Toni Morrison Hjem. Oversatt av Bodil Engen

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Toni Morrison Hjem. Oversatt av Bodil Engen"

Maria Dale
8 år siden
Visninger:

2 Toni Morrison Hjem Oversatt av Bodil Engen

3 OM FORFATTEREN: Toni Morrison (født i Ohio i 1931) er en av USAs mest betydelige forfattere. Hun debuterte i 1970 med romanen De blåeste øyne. Både den og oppfølgeren Sula ble godt mottatt. Gjennombruddet kom med Sangen om Salomon, som ble valgt til «Årets roman» av amerikanske kritikere i Romanen Elskede ble tildelt USAs fremste litterære utmerkelse, Pulitzer-prisen, i I 1993 ble Toni Morrison tildelt Nobelprisen i litteratur. «Morrisons skrivekunst er så virtuos at hun med et lite pennestrøk får skikkelsene til å vokse frem fra siden.» Sunday Telegraph «Som alltid med Morrisons skrivekunst er det vakkert og sparsomt, og lever i minnet lenge etter at den siste siden er vendt.» Sunday Express.

Romanen Elskede ble tildelt USAs fremste litterære utmerkelse, Pulitzer-prisen, i 1988. I 1993 ble Toni Morrison tildelt Nobelprisen i litteratur.

4 Timothy Greenfield-Sanders

5 OM BOKEN: Lotus, Georgia, på førtitallet: To barn fra det afroamerikanske fattigstrøket er et sted der de ikke burde være. De ligger i en eng, fascinert av maktkampen mellom to hingster. På veien hjem blir de vitne til at liket av en svart mann dumpes og begraves av hvite menn. De er lamslåtte av skrekk, men minnet fortrenges, bare erindringen om hestene blir tilbake. Flere år senere, på femtitallet, vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem. Med denne romanen bekrefter nobelprisvinneren Toni Morrison nok en gang at hun hører til toppskiktet av amerikanske forfattere. Hennes romaner om den svarte befolkningens historie i USA er sterke og tankevekkende. Språket er utsøkt og innlevelsen i personene hun skildrer er dyp.

Flere år senere, på femtitallet, vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Home Copyright 2012 by Toni Morrison Norsk utgave 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.

7 Slade

8 Hvis hus er dette? Hvis natt holder lyset ute her inne? Si meg, hvem eier huset? Det er ikke mitt. Jeg drømte et annet, skjønnere, lysere med utsikt til sjøer krysset i malte båter, til sletter vide som favner åpne mot meg. Dette huset er fremmed. Dets skygger lyver. Så si meg, hvorfor passer låsen til nøkkelen min?

Jeg drømte et annet, skjønnere, lysere med utsikt til sjøer krysset i malte

9 EN De sto som menn. Vi så dem. Som menn sto de. Vi skulle ikke vært i nærheten av det stedet. Som de fleste engene utenfor Lotus, Georgia, var denne rikelig forsynt med nifse varselskilt. Truslene hang på nettinggjerdets trestolper for hver femtiende fot eller så. Men da vi oppdaget et krypehull som et dyr hadde gravd en coyote kanskje, eller en løshund kunne vi ikke stå imot. Vi var bare unger. Gresset nådde henne til skuldrene og meg til livet, så vi krabbet gjennom det på alle fire mens vi holdt utkikk etter slanger. Belønningen var verdt skaden grønsken og skyene med knott gjorde på øynene våre, for der like foran oss, omtrent femti meter lenger fremme, sto de som menn. De løftede hovene slo og smalt, manen bølget bakover fra ville hvite øyne. De bet hverandre som hunder, men når de reiste seg, løftet seg opp på bakbeina, med forbeina rundt ryggkammen på den andre, holdt vi pusten i undring. Den ene var rustrød, den andre beksvart, begge solblanke av svette. Vrinskene var mindre skremmende enn stillheten etter et spark med bakbeina mot motstanderens løftede leppe. Like ved gikk føll og hopper uanfektet, nappet gress eller så bort. Så var det over. Den rustrøde senket hodet og skrapte i bakken, mens vinneren travet av sted i en bue og drev hoppene foran seg. Mens vi albuet oss tilbake gjennom gresset på leting etter det utgravde stedet og styrte unna raden med

Vi var bare unger. Gresset nådde henne til skuldrene og meg til livet, så vi krabbet gjennom det på alle fire mens vi holdt utkikk etter slanger.

10 parkerte pickuper bortenfor, rotet vi oss bort. Det tok en evighet å finne tilbake til gjerdet, men ingen av oss fikk panikk før vi hørte stemmer, hektiske, men lave. Da grep jeg henne i armen og la en finger mot leppene. Uten å løfte hodet, bare kikke gjennom gresset, så vi dem lempe en kropp fra en trillebår og kaste den ned i et hull som allerede var ferdig gravd. Den ene foten stakk opp over kanten og dirret, som om den kunne komme opp igjen, som om den med litt anstrengelse kunne bryte gjennom mulden som ble spadd nedi. Vi kunne ikke se ansiktene på mennene som gravde, bare buksene deres, men vi så kanten på en spade skyve den rykkende foten ned til resten. Da hun så hvordan den svarte foten med den kremaktig lyserøde og skittstripete sålen ble stampet ned i graven igjen, begynte hun å skjelve over hele kroppen. Jeg holdt hardt rundt skuldrene hennes og prøvde å trekke skjelvingen inn i min egen kropp, for som en fire år eldre bror mente jeg å kunne takle den. Mennene var for lengst dratt og månen var blitt en rund melon innen vi følte oss trygge nok til å lee et eneste gresstrå og åle oss videre for å lete etter det utgravde stedet under gjerdet. Da vi kom hjem, regnet vi med å få juling eller i hvert fall kjeft for å ha vært ute så lenge, men de voksne la ikke merke til oss. De var opptatt av en eller annen hendelse. Hva du enn måtte tro og hva du enn skriver ned, siden du vil fortelle historien min, skal du vite dette: Jeg glemte virkelig den begravelsen. Jeg husket bare hestene. De var så vakre. Så brutale. Og de sto som menn.

Uten å løfte hodet, bare kikke gjennom gresset, så vi dem lempe en kropp fra en trillebår og kaste den ned i et hull som allerede var ferdig gravd.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot