det var grålyst i værelset. Over vindusrutene lå et stripemønster av regndråper, og utenfor dampet det av det fuktige gresset. Hun ble ikke redd. Men på vakt. Nå hørte hun at det var en bilmotor på lavt turtall. Ingen kunne ha et ærend opp til henne så tidlig. Saddie, som lå på saueskinnet nedenfor sengen hennes, sov fremdeles. Den var tretten år og ganske døv. Det smalt i en bildør. En gang til. Minst to personer altså. Og så denne stillheten. Ingen stemmer. Hun sov med et haglgevær ved siden av seg. Sengen stod et stykke fra veggen, og geværet lå i mellomrommet. Et meget nett våpen, spansk. En Sabela. Patronene hadde hun bak klokkeradioen. Det tok henne tjueto sekunder å brekke opp geværet og legge inn patronene. Hun hadde øvd seg og tatt tiden. Men hun hadde aldri behøvd å lade det for alvor. Døren var låst. Det hadde ikke hendt at hun hadde glemt å låse ytterdøren. Ikke på atten år. Nå lå hun med hånden på Sabelaens fint skårne kolbe og kjente på den mattfete overflaten. Stiv og litt frossen. Hun ville ikke gå ut på kjøkkenet og se, for da kunne hun selv sees gjennom vinduet. I stedet stod hun opp og stilte seg ved siden av dørstolpen og lyttet. Saddie fulgte etter henne, men falt sammen på teppet under sofabordet og begynte å snorke igjen. Ingen stemmer var å høre. Til slutt gikk hun allikevel ut på kjøkkenet. Uten geværet. Det er vel det man gjør. Man tror at alt vil gå bra. På vindusrutene rant regnet lydløst nå. Utenfor hinnen av glass og

Ingen kunne ha et ærend opp til henne så tidlig. Saddie, som lå på saueskinnet nedenfor sengen hennes, sov fremdeles. Den var tretten år og ganske døv. Det smalt i en bildør. En gang til.

6 vann stod Mia foran bilen. Kroppen hennes var smeltet sammen med en annen. De var svært våte. Jakken hennes var gjennomvåt på skuldrene og ryggen. Håret lå i striper tett inntil hodet og så mørkere ut enn det var. Han hadde helt mørkt hår, brunsvart og stritt. Det var løv i det. Dvergbjerkekvister og bregneblader. Det måtte være Mia som hadde plassert dem der. Hun hadde lekt med ham. De stod så tett sammen at det så ut som om han hadde trengt inn i henne der ute i regnværet. Men slik var det ikke. Hun så noe like eldgammelt. Som om et sår åpnet seg i tiden. Og lukket seg, var borte. Da ansiktene frigjorde seg fra hverandre, kjente hun ham igjen. Hun støttet seg til kjøkkenbenken. Stod der i det gamle nattlinnetet, glemte at de kunne få øye på henne. Hjertet rørte seg som et dyr i brystkassen. Etter en stund fikk hun en sterk brekningsfornemmelse som tvang henne til å svelge. Hun hadde fått munnen full av spytt. Samme ansikt. Fastere og grovere etter atten år. Men det var ham. Regnet rant som på et vindu i tiden, og han var der, kropp kjøtt. Hun gikk bakover, vekk fra vinduet. De hadde ikke rukket å få øye på henne. Da Mia satte nøkkelen i låsen, lå hun alt i sengen. Hun hørte Saddie traske ut i vindfanget og dens lavmælte glede, halen som slo mot kåpene i gangen så kleshengerne klirret. Mia gikk ut på kjøkkenet, og bilmotoren startet. Hun stod antagelig og vinket til ham. Så gikk hun opp trappen med Saddie i hælene. Hun gadd ikke å gå og vaske seg. Og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Annie hadde blitt kald på føttene, og kulden spredte seg oppover. Men hun torde ikke gå ut på kjøkkenet og fyre opp i ovnen eller finne en varm morgenkåpe. Hun ville ikke at Mia skulle høre at hun var våken. De hadde ligget med hverandre. Kanskje ute, i regnværet. Det var den samme gutten. Skjønt mye eldre. Med løvknoppene i det våte håret lignet han noe annet også. Noe hun hadde sett. Et bilde kanskje. Hun så en kniv, uten at hun ønsket det. Hun så kniven i de sterke, unge kroppene. Nå lå Mia der oppe i lukten av ham og ville ikke engang vaske seg.

Det måtte være Mia som hadde plassert dem der. Hun hadde lekt med ham. De stod så tett sammen at det så ut som om han hadde trengt inn i henne der ute i regnværet. Men slik var det ikke.

