Erfaringsnære menn og pågående kvinner

Transkript

1 Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 34. årgang Møtet som aldri fant sted: Sosiologi vs. økonomi Side 5-15 Politikernes iscenesettelser: Erfaringsnære menn og pågående kvinner Side BESØK NSF PÅ INTERNETT

2 REDAKTØRENS SPALTE JON ROGSTAD UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/isf PB 3233 Elisenberg, NO-0208 Oslo Telefon: Faks: E-post: Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jon Rogstad Redaksjonsadresse: Jon Rogstad v/ Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0317 OSLO Redaksjonen: Kristin Buvik, Unn Conradi Andersen, Line Dugstad, Arnfinn Haagensen Midtbøen, Arve Hjelseth, Irene Prestøy Lie, Marte Rua og Anders M. Galaasen. Design: Cazawa Design Tekstombrekking: Fredrik Myhre Opplag: 800 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Johan Fredrik Rye, Randi Kjeldstad, Aslak Nore, Frode Longva, Håvard Knoff. ARBEIDSUTVALGET Sekreteriatet: Randi Wærdahl (leder), Fredrik Engelstad (nestleder), Lars-Erik Becken (kasserer/nettansvarlig), Elin Borg (sekretær), Line Dugstad (1. styremedlem), Bård Ketil Engen (webkontakt), Forsidefoto: Jon Rogstad Frist neste nummer: 16. oktober 2009 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk (Word) pr e-post til Den viktigste boka For en del år tilbake dro jeg i gang en lesegruppe på jobben. På møtene skulle deltakerne presentere én bok eller artikkel som hadde vært avgjørende for deres sosiologiske ståsted. Kort sagt, teksten som gjorde en forskjell. Det var ikke lett. Verken å finne fram et bidrag, formidle hvorfor akkurat dét hadde vært skjellsettende eller, og kanskje viktigere, å avgrense hva som kan regnes som en sosiologisk tekst. Hva med forfattere fra andre fagområder, som senere har blitt sosiologiske klassikere, og ikke minst, hva med skjønnlitterære forfattere som berører sosiologiske emner? Det er nok å nevne høstens skjønnlitterære forfatter, Roy Jacobsen, som med Vidunderbarn og tidligere Seierherrene, skrev seg inn i et felles pensum over det moderne Norge. Spørsmålet som gjenstår er like fullt: Hva er den norske sosiologiske kanon? For å komme nærmere et svar har Sosiolognytt bedt professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitet i Oslo, Willy Pedersen, om å lede en gruppe som skal nominere og rangere ti norske arbeider de mener er de sosiologisk sett viktigste. Noen vil sikkert innvende at slike kåringer er tilfeldige, subjektive og populistiske. Og ja, det er selvsagt noe sant i slike påstander. Samtidig er hovedargumentet vårt at et slikt arbeid vil kunne bidra både bevisstgjørende og skape debatt om tilstanden i norsk sosiologi. Man kan kanskje se det som en type alternativ evaluering. Hvordan kommer den nye sosiologien ut i forhold til den eldre, og leses den viktige sosiologien ved de norske læresteder? Nå er en leder utpekt, i løpet av kort tid vil en gruppe komme på plass og dere lesere vil også senere bli invitert til å nominere forslag. Resultatene vil bli å lese i Sosiolognytt fra og med nr Klargjøring av faglig identitet er en del av tematikken også i dette nummeret av Sosiolognytt. Mer konkret, det evig problematiske forholdet mellom økonomi og sosiologi. Er det slik, som en kollega en gang uttalte, at økonomi er et fag hvor svært simplistiske diskusjoner er etterfulgt av svært raffinerte analyser, mens det i sosiologi er motsatt: Komplekse teoretiske diskusjoner etterfølges av banale empiriske analyser? Unødig å si så var mannen som hev- 2 Sosiolognytt 3/09

3 INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/09 det dette en økonom. Og skal vi tro innspillene vi har fått under spalten Vonde temaer og i Arve Hjelseths essay En nervøs romanse med forventet skilsmisse. Om økonomi og sosiologi er det fortsatt store kommunikasjonsproblemer. Det er derfor interessant, som Arnfinn Midtbøen Haagensen viser, å se at disse problemene lar seg spore like inn til kursene i vitenskapsteori på universitetene. Av andre emner, har Aslak Nore skrevet om popsosiologen Malcolm Gladwell. Nore beveger seg her inn i et tema som har vært oppe i Sosiolognytt tidligere. Blant annet ved Johs Hjelbrekke, som brukte Karl Fredrik Tangen for å påpeke at sosiologi ikke er en selskapslek. De fleste, særlig ikke-sosiologer, vil nok være enig i dette. Men må alltid sosiologer og sosiologien være alvorlig? I dette nummeret har vi spurt om medlemmenes forhold til religion. Dette er et viktig tema for mange, men vi tar ikke sikte på en grundig utredning. I likhet med de andre questback-undersøkelsene foretar vi et skråblikk på medlemmenes praksis. Redaksjonen har mottatt noen henvendelser i forbindelse med disse undersøkelsene. De fleste er positive, men noen stiller seg negative til at vi gjør dette. Hva er formålet, spørres det? Ambisjonen er å skrive noe som er tankevekkende, interessant og underholdene. Ikke seriøs forskning, men likevel bedre underbygd enn synsing. Som for eksempel at åtte av ti blant de som svarte, sier at de skal stemme et av partiene på venstresiden. Eller at sosiologene er lite religiøse, men at én av tre spurte kvinner har bedt til Gud. jon.rogstad@gmail.com 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 5 Møtet som aldri fant sted Økonomer på kurs i vitenskapsteori 9 Sosiologi versus økonomi 13 En nervøs romanse med forventet skilsmisse. Om sosiologi og økonomi 16 Hver tredje kvinnelige sosiolog ber til gud - men bare tre kvinner har ringt Snåsamannen! 20 Terningtyranniet 24 Jag rear ut min själ om å skrive dagbok for offentligheten! 29 Av med skylappene 33 Doktorgrad i popsosiologi USAs største forfatter er en popsosiolog 36 Minneord 38 Doktoren svarer 41 Sosiologer i mediene NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Kristin Buvik (leder), kristinbuvik@gmail.com Vestlandet: Lise Granlund (leder), lise.granlund@sos.uib.no Trøndelag: Terje Andreas Eikemo (leder), terje.andreas.eikemo@svt.ntnu.no Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), knut.teppan.vik@uit.no Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), hans.p.sand@hia.no Bodø: Randi Karin Sivertsen (leder) Finn mer informasjon om lokallagene på: Sosiolognytt 3/09 3

4 LEDERENS SPALTE RANDI WÆRDAHL Den sjette World Congress of Science and Football (Tyrkia, 2007) hadde tett oppunder 500 vitenskapelige presentasjoner knyttet til sporten fotball på et eller annet vis. På fem hundre forskjellige vis, faktisk. En studie av strategier og organisasjonsformer i VM-sluttspillet i fotball 2002, har hele 61 sider med litteraturreferanser å vise til, selv om studien utelukkende skal ha brukt fotballfaglige begreper i analysen (Pedersen, Høgskolen i Hedmark, 7/2003). Jeg levde lenge i en villfarelse om at fotball handla om 22 mann og en ball på en bane. Men så flytta jeg til Lillestrøm. Etter snart ti år som Kanarifugl har jeg lært at bakrommet slett ikke har noe med Erving Goffman å gjøre, og at det å være best uten ball er intet mindre enn en filosofi, utviklet av en populært erklært professor i slagstøvler, om å løpe fort og ofte over hele fotballbanen selv om du ikke har med deg ballen. Naboen min er forresten Vålerenga-tilhenger. Stakkars mann. Som oslogutt har han holdt patriotisk fast på sitt lag, som jo er inkompatibelt med LSK. Jeg derimot, kan godt holde med både LSK og HØDD, samtidig. På fotballtribunen er $%&#!!! et helt vanlig uttrykk, kanskje med unntak av på hjemmetribunen for Lyn. Der er det ganske stille, siden de fleste tilhengerne bare er projiserte bilder på et tøystykke som dekker tribunene. Når Romerikingene skal heie på sin egen fransk-kanadiske Olivier Occean, må han tåle at innlandskrabbene høres ut som de har blitt sjøfarere med hav i blikket. Oliver Ocean heter han her. Like selvfølgelig som at Birkir, Olafur og Gylfi er kjente bergensnavn, klinger Didier og Abdou ganske så bra med trøndersk trykk på første stavelse. Selv om ingen lenger kan skryte av at de spilte med disse A-lagsspillerne på løkka da de var små, blir de fort våre egne når de kler seg i våre farger og spiller for vår ære. Fotball handler om innviklede former for tilhørighet og identitet, om ære og lidenskap, om språk, følelser og penger og mye, mye mer. På Vinterseminaret 2010 skal det handle om Norge i verden, og verden i Norge, og da vil det også handle om innviklede former for tilhørighet og identitet, ære og lidenskap, språk, følelser, penger og mye, mye mer. Og litt om fotball. Spitsbergseter hotell er ikke større enn at vi kan fylle alle benkeradene, så planlegg vinteren i tide, og sett av januar 2010 allerede nå. randi.wardahl@sosiologi.uio.no NORSK SOSIOLOGFORENING NSF 4 Sosiolognytt 3/09

5 Møtet som aldri fant sted Økonomer på kurs i vitenskapsteori Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen Foto: ISF Stipendiater som er tilknyttet SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo, plikter å delta på et kurs i vitenskapsteori. Forutsetningene for å få noe ut av kurset er imidlertid skjevt fordelt mellom stipendiater fra ulike fagdisipliner. Mens sosiologene er godt kjent med samfunnsvitenskapelige grunnlagsproblemer fra obligatoriske kurs på masternivå, møter økonomer utdannet ved Universitetet i Oslo tematikken for første gang på doktorgradsnivå. Er det et problem? Vitenskapsteorikurset som tilbys stipendiater ved SV-fakultetet på Blindern, er bevisst tverrfaglig. Ved at stipendiater fra alle fagdisipliner kommer sammen, er målsettingen at forskerspirene skal få et innblikk i grunnlagsproblemer i samtlige disipliner og lære å anlegge et vitenskapsteoretisk perspektiv på de forskjellige metodene som SV-fakultetet representerer. Fordi kurset er så bredt anlagt og i stor grad knytter seg til det sosiologiske metodemangfoldet, er det imidlertid mange stipendiater ikke minst økonomer som ikke henger med. Spørsmålet er om dette skyldes at kurset er for dårlig, fordi det ikke er interessant for alle, eller motsatt at kurset er bra, men at økonomer ikke egentlig er interessert i eller tilstrekkelig kvalifisert for å delta på et tverrfaglig kurs i vitenskapsteori. Kurset var irrelevant for mitt arbeid Kjersti Misje Nilsen er doktorgradsstudent i samfunnsøkonomi og stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning. Hun arbeider med en avhandling om lønnsforskjeller og sykefravær i «Jeg opplevde kurset som helt irrelevant for mitt arbeid.» Kjersti Misje Nilsen, stipendiat i samfunnsøkonomi. Kjersti Misje Nilsen Stipendiat i samfunnsøkonomi arbeidslivet og deltok på vitenskapsteorikurset ved UiO våren Jeg opplevde kurset som bort i mot irrelevant for mitt arbeid, rett og slett fordi jeg tviler på at jeg kommer til å bruke noe av det jeg skrev om i mitt videre arbeid med doktorgraden. Samtidig følte jeg at innholdet i forelesningene ikke helt traff meg og de vitenskapsteoretiske problemstillingene jeg står overfor i mitt arbeid, sier Nilsen. Etter det Sosiolognytt erfarer, er Nilsens opplevelse av vitenskapsteorikurset på SV-fakultetet ved UiO forholdsvis utbredt blant stipendiater i samfunnsøkonomi. I motsetning til for eksempel sosiologer, som støter på vitenskapsteoretiske problemstillinger ved flere anledninger gjennom studieløpet og følgelig har gode forutsetninger for deltakelse på doktorgrads- Sosiolognytt 3/09 5

6 kurset, inkluderer ikke økonomistudiene obligatoriske kurs der samfunnsvitenskapelige grunnlagsproblemer inngår. Nilsen ble verken introdusert for vitenskapsteori eller økonomisk historie gjennom sine år på Blindern. Nei, jeg gjorde ikke det, det er ingen obligatoriske kurs som dreier seg om dette. Det kan jo hende man kan velge kurs som toucher inn på det, men på de kursene jeg har tatt har det først og fremst dreid seg om å lære det økonomiske rammeverket. Og så må man tenke over de forutsetningene som ligger innbakt i de ulike modellene og i hvilke situasjoner modellene kan brukes. Men vi har aldri satt det inn i noe vitenskapsteoretisk system, sier hun. Homogen økonomi versus kaotisk sosiologi Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Lars Mjøset, er faglig ansvarlig for gjennomføringen av Ph. D-kurset i vitenskapsteori. Han opplever det som en stor utfordring å undervise et felles kurs for så forskjellige disipliner. Samtidig er det givende, for det gir anledning til vitenskapssosiologiske refleksjoner over forskjeller og likheter mellom de disiplinene som utgjør dagens samfunnsvitenskap. Det er fascinerende hvilket mangfold vi finner, selv om alle disse disiplinene egentlig handler om interaksjon mellom mennesker, sier han. Økonomer utdannet på Blindern undervises så vidt meg bekjent ikke i vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer eller for den saks skyld i økonomisk historie gjennom hele studieløpet. Hva tror du årsaken til dette kan være? Vel, økonomene må ta ex. fac som alle andre, og ph.d-studentene må ta kurset i vitenskapsteori. Mellom disse punktene er det vel så som så med vitenskapsteori-eksponering i både sosiologi og økonomi. Forskjellen mellom de to fagene er et annet sted. Spissformulert er sosiologi det mest kaotiske samfunnsfaget, mens økonomi er det mest homogene. Strukturfunksjonalistenes forsøk på å gi sosiologien en felles identitet feilet grundig allerede på 1960-tallet. FAKTA Kurs i vitenskapsteori ved UiO Kurset er obligatorisk og felles for alle Ph. D.- studenter ved det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Faglig ansvarlig er professor i sosiologi, Lars Mjøset. Formålet med kurset er å gi studentene evne til å reflektere vitenskapsteoretisk over det forskningsarbeidet de utfører i forbindelse med sin doktorgrad, samt å skape gjensidig forståelse for ulike vitenskapsteoretiske og metodiske posisjoner. Kurset består av tre deler: En introduksjonsforelesning tidlig i semesteret, syv intensive forelesninger midtveis i semesteret og et avsluttende seminar, der kursdeltakerne er delt inn i grupper etter fagdisiplin. Fullført kurs gir studiepoeng. Forutsetningene for å bestå kurset er oppmøte på minst syv av åtte forelesninger og godkjennelse av et vitenskapsteoretisk essay som fremlegges på sluttseminaret. Siden den tid har faget utviklet seg i mange til dels svært sprikende retninger preget av forskjellige teorioppfatninger. Relativt til dette er økonomifaget svært homogent! Det overveiende flertall av økonomer trekker ikke i tvil mainstreams bruk av bestemte typer matematiske modeller, og mener at disse tankeeksperimentene uten store problemer lar seg bruke empirisk i statistiske analyser av store datasett, mener Mjøset. Ifølge Mjøset er økonomifagets vitenskapsteoretiske selvforståelse preget av at det brukes forskningsmetoder som ligger nær naturvitenskapene. Situasjonen i sosiologien er derimot stikk motsatt, sier han: Sosiologien er preget av stadig oppblussende stridigheter mellom minst tre brede grupper. En av disse legger i likhet med økonomene vekt på metodefelles- 6 Sosiolognytt 3/09

7 Foto: UiO Lars Mjøset Professor i sosiologi ved UiO skapet med naturvitenskapene, den andre bygger på inspirasjon fra metodefellesskapet med humaniora, mens den tredje beror helt ut på metoder som for det meste bare brukes i samfunnsvitenskapen, som deltakende observasjon, rekonstruerende case-studier og aksjonsforskning. Jeg kaller dette for tre forskerholdninger: standardholdningen, den sosialfilosofiske og den kontekstualistiske holdningen, sier Mjøset. Et spørsmål om metodologisk sosialisering For en tidligere masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo lyder vektleggingen av ulike forskerholdninger og deres faghistoriske opphav velkjent. Kanskje som en følge av bredden i sosiologien både teoretisk og metodologisk kan en slik tredeling ikke bare virke fruktbar, men også informativ og oversiktlig, som en måte å manøvrere i forskningslitteraturen på. Samtidig synes det åpenbart at uteksaminerte sosiologer som beveger seg i inn i stipendiattilværelsen, dermed også har bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg av kurset enn økonomer som møter dette «De får anse resten av kurset som et bidrag til sin allmenndannelse.» Lars Mjøset, professor i sosiologi ved UiO og ansvarlig for doktorgradskurset i vitenskapsteori. for første gang. Ifølge Mjøset er det nettopp her økonomer og sosiologer skiller seg fra hverandre som en følge av hva han kaller deres meget ulike metodologiske sosialisering. Sosiologene har ingen problemer med å forstå at jeg legger omtrent like mye vekt på å presentere vitenskapsfilosofiske utfordringer i for eksempel case-studier og diskursanalyse som i statistisk inferens og matematisk modellering. De fleste økonomene skulle nok heller gjerne sett at hele kurset dreide seg om de to sistnevnte tilnærmingene, altså om standardholdningens metodologiske utfordringer. Jeg prøver å kommunisere til dem at de får anse resten av kurset som et bidrag til sin allmenndannelse, men egentlig mener jeg at de ville bli bedre forskere om de tok seg bryet med å sette seg inn i kontekstualismens og sosialfilosofiens metodologiske utfordringer. Jeg håper jeg når fram til noen med dette budskapet, men frykter at flertallet er sosialisert til å se på matematiske og/eller statistiske arbeidsmetoder som de eneste vitenskapelig holdbare, sier han. Økonomenes redning For økonomer som ikke orker tanken på å gjennomgå et felleskurs i vitenskapsteori på SV-fakultetet ved UiO, finnes det et håp: På Norges Handelshøgskole (NHH) tilbys et eget doktorgradskurs i vitenskapsteori, utelukkende for samfunnsøkonomer. Pensum er mer rettet mot de spesifikke vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemene som økonomer kommer i befatning med, og har dessuten en sterkere vektlegging av praksis og forskeren som beslutningstaker. Erik Sørensen er førsteamanuensis ved NHH og ansvarlig for gjennomføringen av vitenskapsteorikurset. Han kan fortelle at det gjerne dukker opp stipendiater i samfunnsøkonomi fra andre institusjoner som ønsker å delta på hans kurs. Og på SV-fakultetet ved UiO kan stipendiatene selv velge: Det er obligatorisk Sosiolognytt 3/09 7

8 med et kurs i vitenskapsteori, men man må ikke nødvendigvis delta på felleskurset på Blindern. Kjersti Misje Nilsen vurderte å ta kurset i vitenskapsteori ved NHH. Hun hadde hørt at det var lagt opp for økonomer og at det ville treffe bedre, men endte likevel opp med å bli ved UiO. Problemet var at kurset holdes i Bergen og at det var flere samlinger, så det ville tatt mye tid og kostet penger. Men jeg tror det er et mye bedre opplegg. Det spørs likevel om min interesse for vitenskapsteori er stor nok i utgangspunktet til at det likevel ville ha lønt seg, sier hun. Hva skal vi med vitenskapsteori? Samfunnsøkonomene har altså en mulighet til å velge kurs som er forbeholdt dem. Vitenskapsteori vil like fullt være en obligatorisk del av enhver stipendiats forskerutdanning. Men hvor viktig er det egentlig å reflektere over grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene? Erik Sørensen tror det kunne vært brukt mer tid på grunnlagsproblemer blant økonomer generelt, men er usikker på om et kurs i vitenskapsteori er tilstrekkelig eller nødvendig for å få dette til. Jeg vil si at det er viktig at økonomer reflekterer over grunnlagsproblemer i vitenskapelig praksis, men generell vitenskapsteori er etter min mening først og fremst en katalysator for å få dette til, sier han. Ifølge Lars Mjøset er det positivt med interne kritikere som stiller spørsmålstegn ved rådende konsensus i ulike fagdisipliner. De fleste samfunnsvitenskapene verdsetter slike interne kritikere, men økonomene er minst villige til å gjøre det. Fagøkonomene anser slike folk som useriøse og slipper dermed å ta opp argumentene deres til seriøs vurdering. Her har den disiplinære identiteten blitt for restriktiv. I dette henseende er sosiologiens mangfold antakelig mer produktivt, sier han. Det kan likevel gå for langt, ifølge Mjøset: «Det spørs likevel om min interesse for vitenskapsteori er stor nok i utgangspunktet til at det likevel ville ha lønt seg.» Kjersti Misje Nilsen, stipendiat i samfunnsøkonomi. Noen retninger innen sosiologien og særlig de sosialfilosofene som opererer i kjølvannet av den filosofiske positivismekritikken prøver å etablere en disiplinær identitet omkring grunnlagsproblemer alene. Dette er høyst problematisk, for det fører som regel til likegyldighet overfor sosiologiens empiriske substans. Etter mitt syn bør sosiologene tilnærme seg vitenskapsteoriens grunnleggende spørsmål fra det ståsted de på egne premisser behersker best, nemlig fra kunnskaps- og vitenskapssosiologiens ståsted, sier han. For Kjersti Misje Nilsen hadde det beste vært om UiO hadde et tilbud om et eget vitenskapsteorikurs for økonomer, selv om hun innrømmer at det kan bli vanskelig å få til i praksis: Vi er ikke så mange. På kurset i vår var det bare fire økonomer, så det er jo et spørsmål om tilbud og etterspørsel dette her, sier hun. Men hvor ligger egentlig problemet? Ligger det i økonomistudiet på Blindern, som aldri introduserer studentene for vitenskapsteoretiske problemstillinger eller økonomisk historie, eller ligger problemet i selve kurset? Her er det veldig vanskelig å etablere kausalitet. Tiltroen til eget fag er veldig stor blant økonomistudenter og det kunne nok vært en god ide å introdusere dem for dette tidligere. Men problemet er at det er så mye å lære, så det måtte nødvendigvis gått på bekostning av noe annet. Dessuten har jeg ved arbeidet mitt på ISF, først som vitenskapelig assistent og deretter som stipendiat, måttet reflektere mye over hva jeg egentlig kan si noe om. Så det kommer kanskje etter hvert. arnfinnhm@gmail.com 8 Sosiolognytt 3/09

9 VONDE TEMAER I de foregående numrene av Sosiolognytt har vi hatt spalten Vonde temaer, der personer fra ulike fagfelt reflekterer rundt noen vanskelige spørsmål i sosiologien. Denne gangen har vi invitert Karine Nyborg og Roar Hagen til en diskusjon om sosiologiens forhold til økonomi. Neste gang setter vi søkelyset på forholdet mellom sosiologi og psykologi. Sosiologi versus økonomi Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen 1) Forholdet mellom sosiologi og økonomi blir gjerne fremstilt som motsetningsfylt og gjensidig kritiserende. Er det fremdeles steile fronter mellom fagmiljøene i dag? Foto: UiO Foto: UiT Nyborg: Ja, det vil jeg si. Ikke, naturligvis, i den forstand at alle økonomer er negative til sosiologi, eller at alle sosiologer er negative til økonomi en viss interesse er åpenbart til stede fra begge hold, i alle fall fra enkelte men jeg tror likevel at forholdet, dessverre, på mange måter fortsatt er (underlig) uforsonlig. Hagen: Mange kjente sosiologer har gjort et poeng av å avgrense seg mot økonomenes modell av den rasjonelle og nyttemaksimerende aktør, og benytter så denne avgrensningen som et utgangspunkt for å utvikle sitt eget alternativ. Det gjelder Parsons, Bourdieu, Habermas og mange andre. På den andre siden finner vi tilhengere av valghandlingsteorien som vil inkorporere økonomenes aktørmodell i sosiologien, og legge den til grunn for studiet av hele samfunnet. Mitt inntrykk er at denne retningen stod sterkere før, og at sosiologien for øvrig er like steil. Jeg tror ikke økonomene på samme Karine Nyborg er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo. Roar Hagen er professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø. måte oppfatter sosiologien som en trussel eller faglig utfordring. 2) Hvorfor tror du at det har vært så store motsetninger? Bidrar sosiologers begrepsapparat og økonomenes modeller til at vi ikke forstår hverandre, eller er det snarere slik at vi forstår, men er uenige? Nyborg: Jeg tror begge deler er riktig. Strengt logisk oppbygd argumentasjon er et metodisk kjernepunkt i økonomisk forskning. Derfor er økonomenes modeller ekstremt forenklede, og ignorerer så å si alltid enkelte (eller mange) Sosiolognytt 3/09 9

10 aspekter ved problemet som analyseres. Resultatene vil dermed bare være gyldige under forutsetningen alt annet gitt ; altså at variable og mekanismer som ikke eksplisitt er inkludert i analysen holder seg uendret. Mange sosiologer later å finne slik forenkling, ikke minst alt annet gitt -antakelsen, noe nær absurd urealistisk eller unyansert. Og det er forståelig. Det er imidlertid viktig å være klar over at alt annet gitt -forutsetningen ikke er ensbetydende med at analysen er verdiløs hvis andre variable faktisk forandrer seg. Snarere betyr alt annet gitt i praksis noe sånt som hvis utelatte variable endrer seg, samvarierer de ikke systematisk med inkluderte variable. Økonomer blir drillet i dette. Etter hvert utvikler vi en ganske god intuisjon på hva alt annet gitt -antakelsen innebærer av forbehold. Derfor hender det nok, når vi presenterer våre analyser, at vi tar for gitt at andre har samme intuisjon hvilket de neppe kan forventes å ha og dermed glemmer å forklare hvilke slutninger som kan, og ikke kan, trekkes for praktisk anvendelse. Jeg mener altså det er trekk ved økonomenes metode som vanskeliggjør kommunikasjon med bl.a. sosiologer. Men det må også sies at økonomers intuisjon for modellenes begrensninger slett ikke alltid er så god som den burde være: ofte forstår vi neppe selv hvor partielle analysene våre er. Dessuten kan de samme trekkene ved økonomisk metode antakelig bidra til å gi økonomer et virkelighetsbilde som skiller seg fra sosiologenes, og slik skape uenighet, ikke bare manglende kommunikasjon. Når det gjelder sosiologenes begrepsapparat, tror jeg det også her ligger hindringer for kommunikasjon. Jeg arbeider selv med en rekke temaer der sosiologer tradisjonelt har bidratt mer enn økonomer, blant annet analyse av sosiale og moralske normer, og har derfor lest en del sosiologisk litteratur. Dessverre er det sjelden jeg ender med å faktisk kunne bruke denne litteraturen direkte i min egen forskning (selv om «Hvorfor føler jeg meg normalt intelligent når jeg leser psykologi, men dum som et brød når jeg leser sosiologi?» Karine Nyborg, professor i økonomi ved UiO den er til inspirasjon). Jeg finner sosiologisk litteratur svært vanskelig å trenge igjennom og forstå, mye vanskeligere enn for eksempel psykologi og til og med antropologi. Spesielt finner jeg det vanskelig å se hva som er ment som hovedpoenger og hva som er detaljer og digresjoner; tekstene fortoner seg ofte for meg som endeløse monologer uten mål og mening. Jeg er usikker på hva dette skyldes jeg kan ikke tro at det faktisk mangler mål og mening i tekstene, jeg går ut fra at det er jeg som mangler trening i å lese denne typen tekster. Dels kan det ha å gjøre med noe som på meg fremstår som et omfattende fagspesifikt begrepsapparat, der (for meg) ukjente ord og uttrykk brukes over en lav sko, gjerne uten nærmere forklaring. Dels lurer jeg på men dette bør heller dere fundere på, jeg kjenner ikke litteraturen godt nok - om det kan ha å gjøre med selve fremstillingsformen og kvalitetskriteriene som brukes. I økonomi er strengt logisk oppbygning og intern konsistens et overordnet kvalitetskriterium, derfor er jeg vant til alltid å se etter den logiske hovedlinjen i en fagtekst. I sosiologi aner det meg at dette er annerledes; jeg mener ikke at dere ikke er opptatt av logisk konsistens, men kanskje er det andre kvalitetskriterier som vektlegges mer enn i økonomi, som for eksempel å sette ens eget argument i relasjon til tidligere tenkeres ideer. Dette har jeg sant å si lurt en god del på. Hvorfor føler jeg meg normalt intelligent når jeg leser psykologi, men dum som et brød når jeg leser sosiologi? Hagen: Hvis vi sier at sosiologien begynner med Durkheim, så begynner Durkheim med å overta Smiths begrep om arbeidsdelingen, men Durkheim lar arbeidsdelingen omfatte hele samfunnet. Økonomien blir bare en av flere sektorer på linje med politikk, vitenskap, utdannelse, kunst, medisin osv. Det blir nå sosiologiens oppgave å forklare forholdet mellom disse samfunnsdelene, og mellom delene og samfun- 10 Sosiolognytt 3/09

11 net som helhet. Hvis sosiologien påtar seg å forklare operasjonene på den enkelte sektor, og for eksempel vil være økonomivitenskap, fører det til berettiget motstand. Tilsvarende gjelder når økonomi eller valghandlingsteori vil redusere alle samfunnsforhold til nyttemaksimering. Sosiologiens avgresning mot en slik økonomisk imperialisme har imidlertid vært mislykket, i den forstand at sosiologien i sin kritikk av economic man har gitt avkall på rasjonalitetsbegrepet, og i stedet satset på normer, kultur eller kommunikativ rasjonalitet. Dette er begrepsdannelser som løser sosiale ordensproblemer og skaper sosial integrasjon ved å begrense aktørens muligheter til å ta konsekvensene av sine handlinger i betraktning. 3) Til tross for mye konflikt mellom fagene har sosiologien samtidig hatt et tidvis nært forhold til økonomi, fra klassikere som Marx og Weber, til rational choice og økonomisk sosiologi. Hvilken betydning spiller økonomifaget i dagens sosiologi? Nyborg: Det tror jeg sosiologene må svare på. Hagen: Hos Marx fant sosiologer både en kritikk av den kapitaliske økonomien og en alternativ samfunnsmodell. Teorien om klassesamfunnet er imidlertid for enkel og griper ikke det moderne samfunnets kompleksitet. Alle problemer løser seg jo ikke bare man blir kvitt overklassen eller eliten, og folket får makta. I dag er vel dette en tenkemåte vi først og fremst finner i Fremskrittspartiet og ikke i sosiologien. Valghandlingsteoriens innflytelse i sosiologien er en forståelig reaksjon mot normsosiologiens strukturalisme. For å få redskaper til å analysere sosiale prosesser med utgangspunkt i aktørenes valg, vender for eksempel Barth, Brox, Elster og Hernes seg mot økonomenes modell av mennesket. «Hvis sosiologien holdt seg til samfunnet, og økonomene til markedsøkonomien var mye vunnet. Men fred er kanskje ei det beste.» Roar Hagen, professor i sosiologi ved UiT 4) Og motsatt: Hvilken betydning har sosiologisk forskning i de økonomiske fagmiljøene? Nyborg: Foreløpig er den nok begrenset. James Coleman har hatt en viss innflytelse blant økonomer som studerer sosial interaksjon, det finnes også andre. Forholdene er antakelig bedre når det gjelder samarbeid om og bruk av hverandres empiriske analyser enn når det gjelder teori. For eksempel har jeg inntrykk av at det er en god del kontakt når det gjelder arbeidsmarkeds- og trygdespørsmål. Inntrykket mitt er at mange økonomer er interessert i sosiologenes temaer, men at de, som meg, har problemer med å lese og forstå viktige deler av litteraturen. Hagen: Det dreier seg vel om grensetilfeller? Enkelte skiller seg ut av flokken ved å bygge på og føye noe nytt til den neoklassiske katedralen, og da kan man også la seg inspirere av sosiologi. 5) I dette nummeret av Sosiolognytt hevder sosiologiprofessor Lars Mjøset at sosiologer og økonomer går gjennom en ulik metodologisk sosialiseringsprosess, som blant annet kommer til uttrykk i en ulik oppfattelse av vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer. Er du enig i dette - og hvorfor tror du i så fall at det er slik? Nyborg: Jeg har ikke sett Mjøsets argument, men synspunktene jeg gir uttrykk for under punkt 2) kan vel til dels sammenfattes slik. Hagen: Studentene internaliserer selvsagt også fagets begrensninger. Kanskje det også er slik at økonomi og sosiologi har ulike gjenstandsområder som reiser ulike grunnlagsproblemer? Markedsøkonomien kommuniserer ved hjelp av penger, og med penger kan man regne og anvende matematikk i mye større grad enn i samfunnet for øvrig. Modellen av den rasjonelle egoist har noe for seg så lenge konkurransen Sosiolognytt 3/09 11

12 regulerer relasjonene mellom aktørene, og i forhold til samfunnet, slik at den enkelte bare behøver å tenke på seg selv. 6) På hvilke måter kan sosiologi og økonomi supplere hverandres innsikter på en bedre måte enn i dag? Nyborg: Fra økonomenes side har jeg håp om at den nye litteraturen innen det som kalles atferdsøkonomi kan være en døråpner. Denne litteraturen har gjort det til sin spesialitet å lempe på de temmelig strikse Homo Oeconomicus -forutsetningene, og studerer forhold som begrenset rasjonalitet, begrenset egoisme, og begrenset viljestyrke. Atferdsøkonomien bruker i stor grad faktakunnskap fra andre fagdisipliner, særlig psykologi, men sosiologers kunnskap bør også i høyeste grad være relevant. Jeg håper at atferdsøkonomien i årene fremover til en viss grad vil kunne fungere som oversetter mellom fagene, i og med at atferdsøkonomer er nødt til å sette seg inn i andre fagområder, men analyserer disse blant annet ved hjelp av standard økonomisk metode. Hagen: Hvis sosiologien holdt seg til samfunnet, og økonomene til markedsøkonomien var mye vunnet. Men fred er kanskje ei det beste, og knapt mulig når alle skal konkurrere i et marked for studenter. For å unngå assosiasjonen sosial (sosionom, sosialkurator etc.) har sosialøkonomi blitt til samfunnsøkonomi og til økonomisk institutt. Økonomene eter seg inn på sosiologiens klassiske områder, som for eksempel velferdsstaten. Sosiologer kritiserer at det skjer, ironiserer over begrensninger i begreper og modeller som de finner fornyet bekreftelse for i finanskrisen, men mangler alternative modeller for samfunnsstyring, som også er anvendelige. Nyborg: Coleman kunne nevnes igjen, og Bourdieu det er nok mange flere, men disse er blant dem jeg faktisk har klart å bruke til noe. I hylla mi står et par bøker om profesjonssosiologi av Freidson (som var inspirerende, men som jeg ikke klarte å bruke). Og så har jeg hatt stor glede av populærvitenskapelige artikler, for eksempel Willy Pedersens morsomme artikler om røyking og jeg har vært meget inspirert av diskusjoner med Ole-Jørgen Skog, som dessverre gikk bort altfor tidlig. Hagen: Hvis sosialøkonomien skulle være en allmenn teori om samfunnet, måtte økonomene også kunne forklare produksjon av kollektive goder og de kollektiv handlingene som produserer dem. Jon Elster er én blant mange som har vist at kollektive fenomener ikke kan reduseres til individuelt rasjonelle valg. Dessverre slutter Elster seg til den normsosiologiske løsningen på den kollektive handlingens problem, og hevder at normer er samfunnets sement. Men valghandlingsteorien antyder et begrep om kollektiv rasjonalitet som er et alternativ til dikotomien mellom norm og nytte. Med dette begrepet overskrider valghandlingsteorien sine forutsetninger i en metodologisk individualisme, fordi skillet mellom individuell og kollektiv rasjonalitet ikke er en egenskap ved aktørene, men ved relasjonen mellom dem. Det finnes en omfattende valghandlingsteoretisk litteratur om dette temaet som tilbyr en mer fruktbar avgrensning av de to fagfeltene enn den klassisk sosiologiske, og som setter diskusjonene ovenfor i et nytt lys. arnfinnhm@gmail.com 7) Kan du nevne noen inspirasjonskilder fra den andre fagdisiplinen? 12 Sosiolognytt 3/09

13 Foto: Jon Rogstad En nervøs romanse med forventet skilsmisse. Om sosiologi og økonomi Av: Arve Hjelseth Sosiolognytts intervjuer med en sosiolog og en økonom indikerer at de fortsatt kommuniserer dårlig og viser begrenset interesse for hverandres problemstillinger. Er det noe håp? I innledningen til Handbook of Economic Sociology (den første utgaven ble publisert i 1994) pekte Neil Smelser og Richard Swedberg opp en rekke dimensjoner hvor sosiologi og økonomi tradisjonelt ble oppfattet som diametrale motsetninger. Økonomene driver med matematiske modeller basert på strenge forutsetninger og metodologisk individualisme, sosiologer driver fortolkning av komplekse fenomener, ofte basert på et holistisk perspektiv. Denne fremstillingen var karikert, men tjente likevel et viktig siktemål knyttet til forskjeller i vitenskapsteoretisk tilnærming og hvordan kunnskap etableres i de to fagene. Lars Mjøset peker på at den intellektuelle sosialiseringen er så forskjellig for sosiologer og økonomer at det etableres helt ulike tradisjoner basert på ulikt vitenskapsteoretisk grunnlag, som i sin tur fører til at økonomer og sosiologer ofte kommuniserer dårlig. Smelser og Swedbergs ambisjon var å overskride motsetningene og legge grunnlaget for større tverrfaglig interaksjon. Så veldig langt er man neppe kommet på 15 år, det er illustrerende når Karine Nyborg synes sosiologisk teori er ubegripelig, like illustrerende som når åtte av ti sosiologer trolig rygger i møtet med en økonomisk tekst hvor det er flere formler og matematiske utledninger enn det er ord. Men utfordringen består ikke bare i at sosiologer bør lære seg matematikk eller at økonomene bør lære seg å lese lange setninger med til dels begrenset logisk stringens. Et betydelig tilleggsproblem, som jeg skal nærme meg via en omvei, er at sosiologer oppfatter den økonomiske teoriens begrepsapparat som variabler som kan gjøres til gjenstand for testing, mens det for økonomene er et gitt utgangspunkt for analyser. Når sosiologer ofte nekter å akseptere de Sosiolognytt 3/09 13

14 forenklende forutsetningene i økonomisk teori, er det fordi vi liker å tenke på for eksempel rasjonalitet som en variabel. Teorien om rasjonelle valg I norsk sammenheng har diskusjoner i skjæringspunktet mellom økonomi og sosiologi vært en gjenganger i tretti år, oftest med utgangspunkt i kontroversene rundt den såkalte teorien om rasjonelle valg. Denne bygger på økonomiens aktørforutsetninger og er også i stor grad basert på argumentasjon som lar seg formulere matematisk. I antologien Handling og Samfunn, en samling klassiske sosiologiske tekster redigert av Dag Østerberg i slutten av 1970-årene, avslutter han innledningen med å bemerke at bytteteori og spillteori har hatt en viss fremgang de senere år, men at dette er overraskende (underforstått: skuffende), ettersom den bygger på standpunkter som Parsons gjendrev allerede i 1930-årene. Sannsynligvis er det også et spark til Gudmund Hernes, som bidro til å introdusere teorien om rasjonelle valg i Norge noen år tidligere med Makt og avmakt. I godt over ti år ble så teorien om rasjonelle valg gjenstand for betydelige kontroverser i norsk, og til dels også internasjonal, samfunnsvitenskap. I tillegg til Hernes var Jon Elsters bidrag viktige, også da han modererte sine tidligere synspunkter i The Cement of Society. I kjølvannet av at Elster her anerkjente normenes grep om sinnet, lanserte han også mekanismer som et sentralt forklaringsprinsipp. Med mekanismer nedtones håpet om at én teori kan forklare alt, og rasjonell handling blir en av flere handlingstyper. Denne tenkemåten er senere foredlet av Peter Hedström, som foreslår analytisk sosiologi som en mulig referanseramme. Følges dette programmet kan nok økonomer og sosiologer i større grad møtes på felles grunn. På den annen side har den analytiske sosiologien så mange fellestrekk med teorien om rasjonelle valg at den mer virker som en relansering under et annet navn enn som en konsekvens «Ved siden av de problemer mange sosiologer har med matematikk, og ved siden av de fleste økonomers aversjon mot det de oppfatter som omtrentlig tåkeprat, er det også en annen ting som skaper problemer.» av de problemene teorien om rasjonelle valg har støtt på i sosiologien. Ved å finne et nytt navn forsøker man å unngå omkamp på de samme premissene. Til tross for at den analytiske sosiologien reiser en del av de samme problemstillingene, virker imidlertid debatten å ha stilnet en del, i hvert fall i Norge. En mulig tolkning er at frontene er mindre skarpe, og at partene i større grad erkjenner og aksepterer hverandre. Mer sannsynlig er det at de faglige tilnærmingene fortsatt er så vidt ulike at det knapt er noe grunnlag for fruktbart samarbeid. Intervjuet med Nyborg tyder på det. Sosiologer og økonomer hadde lenge en felles arena i studier av arbeidsmarkedet. Særlig tydelig var det kanskje i det miljøet som blant andre Ted Hanisch og senere Geir Høgsnes bygget opp ved ISF fra begynnelsen av 1980-årene. Etter at begge gikk over i andre stillinger, virker det som om fagene i større grad har lukket seg rundt seg selv igjen. Kanskje krever vedvarende diskusjon at ledende stemmer må initiere og markere seg i debatten. Sentrale figurer som Østerberg, Hernes og Elster er i dag i hovedsak opptatt av andre ting. Det aller meste av det som gjøres empirisk er oppdragsforskning, og det er lettere å ta utgangspunkt i etablerte tilnærmingsmåter enn å forsøke å utvikle nye. Økonomisk imperialisme? Teorien om rasjonelle valg er uttrykk for en slags økonomisk imperialisme, en forestilling om at forutsetningene i økonomisk teori er samfunnsvitenskapens universelle grammatikk. Gary Becker har vært den mest markante representanten for dette synet, som innebærer å bruke økonomisk teori til å analysere ikke-økonomiske problemstillinger (eller som Becker sier: Economics er ikke avgrenset av sitt emne, men av sin metode). Normer og roller kan erstattes av rasjonalitet og nyttemaksimering. Det sosiologiske svaret på dette programmet 14 Sosiolognytt 3/09

15 har i tradisjonen fra Parsons vært å peke på det moderne samfunnets differensiering: mens markedsøkonomien fungerer på måter som i visse tilfeller ligger nært opp til den økonomiske idealtypen, er det andre institusjonaliserte handlingslogikker som kjennetegner familie, kultur, etc. Den nye økonomiske sosiologien, hvor Mark Granovetter har vært en foregangsmann og hvor Richard Swedberg har vært en viktig formidler, har utviklet et alternativt program: Den tolker økonomiske fenomener og institusjoner med utgangspunkt i sosiologisk teori. I stedet for å ta utgangspunkt i at ulike sosiale institusjoner er basert på ulike verdisystemer, hevder man at forståelsen av økonomien kan nyanseres og utdypes ved hjelp av sosiologisk teori. Internasjonalt har den økonomiske sosiologien hatt en viss fremgang, men bortsett fra i Bergen (Sigmund Grønmo, Trond Løyning) har den fått lite oppmerksomhet i Norge de siste årene. «Sosiologenes karikerte versjoner av økonomisk teori har heller ikke vært noe bidrag til fruktbar faglig utveksling.» Forutsetning eller variabel? Ved siden av de problemer mange sosiologer har med matematikk, og ved siden av de fleste økonomers aversjon mot det de oppfatter som omtrentlig tåkeprat, er det også en annen ting som skaper problemer. Økonomer er primært opptatt av å studere hvilke aggregerte utfall (for eksempel i form av priser, arbeidsledighet eller renter) man kan forvente gitt at de og de betingelsene innfris eller de og de tiltakene settes inn. Dette er ofte basert på en forestilling om at det, dersom man baker inn flest mulig variabler og presiserer flest mulig forutsetninger, i hvert fall i prinsippet finnes et svar som vi kan nærme oss. Det økonomiske verdensbildet er bygget opp slik at for eksempel markedet er en relativt entydig størrelse som har bestemte egenskaper. Sosiologer er på sin side vel så mye opptatt av variasjon som av entydighet. I stedet for å spørre seg om det er mulig å modellere rasjonelle aktører på en måte som kan forklare mest mulig atferd, spør sosiologer hvordan selve rasjonalitetsbegrepet kan differensieres for å gi mening i ulike sammenhenger, eller på hvilke områder økonomisk rasjonalitet er en relevant variabel. Som Arthur Stinchcombe en gang skrev: Mens rasjonalitet og nyttemaksimering er forutsetninger i økonomisk teori, er de variabler i sosiologisk forskning. Er det håp? Økonomifaget har likevel i betydelig grad åpnet seg mot andre disipliner de siste årene. Betegnende nok kommer imidlertid de nye innsiktene bare unntaksvis fra sosiologien. Det er kognitiv psykologi, evolusjonspsykologi og til dels antropologi som har levert de innsiktene som har stilt viktige spørsmål ved økonomenes tradisjonelle forutsetninger. George Akerlof, Amos Tversky og Daniel Kahneman er viktige skikkelser. I norsk sammenheng merker man seg at en åpenbar kapasitet som Erik Reinert fortsatt taler for relativt døve ører hos økonomene med sin mer institusjonelle tilnærming. For sosiologer som har ambisjoner om å utfylle økonomenes analyser må dette være nedslående. På den annen side bør sosiologer forsøke å sette seg bedre inn i den økonomiske tenkemåten, slik at man unngår alt for karikerte former for kritikk. For eksempel tror jeg økonomenes begrep om alternativkostnader kunne korrigert en del av det som Ted Hanisch litt foraktfullt kalte sosionom-sosiologi, det vil si halvfaglig begrunnede forslag om økte overføringer til en rekke mer eller mindre svake grupper. Det finnes også flere gode introduksjoner til økonomisk teori som man ikke trenger å forstå stort av matematikk for å sette seg inn i. Det er sant at økonomer og rational choice-teoretikere har vært ignorante overfor store deler av sosiologien, men sosiologenes karikerte versjoner av økonomisk teori har heller ikke vært noe bidrag til fruktbar faglig utveksling. arve.hjelseth@svt.ntnu.no Sosiolognytt 3/09 15

16 Hver tredje kvinnelige sosiolog ber til gud men bare tre kvinner har ringt Snåsamannen! Av: Irene Prestøy Lie og Kristin Buvik I dette nummeret settes søkelyset på religiøs praksis blant sosiologforeningens medlemmer. Selv om brorparten er medlemmer av statskirken, rapporteres det ikke om nevneverdig religiøs aktivitet. Flere er imidlertid åpne for alternative praksis som homeopati, akupunktur og Snåsamannen. I forrige nummer av Sosiolognytt ble sosiologiens forhold til religion tatt opp. Pål Repstad og Anne Hege Grung påpekte at norsk samfunnsvitenskap, og norske sosiologer med dem, tradisjonelt har vært lite opptatt av religion. Grung påpekte at dette imidlertid har endret seg noe de siste årene i takt med at det religiøse feltet i Norge har blitt mer komplekst, og religion som identitetsmarkør har blitt mer synlig i politisk debatt. Men mainstream-religionen er fortsatt lite utforsket av generalister innen samfunnsforskning. Ifølge Repstad kan en mulig forklaring på det være kunnskapssosiologisk at mange samfunnsforskere har vokst opp i sekulære miljøer og tror at Norge og Vesten er slik. Så hvordan står det til med oss selv er vi så lite opptatt av religion? Redaksjonen har gjennomført en undersøkelse om sosiologers religiøse tro og praksis. Hovedtendensene er at sosiologer er mindre religiøse enn folk flest færre er medlem av statskirken, og vi er sjelden å finne på gudstjeneste utover spesielle anledninger som bryllup og barnedåp. Men kvinnelige sosiologer er, som ellers i befolknin- FAKTA «Tre kvinner og en mann har ringt Snåsamannen. Ta kontakt med redaksjonen for oppfølgende dybdeintervju!» Om undersøkelsen Spørreskjema ble sendt elektronisk til Sosiologforeningens medlemmer, og vi mottok 384 svar. Svarprosenten er 52 prosent. Det er 58 prosent kvinner og 42 prosent menn i utvalget, de fleste befinner seg mellom 30 og 50 år. Over halvparten av respondentene jobber innenfor universitet/høyskole/forskningsinstitutt, 10 prosent er studenter og 20 prosent jobber i offentlig virksomhet. gen, mer religiøse enn sine faglige brødre. Tallene fra religionsundersøkelsen bekrefter at sosiologer som gruppe er mer sekulære enn folk flest, samtidig som en del faktisk også er åpne for tro og tvil. De sosiologene som er religiøse, bekjenner seg hovedsakelig til majoritetstroen i Norge kristendommen. Statskirken og andre trossamfunn Over 80 prosent av den norske befolkningen er medlemmer i statskirken, men bare 47 prosent av sosiologforeningens medlemmer er det. Nesten samtlige av disse er meldt inn via dåpen. Av de som ikke er medlemmer av statskirken, har 77 prosent selv valgt å melde seg ut. I befolkningen ser vi en kraftig økning i medlemmer av trossamfunn utenfor statskirken, men det ser vi ikke blant sosiologene i utvalget. Svært få av Sosiologforeningens medlemmer er medlemmer av andre trosbevegelser (fem i den katolske kirke, én muslim, én i kristen frimenighet) Sosiolognytt 3/09

17 prosent av utvalget er medlemmer av Human- Etisk Forbund. Dette viser at sosiologer er lite flerkulturelle når det gjelder tro. Vi forholder oss stort sett til vestlig tro/ikke tro. Foto: UiA Tro og tvil Det ser ut som om det er mer tvil enn tro blant sosiologene. Hele 44 prosent svarer at det ikke finnes noen gud, og 30 prosent er usikre på om det finnes en gud. Omtrent en fjerdedel tror at det finnes en gud i en eller annen variant, men få av disse mener det finnes en spesiell gud de tror mer på gud som en kraft i alle ting. Kun noen få prosent tror på Jesus som Guds sønn. Men menn er mer skråsikre enn kvinner som vanlig. Der kvinner tror eller tviler, er menn mer overbevist om at there is nobody out there. En tredjedel av kvinnene er usikre på om det finnes en gud, mens en tredjedel mener at det ikke finnes en gud. Hele 60 prosent av menn mener at det ikke finnes en gud. Menn er altså mer faste i sin tro på at det ikke er noe å tro på. Sosiologer mer sekulære Vi har vært i kontakt med en av Norges religionssosiolger, Pål Repstad. Han jobber ved universitetet i Agder og har forsket på religiøs tro og praksis i den norske befolkningen. Repstad er ikke overrasket over funnene. Resultatene stemmer nokså godt overens med generelle inntykk jeg har, sier han. Og på spørsmål om sosiologer skiller seg nevneverdig fra resten av befolkningen, svarer han: Det som er likt, er at kvinner er mer religiøse enn menn. Sosiologene er gjennomgående mer sekulære enn befolkningen som helhet, og har et større innslag av religionskritiske og mennesker som er sikre på at Gud ikke finnes. Siden svarprosenten er rundt 50 prosent, bør jeg vel nevne at det kan være skjevheter her, slik at både engasjerte religiøse og definitivt ikke-religiøse er overrepresentert blant de som har svart, men de to «Menn er mer skråsikre enn kvinner som vanlig. Der kvinner tror eller tviler, er menn mer overbevist om at there is nobody out there.» Pål Repstad er professor i religionssosiologi ved Høgskolen i Agder og for tiden professor II i religionssosiologi ved Stiftelsen Kirkeforskning. Repstad har vært en sentral person i oppbyggingen religionssosiologi som fag i Norge, og er i dag leder av NFRs fagkomité for SV-fag. skjevhetene kan jo tenkes å balansere hverandre. Et liv etter døden? Også i forhold til spørsmål om hva som kommer til å skje etter at vi kaster inn håndkleet og takker for oss, er kvinner mer usikre. Over 50 prosent av de kvinnelige sosiologene svarer at det vet de ikke. Menn er sikrere på hva som kommer til å skje eller kanskje heller hva som ikke kommer til å skje hele 64 prosent av de mannlige medlemmene tror at det ikke skjer noen verdens ting etter døden (mot 36 prosent av kvinnene). Svært få, både kvinner og menn, tror på gjenfødelse, gjenferd eller skjærsilden. Fader vår du som er i himmelen At menn i mindre grad tror at det finnes en gud og tviler mer enn kvinner på et liv etter døden, gir seg naturligvis utslag i bønnestatistikken. Kun 11 prosent av de sosiologiske mennene ber, og de fleste av disse gjør det kun i krisetilfeller. Men 28 prosent av kvinnene ber. Halvparten av disse svarer at de gjør det av og til, mens resten gjør Sosiolognytt 3/09 17

18 det enten ofte eller i krisetilfeller. Med andre ord ber nesten hver tredje kvinne. Alternative aktiviteter Vi skisserte en hummer- og kanariliste over ulike alternative aktiviteter, og ba sosiologene fortelle oss hvilke aktiviteter de selv hadde deltatt i. Halvparten av kvinnene hadde tatt akupunktur, mot 19 prosent av mennene. Homeopati var nesten like utbredt for menn (17 prosent), mens en tredjedel av kvinnene hadde benyttet seg av dette. 28 prosent kvinner har drevet med meditasjon, mot 18 prosent menn. Repstad bemerker at en del sosiologer oppsøker alternativ medisin og meditasjon, men det behøver ikke ligge et religiøst engasjement til grunn for det, sier han. Ut over dette var det lite å melde om alternative krumspring blant medlemmene. 10 kvinner har ringt spåkone, ingen menn. Tre kvinner og én mann har ringt Snåsamannen. Ta kontakt med redaksjonen for oppfølgende dybdeintervju! Mer enn dobbelt så mange kvinner (12 prosent) enn menn (5 prosent) har fått stilt personlig horoskop av en astrolog. Det er også kun 10 prosent av mennene som innrømmer å ha 18 Sosiolognytt 3/09

19 fått med seg litt åndelig reality på TV-Norge (Den 6. sansen). Dobbelt så mange kvinner svarer det samme. Konsekvenser for forskningen? Vi spurte Repstad hvilke implikasjoner han tror sosiologers tro og tilhørighet kan ha for faget og perspektivet i forskningen når vi forsker på religiøse temaer: Det er et omfattende spørsmål, og en gammel debatt. I mange former for religionsvitenskap har man ført diskusjoner om personlig religiøst engasjement gjør en til bedre eller dårligere religionsforskere. Ytterpunktene er slik: Noen hevder at bare de som selv er religiøse kan gripe meningsdimensjonen i religionen og forstå hva religion kan bety for folk. Her brukes ofte en metafor om at glassmalerier er mer stusslige når du ser en kirke utenfra enn innenfra. På den annen side hevder noen at en religiøst engasjert forsker blir ensidig defensiv på vegne av sin religion. Inger Furseth og Pål Repstad har drøftet problematikken om tro og fag, og konkluderer med at det ikke er noen enkel sammenheng mellom personlig tro og faglig dyktighet. Jeg kjenner dyktige religionssosiologer med ganske forskjellige livssyn, sier Repstad. Og i dag vil praktisk talt alle samfunnsvitere som studerer religion legge til grunn en såkalt metodologisk ateisme. Det vil si at de studerer religionen som et sosialt fenomen, og ikke bruker religiøse forklaringer på den religiøse utvikling. Jeg kjenner ingen samfunnsvitere (eller for den saks skyld historikere) som ville forklare det noe høyere religiøse engasjementet på Sørlandet med at det er Guds vilje. Det som vi imidlertid kunne ønske oss, er flere sosiologer med en bakgrunn som ikke er vestlig og kulturkristen ut fra en generell oppfatning om at den faglige debatten da ville blitt rikere og valg av temaer antakelig bredere, sier Repstad. «Sosiologer er mindre religiøse enn folk flest færre er medlem av statskirken, og vi er sjelden å finne på gudstjeneste utover spesielle anledninger som bryllup og barnedåp.» Fravær av religionssosiologi ved norske sosiologfabrikker Men når det kommer til stykket, har vi registrert at det nesten ikke finnes religionssosiologer ved institutter som utdanner sosiologer i Norge verken vestlige og kulturkristne, eller andre. Og det finnes knapt et religionssosiologisk pensumbidrag på den moderne delen av pensum. Men hvorfor er det slik, at mens klassikerne (les: Weber, Durkheim, m/venner) var opptatt av religionens betydning for handlinger, verdier og samfunnsutvikling er moderne sosiologiske teoretikere, og spesielt de som blir vektlagt i norsk sosiologi og ved norske utdanningsinstitusjoner, så lite opptatt av dette? Kort sagt er det to grunner, tror Repstad. Religionen var faktisk viktigere som sosial kraft da the founding fathers skrev sine verker. Dessuten er vi tilbake igjen til at de som ikke selv har noen befatning med religion i sitt eget liv, kan komme til å undervurdere hva religionen betyr i andre miljøer enn deres eget. Men en slik fremmedhet overfor religion kan noen ganger også bidra til at religionen overvurderes. Hvis den er noe helt fremmed, kan den bli noe uformelig og truende. Derfor er det generelt sett for å gjenta det en fin ting dersom sosiologer kommer sammen fra forskjellige livsverdener. Sosiologien blir bedre av det, sier Pål Repstad. Selv om sosiologer er mer sekulære enn befolkningen ellers, er det tross alt en stor andel som tror, tviler, ber og er åpne. Men sosiologer flest holder religionen utenfor faget. Så mens Lord Melbourne hevder at religion er vel og bra, så lenge det ikke forstyrrer privatlivet, kan det virke som om sosiologer flest mener at religion er vel og bra, så lenge det ikke forstyrrer sosiologien. I hvert fall foreløpig. Men det er aldri for sent å snu! Håper vi sees i kirka på julaften! prestoylie@gmail.com / kristinbuvik@gmail.com Sosiolognytt 3/09 19

20 PORTRETT Foto: Jon Rogstad Terningtyranniet Av: Unn Conradi Andersen Sosiologiprofessor Anne Krogstad kaster aldri terning. Hun går dypere i valgkampmaterien. «Terningene er kastet!» Martine Aurdal, samfunnsredaktør i Dagbladet, oppdaterer profilen sin på nettsamfunnet Twitter klokka onsdag kveld. Siv Jensen og Jens Stoltenberg har akkurat avsluttet valgkampdebatt på TV2. Karakterer skal utdeles, karakterstikker spisses, svakheter defineres. Til en viss grad må politikerne tåle terningkastene. Men det blir en slags spillkarakter over hele valgkampen. Nettopp spill, roller og strategier hos norske politikere er noe av det som interesserer sosiologiprofessor Anne Krogstad. Hun har fulgt flere valgkamper tett, og blant annet gitt ut bøkene I valgkampens hete og Image i politikken. Også i år gleder hun seg over å følge valgkampen fra sidelinja. Flere av funnene hennes fra tidligere valgkamper er overførbare og overraskende. Et av dem er at kvinner er mer angrepsvillige enn menn. Angrepsorienterte kvinner Denne onsdagskvelden bruker Siv Jensen tida godt hun angriper Stoltenberg kontinuerlig: For ikke å ha innfridd løftene sine, for svikt i eldreomsorgen og for innføring av urimelige avgifter. Lista er lang. Tradisjonelt har det vært ren gambling for kvinner å gå inn i den angrepsorienterte kommunikasjonen. Menn har i større grad fått lov til å være angrepsvillige, det ligger i de historiske tradisjonene, sier Krogstad: Men dette bildet har endret seg. Siv Jensen er langt fra alene om å innta en pågående rolle. Krogstad og hennes forskerkollegaer har funnet at norske politikerkvinner er de mest angrepsorienterte i hele Norden. For det blir de ikke straffet, men belønnet. Norske velgere aksepterer denne kommunikasjonsformen. Det viser meningsmålingene utført etter valgkampduellene. De høyprofilerte og angrepsorienterte kvinnene blir godtatt vi tåler det. Det synes jeg lover godt. Men: Det finnes grenser for hvor 20 Sosiolognytt 3/09