Originaltittel: PS. I love you 2004, Cecelia Ahern 2004, 2014, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Sølvi Marie Jacobsen

Transkript

1

2 Originaltittel: PS. I love you 2004, Cecelia Ahern 2004, 2014, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Sølvi Marie Jacobsen Omslagsdesign: Nic Oxby Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 [ En ] H OLLY HOLDT DEN BLÅ BOMULLSGENSEREN opp mot ansiktet, og den velkjente duften sendte et støt gjennom henne. En lammende sorgfølelse samlet seg i magen hennes og dro i hjertestrengene. Det prikket opp langs nakken, og klumpen i halsen kjentes som om den skulle kvele henne. Panikken fikk overtaket. Bortsett fra den lave summingen fra kjøleskapet var huset tyst. Hun var alene. Magesyren steg opp i munnen på henne, og hun løp inn på badet, hvor hun falt på kne foran toalettskålen. Gerry var borte og ville aldri komme tilbake. Det var virkeligheten. Hun ville aldri mer kunne føre fingrene sine gjennom det myke håret hans, aldri mer dele en hemmelig morsomhet over bordet når de var i middagsselskap, aldri mer gråte på skulderen hans når hun kom hjem fra en tøff dag på jobben og bare trengte en klem; kom aldri mer til å dele seng med ham, ikke bli vekket av nyseanfallene hans om morgenen, aldri le så intenst sammen med ham igjen at hun fikk vondt i magen, aldri mer krangle med ham om hvem sin tur det var til å stå opp og skru av taklyset på soverommet. Alt som var igjen, var et knippe minner og et bilde av ansiktet hans som ble mer og mer diffust for hver dag som gikk. Planen deres hadde vært enkel. De skulle holde sammen resten av

4 livet. En plan som alle i deres omgangskrets mente var mulig å gjennomføre. De var bestevenner, elskende og sjelefrender, skjebnebestemt for hverandre, det syntes alle. Men slik tilfellet var, hadde skjebnen på grådig vis bestemt seg for en annen kurs. Slutten hadde kommet altfor tidlig. Gerry hadde klaget over migrene i noen dager da han gikk med på Hollys oppfordring om å oppsøke lege. Dette skjedde i lunsjpausen en onsdag. Legen trodde det skyldtes stress eller utmattelse og at han i verste fall ville bli nødt til å begynne med briller. Gerry hadde ikke vært fornøyd med den konklusjonen. Han likte ikke tanken på å skulle bruke briller. Han trengte ikke bekymre seg, siden det viste seg at det ikke var øynene som var årsaken til problemet. Det var svulsten som vokste i hjernen hans. Holly trakk ned, og mens hun dirret i kroppen på grunn av de kalde gulvflisene, dro hun seg skjelvende opp på beina. Han ble tretti år gammel. Han hadde ikke vært verdens sunneste og friskeste mann, men han hadde da vært frisk nok til å ja, leve et normalt liv. Da han var på sitt sykeste, hadde han tappert fleipet med at han ikke skulle ha levd så forsiktig. Skulle ha tatt mer dop, skulle ha drukket mer, skulle ha reist mer, skulle ha hoppet ut av fly mens han vokset leggene listen hans ble stadig lengre. Selv når han lo av sine egne forslag, kunne Holly tyde sorgen i blikket hans. Sorg over ting han aldri hadde tatt seg tid til å gjøre, stedene han aldri fikk se, og sorg over alle fremtidige opplevelser som ikke ville bli ham til del. Var det noe i livet deres sammen som han savnet? Holly var ikke i tvil om at han elsket henne, men hun var redd for at han følte han hadde kastet bort dyrebar tid på henne.

5 Å bli eldre var noe han desperat ønsket å oppleve, det var ikke lenger noe uunngåelig som han ikke higet særlig etter. Så umodne de hadde vært som ikke hadde sett på det å eldes som en prestasjon og en utfordring. Å bli eldre var noe begge to sterkt hadde ønsket å slippe. Holly drev fra rom til rom mens hun hulket fram store salte tårer. Øynene var røde og såre, og det virket ikke som om denne natten noen gang ville ta slutt. Ingen av rommene i huset ga henne trøst eller lindring. Alt som møtte henne, var uønsket stillhet mens hun gikk der og stirret på møblene. Hun ønsket at sofaen skulle åpne armene sine mot henne, men selv den ignorerte henne. Gerry ville ikke vært glad for å se dette, tenkte hun. Hun trakk pusten dypt og forsøkte å forstå. Nei, Gerry ville vært langt fra glad for å se meg sånn. Som de fleste nettene i de siste ukene sovnet ikke Holly før i de tidlige morgentimene, og hun sov urolig. Hver dag våknet hun i en vond stilling oppi et eller annet møbel, i dag var det på sofaen. Nok en gang var det en telefon fra en bekymret venn eller et familiemedlem som vekket henne. De trodde sannsynligvis at alt hun gjorde, var å sove. Hvor var telefonene fra dem når hun apatisk som en zombie vandret rundt i huset på leting etter etter hva? Hva var det hun ventet å finne? «Hallo?» svarte hun søvndrukken. Stemmen hennes var hes etter alle tårene, men det var lenge siden hun hadde sluttet å prøve å holde masken. Bestevennen hennes var borte, og det var ikke noen som forsto at verken sminke, frisk luft eller shopping i ubegrensede mengder ville kunne fylle tomrommet i hjertet hennes. «Å, beklager, jenta mi, vekket jeg deg?» lød den bekymrede stemmen

6 til Hollys mor i den andre enden. Alltid den samme samtalen. Hver morgen ringte moren for å høre om hun hadde klart seg alene gjennom natten. Alltid redd for å vekke henne, men alltid lettet over å høre at hun pustet, trygg i vissheten om at datteren hadde stått imot nattens skrømt. «Nei da, jeg lå bare og slumret. Alt i orden.» Alltid samme svar. «Faren din og Declan har gått ut, og da tenkte jeg på deg, vennen min.» Hvorfor fikk den beroligende, medfølende stemmen tårene til å velle opp i øynene hennes? Hun kunne se for seg morens bekymrede ansikt: øyebrynene trukket sammen, pannen rynket av engstelse. Men det gjorde ikke Holly rolig. Det fikk henne til å huske hvorfor de var bekymret, og at det skulle de ikke vært nødt til å være. Alt skulle vært normalt. Gerry skulle vært her ved siden av henne, skulle himlet med øynene og prøvd å få henne til å le mens moren skravlet i vei. Ofte hadde Holly måttet gi røret til Gerry fordi latterkrampene var blitt for sterke. Da hadde han bablet i vei mens han overså Holly som hoppet rundt i sengen mens hun skar grimaser og oppførte idiotiske dansebevegelser bare for å ta revansj. Det lyktes henne sjelden. Hun sa «m-hm» og «ja» gjennom samtalen, lyttet, men hørte ikke et ord. «Det er en flott dag, Holly. Det ville gjøre underverker å gå en tur. Få litt frisk luft.» «M-hm, ja, det tror jeg sikkert.» Der var det igjen frisk luft, angivelig løsningen på alle hennes problemer. «Kanskje jeg skal stikke innom en tur etterpå så vi kan få oss en prat.» «Nei takk, mamma, jeg har det helt fint.» Det ble stille i den andre enden.

7 «Ja vel, da Slå på tråden hvis du ombestemmer deg. Jeg har ingen planer for dagen.» «Greit.» Ny taushet på linjen. «Da så. Pass på deg selv, da, vennen min.» «Det skal jeg.» Holly skulle til å legge på røret da hun hørte morens stemme igjen. «Det glemte jeg nesten, Holly. Den konvolutten til deg er her ennå, den jeg fortalte deg om, husker du? Den ligger på kjøkkenbordet. Du burde kanskje hente den, den har vært her i flere uker, og det kan jo være noe viktig i den.» «Det tviler jeg på. Det er sikkert bare et kondolansekort.» «Nei, det tror jeg ikke, jenta mi. Den er adressert til deg, og over navnet ditt står det Vent litt mens jeg henter den» Telefonrøret ble lagt ned, fulgt av lyden av hæler mot gulvflisene og bort til bordet, stoler som skrapte mot gulvet, fottrinn som lød høyere, røret som ble løftet opp «Er du der ennå?» «Ja da.» «Øverst står det Listen. Jeg skjønner ikke hva det skal bety, jenta mi. Men det er kanskje verdt å ta en» Telefonrøret glapp ut av hånden på Holly.

8 [ To ] «S KRU AV LYSET, GERRY!» Holly fniste mens hun så på at mannen hennes kledde av seg foran henne. Han danset rundt i rommet i en striptease-oppvisning, kneppet sakte opp den hvite bomullsskjorten med lange, slanke fingrer. Han hevet det venstre øyebrynet mot Holly og lot skjorten gli av skuldrene, fanget den med sin høyre hånd og svingte den rundt over hodet. Holly fniste igjen. «Skru av lyset? Og gå glipp av det her, mener du?» smilte han utfordrende mens han spilte musklene. Han var ikke noen innbilsk mann, men han hadde mye å være stolt av. Kroppen hans var sterk og senete. De lange beina var muskuløse etter mange timers trening i helsestudio. Han var ikke noen høy mann, men med sine én meter og syttito var han høy nok til at Holly følte seg beskyttet når han sto ved siden av hennes én meter og sekstifem lange kropp. Men aller best likte hun at når hun slo armene rundt ham, rakk hodet hennes ham til rett under haken, og da kunne hun kjenne pusten hans som forsiktig blåste inn i håret og kilte hodebunnen hennes. Hjertet hennes gjorde et hopp da han trakk ned boksershortsene, fanget dem med tåspissene og sparket dem til Holly, som fikk dem på hodet. «Ja, det er iallfall mørkere under her,» lo hun. Han klarte alltid å få

9 henne til å le. Når hun kom sliten og sint hjem fra jobb, var han bestandig forståelsesfull og tok seg tid til å lytte til klagene hennes. De kranglet sjelden, men når de gjorde det, dreide det seg om tåpelige saker som fikk dem til å le av det hele senere. Som hvem som hadde latt utelyset stå på hele dagen, eller hvem som hadde glemt å stille vekkerklokken til å ringe. Gerry avsluttet stripteasen og stupte ned i sengen. Han krøp opp ved siden av henne og stakk de iskalde føttene sine under leggene hennes for å varme seg. «Aaaaa! Gerry, beina dine er som istapper!» Holly visste at denne stillingen betydde at han ikke hadde tenkt å rikke seg en millimeter. «Gerry,» sa Holly advarende. «Holly,» hermet han. «Har du ikke glemt noe?» «Nei, ikke som jeg kan huske,» svarte han med ertende stemme. «Lyset?» «Å ja, lyset,» sa han søvnig og lot som om han snorket høyt. «Gerry!» «Det var jeg som måtte stå opp og skru det av i går, hvis jeg ikke husker feil.» «Ja, men du sto rett ved siden av bryteren for bare noen sekunder siden!» «Ja for bare noen sekunder siden,» gjentok han søvnig. Holly sukket. Hun kunne ikke fordra å stå opp fra sengen igjen når hun lå varmt og godt, for å trå ned på det kalde tregulvet og etterpå famle seg fram i mørket til sengen igjen. Hun smattet med tungen. «Jeg kan ikke gjøre det hver gang, Hol. En dag er jeg kanskje ikke her

10 lenger, og hva skal du gjøre da?» «Få den nye mannen min til å gjøre det,» sa hun fornærmet mens hun så godt hun kunne forsøkte å sparke bort beina hans. «Ha!» «Eller bare huske på å gjøre det selv før jeg legger meg i sengen.» Gerry snøftet. «Store utsikter til at det skjer, min kjære. Jeg må nok sette en lapp på bryteren før jeg blir borte, sånn at du skal huske å gjøre det.» «Så hensynsfullt av deg, men jeg vil heller at du setter av alle pengene dine til meg.» «Og en lapp på sentralfyren,» fortsatte han. «Ha-ha.» «Og på melkekartongen.» «Du er virkelig morsom, Gerry.» «Å ja, og så på vinduene sånn at du ikke åpner dem og utløser alarmen om morgenen.» «Hør her, hvis du mener jeg er så hjelpeløs uten deg, hvorfor lager du ikke en liste som du legger ved testamentet ditt med punkter over ting som jeg må gjøre?» «Ikke noen dårlig idé,» lo han. «Ja vel, greit da, så skal jeg skru av det forbaskede lyset.» Holly steg motvillig ut av sengen, skar en grimase idet hun tro ned på det iskalde gulvet, og skrudde av lyset. Hun strakte armene ut foran seg i mørket og begynte sakte å finne veien tilbake til sengen. «Hallo?!!! Gikk du deg vill, Holly? Er det noen der, der, der, der?» ropte Gerry ut i det svarte rommet. «Ja, jeg er her aurauraurau!» klynket hun da hun slo tåen mot