7 Hun ville holde på ham. Hva skulle hun si når Mia kom ned? Du er tjuetre år. Det må være en aldersforskjell på femten år mellom dere. La ham være. Han er farlig. Det var atten år siden hun så dette ansiktet. Da var det ungt, og opphisselsen hadde vært av et annet slag. Men det var samme ansikt. Sengen knaket ovenfor henne. Mia kunne eller ville ikke sove. Hans nærvær pulserte i henne. I lårene, magen og skjeden og i leppene, kysset i stykker. Og Annie lå tørrfrossen i sengen sin, stivt utstrakt. Hun strakte hånden ut etter telefonrøret. Klokken var ikke halv fem ennå. Hun ville høre stemmen hans, selv om hun kanskje ikke kunne snakke lenge. Det var fare for at det kunne høres oppe. Han var sikkert lukket nå, klistret sammen i søvne som en konvolutt. Men han svarte på den første ringingen, og hun tenkte på hvor vant han var til å bli vekket og at han burde ha fått sove denne lørdags morgenen. Det er bare meg. Unnskyld. Jeg vekker deg selvfølgelig. Det gjør ikke noe. Er du syk? Stemmen var grumsete. Nei, nei. Hva er det da? Hva skulle hun si? Han ventet. Jeg har sett ham. Du vet. Som jeg så den natten. Han ble taus. Men han måtte vite hvem hun mente, for han spurte ikke om igjen. Det er jo umulig, sa han endelig. Jo, jeg har sett ham. Du kan ikke kjenne ham igjen. Jeg gjorde det allikevel. Hun hørte at han pustet tungt gjennom munnen. Jeg vet ikke hvem han er, sa hun. Men jeg får snart vite det. Jeg kan ikke snakke mer akkurat nå. Jeg ringer deg siden. Han ville ikke legge på røret. Hun skjønte at han ville berolige henne, kanskje overtale henne til at hun hadde sett feil. Men hun sa adjø. Hun

Hans nærvær pulserte i henne. I lårene, magen og skjeden og i leppene, kysset i stykker. Og Annie lå tørrfrossen i sengen sin, stivt utstrakt. Hun strakte hånden ut etter telefonrøret.

8 hørte fremdeles pusten hans da hun la på røret. Stemmen var fortsatt hos henne. Som om han hadde snakket med leppene mot øret hennes. Varmen i den. Fuktigheten i virvlene på brystet hans. En dal med nattedamp, fugler i løvet. Nå var det bare å vente. Mia sov ikke så lenge. Annie satt og drakk te da hun kom ned. Leppene hennes var bitt i stykker, og hun så fraværende ut. Hun burde være flau over at hun ikke hadde ringt og sagt at hun skulle komme. Men hun hadde nok ikke tenkt å besøke henne. Hun hadde kommet i den mannens bil. Det var tydelig at hun hele tiden tenkte på ham. Han kom ikke til å forsvinne som regnbygene over fjellet denne kjølige morgenen. De måtte snakke om ham. Så mange blomster, sa hun til slutt. Hun tenkte vel ikke over at det hadde vært avslutning på skolen. Jeg ringte ikke. Det var tilfeldig at vi kjørte opp hit. Vi, sa hun, helt selvfølgelig. Vi skulle overnatte i Nirsbuan. Gav dere opp? Det ble så kaldt. Den har bare den vesle ovnen, og så var det lite ved. Men vi så århanene. De lekte på myra. Fremdeles? Det er snø der oppe. På enkelte steder, i hvert fall. Hun hadde satt seg rett overfor Annie og holdt det varme tekruset mellom hendene. Håret hadde tørket, og nå var det krusete og skiftet i rødt igjen. Hun hadde funnet en gammel joggedress på loftet. Den var falmet blå, og på brystet stod det COUP DU MONDE. Johan Brandberg kjørte meg, sa hun. Du vet hvem han er? Nei. Nei, det er klart, han har jo ikke bodd hjemme. Ikke på mange år. Atten. Hun så opp. Da vet du hvem han er?

Hun burde være flau over at hun ikke hadde ringt og sagt at hun skulle komme. Men hun hadde nok ikke tenkt å besøke henne. Hun hadde kommet i den mannens bil.

9 Jeg har sett ham. Mia kunne ikke vite hva hennes mor hadde sett den gangen. Hun hadde ligget dypt nede i gresset med ansiktet presset så hardt mot bakken at det var et mønster etter gresstrå og mose i den myke huden etterpå. Telefonen ringte. Annie svarte og hørte at det kom fra en automat. Stemmen som spurte etter Mia var lys. Altfor lys for alderen hans. Hadde han sett henne, glidd ned i tiden? Mia drog av gårde etter samtalen. Annie behøvde ikke å kjøre henne, sa hun. Han hadde ringt fra automaten nede ved butikken og stod der og ventet med bilen.

huden etterpå. Telefonen ringte. Annie svarte og hørte at det kom fra en automat. Stemmen som spurte etter Mia var lys.

10 MIA VAR SAMMEN MED HENNE da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der! I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sagflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting. Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft. Ja, det var her. Eller rettere sagt, fire kilometer oppover, regnet fra Svartvattnet, ved det vannet som kaltes Lobberåen. Det hadde hatt andre navn og ville få nye. Enkelte steder var det en strid å som høyere oppe kastet seg utover skrenter og laget fossefall. Men her åpnet den seg i flere store og rolige bakevjer mellom strykene. Strendene var vasstrukne og tett bevokst med vierkratt. Der vokste turt og tyrihjelm i mannshøyde, og man kunne ramle ned i beverhull hvis man prøvde å trenge seg igjennom. Rundt åen lå et utilgjengelig myrlende, gjennomkrysset av dyrestier. Stedet hadde ikke noe navn.

I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot