Slektsforskerdagen 2011 DNA og slektsforsking Om å skrive bygdebøker Kildekritikk Ullensakerprosjektet

Transkript

1 DISputten , årgang Utgave??-2011, årgang18 18 Medlemsblad for DIS Oslo og Akershus ISSN Messeavis Slektsforskerdagen Slektsforskerdagen 2011 DNA og slektsforsking Om å skrive bygdebøker Kildekritikk Ullensakerprosjektet

2 Leder Foto: Kari Thingvold personlighet. Hva synes du var deres gode og mindre gode sider, hva interesserte de seg for, hva var deres hobby, hva leste de, likte av musikk og så videre. Be dine barn og barnebarn om hjelp. Blir dette for løst? Noget er bedre enn intet, og intet er bedre enn kalvestek, sa en gammel venn av meg. Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus Vi håper at de besøkende på Slektsforskerdagen 2011 vil få utbytte av dagen, vil lære litt om fascinasjonen ved vår virksomhet og kanskje få impulser til egen slektsforskning. Enhver kan begynne med å spørre de eldste i familien og skrive ned hva de forteller. Hvorfor intervjuet jeg ikke mine besteforeldre før de døde? Jeg vet så noenlunde hva jeg liker og mer presist hva jeg ikke liker. Mine nærmeste har trolig en ganske god oppfatning av disse sider ved meg, og disse oppfatninger er nok med på en beskrivelse av min personlighet. Men hva vil mine barnebarn huske? Vi skal ikke ha holdt på lenge med slektsgransking før vi støter på spørsmålet: hvordan var egentlig denne anen som var født der og da, ble båret til dåpen av den og den, giftet seg og fikk barn, hadde et yrke, bodde der og der og døde. Men hvordan var hun egentlig? Det er mange slike opplysninger og oppfatninger som gir kjøtt og blod til en slektshistorie. Hvor flinke er vi selv til å gi etterslekten noe av dette? Har du noen gang sett en dødsannonse med antydning om gjerrighet, hissighet eller drikkfeldighet? Nekrologer i vårt land inneholder sjelden annet enn ren panegyrikk. Emne for høstens Slektsforskerdag er kilder. Vi vil få lære mer om hva man kan finne i ulike kilder i arkivene, slik at vi kan få frem andre interessante opplysninger enn bare fødsels-, ekteskaps- og dødsdata. Dette vil gjøre en slektskrønike mer leseverdig. Møt opp på Slektsforskerdagen 2011, den 29. oktober! Men jeg vil også slå til lyd for at vi tar initiativ til selv å lage mer oversiktlige kilder for vår etterslekt. De vil nok forsøke å tyde spor vi selv etterlater i verdensveven. Vi kan imidlertid gjøre mer. Spør deg selv om hva du kan notere om din egen oppfatning av dine foreldres Farfar tar en røyk i løeveggen Jeg har også en direkte utfordring til medlemmer av DIS-O/A og lesere av DISputten. Send inn forslag til en slags mal for en spørreliste, noe som kan lagres på enkel måte og samtidig gi plass både for intervjuobjektets oppfatninger av seg selv og for den yngres egne meninger om sin slektning. Vi må også gi rom for kritiske blikk i slike kilder! Men først og fremst: Velkommen til Slektsforskerdagen 2011! 2 DISputten/Messeavis 3/2011

3 Redaktør Innhold Liv Ofsdal Redaktør DISputten Foto: Sissel Beate Eriksen Skar Da er høstnummeret av DISputten i boks! Dette nummeret er laget i tett samarbeid med SFDprosjektet og jeg retter en stor takk til Laila N. Christiansen som er ansvarlig for Messeavisdelen og til resten av prosjektgruppa! Leder/Redaktør... 2 Innhold... 3 Slektsforskerdagen DNA og slektsforsking... 7 Om å skrive bygdebøker...10 Folketelling Kildekritikk for slektsforskere...14 Ullensakerprosjektet, del Adopter en Eidsvollsmann...23 Hilsen fra leder i DIS-Norge...24 Hilsen fra Riksarkivaren...25 Fakta-side...26 Møtekalender...27 Baksiden Hurdal Øvre Romerike Eidsvoll Nannestad Ullensaker Nittedal Nes Gjerdrum Siden denne utgaven av DISputten er en blanding av medlemsblad og messeavis er det meste av stoffet tilknyttet Slektsforskerdagen Her blir det spennende foredrag og en variert utstilling med mange ulike aktører. Bærum Oslo Vestområdet Asker Nesodden Oppegård Frogn Ås Vestby Redaksjonen DISputten, nr. 3/2011 Ski Skedsmo Fet Rælingen Lørenskog Enebakk Follo Sørum Aurskog-Høland Nedre Romerike Jeg har med 2 flotte artikler fra Romerike denne gang hvor jeg har valgt å beholde begge artiklene på romeriksdialekt. Det gjelder artiklene om å skrive bygdebøker og om Ullensakerprosjektet. Sistnevnte artikkel valgte jeg å dele i 2, siste del kommer i neste nummer. Jeg vil også nevne Adopter en Eidsvollsmann som er et spennende prosjekt DIS-Norge har i samarbeid med Riksarkivet. Redaktør: Liv Ofsdal Konsulent: Laila N. Christiansen Forsidebilde: SFD-plakat laget av Anita Johannessen Redaksjonen avsluttet 10/ Kontaktadresse: DIS-Oslo/Akershus Øvre Slottsgate 2B, 0157 Oslo Epost: red@oa.disnorge.no Nettside: DISputten/Messeavis 3/2011 3

4 Slektsforskerdagen 2011 Kari Thingvold. Prosjektleder SFD-2011 Foto: Øivind H. Thingvold For 10. gang arrangeres Slektsforskerdagen, siste lørdag i oktober, i Oslo. Dagen feires over hele landet med små og store arrangementer. Her møtes slektsforskere, erfarne, nybegynnere og de som ikke har kommet i gang ennå. Temaet er i år er Kilder. Også i år ble DIS-O/A invitert av Riksarkivet til å holde Slektsforskerdagen i Riksarkivbygningen, et tilbud vi mottok med stor glede, spesielt fordi det er her mesteparten av kildene blir oppbevart. Her er det også samlet kompetanse på de kildene som hjelper oss å finne slekt som levde for lenge siden, samt kilder som forteller om levevilkår. Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo byr på åpen lesesal og mulighet til å få rekvirert arkivalier. Lesesalen har et stort bibliotek med gardsog slektshistoriebøker for hele landet og mye annen slektsfaglig litteratur. På stands rundt omkring i bygningen står det fagfolk som er klar til å svare på spørsmål i forskjellige emner. Vi byr på hjelp til søk og minikurs i slektsforskning med mulighet til å prøve seg under veiledning. Det blir kurs i hvordan søke etter kilder i Arkivportalen og hvordan bestille arkivalier. Det er et mangfold av kilder i arkivene f. eks.: Auksjonsprotokoller Dragongårder Borgelige vielser Dragonhester Borgerruller Dødsmeldinger Borgervæpning Ekstrarettsprotokoller Brannstyr Embedsskatt Branntakstprotokoller Emigrantprotokoller Byskatt Engeskatt Båtmannsskatt Fangeprotokoller Dagskatt Fattigprotokoller Diplomer Finnemanntall Domsprotokoller Folkelønnsskatt Folketelling Formueskatt Frivillig gaveskatt Husmannsskatt Ildstedsskatt Inntektsskatt Jordebøker Klokkerbøker Kollektbøker Kommunikantbøker Konsistorialdommer Konsumsjonsregnskap Koppskatt Krigsstyr Kusker og hester Kvegskatt Landvernruller Laugsprotokoller Leilendingsskatt Lensregnskap Ligningsprotokoller Manntall Manntall over brannfolk Manntall over jekter og båter Manntall over vognmenn Matrikler Ministerialbøker Munderingsskatt Odelsskatt Av Kari Thingvold Overformynderirulle Pantebøker Parykkskatt Pasientjournaler Pass Prinsessestyr Rangskatt Rådstueprotokoller Selvangivelser Sikt og sakefall Sjeleregistre Sjøinnrullering Skiftedesignasjoner Skifteekstrakter Skiftekort Skifteprotokoller Skilsmisseprotokoller Skipslister Skjærbåtsskatt Skoleprotokoller Skoskatt Smørskatt Sølvskatt Testamenter Tiende Tingbøker Utskrevne hester Valgmanntall Noe av dette skal vi få høre om i foredragene med temaene: Kilder på Digitalarkivet, i Riksarkivet og Statsarkivet, med andre ord hva og hvor. Det blir videre et foredrag i hvilke planer Arkivverket har for fremtidig skanning og publisering på internett. Vi har også fått leder for Aftenpostens arkiv, Anne Bérard- Andersen til å fortelle litt om hvordan vi kan bruke Aftenpostens arkiv i slektsforskning. Her skulle det være noe for enhver smak, både for de som lurer på hvordan en skal gå fram for å finne slekten sin, de som har kommet i gang, og de som har holdt på en stund. Felles interesse er det som binder folk sammen på et slikt arrangement. Det er en god og lang tradisjon at slektsforskere hjelper hverandre. Slik blir det også her. Ta med det du vet om slekten din i perm eller på PC, enten du er nybegynner eller erfaren. Snakk med dem som sitter på stands, be om råd eller få hjelp til søk. Slapp av på kantina med litt å spise - åpen DISputten/Messeavis 3/2011

5 Slektsforskerdagen 2011 Litt om årets arrangement Årets arrangement blir lørdag 29. oktober arrangert i Riksarkivbygningen! Vi fortsetter sukseen fra i fjor, samarbeidet med Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo om gjennomføringen. Mer informasjon om hva dette betyr for de besøkende vil komme her etter hvert. Årets SFD-general er Kari Thingvold, som i fjor, og prosjektgruppen for øvrig er Carl Birger van der Hagen, Svein L. Rasch, Truls Nylén, Kari Talsnes og Laila Christiansen. Mange medlemmer blir med som konsulenter, på stands, søk, minikurs, rigging og rydding. Hold av datoen, og følg med på DIS-O/A sine hjemmesider for mer informasjon om både arrangementet, utstillere og samarbeidspartnere! Adresse/adkomst: Riksarkivet ligger i Folke Bernadottes vei 21. Inngangen for besøkende er fra Sognsvann stasjon. Stor parkeringsplass! Kollektivreisende kan benytte t-bane 3 til Sognsvann. Det er kun 1-2 minutter å gå opp til Riksarkivbygningen fra t-banestasjonen. Tilpasset funksjonshemmede: Det er handikap-parkeringsplass (med godkjennelse fra kommunen) helt oppe ved hovedinngangen. Bygningen er bra tilpasset for rullestolbrukere. Det er heis og lett adkomst til alle rom. Det er teleslynge i auditoriet. Foto: Heidi Sitara Fjeldvig Program for dagen 10:00 Dørene åpnes 10:00-15:00 Kantina er åpen Konferansier: Svein L. Rasch Wergelandssalen 10:20-10:30 Åpningsseremoni: Leder for DIS-Oslo/Akershus, Carl Birger van der Hagen, ønsker velkommen. Åpningstale ved Statsarkivar Dag Mangset. 10:30-11:00 Foredrag: Kristian Hunskaar - Kilder i Digitalarkivet 11:15-12:00 Foredrag: Tor Weidling - Kilder i Riksarkivet 13:00-13:45 Foredrag: Torkel R. Bråthen - Kilder i Statsarkivet 14:00-14:30 Foredrag: Kristian Hunskaar - Arkivverkets digitaliseringsplaner 14:45-15:15 Foredrag: Anne Bérard-Andersen - Bruk av Aftenpostens arkiv i slektsforskning Klasserommet 2. etg (innenfor lesesalen) 10:30 Kurs i bruk av Arkivportalen og bestilling av arkivalier 11:30 Kurs i bruk av Arkivportalen og bestilling av arkivalier 12:30 Kurs i bruk av Arkivportalen og bestilling av arkivalier 13:30 Kurs i bruk av Arkivportalen og bestilling av arkivalier 14:30 Kurs i bruk av Arkivportalen og bestilling av arkivalier Indredepartementet 2. etg. (se kart) 10:30 Minikurs i slektsforskning 11:30 Minikurs i slektsforskning 12:30 Minikurs i slektsforskning 13:30 Minikurs i slektsforskning 14:30 Minikurs i slektsforskning 16:00 Dørene stenges God tur hjem! DISputten/Messeavis 3/2011 5

6 Slektsforskerdagen 2011 Utstillere: Foredragsholdere: 1. etasje: DIS-O/A gjestemottak DIS-O/A medlemsservice DIS-treff DIS-O/A KROA med KraFT 1923 Oslo Byarkiv Nasjonalbiblioteket Lokalhistorisk Institutt Romerike Historielag DIS-Øvre Romerike DIS-Nedre Romerike DIS-Asker DIS-Väst Sveriges Släktforskarförbund Arkiv Digital Genline AB 2. etasje: DNA i slekt NSF Ekspertpanel - kilder Avfotograferte slektshistoriske kilder Norsk Slektshistorisk Forening Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) DIS-O/A Søkehjelp DIS-O/A Gravminneregistrering DIS-treff Jesu Kristi Kirke (Familysearch) Brother s Keeper The Master Genealogist MyHeritage Folkeuniversitetet Genit Forlag Emigrantforlaget Vita Veritas Kristian Hunskaar (f. 1979). Underdirektør i Riksarkivets Seksjon for digitalisering og konservering. Master i historie. Aktiv slektsgransker med hovedinteresse for Vestfold før Redaktør i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Torkel R. Bråthen Cand. mag fra Universitetet i Oslo. Førstekonsulent ved Statsarkivet i Oslo siden 2006, men interessert i slektsforskning siden 12-årsalderen. Skrevet bind 6 av Bygdehistorie for Fet. Bosteds- og slektshistorie for Enebakkneset og flere artikler i Norsk slektshistorisk tidsskrift og Romerike historielags årbok. Tor Weidling Født 1957 i Halden, bor i Oslo. 1. arkivar i Seksjon for eldre arkiver og spesialsamlinger, Riksarkivet. Har historie hovedfag Universitetet i Oslo i 1988 med hovedoppgave Adel og sagbruksinteresse i Østfold på 1600-tallet. Har også en del genealogiske arbeider, flere sammen med de andre medlemmene av Adelsprosjektet (Løberg, Bjønnes og Vigerust). Har de siste årene arbeidet med sin egen slekt, og særlig Weidling i Sverige fra ca til tidlig 1900-tall. Anne Bérard-Andersen er markedsansvarlig for digitale medier i Aftenposten AS og leder for Aftenposten Arkiv. De fleste utgaver fra Aftenposten, Aften og A-magasinet fra 1860 til i dag ligger på nett og er en viktig kilde for slektsforskere. 6 DISputten/Messeavis 3/2011

7 DNA og slektsforskning Av Anne Marit Berge med bidrag av Vidar Øverlie Anne Marit Berge er administrator for Norgesprosjektet DNA og har utarbeidet DIS Norges DNA-sider. Hennes aner er hovedsaklig fra nordvestlandet. Vidar Øverlie, slektsforsker med interesse for denne hobbyen i over 45 år. Utenom egen slekt også opptatt av norsk utvandring til New Zealand og DNA og slekt. Har vært aktiv i DIS både lokalt og sentralt i flere år. DNA-testing for slekt og opphav er et nytt redskap til å finne ut mer om slekta der skriftlige kilder melder pass. DNA-testing kan også verifisere - eller avkrefte - granskingen vår. Hva kan man finne ut da? Hovedsaklig er det to former for informasjon man kan få gjennom en test: "de lange linjer" i forhold til antropologi og eldre historie: hvilke folkeslag kommer vi fra, gjennom hvilke folkevandringer kom mine forfedre og -mødre til Norge? Det andre er direkte sammenligning med alle andre som har testet seg, via databasene til testeselskapene, for å få treff med dem man har mest like resultater med. Her kan man bruke anetreet direkte for å se hva man finner ut om hvilke felles aner man har. Noen lurer på om det er farlig, får man vite noe man ikke vil vite? Det fins masse tester for helse osv, men vi anbefaler selskapene som kun fokuserer på genealogi. Er du mann: ta en Y-DNA test - eller om du er kvinne få tatt en slik test av din far eller bror. Finn fram opplysinger om anene i denne rette farslinja bakover, og legg det gjerne inn i en egen GEDCOM. Kanskje har du lyst til å sette opp listen din i Farfars farfar-tråden på Digitalarkvitets brukerforum også. Legg resultatene dine i Ysearch. Der kan du sammenligne og søke på treff med alle som har registrert seg der. Om du er testet gjennom Family Tree DNA eller samarbeidende selskap: bli med i prosjekter for din Y-haplogruppe og undergruppe. Der får du råd om hvilke andre tester som kan være nyttige for nettopp din gruppe. Se på din plassering i gruppens resultatlister (der står man med eldste kjente ane) - spesielt viktig om du ikke har mange treff. Sjekk trefflisten: kontakt de med mest felles. Sammenlign anerekke og ellers det dere vet om geografisk opprinnelse. Kanskje finner du noen i ren direkte farslinje som deg selv? Kanskje får du en indikasjon på linjene bakover, hvor din stamfar kom fra? Og så stammødrene: her kan vi gjøre nesten parallell test. mtdna følger direkte morslinje bakover, og endres så sakte og sjeldent at vi får tusenårspersektiv på hvor disse kom fra. Et lite eksperiment: se på anetreet ditt i fem generasjoner, til dine tippoldeforeldre. Hver tippoldemor representerer en mtdna-linje. Din mormors mormor er den du selv har mtdna fra - om du tester, får du vite noe om hennes gren. For de tre andre tippoldemødrene dine: hvem har etterkommere i ren morslinje i dag - altså datterdatter osv? Er det noen nålevende det går an å teste? Om du er mann eller har en bror eller far å teste, så kommer Y-DNAet fra din farfars farfar. Se deretter på de tre andre tippoldefedrene: hvilke av dem har agnatiske etterkommere i dag? Er det noen linjer som er spesielt interessante å få testet? Er det noe av disse direkte linjene fra dine tippoldeforeldre som kun har én gjenlevende etterkommer? Tips: Test den eldre generasjon før det er for sent! Hva skal jeg med test av min tremenning, da, for å se på min farmors farslinje? Alle linjer i treet vårt er interessante, ikke bare våre egne direkte fars- og morslinjer. Den mest interessante bruken av slike tester for slektsforskere er nemlig treff innen genealogisk tid: når vi kan finne manns- og kvinnelinjer som ender med samme stamfar eller -mor - eller når kombinasjonen av omfattende test, geografisk område og grad av treff viser at vi kanskje har funnet ut mer om vår anelinje utover det vi kunne med skriftlige kilder alene. Er det noen linjer i treet der etterslekten er spesielt stor, eller kunnskap om aner har vært spesielt vanskelige å spore, kan DNA-testing vise seg å gi svar og DISputten/Messeavis 3/2011 7

8 mer kunnskap. I Norgesprosjektet på Family Tree DNA kombineres DNA-resultater og slektsgransking. Farslinjer: Norgesprosjektets nettsider viser en liste der navn, år og sted for eldste kjente ane i direkte farslinje/agnatisk linje er ført opp sammen med Y-haplogruppe og STR-markører. Navn på testerne er ikke tilgjengelig her. Det anbefales å ta en titt på listen og se om man finner navn eller data som kan være interessante i egen slektsgransking. Om andre har testet i samme linje som en selv, kan en test være med på å verifisere linjene. Prosjektadministratorer kan være behjelpelige med å formidle kontakt mellom interesserte. Morslinjer: Norgesprosjektets nettsider har også en liste der navn, år og sted for eldste kjente ane i direkte morslinje er ført opp sammen med mt-haplogruppe og HVR1 og HVR2-markører. Coding Regionverdier for dem som har tatt Full Sequence står ikke her. Det anbefales å ta en titt og se om man finner navn eller steder som er kjent fra eget anetre, og vurdere om det fins linjer som kan verifiseres gjennom test. De direkte morslinjene vi har i Norge stammer fra bare ti kvinner som levde for flere tusen år siden - våre stammødre. Omkring ti prosent av disse er fra en kvinne som må ha kommet til Europa som de aller første mennesker for over år siden. Mange andre nordmenn er etterkommer av stammødre som kom til Europa med jordbrukets utbredelse. En liten test kroner kan fortelle deg hvilken. Så hvorfor burde jeg ta en test? Dersom de fleste nordmenn testet sitt DNA ville vi kunne finne ut svært mye om hvordan befolkningen her i landet er sammensatt. I tillegg kunne vi fått en god oversikt over hvordan slektsinformasjonen 8 DISputten/Messeavis 3/2011

9 vi har fra skriftlige kilder stemmer med vitenskapelige tester. I Finland har DNA-testing vært populært i et tiår allerede, og Finlandprosjektet hos Family Tree DNA har over 2400 medlemmer! Tilsvarende har Norgesprosjektet ennå ikke 450 medlemmer, men tallet øker. En grunn til dette er at mange av dem som testet gjennom Genographic for flere år siden ikke kjenner til Norgesprosjektet og at de kan melde seg inn der. Norgesprosjektet forsøker å være en grundig database over norske linjer. Dette er en gylden mulighet til å sammenligne og etter hvert verifisere deler av slektsforskningen. Besøk vår stand på Riksarkivet lørdag 29. oktober. Der vil du kunne stille enda flere sprøsmål og få svar på akkurat hvordan du kan få utbytte av en DNA-test. Lenker Mye mer stoff på DNA-sidene til DIS: Norgesprosjektet FTDNA: Kompetansegjevande nettstudium Slektsgransking Slektsgranskingsstudiet gir 20 studiepoeng og består av to emne på 10 studiepoeng kvar: Slektsgransking 1 (SLG111) Innføring i dei mest brukte kjelder (kyrkjebøker og folketeljingar) og metodar i fagområdet, lesing av gotisk handskrift og arbeid med originalkjelder, m.a. på Digitalarkivet. Slektsgransking 2 (SLG112) Problemløysing i noko meir vidaregåande slektsgransking med vekt på fagleg forsvarleg dokumentasjon, korleis skrive slektsbøker og behandle slektsrelasjonar i biografisk og lokalhistorisk litteratur. Opptakskrav: generell studiekompetanse eller realkompetanse Studieavgift: kr pr emne (talet på plassar er begrensa) Nærare informasjon: førsteamanuensis Arnfinn Kjelland T: , e-post: ak@hivolda.no Nettside: Søknadsfristar og -skjema: HØGSKULEN I VOLDA Boks Volda T: F: DISputten/Messeavis 3/2011 9

10 Om å skrive bygdebøker Av Jan Erik Horgen Jan Erik Horgen f Mag.art. etnologi. Tidl bl.a. konservator i Akershus fylkeskommune og forsker NIKU. Har utgitt Bygdehistorie for Fet bd 2-5 ( ) og Sørum bygdebok, bosettings- og næringshistorie bd 1-4 ( ), arbeider nå med bd 5. I tillegg flere bøker og artikler. Gjennom mange år i et etter hvert langt yrkesliv har jeg hatt gleden av å forfatte bygdebøker. De store prosjekta har vært viet bygdene Fet og Sørum. I noen mindre prosjekt har jeg vært engasjert av andre bygder. Bøkene for Fet og Sørum heter henholdsvis bosteds- og slektshistorie og bosettings- og næringshistorie og faller begge innafor den sjangeren som før gjerne ble kalt gards- og slektshistorie. Men i begge prosjekta fikk jeg et videre oppdrag enn det som var vanlig i de tradisjonelle bygdebøkene innen denne sjangeren til glede både for forfatteren og forhåpentlig for leserne og brukerne av bøkene. For meg har det vært viktig å se på arbeidet med bygdebøkene som et vidtfamnende prosjekt, der det har vært viktig å involvere bygdefolk og andre med tilknytning til bygdene i prosjektet. Jeg trur dette har lyktes. I alle fall har jeg hatt utrulig stor glede og nytte av å samarbeide med flere hundre fetsokninger og sørumsokninger og folk med røtter i disse bygdene i arbeidet med å utforme bygdebøkene. Noen har blitt faste medhjelpere over mange år, noen har hjulpet til med ett bind, og noen har bidratt med én opplysning eller ett foto, akkurat det jeg trengte for å få på plass den ene linja i boka. Det hyggeligste er at bygdebokforfatteren er møtt med utrulig velvilje og hjelpsomhet over alt i alle år. Og det er også svært trivelig at det har dannet seg små og ivrige miljøer rundt arbeidet. De har skiftet form og arbeidsmåte fra sted til sted, fra bind til bind. Men det har alltid vært et rikt miljø rundt bygdebokprosjektet. Jeg er sikker på at dette har vært en vesentlig faktor for et godt resultat. Det hadde vært umulig å få med så mye om den nyere tidas historie uten de utallige bidraga fra alle hjelperne. Det hadde også vært umulig å få gjennomført så store bokprosjekt i rimelig tid uten en fabelaktig innsats fra frivillige i å skrive av kildemateriale og organisere dette til en database. Bygdebokarbeidet i Fet og Sørum har virkelig blitt store prosjekt med mange, mange involverte! Målsettinga med å skrive bygdebøker er sjølsagt å formidle historia til bygdene for å gi bygdefolk og andre med tilknytning til bygdene bedre innsikt om sitt eget område og bidra til å styrke sin identitet som bygdefolk. I Sørum er mitt oppdrag konkretisert til bosettingsog næringshistorie. Bygdebøkene der inneholder dermed en del historiestoff som en ellers gjerne finner i den andre sjangeren bygdebøker, kalt allmenn bygdehistorie eller lignende. Dette gir muligheten til å lage kapitler med mer tekst enn en finner i eldre gards- og slektshistorier. Det er likevel ingen tvil om at den stoffmengden som tar mest tid å utforme og som tar mest plass i bøkene, er den som gir opplysning om beboerne på bostedene. Det er utenkelig å skrive ei bosettingseller bostedshistorie uten å ta med historia til dem som har bodd der. Målsettinga for bygdebøkene i Fet og Sørum har vært å få med alle som har bodd på de omtalte bostedene i de hundreåra som dekkes av allment tilgjengelige kilder. I noen bygdebøker er det valgt å ta med bare de mest nødtørftigste 10 DISputten/Messeavis 3/2011

11 opplysningene. Men i de fleste nyere bygdebøker er det forsøkt å ta med slektsopplysninger så langt en kan nå uten å drive avansert slektsforsking. Men det er viktig å huske at bygdebøkenes beboerhistorier ikke primært er slektshistorie, men nettopp beboerhistorie som en vesentlig del av bostedets historie. I arbeidet med bygdebøker er det likevel helt klart for oss som utarbeider dem, at slektsforskere er en av de viktigste målgruppene for oppdraget vårt. De aller fleste slektsforskere er innom bygdebøker i sitt arbeid med å finne aner eller slektninger. Jeg ser det derfor som særs viktig å lage så gode beboeroversikter som mulig innafor de rammene vi er gitt. Sjølsagt er bygdebøker annenhands kilder, og sjølsagt går de gode slektsforskerne videre til primærkildene. Men oversiktene i bygdebøkene kan gi god inngang til videre forsking. Målsettinga mi har vært å få med hele familier der dette er mulig, altså alle barn, og å følge barna så langt jeg kommer med kilder fra Fet og Sørum eller nabobygdene. På Romerike fins mange gode bygdebøker. Jeg har i arbeidet med Sørum bygdebøker fått tilgang til en privat database basert på bygdebøker fra mange bygder, til stor hjelp for å finne folk som har kommet til Sørum eller flyttet ut sjølsagt etter å ha kontrollert opplysningen i databasen. Det er utvilsomt en fordel å kunne dra nytte av tidligere bygdebokforfatteres arbeid! Ved hjelp av de vanlige kildene og nabobygdenes bygdebøker prøver jeg å følge folk så langt som mulig. Med utgangspunkt i et foreldrepar følges alle barna til siste kjente innførsel i de kildene jeg har tilgang til til tidlig død, konfirmasjon, giftermål eller utflytting. Slik skal slektsforskere få et visst grunnlag for å komme videre. Jeg tar med årstall, ikke datoer. Forfatterkollegaer som har tatt med datoer, får gjerne mange feilmeldinger. Om en bestreber seg aldri så mye på å unngå feil, blir det feil i den enorme mengden årstall i slike bøker. Tar en med datoer, blir det enda større risiko for feilskriving. Dessuten er datoer i de eldre kildene en nokså flytende størrelse. Men ut fra årstall i bygdebøkene kan slektsforskere som vil ha med datoer, lettere finne disse i kildene. Folk flyttet minst like mye før som nå. De bofaste odelsbøndene utgjorde bare et mindretall i de romerikske bygdene. På hvilket bosted skal en så omtale familiene? Jeg har prøvd å finne ut hvor de har bodd lengst, eller i alle fall på hvilket bosted de er nevnt oftest i de vanlige kildene. Men hva når DISputten/Messeavis 3/

12 en familie får ti barn på ti forskjellige bosteder? Jeg har valgt en henvisningsmodell, der jeg nevner foreldra på alle, eller nesten alle bostedene de er nevnt i kildene, og med henvisning til det bostedet der hele familien er omtalt. Denne modellen er nok bedre gjennomført i Sørum enn i Fet. Men jeg ser at den ikke er konsekvent gjennomført, sjøl om jeg tilstreber konsekvens i bøkene. Å føre opp fulle familieopplysninger under opptil ti bosteder ville bli for plasskrevende og uoversiktlig. Men denne henvisningsmodellen skulle også være til hjelp for slektsforskere. Den må brukes sammen med relativt fyldige innholdsfortegnelser og registre. Slike er en forutsetning for å finne fram i bøkene, i sær om en ikke er lokalkjent i bygdene. For å få full nytte av ei bygdebok, bør en først gjøre seg kjent med innholdsfortegnelsene og registra, og gjerne se gjennom innledningskapitlet, som kan gi gode tips om åssen en kan få best nytte av boka. I innledningen til de bøkene jeg har skrevet, redegjør jeg også for normering av navneformer, for språkføring, for kilder, og om illustrasjoner. Sjøl erfarne slektsforskere vil utvilsomt ha utbytte av å se på innledningen eller forordet i de bygdebøkene de skal bruke. Lesere av dette innlegget er utvilsomt godt kjent med alle vanlige kilder til slektsforsking, som også er kilder til bygdebøkene. Men la oss ramse dem opp: kirkebøker, folketellinger, manntall, skattelister, panteregistre og pantebøker, skifteprotokoller, tingbøker, manntallsruller, og trykte kilder fra middelalder og eldre nytid. I tillegg nyttes sjølsagt ei lang rekke kilder av ulike slag, samt nyere databaser, der for eksempel kirkegardsbasen til DIS-Norge er et utmerket hjelpemiddel. Med alle kilder og baser på internett er både bygdebokarbeid og slektsforsking kommet inn i en ny æra. Det er en utrulig lettelse å kunne slå opp på nettet for å få hjelp der og da! Noen har spurt om det har noen hensikt å skrive bygdebøker nå når det meste blir tilgjengelig på nettet. En forfatters svar er sjølsagt ja. Vi trur på ei framtid for boka, ei bok en kan bla i og finne mye informasjon samlet mellom to permer. Men på lengre sikt kan en også tenke seg en nettutgave av bygdebøkene, og det vil sjølsagt være mulig å gjøre databasen bygd opp for bygdebøkene tilgjengelig for nettet. Men enn så lenge er sjølve boka det viktigste målet for en bygdebokforfatter. For en forfatter er det også en glede å se at bøkene blir vakre. Takket Alle foto i denne artikkelen: Laila N. Christiansen være utrulig godt samarbeid med fotograf og bokdesigner blir bøkene ikke bare et forfatterverk, men et bokverk som kan nytes også på grunn av lekre bilder og godt oppsett. Foto, både gamle og nye, er i seg sjøl viktige kilder. Og om 50 eller 100 år vil bygdebøkene, som da sikkert vil synes virkelig gammalmodige, være en god kilde til kunnskap til tiåra rundt år 2000, ikke minst takket være alle de fotoene som nå er nye. Arbeidet med store bygdebokprosjekt har gitt meg som forfatter og prosjektkoordinator store gleder og mye trivsel. Håpet mitt er at de ferdige produkta, bygdebøkene, også kan gi mange lesere gleder og trivsel. 12 DISputten/Messeavis 3/2011

13 Folketelling 1875 Av Torill Johnsen Folketellinger er viktige kilder og i vår digitaliserte verden skal de fleste kildene være tilgjengelige fra datamaskinen min akkurat når jeg vil. Og det er suverent å søke i de kildene som er tilrettelagt for det. For det første er det en brøkdel av kildene som er tilgjengelige på nettet. De aller fleste befinner seg godt tatt vare på i et arkiv gjerne nede i et fjell. Noen kilder opplever også en ganske utrygg tilværelse i private eller andre omgivelser. Kilder som kan ha mer allmenn verdi bør en forsøke levere inn til oppbevaring hos dem som kan ta ansvar for dette. derfor hele tiden en fullregistrering også av denne tellingen. Har du lyst til å delta? Da kan du på lenken ovenfor finne informa Du kan lese mer om arbeidet her: sjon for hvordan du starter opp. Har du flere spørsmål kan du skrive til 1875@disnorge.no Bildet under viser forsiden til et folketellings-skjema for 1875 Her ser vi for gården Sundvolden i Hole prestegjeld i Buskerud. Men vi vil ha mer på nett. Og vi vil søke og finne på den kjappe måten. Vi ønsker oss flere søkbare kirkebøker og det håper jeg virkelig at vi får til snart. Det som er et av våre prosjekter på dette området nå, det er fullregistrering av folketellingen Fra før har vi 1801, 1865, 1900 og 1910 folketellingene for hele landet. Mens 1875 har inneholdt de store byene og et såkalt 5 % utsnitt av den øvrige befolkning. Det er det som er nødvendig for å lage statistikker. Men dersom min ane ikke var så heldig å være blant de 5 % da er jeg som slektsforsker ikke hjulpet av det som er digitalt tilgjengelig. DIS-Norge har i snart to år arbeidet med digitalisering av 1875-tellingen. Vi har kommet oss gjennom Østfold, Akershus/Oslo, Hedmark og er nå i Oppland. Vi nærmer oss DISputten/Messeavis 3/

14 Kildekritikk for slektsforskere Tone Moseid har vært aktiv i DIS-Norge og DIS-Oslo/ Akershus i mange år, og er kjent for mange som tidligere redaktør av både DISputten og Slekt og Data. Hun har faglig bakgrunn som bibliotekar, og har studert både historie grunnfag og lokalhistorie. I dag underviser hun i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: ABM-utvikling Men jeg vil våge påstanden om at vi ikke alltid er like gode til å passe på at det er de riktige puslespillbrikkene vi finner fram til og bruker. I virkeligheten roter vi rundt i en stor haug med slike brikker, som hører til en uendelig mengde bilder. Vi tror vi ser et mønster, og det er lett å plukke de brikkene vi synes ser ut til å passe men kanskje hører de til et annet bilde? Av Tone Moseid Å drive med slektsforskning, slektsgranskning eller personalhistorie er å konstruere historien, vi skaper fortida på nytt gjennom å samle inn kunnskap. Det er som å sette sammen et puslespill av brikker, der brikkene ikke ligger i en eske, men må letes fram en og en. For hver ny brikke blir bildet tydeligere for oss, og forteller oss en historie om aner, etterkommere og medmennesker, fra tidenes eller kildenes morgen og helt fram til i dag. noen grunnleggende kunnskaper om bruk av kilder. Hva er kilder? Enkelt sagt, er kilder levninger fra fortida. Noe er naturskapt, som pollen i en myr, som kan fortelle oss om klimasvingninger i tidligere tider. Arkeologene har nytte av slike spor fra fortida, mens det kan være vanskelig å dra nytte av slike funn innen slektsforskning. Andre levninger er menneskeskapt, og kanskje derfor mer interessante for oss slektsforskerne. Av de menneskeskapte kildene går det et hovedskille mellom språklige og ikke-språklige kilder: noe om forfedre og aner. En velbrukt pipe, et hjemmevevd pledd, farfars kubbestol, eller en barnesko kan alle inneholde en slags taus informasjon. Språklige kilder: muntlige, slik vi finner det i folkeminne og tradisjon En slektsforskers største sorg er som regel at han aldri fikk snakket med de gamle i slekta, før de var borte, for de kunne ha fortalt så mye som ikke finnes i andre kilder. skriftlige, og her skiller vi mellom trykt og ikke trykt materiale. Det er forskjell på en bygdebok og et brev, men begge er viktige skriftlige kilder. Kilder er et begrep vi bruker ofte, og kildekritikk et ord vi tror vi vet hva betyr. Men når vi slår om oss med ord som primærkilder og kildehenvisninger, avslører vi ofte at vi ikke helt vet hva disse begrepene innebærer. Skal vi framstå som seriøse slektsforskere, selv om det er hobby aldri så mye, må vi skaffe oss Ikke-språklige kilder: ikonografiske kilder Dette kan være bilder som helleristninger, foto, tegninger og heraldikk. De fleste slektsforskere har fotografier av slektninger, og noen også et og annet våpenskjold. gjenstander, også bygninger Også gjenstander kan fortelle oss Midt i mellom her har vi andre kilder, som lydopptak, som ikke så lett kan plasseres som enten språklig eller ikke-språklig. Mange av disse kildene finner vi også i kombinasjon, bare tenk på aviser, med både tekst og bilder, vi har multimediapresentasjoner og vi har internett! 14 DISputten/Messeavis 3/2011

15 Kart er også en viktig kilde. Her er et utsnitt av et av amtskartene som ligger på DIS-Norges nettside. Dette er et resultat av samarbeidet mellom Norges Kartverk og DIS-Norge. Søk på «amtskart» på DIS-Norges hovedside så får du de opp. Hva sier kilden oss egentlig? Når det i kirkebøkene står uekte om barn født utenfor ekteskap, betydde det ikke at de ikke var ekte, dette var en forkortelse for u=utenfor og ekte=ekteskap. Vi må kjenne til forkortelser, måleenheter og betegnelser brukt i kilden. Og så må vi vite hva kilden kan brukes til. Er kilden troverdig? Alt som er trykt, har vi en tendens til å ha tillit til. Men vi tror likevel ikke på alt som står i avisene? Og historier som blir fortalt om slekta kan være blanding av fakta og oppspinn, gode historier ment å underholde eller pynte litt på fasaden. Kjenn dine kilder! Levninger eller rester fra fortida blir kilder for oss når vi tar dem i bruk for å få svar på spørsmål. Vi må velge ut hvilke vi vil bruke da er det viktig å stille spørsmål ved om det er de riktige kildene vi bruker. Vi må vite hvilke kilder som er tilgjengelige, og som er representative. Det er ikke vanskelig å se at folketellingene er både tilgjengelige og representative når det gjelder personopplysninger som navn, fødselsår og bosted. Disse kildene har en troverdig produsent, og de presenterer aktuelle opplysninger fra selve tellingstidspunktet. Men de nyere folketellingene er ikke tilgjengelige, og blir det sann- synligvis heller aldri. For nyere tid må vi derfor oppsøke andre kilder. Vi må kjenne kildene, vite hva de er hvilket opphav og hvilket formål de hadde da de ble skapt. Vi vet hva kirkebøkene står for, de hadde blant annet som formål å fungere som folkeregister. Andre kilder er kanskje ikke så lette å forholde seg til, og det vil kreve at vi setter oss inn i de forholdene som rådde da de oppsto. Ulike skattemanntall er eksempler på det. Vi må vite hvilke kriterier som skulle til for å bli registrert, slik at vi også vet hvilke sosiale klasser som ble utelatt. Primærkilder og sekundærkilder Det er viktig å skille mellom en førstehånds og en annenhånds kilde. En førstehåndskilde er for eksempel en øyenvitneskildring til noe som har hendt. Annenhånds blir den når den blir formidlet gjennom andre som ikke selv var til stede. *Kjeldstadli definerer primærkilde som den kilden som ligger nærmest i tid og rom til det som skjedde, blant de kildene vi har til rådighet. (Kjeldstadli 1999, s 178) Har vi førstehåndskilden tilgjengelig, er det primærkilden. Har vi ikke førstehåndskilden tilgjengelig, er det andrehåndskilden som blir primærkilde. Snorres kongesagaer er en omdiskutert kilde til norsk historie. Når vi vet at Snorre nedtegnet store deler av dette verket lenge etter at Vi må vite hvordan vi bruker hendelsene fant sted, blir det lettere kildene. Det krever kunnskap Foto: Lars om Rogstad å forstå at denne kilden vanskelig hvordan de kan tolkes. kan regnes som en primærkilde! *Se litteraturliste på slutten av artikkelen DISputten/Messeavis 3/

16 Sekundærkilder er kilder som gjengir opplysninger fra en eller flere primærkilder og tolker denne/disse. Det meste av det vi produserer av stoff selv som slektsforskere, må nok regnes som sekundærkilder, med mindre vi forteller om egne opplevelser, da er vi faktisk en primærkilde selv. Vurdering av kildematerialet Vi må vurdere kildens indre konsistens. Er det store sprik og meningsløsheter i kilden, sår dette tvil om påliteligheten. Står familienavnet på personer tilhørende samme familie skrevet på flere forskjellige måter i samme kirkebok, kan det bety at innholdet i kirkeboka generelt må tas med en viss klype salt. Kjenner vi hvem som står bak kilden, kan det også av og til gi oss en indikasjon på om kilden er pålitelig. Det er viktig å sjekke kildene opp mot andre kilder først når samme opplysning er verifisert (bekreftet som riktig) gjennom flere ulike kilder, kan vi føle oss mer trygg på at vi sitter med en korrekt opplysning. Vi bør også vurdere om kilden vi bruker samsvarer med den større sammenhengen og annen kunnskap vi sitter med. Kildekritikk i slektsprogram Når vi registrerer opplysninger om personer i slektsprogrammet vi bruker, går jeg ut fra at alle også registrerer kilden til hver enkelt opplysning. Dette er nødvendig av flere grunner: Dokumentasjon og etterprøving Vi må kunne opplyse om hvilke kilder vi har brukt for å komme fram til de opplysningene vi sitter med, og dokumentasjonen må være Bildet over viser et gravminne fra Vestre Gravlund i Oslo. Foto: Laila N. Christiansen Eksempel på kilderegister i et slektsprogam, dette er fra Legacy. Alle hovedkilder er her listet opp og kan redigeres. Man kan også tildele kildene kvalitetsgrad. I tillegg finner vi også både skjønnlitterære elementer og et ønske om å fortelle historien sett fra seierherrenes side. Et annet eksempel er folketellingene her er selve folketellingen primærkilden, det vil si den originale papirutgaven av tellingen. Vi kan kanskje forsvare å kalle mikrofilmutgaven av folketellingene primærkilde, selv om det er fare for en viss forringelse på grunn av feilfotografering eller dårlig bildekvalitet. Men en avskrift av folketellingen må uansett regnes som en sekundærkilde, for her ligger det mange muligheter for feil. Hvis primærkilden brenner, slik vi har opplevd med noen av kirkebøkene, vil faktisk en avskrift få status som primærkilde. 16 DISputten/Messeavis 3/2011

17 Bildet over viser et utsnitt fra en kirkebok fra Ås etterprøvbar, det vil si at det skal være mulig å gå til samme kilde og sjekke opplysningen. Dette krever at vi ikke bare noterer oss hvilken kirkebok eller bygdebok vi har skrevet av, men også årstall, sidetall og annet som gjør det lett å finne det igjen. Noen ganger er det kilder vi sitter med selv en epost eller et lydopptak, et fotografi. Da er det viktig at vi oppbevarer dette trygt. Vi må også kunne opplyse hvor kilden befinner seg, både når det gjelder kilder i privat eie og ellers kilder som er unike. Verifisering og oppdatering I begynnelsen har vi kanskje bare én kilde for en opplysning, da er det viktig å notere den ned, slik at vi kan sjekke mot andre kilder. Klarer vi å verifisere en opplysning i flere kilder, høyner det kvaliteten på resultatet. En slektsdatabase er dynamisk, eller for å si det på godt norsk: den blir aldri ferdig! Troverdighet Dette går like mye på vår egen troverdighet som på troverdigheten på det materialet vi samler. En vakker dag ønsker vi å dele våre data med andre. Vi legger kanskje slektstreet vårt ut på Internett, sender inn basen til DIStreff, eller vi gir ut en slektsbok. Særlig i det siste tilfellet er det viktig å oppgi kildene. Dette kan gjøres enten ved å kople kildene opp til hver enkelt person, til hver enkelt hendelse, eller i sin enkleste form: oppgi alle kilder i et samlet kilderegister. Dette må vurderes fra gang til gang, ut fra hva som er hensiktsmessig. Et godt slektsprogram vil ikke bare gi oss anledning til å registrere kilden i et eget kilderegister, kople kildereferanser til personer og hendelser, men bør også gjøre det mulig å angi en kildes troverdighet. En skala på 0-3 vil gi muligheten til å angi en kilde som lite troverdig (0). Ved en rapport eller utskrift bør vi så kunne sile ut de opplysningene eller koplingene som er usikre, slik at de ikke blir publisert eller formidlet til andre, i hvert fall ikke før vi har fått verifisert opplysningene gjennom andre kildeoppslag. Kildehenvisning Enhver påstand skal kildebelegges, hvis det ikke er noe som regnes som allment kjent og ukontroversielt. Rene faktaopplysninger, som høyden på Galdhøpiggen, trenger ingen kildehenvisning, men hver eneste faktaopplysning knyttet til en person eller slekt, krever faktisk en kildehenvisning. Opplysningen skal være etterprøvbar. Uten en kildehenvisning framstår opplysningen som en udokumentert påstand. Det sies at en løgn ikke blir noe bedre om den gjentas ofte, men det hender den blir holdt for å være sannhet etter en tid. Men må vi som slektsforskere holde oss til en akademisk skrivestil når vi vil formidle alle de gode historiene vi har funnet? Det kommer an på hvilken genre vi skriver i. En god regel er å ta hensyn til leseren, og å sørge for en god flyt i språket. Passer det bedre å legge kildene i et eget register bak i en slektsbok, er det også en måte å ta hensyn til kildehenvisninger. Det viktigste er at alt kan dokumenteres og etterprøves, hvis det blir spørsmål om det. Litteratur: Kjeldstadli, Knut (1999) Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. 2. utg. Oslo, Universitetsforlaget (Tilgjengelig i digitalt format i bokhylla.no) DISputten/Messeavis 3/

18 Ullensaker DEL 1 - Husmannsplasser, småbruk og folka som bodde der Av Ivar Sannerud For mange år siden, ja lenge før jeg begynte med slektsforskning bladde jeg i min fars gamle bygdebøker for Ullensaker. Han har drevet med slektsforskning siden Mesteparten av slekten er fra Stange og andre kommuner i Hedmark, men farfar kom fra Ullensaker. Av utdannelse er han bygningsingeniør og har siden 1998 vært bygningssjef i Ullensaker kommune. Han drev også i tidlgiere tider med lokalpolitikk, bla. som kommunestyremedlem i Ullensaker og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Ved siden av slektsforskningen har han en stor interesse for fugler. Jeg var nysgjerrig på hva som stod om småbruket Sannerud hvor min far voks opp og eiendommen vår var skilt ut i fra. Bruket ble i sin tid skilt ut i fra garden Julset. I ett bitte lite avsnitt på 5 linjer med liten skrift helt til slutt under Julset stod de fradelte småbruka så vidt nevnt. Jeg fant det svært skuffende og urettferdig. De to bygdebøkene er bind II fra 1949 og bind III fra 1950 og er ren gardshistorie og fullstendig fri for husmannsplasser og andre ikke selveiende bruk. Noen få av småbruka er omtalt i disse bøkene. Ikke uvanlig på den tida at kun gardshistorien ble omtalt. Går vi frem til 1960-tallet og fremover så er det annerledes for de kommunene som da startet arbeidet med sine bygdebøker. Jeg begynte med slektsforskning så vidt i 1999, og kjøpte mitt første slektsprogram i Den gang trodde jeg at min fars slekt kom fra garder i Ullensaker. Derfor begynte jeg å legge inn fra bygdebøkene og etter hvert kompletterte med andre kilder som kirkebøker, folketellinger med mer. Jeg ble fort klar over at det var feil. Men jeg fortsatte å legge inn alle gardsslektene i min database lenket sammen så godt jeg kunne. Det medførte selvsagt at jeg også fikk med meg en og annen husmannsslekt da det er tilskudd fra gardene til husmannsvesenet og en og annen heldig husmansønn/ datter som gifter seg andre vegen til en gard. Dette har med årene bare ballet på seg. Jeg fant ut etter hvert at jeg hadde veldig mange husmannsfamilier, småbrukere og andre ikke gardbrukere i min database. Totalt er det nå omkring personer i basen hvorav den største delen er fra Ullensaker. Jeg har i mange år hatt lyst til å bidra til å belyse husmannsslektene, småbrukerne og de plassene der de bodde. Dette har bare forsterket seg etter at jeg begynte med slektsforskning. Jeg et at flere enn meg har savnet slik omtale i bygdebøkene for Ullensaker. Starten på registreringen og valgene. I påsken i 2010 begynte jeg forarbeidene. Jeg bestemte meg for å gå i gang med å registrere alle mindre boplasser i kommunen som ikke er omtalt i gardshistorien i bygdebøkene og personene som bodde der. Det hører vel med til historien at jeg i hele mitt voksne liv har arbeidet ved teknisk sektor i Ullensaker kommune på byggesaksavdelingen, siden 1998 som bygningssjef. Her har jeg blitt bra kjent i bygda, kjent med matriklene, kart av ulike slag og ikke minst verneverdig bebyggelse i kommunen. Ikke minst bebyggelse som ble registrert og 18 DISputten/Messeavis 3/2011

19 Dette kartet er hentet fra Statens kartverk Norgeskart er Kartverkets åpne og gratis kartløsning. klassifisert i verneklasser under Gardermoen utbyggingen i 1990 åra. Vår første kulturminnevernplan ble vedtatt i 1999 og brukes i saksbehandlingen av blant annet bla byggesaker. Den gir også verdifull informasjon om en del av de gamle boplassene hvor det fortsatt er igjen noe bebyggelse eller tufter. Jeg valgte å ta utgangspunkt i folketellinga for Den er tatt opp i en periode hvor husmannsvesenet i Ullensaker fortsatt var veldig høyt. Man regner med at husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt i Ullensaker omkring Dessuten er plassene i 1865-tellinga navngitte, personene identifisert med alder, yrke og familierelasjoner. For Ullensaker er også de fleste plassene identifisert i forhold til matrikkelen og gardene de tilhørte. Jeg valgte å ta utgangspunkt i dagens matrikkel og de hovedgardene vi har der på hvert gardsnummer. Jeg opprettet så et worddokument for hvert gardsnummer og la inn kopi av hver plass fra digitalarkivet.no for folketellinga for 1865, 1875 og Senere er dette komplettert med 1910-tellinga da den kom 1. desember tellinga brukes ikke direkte, men i enkelte av familienes anerekker som en opplysning om hvor de levde på det tidspunktet. Jeg kommer ikke til å gå noe vesentlig lenger ned enn på slutten av tallet da opplysningene i kirkebøkene på den tida er svært mangelfulle mht. hvor personene var født eller bodde og således vanskelig å identifisere med sikkerhet. Jeg har derfor valgt å holde meg til den nære fortid, dvs tallet og for noen familier som sagt slutten av 1700-tallet. Formålet med dette arbeidet er å kunne gi ut en bok (eller to) om husmannsplassene, småbrukene og andre mindre boplasser på tallet, hvor plassene lå, gjerne kartfestet, når de var bebodd, opplysninger om bygningene så langt det er mulig og personene som bodde der og deres familieforhold. Dvs. personenes nære slektshistorie. Mange av disse personene flyttet på seg veldig ofte. Derfor har jeg valgt å omtale dem under den plassen de var ved nærmeste folketelling eller hvor det føles riktig i forhold til hvor lenge de var på den enkelte plass. Jeg følger personene et par ledd bakover og et par ledd fremover. Jeg tar med de som flyttet ut enten det var Kristiania eller Amerika eller andre plasser. Omtalen av plassene gjøres direkte på word-dokumentet, personene legges inn i slektsprogrammet, som for øvrig er DISgen. For de fleste DISputten/Messeavis 3/

20 familiene er det flere slektsledd enn hva som vil komme med i boka. Ingen nålevende mennesker vil bli omtalt, jeg vil holde meg godt innenfor lovens grenser for offentliggjøring av personopplysninger og lignende. Innhenting av opplyninger om plassene. Som sagt har jeg hentet plassnavnene fra folketellingene for 1865, 1875, 1900 og Kirkebøkene er som de fleste har oppdaget nesten helt fri for lokale navn på disse boplassene. De er navngitt som.eie med navnet på garden i første stavelse. Det sier oss hvem hovedgard personene bodde på men ikke konkret hvilken plass. Som nevnt innledningsvis har vi i Ullensaker en kulturminnevernplan som tar for seg blant annet alle verneverdige bygninger og klassifiserer dem i verneklasser. For noen av husmannsplassene er det registrert en del opplysninger i kulturminnevernplan i tilegg til SEFRAK*-registeret som finnes under matrikkelen. benyttes i dette arbeidet. Men den kanskje viktigste informasjonen er den som kan innhentes fra lokale ressurspersoner fra sine nærmiljøer. Dette er gjerne de eldste blant oss. Jeg har derfor kjøpt en hendig liten diktafon som ikke er større enn forrige generasjons mobiltelefoner, dvs. de vi kan putte rett i brøstlommen. Den har god opptaksevne og stor lagringskapasitet. Lydfilene kan også enkelt overføres til PC. Jeg skulle ønske denne teknologien hadde fantes på den tid da mine foreldre levde Imidlertid tar jeg med meg denne diktafonen på mine besøk til lokale ressurspersoner som det er grunn til å tro vet en del om plassene i sitt nærmiljø. Jeg får verdifull hjelp av Ullensaker Historielag til å finne frem til slike personer. Denne diktafonen er til veldig stor hjelp da jeg ofte finner opplysninger på opptakene etterpå som jeg ikke har klart å absorbere under samtalen. Noen ganger får jeg også opplysninger om plasser som ikke er omtalt som bebodde under de folketellingene jeg har som utgangspunkt for arbeidet. Jeg får også en del historier rundt personene som levde på disse plassene. I noen tilfeller også tilgang til bilder. Dette arbeidet er nok et par generasjoner for sent for å få et optimalt resultat, men mange verdifulle opplysninger innhentes allikevel da historiene gjerne er overlevert fra tidligere generasjoner. Vi er også så heldige på enkelte områder at noen tidligere ressurspersoner fra tidligere generasjoner har nedskrevet sine kunnskaper om plassene og personene. Disse vil selvsagt få en bred omtale i den grad de tillates brukt av familiene. Jeg har også fått tilgang, av en etterkommer, til ett stort skriftlig materiale fra en person, nemlig Hans Fjellet - født i 1839 i Ullensaker. Han vokste opp på plassen Fjellet under Ramby. Slikt materiale er gull verdt for bygdehistorien og vil måtte få en stor Ullensaker kommune har også klart å skaffe en del gamle kart digitalt fra Statens kartverk. Disse gir en verdifull informasjon som Under ser du et utklipp fra et søk i FamilySearch. Her ser du en søskenflokk fra Holumsengen. Den jeg har ringa rundt, Inga Dorthea, ble gift med sønnen til Anne og Arne i Hansstua (som blir omtalt i neste del av artikkelen). Dåpen hennes finner du i kirkebok for Ullensaker, Ministerialbok nr. I 16 ( ), Fødte og døpte 1872, side 153 nr DISputten/Messeavis 3/2011